ikke vanskelig og forstå at man utvikler et problem med å si ordet nei.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kunsten-a-takke-nei-7951699.html

Vanskeligheter med å si nei er ikke en medfødt greie, det er jeg overbevist om.
Som mamma til to tasser der siste nå er på vei ut av barnehage, samt etter å ha hatt med barn å gjøre både i barnehage og som dagmamma, som storesøster til atpåklatter og som tante og gammeltante, som nabo og bekjent... har jeg ikke enda opplevd et barn som har hatt utfordring med å si nei.

Hvorfor er det så vanskelig å si nei?
Når tid er det utfordringen med å si nei starter egentlig?
Hvor lærer vi oss at det å si nei ikke er greit?

Det er merkelig, at småtasser som fornøyd eller mindre fornøyd lirer tydelige nei ut av seg, gjerne med høy og krass stemme, og gjerne med positiv, leken og støttende tilbakemelding plutselig får utfordringer med å klare å si det samme ordet.

Hva er det som skjer underveis i barneårene, når nei blir både tungt og vanskelig?

Svein Harald Røine beskriver de fem områdene under som de sørste skrekkområdene for oss mennesker, men hva er det som gjør at nettopp disse områdene blir skrekkområder som skremmer oss fra å si nei - hvor kommer det i fra, det lurer jeg på.

• Å bli avvist
• Å bli avslørt
• Å bli ledd av
• Å miste noe vi har

• Det ukjente

Jeg vil legge til et sjette punkt på listen som jeg mener skulle være der, og det er Å ha problemer med grensesetting, rett og slett Mangelfull evne til grensesetting.
Røine sine fem punkter er både viktige og interessante, jeg vil likevel la disse ligge og forholde meg til det sjette punkte om grensesetting.

Det er nemlig slik at veldig mange mennesker sliter med å si nei, fordi de ikke verken vet hvordan man setter grenser for seg selv eller våger å sette grenser for seg selv.
Igjen, dette er noe jeg ikke tror er en medfødt greie, men noe som blir et resultat av noe.

Jeg har tidligere skrevet om barn som opplever å bli seksuelt missbrukt, jeg har også vært pittelitt innom undringen på hva som skjer med disse barna i etterkant.

Prøv å forestille deg, prøv å sette deg inn i et situasjonen til et lite barn som opplever forskyvning og bortfall av grenser hele tiden - at de naturlige grensene for hva som er rett og galt, hva som er greit og ikke greit, hva som er vondt og ikke vondt, at hva som er opp til en selv og hva som ikke er det er ting som ikke henger på greip.
Tilværelsen din som helhet, ting henger ikke på greip.

Tenk deg at du sier nei - mens en voksen sier joda, at du trekker deg unna - mens den voksne innhenter deg, at du kryper sammen i smerte - mens det ikke finnes noen voksne som ser eller bryr seg om denne, at du kjenner på galskap - mens det ikke er noe som tyder på galskap hos de voksne du har rundt deg.
Tenk deg at du som barn innehar roller og forventninger som ikke skal ligge hos et barn, men hos voksne - det være seg omsorg, økonomi, hushold, matlaging, seksuell omgang, ansvarlighet, myndighet...

Klarer du det, har du prøvd å forestille deg hvordan det er å være lille Per eller lille Kari med alt ansvar og ymse hinsides krav hengende over seg?

Prøv så videre å forstille deg at du sier nei, når du har masse lekser som skal gjøres samtidig som du skal utføre pålagte ansvarsoppgaver. Forestill deg at du sier nei, når en eller annen klein type vil forgripe seg på deg - eller at du er så liten som barna fra tidligere blogginnlegg, som ikke en gang har et språk til at de fysisk kan åpne munnen og si nei.
Hvordan ville det være å si nei, dersom det sto en stor voksen i fult raseri og med trusler krevde noe av deg?

Dersom man forsøker å se seg selv i skoene til noen av alle de barna som lever under disse forholdene, er det ikke vanskelig og forstå at man utvikler et problem med å si ordet nei. Grensesetting blir rett og slett både skummelt, ja rett og slett farlig til tider, det blir noe som er til liten nytte og ikke verdt å bruke ressurser på.
Ut fra en grensesettingsproblematikk blir det også tilbøyelig og forstå at det å si nei er en kunst man faktisk må lære seg, det er en heller langvarig prosess man må gjennom.

Jeg vil til sist bare ta med sitater fra teksten i linken øverst;

«Velg ubehag nå, fremfor utmattelse siden».
"Når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet."
"Mot til å si nei er omsorg for oss selv."

Det er gode sitater alle tre, men det stilles krav til den personen som skal leve etter de -
Du må være en viderekommer, du må være en ressursperson, du må inneha en viss styrke... og mange fler krav er min påstand.
Tilbake til barn og voksne som er produkter av overgrep - forskjellige typer overgrep... det er ikke bare for hvem som helst og velge ubehag nå i stedet for siden, å si ja til noe og nei til noe annet eller faktisk en gang og ha kunnskap om hva som er egenomsorg...