Håndhils er ikke bare hils, håndgrepet sier mye om personen man er

Et par organisasjoner har satt opp et felles møte.

Personer som kjenner hverandre godt fra før nikker og hilser høflig slik man gjør når man kjenner hverandre. Personer som ikke kjenner hverandre gjennomfører den obligatoriske håndhilsen slik at alt det formelle rundt hvem man er sitter der det skal før man starter opp med det som er intensjonen bak møtet.

Blant de som er i en situasjon der håndhils er på sin plass er herr F og undertegnede, jeg kaller han herr F rett og slett fordi hjernen min allerede har tatt en pause fra fornavnet hans.

Herr F og undertegnede tar hverandre godt i hendene mens man presenterer seg -

"F"

"Roshild"

Noe av det jeg legger godt merke til når jeg hilser på nye mennesker er håndgrepet de presenterer meg, dette da man leser mye om en person gjennom hvordan man hilser. Har man et fast og solid grep, har man et grep akkurat så det former seg i hånden og det er det, har man et overdrevet hardt grep eller rekker man kan hende fram hånden og lar den andre personen ta grep mens man selv forholder seg passiv?

Jeg på min side har alltid et godt grep, ikke for hardt og ikke et pinglegrep - det er ikke en person på denne jord som skal kunne påstå at jeg er en pingle, en slappfisk, en likegyldig fis - eller en som overkjører.

Så, om du nå kan se oss for deg der vi står -

Denne herr F - en voksen politimann avgått med pensjon og greier, lang og slank sullet inn i et heller seriøst ytre. Og meg som er relativt liten, i alle fall i forhold til herr F, høvelig rund og med et ytre som kan formidle en seriøs - men også en avslappet Roshild.

"F" (ettersom jeg fortsatt ikke husker fornavnet...)

"Roshild"

Denne mannen vet å hilse skikkelig tenkte jeg, da grepet hans var fast og bestemt - ingen tvil om at dette er en kar som vet hva han vil, en kar med en viss myndighet, en kar med bein i nesa.

"F"

"Ja"

"Ja"

Synes du at du kan se oss der vi står, med en hilsen som tilsynelatende ikke skal ta slutt?

Vi holder fortsatt hverandres hender og ser hverandre inn i øynene- ikke i beundring, ikke i begeistring, ikke i fortvilelse - vi bare ser hverandre inn i øynene.

"Det er bra" sier jeg.

"Ja" svarer han.

"Du kan slippe nå" sier jeg så etter hvert.

F ser spørrende på meg mens han slipper hånden min...

"Ååå?"

"Takk"

Etter å være løsnet fra en håndhils der vi har med to personer å gjøre som begge er opptatt av håndgrep når man hilser, der ingen ønsker å være en pingle, der begge er bevisst at hvordan man hilser er av betydning for inntrykk - måtte den ikke overraskende småpraten komme.

"Du klemte til og jeg tenkte at jeg skal ikke slippe" sa F.

"Det forstår jeg" svarte jeg.

"Du bare fortsatte å holde, da tenkte jeg at jeg holder også" sa F.

"Jeg ser den" svarte jeg.

"Det der har jeg ikke sett før..." sa F.

"Nei, det er ikke mange som har det..." svarte jeg.

Den avgåtte politimannen sto framfor meg og kikket ned på hånden min, som hadde formen av hånden hans hengende igjen gjennom noen sekunder før musklene forsiktig gikk tilbake til sitt opprinnelige utgangspunkt.

"Jeg trodde du ikke ville slippe" gjentok han.

"Det forstår jeg, men det er så enkelt som at jeg har en muskelsykdom der musklene mine stivner i håndgrepet og jeg klarer ikke slippe..." svarte jeg.

I det hendene våre tok fast i hverandre og jeg kjente at det stivnet til, kunne nemlig jeg raskt forstå hva som kom etter - i dette øyeblikket var det jeg som sto med opplevelse av kontroll, en opplevelse jeg liker veldig godt. Den avgåtte politimannen på sin side ante fred og ingen fare nær sagt, han hadde ingen anelse om hva som lå i luften - derfor ble han også satt litt ut i det jeg sa det er greit å slippe meg nå...

Når jeg kommer i en situasjon som denne kan jeg enten la det bli veldig pinlig for egen del, jeg kunne blitt flau, jeg kunne blitt nedfor, jeg kunne kjent meg som et utskudd av noe slag og fått det vondt i meg selv. Eller jeg kan handle raskt til egen fordel, som jeg gjorde i dette tilfellet. Jeg valgte å bare stå, la situasjonen henge på noen andre for en gangs skyld skulle jeg nesten si (og sa), la den pensjonerte politimannen få seg en overraskelse, bruk situasjonen til å løse litt opp i den litt for formelle starten på dette møtet - som det gjorde, kjenne på en opplevelse av å ha kontroll.

F og jeg sto i samme type situasjon som jeg gjorde den dagen jeg fikk diagnosen min for 12 år siden, da legen ba meg sitte helt rolig uten å røre en muskel til han var tilbake - han ville hente et par kolleger for at de skulle få se denne sjeldenheten. Joda, du hører det - der og da var sirkusklovnen født i denne sammenheng. Legen kom tilbake med en skokk hvitkledde som ville se meg hilse på han, for så å se hånden hans henge igjen i min.

Det er også den samme situasjonen jeg kom i da jeg var til første legebesøk i Vikersund nå nettopp, legen hilser på meg og finner hånden sin hengende igjen i min - så festlig at sirkusklovnen bringes fram igjen - denne gangen for å filmes.

Slike situasjoner er ikke spesielt hyggelige å befinne seg i. Denne gangen tok jeg det til min fordel, bra for meg - slemt for tilsynelatende selvsikre F som brått befant seg i en situasjon jeg ville kjent meg ubekvem i - men der og da gjorde det gjordet godt for luften.

