Jeg har kjent mye ubehag bare ved å se lenken fra Anette som ligger inne på messenger...

 Samtalen jeg hadde med Anette etter opptak til psykt bra samtale ( https://open.spotify.com/show/3Mz2cOfiBKwovsxOOMVVFc?si=b525b1fa4796446e )var en interessant samtale...

Jeg skal erkjenne at jeg forstår meg lite på yoga, det jeg kan er det jeg har lest og det jeg har hørt av andre i forhold til hensikten med å gjøre yoga.

I og med at jeg får mine fysiske symptomer så snart noen visker yoga inn i øret mitt, sier det ut høyt eller verst av alt - om noen skulle foreslå yoga som aktivitet med meg tenkt innblandet i aktiviteten, har jeg så langt funnet ut at jeg kan ha min egen form for yoga.

Dersom hensikten er å ta ned stress- få rolig pust, senke skuldrene, senke pulsen osv - dersom hensikten mentalt er å komme til et sted som er godt og gir opplevelse av velbehag - så er min yoga å vaske bil, eller å stå et sted med fiskestang i hånda mens jeg venter på at det biter i enden av snøret.

Bilvask og fiske er altså min type yoga, men så er det denne mer tradisjonelle yogaen da, den man gjør på en stol, ei matte eller hva enn - i en sal med andre eller for seg selv - innomhus eller ute... den mer tradisjonelle måten å tenke yoga på.

For å gjøre en lang historie noe kortere -

Jeg fikk en tanke, en idé, mens jeg snakket med Anette... etter å ha begitt meg ut på overnattingstur alene i skogen - mørkeredd som fy - har jeg lært at slike idéer kan være skumle... men også nyttige...

"Hva om jeg og du gjør en slags avtale Anette, rundt dette med yoga?"

"Spennende!"

"Jeg kan snakke med deg, du kan gi meg noen tanker og tips, jeg prøver meg fram - og skriver om min erfaring rundt dette?"

"Kjempeidé, og du trenger ikke gå så hardt ut"

Nei, det kan jeg hilse og si dere - jeg har visselig ikke gått hardt ut... Jeg skal si dere en sak jeg, dere som orker å lese - det gikk fullstendig i stå for meg allerede et par dager etter denne samtalen, da første melding fra Anette kom inn med spørsmål om jeg har kommet i gang med noe...

Så satt jeg der da, med store øyne og leste meldingen hennes - mens jeg tenkte... og svarte...sånn cirka slik;

"Hei. Nei jeg har ikke kommet i gang, det har vært en del greier siden vi snakket sammen. Yoga skal jo ta stresset ned, men ettersom jeg blir stresset av det kjenner jeg at jeg må få ryddet unna noe som ligger og tar fokus før jeg kan gå i gang."

Det var første responsen fra min side.

Neste melding fra Anette gikk i retning av at jeg ikke må gå for hardt ut, ikke for det - jeg tror nok ikke hun hadde en mistanke om at jeg hadde gått for hardt ut, men man kan vel aldri være sikker vel... I denne meldingen var det også lagt ved en lenke til et sted på nettet der man kan hente noe veiledning og greier - seansen skal bare ta rundt fem minutter...

Dette er straks to uker siden, og jeg har hatt det kjempetravelt disse dagene...

Jeg har sett denne lenken ligge der noen ganger, uten å åpne den. Jeg ser i meldingen fra Anette at hun anbefaler meg å ha et stille sted, et sted med dempet belysning, ikke for kaldt - eller varmt osv - altså at det legges til rette for en rolig og behagelig stund.

Er det her jeg skal fortelle dere om hva jeg kjenner på, hva som rører seg på innsiden?

Jeg tenker for det første - 

"Stakkars Anette, som har begitt seg ut på dette sammen med meg". Når jeg har tenkt dette så vet jeg med meg selv at hun ikke har forpliktet seg til noe oppfølging, hun har gjort hva hun kan egentlig - med å gi meg tips til hvor jeg skal gå inn på nettet å søke opp, hva jeg skal gjøre, hvordan forberede osv.

Videre tenker jeg -

"Du har faktisk hatt det travelt Roshild. Du har flyttet kontor, dere har hatt besøk, du har planer og avtaler ut hele denne uken og neste uke - det er ikke bare å komme i gang om en aldri så mye du vil".

Vi har nå flyttet mental helse Moss og omegn inn til Moss sentrum, jeg har fått mitt eget lille avlukke der inne og jeg skal si dere en sak - Det nye kontoret mitt er lunt og godt det, selv om det står på halv tolv akkurat nå... Når jeg bare får flyttet riktig inn og får på plass møbler osv slik at innredningen blir ferdig- da blir det kontoret så lunt og godt at jeg kan bruke det til å gjøre min yoga.

Hva kjenner jeg?

Jeg har kjent så mye ubehag bare ved å se denne lenken som ligger inne på messenger, at det vekker motstand... opplagt nok til å ikke åpne lenken for å se på den en gang...

Jeg hører allerede stemmer i hodet mitt som instruerer meg;

"Pust godt inn gjennom nesen, kjenn at du fyller lungene dine med luft..."

"Når du puster inn gjennom nesen slik, aktiviserer du parasympatikus... jadda jadda jadda..."

Jeg kjenner på irritasjon dere, irritasjon over at jeg ikke bare kan få ut fingeren og ta meg tid. Hvor vanskelig kan det være å bare ta seg tid til å sette seg ned med dette, er det så viktig å være mentalt forberedt på å skulle gjøre disse tingene? Jeg kjenner også irritasjon bare med tanken på at noen skal sitte der med sin tilgjorte stemme å fortelle meg at jeg skal puste sånn og så, for ikke snakke om å kjenne etter etter her og der.

Tanken på å skulle bli fortalt gjør ditt og datt, nå vil jeg at du skal, prøv å, kjenn etter... gjør meg nesten kvalm... og svimmel...

Vi kan slå fast at jeg ikke har gjort noe yoga til nå, annet enn bilyoga - det gjorde jeg her om dagen, og takke meg til altså - så godt det er å ha denne å gå tilbake til når det svikter i forhold til den tradisjonelle yogaen...

Trykk følg og få med deg fortsettelsen...

Yoga bidrar hos meg til økt puls, ustabil respirasjon og en indre skjelven...

 Yoga, meditasjon eller hva man måtte finne på å kalle det - Jeg har alltid latt meg stresse av disse tingene.

Mens noen mennesker ikke klarer å gå til tannlegen uten at de får både hjertebank og mer eller mindre utfordringer med respirasjonen, blir svette og klamme og bærer høvelige symptomer på hjerteinfarkt - noen faktisk så ille at det kommer bare man vet man skal til tannlegen, eller at noen sier ordet tannlege framfor de...

Om ikke like ille, så har jeg det i alle fall ille - når jeg snakker om yoga på en måte som skulle tilsi at det angår meg. Enda verre har jeg hatt det de gangene jeg mer eller mindre har vært plassert i settinger der det er bestemt av andre at det skal gjøres yoga.

Ikke bare kjenner jeg pulsen øke, pusten bli ustabil og at jeg blir skjelven på innsiden. Neida, jeg kjenner at jeg blir stresset, det legger seg i hver fiber i kroppen, det påvirker både kroppen og psyken. Jeg blir irritabel, faktisk mer enn irritabel - jeg kan bli irritert, hissig kan jeg bli - her snakker vi bensin på bål i det jeg kan finne på å bite fra meg.

Så kom altså Anette på besøk til psykt bra samtale, podcasten min.

https://open.spotify.com/episode/2AQ26TrctevSTbRhS99uty?si=c4ced1e44bc94a95

Anette gjør mye yoga, ikke bare gjør hun yoga - hun holder yogaklasser for både frisklivsentralen, enkelte andre grupperinger - OG hun driver nakenyoga... har i alle fall gjort det...

Bare for å ha sagt det -

Jeg har hørt folk snakke pent om yoga, at yoga er en god ting. Jeg har forstått at yoga er noe som er bra for oss, noe som får oss til å slappe av, puste rolig, senke skuldrene, fjerner stress og på et vis fyller oss med velbehag.

Jeg tror de har rett, jeg tror helt oppriktig at yoga kan bidra til å redusere stress, at det har positiv påvirkning på både psykisk og fysisk helse. Jeg tror at yoga er bra for oss.

Det samme tror folk om tannlegen, ikke bare tror - de aller fleste vet helt sikkert at tannlegen er en bra ting. Faste besøk hos tannlegen hjelper oss til å opprettholde både friske og sunne tenner, samt munnhygiene og munnhelse generelt. Likevel, noen er livredde for tannlegene, noen må ha hjelp til å komme over sin redsel for tannleger og noen kommer aldri over denne redselen.

Tilbake til yoga...

Jeg er kan hende ikke livredd for yoga, jeg vet vel egentlig ikke OM jeg er redd og i fall hvor mye. Jeg vet at jeg får fysiske symptomer om noen begynner å snakke om yoga til meg, og jeg vet at jeg definitivt får fysiske symptomer om jeg skal møte opp til noe som faller i kategorien yoga.

Så hva gjør jeg med det?

Det skal jeg fortelle deg, jeg har bestemt meg for å møte hva enn det måtte være som lager denne motstanden på innsiden hos meg.

Etter at jeg og Anette hadde fullført vår samtale til psykt bra samtale, snakket vi litt om yoga - og jeg delte med henne min motstand og rullegardin som går ned når yoga blir nevnt.

Jeg har tenkt å dele med dere min reise inn i yoga`ns verden - du leste rett, jeg skal ta meg inn i en verden med yoga.

Framover nå skal jeg skrive noen innlegg som handler om yoga, yoga og meg faktisk - faktisk har jeg allerede startet serien om yoga med dette innlegget her.

Heng på videre, trykk på følg - få opp varsel om når neste innlegg er ute, jeg tipper det vil bli noen interessante innlegg... mest for meg selv kan hende...

Det som skjer er at vi selv ender opp med en merkelapp - ikke med en diagnose, men der det står selvgod dust, styr unna

I dag skal jeg snakke litt om noe jeg opplever stort sett hver dag vil jeg påstå, det kommer gjerne litt an på om jeg har møtt på andre mennesker eller ikke den dagen.

                                       

Jeg skal snakke om hvordan vi har en greie med å ikke bare snakke om andre mennesker som jo er en verdslig ting å gjøre, men hvordan vi snakker om andre menneskers utseende, lykke eller ulykke, helse eller uhelse og ikke minst - suksess eller mangel på suksess - på en måte som i beste fall gjør godt for én person, og det er oss selv.

Når jeg tar opp dette nå, så handler det ikke om den alminnelige snakken som er både uskyldig, tilfeldig, konstruktiv og kanskje også hensiktsmessig for den del. Nei, jeg mener den snakken som går dypere og mer personlig til verks - den snakken der vi lar oss forbause over Klara, ler av Ola på hans vegne og lar oss irritere oss over Per sine dumheter.

Jeg snakker om når praten går ned i folks personlige anliggender, i personlighet og i relasjoner. I det hele tatt snakker jeg om når vi begir oss ut på områder som vi strengt sett verken har noe med eller som tjener til noe godt for den vi snakker om - og / eller andre for den del.

Tilbake til innlegget for noen dager siden, der jeg nevnte helt kort min tidligere kollega som under sitt andre møte med meg fortalte at hen hadde diagnostisert meg.

Denne personen var ikke en tilfeldig person, det var en person som hadde kostet på hodet sitt en anseelig utdannelse - en utdannelse som faller inn under betegnelsen høyere utdanning. Nå skal ikke jeg slå fast noe som helst, men jeg vil anta at når vi råker bort i mennesker som presenterer seg selv med en høyere utdanning - da forventer vi noe mer av disse i alle fall innenfor områder det er tenkelig at disse skal ha noe mer kompetanse enn folk flest.

Jeg forventer at folk som har utdanning innen helse og / eller sosial fag har en større forståelse for mellom menneskelige forhold, for helsemessige utfordringer, for hva som generelt er bra for oss osv.

Som jeg også sa i tidligere innlegg -

Jeg er en person som jevnt over snakker mye - med unntak av konkrete situasjoner eller perioder der jeg finner det hensiktsmessig - og trolig også klokt - å holde kjeft.

Denne situasjonen er en sånn type situasjon, der jeg fant det klokt å holde kjeft - i alle fall si minst mulig.

Jeg tenkte mitt, det må jeg ærlig erkjenne, der jeg satt og lot alvoret sige inn over meg - du har altså ADHD Roshild, hvem skulle trodd det...

SÅ LANGT I FRA SANNHETEN!!!

Denne dagen på jobb der jeg altså uoffisielt ble diagnostisert med ADHD husker jeg klinkende klart. Hvem ville ikke gjort det mon?

ADHD er en  person-inngripende diagnose av stor betydning for den som får diagnosen, en diagnose som beskriver trekk i personligheten vår - som avviker med normen. ADHD skal i utgangspunktet ikke være til noe brems for folk, men dessverre har personer med denne diagnosen et stigma over seg som gjør at mange rygger unna i det de får høre at en har ADHD.

Likevel finner altså noen det for godt å med fulle alvor bedrive hobby-diagnostisering. Vi skal være glad tenker jeg, for at det var meg - jeg anser meg nemlig som stødig og trygg nok på meg selv til både å høre og å overse denne idiot-diagnostiseringen for å si det rett ut.

Da jeg kom hjem fra jobb denne kvelden og satt i sofa sammen med kjerringa snakket vi litt sammen om løst og fast, som jo ikke er uvanlig for to personer som bor og lever i partnerskap.

"Hvordan har dagen din vært?"

"Joda, nå skal du høre..."

"?"

"Jeg jobbet sammen med en person i dag som jeg har jobbet sammen med ved ett tilfelle tidligere."

"Og?"

"Og i dag sa hen til meg at hen har diagnostisert meg..."

"Hen har gjort hva for noe, med hva da???"

"Hen har diagnostisert meg med ADHD"

Latter - latter - latter

Min kone satte i gang å le... godt...

"ADHD... deg...???"

"Eeeh, ja - ADHD..."

Jeg satt der og var fortsatt irritert over det jeg opplevde som både freidig, uansvarlig og teit.

"Jaja, du kan hilse hen fra meg å si at dersom det er noe du ikke har på denne jord, så er det ADHD..."

For å si det sånn; Jeg er personen som tasser rundt i huset og bedriver vedlikehold - ikke pga. ADHD men OCD. Jeg er også den personen som godt finner roen i sofa eller i godstolen, jeg har absolutt ingen problem med å ta det med ro, hvile, nyte både stillhet og avslapping - så lenge det er ryddig og rent rundt meg... dette vet min kone veldig godt...

Hvordan kunne det gå til, hva var det som gjorde at jeg brått skulle bli utsatt for denne useriøse måten for kollega-diagnostisering?

Det skal jeg fortelle deg -

Jeg er en sosial person, en utadvendt person, en person som snakker mye og som generelt er ganske mye. Det folk ikke vet om meg er at jeg faktisk kan være ganske usikker på meg selv -  og på andre. Jeg observerer, senser og suger til meg informasjon om de jeg omgås - hver dag, hele tiden. I noen tilfeller reagerer jeg på ting, noe som kan være både bevisst og ubevisst. Dersom det er noe jeg reagerer på løses dette stort sett helt automatisk av å snakke enda mer.

Personen som diagnostiserte meg med ADHD grunnga sin diagnose med at jeg snakket så mye, akkurat som hen også gjorde. Jeg snakket og var energisk, tok initiativ og var frampå - akkurat som hen også var.

Altså -

Man gjorde en rask og brå sammenligning av eget liv, tilværelse, personlighet og diagnose - med meg og min framtoning, fant ut at her var det to brikker som passet sammen og vipps - så hadde jeg diagnosen på plass.

Om man skulle slumpe til å få en forkjølelse, influensa eller noe annet forbigående og / eller akutte greier - så er dette stort sett enkle saker å definere. Man diagnostiserer på symptombilde og med enkle tester eller prøver som gir svar umiddelbart eller innen så kort tid at vi snakker timer eller dager.

I de tilfellene man slumper til å bære på en mer komplisert greie, en kronisk greie, en personinngripende greie eller en medfødt greie - blir saken en helt annen. Disse tilfellene er betydelig mer kompliserte å definere og diagnostisere, det tar derfor fra uker til måneder og faktisk oppe i flere år å lande en diagnose. Dette er selvfølgelig den seriøse og korrekte måten å diagnostisere mennesker på.

Så har vi alle synsere og menere, alle de som kan ting og der det i de aller fleste tilfeller helt selvlært.

Man har en diagnose selv, disse er skumle. Det er som om de har blitt opplyst av sin diagnose, brått finner de igjen symptomer og fellestrekk hos de rundt seg og så går de i gang og merker / diagnostiserer.

Man har tatt en utdanning, videreutdanning eller kurs. Å tilegne seg kunnskap er bra, samtidig må vi passe oss for å gå i fellen der vi blir slike noviser, slike bedrevitere som begynner å operere på egenhånd når det kommer til både vurdering, diagnostisering og behandling. Jeg husker fra tiden under studiene når vi hadde sykdomslære... Det var altså ikke måte på hvor mange symptomer som befant seg blant sykepleierstudentene ved menighetssøsterhjemmets kull 154, ikke var det bare symptomer heller - man snakket gjerne sammen og kunne vurdere hverandre. Det var noen tilfeller med en og annen student som undret seg over om man kunne ha den eller den diagnosen. 

Man har lagt til seg en vane der man snakker om, tar lett på og har dratt diagnoser ut både i hverdagstalen og gjort de til en slags alle manns eie - som om det var noe å eie. Dette er diagnoser som av en grunn ligger inne i et register over tilstander som avviker fra normen - fra det som er vanlig, normalt og forventet med tanke på funksjon.

Det er mange varianter av personer som befinner seg i en situasjon der det er helt innafor å sette merkelapper på personer man omgås, det tar i tillegg sjokkerende kort tid å definere og diagnostisere - i sammenligning med høyt skolerte folk som bruker uker og måneder - i noen tilfeller også år for å være sikker.

