Jeg har aldri hatt behov for å definere folk ut fra status av noen art

 Det å være i arbeid har alltid gitt meg ikke bare noe, men mye. Møter med pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, kollegaer og arbeidsmiljø. Å være en del av dette navet har for meg vært en viktig del av hvem jeg er, det har vært med å forme meg som person, det har bidratt til selvtillit og det må være lov å si at det i stor grad har bidratt til et positivt selvbilde.

Når du nå vet dette er det kan hende ikke så vanskelig å forstå at det å erfare at disse tingene over kort tid blir tatt bort, før man så også forstår at man får de ikke tilbake - at de er et avsluttet kapittel, det er vondt.

Jeg vet ikke med deg, men for meg har vissheten om at jeg bidrar til fellesskapet vært en god, givende og dels drivende greie. Jeg har samtidig hatt stor respekt for personer som vil bidra, men av årsaker ikke kan. Aldri har jeg sett annerledes på folk som er ufør, og jeg har aldri tenkt negativt om folk som er ufør. Jeg har aldri hatt behov for å definere folk ut fra status av noen art, vi er forskjellige både med tanke på mulighet til jobb, økonomi, holdninger,  tro, sammensetning av familie, behov, hvor sosiale vi er osv osv.

Min respekt for mennesket er for mennesket i seg selv. Det samme hva verdien på mennesket angår, den ligger i selve mennesket uavhengig av sysselsetting,  tro, sosialt liv osv.

Med tanke på folk utenfor arbeidslivet, og respekt-

For det første har jeg respekt for det å gjerne ville jobbe, samtidig som man av forskjellige årsaker ikke kan.

Jeg har respekt for hvordan personer som av forskjellige årsaker står utenfor arbeid håndterer å stå på utsiden, utsiden av noe vi ales opp til og forberedes mot gjennom år.

Jeg har respekt for hvordan mange av disse personene utenfor arbeid håndterer måten man blir møtt, blir snakket om og i noen tilfeller også blir snakket til.

Når du nå har lest om hva jeg legger til grunn med tanke på respekt for mennesker og menneskers verdi, blir det trolig rart å lese det følgende...