Det er en grunn til at vi ikke kommer til denne verden med hodet under armen og i deler som skal skrus sammen

 Verdensdagen for psykisk helse er 10 oktober.

Denne dagen er en dag med fokus på psykisk helse, dagen markeres av personer og organisasjoner-

I Moss, i Østfold, i Norge og i verden.

Det er dessverre slik at psykisk uhelse -og psykisk helse- fortsatt har knyttet (store) stigma til seg. Ettersom psykisk helse er noe vi alle har på samme måte som vi alle har en kropp, må vi alle forholde oss til psykisk helse og til og med uhelse fra tid til annen - sånn er det om vi liker det eller ikke. 

Ikke alle får hjerteinfarkt, ikke alle får hjerneslag og heller ikke kreft- selv om det tidvis kan virke sånn. For de som blir utsatt for disse tilstandene er det alvorlig,  så alvorlig at det brått står om liv eller død. For personer som har opplevd at noen man er glad i har vært utsatt for, eller har mistet noen man er glad i til en eller flere av disse tilstandene sitter alvoret i både hode, kropp og det eksistensielle (fra nå sjel)  i lang tid etterpå.

Du har med all sannsynlighet vært forkjølet, hatt en luftveisinfeksjon eller kan hende opplevd en akutt traume mot kroppen- som et brudd, en forstuelse eller kanskje et sår av noe slag? Disse lettere tilstandene er vi langt mer mottakelig for, de er derfor en hverdagslig greie i den store sammenhengen, og noe vi ikke setter spørsmålstegn ved da det er som i tenårings verdenen - "alle har det". 

Gjett hva-

Når det kommer til psyken vår er det på akkurat samme måte som med kroppen.

Det er ikke slik at alle får de store og tunge diagnosene som eksempelvis schizofreni, psykoser, alvorlige depresjoner osv. Det vi vet er at det er faktorer som øker risikoen for disse tingene, i likhet med hjerteinfarkt, hjerneslag og kreft - likevel rammer det ikke alle.

For personer som har opplevd at noen man er glad i får, eller har mistet noen til en av disse tilstandene, så sitter det i både hode, kropp og sjel i lang tid etterpå - på samme måte som ved de fysiske tilstandene.

For de som rammes av disse tilstandene er det alvorlig, så alvorlig at for noen handler det om liv eller død direkte (eksempelvis har jeg selv mistet en bror i psykose), mens det for andre handler om ens tilværelse og eksistens og hvor vidt denne noen gang blir som før, blir til å leve med eller blir til at man befinner seg i et eneste sort hull.

I likhet med kroppen har også psyken sine mer hverdagslige greier - som angst, lettere depresjoner og utbrenthet for å nevne noe. Disse er like vanlig som en forkjølelse,  en lettere luftveisinfeksjon,  et brudd eller en forstuelse.

Likevel dere, her er det en viss forskjell ute og går - forstå det den som kan. 

Mens man på den fysiske siden bærer med seg en holdning som er avslappende og med naturlig tilnærming "alle har det" - er man på den psykiske siden reservert, nøktern, har høye skuldre og en avvisende tilnærming - "dette angår ikke meg" type greie.

Hvorfor?

Hva er det som gjør at vi som art brått tar avstand fra noe så naturlig og allment som at ytre faktorer i gitte tilfeller og av naturlige årsaker påvirker oss?

Eksempelvis er det slik at da jeg fikk telefon-beskjed om at farsan hadde fått et kraftig hjerteinfarkt i en alder der folk vanligvis er arbeidsfør, og dødd av det - da ga det meg en umiddelbar reaksjon i form av angst, brystsmerter, nedstemthet, sinne og opplevelse av tomhet. At jeg nevner dette er for å male et bilde av hvordan ytre, fysiske tilstander - hos noen vi bryr oss om - naturlig kan påvirke både hode, kropp og sjel hos oss.

Hva er det som gjør at vi brått befinner oss stående med hodet under armen som om det var en isolert og selvstendig part, på siden av helheten?

Angst er en i utgangspunktet livsviktig reaksjon hos oss mennesker, en reaksjon som i noen tilfeller kan påføres uhensiktsmessig - men likevel så man ofte kan finne en årsak bak.

Lettere depresjoner, nedstemthet, er en i utgangspunktet naturlig og nødvendig reaksjon på ting vi kan utsettes for - fordi vi er skapninger stort sett stappet full av emosjoner, følelser.

Følelsene våre er de som gjør at vi har evnen til å være empatiske - lar oss vise kjærlighet, være redde, kjenne på tap, være sinte og være glade. Det ville være mer unaturlig å ikke noen gang kjenne på en nedstemthet, da det ville snurpe inn vår emosjonelle kapasitet.

Vi lever i ei tid der det har skjedd store ting i medisinen.

Det forskes både bredt og mye som aldri før. Man kommer opp med stadig nye og livsviktige medisiner og behandlingsmetoder for mennesker med alvorlige og/ eller krevende diagnoser. Vi blir mer oppmerksomme på risikofaktorer og derav også hvordan vi kan forebygge, kan gjøre vår egen innsats for å unngå en del ting.

Likevel er det slik at sykdomstilstander ikke alltid lar seg behandle, behandlingen virker rett og slett ikke på alle.

Likevel er det slik at det ikke alltid fungerer med forebyggende tiltak og en sunn livsstil, noen blir angrepet av uhelse om enn aldri så mye bevissthet rundt forebygging og egen innsats.

I tilfeller der det går skeis med kroppen, der forebygging og behandling ikke fungerer, der er vi satt sammen på en slik måte at hodet reagerer og i noen tilfeller påvirkes også det eksistensielle.

Det er en grunn til at vi ikke kommer til denne verden med hodet under armen og i deler som skal skrus sammen, men som en helhet. Hodet henger på kroppen av en grunn, det hører sammen med kroppen. 

