Det gjør noe med en, det smerter!

 Jeg pleier å lese avisen, når jeg gjør det dukker det opp stillingsannonser- tidvis er disse noe som treffer meg.

"Åj" Tenker jeg så...

"Denne ser spennende ut, kunne det vært noe for meg?"

Gang på gang snubler jeg over ett eller annet som fanger oppmerksomheten min, som frister, som kunne vært noe for meg... om jeg hadde fungert...

Det har nemlig vist seg å være slik at denne skrotten ikke fungerer, uansett hvor spennende og gøy, hvor givende og lærerik en jobb måtte være.

Når jeg er i arbeid gir jeg jernet, jeg yter mitt beste og jeg liker det. Aldri har jeg hatt en jobb som kun har vært et sted å gå, fordi jeg må ha en inntekt. Jeg har alltid jobbet med noe jeg har likt, har alltid gått inn i jobben og oppgavene mine med iver, engasjement og hjerte. Jeg har også vært heldig å ha utelukkende gode tilbakemeldinger på jobben jeg har gjort både i direkte pasientarbeid, i arbeidsmiljøet og i forhold til ledelse. Tilbakemeldinger fra både ledere, kollegaer, pasienter, pårørende og tillitsvalgte - utelukkendepositivt. Liketil har jeg som hovedtillitsvalgt for norsk sykepleierforbund i en stor kommune fått tilbakemeldinger fra arbeidsgiver om at jeg er ryddig, saklig og konstruktiv - uavhengig av om man er enig eller totalt uenig.

Så kom min siste jobb der jeg opplevde skryt av en annen verden fra min leder helt til jeg skulle oppleve både å få en skade og å bli syk. Min leder tok en helt annen vending, en vending som verken jeg eller mine kollegaer har forstått hvor kom fra, en vending full med løgn og oppspinn av en art og til en grad som fikk meg usikker og angstpreget, en vending som tok fra meg selvtillit og fikk meg til å stille spørsmål ved om var meg det var noe galt med.

Aldri i mitt lange yrkesliv har jeg opplevd maken til en så useriøs, usikker og angripende person som denne - verken arbeidstaker eller leder, aldri.

Uansett, når jeg ser tilbake på arbeidslivet så har det skjedd flere ganger - og etter Covid har det vært helt ødeleggende;

Skrotten stopper opp, og her snakker vi helt stopp. Musklene stagnerer, eller egentlig setter de fart.

Aktiviteten i musklene mine øker- ved stress, ved aktivitet, ved hvile - det jobbes på 24/7 uten stans.

Resultatet av muskler som jobber nonstop er at musklene blir peise stive, OG de blir smertefulle. Jeg blir gående rundt med det som på en måte kan sammenlignes med kraftig gangsperre gjennom dagen, i alt som er av muskler både de man kjenner til vanlig og de man ikke er bevisst at er der. Dagliglivet med dets alminnelige gjøremål blir utfordrende å ta seg gjennom med en kropp som ikke fungerer.

Natta gir ikke hvile, fordi jeg våkner og må mykne opp muskler, jeg må sette meg opp for å snu meg i sengen og når jeg våkner er øyelokkene så stive at jeg ikke får åpnet øynene uten å hjelpe til med hånden.

Smertebildet er av en art det er vanskelig å sette seg inn i for noen som ikke har mye smerter selv. Kroniske smerter, smerter som biter seg så dypt at vi snakker både muskel- og nervesmerter. På denne tiden av året blir jeg i tillegg redd for å gå ut, fordi det tidvis er glatt og jeg vet at et lite feilsteg slår inn med umiddelbar tilfrysning som gjentatte ganger har sendt meg i bakken.

Det gjør noe med en, å bla forbi stillingsannonser i avisen.

Det gjør noe med en, å se stillingsannonser som trigger miljøterapeuten i en, som setter fart på tanker om hvordan man ville grepet an akkurat denne jobben.

Det gjør noe med en, å ta seg i at man ikke kan - fordi man ikke tåler belastningen,  ikke en gang av noe som er så attraktivt spennende og lystbetont. 

Det gjør noe med en, å måtte bla videre i visshet om at min tid der ute, min tid som yter i arbeidslivet,  som samarbeidspartner til både pasient, pårørende og kollega er forbi.

Det gjør noe med en, det smerter!

Jeg jobber med meg selv hver dag for tiden, for å videreføre min aksept for egen situasjon

 Jeg vet, og du vet trolig også, at det ikke er verken synd, skam eller forferdelig å bli ufør - sånn rent teoretisk i alle fall.

Jeg vet, og du vet trolig også, at det likevel er slik at det dessverre er mange øyne rundt oss som ser på uføre med et skarpt og noen ganger også mørkt blikk, blikk som sier "Jeg er usikker på din uførhet, kunne du egentlig vært i jobb?" Heldigvis er ikke dette den gjengse nordmannens holdning.

Hvorfor tar jeg meg orket ved i det hele tatt å røre bort i dette utsagnet, denne påstanden?

Det skal jeg si deg-

Fordi arbeidsfør Roshild i 100 til tidvis 140% stilling ved et ukjent antall anledninger hørt folk snakke om uføre klara, uføre Petter, uføre Odin og en rekke flere. Praten har vært på måter som oser alt fra undring (en pen måte å si jeg setter spørsmål ved hens uførhet), via stakkarsliggjøring (den uføre ses på lik en stakkar fordi man ikke oppfyller kravene om å jobbe) til ren fordømmelse (Han eller hun er ***steike så lat, ufør er det eneste som duger for han eller henne som ikke orker å jobbe, han eller hun har ønsket ufør hele tiden for å sitte på ræva...).

Noe i meg skriker med tanke på kursen som er staket ut for min egen del. Jeg har innsett at min komplekse helsetilstand setter stopp for å arbeide, samtidig ser jeg med skrekk og gru på å evt skulle bli omtalt i en av kategoriene over.

Jeg jobber med meg selv hver dag for tiden, for å videreføre min aksept for egen situasjon - hvor sprøtt er ikke det??

Følg meg og få med deg fortsettelsen. 

den har skadet både selvtilliten og selvbildet mitt

 

I det vinduet der jeg var klar-

Etter runde på runde med ambivalens, frustrasjon,  fortvilelse, bekymring, angst, spørsmål og til sist en lettelse over bare å ha bestemt meg - for så ha tatt mot til meg og sendt melding til NAV-berta...

Så får jeg altså kontra fra andre enden!!

Nå må du forberede deg på nye utprøvinger, Støy, Tidsbruk, relasjoner til fremmede, Vondt, Utmattelse, Frustrasjon...

Jeg visste i det øyeblikket egentlig ikke hva jeg skulle verken si, tenke eller gjøre - jeg ble kjempe fortvilet og jeg ble irritert, det må være lov å si.

Selvfølgelig finnes det forskjellig typer personligheter blant personer i mitt sted, folk som av ymse grunner søker om ufør. Helt sikkert finnes det også personer av typen Carl I. Hagen sin kategori for oss som husker den- latsabbene, men disse er unntak som vi vet av regelen at alltid dukker opp uansett hva det gjelder.

Majoriteten av oss som står på vent til ufør er alminnelige mennesker, mennesker som har stått i en eller annen jobb og vært stolt av det. Det er også mennesker som med bakgrunn i helse aldri har kunne stå i en jobb, man har rett og slett vært arbeidsufør fra start.

Nå skal jeg si deg en ting, noe du muligens aldri har tenkt over- fordi det ikke har vært aktuelt.

Det å være i arbeid har for meg vært en glede i livet, det har vært givende og selvutviklende. Praten om å søke ufør som har foregått rundt fem år nå har vært ødeleggende for egoet mitt, den har skadet både selvtilliten og selvbildet mitt

- den har fått fram følelser i forbindelse med arbeid og noen opplevelser jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle eie, det er ganske sprøtt å tenke på vel?

