Kan du klare å huske etter om du har vært redd noen gang, skikkelig, skikkelig redd?
Som barn kanskje, i mørket, i en mørk skog, husredd og alene hjemme, nyttårsaften..?
Har du vært nær ved å kræsje noen gang, og kjent pulsen hoppe i været, eller plutselig råket ut i heftig turbulens i fly så du har fått både hjertebank og nesten begynt å svette - kanskje har du hylt i skrekk en gang eller to?
I det hele tatt, kan du klare å huske om det er noe som har gjort deg så redd at du har kjent pulsen slå stadig fortere, så fort at du faktisk også kunne kjenne det i pusten... og kan hende begynt å svette..?
Det positive med både å være mørkeredd, redd for heiser, redd for alle smell nyttårsaften, å være alene hjemme i et stort hus, gå alene ute, tannlegeskrekk, turbulens i fly eller nestenkræsj - er at du vet hvorfor du reagerer som du gjør, du vet hva som ligger bak at du blir eller ble så redd. Den raske pulsen, pusten og ikke minst svetten gir seg når du enten får bekreftet at det gikk bra, at du ikke er alene hjemme mer eller hva som ligger bak.
Kan du forestille deg hvordan det er for en person å leve med angst, enten med en konstant opplevelse av denne intensiteten som beskrevet over, eller at denne dukker opp her og der og man ikke vet hva som ligger bak?
Vi skal være redde, vi skal kjenne på angst - om vi ikke gjorde det var vi ikke normale, det ville heller ikke være sunt.
Tenk deg at du satt i et fly som ramlet tyve meter rett ned, om du ikke da ble redd ville jeg si det er noe som ikke stemmer.
Eller om du i galskapens navn fant ut at du skulle labbe over gjerdet i en dyrehage, inn for å kose med en av de søte tigrene på andre siden av gjerdet - du ville ikke gjøre det, i så fall ville noen gjøre hva de kunne for å bure deg inne... et sted uten tigre...
Vi skal være redde, i noen situasjoner. Vi trenger å være redde i noen situasjoner, dette er noe vi har i oss fra vi er veldig liten - i tillegg til at vi blir tillært noen ting å være redd for... både sunne og mindre sunne redsler.
Hensiktsmessig; Det er ikke dumt å lære barnet sitt at dersom det stopper en fremmed bil og ber det om å komme bort, så skal man være aktsom og heller gå ... eller løpe... derfra.
Uhensiktsmessig; Det er kanskje litt dumt å lære barnet sitt at heis er farlig, selv om en sjøl ikke liker å kjøre heis... eller er fylt med katastrofale tanker om å kjøre heis...
Det vi opplever gjør noe med oss, er med og former oss og gjør oss trygge eller mindre trygge - det er en etter hvert så kjent sak.
I tillegg til opplevelser er det noen som bare er nervøse av seg, noen som har en personlighet eller trekk som gjør at redsel kan bli psykelig.
En person som har levd med angsten som nærmeste venn noen år har god kjennskap til det å være redd, til opplevelse av manglende kontroll, til opplevelse av å ikke få puste, til opplevelse av at man skal besvime, til opplevelse av at man ikke er som alle andre (og det er man jo heller ikke), til opplevelse av at ingen forstår, til heftige humørsvingninger, til husbråk (kan fort bli det når man opplever at ingen forstår en)... osv, osv.
Det er egentlig ganske mye en person med angst både føler, opplever og anser som reelt - som personer rundt ikke har nevneverdig mulighet til å forstå.
Har du noen gang opplevd noe som du ikke helt har gehør for blant dine nærmeste, blant personer rundt deg?
Har du noen gang opplevd at når du sier ett eller annet jeg føler at, så svarer noen andre - hallo, det er jo helt sprøtt - du tenker vel ikke det?
Jeg vil ikke gå dit...
Jeg vil ikke gjøre det...
Jeg nekter å ha på det...
Jeg vil ikke være alene...
Jeg vil være alene...
Jeg vil heller gå den omveien...
Jeg trenger å ha deg med...
Jeg må sitte der...
Jeg kan ikke oppholde meg der inne...
Jeg kjører ikke buss...
Jeg kjører i alle fall ikke tog...
Jeg går ikke ombord på et fly uten at jeg absolutt må...
Hva sier de hvis...
Hva gjør de dersom...
Hva gjør jeg dersom...
Hva tenker de om meg...
Hva vil de jeg skal gjøre...
Hva tenker de om jeg sier eller gjør...
Nå ser de det på meg...
Nå synes det helt sikkert...
Nå vet alle...
Nå tenker alle...
Det er mange ting en person med angst vil eller ikke vil - har du noen gang tenkt på hvorfor?
Mye handler om kontroll, om mulighet til å komme ut i frisk luft, om redsel for å være alene eller for å bli fast blant folk, for folks tanker og meninger.
En person med angst er avhengig av å skaffe seg kontroll, på noe i alle fall. En person med angst trenger oversikt, trenger spesiell kjennskap til omgivelser og folk - som danner grunnlag for trygghet. Uforutsigbarhet, spontanitet, fremmede mennesker og omgivelser er eksempler på ting som skaper uro og forsterker angsten.
Krav og forventninger forsterker angsten og er med og skaper både motstand og i beste fall irritasjon (i stor grad heller sinne). Forsøk på å roe ned eller avlede har samme virkning - i beste fall irritasjon, ofte heller en lyst til å sope vedkommende som sitter framfor en over ende.
Det er stadig flere mennesker som opplever reell angst, jeg snakker om den lammende angsten som tar kvælertak på en - ikke den angsten en pipete bimbo refererer til når hun sier "jeg får helt angst", fordi sminken ligger igjen hjemme eller hun har lagt på seg 100 gram.
Angsten kan bli en venn, en veldig god venn også faktisk - om man lar seg selv bli kjent med den. Denne prosessen krever tid og ressurser, her er vi forskjellige og vil nødvendigvis ha varierende behov for tid.
Det handler om kjennskap til seg selv, kjennskap til reaksjonsmønster, til symptomer, til kroppen sin, til livet.
Det handler om modenhet - at man er klar til å bli kjent med seg selv, til å se livet fullt ut med opp og nedturer, med godt og vondt, med forskjeller og likheter, med styrke og svakheter, med gleder og sorger...
Når man er moden for å kjenne på alle sider ved livet og man er klar til å starte jobben med å bli kjent med seg selv -
Da er tiden der, da kan angsten bli en venn for livet - en av de aller beste faktisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar