Jeg jobber med meg selv hver dag for tiden, for å videreføre min aksept for egen situasjon

 Jeg vet, og du vet trolig også, at det ikke er verken synd, skam eller forferdelig å bli ufør - sånn rent teoretisk i alle fall.

Jeg vet, og du vet trolig også, at det likevel er slik at det dessverre er mange øyne rundt oss som ser på uføre med et skarpt og noen ganger også mørkt blikk, blikk som sier "Jeg er usikker på din uførhet, kunne du egentlig vært i jobb?" Heldigvis er ikke dette den gjengse nordmannens holdning.

Hvorfor tar jeg meg orket ved i det hele tatt å røre bort i dette utsagnet, denne påstanden?

Det skal jeg si deg-

Fordi arbeidsfør Roshild i 100 til tidvis 140% stilling ved et ukjent antall anledninger hørt folk snakke om uføre klara, uføre Petter, uføre Odin og en rekke flere. Praten har vært på måter som oser alt fra undring (en pen måte å si jeg setter spørsmål ved hens uførhet), via stakkarsliggjøring (den uføre ses på lik en stakkar fordi man ikke oppfyller kravene om å jobbe) til ren fordømmelse (Han eller hun er ***steike så lat, ufør er det eneste som duger for han eller henne som ikke orker å jobbe, han eller hun har ønsket ufør hele tiden for å sitte på ræva...).

Noe i meg skriker med tanke på kursen som er staket ut for min egen del. Jeg har innsett at min komplekse helsetilstand setter stopp for å arbeide, samtidig ser jeg med skrekk og gru på å evt skulle bli omtalt i en av kategoriene over.

Jeg jobber med meg selv hver dag for tiden, for å videreføre min aksept for egen situasjon - hvor sprøtt er ikke det??

Følg meg og få med deg fortsettelsen.