Folkens -

Ettersom hode og kropp hører sammen og henger sammen, bør det ikke være overraskende for noen at psyken slik jeg har beskrevet over fungerer litt på samme måte som kroppen - OG at hode og kropp påvirker hverandre.

Det forskes på hodet vårt, på hjernen vår, som det forskes på deler av kroppen vår - men det forskes ikke i samme omfang.

Likevel har vi gjennom forskning tatt rede på noen ting, på samme måte som med kroppen vår.

Det har kommet og kommer stadig nye medisiner på markedet, også beregnet for psykiske lidelser. Det er en utvikling, en framgang på dette området. Man snakker i dag om første generasjons, andre generasjons og tredje generasjons antipsykotika.

Som med oppfinnelser på andre områder var det i det hele tatt et gjennombrudd når man fant medisiner som fungerer på psykisk uhelse, samtidig som det og i likhet med andre oppfinnelser ses forbedringer fra generasjon til generasjon. Utover medisiner har man også kommet et stykke med tanke på terapeutisk behandling.

Det har vært forsket på risikofaktorer ved alvorlig psykisk uhelse, og man har lykkes i å se klare sammenhenger mellom noen konkrete ting og utbrudd av det man kaller alvorlig psykisk lidelse. Eksempelvis ser man at bruk av rusmidler øker sjansen for psykose, (hasj og cannabis er noe som spesielt går igjen i studier- forskning.no, helsebiblioteket.no, nasjonal kompetansetjeneste ROP, UIO). Mangel på søvn øker sjansen for psykose og genetiske disposisjoner (psykisk uhelse i familien) øker risikoen - dette for å nevne noe.

Når det kommer til de hverdagslige tilstandene, de vi alle utsettes for i en eller annen grad og ved flere anledninger i livet, disse tilstandene er det et stort samfunnsmessig behov for at vi har et større fokus på.

Vi trenger å snakke mer om disse, faktisk så mye at vi sammen bryter ned det tabuet som er tilknyttet disse.

Det er nemlig slik at det tabuet som hviler over psykisk uhelse, liketil denne psykiske forkjølelsen. Tabuet gjør den psykiske forkjølelsen ekstra vanskelig for personer som trenger noen å dele med, trenger noen som ser en, trenger en vennskapelig støtte. Dette tabuet er så kveldende at det i mange tilfeller bringer den psykiske forkjølelsen over i en mer alvorlig og krevende psykisk infeksjon om man kan bruke det bildet. 

I mental helse Moss og omegn ønsker vi å være en bro for personer som sliter med psykisk forkjølelse. Vi har pr. i dag noen aktiviteter gående som er ment å være samlende, støttende og inkluderende. Personer som ønsker å benytte seg av våre tilbud skal være trygge på at det er ingen som stiller spørsmål ved hvorfor man kommer til oss, ingen som krever at man skal måtte brette ut om seg og sitt. Personer som ønsker å benytte seg av våre tilbud skal vite at vi møter personer med likeverd, med åpenhet og respekt.

Dersom du ønsker å vite mer om Mental helse Moss og omegn eller hva vi har på gang kan du besøke mentalhelse.no og søke opp vårt lokallag.

...det er noe ved Olav som ikke helt kan forklares...

Å ikke få til en skikkelig avskjed med min nye venn Olav, og for så vidt også Brasilianeren, var en blemme jeg ikke så komme.

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har jeg fått tekstmeldinger fra Olav. Nå skal ikke jeg legge ut i det vide og brede om innholdet i våre meldinger, men jeg vil si en sak - fordi det er så vakkert synes jeg... Olav forteller meg at før jeg og Brasilianeren kom, så var han en stum østers. Jeg vet ikke hva man hadde sett for seg av relasjoner eller ikke relasjoner da vi kom heller, men trolig noe helt annet enn det som ble saken.

Jeg kjenner at jeg vil dele noen tanker jeg har gjort meg om min nye venn -

Mann, 74 år, ikke så stor, hvitt kortklipt hår som står rett opp (presis som de lykketrollene vi hadde som barn), briller nede på nesen, forsiktig i framferden, hånden i været med to fingre pekende skrått opp når han vil si noe, lyttende (ikke unaturlig med tanke på at han ikke sier så mye... og i noens selskap alltids har andre som snakker...), stort sett smilende, klare meninger og snill som dagen er lang - for å nevne noe.

Min venn Østersen, tause Østersen - han har det likevel i seg.

Når min venn bruker betegnelsen stille som en østers om seg selv, så er det veldig sammenfattende med den stille mannen sittende skrått til høyre framfor meg da jeg kom.

Jada, jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville orke å danne relasjoner, ikke orke å forholde meg til noen, ikke orke å bruke tid på annet enn mitt eget ved dette oppholdet. Men så er det realiteten og nuet som innhenter meg - gang på gang, denne gang intet unntak.

Når man sitter i en stor spisesal, tre og fire ganger om dagen - plassert sammen med tre andre mennesker ved et lite bord... Da kan man enten velge å trykke i seg maten i stillhet og deretter forlate bordet, eller man kan i høflighetens navn komme med en enkel og liten kommentar om ett eller annet, presentere seg og la det stå til.

For meg er mat mer enn bare noe man trykker i seg, mat og måltider er fellesskap og hygge. Denne delen er så viktig for meg at jeg kan komme til å kaste meg over de som måtte være tvangsplassert ved samme bord som meg, nå sier jeg ikke at det er saken her - men jeg holdt avtalen med meg selv i ca 30 sekunder etter at jeg kom til bordet med gjengen...

