Jeg er hjemme igjen, og som det pleier å være - det blir et visst mellomrom mellom innleggene mine her i bloggen, det beklager jeg.
Innspurten på bruket ble noe for seg.
Snakk om avskjedsfest så jeg ikke på som noe reell fare. Tanken på personlige avskjeder i hytt og pine var en helt annen sak - som det jo blir når man har gjort seg bemerket... Jeg skal erkjenne at jeg ble en smule svett, og var egentlig glad for at noen av de det var naturlig å ta avskjed med var reist før meg. På denne måten fikk andre stå som plommen i egget i alt som hadde med avskjed å gjøre, mens jeg kunne stå tilbakelent, være kul, bare bli sagt ha det bra til og framstå akkurat så smurfe-tøff som jeg er i det disse forlot bruket.
"Hva skal vi gi eadni til bursdagen hennes?" har vært et årlig spørsmål fra kjerringa til avleggerne i forkant av bursdagen min.
Svarene har vært litt ymse, inntil for tre år siden - nå har vi nemlig begynt å få store barn som undrer og som gjør seg opp mening om ting - Som den oppegående sønnen vår...
"Vi kan sende henne bort, og så lar vi henne komme hjem til bursdagen sin - å komme hjem er det beste eadni vet, og da får hun det beste hun vet..?!"
Det er guttungen vår det, han har arvet de morsomme genene fra den andre mora si - uten tvil.
Nå har ikke jeg hatt bursdag nettopp, men jeg er kommet hjem fra bruket for kort tid siden - og det må jeg si;
Å komme hjem, det er noe eget ved det - jeg elsker det!!
Min R-exit fra Vikersund bad ble litt mer brå enn jeg hadde planlagt. Jeg vet jeg skrev om å være festens dronning og plutselig bli borte, men bløt som jeg er kikket jeg faktisk etter Olav og Brasilianeren før jeg dro. Begge var opptatt med program og jeg må ærlig erkjenne at jeg ikke orket å vente utover dagen, jeg ville bare reise når det ble klart at jeg heller ikke siste dagen kunne delta på det fysiske programmet.
Litt før halv elleve la jeg og Palmer ut fra parkeringen med kurs mot Moss.
Et lite stykke etter å ha passert Drammen på vei inn mot Røyken, ser jeg noe blått blinke bak meg... Farsken var min første tanke, og videre "Det skal ikke gå an...!!"
Umiddelbart kan det nå være at du tenker skitne tanker som at jeg skal ha kjørt for fort, og da må du nok tenke om igjen. Jeg kjørte ikke for fort og Palmer fungerte på alle områder.
Det var tydelig at denne politibilen ville fram, og det i en helsikes fart.
Igjen, farsken tenkte jeg, og videre - Nå er sikkert den bedritne tunellen stengt igjen, som jo skjer nesten oftere enn nitti år gamle tanter bytter underbukser. Heldigvis for meg var det en annen grunn til denne brå kjøringen fra politiet sin side, hvor heldig det var for de som eide årsaken bak utrykningen skal være usagt - jeg har ikke tatt meg bryet ved å sjekke opp hva det kan ha vært.
Vel hjemme ble jeg møtt av en kokeli-monke golden retriever, over seg av begeistring for at jeg kom hjem - Opp og ned, rundt og rundt, masse å fortelle - hva hun sa blir riktig nok mellom oss da vi har en avtale på det. Det jeg kan si om denne lurven av en hund, er at lite er så hjertelig og godt som når hun kommer og vil fortelle saker og ting - for ikke å snakke om å kose.
Inne fant jeg kjerringa, akkurat hun ja - den kjerringa jeg ikke i min villeste fantasi kunne finne på å glemme at jeg har hjemme.
Du hører det, hun var litt av et sjarmtroll da jeg kom inn - kjerringa - som hun pleier. Turbuksa på, hettegenser på, ullsokker på og hun var nyklippet - når hun i tillegg smilte og ikke sa mer enn hei er det bare en ting å si - ingen over og ingen ved siden.
Etter en god hjemkomst-kos med avleggeren var det altså endelig tid for å få en god og varm klem fra kjerringa. Jeg rakk å ta rundt henne og holde litt fast før jeg hører en småstresset avlegger utbryte "Sånn, nå er det bra - slutt med det der, slipp henne..."
Jeg hadde ikke vært hjemme så veldig lenge, før kjerringa henvender seg til meg og spør om jeg har lyst til å vaske bil sammen med henne - og svaret?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar