Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren

Det har vært, og det kommer til å være - diskusjoner, synsinger og meninger, antakelser og påstander om hvordan de private enten det er kommersielt eller stiftelser driver sine virksomheter. Det vil alltid være meninger både av varianten at private ikke tenker på annet enn klingende mynt og mer klingende mynt, og av varianten at private gjør alt så mye bedre totalt sett og gjerne leverer en mye bedre tjeneste enn det offentlige.

Sannheten kjære leser, ligger med all sannsynlighet et sted i mellom her, det må den nesten gjøre.

Det har til nå ikke dukket opp en eneste bedrift på noe som helst område, som ikke på noe måte eller til noen grad tenker fortjeneste. Naturloven er nemlig at for å overleve må man tenke fortjeneste.

Det har heller ikke til nå dukket opp en eneste bedrift som ikke på noe som helst område, eller på noe som helst måte i noen grad tenker på mottaker av tjenesten man leverer. Naturloven sier nemlig og noe om at for å overleve innen en sjanger, må man både kunne noe om den og man må bry seg noe om den - ellers går det ikke.

Som jeg har skrevet tidligere, og som mange av dere vet, så jobber jeg i helsevesenet. Ikke bare jobber jeg i helsevesenet, jeg jobber i psykiatrien og for en privat stiftelse.

Jeg har i utgangspunktet vært skeptisk til private aktører, det må jeg være ærlig å si. Likevel, jeg har ikke en eneste gang siden jeg startet i jobb for min nåværende arbeidsgiver, kjent på en opplevelse av at klingende mynt i kassen går framfor pasientenes beste.

Ja man har hatt noe begrensninger i forhold til planlagte aktiviteter osv. siste året - men det har med Corona pandemien å gjøre, ikke med besparelser.

Min genuine opplevelse av stedet jeg jobber på, av ledelsen både nærmest oss ute og lenger opp - er at man ønsker det beste for pasientene. Min opplevelse er at man på min arbeidsplass strekker seg, man søker å finne gode løsninger for pasientene.

Når det er sagt skal det i rettferdighetens navn sies, det finnes rusk også hos oss som det gjør andre steder - dette er noe som tas opp der det hører hjemme.

Akkurat nå, i nuet, er jeg fysisk lagt inn på et rehabiliteringsopphold ved en privat institusjon.

Jeg må igjen være ærlig, å si at jeg har gjort meg noen tanker og tror også jeg har fått bekreftet noe av den forutinntatte holdningen min til private aktører innen helse... dessverre hadde jeg nær sagt.

Før jeg går mer inn på hva jeg tenker er det viktig å understreke, så ikke noen faller for fristelsen her og tenker at det jeg sier har å gjøre med folk som jobber på stedet eller tjenestene som blir levert - det har det altså ikke.

De folkene som jobber på dette stedet framstår profesjonelle, de er dedikerte fagfolk om det er fysioterapeuter, leger, sykepleiere, andre pleiere, kokker, renholdere eller hva enn som måtte befinne seg innenfor disse hvite klesplaggene av både faggrupper, kjønn, legninger, religioner, hudfarger og aldre.

Nå har jeg blogget i dager om denne fengselsfantasien min - en fantasi som startet noe flåsete, og med en heller tragikomisk undertone... Vel, den har beholdt sin tragikomiske undertone - men jeg har etter hvert begynt å famle med at det ikke er så enkelt å skille denne fantasien fra virkelighet, da det er ett og annet her som stadig drar meg tilbake til fengselet.

Før jeg går videre er det noen ting det er hensiktsmessig å ta innover seg med tanke på type sted man er på, et sted for rehabilitering- for opptrening.

Med tanke på nettopp rehabilitering ser man for seg mennesker som av ymse forskjellige grunner har en kropp som ikke fungerer optimalt.

Man ser for seg, i alle fall er det hva jeg gjør, personer som har fysiske begrensninger og er høvelig eller mer enn høvelig hjelpetrengende - og man har de som klarer seg helt selv.

Man ser for seg, jeg i alle fall, at om en person er hjelpetrengende, så er den samme personen kan hende der at det er noe utfordrende både å forflytte seg og å bevege seg om enn man sitter eller ligger.

Man ser for seg at det foregår mye trening i ymse varianter på dette stedet.

Man ser for seg at det med mye trening også forekommer en del dusj og stell av de samme skrottene som trener - ingen liker å vandre rundt... eller rulle rundt for den del, svett som en travhest etter løp.

Man ser for seg at når folk har brukt mye energi på ymse aktiviteter som er krevende både mentalt og fysisk, så har folk behov for å restituere, altså slappe av og hente seg inn etterpå.

Når folk har behov for å slappe av og hente seg inn, i alle fall for egen del, så foretrekkes det å trekke seg tilbake til eget rom.

På eget rom vil man gjerne koble ut det beste man kan, som for veldig mange er ved å høre på musikk eller se noe aldeles hjernedødt på tv - jeg for min del elsker å se hjernedøde greier på tv når jeg skal slappe av.

I den grad man ikke ser på tv, så er det i vår tid ganske mange mennesker som finner den samme roen ved enten å lese aviser - som i vår tid foregår på nett, man ser filmer - i vår tid også det på nett, man søker opp nettsider i disse tider for å sondere julegavetips osv. osv.

Poenget er - i vår tid er det mye avslapping som foregår ved at man sitter på nettet og surfer.

Så noen eksmepler fra stedet jeg befinner meg på, eksempler som får både meg og visse folk hjemme til å undre seg og stille spørsmål ved ting...

Håndklær:

Jeg spurte forsiktig her en dag etter håndklær, husker du fra tidligere innlegg gjerne..?

De byttes på onsdager.

Vel, nå er det mye basseng her - det kommer ikke noen ekstra håndklær med tanke på dette?