SÅ, først henvendte jeg meg til Brasilianeren - som jeg da ikke visste at var brasiliansk. Jeg kommenterte ett eller annet ubetydelig, men enkelt - vipps, så var praten i gang og jeg forstod brått at nå har du rotet deg bort i enda en imigrant som krever at du både tenker deg om og tar det rolig når du prater... farsken... Etter brasilianeren sto Ali for tur, en litt vanskeligere nøtt å knekke, fordi han var så fokusert ned i tallerkenen sin - men hei, smækk - smækk, så satt den på et blunk når man bare fikk øynene hans opp fra brødskiven et par sekunder.

Og så var det Olav da, som kikket ned i maten sin på en helt annen måte enn Ali.

Mens Ali så framsto fokusert på maten sin av typen selvsikker, framsto Olav stikk motsatt. Olav kikket i maten sin, tilsynelatende forsiktig, kan hende også usikker av typen som kunne finne på å tenke "nå snakker de, tro om de vil snakke til meg". Man kunne muligens også mistolke Olav til å være av sorten jeg har nok med meg og mitt.

Men du vet, Smurfen -

Her er det ingen som slipper unna uten at man har prøvd. Jeg henvendte meg til Olav på cirka følgende måte - 

"Du da, der oppe i hjørnet - hvem er du?"

Det er noe av det beste jeg har gjort under hele mitt opphold i Vikersund, det er jeg overbevist om!

Olav kikket opp fra tallerkenen sin, med brillene ned på nesen. Han presenterte seg med lav stemme og jeg var fullstendig solgt om det er lov å si.

Den Østersen Olav fortalte meg om etter at jeg var kommet hjem, den østersen begynte forsiktig å åpne seg pitte litt ved bordet denne første dagen jeg var på dette bruket. Gjengen ved bordet møttes til neste måltid, derfra avtalte vi tidspunkter for oppmøte og dermed sørge for at ikke noen satt alene ved måltidene. Olav gikk fra å være en taus Birgitte, eller en taus østers, til å åpne seg og vise oss hvem han er og hva som bor i han.

Varm og omsorgsfull, spøkefull og leken, seriøs og sårbar, tydelig og reflektert, kunnskapsrik, ungdommelig til sinns - sitter tross alt i ungdomsrådet for hundrende år på sitt hjemsted, god smak på klær og absolutt peiling på damer - akkurat som meg faktisk...

En klisje muligens, men når man alt snakker om Østers og bruker det bildet - Olav viste oss for en perle han er - hvor fascinerende, vakker, velformet uten at det har foregått i en form og ikke minst hvor verdifull han er.

Jeg har fått en veldig god relasjon til alle ved mitt bord, jeg har fått gode relasjoner til enda flere mennesker utover vårt eget lille bord i hjørnet. Likevel, det er noe ved Olav som ikke helt kan forklares. Jeg skal være ærlig å si at disse mennene ikke er de som taler sterkest til meg vanligvis, heller ikke er jeg en magnet på eldre mennesker nødvendigvis.

Jeg liker mennesker, liker å snakke med de, liker å være sosial osv - Men, jeg samler ikke til meg alle mulige folk, det orker jeg ikke. Jeg møter mennesker, har det kjekt og spaserer videre. Noen mennesker velger jeg likevel å ta med meg videre fra der jeg måtte ferdes.

Olav du, det er noe med han - han tar jeg ikke bare med meg videre, jeg har tenkt å oppsøke karen når jeg er på hans trakter - og jeg har sagt det til han.

Det siste jeg gjorde på bruket, dagen før jeg reiste hjem, var å flytte harry-lysene mine over til Olav sitt rom. Om kvelden når jeg var kommet hjem, fikk jeg melding fra Olav - med bilde av vinduet hans og lysene som er satt på :-) 

Tenker det kan være på sin plass å slutte med cirka de samme ordene som Olav uttalte en gang ved bordet, for hans del var det riktig nok andre som hadde kommet med påstanden, nå er det meg selv - jeg har blitt bløt under dette oppholdet...

"Vi kan sende henne bort, og så lar vi henne komme hjem til bursdagen sin..."

 Jeg er hjemme igjen, og som det pleier å være - det blir et visst mellomrom mellom innleggene mine her i bloggen, det beklager jeg.

Innspurten på bruket ble noe for seg.

Snakk om avskjedsfest så jeg ikke på som noe reell fare. Tanken på personlige avskjeder i hytt og pine var en helt annen sak - som det jo blir når man har gjort seg bemerket... Jeg skal erkjenne at jeg ble en smule svett, og var egentlig glad for at noen av de det var naturlig å ta avskjed med var reist før meg. På denne måten fikk andre stå som plommen i egget i alt som hadde med avskjed å gjøre, mens jeg kunne stå tilbakelent, være kul, bare bli sagt ha det bra til og framstå akkurat så smurfe-tøff som jeg er i det disse forlot bruket.

"Hva skal vi gi eadni til bursdagen hennes?" har vært et årlig spørsmål fra kjerringa til avleggerne i forkant av bursdagen min.

Svarene har vært litt ymse, inntil for tre år siden - nå har vi nemlig begynt å få store barn som undrer og som gjør seg opp mening om ting - Som den oppegående sønnen vår...

"Vi kan sende henne bort, og så lar vi henne komme hjem til bursdagen sin - å komme hjem er det beste eadni vet, og da får hun det beste hun vet..?!"

Det er guttungen vår det, han har arvet de morsomme genene fra den andre mora si - uten tvil.

Nå har ikke jeg hatt bursdag nettopp, men jeg er kommet hjem fra bruket for kort tid siden - og det må jeg si;

Å komme hjem, det er noe eget ved det - jeg elsker det!!

Min R-exit fra Vikersund bad ble litt mer brå enn jeg hadde planlagt. Jeg vet jeg skrev om å være festens dronning og plutselig bli borte, men bløt som jeg er kikket jeg faktisk etter Olav og Brasilianeren før jeg dro. Begge var opptatt med program og jeg må ærlig erkjenne at jeg ikke orket å vente utover dagen, jeg ville bare reise når det ble klart at jeg heller ikke siste dagen kunne delta på det fysiske programmet. 

Litt før halv elleve la jeg og Palmer ut fra parkeringen med kurs mot Moss.

Et lite stykke etter å ha passert Drammen på vei inn mot Røyken, ser jeg noe blått blinke bak meg... Farsken var min første tanke, og videre "Det skal ikke gå an...!!"

Umiddelbart kan det nå være at du tenker skitne tanker som at jeg skal ha kjørt for fort, og da må du nok tenke om igjen. Jeg kjørte ikke for fort og Palmer fungerte på alle områder.

Det var tydelig at denne politibilen ville fram, og det i en helsikes fart.

Igjen, farsken tenkte jeg, og videre - Nå er sikkert den bedritne tunellen stengt igjen, som jo skjer nesten oftere enn nitti år gamle tanter bytter underbukser. Heldigvis for meg var det en annen grunn til denne brå kjøringen fra politiet sin side, hvor heldig det var for de som eide årsaken bak utrykningen skal være usagt - jeg har ikke tatt meg bryet ved å sjekke opp hva det kan ha vært.

Vel hjemme ble jeg møtt av en kokeli-monke golden retriever, over seg av begeistring for at jeg kom hjem - Opp og ned, rundt og rundt, masse å fortelle - hva hun sa blir riktig nok mellom oss da vi har en avtale på det. Det jeg kan si om denne lurven av en hund, er at lite er så hjertelig og godt som når hun kommer og vil fortelle saker og ting - for ikke å snakke om å kose.

Inne fant jeg kjerringa, akkurat hun ja - den kjerringa jeg ikke i min villeste fantasi kunne finne på å glemme at jeg har hjemme.

Du hører det, hun var litt av et sjarmtroll da jeg kom inn - kjerringa - som hun pleier. Turbuksa på, hettegenser på, ullsokker på og hun var nyklippet - når hun i tillegg smilte og ikke sa mer enn hei er det bare en ting å si - ingen over og ingen ved siden.

Etter en god hjemkomst-kos med avleggeren var det altså endelig tid for å få en god og varm klem fra kjerringa. Jeg rakk å ta rundt henne og holde litt fast før jeg hører en småstresset avlegger utbryte "Sånn, nå er det bra - slutt med det der, slipp henne..."

Jeg hadde ikke vært hjemme så veldig lenge, før kjerringa henvender seg til meg og spør om jeg har lyst til å vaske bil sammen med henne - og svaret?

Hvem kan si nei til et forslag som dette?

Tenke seg til å stå ute sammen med den beste man vet og gjøre noe så kjekt som å vaske bil sammen - jeg digger det. Det var ett av to på denne kom jeg fram til - 1. Min andre halvdel vet at dette er noe jeg liker så godt at det må være en kjekk ting å komme med når jeg kommer tidlig hjem. Eller 2. Hun hadde rett og slett bare et solid behov for å få vasket dette gliset sitt.

Jeg går for alternativ 1 :-)

Nå må jeg si som min gode mann Østborg, "Hold - your - farskens - horses - litt her..."

 Jeg sitter ved kveldsmaten her om dagen, når sykepleier kommer bort for å slå av en kort prat.

Hvordan går det nå synes du, opplever du at du har blitt bedre? Sykepleieren tar opplagt sitt ansvar som sykepleier på ramme alvor og følger opp svimlingen jeg hadde før helgen og for den del også har hatt små innfall av gjennom helgen - dette selv om jeg har sagt at det går bra og at jeg ikke vil snakke med lege. Takk sier jeg, noe småtteri har det vært - men det går greit. Kommer muligens av stive muskler i nakken.

Sykepleieren snakker litt videre og da forstås, midt inn i praten dukker en person opp gående bak ryggen på sykepleieren på sin vei til oppvasken.

"Nå Roshild, må du ikke drive å flørte vilt med alle sykepleierne - glem ikke av at du er gift og har ei kone der hjemme.."

Eeeh.., what???

Jeg skal være ærlig å si at jeg ble mildt sagt spontant irritert - mer på vegne av sykepleieren enn meg selv.

Heldigvis var det en voksen sykepleier tenkte jeg, ikke gammel - men i sin beste alder. Om sykepleieren har jobbet lenge som sykepleier vet jeg ikke - hun var i alle fall moden nok til å har vært bort i en del mennesketyper. I tillegg må jeg bare si at jeg opplever denne sykepleieren som en stødig og rolig person, trygg på seg selv - hun framstår i alle fall slik... heldigvis for henne!!

Nå har det seg altså slik at selv om jeg personlig ikke kunne brydd meg mindre om dette utsagnet, selv om det kom ganske høylytt med tanke på at det var kveld og til dels stille i rommet. Min empati gikk til denne sykepleieren... Uansett hvor moden denne sykepleieren er, hvor gammel eller ung, erfaren eller ikke - Jeg mener, du skal slippe å måtte være gjenstand for å bli snakket om på denne måten, som et objekt knyttet til en pasient.

Når det er sagt -

Brått skulle jeg, uten noe som helst grunn, kjenne på å være gjenstand for meeto - og det med mindre positivt fortegn vil jeg bare ha sagt... Nå sier riktig nok alle drittsekker som bedriver meeto-virksomhet at de ikke kan kjenne seg igjen i anklagen, så akkurat det skulle jeg vel ikke komme så langt med. Uansett - Det ble en ubehagelig, pinlig, fornærmende og akkurat der og da litt vond greie å svelge.

Selv om jeg personlig ikke kunne brydd meg mindre om et utsagn uten rot i virkeligheten -

Vi var på ingen måte alene i denne spisesalen. De jeg hadde ved bordet fikk med seg opptredenen, det samme gjorde også resterende pasienter i rommet.