Følg meg og få med deg fortellingen videre.

Jeg har samlet tankene mine, jeg har snakket fornuft med meg selv

Jeg skal ta dere med gjennom denne prosessen jeg nå står og går i, noe av det rareste jeg har vært bort i og definitivt noe av det jeg har begitt meg utpå som i størst grad har preget meg personlig - en følelsesmessig berg og dalbane for å bruke en kjent klisje.

Jeg vet ikke om du som leser dette er i arbeid eller er ufør, kan hende også midt i mellom som meg. Jeg vet ikke hvor mye du har kjent på, evt. klarer å sette deg inn i det jeg har tenkt jeg skal forsøke å beskrive for deg - nemlig hvordan det oppleves å stå i denne prosessen som menneske.

Dersom du har lest noe i bloggen min fra tidligere har du kan hende fått med deg at jeg har denne nevromuskulære sykdommen, en sjelden sykdom man i utgangspunktet vet veldig lite om.

For å ta en kort versjon av situasjonen min aller først;

Jeg er utdannet pedagogisk barnepleier fra 1994. Dette er en utdanning jeg ikke har fått stå i mer enn helt kortvarig i starten, da man raskt fant ut at dette blir for retraumatiserende og ble jeg satt på skolebenken igjen (knyttet opp mot barndom) - denne gangen studerte jeg til bachelor i sykepleie. Etter endt utdanning har jeg jobbet mer enn 20 år som sykepleier.

Nå i september som var tok jeg denne ikke uventede, men stadig utsatte, avgjørelsen om å legge til side personlige forventninger til arbeid og krav om å ikke havne på siden av arbeidslivet. 

Jeg har flere ganger de siste årene fått antydninger, spørsmål om og klare innspill som anbefaler meg å søke ufør enten helt eller delvis.

Jeg har takket nei og jeg har svart med egne innspill om at jeg ønsker mer tid til å prøve meg i arbeid, jeg vil gjerne jobbe og jeg har fram til nylig hatt tanker om og reell tro på at jeg kan stå i jobb bare jeg har den rette jobben.

Jeg har også sagt at når jeg når et tidspunkt der jeg ser at jeg har prøvd det jeg kan og ikke lenger tror det går, da skal jeg søke ufør.

Så kom altså denne dystre dagen. Når dagen kom hadde jeg gått utallige runder med meg selv -

Er du sikker på dette Roshild?

Dersom du gjør dette nå har du i grunnen sagt farvel til å ha en arbeidsplass med alt det innebærer.

Du vet at dette vil koste deg, både økonomisk og personlig.

Er du likevel klar til å fortelle berta i NAV at du nå er klar til å søke om ufør?

Er du heeeeelt sikker?

Jeg har samlet tankene mine, jeg har snakket fornuft med meg selv, jeg har snakket med kjerring og jeg har tatt mot til meg og sendt melding til kontakten min i NAV om at jeg nå er der at vi trenger å ta en prat.

----

Så-

Det som har skjedd til nå er at jeg, etter å ha meldt NAV om at jeg nå er klar til å gå i gang med denne prosessen som har vært forelagt meg gjennom i alle fall de siste fem årene.

Jeg skulle motta første tilbakemelding fra min kontakt i NAV, da hun som svar på min henvendelse ringte meg en vakker torsdag;

"Så bra at du nå er klar, men før vi kan søke må du gjennom arbeidsutprøving - dette fordi det er det  regelverket krever."

What????

Seriøst??

Det har gått litt tid siden denne henvendelsen kom i høst en gang, følg meg så får du med deg fortsettelsen.

Dersom du fortsetter som i dag kommer du kanskje halvveis - kanskje, så klarer ikke kroppen mer...

Jeg har hatt besøk av Anette i poden min. Anette er kronisk syk og har vært det noen år, dette til tross for at hun er for ung å regne når det kommer til alder.

Å være kronisk syk og bli ufør er ikke noe som umiddelbart behøver å føre til full stopp verken i hobby eller det å være en nyttig samfunnsborger - dette er Anette et levende bevis på.

Jeg står i en fase og situasjon i livet der ufør er det som kommer naturlig som neste.

Etter noen år med spørsmål og kommentarer som eksemplene under viser;

"Tenker du ikke det kan være greit å vurdere å søke om uføretrygd snart Roshild?"

"Nå er det full jobb og bråstopp, full jobb og bråstopp om og om - kanskje skulle du vurdere ufør snart, i alle fall en grad av det?"

"Du har ikke kropp til å jobbe sånn som du har jobbet Roshild, du har egentlig mer enn nok med å klare de hverdagslige tingene hjemme..."

"Jeg skal ikke be deg om å gjøre noe, men du har cirka tyve år igjen av arbeidslivet... Dersom du fortsetter som i dag kommer du kanskje halvveis - kanskje, så klarer ikke kroppen mer og du vil kanskje ikke ha det greit etterpå heller..."

Disse og mange flere spørsmål og kommentarer har jeg fått, mitt svar har vært kontant og utelukkende -

"Det er helt greit for meg å søke om uføretrygd, når tiden er der. Når jeg søker om ufør skal jeg vite at jeg har gjort alt jeg kan og prøvd alt som kan prøves for egen del - da er det greit å søke." 

Vel, nå er tiden der dere- dessverre.

Kroppen klarer ikke mer, uansett hvor mye jeg både vil, pusher og forteller meg selv at dette klarer du- kroppen vil rett og slett ikke mer. Det å få Covid skulle bli vendepunktet for meg, da denne infeksjonen har snudd opp ned på tilstedeværelsen av symptomer, for ikke å snakke om graden av disse. For sikkerhets skyld har jeg hatt Covid minst to ganger, der hver gang har gjort sitt inngrep i en allerede utsatt skrott.

Jeg faller sammen med infeksjoner, skader og forverring av symptombildet tilhørende grunnsykdom...

Ikke nok med det, så faller jeg sammen mentalt i tillegg.

Selvtillit, selvbilde, opplevelse av egenverdi - alt stuper.

I takt med at selvbildet og selvtillit faller- faller også humøret. Når humøret faller, faller trivsel - og det ikke bare hos meg...

Jeg er en del av en familie, del av et drivverk som får familien til å gå smood. Når jeg faller i ubalanse gjør det naturlig nok også noe med dynamikken i hele flokken, i hele smurfeland.

Det gikk, til det ikke gikk mer.

Det kom ei tid, kom en dag, der jeg måtte bite i det sure eplet og ta de tunge og dystre ordene i min munn-

"Nå er tiden der, nå kan vi gå i gang med prosessen rundt ufør- Jeg kan ikke kjenne at jeg orker mer av denne runddansen..."

Følg meg og få med deg når jeg nå velger å dele videre med deg fra denne prosessen.

En type muskelbundt med skulderlangt, svart, krøllete hår

 Del 6

Vi har nå lagt bak oss jula 2024 og nyttårshelgen, som betyr at vi nå er godt plantet inn i 2025.

Så, hvordan står det til med Roshild og hennes befatning med yoga??

Det skal jeg si deg, jeg har faktisk prøvd. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg har prøvd, om det er rett eller feil - men jeg har prøvd.., på noe.

Det jeg har gjort er rett og slett å tenke at jeg helt til å begynne med ikke må bry meg så veldig mye om alle de tanker jeg har om yogatimer, yogatyper, yogamennesker, stemmer, instruksjoner, videoer med lyd, lydfiler osv. Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at nå må du bare gå i gang med noe Roshild, før det blir for teit - før du ikke har klart noe og bare gitt opp.

Så, jeg bestemte meg for at jeg skulle ta meg tid til å bare ligge ned, eller sitte i en god stol, og rett og slett bare puste. Jeg bestemte meg for å puste med bevisste og tydelige inn- og utpust. Hei og hå, så gikk jeg i gang -

Pust inn gjennom nesa sa jeg til meg selv, inni meg selvfølgelig. Så trakk jeg pusten kontrollert så langt inn jeg klarte, fyll lungene med luft var tanken som slo meg.

