Det gjør noe med en, det smerter!

 Jeg pleier å lese avisen, når jeg gjør det dukker det opp stillingsannonser- tidvis er disse noe som treffer meg.

"Åj" Tenker jeg så...

"Denne ser spennende ut, kunne det vært noe for meg?"

Gang på gang snubler jeg over ett eller annet som fanger oppmerksomheten min, som frister, som kunne vært noe for meg... om jeg hadde fungert...

Det har nemlig vist seg å være slik at denne skrotten ikke fungerer, uansett hvor spennende og gøy, hvor givende og lærerik en jobb måtte være.

Når jeg er i arbeid gir jeg jernet, jeg yter mitt beste og jeg liker det. Aldri har jeg hatt en jobb som kun har vært et sted å gå, fordi jeg må ha en inntekt. Jeg har alltid jobbet med noe jeg har likt, har alltid gått inn i jobben og oppgavene mine med iver, engasjement og hjerte. Jeg har også vært heldig å ha utelukkende gode tilbakemeldinger på jobben jeg har gjort både i direkte pasientarbeid, i arbeidsmiljøet og i forhold til ledelse. Tilbakemeldinger fra både ledere, kollegaer, pasienter, pårørende og tillitsvalgte - utelukkendepositivt. Liketil har jeg som hovedtillitsvalgt for norsk sykepleierforbund i en stor kommune fått tilbakemeldinger fra arbeidsgiver om at jeg er ryddig, saklig og konstruktiv - uavhengig av om man er enig eller totalt uenig.

Så kom min siste jobb der jeg opplevde skryt av en annen verden fra min leder helt til jeg skulle oppleve både å få en skade og å bli syk. Min leder tok en helt annen vending, en vending som verken jeg eller mine kollegaer har forstått hvor kom fra, en vending full med løgn og oppspinn av en art og til en grad som fikk meg usikker og angstpreget, en vending som tok fra meg selvtillit og fikk meg til å stille spørsmål ved om var meg det var noe galt med.

Aldri i mitt lange yrkesliv har jeg opplevd maken til en så useriøs, usikker og angripende person som denne - verken arbeidstaker eller leder, aldri.

Uansett, når jeg ser tilbake på arbeidslivet så har det skjedd flere ganger - og etter Covid har det vært helt ødeleggende;

Skrotten stopper opp, og her snakker vi helt stopp. Musklene stagnerer, eller egentlig setter de fart.

Aktiviteten i musklene mine øker- ved stress, ved aktivitet, ved hvile - det jobbes på 24/7 uten stans.

Resultatet av muskler som jobber nonstop er at musklene blir peise stive, OG de blir smertefulle. Jeg blir gående rundt med det som på en måte kan sammenlignes med kraftig gangsperre gjennom dagen, i alt som er av muskler både de man kjenner til vanlig og de man ikke er bevisst at er der. Dagliglivet med dets alminnelige gjøremål blir utfordrende å ta seg gjennom med en kropp som ikke fungerer.

Natta gir ikke hvile, fordi jeg våkner og må mykne opp muskler, jeg må sette meg opp for å snu meg i sengen og når jeg våkner er øyelokkene så stive at jeg ikke får åpnet øynene uten å hjelpe til med hånden.

Smertebildet er av en art det er vanskelig å sette seg inn i for noen som ikke har mye smerter selv. Kroniske smerter, smerter som biter seg så dypt at vi snakker både muskel- og nervesmerter. På denne tiden av året blir jeg i tillegg redd for å gå ut, fordi det tidvis er glatt og jeg vet at et lite feilsteg slår inn med umiddelbar tilfrysning som gjentatte ganger har sendt meg i bakken.

Det gjør noe med en, å bla forbi stillingsannonser i avisen.

Det gjør noe med en, å se stillingsannonser som trigger miljøterapeuten i en, som setter fart på tanker om hvordan man ville grepet an akkurat denne jobben.

Det gjør noe med en, å ta seg i at man ikke kan - fordi man ikke tåler belastningen,  ikke en gang av noe som er så attraktivt spennende og lystbetont. 

Det gjør noe med en, å måtte bla videre i visshet om at min tid der ute, min tid som yter i arbeidslivet,  som samarbeidspartner til både pasient, pårørende og kollega er forbi.

Det gjør noe med en, det smerter!