Det vil være løgn å si annet enn at det kjentes både ubehagelig ut og provoserende. Jeg vet ikke om jeg skal oppleve frasen som en påstand, et angrep eller en instruks, etterfulgt av formaning om å huske på kjerringa mi - som om jeg på noe tidspunkt kunne glemme henne, den fineste personen jeg kjenner til på alle områder. 

Om enn aldri så mye at denne greien var et strevsomt forsøk på å være morsom, vil jeg si at denne situasjonen faktisk ikke var mye morsom.

Så har jeg opplevd noe helt annet igjen, nemlig at noen utenom vår lille gruppe ved bordet tar til ordet og snakker om at jeg skal reise hjem om bare et par dager fram i tid. Man har så godt inntrykk av meg at man snakker om å ha en slags avskjedsfest før jeg reiser.

Nå skjønner du, nå må jeg si som min gode mann Østborg, i enstavelser for sikkerhets skyld slik at man får med seg hvert ord; "Hold - your - farskens - horses - litt her..."

Jeg er en av mange som reiser ut fra dette stedet, ikke vil jeg påstå at jeg skiller meg nevneverdig ut heller.

En slags markering i forbindelse med reise er mulig ment som en hyggelig gest, men jeg har vært her i tre uker - ikke tre måneder.

Jeg har sansen for å være ærlig og om å bry seg om ting. Selvfølgelig er det hyggelige ord som blir sagt, men i ærlighetens navn - dette trenger jeg ikke, vil jeg ikke og kan jeg ikke - kort og godt fordi jeg har tenkt å komme helskinnet hjem til kjerring, barn og hund i vårt eget smurfeland.

Jeg er på langt nær den typen sosial folk gjerne tror jeg er. En slags avskjedsfest for meg hadde blitt en total formørkelse, en total avskjed - jeg tror nemlig jeg hadde dævva!

Nå planlegger jeg min Rexit veldig i det stille, har nemlig lært det at det handler om å være festens dronning for så å forsvinne fra festen uten at folk legger merke til at du drar.

Snart er jeg hjemme hos mine igjen, smurfeland here I come 😍😍

"Hører du det?" sa den ene landsbyboeren til den andre - "Hun vil ha baksiden av oss..."

 Jeg bestemte meg en dag for å gå tur i Øya friluftsområde. Fantastisk å ha en landsby med en slags landsbykjerne, og midt i denne kjernen har man altså fått til et helt nydelig friluftsområde - her har mange andre kommuner noe å lære!

Jeg smatt på meg gode sko, turbukse, ulltrøye og en vest. Det siste jeg gjorde før jeg forlot bruket var å ta en tur på lillerommet, bruke anledningen mens man har den tenkte jeg - så labbet jeg i vei.  Jeg var ikke før kommet inn mot landsbyen, drøyt en halv kilometer unna, så begynte behovet for å finne et toalett å melde seg.

Men i alle dager - hvor ofte kan det være mulig å tømme den farskens blæra? Jeg bestemte meg først for at det umulig kunne være et behov for å plystre nå og fortsatte, men du vet det - det tok ikke mer enn et par minutter før jeg bestemte meg for å finne et egnet sted med fire vegger og tak over hodet - litt bedre enn å legge til skrevs midt inn i friluftsområdet. På den ene siden er sjansen kritisk stor for at det kommer andre mennesker mens man sitter med rompa bar i et populært uteområde nær landsbyen, på den andre siden er det slik at jeg som vi jo vet er redd alle mulige ting - våger meg ikke inn mellom busker og trær for å sette ned rompa. Tenk om, jeg bare sier det, tenk om ett eller annet levende vesen - insekt, kryp, orm eller hva enn det måtte være - skulle finne på å græbbe tak i rompa mi om den stakk naken fram et sted?

En tredje side som jeg kom på inne i friluftsområdet er faktisk det at med alt det vannet ville jeg heller ikke ta sjansen på å brette fram rompa så nærme det - Så for meg at jeg brått kom seilende ned Tyrifjorden med rompa bar - det ville i fall også vært litt av et syn og noe både jeg og andre helst ser at jeg unngår.

Nei takk!!

God og fornøyd etter nok en gang å ha tømt blæra innom hus tasset jeg videre med kurs mot øya friluftsområde. Underveis la jeg merke til at vannet i fjorden var da bemerkelsesverdig høyt. Vannet sto så langt opp at trær sto i vann, mens busker på sin side sto og skinte med kun toppen over vann - hadde den stakkars buska hatt hode ville uttrykket hodet over vann vært på sin plass - så vidt...

(Stien som vanligvis går rett over her, er av naturlige årsaker stengt...)

Det ble ikke så veldig lang tur på meg, den vesle grusveien var stengt av overvann like inn i skogen. Den vesle broen litt lenger inn sto med vann helt opp til selve broen, veien inn mot denne broen var stengt med overvann.

Denne turen var nesten et eventyr, og om det hadde vært et eventyr ville det trolig vært som følger;

Veldig snart, og like etter den fremmede kom ut av friluftsområdet, skulle hun slumre til å møte på en landsbyboer.

"God dag landbyboer" sa den fremmede.

"God dag fremmed" sa landsbyboeren.

"Svært så mye vann det er i fjorden" sa den fremmede.

"Ja, nå er det veldig mye" svarte landsbyboeren, mens han klappet hunden sin som ivret etter å komme bort til den fremmede.

"Liker den, hunden, å hilse på fremmede?" spør den fremmede.

"Ja det kan man trygt si" svarte landsbyboeren, og fortsatte;

"Han er veldig glad i mennesker og blir ivrig, men han er veldig snill og vil bare hilse på".