Pust ut gjennom munnen sa jeg så til meg selv, og begynte å slippe luften rolig og kontrollert ut gjennom munnen... og her stoppet det opp... igjen...

yoga i smurfeland

Hva er det som skjer, hvorfor skal det være så inni hampen vanskelig lurer jeg på? Om du har en god kommentar til det må du gjerne legge den igjen, så kan jeg forsøke å ta den med meg til mine neste runder med prøving.

Ga jeg opp tror du..?

Ja, jeg ga opp den omgangen - men jeg ga ikke opp i det store bildet.

Jeg har gjort nytt forsøk, og nytt igjen og igjen - nå vet jeg ikke hvor mange forsøk jeg har gjort totalt, men det er rundt ti tror jeg.

Det jeg etter hvert har gjort er å puste dypt inn gjennom nesen, for så å puste godt og rolig ut gjennom nesen også. Det kan godt være man helst skal puste inn med nesen og ut med munnen, men så lenge det blir brå stopp - og jeg for sikkerhets skyld kjenner meg som en komplett idiot, puster jeg med nesen. Jeg puster med nesen mens jeg ser for meg foreleseren fra vi hadde anatomi på sykepleierskolen, mens han sto der liten og spe, med et utseende som for all del så uskyldig ut - men nerdete.

"Det er hensiktsmessig at vi puster med nesen, for i nesen har vi flimmerhår som har til oppgave å både rense og varme opp luften før vi drar den ned i lungene våre..."

Han sa mer også må vite -

"Dere har kanskje merket det om dere har vært ute i skikkelig kulde og man gjerne puster med munnen, det er lettere å puste - men den kalde luften merkes på vei ned i luftrøret..."

Eeeeeh jaaaah, tenkte jeg ... da - mens jeg satt i en skoleklasse fylt opp av studenter fra sørlandet, vestlandet, østlandet og trøndelag. Hvem her kjenner til den skikkelige kalde luften som river ned gjennom luftveiene? Meg og to tøtter fra Lofoten. Men han skal ha for det, nerden - som var rake motsetningen til den andre anatomilæreren - En type muskelbundt med skulderlangt, svart, krøllete hår og et utseende som sa at han like godt kunne tilhøre et bodybuilding miljø.

Nok om anatomilærere og anatomitimene fra mer enn tyve år tilbake, pusten min - når jeg gjør et hjertelig forsøk på yoga...

yoga i smurfeland

Jeg drar pusten godt inn gjennom nesen, snur og puster ut igjen - også da gjennom nesen. Puste ut gjennom munnen kan jeg lære meg etter hvert som jeg i det hele tatt har lært meg å puste sånn på kommando. Når jeg har pustet ut, ut, ut - tøm lungene skikkelig Roshild, så holder jeg stand. Jeg venter et par sekunder før neste innpust, jeg drar i gang med neste innpust allerede etter et par sekunder for da har jeg begynt å bli svimmel og rar i topplokket. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har ventet to sekunder med å puste, eller settingen der stress gjør meg svimmel. Til vanlig kan jeg godt ta meg i at jeg har opphold på både ett, to og tre sekunder mellom utpust og innpust - uten annet enn å registrere det.

Hva er det med androide løsninger som er så ille at det faktisk må sies å gi grunnlag for bekymring?

https://www.moss-avis.no/5-67-2096089

Nettbrett er et verktøy for elevene- som skriveutsyr og skolesekker er andre eksempler på verktøy...

 Bøker har over århundre vært et viktig verktøy for læring og er det fortsatt, om enn aldri så mye at vår tid legger bøkene til side og erstatter disse med nettbrett - unnskyld,  ipader. Det er ipader som har vært erstatning til nå, nettbrett er tross alt bekymringsfullt 🙈

Man har nå gjort en økonomisk vurdering i kommunestyret i  Moss og besluttet å endre leverandør på et verktøy som brukes i skolen, ipaden byttes ut med nettbrett- en nødvendighet mtp økonomien i kommunen.

