eadni, jeg er helt tett i ørene...

Jeg husker fra jeg var liten, hvor herlig det var å få sove sammen med mamma når plassen på siden av henne var ledig for noen dager og av noen grunn.
Vi var flere stykker, så det ble til at vi måtte sove sammen med henne etter tur.

Nå er det min tur å ha småtasser sammen med meg i sengen, når konemor er på reis og det er en ledig plass på siden min.

De siste tre nettene har jeg vært heldig å hatt to deilige små som har byttet på plassen til konemor.
Første kvelden hadde lillemann og jeg følgende samtale:

Lillemann: eadni, kan jeg sove på mamma sin plass i natt?
Eadni: jeg tenkte du skulle sove i din egen seng lillemann, så kan du komme inn til meg om du våkner...
Lillemann: nei eadni, kan jeg sove på mamma sin plass - vær så snill?
Eadni: men du har jo din egen seng lillemann, jeg kan komme inn til deg om du trenger det?
Lillemann: Eadni, jeg her helt tett i ørene.
Eadni: er du tett i ørene sier du?
Lillemann: Jeg tror jeg lå for lenge under vann da jeg badet i sta.
Eadni: Gå og legg deg på mamma sin plass du gutten min...

Det er helt vanvittig å legge seg ned - se på lillemann min, høre han puste. Han ligner på mamman sin -øynene, munnen, hendene, håret... Han puster i vei når han sover, flekkvis har han og litt sikkel i munnviken - akkurat som mamman sin...
Lille gutten min, som gjorde om på hele vår tilværelse da han kom, som gjorde eadni både bløt, hysterisk, redd, liten, modig og hel.
Tiden har bare flydd, og den lille gutten min er blitt så stor.
Neste natt lå jeg og kikket på lillemor mi - deilige, lille jenta. Det er rart å tenke på at den store jenta har vært så pitteliten at hun har fått plass i magen min, at halvparten av henne er materiale fra meg.

Jeg kan ikke slutte å tenke på hvor heldig vi er som har ungene, de deiligste og beste ungene man kan tenke seg.
Jeg er veldig takknemlig - og får ikke nok av å se på de, tenke på de, være med de, beundre de, elske de...

savn og takknemlighet

For fem år siden hadde man just satt i gang fødselen til konemor, og vi satt kjempegira i kafèen på sykhuset og ventet på at noe mer skulle skje og vi skulle få hilse på lillemann...
... Vi var så vant med kynnere, at vi ante ikke at det var de første riene konemor kjente da vi og trippet i kafèen ...

I dag har jeg stått på kjøkkenet fra jeg kom hjem etter levering til henholdsvis unger i barnehage og konemor på jobb, endelig en pust i bakken - og tid til å la tankene svire uten forstyrrelser...

Sjørøverkake, lillemann har bestilt sjørøverkake "det er jo den eneste kaka du kan bake eadni" var hva han sa da jeg spurte etter kakeønske.
- Jeg tror ikke lillemann vet og er klar over at jeg, de gangene har lagd denne kaken, plages og plages - så jeg er i ferd med å sprekke...
... Jeg har liketil sagt pent til meg selv i dag - etter diverse røua, fillern, rævva og nei-nei-nei - dette er siste gangen jeg lager denne kaken...

Fromasjkake, det er tingen vettu - den perfekte nødløsningen for både store og små, påstrødd mange små dinosaurer :O)

Det jeg har tenkt på i dag, som har snurret rundt i hodet mitt mer enn noen ganger før - er mamman min.

Jeg gikk i tidlige ungdomsår og gledet meg til jeg en dag skulle få barn, og selv om jeg nok ikke tenkte så mye bevisst gjennom det - gledet jeg meg nok en del til å dele diverse opplevelser, hendelser, situasjoner osv med mamma.