Den fremmede bøyde seg ned og rakte ut hånden mot hunden som fortsatt strakk seg det beste den kunne mot den fremmede for å få lov til å hilse. I det landsbyboeren ga signal til hunden om at det var greit, gjorde den et byks fram mot den fremmede og lot seg gladelig bli klappet og kosepratet med.

Det var nesten så den fremmede kunne lese tankene til den lille hunden;

"Så deilig fremmede, kos på meg litt til - ikke stopp, bare litt til, klapp meg og fortsett å kose, sånn ja... mmmmh, dette var deilig..." 

Mens den fremmede var opptatt med å klappe hunden kom nok en landsbyboer gående langs veien trillende på sykkelen sin. Også denne landsbyboeren stoppet opp og hilste høflig.

"God dag godt folk" sa landsbyboeren.

"God dag landsbyboer sa den første landsbyboeren og den fremmede, mer eller mindre i kor.

Praten gikk plutselig veldig lett ved benken som sto slik at dersom vannet skulle stige en liten tanke mer ville en hver på benken sitte beina ut i vannet, i tillegg ville benken med litt mer vann transformeres om til ei flåte seilende nedover fjorden.

Vannmengde i fjorden, vannmengde i skogen, klimaendringer og menneskets ansvar og fravær av ansvar var temaer som ble det gjennomgående i samtalen.

"Jeg tar noen bilder på turen, også her rundt disse benkene. Er det okey for dere om jeg tar et bilde av dere, bakfra?"

"Hører du det?" sa den ene landsbyboeren til den andre og fortsatte - "Hun vil ha baksiden av oss..."

"Dersom hun ønsker å bruke baksiden vår til noe er det helt okey for min del" svarte den andre landsbyboeren.

Slik gikk det til at den fremmede endte opp med et par flotte bilder fra benkene ikke bare ved fjorden, men nesten i fjorden - med tilhørende to voksne og kjekke karer som prater og reflekterer over den unaturlig høye vannstanden på denne tiden av året, sett opp mot klimaendringer og vårt ansvar som forbrukere og foreldre / besteforeldre til de etter oss.

Neste tur til Øya friluftsområde tok jeg sammen med Ali, også da skulle vi til å snuble over en landsbyboer når vi stoppet ved vannet som på dette tidspunktet hadde tatt igjen to av føttene på benken.

Landsbyboeren var ivrig og så mye at man kunne mistenke han for å være en kar som liker å prate, men ikke har noen nå snakke med. Vi takket for praten og tasset videre inn mot skogen. Inne i skogen stoppet vi ved paviljongen - litt for bilder, litt for å se på vannet,  litt for hvile og litt for at Ali gjerne vil stoppe når han skal dampe.

Brått ser vi denne landsby-karen komme i vår retning med ett eneste fokus og mål for øye - oss.

Ikke igjen tenkte jeg...

Nå har vi altså nådd et punkt der det ikke er mulig å ta seg en walkabout uten at lokale vesener kommer tassende etter, inn i skogen, ens ærend for å prate.

Vel framme hos oss satte han i gang igjen, snakketøyet gikk som trommestikker både på inn pust og ut pust - sammen med sigarettrøyk der man blåste i min retning. Jeg forsøkte å la være med hosting, prøvde da visselig å være høflig, men det gikk dårlig og jeg hostet i vei. Så ikke akkurat ut til å plage karen fra landsbyen, jeg flyttet meg stadig unna røyken som ble blåst ut - mens landsby-karen flyttet seg etter og fortsatte med sine blåsekunster i retning av meg mens han snakket om fugler, fugletårn, fluefiske, fiske og vannstand.

Da det etter hvert fant seg naturlig og ikke avvisende, henvendte jeg meg til Ali og spurte om han var klar til å fortsette turen. Vi takket for oss, igjen, og begynte å gå, landsby-karen satte i gang apostlenes hester sammen med oss.

Hva skjer tenkte jeg, skal karen tasse i skogen med oss nå - med slippers på beina..?

Ved første kryss skiltes vi for tredje gang og denne gangen ble det ikke mer catch up.

Uansett hvor slitsomt, uansett hvor mye magnet man måtte være på mennesker rundt om...

Jeg tenker jeg er heldig som er det jeg velger å tolke som omgjengelig og hyggelig, om enn aldri så mye at det noen ganger kan bli slitsomt. I tillegg er det en god ting tenker jeg, dersom jeg kan være en liten bro mellom en ensom tilværelse eller bare et friskt pust inn i en ellers rutinepreget hverdag kan hende... ikke alle er like glad i rutiner som meg vet jeg.

Tenk på det neste gang du blir sliten - eller lei - av noen rundt deg. Om du får være en person som bidrar til en liten brytning i hverdagen, så er det trolig veldig givende og kjekt for den som opplever det... og du vil alltids ta deg videre vel..?

 

"Nei nei, det kan du ikke si" sa jeg

 Det er kveld og jeg tasser inn på spisesalen for å fylle flasken min med vann og isbiter. Mens jeg står i spisesalen og i forbifarten har kommet i prat med en eller annen forbipasserende, kommer det to tanter inn i hver sin morgenkåpe. Den ene tanten har en helt hvit kåpe på seg, mens den andre har en kåpe fylt med store blomster og vekster. Damene tasset rundt kveldsmaten og ordnet seg for kvelden, mens en tredje person kom så brått på at damen i hvitt gjorde et raskt byks og rygget i vei bakover for ikke å bli overkjørt.

Interessant tenkte jeg da jeg så damen i den blomstrete kåpen, denne damen får meg til å tenke på bier. Når så damen i hvitt utbryter "Så gøy, hun driver faktisk med bier hjemme" forstod jeg veldig raskt at det var ikke bare en tanke Roshild, du sa det faktisk høyt.