Nei, de byttes på onsdag.

Javel, så byttes de onsdag - og som jeg sa tidligere, jeg er heldig som kom hit og ble lukket inn i cellen min på onsdag og da trolig har fått nye håndklær den dagen jeg kom.

I tillegg til at håndklær byttes kun onsdager som vi har lært, så er de små som frimerker og for sikkerhets skyld så slitte at man kan se rett gjennom flere av de.

Eget tiltak: Jeg tasset bortover til Europris og kjøpte tre stykker av ikke verdens beste håndklær, men likevel både større og tykkere enn de som er på huset her.

Seng:

Jeg har et søtt lite rom, omtrent som en fengselscelle - det gjør meg ingenting, heller finner jeg det fascinerende og ser på det som en god erfaring å ha med seg - ikke kunne jeg blogget om livet fra cellen med et større rom heller for den del... Uansett, jeg vil si noe om sengen.

Jeg har fått rom med en enkeltseng, det er greit.

Sengen er likevel av typen knirk, som i bestemor knirk - for så vidt greit det også.

Det som ikke er greit, er at madrassen ikke er til å ligge på uten at man er mer eller mindre krøpling når man står opp... eller stabler seg opp.., et sted ut på sen natt eller tiiiidlig morgen - fordi man da ikke klarer å ligge lenger.

Guttungen hjemme lo i telefonen til meg, og sa følgende:

Det er fint eadni, du har reist på handicap sted for å bli bedre - men i stedet blir du bare mer handicappet av å være der - det er jo litt rart da.

Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren ved å gi han denne latterkulen på ettermiddagen her forleden, det er jo noe...

Men han har et godt poeng midt i moroen sin.

Det er ganske sprøtt at man kommer inn til et rehabiliteringsopphold, til et sted som skal bygge en opp - så opplever man at det ene stedet der man virkelig skal slappe av og hente seg inn - nemlig i sengen - er så dårlig at man ikke får tre timer sammenhengende søvn i den, uten å måtte lirke seg i smerter rundt om i den.

Undringen blir hvordan man kan drive et sted som dette - for folk som trenes opp etter hjerneslag med diverse lammelser og begrensninger, for ulykkesrammede, for personer med medfødte og / eller fysisk begrensende sykdommer, for personer som av ymse grunner lever med smerter og er avhengig av best mulig tilrettelegging og utstyr for å bli bedre - uten å ha det aller viktigste på plass - nemlig en god seng å restituere i..??

TV:

Etter ei treningsøkt, eller to kan hende, et måltid eller to og med folk rundt ørene i store deler av tiden - fremmedfolk må sies, man er sliten og man ønsker å koble ut - hva gjør man da?

Jo, man trekker til eget rom. Nettopp var det ei tøtta som kommenterte til meg på vei etter noe isvann - det er så stille her, alle folkene må ha trukket seg tilbake til egne rom.

Nettopp, og hva gjør man så på eget rom? (Nei Terese, legg bort de tankene - nå er vi seriøse her!!)

Jo - mange, innkludert meg selv, om det er kurs, seminar eller som nå et rehabiliteringsopphold - jeg setter gjerne på TV.

Jeg leser ikke bøker, jeg ser på TV - det er min form for avkobling.

På dette stedet er det plassert et lite TV på hvert rom, akkurat passe stort til at man kan sitte behagelig i cellen sin å se godt nok - men det koster en altså, hold deg fast, 200 kroner - i UKEN for å bruke TV.

Radioen der i mot, som er på TV, kan man bruke fritt og takk for det.

Min vurdering: Jeg driter i å ha på TV, helt uaktuelt med 200 kroner uken for å se pittelitt nå og da.

Radioen der i mot, står på hele dagen.

Internett:

Det er ikke så mye å si om internett, annet enn for TV - Man bruker det til avkobling, det koster en 200 kroner I UKEN å ha internett - og nei, det går ikke å ha TV og internett sammen, du må betale for begge.

Eget tiltak: Jeg deler nett fra mobilen til egen PC, på den måten kan jeg bruke nettet som jeg vil. Jeg kan gjøre dette fordi jeg har et godt abonnement, i verste fall kan jeg kjøpe fri data - men det er ikke alle som har anledning verken til å dele nett, som har nok nett selv pr. mnd eller som kan kjøpe ubegrenset nett.

Vask av tøy:

Et alminnelig opphold på et slikt sted er tre uker. I løpet av en tre ukers periode er det naturlig at folk vasker tøy, enten det eller så må man ha med seg massevis av tøy og en stor nok bil med plass til både å frakte tøy til rehabiliteringssenteret og til å oppbevare skittentøy for hjemreise.

For at folk skal kunne vaske tøy trenger man vaskemaskin, det finnes det på bruket her - det har jeg sjekket.

Jeg har også sjekket kostnader ved bruk av maskinen...

For noen år siden var det estimert at en vask i maskin lå på under fem kroner nærmere bestemt rundt to-tre kroner, det er så lenge siden at en vaskemaskin i dag trolig har både doblet seg og kan hende også er opp mot 10 - 15 kroner.

Her på huset kan man få kjøpt en vaskepolett til 30 kroner pr. vask.

En ting skal jeg si deg, konemor kikka på meg da jeg pakket - ristet på hodet og lo...

Har du virkelig tenkt å dra med deg alt det undertøyet?

Ja, det har jeg... når jeg alt har så mye undertøy, så har jeg det.

Nå er jeg glad for at jeg har med mye tøy, og glad for at jeg har en stor kassebil - da kan jeg nemlig lempe inn skittentøy i kassebilen min og vaske det hjemme.

Hvilke tanker gjør jeg meg så videre, om disse greiene?

Jo, det skal jeg jammen meg si deg - i neste innlegg...

kikkehull meg hit og dit

 Som engasjert innbygger i dette landet, som en enkel og bevisst person både privat, i jobb og som politiker - kan jeg ikke la være å undres på dette med privat kontra offentlig leverandør av velferdstjenester.

Det finnes politiske partier som ideologisk sett er helt dreid over mot offentlig drift - det være seg statlig eller kommunal, uansett - alt skal uansett formål og til en hver pris drives offentlig.

På andre siden har du politiske partier som ideologisk sett er helt dreit over mot privat drift - det skal være valgfrihet for de som trenger tjenester, uansett hva det er snakk om, formål og pris - alle skal absolutt ha en mulighet til å velge privat eller offentlig leverandør.

Det finnes også partier mer sentrumsorientert som holder fast ved primært offentlig drift, men med innslag av private leverandører (primært ideelle organisasjoner, men også andre private) med avtaler der det offentlige av ymse grunner ikke kan levere tjenesten helt eller delvis.

Vel -

Jeg tilhører den sentrumsorienterte gjengen. Jeg tenker dette med helsetjenester (holder meg til helse, da jeg både jobber i helse selv og akkurat nå også er en mottaker av disse tjenestene) er noe som primært skal være et offentlig anliggende å levere. Videre at man har innslag av (ideelle) private med avtaler inn mot det offentlige der det offentlige ikke kan levere. 

At jeg har denne grunnholdningen betyr ikke at jeg er i mot private tjenester, men i den grad det er noe som skal dekkes av det offentlige - så mener jeg man forholder seg til det jeg har skrevet over. Om folk selv ser seg bemidlet til og har behov for å kjøpe private tjenester, så får det være noe som den enkelte tar ansvar for tenker jeg.

Hvorfor lurer du kan hende på, hvorfor er dette holdningen min?

Hva er det som jevnt over kjøpes av tjenester hos det private, av det offentlige?

Kirurgisk -

Massevis av såkalt enkle operasjoner, kikkehull meg hit og dit og en del andre i utgangspunktet ukompliserte og rutinemessige operasjoner er ikke uvanlig at man finner i hopestall levert av det private, for det offentlige. 

Hvilke operasjoner er det som jevnt over ikke går til de private, men som gjennomføres i det offentlige apperatet?

Mer kompliserte, risikoutsatte, åpne operasjoner - disse går i stor grad til det offentlige. Nå er det selvfølgelig her som overalt ellers, det er aldri en regel uten unntak - Man VIL finne kompliserte operasjoner i det private og rutinemessige i det offentlige.

Poenget mitt er at av det som går til det private, så er det påfallende mange av de operasjoner som regnes av typen klingende mynt i kassen og gode prognoser. På annen side har det offentlige påfallende mye (nesten all) av de operasjoner som er av typen kompliserte, risikofylte og der man kan ende med komplikasjoner, infeksjoner og diverse i etterkant. Ikke akkurat sorten som gir størst uttelling i mynt, men på den annen side blir en utgiftspost- denne slipper det private å ta hånd om.

Psykiatri og barnevern -

Ideelle og kommersielle har over år levert tjenester i psykiatrien og i barnevern, med ymse kvalitet. Innen barnevern har man hatt noen grelle eksempler på hvordan dette har gått feil.

Nå skal det sies at vi har en del tjenester i helse som vi over tid har hatt en ordning med å la private utføre, da vi ikke har hatt tilstrekkelig kapasitet offentlig - eller har levert tjenesten offentlig, tjenester som eksempelvis billeddiagnostikk og BPA (brukerstyrt personlig assistanse).

Jeg er veldig for, og veldig takknemlig for, at vi har et nært samarbeide mellom det offentlige og type leverandører av røntgen, MR, CT med mer. Samarbeidet med private innen billeddiagnostikk har vært en fantastisk hjelp og avlastning for det offentlige, som ikke har klart å levere på tid. For pasientene sin del er det langt mer verdifullt enn man kan beskrive, da det handler om helsen, livskvaliteten og hverdagen til vanlige folk- i mange tilfeller har det faktisk reddet liv vil jeg tro.

Jeg er overbevist om at det finnes mange private aktører her til lands, som driver både etisk godt, pasient og fagorientert som det drivende.

Jeg er også overbevist om at det finnes private aktører her til lands, som driver for så vidt godt - men der profitten, hva man kan hente ut av den enkelte oppdragsgiver, blir styrende - altså, det er klingende mynt i kassen som blir det store fokuset - for eier vel og merke.

Jeg har gjort meg noen tanker som jeg sa i går, nå har jeg delt litt av de tankene... tenker jeg skal fortsette min deling i morgen - man vil jo ikke at det skal bli alt for langt og kjedelig på en gang heller...

de to meterne som befinner seg mellom enden på sengen og dassringen

Dagens kort fra uncle reisende Mack, om man ser bort fra at jeg ikke er verken onkel, heter Mack eller  er skallet og ser ut som jeg er over nitti...

Over nitti ja, når man alt er inne på det - Etter tredje natten i bestemor sengen, kjennes det ut som jeg er over nitti, det ser trolig ut som jeg er over nitti også- både på hvordan jeg går og etterhvert muligens også hvordan jeg ser ut etter dagevis med dette elendet.

I natt som de to første nettene her, våknet jeg utallige gang med vondt, jeg satte meg opp for å snu om i sengen og faktisk du - ut på tiiiiidlig morgen, så klarte jeg ikke mer i natt heller. Jeg lirket meg rundt på rett side, stablet meg opp i sittende, stotret meg ut på gulvet i skikkelig bestemorstil, akket over gulvet og de to meterne som befinner seg mellom enden på sengen og dassringen, vaklet tilbake til sengen og rigget til bestemorstolen. Videre - jeg kledde på meg og satte meg i stolen, la stolen bakover og la så dynen over meg.

Vet du - jeg bråvåknet ut på morgenen en gang etter nesten tre timers søvn i stolen - kikket ut vinduet og så at man er i full sving med frokosten, kikket meg rundt i rommet og slo fast at nå Roshild, nå har du faktisk sovet bedre.

Etter å ha tasset ned, fått i meg litt frokost og fikset litt niste for dagen, har jeg tasset ut med kurs for europris og håndklær. Ikke de beste håndklær på europris heller, når sant skal sies - men de er betydelig bedre enn disse som finnes på bruket her i et heller begrenset antall og med rasjonering for sikkerhets skyld. Ikke lange turen til sentrum, men det ble da litt frisk luft på veien - og bilder ble det også i dette grå, men vakre høstværet. 

Folkene på huset her, de uniformerte, er det absolutt ingenting å si på. Hele den hvitkledde gjengen er snille og hjelpsomme, omsorgsfulle og hyggelige. I tillegg er de gode i jobbene sine - Kjøkkenfolket lager ikke bare næringsrik, men god og fin mat... (bare ikke den brunlapskausen, som jeg ikke skal si mer om...) Fysioterapeutene kjører visst nok hardt kjør, krever masse av sine pasienter hører jeg andre si - noe som jo er bra på et sted der trening, fokus, endring og framgang er hensikten. Selv har jeg oppdaget at den fysioen jeg har fått gjerne vil pushe, også på meg. Det som gjenstår å se er hvor hensiktsmessig det er å pushe på mine muskler, de er liksom noe for seg selv - som i de siste 40 år har krevd gjevnt driv uten push. Uansett - vi jobber for å finne nettopp det opplegget som passer for meg.

I dag da jeg kom fra trening, lå det en lapp på sengen min, jeg så den før jeg så endringen - og jeg ble skikkelig glad, det må jeg si. Lappen var lagt inn av en hyggelig sykepleierinne som har vært med overmadrass til meg, og hun har ordnet med sengen min så alt er klart til jeg skal legge meg.

Senere, da jeg møtte til middag kom den hyggelige sykepleierinnen bort til meg , lurte på om jeg var nummer 221 (tilbake til fengselstankene mine, de blir av en eller annen grunn stadig næret på dette bruket... og ærlig talt, jeg vet ikke hvor sunt det er i lengden...). Sykepleierinnen beklaget at hun hadde bøkset inn på rommet mitt uten at jeg var der, hun ville ringe meg sa hun- men telefonen min lå igjen på rommet. Jeg formidlet på en ryddig og okey måte at hun ikke på noen måte må tenke på at hun har vært inne på rommet,  jeg ble bare glad for at bestemorsengen er gjort noe med og takket pent for hjelpen.

Selvfølgelig lå mobilen på rommet, er i min verden idioti å vandre rundt med mobilen på et sted der jeg enten trener - og ikke skal forstyrres, sitter i matsalen - der det er forbudt med mobiler, er i en avtale med en eller annen hvitkledd - og ikke skal forstyrres...

Nei, sånn mobilnød har jeg ikke at jeg drar den med meg - det gjør jeg når jeg går tur, da tar jeg nemlig bilder... og det hender jeg ringer hjem til de beste jeg vet.

Kjenner forresten at jeg både gjør meg noen tanker om, og kjenner på noen emosjoner i forhold til at det ringer mobiler inne i spisesalen - som blir håndtert naturlig nok, og det på tross av skilting i alle retninger om at det av hygieniske grunner ikke er tillatt med bruk av eller berøring (!!!) av mobiler i spisesalen.

Meg i et nøtteskall - hva skal man med regler, dersom disse ikke skal følges?

Jeg er som kjent en person som digger regler og retningslinjer, og hater at disse blir brutt... Unødvendig stress, eller unødvendig å la seg stresse tenker du kan hende... samma det, stress blir det likevel...

Jeg har for øvrig gjort meg noen tanker om dette stedet, og steder som dette, sett i lys av offentlig eller privat sykehus eller leverandør av helsetjenester, politikk, kvalitet, kjøp av plasser osv. Tenker jeg skal bruke litt mer tid på disse tankene, så skal jeg dele litt av de i morgen kanskje...

Jeg holder på urinen, jeg har ingen åpne sår, jeg kan svømme og jeg har ikke epilepsi

Nå kjenner jeg meg som onkel reisende Mac med alle sine reisebrev / kort, for de av dere som husker han fra Fragglene...

Etter enda ei natt i bestemor sengen med knirk, ubehag og vondt - ble det faktisk enda tidligere start på dagen min i dag, 04.45 du, da var jeg oppe og vandret. Det fortelles av først den ene hvitkledde og deretter neste hvitkledde før det blir understreket av den første i dag igjen, at det skal være mulig å få en overmadrass som gjør sengen noe bedre å ligge i... det er visst bare ikke så enkelt å få til i praksis...

Før jeg gikk til legetimen som var satt opp i dag tidlig, måtte jeg rett og slett snike til meg en times tid i den knirkete og vonde bestemorsengen - det var litt bedre å ligge i den over ei kort tid og oppå dyna enn under dynen ei hel natt... Etter lege og litt pusterom har jeg hatt time med fysioterapeut som bedrev testing av ymse slag i drøyt tre kvarter .

Visste du at man blir målt i hvor mange skritt man klarer å gå og hvor fort?  Jeg undrer på hvor man har hentet det i fra, at man skal teste akkurat det - hvor mange skritt klarer en person å gå, om denne går så fort den kan - ikke i ett, to eller fem - men i akkurat seks minutter? Når testen er gjort, så får man vite hvor mange skritt man har gått, og hva som er gjennomsnittlig for en person basert på alder, høyde og vekt.

Du ligger litt under gjennomsnittet sa den unge hvitkledde høflig, og det var egentlig hyggelig sagt - ettersom gjennomsnittet er på hele 576 skritt sett opp mot mine 407 skritt. Joda svarte jeg høflig som jeg er, du har rett i at det er litt under gjennomsnittet... mens jeg tenkte mitt for meg selv - du er farsken meg nesten 30% under det snittet hennes...

For å understreke det så besto jeg på annen side det meste av balanse testene - med unntak av en merkelig greie der man skulle balansere på en plate som sto i 40 grader... hvem driver og stiller seg på plater som står i 40 grader sånn uten videre, det vil jeg herved gjerne vite... Enden på visen er at jeg nå skal stable meg opp på ei 40 graders treplate hver dag i håp om å strekke på leggmuskelen... joda, lykke til tenker jeg - som har bøyd og tøyd de samme musklene over år tidligere - jammen er de fortsatt like kort og klumpete.

Nå er det slik at jeg har snakket med lege i dag. I legetimen har vi blant annet vært inne på følgende: Jeg holder på urinen, jeg har ingen åpne sår, jeg kan svømme og jeg har ikke epilepsi - ut av dette har jeg altså fått godkjenning for å drive egentrening i bassenget, det lover veldig godt! I kveld har jeg tilbrakt 90 minutter i deilig varmt vann. I det jeg etter 90 minutter skulle til å bevege meg opp av vannet begynte jeg brått å tenke på hvalrossene når de flyter eller svømmer rundt, og videre når man ser de skal ut av vannet - da ser man for noen store og egentlig voldsomme skapninger de er, for ikke å snakke om hvor klumsete de er i de sakte bevegelsene sine... at jeg tenkt på hvalrossene akkurat i det jeg bøkset opp av bassenget tenker jeg er tilfeldig.

Jeg vil litt tilbake til denne fangselsfantasien min -

I dag hadde vi lapskaus til middag, brun lapskaus. Jeg er egentlig veldig glad i brun lapskaus - vi har det aldri hjemme, mens jeg vokste opp med at det ofte var brun lapskaus. I dag da jeg skulle forsyne meg med middag - uten å havne i kø, det må understrekes - så kjente jeg brått på denne fangselsgreien igjen. Da jeg klasket øsen med lapskaus på tallerkenen, for det ble med den ene øsen, da så jeg for meg alle de scenene som er spilt inn rundt måltider i fengsel - når man står der i kø gjerne, med brettet sitt og ser det klaskes en øse med ett eller annet - som godt kan se ut som lapskaus, på tallerkenen... Jeg tenkte også på svigermor mens jeg forsynte meg, samtidig som jeg hørte henne si akkurat det hun har sagt mange ganger i den grad man har vært inne på tema brun lapskaus - nei, jeg spiser ikke brun lapskaus. Videre sa hun - de har alt mulig rester oppe i lapskausen, så lager de den brun slik at man ikke kan se hva som er i... Vel min gode svigermor, om du kunne høre meg snakke om denne brunlapskausen, så hadde du smilt, du hadde ledd og du hadde gjentatt som tidligere - du spiser ikke brunlapskaus... Nå spiser du for så vidt ingenting der du er, så det er sagt... jeg tror ikke jeg spiser brun lapskaus her, eller noen steder, en gang til...

Før bassenget i dag gikk jeg til den hyggelige unge resepsjonisten. Hun var hyggelig hun altså, det er vel helst bare meg og mine fengselsserier som igjen lager fantasier og galskap, forskjellen fra tv til her er at på tv er det bare damer som er innsatte - med ymse menn som jobber blant damer. Her er det damer og menn som er innsatte, mens man i aller største grad har damer- uniformerte sådanne - som jobber her.

Hei sa jeg, hei sa hun. Hvordan er det med håndklær her på bruket spurte jeg. De byttes onsdager svarte hun. Hva med basseng og bruk av håndklær, får man noen ekstra til den slags spurte jeg. Nei svarte hun, før hun gjentok - de byttes på onsdager. 

Jeg skjønte tegningen, og tasset tilbake til cellen min der jeg fant fram tre av de frimerkene jeg har fått tildelt som skal vare fram til onsdag. Heldigvis kom jeg på onsdag kan man si, når det ble levert ut nye håndklær - ellers ville jeg begynt å spekulere på hvem som har brukt de jeg nå har før meg...

Det var dagens tanker i korte trekk. Nå er jeg, som ei 97 år gammel kjerring, begynt å se på klokken mens jeg teller ned til det passer seg å krype i bestemor sengen - du vet, man blir trøtt og sliten av lite søvn, masse aktiviteter og ikke minst alle disse folkene man skal forholde seg til. 

i tillegg skal vi trolig også jobbe tett sammen med uncle google - som jo pleier å være lærerikt

Jeg la meg allerede kl. 22.00 i går, du vet det at når man først har valgt å legge seg et sted som dette i tre hele uker til ende - der fravær fra egen jobb, rehabilitering med både funksjon, aktivitet, ernæring og mer til skal være fokus - ja da får man jammen meg også ta ansvar for å gjøre en god innsats.

Jeg skal si deg en ting jeg -

Uansett hvor mye jeg har vært både flink og smart og lagt meg for så vidt tidlig i går, i natt har jeg ikke hatt noen god natt, heller tvert i mot - for å si det pent.

Den søte lille bestemorsengen har knirket...

Hjelpes meg, som den har knirket...

Enten er naboene heldig som ikke knirker, eller så er det meget godt isolert mellom rommene - det kan man bare slå fast her og nå.

Dersom naboen er heldigere enn meg med sengen, og hørselen er noen lunde bra på andre siden av veggen - ja takke meg til da altså, da lurer man virkelig på hva det er jeg bedriver inne hos meg.

Du vet når man trekker pusten, sånn riktig godt inn?

Jeg er sikker på at de små friksjonene i madrassen når man drar pusten godt, lager knirkelyder i sengen.

Kan du tenke deg når jeg skal snu på meg?

Jeg skal bare si deg en ting jeg, det høres!

Enten er jeg veldig bortskjemt med sengen vi har hjemme, alderen har gjort sitt innpass (noe tidlig med tanke på at vi snakker om seng og ikke telting på et underlag vil jeg da påstå) eller så er jeg rett og slett mer skrall i skrotten enn jeg har sett for meg.

I dårlige perioder hjemme må jeg rett sette meg opp i sengen om natten for å snu på meg -

Vel, om noen hadde fulgt med meg gjennom vinduet, som godt kunne være mulig fra et og annet pasientrom rundt svingen - dersom ikke gardinene var trukket for - ja da kunne man tro jeg lå og gjorde sittups gjennom natten... bare veldig sakte...

På et tidspunkt rundt kl. 04.00 i natt var jeg overbevist om at man ved å ligge i bestemor seng, blir som bestemor - stiv, skakk og med sukk og ve ved alle bevegelser.

Klokken fem klarte jeg ikke mer, da sto jeg opp og gikk ned i stuen der jeg visste det står gode stoler.

Men, altså -

Nå er dagen i ferd med å bli ettermiddag, det er om ikke veldig lenge tid for å psyke seg opp til å gjenta den absurde kø opplevelsen fra i går... jeg skal ærlig innrømme at jeg ser meg selv i speilet - jeg bekrefter for meg selv at jeg har en del å gå på, og vurderer å droppe hele den middagsseansen...

Ikke så veldig lurt tenker du kan hende, og du har rett... tross alt...

Altså, jeg begynner herved å psyke meg opp til kø og mer kø...

Tror rett og slett jeg utsetter den middagen, trenger ikke gå i tiden etter at det er klart vet du - jeg venter rett og slett til det ikke er lenge igjen før folket forlater området... jeg har tross alt fullt innblikk fra cellen min og rett inn i matsalen...

I dag har jeg hatt en såkalt innkomstsamtale med fysioterapeut. En av grunnene til å komme akkurat hit er at fysioterapeutene som jobber tett med den profesorinnen som har sendt meg hit, jobber her i tillegg til på Riksen.

Men neida, det har landet en fysioterapeut for min del - som ikke en gang har hørt om sykdommen min.

Nå skal vi samarbeide i tre uker, det tror jeg for øvrig kan bli bra - for det er ei oppegående tøtta, i tillegg skal vi trolig også jobbe tett sammen med uncle google - som pleier å være lærerikt.

Jeg har vært heldig å gjennomføre målsamtale i dag, hva ønsker jeg med dette oppholdet?

Joda, jeg skal si deg en ting - det er litt interessant å sitte i den stolen som skal presentere mål og forventninger til det å være på et sted der man jobber mot nettopp mål og forventninger.

Jeg har måtte gå inn i meg selv, jeg har måtte tenke over egne ønsker, forventninger og mål. Jeg har måtte tenke over egen timeplan med aktiviteter.

Hvordan er det med grupper?

Grupper..!!--??--!!

Ja, hva tenker du om å delta på gruppetreninger?

Men i alle dager, jeg hater sånne gruppeordninger - jeg er en individualist... noe jeg selvfølgelig ikke sa, i alle fall ikke på den måten - jeg pakket det forsiktig litt penere inn.

Vel-

Jeg er ikke spesielt opptatt av eller glad i gruppetrening og gruppeaktiviteter, jeg liker helst å drive på egen hånd...

Joda, det gikk jo som det måtte gå -

Jeg jobber på et sted der vi har et visst repertoar som inngår i behandlingen - individuelle avtaler med psykiater og psykolog, oppfølging av primærkontakt, diverse grupper, turer / fysisk aktivitet, sosial trening med mer.

Hva gjør jeg når vi får nye pasienter, og jeg en ny primær?

Jo, jeg informerer ved innkomst om at dette er programmet, vi ønsker at du deltar på så mye som mulig da det er en grunn til at vi har det i behandlingen osv. osv... tar du tegningen..?

Med dette godt i bevisstheten min, hører jeg meg selv si følgende til fysioterapeuten - Joda, nå er det slik at jeg er ikke noe fan av disse gruppegreiene, men jeg forstår at dere har de med av en grunn - derfor vil jeg forsøke noen av aktivitetene å se hva det kan gjøre positivt for min del (ikke alle aktiviteter er aktuelle, da det er lagt opp etter funksjonsnivåer...).

Har du pakket treningstøy spurte konemor...

Har du pakket badedrakt spurte et par kolleger, før konemor gjentok det for meg hjemme...

Tenker de koser seg, alle som en, når de får høre / lese om disse gruppegreiene...

Vel, treningstøy hadde jeg og vipps - så hadde jeg og badetøy... og godt er det!
Godt er det, for nå er det altså slik dere - at av basseng 1, 2 og 3 som er alternativene - så man for seg at jeg kunne passe inn i basseng 3, som er den mest krevende seansen.

Vel, hva innebærer så denne basseng 3 seansen som går over 45 minutter... i et basseng, sammen med en rekke andre.., mens man handler på instruks av en eller annen smartfisk...

Jo nå skal du høre -

Det er type jogge i vannet, bokse i vannet, diagonale øvelser, hoppe opp og ned...

Jeg ser det for meg, faktisk så kan jeg kjenne akkurat hva som vil skje med pulsen min - den kommer til å løpe i vei den, akkurat som den gjør når jeg bare tenker på det hele...

I dag har jeg hatt egentrening, og det skal jeg si deg -

Jeg har vært oppe på gamle trakter, nemlig på Furumo.