Jeg kan forstå det, det kan være både gøy og tilfredsstillende å sette en merkelapp på naboen, kollegaen, familiemedlemmet eller hen bak deg i kassakøen på Kiwi. Det kan liketil være slik at man i mange tilfeller har rett - Hansen bak meg har Parkinson, Pettersen er dement, Klausen liker ikke mennesker, Olaisen har lungebetennelse. Ola er rastløs, Per er en trolltamp, Ragna er ensom og Kari har angst.

Likevel dere -

Én ting er å i det stille sette en merkelapp på en annen kun for sin egen del, om det handler om humor, relasjoner, mangel på humor eller relasjoner eller hva enn - noe som ikke er ment verken seriøst eller for at vedkommende på noe tidspunkt skal måtte forholde seg til det.

En annen ting er det om det er gjort seriøst ovenfor en person, om man har påpekt et avvik fra normen, fra det som er en forventet og vanlig funksjon fysisk eller psykisk. I slike tilfeller utsetter man personen for en unødvendig belastning, en belastning man ikke vet omfanget av og som kan være ødeleggende.

Vi mennesker har en lei tendens til å bry oss om de vi måtte ha rundt oss, både utseende og atferd. Vi har en greie med å synse og mene ditt og datt om det er familiemedlemmer, venner, kolleger eller hvem det så måtte være. Vi nøyer oss ikke med å mene noe for oss selv eller i det stille, vi har noe i oss som driver oss til å lire ut av oss hva enn det måtte være som slår ned i hodet vårt.

Dere -

Dette å vi slutte med!

Det er ikke bra for de rundt oss, det er heller ikke bra for vår egen del å holde på slik.

Før vi aner det har vi blitt sånne kommelpunger som folk helst unngår, vi har blitt sånne sære og selvgode tosker som på et rart vis setter oss selv over andre. Det som skjer er at vi selv ender opp med en merkelapp - ikke med en diagnose, men der det står selvgod tosk, styr unna.

"Du har gått opp en del i vekt siden sist vi møttes, det ser jeg".

Vi mennesker kommer i forskjellige forpakninger.

Små og spe, noen små og runde er vi også.

Lange og slanke, noen lange med mer kjøtt på beina er det også.

En stor del kommer typisk innenfor kategorien middels høy, både kvinner og menn etter hva som er definert som middels for de to respektive gruppene. Også de middels høye kategoriseres i enten slank, lett kraftig, kraftig eller stor... like til ekstra stor tror jeg.

Jeg tror at dersom det var en greie ved at alle skulle inn i samme form, så var vi skapt i samme form for å bli værende i samme form - hele gjengen - kvinner slik og menn slik, ingen med mer og ingen med mindre på skrotten enn akkurat det som passer formen.

Men sånn er det ikke dere!

https://www.youtube.com/watch?v=6ADXJW-JHmI

Jeg skal ikke trø inn og utbasunere alt vi gjør eller ikke gjør for mangfold, jeg skal holde meg til vekt og til kroppsfokus.

Han var svær

Hun var tykk

Herlighet, så liten hun var

Han er så lang, og tynn - som et skjelett

Hun burde gått ned i vekt

Hun er veldig lang til å være dame

Nå har du lagt på deg en del?

Jeg skal ikke ha, jeg slanker meg

Har du sett hvor hun har lagt på seg?

Jeg har tatt av meg flere kilo

Det er altså ikke måte på hvor mye vi kan få oss til å slippe ut gjennom snakketøyet, noen ganger tenker til og med jeg som er dronningen av prat - det går an å lukke den brødsaksa litt, bare ikke si noe kan nemlig tidvis være langt bedre for oss rundt.

Jeg har ei god venninne, når vi møtes kan jeg gjerne høre følgende, med litt dyp og alvorlig stemme til østlending å være;

"Nå har du lagt på deg Roshild, har du ikke det?"

eller

"Du har gått opp en del i vekt siden sist vi møttes, det ser jeg".

Ved noen aldeles få anledninger får jeg den andre varianten, og da litt lysere, mildere og mer munter i tonefallet må vite;

"Nei, har du slanket deg Roshild?"

eller

"Nå har du gått ned i vekt Roshild..."

Vel, vet dere hva?

Jeg har en tendens til å glemme, til å ikke få med meg alle ting - men jeg får visselig med meg om jeg går opp eller ned i vekt. Som tidligere nevnt - Buksen strammer mer over ræva, eller jeg har brått fått mer plass til både ræv og lår enn for ei tid siden...

Funfact;

Vi trenger ikke noen, jeg trenger ikke noen til å fortelle meg om jeg går opp eller ned i vekt. Dersom jeg skulle komme dit at jeg trenger noen til å fortelle meg om jeg går opp eller ned i vekt, da trenger jeg trolig også noen til å følge med på både hva jeg putter i meg og hvor mye eller lite jeg beveger meg - da er jeg nemlig ikke helt ved mine fulle fem lenger.

Eksemplene over har jeg fått presentert av kreti og pleti. Det er en interessant sak at av disse ti utsagnene handler ett utsagn om en selv, og da at man har tatt av seg noen gram eller kilo. Å ta av seg noen gram eller kilo er det noen hoder som har funnet ut at er nesten utelukkende positivt, er noe man legger i boksen som har fått navnet "deles med andre", mens man i boksene "Ikke snakk om" og "skam" har lagt alle de andre utsagnene.

I den grad det kommenteres om jeg har lagt på meg noen gram eller tatt av meg noen gram, så oppleves det for meg på samme måte. Jeg blir like oppgitt, like irritert og like provosert av kommentarer på vekt uavhengig av om nålen har gått til høyre eller venstre - jeg er i så måte vektpolitisk nøytral, det har ingenting å si om nålen går til høyre eller venstre - jeg vil rett og slett ikke forholde meg til andres kommentarer som angår min vekt eller mitt utseende.

Klarer vi å se hvor forskrudd dette fokuset på vekt og størrelse er?

Jeg har som både sagt og understreket tidligere- ingen tro, ingen lit til slankekurer - absolutt ingen!

Slik jeg ser det er vi satt sammen i forskjellige lengder, bredder og tyngder slik som vi er - og sammen utgjør vi det mangfoldet vi gjør.

Det jeg har stor tro til og tillit til er å ha en sunn og god livsstil. Jeg har tro på å kontinuerlig korrigere på ting i livet sitt til det bedre for en selv;

Gjøre ting man vet at er bra for en, ha det bra med seg selv, sove nok, spise ting man vet er bra for en. Om det er forskning, undersøkelser, observerte erfaringer eller rett og slett ved selv å finne ut av disse tingene - vil man få til det jeg betegner som "mitt gode liv" som igjen vil føre til en konstruktiv og varig endring, det er jeg overbevist om.

Mitt gode liv handler ikke bare om vekt og kun for oss som er litt rund her og der. Mitt gode liv handler om at jeg tar valg og gjør ting som er bra for meg og livet mitt - både på innsiden og utsiden, altså er mitt gode liv for både rundinger, strekmanner og alt i mellom.

Det handler om at jeg får det bedre med meg selv som er det viktigste for meg, fordi det danner grunnen som legger til rette for at jeg fortsetter å ta gode valg for meg selv - og med det får det bedre på ikke bare ett område, men i totalbildet.

Mitt gode liv handler også om at jeg spiser det jeg har lyst på og drikker det jeg har lyst på. Jeg spiser chips om jeg vil, jeg tar meg et glass med god rom om jeg finner det for godt - kan hende spiser jeg både kaker og drikker litt mer enn det ene glasset med rom også.

Men er dette noe jeg gjør hver dag?

Nei!

Som med lyster generelt - man kan ha lyst til og lyst på så meget, men det er visselig slik at det er ikke alt man har lyst til eller lyst på man uten videre får. Det er også bevist at det slettes ikke er alt man har lyst på som er hensiktsmessig og bra for oss - eller med for mye av - som med alt annet rundt oss handler det om balanse.

Det sier seg selv at jeg, spesielt med de gener jeg er tildelt, hadde endt opp i rusbehandling dersom jeg skulle peise på med rom og gode dråper daglig. Det sier seg også selv at dersom jeg daglig skulle trykke på med chips, kaker og annet digg - så hadde jeg ikke bare hatt vondt i magen, jeg hadde også kunne legge alt med hjul på hyllen og skaffe meg en ny karriere innen sportsgrenen rulle rundt med egen skrott.

Mitt gode liv -

Ikke noe som kommer av seg selv, ikke noe som kommer lett.

Mitt gode liv er noe jeg, og du, må jobbe bevisst med så lenge vi er.

Så begynte det å skje ting dere, jeg begynte å gå ned i vekt må vite

Jeg gikk ikke i gang med noe slankeprosjekt.

For å si det sånn - jeg er en person som har noen prinsipper i livet, ett av mine prinsipper er at jeg er i mot slanking - et prinsipp jeg har hatt hele livet til nå og fortsatt har.

Man kan mene hva man vil om det, og si det høyt for den del. Jeg forbeholder meg retten til både å mene at slanking er noe dritt, og til å si det høyt.

Til nå har jeg aldri begitt meg ut på en eneste slankekur i livet, men jeg har gjort andre grep der vekttap har blitt en bonus som følger med - dette er positivt og noe jeg vil dele med dere.

Jeg vil holde oss litt i tiden etter snudagen, dagen jeg bestemte meg for å snu om på det store fokuset på vekt, dagen jeg begynte å se mer på meg selv som den jeg er - uavhengig av hvor rund og tung jeg måtte være.

Du er du og du duger

Du er du og du duger

Du er du og du duger

Og du passer perfekt i Guds hånd

Du har kan hende ikke en kristen tro, kanskje har du heller ikke en annen definert tro. Kan hende er du av de som betegner seg som ateist eller agnostiker, som for så vidt etter mitt syn også er ei valgt tro selv om det ikke er en religion.

Det er faktisk ikke så viktig om du tror eller hva du tror.

Den lille sangen overfor er en barnesang vi pleide å synge da jeg var liten og gikk på barnemøter. Jeg har valgt å ta den med for å få fram et viktig poeng - nemlig at du og jeg, vi duger akkurat slik som vi er - sånn er det!

Vi passer perfekt inn i det som i sangen er Guds hånd, om man vil kan man heller tenke og si i livet mitt, i familien min, i lokalsamfunnet mitt, blant vennene mine osv osv - akkurat slik som jeg er.

Så begynte det å skje ting dere, jeg begynte å gå ned i vekt må vite.

Buksene ble romsligere, genserne ble for store, beltet måtte tas inn et hakk her og et hakk der. Brått en dag gikk jeg inn i bukser som var smalere rundt livet - sånn gikk det.

På ett eller annet tidspunkt her hadde en skade i et kne og befant meg i en situasjon der jeg sto på trappen til operasjon, i den forbindelse måtte jeg på vekta. Det er mulig det kan ha gått rundt et par år fra snudagen, besøket på vekta viste at nålen sto på 86 kilo.

Hva hadde jeg gjort, hva er oppskriften på å rase så mye ned i vekt tenker du kan hende?

Jeg hadde ikke gjort så veldig mye, faktisk hadde jeg ikke gjort en eneste ting primært for å gå ned i vekt - jeg er tross alt i mot slankekurer.

Det jeg hadde gjort var å endre på livsstilen min;

Snu tankevirksomheten min fra negativ til positiv tenking. Med positive tanker innabords kom positive handlinger, med positive handlinger kom gode følelser, med gode følelser kom enda mer av positiv tenking, positive handlinger og gode følelser.

Jeg hadde min første runde på Modum bad i traumebehandling med alt det innebærer i 1997 - før snudagen.

Under dette oppholdet begynte tankesettet smått å endre seg. Jeg jobbet masse med meg selv både emosjonelt, handlemønster, tankemønster, triggere til både det ene og det andre nær sagt. OG, ikke minst hadde jeg fått i gang kroppen min til mer aktivitet - og fått på plass rutiner.

Den destruktive atferden og den destruktive måten å tenke på tok seg noe opp etter at jeg var hjemme igjen. Du vet det at når man tenker negativt blir det gjerne destruktive handlinger, det blir mangel på aktivitet og en naturlig følge her er at det blir sulling og dulling i sin angst og bedrøvelse.

Så kom altså snudagen etter at jeg hadde vært hjemme et par måneder kanskje.

I det jeg begynte å få en viss orden på rutiner i hverdagen, alt fra søvn til måltider til aktivitet - og i tillegg begynte å ta i bruk verktøy for hvordan håndtere motgang, triggere, angst osv - da ble det fart på tingene.

Jeg hadde det bedre med meg selv - psykisk og fysisk.

Jeg spiste til faste tider.

Jeg sov, fortsatt ikke hele natten - men jeg sov.

Jeg gikk ned i vekt - noe jeg anser som en bonus, en bibirkning av å korrigere på livet for øvrig.

Jeg skal erkjenne at det er fascinerende å se hvor ned i detalj tanker og emosjoner kan gi fysiske symptomer og fysiske symptomer kan gi kaos i topplokket i form av emosjoner eller tanker. Likevel må jeg si det er interessant se hvor overraskende og forsknings-interessant sammenhengen og samarbeidet mellom hodet og kropp er for enkelte.

At hodet og kropp henger sammen er noe som strengt sett ikke burde være overraskende for noen, det er noe som gir seg selv etter som hodet faktisk ikke har gjenger og er skrudd på halsen. Hodet er del av en helhet der føttene danner det som gir oss bakkekontakt og hodet er det som rager på toppen og gir oss syn, oversikt og kontroll i den grad vi har det.

Huset vi bor i er etter hvert blitt noen år, det er likevel så nytt at vi har et teknisk rom. I det tekniske rommet har vi varmtvannstank som gir varmt vann både til oppvask og til badet - vi kan faktisk få oss en varm dusj, i alle fall før strømmen har skutt helt i været igjen. Vi en dings på veggen der internettet skrus av og på, vi har en sentralstøvsuger, et skap med filter til ventilasjonsanlegget og vi har sånn dings som er koblet opp mot noen registratorer på badene - slik at vannet stopper dersom det skulle bli en lekkasje / oversvømmelse på et av badene.

Hvorfor gnager jeg om det tekniske rommet?

Det er ikke alt ved det tekniske rommet jeg forstår.

Jeg kan ordne med sentralstøvsugeren og jeg kan bytte filter i anlegget. Vannstopperen har jeg så lite peiling på at jeg har måtte ringe kjerringa på arbeid ved et tilfelle der jeg klarte å stoppe vannet i det jeg vasket hus og ikke tenkte meg om da jeg vasket denne registratoren - festlig... Jeg kan sette av og på internett som jo er gunstig, ettersom man har hatt en smell på et tidspunkt pga. uvær.

Uansett, det er så enkelt dere - Jeg forstår ikke alle detaljene, men jeg forstår at det tekniske rommet henger i hop med og er en del av resten av huset. Jeg forstår at inne på det tekniske rommet så kontrolleres varmtvannet, støvsuger, ventilasjon og sikkerhet i forhold til vann. Jeg forstår at jeg må se dette rommet i sammenheng med resten av huset, jeg må ta høyde for at det både eksisterer og er en viktig del av hjemmet vårt, jeg må faktisk også ta innover meg at dette rommet må vi stelle like seriøst med som vi gjør med resten av huset - svikter det her så svikter det på to av de viktigste områdene i huset - kjøkken og bad.

Vi har spesialister å gå til for å ivareta forskjellige deler av kroppen vår, OG det som finnes inn i hodet. Likevel er det slik at dersom vi mister vidvinkelen, dersom synet snevres inn til å se kun enkeltområder ved oss - da får vi veldig raskt en utfordring.

Som det tekniske rommet trenger vi spesialister som ser oss som en helhet, vi trenger selv å se oss som en helhet.

Mitt snevre fokus på vekt tok meg stadig til nye høyder - hva jeg puttet i meg var en eneste liten faktor her som jeg i dag ser at ikke alene var hva som bragte meg til stadig nye høyder. Psykisk tilstand, selvbilde, fysisk aktivitet, søvn og rutiner - jeg vil i dag påstå at disse tingene veide mer i årsaksbildet enn hva jeg konkret spiste.

Barnekroppen ble byttet ut med voksenkropp, og en rundere æra kom til syne

 Sporty og atletisk eller aktiv og full av energi, er ikke det første som slår ned i hodene på folk når de ser meg med min kropp komme labbende - det er jeg temmelig sikker på.

Hun der liker god mat og finner behag i å ligge på sofa, er nok mer innafor hva man kan forvente at folk skulle finne på å tenke. Når jeg sier forvente er det fordi vi er skrudd sammen slik, at vi ser på mennesker vi har rundt oss og gjør oss opp en mening ut fra hva vi ser der og da - uten å tenke så mye mer gjennom det hele.

På et gitt tidspunkt opplevde jeg en kollega som allerede da vi jobbet sammen for andre gang og for den del var andre gang vi i det hele tatt møttes, fortalte meg at hun hadde diagnostisert meg... med ADHD...

Jeg ble så satt ut der og da, at jeg ikke klarte å få fram annet enn noen skarve enstavelsesord i starten - noe var ikke en gang ord, det var lyder.

"Eeehhh..."

"ADHD?"

"Javel"

"Fordi?"

Denne personen, for sikkerhets skyld en person som har gått skole og kostet på seg det vi til hverdags kaller en høyere utdanning, forteller meg dette - med holdepunkt i at jeg snakker mye.

Med unntak av gitte situasjoner eller perioder, der jeg finner det klokt og hensiktsmessig å holde kjeft, er jeg en person som jevnt over snakker mye.  Jeg ble sittende en stund å høre denne personen snakke om seg selv, og deretter om meg i sammenligning med seg selv. Så fikk jeg høre om hvordan man hadde observert meg og kommet fram til konklusjonen om at jeg har ADHD.

Jeg har noen diagnoser, det skal sies. De diagnosene jeg har er kommet som et resultat av utredning, av besøk hos legespesialister, av blodprøver og konkrete greier man ikke kan unngå å se at er et faktum.

Psoriasis, en sykdom jeg fikk som seksåring - som syvåring fikk jeg diagnosen etter reising til og fra spesialister som skulle studere meg opp og ned, da det ikke er så vanlig at denne sykdommen bryter ut før man er i pubertetsalder eller senere.

Denne muskelsykdommen, en sjelden variant som jammen sant ikke var gitt at man skulle verken oppdage eller diagnostisere. Sykdommen er arvelig, jeg har levd med symptomer fra jeg var fire - fem år gammel, diagnosen kom den sommeren jeg ble 37 år ved hjelp av blodprøver, måling av muskelaktivitet i hvile og generelt symptombilde.

Astma er en sykdom hele min mors familie har en greie med å få. Noen påstår at det skyldes all innavl i denne familien, andre har ikke noe god forklaring på hvorfor det er så mye astma ute og går. Hva enn som ligger bak tenker jeg, folk får og må leve med astma og det er like greit bare å innrette seg etter det framfor å lete etter et hvorfor. Min bror hadde barneastma med farting mellom hjem og helsesenter, ligge i telt for å hjelpe på pusten, styre unna geitrams og andre vekster og produkter - mens man på den andre siden skulle mestre å leve i tobakksrøyk som sivet rundt i hus og bil.

Jeg på min side har anstrengelsesastma, en form for astma som kommer til uttrykk når lungene er under anstrengelse. Om du nå har litt korttidshukommelse husker du fra starten av dette innlegget at jeg ikke bærer rundt på en skrott som tilsier en mistanke om spesielt mye anstrengelse, heller en kropp som forteller at jeg liker god mat og drikke - gjerne i kombinasjon med ro og hvile.

Her forstås, her er det man har så lett for å gå i baret.

Jeg har ikke bare arvet genetikk som har gitt meg en nevromuskulær sykdom, og arvet sannsynligheten for psoriasis og astma - som jo skulle slå til i fulle utslag i begge tilfeller.

Neida, jeg har arvet noe annet - jeg har en genetikk som tilsier at jeg er liten og rund av natur.

Som barn var jeg liten og alminnelig slank, jeg var absolutt ikke et barn som ble omtalt som tykk av helsesøster - jeg var om jeg så skal si det selv, et perfekt barn hva kropp angår. Når puberteten nådde meg, når kroppen kom i endring og barnekroppen ble byttet ut med voksenkropp - da forstås, da kom brått en rundere æra til syne.

Brått befant jeg meg i en situasjon der jeg ved å se på kalorier mer enn fire sekunder, på magisk vis klarte å overføre de kaloriene til meg selv. Det skulle altså ingenting til før jeg la på meg, og det kan jeg love deg at jeg gjorde - jeg la på meg, la på meg og la på meg.

Igjen, om du kan huske tilbake til starten på innlegget - dette med å være sporty og atletisk. Jeg har på ingen måte en kropp som skriker at jeg er sporty, men allerede som ung voksen fantes det en aktivitet, en ukjent sportsgren som jeg var svært aktiv i. Jeg skal ikke påstå at det gikk spesielt godt, jeg er ikke en atlet og blir det aldri - men jeg hadde altså daglig trening, daglige kamper, daglige utfordringer - med badevekten.

Jada du -

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Vekten skal ikke overstige 80 kg"

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Vekten skal ikke over 85 kg"

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Nå er det virkelig stopp..."

"Dette går ikke lenger, nå må det stoppe..."

Sånn holdt jeg på, vekten ble et evig jag og mas - en konstant kamp for ikke å se nålen bevege seg ytterligere mot høyre, noe den likevel stadig gjorde.

Det gikk til det ikke gikk mer. En dag sto jeg på badet og kikket meg i speilet etter å ha vært på vekten nok en gang. Denne gang kikket jeg ekstra på meg selv og så bestemte jeg meg for å legge sportsgrenen vektgang på hyllen, en sportsgren som allerede hadde vært satt på pause ei tid.

"Dette er deg Roshild"

"Dette er hvem du er, aksepter det"

"Du må bli glad i deg selv som den du er, slik du er"

"Vekt får bare være vekt, du kan ikke fortsette å veie deg slik du har gjort - for så å labbe rundt med det mørke og negative fokuset"

Jeg bestemte meg for at jeg er ferdig med å veie meg, jeg er ferdig med å la vekt være noe som skal definere min opplevelse av egenverdi, definere meg som person og være noe jeg skal vurderes ut fra om det er for jobb, vennskap, partnerskap eller helse.

Det har av forskjellige årsaker blitt noen runder i narkose siden denne dagen, i den forbindelse har jeg vært på vekten med tanke på riktig dosering av anestesi - har tross alt hatt ønske både om å sove under inngrepet og å våkne opp i etterkant. Utover det har jeg bevisst vært forsiktig med bruk av vekt som verktøy.

Bukser og belter, gensere og t-shirts, fantastiske måter å se om man går opp eller ned i vekt. Inn med beltet, ut med beltet. Trang bukse, mindre trang bukse, romslig bukse - eller genser.

Om jeg hadde valgt å gå på vekten denne snudagen ville jeg funnet at jeg hadde gått opp enda mer den tiden jeg hadde hatt pause fra vektgang, jeg valgte å ikke gå på vekten. Ved siste veiing før pausen sto nålen på 116 kg, ren tipping er rundt 120 kg på snudagen.

Hva er greien med dette vekt-innlegget tenker du kan hende?

Jeg har ved anledninger uttrykt at jeg forteller og deler av min historie uten at det gjør meg noe. Jeg har ikke noe utfordring ved å snakke om min fortid, mine traumer eller mine utfordringer, min tid i terapi eller hva enn det måtte være.

Men, jeg finner det lite matnyttig å bare snakke om meg selv for å gjøre det. Når jeg velger å snakke om meg selv ligger det formidling bak, jeg ønsker å formidle ett eller annet ved det jeg sier - noe jeg også gjør med dette innlegget.

Trykk på følg, få opp varsel når neste innlegg kommer - 

Der vil jeg si noe om hva som skjedde dag jeg sluttet med fokus på vekt. Jeg vil også si noe om vår måte å gjøre oss opp meninger om andre mennesker, mennesker vi egentlig ikke kjenner.

"Blikking Roshild, det er noe med det vet du - når folk setter øynene på deg..."