Neste ettermiddag tenkte jeg i mitt stille sinn at ettersom birøkteren og ryggeren kan tasse rundt i morgenkåpene sine, kan da vel jeg labbe rundt i longsen min. Jeg dro på meg ullongsen og du store tid, det må jeg si - det er lite som er så behagelig og lunt å tasse i som en god ullongs. Litt urolig for at underbuksen som helt klart ville synes gjennom longsen skulle bli et skue, dro jeg en god vest på utsiden av t-shirten - akkurat nok til at den dekket rompen min som allerede har blitt gjenstand for en del prat i en avgrenset krets på huset. Jeg trenger absolutt ikke at underbuksene mine skal bli neste samtaleemne.

Med Olav og meg godt plassert ved bordet i går kveld kom brasilianeren inn og satte seg, i det hun setter seg legger hun hånden på skulderen til Olav og sier "Lola"

"Lola??"

Jeg trodde jeg skulle sette eplejuicen i halsen.

"Ferdig med Bjørn og kaller han Lola fra nå?"

"Lola, hva sier jeg?"

"Du sier Lola. Lola er ikke bra å si, det har en annen betydning".

Olav kikker bort på meg og er et eneste stort smil. Når jeg spør han om han kjenner til Lola smiler han fortsatt i det han med forsiktig stemme sier "Jeg mener å ha en viss kjennskap til det, ja".

"Har du sett noen av Lola filmene?" spør jeg.

Her forstår du, her er Olav på ingen måte sent ute med å svare - det kommer et raskt og kontant "Nei".

Så er det tid for forklaring til vår venn brasilianeren, man kan ikke bare si at det ikke er bra å si - det er hensiktsmessig å ha en forklaring på hvorfor det blir høvelig feil å bruke navnet eller betegnelsen Lola på vår Olav.

Jeg går i gang med å skulle forklare, men oppdager raskt at dette blir en noe utfordrende nøtt å forklare - spesielt ettersom man må snakke ikke bare tydelig, men gjerne også med litt stemme slik at det er mulig å få med seg det man sier. Jeg forsøker meg én gang, og én gang til...

Når jeg forstår at det fortsatt er uforståelig for brasilianeren henvender jeg meg over til Olav,

"Olav nå er det opp til deg, vær så god å forklare hvem Lola er og hva hun er kjent for".

Stakkars Olav, han ser på meg med et interessant uttrykk i øynene sine - før han henvender seg over til naboen ved bordet og går i gang med forklaringen sin - sakte og tydelig i talen, heldigvis ikke så mye stemme nødvendig ettersom de sitter skulder mot skulder.

"Lola er fra film".

"Ja..."

"Lola er en sex-stjerne"

"HVA..?"

"Hun spiller filmer, med flere forskjellige menn..."

"Med sex..??"

"Ja, det er slik man kjenner henne kan du si"

"Åååh, Herre - jeg gjøre feil, jeg si Lola, det ikke bra..."

Så har vi brukt tid på å snakke med brasilianeren om språk og læring, det er vanskelig og det er ikke slik at man gjør feil. Ingen som lærer nytt språk snakker feilfritt, det er vanlig å ta feil - det må til for å lære.

Vi har snakket om hvordan man kan bruke det man sier feil til både læring og som humor når man alt har sagt feil. Olav søkte opp Lola på nettet, fant fram en trailer og viste til brasilianeren... om det var det beste trekket er jeg usikker på, men det i alle fall ikke noe tvil for brasilianeren om hvem Lola er lenger.

Med fare for at den allerede noe lettkledde samtalen ved bordet skulle gli inn i normal prat igjen, og i forbindelse med praten om å bruke feil til å lære og til å le - hører jeg brasilianeren si følgende;

"Jeg blitt feil-mus".

Jeg gjorde store øyne og sa "du blir feil mus??"

"Ja"

"Nei nei, det kan du ikke si".

Påan igjen -

Stakkars brasilianeren, hun holdt hendene framfor øynene mens hun skaket lett på hodet -

"Hva nå, jeg forstå ikke - bare jeg sier feil..?"

Jeg gjorde mitt beste, igjen, etter å ha tenkt et par ganger igjennom hvordan man skal forklare hvorfor man ikke kan gå rundt å si feil mus.

"Altså...

i Norge når man sier mus, da mener man enten mus som den lille saken som løper rundt og sier pip-pip"

Jeg viste med å la hendene og fingrene mine trippe over bordet som om man var en liten mus som går - samtidig som jeg også la til et lite "pip-pip".

"Ja jeg vet, jeg forstå" sa brasilianeren - og trodde vi var ferdige der.

Men, og her ble det vanskelig for meg å finne riktige ord - saken ble ikke bedre av at Olav satt ovenfor meg med et spent smil og bare ventet på ordvalget mitt. Ali satt på andre siden av meg, like spent på hva som skulle komme.

"I Norge sier man også mus, når man snakker - om - damenes..." her ble det vanskelig, jeg snakket brått med enkelt ord og ikke i setning... OG jeg ble så ordfattig at jeg valgte å gå over på kroppsspråk - du kan kanskje se for deg at jeg sitter der og bare peker ned mellom egne bein. Herlighet for en suppe tenkte jeg, alt skal du forklare.

For å si det sånn, brasilianeren gjorde store øyne, og det med rette, hvilket annet land enn Norge kan man reise til der det er så mange ord med dobbeltbetydning, og der dobbeltbetydningen skjærer så fullstendig med hverandre??

Brasilianeren prøvde igjen å si det hun egentlig ville si - og det ble tydelig for oss at det riktig norske ordet ville være berømt, eller som hun forsøkte seg på - det engelske ordet famous.

Om det har slått deg at man på enkel måte kan bruke engelsk som bro mellom portugisisk og norsk, så må du nesten tro om igjen. Det er faktisk slik at engelsk også er et språk med visse utfordringer for vår venn fra Brasil, noen ganger til hjelp og ofte uten videre nytte verken for henne eller oss.