"Hører du det?" sa den ene landsbyboeren til den andre - "Hun vil ha baksiden av oss..."

 Jeg bestemte meg en dag for å gå tur i Øya friluftsområde. Fantastisk å ha en landsby med en slags landsbykjerne, og midt i denne kjernen har man altså fått til et helt nydelig friluftsområde - her har mange andre kommuner noe å lære!

Jeg smatt på meg gode sko, turbukse, ulltrøye og en vest. Det siste jeg gjorde før jeg forlot bruket var å ta en tur på lillerommet, bruke anledningen mens man har den tenkte jeg - så labbet jeg i vei.  Jeg var ikke før kommet inn mot landsbyen, drøyt en halv kilometer unna, så begynte behovet for å finne et toalett å melde seg.

Men i alle dager - hvor ofte kan det være mulig å tømme den farskens blæra? Jeg bestemte meg først for at det umulig kunne være et behov for å plystre nå og fortsatte, men du vet det - det tok ikke mer enn et par minutter før jeg bestemte meg for å finne et egnet sted med fire vegger og tak over hodet - litt bedre enn å legge til skrevs midt inn i friluftsområdet. På den ene siden er sjansen kritisk stor for at det kommer andre mennesker mens man sitter med rompa bar i et populært uteområde nær landsbyen, på den andre siden er det slik at jeg som vi jo vet er redd alle mulige ting - våger meg ikke inn mellom busker og trær for å sette ned rompa. Tenk om, jeg bare sier det, tenk om ett eller annet levende vesen - insekt, kryp, orm eller hva enn det måtte være - skulle finne på å græbbe tak i rompa mi om den stakk naken fram et sted?

En tredje side som jeg kom på inne i friluftsområdet er faktisk det at med alt det vannet ville jeg heller ikke ta sjansen på å brette fram rompa så nærme det - Så for meg at jeg brått kom seilende ned Tyrifjorden med rompa bar - det ville i fall også vært litt av et syn og noe både jeg og andre helst ser at jeg unngår.

Nei takk!!

God og fornøyd etter nok en gang å ha tømt blæra innom hus tasset jeg videre med kurs mot øya friluftsområde. Underveis la jeg merke til at vannet i fjorden var da bemerkelsesverdig høyt. Vannet sto så langt opp at trær sto i vann, mens busker på sin side sto og skinte med kun toppen over vann - hadde den stakkars buska hatt hode ville uttrykket hodet over vann vært på sin plass - så vidt...

(Stien som vanligvis går rett over her, er av naturlige årsaker stengt...)

Det ble ikke så veldig lang tur på meg, den vesle grusveien var stengt av overvann like inn i skogen. Den vesle broen litt lenger inn sto med vann helt opp til selve broen, veien inn mot denne broen var stengt med overvann.

Denne turen var nesten et eventyr, og om det hadde vært et eventyr ville det trolig vært som følger;

Veldig snart, og like etter den fremmede kom ut av friluftsområdet, skulle hun slumre til å møte på en landsbyboer.

"God dag landbyboer" sa den fremmede.

"God dag fremmed" sa landsbyboeren.

"Svært så mye vann det er i fjorden" sa den fremmede.

"Ja, nå er det veldig mye" svarte landsbyboeren, mens han klappet hunden sin som ivret etter å komme bort til den fremmede.

"Liker den, hunden, å hilse på fremmede?" spør den fremmede.

"Ja det kan man trygt si" svarte landsbyboeren, og fortsatte;

"Han er veldig glad i mennesker og blir ivrig, men han er veldig snill og vil bare hilse på".

Den fremmede bøyde seg ned og rakte ut hånden mot hunden som fortsatt strakk seg det beste den kunne mot den fremmede for å få lov til å hilse. I det landsbyboeren ga signal til hunden om at det var greit, gjorde den et byks fram mot den fremmede og lot seg gladelig bli klappet og kosepratet med.

Det var nesten så den fremmede kunne lese tankene til den lille hunden;

"Så deilig fremmede, kos på meg litt til - ikke stopp, bare litt til, klapp meg og fortsett å kose, sånn ja... mmmmh, dette var deilig..." 