Der har jeg spasert i både sakte tempo mens jeg har gitt meg selv mange kamerapauser, jeg har spasert i raskere tempo - og jeg har faktisk også jogget. Det er et fantastisk godt område å farte rundt i.

Nå skal jeg gjøre meg i stand til den evinnelige middags-seansen, i morgen venter jeg å få en fysisk godkjenning av legen på huset - til å drive egentrening i bassenget.

Med tanke på intimsonen min er det kanskje ikke så nødvendig å understreke opplevelsen av nesten å være utsatt for overfall i middagskøen...

Nå har jeg altså begitt meg ut på noe jeg ikke helt vet hva er tror jeg, foreløpig er jeg dratt mellom positivt innstilt, nysgjerrig, tilfreds, undrende og faktisk også skrekkslagen... mulig det har å gjøre med at jeg har sett for mye på tv - i alle fall fengselsserier...

Jeg har nådd midten av førtiårene det er en ting, men jeg har i tillegg ymse utfordringer med denne muskelsykdommen min som gjør at professorinnen på rikshospitalet fant det for godt å foreslå et rehabiliteringsopphold.

Joda, det hørtes fornuftig ut - og velvillig, positiv og klar for en konstruktiv framtid som jeg er - så takket jeg ja til å søke.

Brått etter et snaut halvår siden søknad, så sitter jeg innstallert på et av de heller godt omtalte rehabiliteringsstedene landet har - nemlig Vikersund Bad - i Vikersund, selvfølgelig.

Rommet er ca fire meter langt med et vindu rett fram når man kommer inn døra. Rommet er drøyt to meter på det bredeste inne i kråa og knapt to meter for øvrig.

Jeg har et lite badrom for meg selv, heldigvis.

Innenfor døra til badet har jeg følgende - toalett til høyre, et lite dusjkabinett til venstre og en vask rett fram - da er det fullt.

Rommet er koselig innredet med ei vanlig seng for en person innerst til venstre (det er helt fint, ettersom jeg så vidt jeg vet ikke har tenkt å dele seng med noen den tiden jeg er her), på siden står det et vanlig nattbord av sorten som sier institusjon. Ved siden av nattbordet er det plassert en enkel lenestol med høy rygg, denne går akkurat mellom nattbordet og inn mot klesskapet som står på det bredeste partiet av rommet.

Rett innenfor inngangsdøren til rommet, til venstre- står en enkel skrivepult, en enkel stol til å sitte på mens man skriver og det henger en liten flatskjerm på veggen slik at denne kan beskues fra både sengen og lenestolen innerst i rommet - altså ca 3-4 meter unna.

Er det noen av dere som har lest det ovenfor, som lurer spesielt på hva dette minner meg om..?

Nettopp, jeg er sikker på at du tenker fengselscelle - det gjør i alle fall jeg...

Nå har jeg aldri vært i et fengsel, annet enn på besøk en gang i tiden da jeg gikk på bibelskole og hadde besøkstjeneste sammen med presten som et fast gjøremål på ukeplanen.

For et par timer siden gikk jeg ned til middag i den store spisesalen jeg ble vist da jeg kom hit tidligere i dag.

Du vet - 

Når man kommer og blir del av en laaaaang kø i forbindelse med spisesal og middag...

Først kø til håndsprit, videre til der man finner serveringsbrett, bestikk, tallerken, servietter, vann og så til middagsbuffeten...

I denne køen står det ikke tre stykker, ikke fem, ikke ti, heller ikke 20 stykker... Jeg ga opp å telle antall mennesker, men har raskt estimert med at det er rundt omkring 20 bord med rundt omkring 4 - 8 stykker pr. bord... det blir en del mennesker... i kø...

Trenger jeg å si at den køen ikke var noe for meg, eller at den forsterket fengselsfantasien..?

Vet du, de jeg hadde framfor meg kunne jeg regulere avstanden til, men de bak... hjelpes meg altså!!

Jeg gikk liksom litt slalom for å både holde avstand fram og riste av meg spesielt de to som konsekvent plasserte seg i underkant av en meter fra meg.

Jeg har som mange vet en intimsone som trolig er på to til tre meter - om man ser bort fra kjerringa, barna og spesielle personer utover disse. Med tanke på intimsonen min er det kanskje ikke så nødvendig å understreke opplevelsen av nesten å være utsatt for overfall i middagskøen...

Rehabiliteringssenteret har en ordning med at man har faste plasser, som er merket med romnummer og ikke navn så -

Når jeg endelig hadde røsket med meg et par poteter og litt fårikål fant jeg fram til bordet jeg var blitt vist litt tidligere, med den faste plassen min som er merket med B-221 omtrent som i B-gjengen...

Jeg skal si deg en sak-

Når jeg satt der og kikket på dette kortet så tenkte jeg faktisk følgende - Nå er det bra, nå dropper jeg hele måltidet og kryper til sengs...

Skal jeg si deg en ting -

I den grad jeg måtte ha gått inn i en fengselsfantasi da jeg tråkket inn på rommet mitt, så har det ikke blitt bedre verken av middagskø eller når jeg satt ved bordet og kikket på kortet B-221

Faktisk, så kunne jeg nesten kjenne meg kriminell der jeg satt... om ikke kriminell, så i alle fall uskikkelig som har vært så heldig å få plass på et sted som dette - for så å tillate meg å tenke alle disse tankene om både rom, matsal og korridorer...

Nå skal jeg ta på meg litt tøy, så skal jeg spasere meg en tur ut i frisk luft, utenfor området dette stedet befinner seg på.

Når jeg kommer tilbake skal jeg først psyke meg opp til ny kø for å innhente litt kveldsmat... om jeg ikke dropper hele greien.

Deretter skal jeg ikke gjøre så mye mer ut av mine fengselsopplevelser, heller skal jeg finne fram strikketøyet mitt å nyte gleden ved å kunne beholde strikkepinnene da disse ikke regnes som stikkvåpen.

Med tanke på at jeg kjenner meg selv, ganske godt faktisk, så tenker jeg det er klokt å sove litt på denne opplevelsen- må nesten sove på saken, for det er ikke mye plass til å sove på siden av den i alle fall...

Jeg tror det blir en fin dag i morgen, et konstruktivt opphold og det gjør meg faktisk ikke noe at det er smått-

Jeg skal ikke bruke mye tid inne på rommet uansett...

...Eller jeg kan late som jeg er i fengsel, for så å få en opplevelse av hvordan det er..??...

man kan ha rett med en viss bismak

 Når man får rett i en følelse, opplevelse eller påstand - er det i de fleste tilfeller ganske tilfredsstillende.

Tenk deg at du diskuterer med kjerringa, mannen, barna, arbeidskolleger, sjefen din eller en venn - jeg tipper at du kjenner på en viss tilfredsstillelse der det viser seg at den andre må erkjenne at det er du som har rett..?

I noen tilfeller kan det likevel slå motsatt ut, man kan ha rett med en viss bismak.

De gangene det blir rett med en viss bismak er det gjerne spesielle ting det er snakk om - når noen man byr seg om eller er glad i har tråkket over grenser, løyet eller på annen måte såret eller skuffet en - i de tilfellene skulle man kan hende mest ønske at man tok feil.

Etter mer enn et og et halvt år siden jeg sendte klage til statsforvalteren i forbindelse med bror sitt selvmord, og etter en rekke med kopi av brev og purringer fra statsforvalteren til ymse offentlige instanser, kom endelig konklusjonen i uken som nå har vært.

Sykehuset har brutt spesialisthelsetjenesteloven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter.

Kommunen har brutt helse og omsorgstjeneste loven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter. Ut fra hva jeg kan se i konklusjonen har man også faret med løyn til statsforvalteren.

For vår del, bror sine to barn og vi fem søsken som er igjen har det i praksis ikke så mye å si - vi får aldri tilbake bror.

Likevel har statsforvalterens konklusjon masse å si i det store bildet, det bildet der vi klarer å se bort fra den viktigste biten for oss personlig - nemlig at bror er og blir borte. Det har vært ikke bare ett enkelt tilfelle i forkant av bror, der kommunen har fullstendig drite på draget i oppfølging av dårlige pasienter, og der man kommer seg unna med svikt i rutiner, lovbrudd og mer til - ved å se en annen vei, ved å dekke over for hverandre, ved å koste på seg en aldri så liten løgn.

Med tanke på at det ikke bare har vært, eller er, én bror der ute - er denne konklusjonen viktig. Ikke bare er konklusjonen viktig, det er og viktig å følge opp med å stille til ansvar lovbryterne tenker jeg. Man kan mene hva man vil, men dersom lovbryterne i dette tilfellet kommer unna med en skriftlig tilbakemelding og beskjed om å fikse på rutiner - så tror jeg dessverre det ikke blir så veldig mye bedre. Jeg tror lovbryter - i dette tilfellet kommune og sykehus - må stilles til ansvar på en måte som gjør at man blir bekymret for å hukes på samme greien ved senere tidspunkt.

Altså - på samme måte som straff skal virke avskrekkende for mannen i gata, må straffen virke avskrekkende for også kommune og sykehus - likhet for loven tenker jeg man på godt norsk kan si.

Det er fort gjort å la bitterheten være drivkraften i en slik sak, ramle over i amerikanske tilstander og tenke hevn - at noen skal bøte for feilen som er gjort. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg har gått i og med meg selv, når jeg skriver et blogginnlegg, når jeg snakker med media, når jeg snakker med familie, med venner.

Det skal ikke være, og er ikke, bitterhet og hevn som er drivkraften i den ressursbruken jeg legger inn i forbindelse med klagesak og annet rundt selvmordet til bror.

Jeg ser for meg bror -

Jeg ser for meg bror som person, gutten han var da vi vokste opp, gutten han var da han ble pappa første gangen, gutten og mannen han var da han ble pappa andre gang. Jeg ser for meg bror som person gjennom sin avhengighet og annen sykdom. Jeg hører stemmen og ordene han brukte i telefonsamtaler da han var redd for egen helse og eget liv.

Jeg ser for meg hvor mange spørsmål og undringer bror hadde omkring det å få hjelp og det å ikke få hjelp mens han enda levde, jeg ser for meg at dersom han kunne sagt noe nå - så ville han fått en forklaring på hvorfor det skulle være så vanskelig, det eneste han ba om var hjelp til å sove.

Jeg ser for meg et ansvar både ovenfor bror, men og ovenfor de mange, som ikke har en stemme lenger eller som ikke har god nok stemme til at de blir hørt.

Jeg kan love deg som leser og deg som måtte ha en stemme som framstår som svak - jeg har en stemme som bærer, noen ganger litt for godt om jeg ikke helt feiltolker hun jeg er gift med.

Mitt hjerte både for bror og for den store gruppen mennesker med spe stemme i samfunnet bærer.

Jeg gir meg ikke før jeg kan kjenne på at vi har fått svar på plass, de svarene har begynt å komme.

Jeg gir meg heller ikke før jeg kan kjenne på at vi har ansvarliggjort det systemet som ikke har gjort den jobben man er satt til å gjøre, nemlig å gjøre hva man kan for å ivareta personer som trenger hjelp. Understreker her at det ikke handler om at man kan gjøre jobben sin og likevel se at det går galt, her handler det om at man ikke har gjort jobben sin - det er ikke akseptabelt.