...Nå er det trolig tid for å kjenne på alt det man måtte ha rundt forbi lårene ...

Første time med fysioterapeut kom dagen etter at jeg ankom dette stedet.

Jeg slo meg ned på en helt alminnelig stol, typisk sånn stol man får når man ankommer et legekontor, venterom eller lignende. Jeg ser bort på fysioterapeuten som sitter på en krakk med hjul og tenker umiddelbart, vi er der ja - man går for hva enn som sies å skulle være gunstig for skrotten - i dette tilfellet skal fysioterapeuten sitte å balansere på en krakk mens man foretar innkomstsamtale, mens jeg på min side ble sittende å se henne svinge fra høyre til venstre, til høyre og til venstre 😅

Etter catch up`en som er en vanlig frase når man kommer tilbake til et sted, presenterte fysioterapeuten agendaen - å lage en timeplan for de første dagene eller første uke, samtidig som hun plukket opp tråden fra sist ved å si følgende;

"Jeg har lest litt i journalen fra sist, da gikk det ikke så bra med alle aktiviteter og det sa stopp halvveis i oppholdet.., jeg tror derfor vi skal starte forsiktig denne gang..."

Takk tenkte jeg, endelig en som har fått med seg noe - og faktisk tar det med seg i neste møte med meg.

Etter litt att og fram og en god porsjon motvilje i meg som jeg fint forsøkte å skjule, i alle fall holde til et minimum, ble vi enig om en timeplan for den første uken.

Bassengtrening -

Her under klarte jeg å få fysioterapeuten til å forstå at disse gruppetreningene ikke er min greie.

Jeg blir stresset av alle menneskene som står trykket helt opp i ørene på meg både i bassenget og i garderoben, i tillegg er det noe med den instruktøren som bare peiser på gjennom timen. Det er lite funksjonelt å si til meg at du bare tar det i ditt eget tempo, kjenn på hvor hardt dine muskler kan jobbe og så stopper du bare der.

Eeeeh nei, det fungerer ikke sånn kjære deg fysioterapeut. Det fungerer akkurat slik jeg nå skal fortelle deg - Man kommer i bassenget og det foregår øvelser med kjekk musikk til. Man gjør øvelsene mens tempo og motstand øker. Når så skjer og liketil Petter på 74 år og Klara på hele 87 år henger med - og man i tillegg ivrer etter å henge på - da er det ikke bare å la de andre seile sin egen sjø. Man lar seg stresse og man henger seg på før man aner det, mens man i etterkant får en smell i form av smerte og stivhet. Vi ble enig om at jeg skal drive egentrening i basseng. Nå har jeg basseng opp til tre ganger om dagen, faktisk har det blitt sånn at jeg flere ganger om dagen sjekker at jeg ikke er blitt lekk, at jeg ikke tar inn vann noe sted.

Medisinsk yoga - 

"Jeg tenkte vi kunne sette opp medisinsk yoga, fordi det er noe man erfarer og ser at har god effekt på nervesystemet..."

"Nettopp ja, det har god effekt på nervesystemet..."

"Ja, forskning viser at smerter og stress fyrer nervesystemet og at dersom man gjør medisinsk yoga så løsner det spenninger, det har positiv effekt på pusten som er veldig bra med tanke på stress og på smerter i kroppen."

"Akkurat ja... Vel, hos meg har det tradisjonelt vært slik at i det noen sier ordet yoga - så fyrer det nervesystemet, jeg får økt puls og det man kaller stress... som nå..."

Fysioterapeuten så på meg, smilte og lo lett -

"Har du noen gang prøvd medisinsk yoga Roshild, det kunne jo være det virker?"

"Nei, jeg har ikke prøvd medisinsk yoga, men jeg har vært bort i type avspenninger og den slags - OG jeg vasker bil som er min egen funksjonelle yoga."

"Kunne du prøve et par ganger for å se hvordan det er, kan jo hende ting har endret seg?"

Jeg gjorde meg opp noen raske tanker i forhold til oppholdet her. Man har et opplegg, det fungerer på de aller fleste - hva skal jeg her om jeg ikke skal prøve det de bedriver? Hva skal jeg her om jeg skal vise motstand til opplegget? Så jeg svarte fysioterapeuten;

"Joda, jeg har faktisk snakket med en kar som driver med medisinsk yoga og har anbefalt meg å teste det ut. Jeg kan prøve det, så ser vi hvordan det blir."

"Dersom du kjenner at dette absolutt ikke er noe for deg, eller du blir veldig stresset - kan du bare forlate gymsalen, trenger ikke sitte ut tiden vet du..."

Sånn foregikk samtalen vår, inntil vi ble enig om at jeg skal forsøke meg to - tre ganger på yoga før jeg helt bestemmer meg.

Jeg sa det ikke, men jeg tenkte i mitt stille sinn - "Du kjenner ikke meg du, jeg forlater ikke noe time før den er ferdig..."

Takke meg til Palmer (Bilen min) og bilyoga tenkte jeg videre der jeg satt, jeg er sikker på at den beste yogaen jeg kan få er en dag ute på gårdsplassen mens jeg vasker, pusser og steller med bilen... ingenting slår det!

"Vi starter med å ta hendene mot hverandre, gni de sammen og legge tomlene inn mot brystbenet - mens du sier inni deg jeg - er - her..." 

"Jeg blir å invitere det til å gjøre forskjellige ting underveis, husk på det at alt er bare invitasjoner, du kjenner selv etter på hvor mange invitasjoner du takker ja til og når tid du heller velger å bare puste eller hvile..." 

"Jeg inviterer deg til å trekke pusten godt inn for så å slippe den ut, så langt ut som du kjenner er greit for deg. Når du gjør dette kan du si inn i deg  jeg - er - nå..."

Du vet det, her faller jeg litt av.., instruksjoner som sier noe om hvordan jeg skal puste og hva jeg skal gjøre med om det måtte være øyne, hode, hender eller hvilken som helst annen del av kroppen. Det har liksom ikke så mye å si om man legger til et stille og treigt "kjenn etter hva som er rett for deg", jeg blir bare mer stresset.

"Nå vil jeg invitere deg med på en reise..."

Jippi tenkte jeg første gangen, nå får vi høre en eller annen fortelling mens jeg sitter her og puster inn og puster ut, for så å holde pusten akkurat så lenge som kjennes bra for meg før jeg gir meg selv påfyll av god og frisk luft...

Så feil kunne jeg ta!

"Vi starter reisen i tærne, kjenner at føttene har kontakt med underlaget før vi drar videre forbi anklene og opp mot knærne."

WHAT???

"Vi flytter oss videre opp til lårene..."

"Hallo, stopp" tenkte jeg, og videre -

"Nå er det trolig tid for å kjenne på alt det man måtte ha rundt forbi lårene på denne reisen - før reisen sannsynligvis går videre gjennom bekkenet, ryggen, magen og helt opp til topplokket..."

Reisen fortsatte den - opp gjennom skrotten, ut i armer og fingre, tilbake igjen via nakken, ansikt, øyne og faktisk også hodet - her snakker vi alt skal med.

Jeg gjorde faktisk en solid innsats underveis, om jeg først skal være med på noe sånt opplegg - så skal jeg da visselig gi det en sjanse, yte mitt og kunne si at jeg gjorde hva jeg kunne.

Faktisk, jeg synes jeg ser meg - og tidvis når jeg satt med åpne øyne kunne jeg faktisk se meg i et speil tvers over rommet for der jeg satt.

Det var en alvorlig Smurf i det speilet skal jeg hilse å si, jeg kan godt forstå hvor man henter det i fra når man noen ganger spør meg hvorfor jeg ser sur ut - jeg tror nemlig at konsentrasjonen min og alvoret i meg får meg se temmelig sur ut... Stakkar den personen som satt nærmest speilet - måtte muligens skvette hver gang man fikk øye på meg...

Uansett -

Evaluering med fysioterapeuten i etterkant var ganske positiv.

"Hvordan ble dette for deg??"

"Det var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd".

"Nei vel..?"

"Nei, jeg tror faktisk disse øvelsene er gunstige..."

"Ja vel, det er jo veldig bra..?.."

"Ja, men den snakken gjennom det hele setter meg ut og fyrer opp der man skal roe ned."

Jeg tror faktisk det, at dersom jeg kunne sluppet instruktøren som forteller meg ditt og forteller meg datt, som ber meg registrere det ene og føle på det andre - og det med en sånn farskens stemme som er ment å være avslappende, men for meg har fullstendig motsatt virkning - så tror jeg det kunne vært bra. Faktisk er det slik at en del av de tingene vi ble bedt om å gjøre - trekke pusten godt inn, puste ut og tømme lungene for luft, ha en naturlig pause før neste innpust - det er da visselig noe jeg allerede bedriver på egen hånd.

Jeg sa til fysioterapeuten at jeg skal fortsette å gå på disse timene, jeg skal gå dit så jeg kan lære meg disse øvelsene og deretter kan sette meg ned for meg selv med rolig musikk og bare gjøre øvelsene uten at noen snakker til meg og gjør meg stresset.

Det er ikke alltid den fysioterapeuten min sier så veldig mye, noen ganger bare lytter hun - eller smiler... som i dette tilfellet...

Jeg tror det er nok betraktninger for i dag, har fortsatt noen poster jeg ikke har snakket om - aktiv ute for eksempel, den tar jeg neste gang sammen med landsbyfolket som det fra tid til annen også er en del av på dette bruket.

...hun kommer som en lydløs rakett inni mellom stolene i spisesalen...

Nå forstås, nå har jeg tenkt å snakke litt om den opplevelsen det er for meg å være inne på et slikt rehabiliteringsopphold som dette pr. definisjon er.

Aller først, litt å huske på -

Jeg er sykepleier, det har vært jobben min i mer enn 20 år. Jeg har jobbet på hjertemedisin med både eldre og yngre pasienter, fysisk dårlig og fysisk friske (Fysisk friske kom gjerne til observasjon med en eller annen intox/ overdose). Jeg har jobbet på helsesenter med både sykehjemspasienter, avlastning, personer som ligger inne for å få lindring av smerte og ubehag OG med ansvar for å svare på legevakttelefonen og assistere legevaktlegen ved behov. Jeg har jobbet som frikjøpt hovedtillitsvalgt og jeg har jobbet som avdelingsleder. Aller mest har jeg jobbet innenfor psykiatri og rus med hovedvekt på rus - det er også her sykepleierhjertet mitt har plassen sin.

Nå har jeg ikke vært i jobb på de siste tre årene pga. skade og sykdom. Selv om jeg begynner å forstå at det kan hende ikke er så realistisk å tenke at jeg kommer tilbake i jobb som jeg har gjort tidligere, så er det noe med den omstillingen i hodet når man går fra å være hjelper til selv å trenge hjelp - høres det logisk ut for deg?

Jeg kjenner på mye rart skal jeg bare hilse å si, noe kan jeg sette fingeren på og noe klarer jeg rett og slett ikke helt å peke på hva er. Jeg vet ikke hva du jobber med, men - Kan du klare å se for deg følgende:

Når jeg kommer inn i stedets spisesal og skal forsyne meg med mat, ser det ved første øyekast ut som en slags kantine eller for den del enkel buffet på et hvilket som helst serveringssted. Jeg finner maten min og plassen min, så begynner jeg å se meg rundt. En etter en ramler det inn folk, noen ganger bokstavelig talt. Jeg sitter på stolen min og mer eller mindre holder meg fast når fru Hansen kommer vinglende inn og bort etter gulvet, når armene flyr ut og i hver sin retning, når hun i tillegg skal bære med seg ett eller annet snur jeg meg rett og slett en annen vei. Jeg snur meg også bort når fru Hansen har mistet noe på gulvet som hun bøyer seg for å få tak i, dette fordi jeg etter en gang tidligere å ha sett armer og bein fly i alle retninger på bøy og tøy etter hva enn man prøver å nå, ikke har nerver til å se på verken Hansen eller Karlsen når de vingler i vei som om de skulle være full av promille. I tillegg er jeg en liten Ludvig - altså er jeg pissredd for at disse folkene skal falle over ende... som jo har hendt.., flere ganger...

Jeg snur meg bort rett og slett for ikke å forholde meg til verken fall og bekymring i den forbindelse, eller til det faktum at jeg ikke er i en posisjon der jeg skal opp for å hjelpe. "Det står ikke om liv" sier jeg til meg selv, "her får du vente på at noen andre trår til..."

Det er rart, veldig rart, å inneha denne rollen som er helt annerledes enn den jeg har til hverdags. Se for deg at du sitter rolig og fredelig i en lenestol i den lune fellesstuen, du har dristet deg dit for litt forandring på et tidspunkt du vet at de fleste andre befinner seg på en eller annen aktivitet et sted. Mens du sitter der kommer det inn en kar med rullator - og hvor enn rart det høres ut, kan det ut fra farta å bedømme se ut som om man har stjålet denne rullatoren. Så, mens du sitter med kaffekoppen og forsøker å lese nyheter på mobilen får du med deg i sidesynet at vedkommende med rullator tar en rask usving... Usvingen fører han rundt som tenkt, men så går det litt skeis i det man dundrer rett inn i en søyle som ikke har flyttet seg siden bygget ble reist. FAEN ropes ut så det synger gjennom den vesle stuen, langs korridoren bort mot resepsjonen midt i det store bygget og trolig langt på vei mot sentrum av denne landsbyen vi befinner oss i... Jeg kan bare si at det er en del interessante, fascinerende og komiske situasjoner man kan bli vitne til her på dette stedet... om man er på rett sted til rett tid...

Eller for å si det sånn -

Jeg som liker å fortelle om saker og ting i litt mer gøyale settinger, jeg får litt historier og situasjoner å ta av mens jeg er på dette stedet...

Ei uke har jeg vært her i dag. På denne ene uken har jeg kommet i snakk med en rekke mennesker med mange forskjellige personligheter. Jeg har allerede fortalt dere om mine venner ved bordet i spisesalen, i tillegg til disse er det noe som gjør at jeg stadig ramler ut for at flere personer snakker til meg - Nesten så jeg begynner å lure på om jeg er en slags magnet på folk...

De aller fleste jeg snakker med viser seg å være veldig hyggelige mennesker, i grunnen er alle de som har snakket til meg hyggelige. Jeg selv har tatt initiativ til å snakke med én person i TV-stuen. Etter først å ha sett henne et par ganger tenkte jeg at det er da visselig noe kjent med dette mennesket - så det må jeg finne ut av. Jeg spurte damen rett ut jeg, "er du henne..?"

"Ja, og jeg har sett på deg og kjenner igjen ansiktet ditt og stemmen din..." svarte damen.

Vel, stort sett når folk har sett ansiktet mitt OG hørt stemmen min, så kjenner de meg igjen - det er noe med det...

Men, denne damen, det er litt gøy -

Jeg har tidligere skrevet om min historie, min oppvekst og min vei gjennom traumebehandling. Denne damen var min kontaktsykepleier da jeg kom inn til mitt første opphold med traumebehandling. Faktisk så er det slik at det ville være løgn om jeg nå sa at jeg ikke på noen måte har tenkt på tiden jeg var i traumebehandling etter at jeg så denne damen her - ei sinnsyk krevende tid, men så lang tid etterpå som vi er nå vil jeg også si det var ei god og lærerik tid. Vi har snakket litt løst og fast når vi har møttes her - Om det faktum at vi møtes akkurat her, i den samme landsbyen, om trening og hvile, og om all salaten man serverer her - jeg er ikke spesielt glad i salat og regner med jeg er delvis kanin når jeg reiser herfra, synes allerede å merke at fortennene begynner å komme på tørk...

I går fikk jeg brått et helt direkte spørsmål fra ei som passerte meg om jeg kjenner en konkret person, ja sa jeg - det gjør jeg. Vel, det er kona mi fikk jeg så til svar - noe som kunne forklare den grublingen jeg hadde i forhold til at ansiktet hennes hadde noe kjent over seg - jeg har sett det på facebooksiden til min venninne.

I dag mens jeg gjorde et forsøk på å stjele litt tid for meg selv i den lune stuen, kom en dame i rullestol - Vi var her på samme tid sist jeg var her, da snakket vi litt sammen og nå fikk vi fortsette den gode praten litt. Herlighet, du snakker om ahkku altså...

Vet ikke med deg, men jeg husker godt superbestemor på TV fra jeg vokste opp, en eldre skikkelse som skilte seg ut fra andre bestemødre fordi hun var så sprek, hun var kjapp i replikkene, oppfinnsom og absolutt ikke det man så for seg ved en eldre dame. Denne damen her, i rullestol - Jeg sa det rett ut til henne jeg, etter at vi hadde fått selskap av ytterligere to personer... Du er en sånn superbestemor du... Hun sitter i rullestolen sin, en rullestol laget av karbon for at den skal være lettest mulig, i tillegg har hun sørget for å få fjernet veltebøylene bak på stolen - fordi de gir vekt og trolig også bremser henne. Jeg ler så jeg holder på å pisse på meg når hun forteller om sin ferd rundt hjemme med denne stolen... Super`n som hun brått fikk som tilnavn av den trioen som var rundt henne, har egne kjørehansker som hun drar på seg når hun skal kjøre - dette for å kunne være rask både i avtrekkeren og i oppbremsing. Hun dro på seg hanskene for å vise oss... Det gikk så fort når hun tok fart med stolen at før vi rakk å blunke hadde hun allerede gjort et par piruetter fram og tilbake med stolen sin. Noen ganger går det skeis og den velter sa hun, fordi hun ikke har bøylene bak. Da ligger jeg der med stolen over meg og bare lirker meg rundt sa hun, stabler stolen på hjulene igjen og svipper meg opp i stolen for så å fortsette ferden... Det er et eventyr å se henne, når

hun kommer som en lydløs rakett inni mellom stolene i spisesalen.

Man skal ikke skue hunden på hårene er det noe som heter, eller man skal ikke bare se en gang på en person å deretter gjøre seg opp en rask mening om denne - da kan man fort bli lurt. Super`n i rullestol er et godt eksempel på at en person i rullestol kan være både munnrapp og rask på hjul, ingen sinke der i gården altså. Ali er et annet eksempel, et eksempel på en mer enn voksen kar, arvemuslim som han selv kaller seg - langt mer frittenkende, kulturelt åpen, leken, spretten og tilpasningsdyktig enn man ville forvente av en 74 år gammel muslim. Etter et par utsagn i går kveld der vi fire som satt rundt krøket oss i latter mens vi hørte på han, ble han oppmerksom på at en av legene trolig er muslim - fordi det er observert det man tror er et bønneteppe på kontoret hans.

Hva????

Reaksjonen til min nye venn var rask, presis og en blanding av spøk og alvor - Dere må aldri fortelle han hva jeg nå nettopp har sagt, han viste gevær med kroppsspråk mens han sa "da er jeg ferdig, det blir skudd og jeg er død..."

Vi har da en veldig fredelig og jordnær lege på huset, muslim eller ikke - det er da absolutt ingenting som peker i retning av fare for utagering i noe som helst form derfra - det mente nok heller ikke min venn Ali, men han fikk igjen minnet oss på det alvor som har vært en virkelighet for han før han kom til Norge.

Jeg har brukt litt tid til å tenke på disse menneskene jeg har rundt meg, hvor forskjellige alle er - på alle måter om en aldri så mye plassert i grupper etter fellesnevnere. Fortsatt har jeg to uker igjen til både å studere mennesker og ikke minst snakke med de.

Jeg har fått en timeplan i hånden for denne første uken, en timeplan som inviterer til en del forskjellige ting;

Time med fysioterapeut, time med lege, time med sykepleier, bassengtrening, Medisinsk yoga, aktiv ute og undervisning er poster jeg har vært innom - eller har hatt gjentakende møter med til nå. Neste gang jeg skriver skal jeg dele med dere fra disse postene, om du tror det er tørt og kjedelig må du jammen tro om igjen - jeg klarer å snappe opp ting til både undring og formidling i hver av disse postene.

Gled deg sier jeg bare, gled deg!

Jeg skulle nesten til å si at når uhellet alt skulle skje, så er jeg glad for at det skjedde... men det ble jo helt feil kjenner jeg så...

Jeg er tilbake i Vikersund, tilbake på Vikersund Bad - rehabiliteringssenter, her skal jeg være i tre uker med fokus på kropp og helse.

Før jeg reiste hit denne gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke orker å bruke energi og fokus på ting utenom egen trening og eget velvære. Jeg skal rett og slett fokusere på meg selv og rett og på jobb og hvile. Om jeg konsentrerer meg om det slipper jeg å forholde meg til andre mennesker, da kan jeg tasse til og fra avtaler og aktiviteter, uten at noen plutselig skal spise av energien min.

Men, så skal du høre...

Her på huset er det slik at man blir plassert i grupper ut i fra hvilken utfordring man har. For eksempel er det slik at ettersom jeg har en nevromuskulær sykdom, er jeg plassert på rød gruppe - som er det man internt på huset kaller for nevrogruppen. Når man er plassert i en gruppe, en slags tilhørighet - så får man også bordplassering i spisesalen etter hvilken gruppe man tilhører.

Den dagen jeg kom måtte jeg vente litt på at rommet mitt skulle bli klart som man ofte gjør på fine hoteller, fristelsen var derfor stor til å late som om jeg var i ferd med å sjekke inn på et litt finere og ærverdig sted . Jeg fikk et lite kort i hånden med oppfordring til å gå inn i spisesalen for å finne noen fra kjøkkenet, vise de kortet, finne meg en plass og få til meg noe lunsj mens jeg ventet på rom - sånt opplever man ikke på finere og ærverdige hoteller.

Ettersom jeg er en pliktoppfyllende person gjorde jeg som jeg ble bedt om. Jeg tasset inn i matsalen og fant ei fra kjøkkenet som ikke så alt for skummel ut, viste henne kortet og ventet på en plassering... "Kan dette være en fin plass?" spurte hun.

"Er det mulig å ikke måtte sitte midt inne i rommet?" spurte jeg.

"Kan dette være en fin plass?" spurte hun så med et nytt forslag.

"Er det mulig å sitte langs med veggen?" spurte jeg.

"Den her, eller den der..." sa hun og pekte så på to alternative bord langs veggen jeg hadde pekt på.

Sånn skulle jeg altså få velge mellom to bord og er nå plassert i et hjørne av spisesalen, der sitter jeg sammen med ei dame fra Brasil som er rundt førti år, Ali og Olav - begge to 74 år.

Jeg er glad i mennesker, men ikke så glad i mennesker som folk tror.

Jeg er glad i å være sosial, men ikke så glad idet som folk tror.

Jeg framstår avslappet i folkemengder og uten antydning til ubehag, men jeg liker meg ikke i store saler fulle av folk - da kjenner jeg faktisk på ubehag og mistrivsel.

Men -

Vi fire ved vårt lille bord, i hjørnet av spisesalen - vi har funnet stor glede i hverandre og har det veldig fint sammen. Trivselen, gleden over hverandre og fellesskapet er uten tvil merkbart rundt oss, hvem vet - Kan hende det sitter folk ved noen av de andre bordene og er misunnelig på den gode tonen hos oss, latteren som sitter veldig løst, spøken og alvoret.

Før jeg reiste hjemmefra hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle havne i en situasjon der jeg brått skulle bli venner med nye mennesker, i alle fall ikke to i midten av syttiårene og ei dame i beste alder som knapt kan noe norsk. Jeg skulle nesten til å si at når uhellet alt skulle skje, så er jeg glad for at det skjedde... men det ble jo helt feil kjenner jeg så...

Vi spiser sammen, når en av oss ikke kommer ser de andre etter denne og sjekker ut om alt er ok. Vi møtes utenom måltider, sitter sammen i dagligstuen, spiller kort (Det vil si de andre tre spiller kort mens jeg ser på, jeg liker ingen spill der man ender opp med en vinner og resten ikke... er en elendig taper rett og slett), vi snakker og spøker, og vi går turer. Hun fra Brasil snakker til oss med det lille hun kan av norsk, vi snakker med henne på norsk så hun må forholde seg til språket og læring. Ali passer godt på når gramatikken blir i overkant på avveie, da korrigerer han så fint og sier "du må lære...". Olav forteller om hans oppvekst / historie og livet i ei lita bygd et stykke unna her vi befinner oss, mens jeg lytter og super til meg av hans beretninger fra et område jeg selv har begynt å bli glad i. Ali har jeg fått et særdeles nært forhold til, da vi har brukt tid sammen på tur både i aktivitetsgruppe og alene. Det er både interessant, lærerikt og rørende å høre om hans reise som politisk flyktning til Norge for mange år siden, familie, kultur osv. Ali på sin side snakker om ting som er annerledes i landet vårt, han viser takknemlighet, ydmykhet og stor interesse for både språk, kultur, forskjelligheter - og i mitt tilfelle uttrykker han faktisk også en glede over å bli kjent med en helt alminnelig, norsk, familiemor - som er skeiv.

Nå sitter jeg på rommet mitt, som denne gangen ikke minner så mye om en fengselsselle. Rommet jeg nå har fått minner faktisk mer om et superenkelt hotellrom enn et ei selle i et fengsel, det er da noe. Faktisk må jeg si at jeg er fornøyd med dette rommet som er litt større enn det forrige, litt større - og nyere - bad. Jeg ha utsikt mot en byggeplass bare 50 - 100 meter bortfor, der bygger man en garasje til ungdomsskolen slik at elever som trenger litt mer praktisk tilnærming til opplæring kan få det - sånt liker jeg veldig godt!

Jeg skal fortelle litt om oppholdet mitt her tenker jeg, i neste innlegg. Da får du lese om hvordan det oppleves å være på dette stedet denne gangen, om hva som foregår i hodet mitt. Dersom du har lyst, kan du finne meg på Tik-Tok under kanalen "smurfheart" hvor jeg forteller om ymse, nå om dagen fra tiden her - Tik Tok kanalen min er foreløbig på engelsk.

selskap kun av iskaffe servert i en pappkopp

 I dag har jeg lyst til å slå et slag for alle de som sitter alene-

Høytider, ferier, helger, merkedager, ettermiddager og kvelder, som ligger alene om natten- kanskje også full av angst for alt vi vet...

Jeg er godt kjent med at vi mennesker har bruk for alenetid, eller egentid som noen gjerne foretrekker å kalle det.

Da jeg møtte kona mi for det som rett rundt neste sving er 20 år siden, var ho tydelig på at ho har behov for alenetid. Det er ikke uvanlig, nesten utelukkende kjenner jeg mennesker som trenger alenetid, om jeg ser bort fra et par stykker som er så til de grader blitt ett at det å være alene for de er å være to.

For min egen del har det blitt slik at jeg ikke på noe tidspunkt har ytret behov for alenetid slik vi gjerne tenker alenetid, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt alenetid.

Jeg gir meg selv alenetid jeg, når jeg har kjenner på sinne, frustrasjon,  er såret, lei meg eller skal lese meg opp på noe.

Jeg har fått alenetid uten å be om det, når jeg har hatt dagen alene før kveldsvakt, når jeg har gått sykemeldt og flokken er ute av hus, når jeg har deltatt på ett eller annet over to dager og tidlig har trukket meg tilbake på hotellrommet.

Jeg har blitt bedt om å ta alenetid, når kjerringa har funnet noe å gjøre sammen med barna og sagt at nå kan du være hjemme å slappe av, samle energi.

Nå er jeg og jentungen hjemme alene med hunden på tredje uka. Jeg koser meg sammen med avleggeren,  jeg nyter de få turene jeg kommer ut med hunden og jeg får gjort det jeg kaller vedlikehold i huset.

Jeg har brukt noen timer fordelt på et døgn som utskremt for organisasjonen mental helse, mens ungdommene våre har syklet 24 timer i strekk for en spleis til møteplasser for unge mennesker. OG jeg har besøkt en nabo for tre timer.

Avleggeren har hatt besøk noen dager, det har vært herlig å se henne så fornøyd og glad med venninna si. Jeg har vært serviceavdeling og har kjørt de hit og dit, har reist sammen med de til selveste hovedstaden og jeg har vært minibank for avleggeren. Jeg har passet på at tenåringene har fått I seg mat og jeg har fylt på med ferskt vann i kjøleskapet til de.

Det er et privilegie å ha mulighet til å ordne for barna sine, legge til rette og ikke minst- å se at de koser seg og har det bra.

Jeg har avlevert tenåringene på bestemmelsessted,  så har jeg gått tur mens de har drevet med sine aktiviteter oppe i trærne.

Jeg har lunket rundt i Svinesund alene blant så mye mennesker at jeg ikke har kunne snu meg to meter uten at noen har pustet meg i nakken, og jeg har parkert ræva ved et kafébord og sittet på utstilling mens ungdommene har koset seg med shopping uten pinligheten ved å ha mora hengende på slep.

Jeg har sittet på en utekafé i hovedstaden med selskap kun av iskaffe servert i en pappkopp som stadig skulle komme nærmere å bli en haug våt papp mer enn en pappkopp- inntil ei venninne meldte at hun tar en tur og møter meg.

Jeg har sittet hjemme i storsenga med PC i fanget eller mobil i hånden, mens ungdommene har sittet nede og sett film. FOR en opplevelse det er, bare å høre de kommentere film, le så det rister i veggene og kose seg sammen- mens man vet at det trolig er et helt år til neste gang de får muligheten. 

Jeg har sittet i sofa med avleggeren min og sett på en serie ho har sett minst to ganger før, men digger og ikke kam få nok av.

Samvær, prat, latter, litt kos underveis... en deilig stund med jenta mi som vil huskes. Avleggeren har, naturlig nok, også trukket seg tilbake en del til eget avlukke- som har bragt meg over i eget selskap nede.

Jeg har måtte erkjenne for meg selv at selv om jeg ikke er typen som aktivt trenger å sette av tid til alenetid, så er det godt når jeg først har den. Selv om jeg blir irritert i starten når jeg blir bedt om å være hjemme å slappe av, så kan jeg kjenne at det gjør godt. Det er kjekt å bruke den tiden det tar på å gjøre vedlikehold i huset, når man er alene.

Jeg orker ikke ut blant folk, jeg er trøtt, søvnig og jeg har hatt vondt igjen etter nok en skade. 

Likevel- det kan bli for mye av det gode...

Denne ferien har gitt meg så mye alenetid i bøtter og spann at jeg vil spy av det!

Og jeg tenker...

Roshild, du er lei alenetid etter drøyt to uker der du trolig har et snitt på rundt 70% av tiden i eget selskap, med egne tanker og muligens kommer samtaler med deg selv etter hvert også...

Hva med alle de som har alenetid som sin daglige greie, fordi det bare blir sånn og ikke fordi de velger det?

Jeg tenker jeg er heldig som får hjem guttungen og kjerringa i løpet av denne uken en gang, riktig nok med en viss fare for at de da er i behov for alene tid- men likevel.

Det finnes mange rundt oss som er alene, fordi de bare er det. Mange mennesker som ikke har noen rundt seg eller å vente hjem, som tråkker rundt med seg selv, sine tanker og kan hende også prater med seg selv...

Neste gang du er ute hvor enn du er- Om du ikke sier hei til alle og en hver, eller smiler til alle og en hver- Prøv å legge merke til hvor mange som ikke bare er alene, men som muligens skiller segnut fra de som har valgt å være alene. OG, tenk gjerne over hvor heldig du er som har noen å henvende deg til, hjemme, hos familie, venner, jobb eller hva enn.

en av de som gjerne ser meg lukket inne i en kiste 6 feet under...

Mannen fra skytingen rettet mot skeive for to år siden er dømt til 30 års forvaring.

https://www.dagbladet.no/nyheter/matapour-anker-terrordom/81685058

Jeg skal innrømme at jeg kjente på en slags lettelse da jeg leste det, så er det i antall en person mindre å telle som hater sånne som meg ute på gaten i Oslo.

En person mindre å telle, smak litt på den du...

Vet du hvor mange personer rundt oss som går rundt og hater, hater og bedriver både hat-ytringer og hat-handlinger rettet mot grupper av mennesker man ikke liker?

Skeive

Mørkhudede

Vantroende

Urfolk

Nordlendinger, jada du leser rett.

I lang tid var det helt vanlig både å se ned på, hate og bedrive ren diskriminering av folk som kommer fra NordNorge. Noe av dette sitter fortsatt igjen hos så pass mange mennesker i sør at man kan kalle det en gruppe.

Vet ikke hvor mange av dere som har lest mitt forrige innlegg, der jeg forteller om turen jeg og jentene hadde til storbyen for noen dager siden - og der jeg ble tatt for å være mann.

Du store tid, hvor mange som har følt for å kommentere dette innlegget gjennom delingen på facebook. Det er hjerter, flere hjerter og det er jammen sant kose, kose, klemmer deg emojier.

For å si det enkelt:

I innlegget mitt formidler jeg, forsøker i alle fall å formidle, at jeg personlig driter i hvor vidt jeg oppfattes som feminin eller maskulin, ser helst at folk ser meg som kvinne - ler av å bli tatt som mann. Men, jeg er bekymret for alle de unge mennesker som ikke er så trygg på seg selv. Jeg er bekymret for unge mennesker som holder på å lande seg selv - hvem er jeg, hvem type mennesker forelsker jeg meg i, kan jeg være sånn som jeg er, er det trygt, vil noen ta meg for å elske som jeg gjør, tør jeg dette - osv, osv...

Mannen som bar våpenet for to år siden i disse dager, som tok seg den frihet å plaffe vilt rundt seg i håp om å treffe, skade og drepe flest mulig mennesker.

Mannen som ikke bare ville treffe flest mulig mennesker, han ville treffe flest mulig mennesker som elsker - men som i hans øyne elsker feil person.

Mannen som ut fra hva man leser og har fått med seg fra rettssaken har hatt støtte fra det man antar er fire personer for å komme i posisjon til å gjennomføre denne skytingen så planlagt og perfekt om man kan kalle det for det.

Denne mannen er nå dømt til 30 år i forvaring, den strengeste dommen på norsk jord noen sinne, om man ikke tar med dødsstraffen som i sin tid har truffet noen. Én av de tre sitter fengslet mens de andre  slipper unna.

Jeg kan hake av i boksene over;

Jeg er skeiv,  men jeg er ikke mørkhudet - der i mot er jeg fregnete så det holder. Jeg er troende, men jeg vet også at en hver ytterliggående muslim trolig vil kalle meg vantroende. En gjengs muslim vil der i mot være glad for at jeg har ei tro, selv om den ikke helt matcher med ens egen tro. Jeg tilhører urfolket ettersom jeg er same og for sikkerhets skyld er jeg også Kven. Ettersom jeg er både same og kven er det vel ikke noe overraskelse, altså ingen bombe, at jeg også er fra vår nordlige landsdel.

For å si det kort og enkelt videre -

Jeg er personlig både takknemlig og fornøyd med at man har plukket bort en av de mange fra gaten, en av de som gjerne ser meg lukket inne i en kiste 6 feet under... om det så måtte være av den ene eller andre grunnen... eller flere...

Sitatet under er hentet fra Dagbladet og er et utsagn fra den dømtes forsvarsadvokat-

 "hadde forventet en dypere og mer analytisk tilnærming til de spørsmål som er reist fra vår side"

Jeg vet ikke med deg, men for egen del må jeg si jeg stusser litt på, undrer meg på og lar meg egentlig provosere litt av den freidige uttalelsen.

Hadde forventet en dypere og mer analytisk tilnærming, jeg sier som Oluf i Raillkattlia - hva????

Fint skal det værra du...

Dypere og mer analytisk, hva på denne i dag våte og forblåste norske jord skulle tilsi en mer dyp og analytisk tilnærming i en sak der man har tatt livet av to mennesker, skadet et stort antall og traumatisert det som må være et ukjent antall mennesker både direkte og indirekte?

OM det er noe som skulle være dypere og mer analytisk i denne saken måtte det da vel heller være sakens omfang av berørte mennesker, hvor mange mennesker er egentlig berørt av saken - på en eller annen måte, i ett eller annet omfang - direkte eller indirekte?

Jeg har hørt om, og jeg kjenner til flere, personer som ikke var til stede i Oslo - men som er berørt av skytingen.

Ta meg selv som eksempel -

Jeg er ikke direkte berørt, jeg er derfor ikke direkte traumatisert, heller ikke er jeg indirekte traumatisert.

Likevel må jeg få lov til å si at jeg lyver om jeg ikke erkjenner at denne skytingen på en eller annen måte har berørt meg personlig.

Har jeg vært i hovedstaden etter skytingen - ja.

Har jeg gått ekstra runder med meg selv i forbindelse med besøk i hovedstaden etter skytingen - ja.

Har jeg tenkt muligheten for at noen vil meg vondt etter skytingen - ja.

Har jeg vært ekstra oppmerksom etter skytingen - ja.

Har jeg kjent på noen som helst grad av bekymring knyttet opp mot skeive etter skytingen - ja.

Jeg kunne fortsette å ramse opp ene spørsmålet for og det andre etter, poenget mitt er enkelt;

Skytingen mot det skeive miljøet i Oslo for ca to år siden kan analyseres og med det gå dypere, langt dypere enn det umiddelbare og konkrete man finner gjennom hva man så da man gjorde en opptelling av drepte og skadde like i etterkant av den grusomme handlingen.

Jeg leser forsvarers uttalelser der man ut fra hvordan jeg ser det framstår puslete med utsagn om at man hadde forventet en dypere og mer analytisk tilnærming til sine spørsmål, og jeg tenker... jeg skal si deg hva jeg tenker -

Faktisk skal jeg ikke lenger si deg hva jeg tenker, jeg slettet det bort...

Jeg slettet det bort og tar meg selv i å tenke at jeg ikke våger å poste det jeg faktisk tenker... mens jeg heller irriterer meg over meg selv som har falt i nettopp den grøften man ønsker - grøften der man gjemmer bort hva man tenker og hva man føler - hvem man er kort og godt.

Dette er dametoalettet altså!!"

I dag har jeg vært på storbybesøk sammen med ene avleggeren og hennes venninne.

Vi har hatt en flott dag der beina på jentene har fått kjørt seg, liketil mine bein har fått kjørt seg- og det selv om jeg og har parkert ræva litt rundt om nå og da.

Ei venninne av undertegnede kom til byen med sin avlegger for å møte på, noe som resulterte i at trioen  på bytur brått ble til fem jenter på bytur. En fryd for øyet å se tenåringene finne hverandre og ha det kjekt sammen, mens den ferske femtiåringen som min venninne er og meg selv hakk i hæl, kunne senke skuldrene og slappe av med henholdsvis en Pepsi max og en dirty chai latte, den dirty var forresten min.

Mot siste del av dagen fikk vi selskap av flokkens eneste herremann,  og så skulle det uventede skje, da vi var kommet oss til egons for å få litt kjødelig påfyll...

Jeg var akkurat ferdig med å vaske hender etter et toalettbesøk, da det kom inn ei voksen dame i det jeg tipper er syttiårene- LITT vanskelig å fastslå, ettersom godt voksne damer i vår tid både farver håret, fjoller seg opp som om de var tyve år yngre eller faktisk i noen tilfeller og bruker parykk.

Jeg rygger litt bak I et hjørne, tar oppstilling inntil en vegg, mens jeg venter på avleggeren så vi kan gå sammen tilbake til de andre.

Ahkku'en (les: gamla) tasser inn i et avlukke til høyre for meg, kan du prøve å se det følgende for deg?

I det ahkku'en skal lukke døren ser hun bort på meg med et blikk som er sylskarpt, som om hun vil ta meg for noe...

Jeg ser tilbake på henne...

Ahkku ser fortsatt på meg, mens hun gjør antydning til å lukke døren.

Så ombestemmer hun seg, river opp døren, ser krast på meg og sier skarpt og bestemt;

"Dette er dametoalettet altså!!"

Her ble jeg faktisk satt litt ut, det må jeg ærlig erkjenne.

Hva? TENKTE jeg...

Jeg er klar over det, var alt jeg hørte meg selv slippe ut, mens jeg tok meg selv i å tenke at jeg håper hun hører på stemmen min at jeg er dame... og irritert...

Hvorfor tenker jeg senere, mens jeg ser meg selv i speilet.

De to, etter mitt syn, unødvendig store blåsene jeg har framme på brystkassen, de litt for kvinnelige kurvene mine og i tillegg mascaraen jeg har tatt meg bryet med å kline på i dag tidlig...

Hva er det som gjør at jeg skal bli tatt for å være mann?

Den korte frisyren, som for øvrig trenger en klipp? Fleecen min fra Norrøna?

Mine sorte sko?

Den grønne buksen min med et par ekstra lommer?

Jeg bryr meg egentlig lite og ingenting om at jeg blir tatt for å være kar, det har skjedd før.

Konsert med selveste Carola. Jeg lånte henne sprittusjen for å signere min nyinnkjøpte CD, og det var den tusjen... trodde jeg... på vei ut av lokalet kom Carola løpende mens hun ropte etter meg "hej grabben, den her var ditt eller hur?"

Som nyutdannet sykepleier i uniform, et visst antall kg lettere og med enda kortere hår.

Den gang var det en dement, eldre kar som holdt fast ved at jeg var karl og ikke kari.

Det er ikke at folk tror noe, men måten man presenterer det på som er det jeg kicker på.

Ahkku'en i dag utstrålte forakt, sinne og egen selvsikkerhet i det hun sa- med måten hun sa det på.

Jeg har gått noen vinterdager før, jeg har hatt mine motbakker, jeg har erfart og lært, modnet og vokst.

Jeg er trygg nok i meg selv til å drite i hva ei kjerring mener og tror- som ikke er kommet lenger enn at hun må gå til angrep på personer hun antar at har annet mellom beina enn hun har selv- mens man befinner seg i avdeling for håndvask inne på et fellestoalett.

Det jeg synes er trist, skremmende og provoserende er at hun og personer med samme holdning og tilbøyelighet til å angripe tilfeldige, neste gang treffer feil.

Hva skjer, hvordan vil et sånt angrep fare hen med en ung og usikker person, en som ikke verken er trygg nok på seg selv eller har i seg det som må til for å la slik dritt passere uten å gjøre skade?

Oppfordring til folk som leser dette er enkel;

Ikke anta i vei, i alle fall kan man holde inne med unødvendig oppgulp- da disse kan gjøre skade.

Dessuten, dersom en person med feil tiss kommer inn på dametoalettet (eller herre), det kan være en grunn til det.

Toalettene fungerer på samme vis uavhengig av kjønn.

Toalettene er adskilte rundt om, det er lenge siden normen var dobbel utedo og tilrettelagt for selskap.

Det er da vel ingenting som skulle tilsi at noen verken ser ting de ikke burde, eller kler av seg noe man ikke burde, i et felles område for håndvask?

Det kunne vært verre...

Nå om dagen befinner jeg meg i utgangspunktet i en situasjon jeg trives godt i, nemlig den der jeg har en hel økt med styrketrening gående - jeg har trent en del styrke tidligere og liker godt å drive styrketrening.

I tillegg til styrketreningen har jeg funnet for godt at det å gå tur er en god rutine å ha, det gjør godt for kroppen og det gjør utvilsomt godt for hodet - jeg trenger disse turene for å ha en god helhetlig helse kjenner jeg. De dagene jeg ikke kommer meg ut på tur mister jeg noe, og et ubehag begynner raskt å gnage i topplokket på meg.

Jeg går i skogen rett bort i hugget for her vi bor. Her en dag for et par uker siden, mens jeg gikk og kikket ned på stien, klarte jeg altså å gå rett på trynet - liten og rund som jeg er.  Du kan muligens se det for deg? Jeg går med blikket festet på stien for å unngå å snuble, så snubler jeg likevel fordi jeg har en stor pelsdott som for en gangs skyld ikke skal gå bak meg å holde igjen - men forran meg å dra. Vel, med det som må sies å være for kort bånd og dårlig utsikt gikk det som det gikk... Jeg flatet ut over tørr leire, røtter og småstein - Kikket meg raskt rundt for å se om det var noen som hadde vært så heldig å få med seg stupet mitt, og stablet meg på beina igjen så raskt jeg skulle klare, koste av meg tørr leire og ta en ny kikk rundt etter eventuelle gratis-publikummere.

Ingen å se, ingen skade skjedd...

Jeg tasset meg videre, hodet var uskadet og selvbildet var uskadet ettersom ingen hadde sett meg. Imidlertid skulle fallet ha gitt musklene mine en omgang juling, selvfølgelig gjorde det det. Et par tre dager senere måtte jeg erkjenne for fysioterapeuten at jeg hadde ryggsmerter etter at jeg hadde ligget på bakken og sniffet tørr leire noen sekunder et par dager før timen hos han. Fysioterapeuten min er en kar som elsker å snakke, faktisk mye mer det enn å trykke på de områder som trenger at det trykkes på, så jeg skulle altså få vite følgende; Lårstrekker får en trøkk, denne trøkken gir trøbbel for hoften, som igjen gir en trøkk for ryggen - herav ryggsmerter og ingen tilfeldighet at det kom etter fallet.

Hva lærte jeg av denne seansen tror du?

Ha lengre bånd til hunden, så du ser hva som kommer.

Jeg hadde en gjennomgang i hodet mitt, over alle gangene jeg har falt over ende i henholdsvis løpende, gående eller stillestående. Konklusjonen min er at jeg fortsatt har null fall mens jeg har løpt, utallige gang mens jeg har gått og tre - fire i stillestående. Ut fra dette burde jeg ha lært at det lønner seg å jogge, men jeg har tidligere lært at det lønner seg å høre på kjerringa så da jogger jeg minst mulig. Kjerringa mi ber meg om å ikke løpe, så jeg forsøker alt jeg kan å holde igjen og la være... Noen ganger jogger jeg likevel, da på områder som er jogge-vennlige og til nå uten fall. Du kan muligens ane hvor lykkelig jeg ble over at jeg faktisk ikke hadde jogget da jeg tok dette stupet - sånn med tanke på at det var naturlig å fortelle kjerringa om fallet?

Jeg har lært en ting til etter dette fallet, nemlig at det går an å si til den snakksalige fysioterapeuten min at nå er det greit å bare være stille... og det var det, virkelig...

For noen få dager siden nå skulle jeg få enda en ubehagelig greie i samme skogen. Når vi gikk nedover en beskjeden bakke, kjente jeg ett eller annet tok tak i ene hoften min. Det var som kniver stakk inn i hoften og sendte ilinger av smerte nedover låret og tidvis opp ryggen.

Farsken tenkte jeg, etter hvert som jeg kjente mer og mer på behov for å gå enda saktere. Men i alle dager da, ikke nok med at man skal gå og ikke jogge, resten av denne turen ble rene gå sakte aksjonen - hjelpes så kjedelig.

For å gjøre en lang historie litt kortere -

Jeg kom hjem, det ble en rolig kveld og rolig dagen derpå - gåturen ble byttet ut med kun styrketrening. I går, etter et par dager hvile tok jeg med hunden ut for en rolig ettermiddagstur.

Nei, nei, nei!!

Smertene skyter inn i hoften og ned i beinet, når jeg går i normalt tempo. Et hvert lite forsøk på å skru gå-tempoet pitte litt opp øker smerteintensiteten mange hakk og jeg må nå erkjenne at jeg faktisk er bekymret. Jeg er bekymret for at min framgang og mitt håp om å bli klar for ryggsekk og en noe lengre tur ryker for enda ei tid framover.

Det gjør noe med meg, det gjør noe med psyken min!

Jeg har ikke vært skikkelig på tur i marka, har ikke sovet ute i verken hengekøye eller telt på snart fire år pga. vondt og begrensinger når det kommer til å frakte med seg utstyr. Jeg har kjempelyst til å komme meg ut på tur, som kjerringa og guttungen er ute på nå - viddetur med fiske og overnatting. Heller enn å gå på slik tur sitter jeg hjemme, synes synd på meg selv og har vondt både fysisk og psykisk. Det er ikke litt, men temmelig mye mer enn litt, fristende å gripe til sjokolade og snop - måke innpå i ren selvmedlidenhet, men det ville også gjøre en allerede bedriten situasjon enda mer bedriten.

Jeg ser meg selv i speilet, jeg ser ut vinduet, jeg kjenner på skrotten når jeg beveger meg. Det kunne faktisk vært verre tenker jeg. Jeg kunne ha brukket et bein og ikke vært i stand til å gå på lenge, så kommer jeg på at jeg da selvfølgelig måtte ha brukket beinet på en noe komplisert måte - ettersom jeg for fire år siden brakk et bein og likevel gikk 12 - 14 km om dagen på vidda med høge fjellsko som støtte...

Det kunne vært verre, jeg kunne vært i en tilstand uten mulighet for i det hele tatt å gå, det kunne vært bedritent vær ute og jeg kunne vært ensom og alene uten tak over hodet.

Nå kan jeg gå, om enn sakte.

Været ute er for øyeblikket upåklagelig. Jeg har både ene avleggeren og hunden hjemme sammen med meg, er likevel alene når jeg tenker meg om ettersom den ene av disse er på eget rom og den andre ligger depressiv ved døren og venter på den andre mora...

Uansett- jeg er ikke ensom og jeg har da visselig tak over hodet så jeg holder meg tørr også, når Han kompisen i toppetasjen etter hvert finner for godt at han skal la det regne igjen for ikke å snakke om at han lar vinden blåse.

Mens det for håpentligvis blir litt bedre i lår, lyske, ræv og rygg - sitter jeg i lenestolen med ammeputen i fanget - mens grammene renner innpå meg igjen mens jeg venter på bedre tider, tider der det lar seg gjøre å spasere ut igjen...