Jeg har samlet tankene mine, jeg har snakket fornuft med meg selv

Jeg skal ta dere med gjennom denne prosessen jeg nå står og går i, noe av det rareste jeg har vært bort i og definitivt noe av det jeg har begitt meg utpå som i størst grad har preget meg personlig - en følelsesmessig berg og dalbane for å bruke en kjent klisje.

Jeg vet ikke om du som leser dette er i arbeid eller er ufør, kan hende også midt i mellom som meg. Jeg vet ikke hvor mye du har kjent på, evt. klarer å sette deg inn i det jeg har tenkt jeg skal forsøke å beskrive for deg - nemlig hvordan det oppleves å stå i denne prosessen som menneske.

Dersom du har lest noe i bloggen min fra tidligere har du kan hende fått med deg at jeg har denne nevromuskulære sykdommen, en sjelden sykdom man i utgangspunktet vet veldig lite om.

For å ta en kort versjon av situasjonen min aller først;

Jeg er utdannet pedagogisk barnepleier fra 1994. Dette er en utdanning jeg ikke har fått stå i mer enn helt kortvarig i starten, da man raskt fant ut at dette blir for retraumatiserende og ble jeg satt på skolebenken igjen (knyttet opp mot barndom) - denne gangen studerte jeg til bachelor i sykepleie. Etter endt utdanning har jeg jobbet mer enn 20 år som sykepleier.

Nå i september som var tok jeg denne ikke uventede, men stadig utsatte, avgjørelsen om å legge til side personlige forventninger til arbeid og krav om å ikke havne på siden av arbeidslivet. 

Jeg har flere ganger de siste årene fått antydninger, spørsmål om og klare innspill som anbefaler meg å søke ufør enten helt eller delvis.

Jeg har takket nei og jeg har svart med egne innspill om at jeg ønsker mer tid til å prøve meg i arbeid, jeg vil gjerne jobbe og jeg har fram til nylig hatt tanker om og reell tro på at jeg kan stå i jobb bare jeg har den rette jobben.

Jeg har også sagt at når jeg når et tidspunkt der jeg ser at jeg har prøvd det jeg kan og ikke lenger tror det går, da skal jeg søke ufør.

Så kom altså denne dystre dagen. Når dagen kom hadde jeg gått utallige runder med meg selv -

Er du sikker på dette Roshild?

Dersom du gjør dette nå har du i grunnen sagt farvel til å ha en arbeidsplass med alt det innebærer.

Du vet at dette vil koste deg, både økonomisk og personlig.

Er du likevel klar til å fortelle berta i NAV at du nå er klar til å søke om ufør?

Er du heeeeelt sikker?

Jeg har samlet tankene mine, jeg har snakket fornuft med meg selv, jeg har snakket med kjerring og jeg har tatt mot til meg og sendt melding til kontakten min i NAV om at jeg nå er der at vi trenger å ta en prat.

----

Så-

Det som har skjedd til nå er at jeg, etter å ha meldt NAV om at jeg nå er klar til å gå i gang med denne prosessen som har vært forelagt meg gjennom i alle fall de siste fem årene.

Jeg skulle motta første tilbakemelding fra min kontakt i NAV, da hun som svar på min henvendelse ringte meg en vakker torsdag;

"Så bra at du nå er klar, men før vi kan søke må du gjennom arbeidsutprøving - dette fordi det er det  regelverket krever."

What????

Seriøst??

Det har gått litt tid siden denne henvendelsen kom i høst en gang, følg meg så får du med deg fortsettelsen.