 Her om dagen dro jeg innom OBS Rygge, tidlig var jeg også - fordi jeg liker å gjøre meg ferdig med handling før det raser innpå med mennesker av ymse alder, kjønn, farve og størrelser - og med ymse nivå av støy og lukt - mulig der er jeg som er sær.

I alle fall, jeg troppet opp noe sent til å være meg, kvart på ti hadde jeg parkert og tasset i vei inn på senteret. I det jeg står og knoter med disse håndholdte piperne som henger på veggen legger jeg merke til en kar som står ute i sidesynet mitt, mannen var en voksen kar som sto helt i ro bare fire - fem meter fra meg. Der ble han stående, mens han så på meg og så bort igjen, så på meg og så bort igjen. Det gikk ikke mange sekundene trolig, men nok til at jeg i min knoting med disse dingsene som jeg egentlig ikke helt vet hva jeg synes om - men som er veldig praktisk for meg fordi de lar meg slippe å forholde meg til folk.

Etter tre ganger med kikking fram og tilbake ble karen stående med blikket festet på meg, og fra det tidspunktet begynte jeg å legge merke til tassen på min høyre skulder som stakk i meg og spurte meg om jeg kan kjenne hvor irriterende det er å bli holdt øye med. På venstre skulder ble jeg stukket i av en tass som fortalte meg at kan hende er dette en kar som kjenner meg igjen fra et sted, at det kunne være lurt å holde på roen.

Tassen på høyre side: "Du vet at du ikke liker det, når noen holder øye med deg..."

Tassen på venstre side: "Du husker det Roshild, at du har tatt på deg noen roller som gjør at du kan bli gjenkjent..."

Tassen på høyre side: "Blikking Roshild, det er noe med det vet du - når folk setter øynene på deg..."

Tassen på venstre side: "Møt blikket hans, kan hende finner du ut av dette, eller bare gå inn i butikken..."

I det jeg var ferdig med den teite piperen la jeg den i kurven og snudde meg for å gå inn i butikken, på veien lot jeg blikket gli forbi mannen som fortsatt sto og fulgte meg med blikket.

"Er det familie..?" Spurte han.

"Er det Ernst?" Spurte jeg tilbake, da jeg brått dro kjensel på vår felles onkel gjennom han.

Ernst er en kar fra mitt hjemsted, eller min hjemkommune rettere sagt. Mammaen hans er fra mitt hjemsted, og er søster til min farsan - altså familie. Jeg har med noe godvilje muligens møtt Ernst da jeg var ei veldig, veldig lita jente og han var i tenårene - før han flyttet fra nord. Jeg kjente han igjen på to ting - 1- At han ser ut presis som vår onkel Sigvart, og slik jeg forsto han er det noe han stadig får høre når han møter folk hjemmefra (liketil onkel Sigvart sine barn). 2- Jeg vet at han har flyttet hit til Moss, med tanke på at jeg til nylig familiært sett har vært alene i Moss var det derfor ikke usannsynlig at det kunne være han.

Det skulle vise seg å være grunn til å høre på tassen som satt på min venstre side å ba meg finne ut av det hele, vi ble nemlig stående på stedet hvil å snakke- lenge.

Vi snakket om mye, da det er mye som skal snakkes om og oppdateres når man møtes slik og har mye til felles av både familie, bekjente, bakgrunn, geografisk tilhørighet, kultur osv.

Det som ble klart for meg når jeg sto der sammen med Ernst, eller Ernstemann som min mamma alltid omtalte han som, var hvor viktig hjemstedet mitt har blitt for meg - og det til tross for all dritten jeg forbinder stedet med.

De siste åtte årene rundt om, har jeg vært hjemme til sammen fem ganger - Påskeferie, begravelse, begravelse, sommerferie og bryllup. Selv om det har vært ymse som har bragt meg nordover har det vært godt å være der de gangene jeg har vært der. Jeg har fått tid sammen med det jeg har igjen av søsken der oppe, jeg har fått besøkt min onkel - OG jeg har kommet meg ut i naturen - jeg elsker å være ute I Finnmarksnaturen!!

Vi bor i et vakkert land, et sjeldent vakkert land faktisk, med sine fjell og fjorder, vidder og strender, kaldt og varmt, hvit årstid og den mest fargerike årstiden. Menneskene som bor i dette landet er mennesker av alle størrelser, aldre, religioner, kulturer, farger, legninger og personligheter. Vi står fritt til å tenke akkurat hva vi måtte ville, mene hva vi vil om ting og si stort sett hva som helst uten konsekvenser.

Samtalen med Ernst var den eneste jeg har hatt med han- noen gang, likevel av en art man sjelden har.

Jeg skal være ærlig å si at det var en rar opplevelse å stå der med denne mannen som jeg egentlig ikke kjenner, men kjenner til. Det var rart å se familie og kjente i han, folk jeg har gode og det man forsiktig kan si er mindre gode opplevelser med.

Høyre side: "Ser du likheten mellom han karen her og...?"

Venstre side: "Ytre likhet er ikke noe å vurdere ut fra, ser du hvor hyggelig han er?"

Høyre side: "Det ligger i genene Roshild, galskapen- han er sikkert som den og den..."

Venstre side: "Du har flyttet fra hjemstedet, tatt avstand og skapt ditt eget- andre kan gjøre det samme..."

Høyre side: "Pass på hva du sier og hvordan du framstår nå"

Venstre side: "Dette var hyggelig, kanskje du er heldig og kan bygge på relasjon til noen i familien din igjen"

Samtalen fikk meg til å tenke over mange ting hjemme, litt mer og på en måte jeg gjør sjelden. Jeg fikk også sett ting og folk i et annet lys enn jeg tradisjonelt har gjort. Jeg fikk kjent på noen ting jeg til nå har valgt å ikke kjenne så veldig mye på, eller egentlig mer tenkt gjennom ting jeg til nå nesten utelukkende har nøyd meg med å kjenne på og handle ut fra mer enn å tenke over.

Vi utvekslet kontaktinformasjon og avtalte å høres igjen, det er jeg glad for. Jeg gleder meg til neste treffpunkt, til å snakke mer om der vi kommer fra, folkene vi er /var glade i, vår felles kulturarv og hva vi setter pris på i livene våre.