"Blikking Roshild, det er noe med det vet du - når folk setter øynene på deg..."

 Her om dagen dro jeg innom OBS Rygge, tidlig var jeg også - fordi jeg liker å gjøre meg ferdig med handling før det raser innpå med mennesker av ymse alder, kjønn, farve og størrelser - og med ymse nivå av støy og lukt - mulig der er jeg som er sær.

I alle fall, jeg troppet opp noe sent til å være meg, kvart på ti hadde jeg parkert og tasset i vei inn på senteret. I det jeg står og knoter med disse håndholdte piperne som henger på veggen legger jeg merke til en kar som står ute i sidesynet mitt, mannen var en voksen kar som sto helt i ro bare fire - fem meter fra meg. Der ble han stående, mens han så på meg og så bort igjen, så på meg og så bort igjen. Det gikk ikke mange sekundene trolig, men nok til at jeg i min knoting med disse dingsene som jeg egentlig ikke helt vet hva jeg synes om - men som er veldig praktisk for meg fordi de lar meg slippe å forholde meg til folk.

Etter tre ganger med kikking fram og tilbake ble karen stående med blikket festet på meg, og fra det tidspunktet begynte jeg å legge merke til tassen på min høyre skulder som stakk i meg og spurte meg om jeg kan kjenne hvor irriterende det er å bli holdt øye med. På venstre skulder ble jeg stukket i av en tass som fortalte meg at kan hende er dette en kar som kjenner meg igjen fra et sted, at det kunne være lurt å holde på roen.

Tassen på høyre side: "Du vet at du ikke liker det, når noen holder øye med deg..."

Tassen på venstre side: "Du husker det Roshild, at du har tatt på deg noen roller som gjør at du kan bli gjenkjent..."

Tassen på høyre side: "Blikking Roshild, det er noe med det vet du - når folk setter øynene på deg..."

Tassen på venstre side: "Møt blikket hans, kan hende finner du ut av dette, eller bare gå inn i butikken..."

I det jeg var ferdig med den teite piperen la jeg den i kurven og snudde meg for å gå inn i butikken, på veien lot jeg blikket gli forbi mannen som fortsatt sto og fulgte meg med blikket.

"Er det familie..?" Spurte han.

"Er det Ernst?" Spurte jeg tilbake, da jeg brått dro kjensel på vår felles onkel gjennom han.

Ernst er en kar fra mitt hjemsted, eller min hjemkommune rettere sagt. Mammaen hans er fra mitt hjemsted, og er søster til min farsan - altså familie. Jeg har med noe godvilje muligens møtt Ernst da jeg var ei veldig, veldig lita jente og han var i tenårene - før han flyttet fra nord. Jeg kjente han igjen på to ting - 1- At han ser ut presis som vår onkel Sigvart, og slik jeg forsto han er det noe han stadig får høre når han møter folk hjemmefra (liketil onkel Sigvart sine barn). 2- Jeg vet at han har flyttet hit til Moss, med tanke på at jeg til nylig familiært sett har vært alene i Moss var det derfor ikke usannsynlig at det kunne være han.

Det skulle vise seg å være grunn til å høre på tassen som satt på min venstre side å ba meg finne ut av det hele, vi ble nemlig stående på stedet hvil å snakke- lenge.

Vi snakket om mye, da det er mye som skal snakkes om og oppdateres når man møtes slik og har mye til felles av både familie, bekjente, bakgrunn, geografisk tilhørighet, kultur osv.

Det som ble klart for meg når jeg sto der sammen med Ernst, eller Ernstemann som min mamma alltid omtalte han som, var hvor viktig hjemstedet mitt har blitt for meg - og det til tross for all dritten jeg forbinder stedet med.

De siste åtte årene rundt om, har jeg vært hjemme til sammen fem ganger - Påskeferie, begravelse, begravelse, sommerferie og bryllup. Selv om det har vært ymse som har bragt meg nordover har det vært godt å være der de gangene jeg har vært der. Jeg har fått tid sammen med det jeg har igjen av søsken der oppe, jeg har fått besøkt min onkel - OG jeg har kommet meg ut i naturen - jeg elsker å være ute I Finnmarksnaturen!!

Vi bor i et vakkert land, et sjeldent vakkert land faktisk, med sine fjell og fjorder, vidder og strender, kaldt og varmt, hvit årstid og den mest fargerike årstiden. Menneskene som bor i dette landet er mennesker av alle størrelser, aldre, religioner, kulturer, farger, legninger og personligheter. Vi står fritt til å tenke akkurat hva vi måtte ville, mene hva vi vil om ting og si stort sett hva som helst uten konsekvenser.

Samtalen med Ernst var den eneste jeg har hatt med han- noen gang, likevel av en art man sjelden har.

Jeg skal være ærlig å si at det var en rar opplevelse å stå der med denne mannen som jeg egentlig ikke kjenner, men kjenner til. Det var rart å se familie og kjente i han, folk jeg har gode og det man forsiktig kan si er mindre gode opplevelser med.

Høyre side: "Ser du likheten mellom han karen her og...?"

Venstre side: "Ytre likhet er ikke noe å vurdere ut fra, ser du hvor hyggelig han er?"

Høyre side: "Det ligger i genene Roshild, galskapen- han er sikkert som den og den..."

Venstre side: "Du har flyttet fra hjemstedet, tatt avstand og skapt ditt eget- andre kan gjøre det samme..."

Høyre side: "Pass på hva du sier og hvordan du framstår nå"

Venstre side: "Dette var hyggelig, kanskje du er heldig og kan bygge på relasjon til noen i familien din igjen"

Samtalen fikk meg til å tenke over mange ting hjemme, litt mer og på en måte jeg gjør sjelden. Jeg fikk også sett ting og folk i et annet lys enn jeg tradisjonelt har gjort. Jeg fikk kjent på noen ting jeg til nå har valgt å ikke kjenne så veldig mye på, eller egentlig mer tenkt gjennom ting jeg til nå nesten utelukkende har nøyd meg med å kjenne på og handle ut fra mer enn å tenke over.

Vi utvekslet kontaktinformasjon og avtalte å høres igjen, det er jeg glad for. Jeg gleder meg til neste treffpunkt, til å snakke mer om der vi kommer fra, folkene vi er /var glade i, vår felles kulturarv og hva vi setter pris på i livene våre.