Mens den fremmede var opptatt med å klappe hunden kom nok en landsbyboer gående langs veien trillende på sykkelen sin. Også denne landsbyboeren stoppet opp og hilste høflig.

"God dag godt folk" sa landsbyboeren.

"God dag landsbyboer sa den første landsbyboeren og den fremmede, mer eller mindre i kor.

Praten gikk plutselig veldig lett ved benken som sto slik at dersom vannet skulle stige en liten tanke mer ville en hver på benken sitte beina ut i vannet, i tillegg ville benken med litt mer vann transformeres om til ei flåte seilende nedover fjorden.

Vannmengde i fjorden, vannmengde i skogen, klimaendringer og menneskets ansvar og fravær av ansvar var temaer som ble det gjennomgående i samtalen.

"Jeg tar noen bilder på turen, også her rundt disse benkene. Er det okey for dere om jeg tar et bilde av dere, bakfra?"

"Hører du det?" sa den ene landsbyboeren til den andre og fortsatte - "Hun vil ha baksiden av oss..."

"Dersom hun ønsker å bruke baksiden vår til noe er det helt okey for min del" svarte den andre landsbyboeren.

Slik gikk det til at den fremmede endte opp med et par flotte bilder fra benkene ikke bare ved fjorden, men nesten i fjorden - med tilhørende to voksne og kjekke karer som prater og reflekterer over den unaturlig høye vannstanden på denne tiden av året, sett opp mot klimaendringer og vårt ansvar som forbrukere og foreldre / besteforeldre til de etter oss.

Neste tur til Øya friluftsområde tok jeg sammen med Ali, også da skulle vi til å snuble over en landsbyboer når vi stoppet ved vannet som på dette tidspunktet hadde tatt igjen to av føttene på benken.

Landsbyboeren var ivrig og så mye at man kunne mistenke han for å være en kar som liker å prate, men ikke har noen nå snakke med. Vi takket for praten og tasset videre inn mot skogen. Inne i skogen stoppet vi ved paviljongen - litt for bilder, litt for å se på vannet,  litt for hvile og litt for at Ali gjerne vil stoppe når han skal dampe.

Brått ser vi denne landsby-karen komme i vår retning med ett eneste fokus og mål for øye - oss.

Ikke igjen tenkte jeg...

Nå har vi altså nådd et punkt der det ikke er mulig å ta seg en walkabout uten at lokale vesener kommer tassende etter, inn i skogen, ens ærend for å prate.

Vel framme hos oss satte han i gang igjen, snakketøyet gikk som trommestikker både på inn pust og ut pust - sammen med sigarettrøyk der man blåste i min retning. Jeg forsøkte å la være med hosting, prøvde da visselig å være høflig, men det gikk dårlig og jeg hostet i vei. Så ikke akkurat ut til å plage karen fra landsbyen, jeg flyttet meg stadig unna røyken som ble blåst ut - mens landsby-karen flyttet seg etter og fortsatte med sine blåsekunster i retning av meg mens han snakket om fugler, fugletårn, fluefiske, fiske og vannstand.

Da det etter hvert fant seg naturlig og ikke avvisende, henvendte jeg meg til Ali og spurte om han var klar til å fortsette turen. Vi takket for oss, igjen, og begynte å gå, landsby-karen satte i gang apostlenes hester sammen med oss.

Hva skjer tenkte jeg, skal karen tasse i skogen med oss nå - med slippers på beina..?

Ved første kryss skiltes vi for tredje gang og denne gangen ble det ikke mer catch up.

Uansett hvor slitsomt, uansett hvor mye magnet man måtte være på mennesker rundt om...

Jeg tenker jeg er heldig som er det jeg velger å tolke som omgjengelig og hyggelig, om enn aldri så mye at det noen ganger kan bli slitsomt. I tillegg er det en god ting tenker jeg, dersom jeg kan være en liten bro mellom en ensom tilværelse eller bare et friskt pust inn i en ellers rutinepreget hverdag kan hende... ikke alle er like glad i rutiner som meg vet jeg.

Tenk på det neste gang du blir sliten - eller lei - av noen rundt deg. Om du får være en person som bidrar til en liten brytning i hverdagen, så er det trolig veldig givende og kjekt for den som opplever det... og du vil alltids ta deg videre vel..?