I dag har jeg kjent masse på at jeg ikke har en mamma å dele ting med, på savnet etter å ringe henne - fortelle henne om lillemann som blir fem år i morgen. Jeg ville gjerne fortelle henne om ønskene hans, bursdagsforberedelser, de fornuftige tankene hans, gleden, spenningen og mer til.
Jeg ville så gjerne bare sende bilder av han, og lillemor, og jeg kunne ønske at hun kunne komme på besøk for å feire dagen hans sammen med oss.

Mamma var heldig å fikk møte første barnet til min bror, og første til min søster - og de var heldige å fikk møte henne. Min bror og søster fikk og mulighet til å dele det store med å bli forelder med mamma, noe jeg kjenner at jeg savner masse - jeg ville så gjerne stolt vise fram lillingen vår, og ikke minst latt henne få sett meg som eadni.

Men, det får jeg ikke...

Jeg er kjempeheldig å ha verdens beste svigermor, og ikke minst verdens aller beste svigersøster - og ungene har bestemor og tante - som følger opp som de besteste bestemødre.

Jeg er takknemlig da,
takknemlig for den flotteste lille familien man kan tenke seg - for den flotteste store, lille gutten min som blir fem år i morgen -

Livet mitt endret seg kraftig da han ble født, da han kom og rørte ved noe jeg håpet fantes i meg - men ikke hadde kjent før :O)

Nå sier det pang... eller ikke...

I går på vei hjem fra byen, sto jeg i lommen nede på innfartsveien og ventet på at motgående trafikk skulle passere så jeg kunne kjøre av veien.

Plutselig, kommer det en bil i mot meg - kjørende på midtdrabanten...

Jeg satt stiv i masken, kjente hjertet begynte å slå fortere og kjente en redsel komme - ikke smygende, men hoppende på meg...

Jeg var SIKKER på at vedkommede skulle komme rett i fronten min, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det - biler i mot gjorde det umulig å svinge av veien, og biler bak gjorde det umulig å kjøre mot høyre igjen...

Jeg bare satt og så på bilen som styrte mot meg, med tanker om at nå skjer det - nå er jeg ille ute.

Én eneste gang tidligere har jeg sittet med en slik opplevelse, det var sekundene før vi kjørte ut av veien for noen få år siden -

Denne gangen gikk det bra, plutselig igjen - drøye ti meter før bilen ville truffet meg, kaster vedkommede bilen inn i kjørebanen igjen og suser forbi meg.
...
Det hele gikk veldig fort, men det kjentes ut som en evighet å sitte der å se på - være midt i...
...
Jeg tror jeg hadde englevakt igjen jeg :O)

Jeg tenker det hele er en stor vits -

Så er den i gang, siste uken av Vågå rettssaken.

Jeg hørte på nyhetene at man, når man ser tilbake til tiden han ordføreren fikk anklagen rettet mot seg, ser at man trolig har gjort en tabbe i forhold til bevis i saken.


Man tenker i ettertid at det kanskje, muligens, trolig... er slik at man skulle vurdert å pågrepet denne ordføreren da anklagene mot han ble kjent, for å unngå at evt bevis i saken blir fjernet / tilintet gjort.

Det er vel vanlig i en hvilken som helst mulig straffesak, at man sørger for å ta hånd om bevis - for man burde vel kunne forvente det i 2012?

Hva er det som gjør at man ikke klarer å få fingeren ut å gjøre det man må i slike saker?
Hva er det som gjør at man er så redd for å tråkke galt når den mistenkte har et heller finere skilt hengende over hodet eller rundt halsen sin?
Hva er det som gjør at man holder igjen?
Er det slik at man velger å ofre en ungdom, et barn, for å unngå en evt. pinlig situasjon i jobben sin?


Jeg tenker at hele denne saken er en stor vits, en slik vits som bare er tåpelig og ikke noe å le av...
Det har vært sørgelige fokus og taking av hensyn fra det i det hele tatt ble noen sak.

