...hun kommer som en lydløs rakett inni mellom stolene i spisesalen...

Nå forstås, nå har jeg tenkt å snakke litt om den opplevelsen det er for meg å være inne på et slikt rehabiliteringsopphold som dette pr. definisjon er.

Aller først, litt å huske på -

Jeg er sykepleier, det har vært jobben min i mer enn 20 år. Jeg har jobbet på hjertemedisin med både eldre og yngre pasienter, fysisk dårlig og fysisk friske (Fysisk friske kom gjerne til observasjon med en eller annen intox/ overdose). Jeg har jobbet på helsesenter med både sykehjemspasienter, avlastning, personer som ligger inne for å få lindring av smerte og ubehag OG med ansvar for å svare på legevakttelefonen og assistere legevaktlegen ved behov. Jeg har jobbet som frikjøpt hovedtillitsvalgt og jeg har jobbet som avdelingsleder. Aller mest har jeg jobbet innenfor psykiatri og rus med hovedvekt på rus - det er også her sykepleierhjertet mitt har plassen sin.

Nå har jeg ikke vært i jobb på de siste tre årene pga. skade og sykdom. Selv om jeg begynner å forstå at det kan hende ikke er så realistisk å tenke at jeg kommer tilbake i jobb som jeg har gjort tidligere, så er det noe med den omstillingen i hodet når man går fra å være hjelper til selv å trenge hjelp - høres det logisk ut for deg?

Jeg kjenner på mye rart skal jeg bare hilse å si, noe kan jeg sette fingeren på og noe klarer jeg rett og slett ikke helt å peke på hva er. Jeg vet ikke hva du jobber med, men - Kan du klare å se for deg følgende:

Når jeg kommer inn i stedets spisesal og skal forsyne meg med mat, ser det ved første øyekast ut som en slags kantine eller for den del enkel buffet på et hvilket som helst serveringssted. Jeg finner maten min og plassen min, så begynner jeg å se meg rundt. En etter en ramler det inn folk, noen ganger bokstavelig talt. Jeg sitter på stolen min og mer eller mindre holder meg fast når fru Hansen kommer vinglende inn og bort etter gulvet, når armene flyr ut og i hver sin retning, når hun i tillegg skal bære med seg ett eller annet snur jeg meg rett og slett en annen vei. Jeg snur meg også bort når fru Hansen har mistet noe på gulvet som hun bøyer seg for å få tak i, dette fordi jeg etter en gang tidligere å ha sett armer og bein fly i alle retninger på bøy og tøy etter hva enn man prøver å nå, ikke har nerver til å se på verken Hansen eller Karlsen når de vingler i vei som om de skulle være full av promille. I tillegg er jeg en liten Ludvig - altså er jeg pissredd for at disse folkene skal falle over ende... som jo har hendt.., flere ganger...

Jeg snur meg bort rett og slett for ikke å forholde meg til verken fall og bekymring i den forbindelse, eller til det faktum at jeg ikke er i en posisjon der jeg skal opp for å hjelpe. "Det står ikke om liv" sier jeg til meg selv, "her får du vente på at noen andre trår til..."

Det er rart, veldig rart, å inneha denne rollen som er helt annerledes enn den jeg har til hverdags. Se for deg at du sitter rolig og fredelig i en lenestol i den lune fellesstuen, du har dristet deg dit for litt forandring på et tidspunkt du vet at de fleste andre befinner seg på en eller annen aktivitet et sted. Mens du sitter der kommer det inn en kar med rullator - og hvor enn rart det høres ut, kan det ut fra farta å bedømme se ut som om man har stjålet denne rullatoren. Så, mens du sitter med kaffekoppen og forsøker å lese nyheter på mobilen får du med deg i sidesynet at vedkommende med rullator tar en rask usving... Usvingen fører han rundt som tenkt, men så går det litt skeis i det man dundrer rett inn i en søyle som ikke har flyttet seg siden bygget ble reist. FAEN ropes ut så det synger gjennom den vesle stuen, langs korridoren bort mot resepsjonen midt i det store bygget og trolig langt på vei mot sentrum av denne landsbyen vi befinner oss i... Jeg kan bare si at det er en del interessante, fascinerende og komiske situasjoner man kan bli vitne til her på dette stedet... om man er på rett sted til rett tid...

Eller for å si det sånn -

Jeg som liker å fortelle om saker og ting i litt mer gøyale settinger, jeg får litt historier og situasjoner å ta av mens jeg er på dette stedet...

Ei uke har jeg vært her i dag. På denne ene uken har jeg kommet i snakk med en rekke mennesker med mange forskjellige personligheter. Jeg har allerede fortalt dere om mine venner ved bordet i spisesalen, i tillegg til disse er det noe som gjør at jeg stadig ramler ut for at flere personer snakker til meg - Nesten så jeg begynner å lure på om jeg er en slags magnet på folk...

De aller fleste jeg snakker med viser seg å være veldig hyggelige mennesker, i grunnen er alle de som har snakket til meg hyggelige. Jeg selv har tatt initiativ til å snakke med én person i TV-stuen. Etter først å ha sett henne et par ganger tenkte jeg at det er da visselig noe kjent med dette mennesket - så det må jeg finne ut av. Jeg spurte damen rett ut jeg, "er du henne..?"

"Ja, og jeg har sett på deg og kjenner igjen ansiktet ditt og stemmen din..." svarte damen.

Vel, stort sett når folk har sett ansiktet mitt OG hørt stemmen min, så kjenner de meg igjen - det er noe med det...

Men, denne damen, det er litt gøy -

Jeg har tidligere skrevet om min historie, min oppvekst og min vei gjennom traumebehandling. Denne damen var min kontaktsykepleier da jeg kom inn til mitt første opphold med traumebehandling. Faktisk så er det slik at det ville være løgn om jeg nå sa at jeg ikke på noen måte har tenkt på tiden jeg var i traumebehandling etter at jeg så denne damen her - ei sinnsyk krevende tid, men så lang tid etterpå som vi er nå vil jeg også si det var ei god og lærerik tid. Vi har snakket litt løst og fast når vi har møttes her - Om det faktum at vi møtes akkurat her, i den samme landsbyen, om trening og hvile, og om all salaten man serverer her - jeg er ikke spesielt glad i salat og regner med jeg er delvis kanin når jeg reiser herfra, synes allerede å merke at fortennene begynner å komme på tørk...

I går fikk jeg brått et helt direkte spørsmål fra ei som passerte meg om jeg kjenner en konkret person, ja sa jeg - det gjør jeg. Vel, det er kona mi fikk jeg så til svar - noe som kunne forklare den grublingen jeg hadde i forhold til at ansiktet hennes hadde noe kjent over seg - jeg har sett det på facebooksiden til min venninne.

I dag mens jeg gjorde et forsøk på å stjele litt tid for meg selv i den lune stuen, kom en dame i rullestol - Vi var her på samme tid sist jeg var her, da snakket vi litt sammen og nå fikk vi fortsette den gode praten litt. Herlighet, du snakker om ahkku altså...

Vet ikke med deg, men jeg husker godt superbestemor på TV fra jeg vokste opp, en eldre skikkelse som skilte seg ut fra andre bestemødre fordi hun var så sprek, hun var kjapp i replikkene, oppfinnsom og absolutt ikke det man så for seg ved en eldre dame. Denne damen her, i rullestol - Jeg sa det rett ut til henne jeg, etter at vi hadde fått selskap av ytterligere to personer... Du er en sånn superbestemor du... Hun sitter i rullestolen sin, en rullestol laget av karbon for at den skal være lettest mulig, i tillegg har hun sørget for å få fjernet veltebøylene bak på stolen - fordi de gir vekt og trolig også bremser henne. Jeg ler så jeg holder på å pisse på meg når hun forteller om sin ferd rundt hjemme med denne stolen... Super`n som hun brått fikk som tilnavn av den trioen som var rundt henne, har egne kjørehansker som hun drar på seg når hun skal kjøre - dette for å kunne være rask både i avtrekkeren og i oppbremsing. Hun dro på seg hanskene for å vise oss... Det gikk så fort når hun tok fart med stolen at før vi rakk å blunke hadde hun allerede gjort et par piruetter fram og tilbake med stolen sin. Noen ganger går det skeis og den velter sa hun, fordi hun ikke har bøylene bak. Da ligger jeg der med stolen over meg og bare lirker meg rundt sa hun, stabler stolen på hjulene igjen og svipper meg opp i stolen for så å fortsette ferden... Det er et eventyr å se henne, når

hun kommer som en lydløs rakett inni mellom stolene i spisesalen.

Man skal ikke skue hunden på hårene er det noe som heter, eller man skal ikke bare se en gang på en person å deretter gjøre seg opp en rask mening om denne - da kan man fort bli lurt. Super`n i rullestol er et godt eksempel på at en person i rullestol kan være både munnrapp og rask på hjul, ingen sinke der i gården altså. Ali er et annet eksempel, et eksempel på en mer enn voksen kar, arvemuslim som han selv kaller seg - langt mer frittenkende, kulturelt åpen, leken, spretten og tilpasningsdyktig enn man ville forvente av en 74 år gammel muslim. Etter et par utsagn i går kveld der vi fire som satt rundt krøket oss i latter mens vi hørte på han, ble han oppmerksom på at en av legene trolig er muslim - fordi det er observert det man tror er et bønneteppe på kontoret hans.

Hva????

Reaksjonen til min nye venn var rask, presis og en blanding av spøk og alvor - Dere må aldri fortelle han hva jeg nå nettopp har sagt, han viste gevær med kroppsspråk mens han sa "da er jeg ferdig, det blir skudd og jeg er død..."

Vi har da en veldig fredelig og jordnær lege på huset, muslim eller ikke - det er da absolutt ingenting som peker i retning av fare for utagering i noe som helst form derfra - det mente nok heller ikke min venn Ali, men han fikk igjen minnet oss på det alvor som har vært en virkelighet for han før han kom til Norge.

Jeg har brukt litt tid til å tenke på disse menneskene jeg har rundt meg, hvor forskjellige alle er - på alle måter om en aldri så mye plassert i grupper etter fellesnevnere. Fortsatt har jeg to uker igjen til både å studere mennesker og ikke minst snakke med de.

Jeg har fått en timeplan i hånden for denne første uken, en timeplan som inviterer til en del forskjellige ting;

Time med fysioterapeut, time med lege, time med sykepleier, bassengtrening, Medisinsk yoga, aktiv ute og undervisning er poster jeg har vært innom - eller har hatt gjentakende møter med til nå. Neste gang jeg skriver skal jeg dele med dere fra disse postene, om du tror det er tørt og kjedelig må du jammen tro om igjen - jeg klarer å snappe opp ting til både undring og formidling i hver av disse postene.

Gled deg sier jeg bare, gled deg!