Så blir det altså grunnlag for ståhei blant lærere, tillitsvalgte og i utdanningsforbundet. 

Seriøst?

Det er krig ikke bare i verden, men rett utenfor Norges vindu - og hva lager vi, unnskyld- hva lager lærere og utdanningsforbundet en greie ut av?

Nettbrett eller ipad...Er dette noe tillitsvalgte, lærere og ansatte trenger å henge seg opp i- evt hvorfor skal vi lage en greie av dette?

Internett er samme greien for alle som bruker det, selv om plattformer er forskjellige.

Det er velkjent at så godt som alle voksne har smartphone, etterhvert også de fleste ungdommer og mange barn.

Det er også en kjensgjerning at veldig mange av de voksnes  smartphone er en iPhone, altså man innehar god kjennskap til Apple sine produkter og hvordan disse fungerer / håndteres.

Det finnes voksne, unge og barn med Android telefoner,  folk som er fornøyd både med selve telefonen, oppsett og funksjoner.

Så er det slik-

Det høres ofte og godt, hvordan (voksne) mennesker snakker opp eller ned egen eller andres mobiler og enheter alt etter hva man innehar selv- alt fra finesser, brukervennlighet, tilganger osv. Noen forsøker å holde argumentasjonen seriøs, noe som er fascinerende ettersom hele dette behovet for i det hele tatt å dra opp varianter av verktøy som brukes med samme formål er noe man kan sette spørsmål ved.

For meg er hele denne diskusjonen like patetisk som å henge seg opp i type bil eller snøscooter man kjører, kvalitet, robusthet, økonomisk, brukervennlig og utseende- min er større enn din opplegg... Det handler til sist om smak og behag, samtidig som det og handler om økonomi for mange av oss.

Jeg trenger ikke gå lenger enn i egen krets for å høre denne praten, eller se forskjeller i praksis.

Det er nemlig slik, også her i heimen-

Majoriteten har Apple og forstår seg ikke på Android, man irriterer seg over android og trenger ikke legge energi i å lære- fordi man ikke trenger forholde seg til androide enheter. 

Minoriteten i heimen har android og forstår på sin side ikke bæret av Apple, som man av behov heller ikke trenger sette seg inn i.

Dersom man ser på lærernes og utdanningsforbundet sine egne mobiler, hvor stor andel av disse er iPhone?

Dersom man ser bort fra lærernes og utdanningsforbundet sine mobiler og KUN ser på hvilke funksjoner man trenger i skolen- 

Hva er det med androide løsninger som er så ille at det faktisk må sies å gi grunnlag for bekymring?

Hva er det, annet enn at lærerne må bruke tid på å sette seg inn i nytt læringsverktøy?

Jeg har ikke tall på alle ganger jeg har fått beskjed fra arbeidsgiver-

Vi får nytt journalsystem, det blir opplæring sånn og så...

Irriterende, tidkrevende, frustrerende, plagsomt- men det er bare å bruke tid på det til det sitter.

Hvorfor skal et verktøy som nettbrett holdes så høyt og aktes så inderlig??

At ei enkelt gruppe ansatte får seg til å snakke ned og med det legge grunnlag for føringer med store økonomiske konsekvenser for kommunen OG deg og meg som innbygger, vil jeg si er mer bekymringsfullt enn at kommunen vil gå over til androide nettbrett.

Når vi i neste sving hører hvordan unge, og barn ned i barneskolen, legger press hjemme på at man må ha iPhone og ikke Android mobil...

Noen barn leser aviser, enda flere ungdommer.  Barn hører voksne snakke, blant annet om hva man leser I avisen...

Lærere og tillitsvalgte, utdanningsforbundet-

Takk-

Takk for at dere fórer barna våre med skyts, takk

 

for at dere er med å legger ekstra press på foreldre og økonomi, når barna krever en iPhone framfor en Android mobil.