Det som er virkelig trist, er at denne saken egentlig ikke gjør mer enn å gjenspeile ivaretakelse av, oppfølging og rettssikkerheten til barna i samfunnet vårt.

Etter mitt syn er det faktisk slik at barn som opplever seksuelle overgrep, eller andre overgrep for så vidt, i realiteten ikke blir ivaretatt som de skulle blitt. Det vi gjør i verdens beste land å bo i er å ivareta overgripere, de som tråkker på barna våre.
Når så skaden er skjedd, og vi er opptatt av å ivareta de som har gjort barna vondt, glemmer vi for sikkerhets skyld og å følge opp disse barna. Hvem sørger for å følge opp disse barna, i etterkant av overgrep - når etterdønningene melder seg?
Når det kommer til barns rettssikkerhet har vi jo et knakende godt eksempel ute og går i mediene i dag, der vi ser en ungdom kjempe for å bli sett og hørt i all fokuset og oppstyret rundt denne ordføreren.

Etter at denne ordføreren nå får seg en klapp på skulderen sin - som en slags "dette var ikke bra, gå hjem og tenk over hva du har gjort", vil det bli interessant å se hva som blir konklusjonen fra politiets gjennomgang av hvordan man har håndtert denne saken.
Jeg regner med det blir en kjapp gjennomgang, og like kjapp konklusjon - kanskje noe i retning av at "vi burde kanskje ha gjort... og vil ta med oss videre at..."

Det er umulig for et barn å kjempe på egen hånd, et barn skal ikke kjempe på egen hånd - et barn skal ha voksne som talsmenn og kvinner...
VI skal være disse talsrørene!!

Homofili som tema i barnehagen...??...

Var innom en blogg og leste litt her på morningen i dag.

Det var en vestlending som hadde noen tanker rundt å gjøre homofili til et tema for barn allerede barnehagen, for på den måten å gjøre temaet naturlig for de.

Tanken om å la barna få kjennskap til temaet og homofile mennesker før de når skolealder med fordommer og fordommens handlinger er god. Å gjøre barnehagen til arena for å gjøre dette til noe veldig stort er jeg mer usikker på om jeg synes er en like god tanke.

Jeg tror samfunnet vi lever i, med stadig flere barn som har to mammaer eller to pappaer, lager en naturlig innfallsvinkel for dette temaet - om det må være et tema.

Vi har selv to barn i beste barnehagealder, og det har aldri vært noe stor greie verken at de har to mammaer eller å gjøre det hele til noen stor sak.

Når førstemann begynte i barnehage da han var halvannet år, smilte pedagogisk leder og fortalte at man allerede hadde en gutt på samme alder i avdelingen med to mammaer.

- Herlig, da var den isen brutt - og vi trengte ikke tenke mer på hva barnehagepersonellet kunne og / eller ville si til at vi var to jenter med barn.

Da guttungen flytta til ny barnehage var han første barnet inn med to mammaer.

"Ååååh, er dere to mammaer, så artig".

Personellet i den nye barnehagen hadde ikke vært i samme situasjon før, og framsto vennlig og imøtekommende.

I og med at lillemann vår var kommet over i storavdeling kom det naturlig nok og en annen interessant greie på banen, alle spørsmålene fra de andre barna i avdelingen.

Det er helt ålreit at barna spør, og det er helt fantastisk at de voksne i avdelingen våger å spørre. De kom raskt på banen i forhold til både vårt barn og de andre barna i avdelingen -

- Er det greit å snakke om deres familiesituasjon med barna i avdelingen?

- Hva ønsker dere vi skal fortelle de andre barna om at lillemann har to mammaer?

- Er det noe dere ikke vil vi skal si?

Vi har formidlet at det ikke er noe spesielt man verken skal eller ikke må si, det som er viktig er at barna får svar på evt. spørsmål, og har anmodet de voksne i barnehagen til å kjenne på hva som er naturlig å svare.

Vi har fått oppleve en flott gjeng med barnehageansatte, som svarer barna i barnehagen så ærlig og rett de kan på spørsmål de har.

De voksne er kjempeflinke til å formidle til barna at det ikke er bare den tradisjonelle familesammensettingen for alle - de fleste barn har en mamma og pappa, noen har mamma og pappa som har skilt seg og noen har mamma og mamma i avdelingen.

Vi får høre om episoder i barnehagen der man har sunget sanger om alt fra mamma og pappa til mamma og eadni, samt de enorme smilene på ungene våre når de kjenner seg igjen.

Jeg synes de som jobber i barnehagen er kjempeflinke - pedagogiske ja, men og med et helt allminnelig sunt bondevett i knollen.

Jeg tenker likevel litt på hva man gjør i utdanningssituasjonen til de som skal jobbe i barnehagen, har man for eksempel tatt med i pensum de forskjellige familiesammensetningene vi har i samfunnet vårt?

Forbereder man nye førskolelærere på at de vil møte barn både fra den tradisjonelle familiesammensettingen, men og av samkjønnete og aleneforeldre - foreldre som har valgt å få barn helt alene?

Det blir litt komisk, og kanskje for noen trist, når barnehagetante vet at lille Ole har kun mamma - og likevel sier "ha en fin ettermiddag med mamma og pappa lille Ole".

Eller man alltid synger om mamma og pappa i samlingsstunden, og lille Kari blir lei seg fordi man alltid glemmer eadni...

Om jeg skal konkludere med noe, må det være at jeg ikke er for å gjøre homofili til noen stor sak i barnehagen - ikke gjør noe rart ut av noe som barnehagebarna i utgangspunktet ikke gjør noe stort ut av.

Samtidig tror jeg det er ålreit å forberede framtidige førskolelærere på forskjellige familiesammensetninger og evt. utfordringe for barnehagepersonell.

overgrep 1 gang, overgrep 2 gang

Den overgrepssaken som går i alle medier for tiden, den med han ordføreren i Vågå, det er jo komplett umulig å ikke få med seg i alle fall noe fra den.

Det er noe som forundrer meg i den saken - forundrer meg og lager en rekke spørsmål i hodet mitt...

Vi har å gjøre med en voksen mann, sånn hva alder angår. Vi har og å gjøre med ei 16 år gammel jente - jente, verken voksen eller barn.

Det vi ser i mediene er side opp og side ned med fokus på og sympati til denne ordføreren, denne voksne mannen. Samtidig kan man lese om at hun som enda ikke er voksen nærmest blir trukket i tvil og utstøtt - av skolen ved både elever og ansatte, av parti og partifeller, av lokalsamfunnet sitt...

Jeg kan ikke si meg annet enn forundret og forskrekket over hvordan denne jenten blir behandlet. Hvordan man ser på henne med ikke bare tvil, men bort i mot med forakt. Det er en skam, en skam for lokalsamfunnet hennes, en skam for partiet hun har tilhørt, en skam for oss - samfunnet for øvrig - at man har en så smålig måte å behandle en uferdig voksen på - et barn som hun i realiteten enda er.

Første overgrep står jenta i retten disse dager for å forsøke å bevise på best mulig måte. Andre overgrepet hun gjennomgår er å bli behandlet som spedalsk, som en syndebukk, av de fleste hun omgir seg med til vanlig.

Jenta har sin nærmeste familie bak seg, og en advokat som står oppreist og tror på henne. Hun har og noen fler:

- Om ordføreren i Vågå har vært aldri så mye ute i media og snakket varmt og godt om seg selv i forkant av rettssaken.

- Om jenta har vært aldri så taus til nå -

Det skal noe til å stå opp i en overgrepssak, til å anklage noen i en slik sak, og det skal noe til å bli stående gjennom en slik sak.

Det var en gang en voksen i en overgrepssak som klarte å lire ut av seg noe omtrent slik:

"dere må da forstå at dette ikke er sant, vi snakker om voksne mennesker - og voksne mennesker gjør ikke slikt..."

Jo, det finnes voksne mennesker som kan gjøre slikt hva det enn måtte være...

16 åringen i denne saken skal vite at hun har mange som støtter henne rundt om i landet vårt.

Det finnes mange mennesker som velger å stå opp for en utsatt 16 åring, som våger å tro på henne selv om det forteller oss at det finnes voksne som kan gjøre vemmelige ting mot barn.

det gjør noe med oss, det vi opplever...

Snakk om hvordan ting rundt oss merker oss, gjør noe med oss.

Det er nå gått noen uker siden episoden med ekstravakten på jobb - den stakkarslige, lille mannen med så liten selvtillit at det å trampe i vei over andre blir rene manndomsmedisinen...

Sjefen min har vært i kontakt med meg på telefon en gang i etterkant av episoden. Hun henviste meg til en psykolog som brukes av avdelingen ved spesielle anledninger, for å kartlegge og få lassa av evt. følelser og reaksjoner i forbindelse med episoden. Jeg vet egenltig ikke om hun har forstått alvorlighetsgraden i selve episoden, eller om hun rett og slett sendte meg dit i engstelse for videre oppmerksomhet rundt vedkommede i jobbsammenheng.

Det skulle vise seg at selv om jeg har fått den største påkjenningen fra denne ekstravakten, så er det langt flere enn meg faktisk, som har hatt ubehageligheter med denne mannen. Kollegaer har fortalt meg om episoder der ekstravakten har vært så ubehagelig og pågående at man nesten ikke har kommet seg unna han, og man erfarer at det er bedre å være to enn en sammen med han. Andre kollegaer har meldt i fra til ledelse opp til flere ganger, samt at noen har nektet å gå på jobb sammen med han - alt dette før episoden jeg hadde med han.

Hva er det som gjør at man ikke tar ting til ettertanke, at man ikke kan handle på tilbakemeldinger fra voksne, oppegående og seriøse mennesker?
Man skulle tro at troen på kollegaer, personer man selv har valgt ut og ansatt, var større enn at man skal overse og se i mellom til fordel for personer man nærmest ikke vet noe om annet enn at de framstår vennlig og fin i øynene når man ansetter de.

Det har irritert meg, og irriterer meg, at den ubehagelige situasjonen jeg har hatt kunne vært unngått. Den kunne vært unngått dersom sjefen min hadde gjort en bedre vurdering og handlet ut fra hva ikke en, men opp til i alle fall tre - fire meldinger inn fra mine kollegaer.


Et par timer før jeg skulle på jobb igjen etter denne episoden, begynte jeg å kjenne en uro løpe rundt i kroppen min, og registrerte kjapt angst som satt seg til både i pust og muskulatur. Dette skulle jeg kjenne på de neste par gangene jeg skulle på jobb og.

Er det noe som har endret seg spurte hun psykologen, og ja det er det. Jeg har kommet meg ovenpå igjen i forhold til diverse flashbacks, men jeg kjenner på utfordringer i tanker og følelser som har tatt tak i og rører bort i min egentlige vennlige, respektfulle og moralske tankegang rundt mennesker, religion og politikk.

Jeg har begynt å tenke annerledes i forhold til eget ståsted politisk, jeg er mer kritisk til personer som tilhører islam, og jeg har begynt å reagere på personer med mørk hudfarge som omgir seg rundt meg. Dette er for meg helt fremmed og ganske heftig, og gir meg selvfølgelig en del moralske / etiske kvaler i forhold til hvem jeg er, hva jeg tror på og har holdt veldig fast på til nylig.


Jeg håper, for min egen del, at jeg finner tilbake til meg selv igjen. Det hadde vært greit at jeg, dersom jeg skulle endre på alt fra tanker og holdninger til politisk ståsted, gjorde det av andre grunner enn basert på en eneste negativ opplevelse...