Alt ligger til rette for å dra ut, gjøre opp bål og nyte friluftslivets gleder - fram til mørket kommer

 Før jeg reiset til dette rehabiliteringsoppholdet drev jeg selvfølgelig på med pakking, det er mye som skal med på et tre ukers opphold som dette.

I tillegg til å drive med all den pakkingen som hører med til selve oppholdet med trening, basseng, tur, inne og ute - sto jeg faktisk på hodet i kassene med turutstyr ute i garasjen.

Joda, du hører det - jeg sto på hodet i turkassene etter turutstyr.

Tanken min, ønsket mitt og planen min, en helt enkel plan som jeg ikke nevnte for en eneste kjeft hjemme før jeg dro - var at jeg en av helgene skulle dra ut på overnatting et sted i nærheten - alene.

Jeg er pissredd for å være i mørket alene, med det i tankene bestemte jeg meg for at dette har jeg tenkt å gjøre et grep på mens jeg er for meg selv. Jeg har god tid i helgene når jeg er alene og det ikke er videre program. Jeg har Palmer (bilen min) som jeg tar meg godt fram med og jeg har godt utstyr. Alt ligger til rette for å dra ut, gjøre opp bål, henge opp hengekøye og sette seg til for å nyte friluftslivets gleder - fram til mørket kommer.

             

Mens jeg pakket tenkte jeg på at jeg vet redselen kommer når det blir mørkt, men da må jeg stå i det. Jeg må si til meg selv at det er ikke annerledes enn når det er lyst.

Jeg nevnte ikke denne planen for kjerringa eller avleggerne og det av noen enkle grunner. Min redsel for mørket, for å være alene ute og i det hele tatt være redd for alt mellom himmel og jord. Selvfølgelig slo det meg også at dersom jeg ikke skulle komme til å gjennomføre, så ville jeg ha plapret rundt om det for så å måtte stå ansikt til ansikt med et pinlig og lite hyggelig nederlag - dersom så skulle skje ville det kun være meg som visste om planen og dermed kun meg som ville stå i posisjon til å ha det gøy på mine egne vegne.

Det er faktisk så ille med redselen for alle mulige ting at på et tidligere tidspunkt sa kjerringa mi til meg "fortell meg en ting du ikke er redd..." 

Svaret mitt lød "Jeg kommer ikke på noe akkurat nå..." 🙈

Vi er der altså, så du kan tenke deg at dersom jeg hadde begynt å snakke om mine planer mens jeg pakket ned sovepose, lykter av ymse slag, underlag av ymse slag, hengekøye osv. osv - da hadde jeg trolig fått noen kommentarer i retning meg og min redsel for mørket rettet mot meg. Ikke fordi man ville være slem, men fordi min kone kjenner meg og vet veldig godt hvor ille det er for meg. I tillegg må det jo sies å være en veldig fristende greie å bringe på banen - hva har du tenkt å gjøre når det blir mørkt?

Jeg mener, kjerringa mi har da visselig vært på en og annen tur med meg - hun vet veldig godt hvordan jeg er i mørket. Jeg elsker å være ute på overnatting, men vi er på nivå der jeg har en av de andre i familien til å følge meg fra gapahuken eller hytta til utedassen i skogen når det er mørkt.

Jeg spurte meg for blant landsbyfolket som jobber på dette bruket - kan du si meg et sted som kan være passende å slå leir for å overnatte, et sted jeg gjerne kan stå med bilen. Iveren ble stor da man blant de hvitkledde forstod at jeg lekte med tanker om å kjøre til skogs for å overnatte, forslag kom og det var ett sted som gikk igjen - så jeg bestemte meg for å sjekke ut dette stedet.

Etter å ha kjørt til dette stedet på formiddag en for å sjekke ut forholdene, begynte spørsmål og kommentarer fra de lokale, hvitkledde landsbyfolkene å bli mer konkrete. Skal du sove ute i natt, har du bestemt et sted, synes du det er skummelt, skal du dra helt alene, har du nå bestemt deg for å dra ut, si i fra når du bestemmer deg, det hadde vært kjekt om du fikk det til, du kan alltid komme tilbake før det har gått ei hel natt vet du...

Du må forstå det at når jeg først hadde åpnet pandoras boks og snakket om min lyst til å sove ute, og i tillegg lagt til at jeg er litt usikker fordi jeg er så redd for mørket - da ble det ekstra fart på sakene, oppmuntring og iver... I skogen på min tur for å sjekke ut forholdene møtte jeg et lokalt par fra landsbyen, de synes det var gøy at en person som er inne til rehabiliteringsopphold vil på tur i marka for å overnatte. Vi anbefaler deg å ta ut i natt sa de, da det er nå været er godt og vi vet det blir usikkert framover.

Så bestemte jeg meg og informerte de hvitkledde om at jeg reiser ut etter siste økt på programmet lørdag. Før jeg ante ordet av det knakket det på døren og en ivrig hvitkledd landsbyboer sto på utsiden og ivret -

"posten på programmet ble avlyst, det betyr at du kan reise ut allerede nå om du vil - så får du ekstra tid i marka før mørket kommer".

Du kan tro jeg kastet meg rundt, fikk ordnet meg og i løpet av et kvarter var jeg ut av døren med kurs for skogen og den leirplassen jeg hadde sett meg ut på formiddagen.

I neste innlegg skal jeg fortelle deg om hvordan denne turen gikk, du kan også høre det på poden min Psykt bra samtale som du finner på spotify.

"Nei Ros, du står der og jeg studere din rompe..."

 For å skille meg og mine to kopier fra hverandre har min nye venn funnet en strategi for å vite hvem som er hvem.

"Stå Ros, være så snill kan du stå nå der - tusen takk..."

Jeg ser spørrende på henne, reiser meg nølende og ser på henne.

"Nå snu deg vær så snill Ros, kan du snu deg en gang bort?"

Hva skjer tenker jeg, hvorfor skal jeg snu meg hva er det hun ser på.

"Jeg studerer på deg".

"Du studerer meg, bakfra???"

"Ja".

"Hva er det du studerer.., bakfra..?"

"Jeg ser på hodet og jeg ser på rompe".

"Rompe??? Studerer du rompa mi når jeg går??"

"Ja Ros, jeg ser på rompe din for jeg må se er det kopi eller er det Ros."

"Takk det er bra".

"Nei Ros, du står der og jeg studere din rompe..."

"Takk, det er bra nå - nok studering nå" fikk jeg knødd meg til å si, mens jeg fant stolen og satte meg igjen.

I tillegg til meg studerer brasilianeren vår også kopi 1 må vite, særlig bakfra og da særlig rompen til min kopi 1, det kom fram i praten etter at vi hadde satt oss ned rundt bordet igjen.

Det ble en interessant og til dels morsom (man må da se deg komiske i det) prat skal jeg bare si.

"Studerer du rompen til kopi 1 også da..?"

"Ja, jeg studerer henne rompe også, kopi 1..."

"Hva med kopi 2, studerer du henne også?"

"Nei, jeg ikke studere kopi 2, hun er ikke samme".

"Jeg ser på deg og jeg ser på kopi 1, det er vanskelig for meg Ros. Jeg kan ikke vite er det Ros eller er det kopi 1"

Jeg tror jeg satt som et spørsmålstegn store deler av denne samtalen, når jeg ikke enten var satt ut eller lo så tårene spratt...

"Det er mye samme. Samme hår, samme med caps. Dere også liker mye samme klær"

"Nåååh..."

"Det er vanskelig for meg Ros, jeg studere, jeg finne forskjell".

"Har du funnet forskjell?"

"Jeg tror, ja jeg tror".

"Du er fin Ros".

"Takk..."

"Nei Ros, du er fin, fine rompe".

"Takk, vi stopper der".

"Nei høre meg Ros, høre meg. Du er fin Ros, fine rompe".

"Hør på meg også, takk - det er bra nå, nok rompe nå".

"Din kopi 1 Ros, hun er fin - ikke samme deg".

"Du har stor, dere har begge stor romper, du er finere rompe".

"Hva med kopi 2?"

"Nei ikke kopi 2".

"Ikke?"

"Nei hun er ikke samme deg og kopi 1".

"Hun er bare briller og litt hår".

"Ikke rompe altså?"

"Nei ikke rompe, hun er ikke samme deg - du er fin rompe Ros".

Norsk er et vanskelig språk for de som ikke er født til å snakke det har jeg forstått, uansett hvor vanskelig det er så blir jeg altså ikke til en rompe tenker jeg - om enn aldri så mye man påstår at den er fin.

Jeg har stor rompe, det vet jeg. Fin rompe der i mot er noe jeg på ingen måte verken har tanke om at jeg har eller kjenner spesielt komfortabelt at i det hele tatt er oppe til diskusjon - likevel, situasjonen som helhet rundt bordet var helt surrealistisk.

Jeg trodde jeg skulle knekke sammen i en blanding av pinlighet, forlegenhet og latter.

Brasilianerens mange kommentarer alene kan gjøre at en hver stakkar står i fare for å bli høy på seg selv, nå er jeg veldig liten i utgangspunktet og trillrund så det er ikke noe stor greie for min del.

Hele denne situasjonen, og en rekke andre, gir meg vanvittig mye glede. Jeg liker å tenke at jeg ikke er selvhøytidelig, jeg fleiper gjerne med meg selv som verktøy, jeg kan godt le en god latter dersom det er noe gøy å le av - og det vil jeg absolutt påstå at det som kom fram i samtalen rundt bordet var, og det har vært mange flere av disse stundene.

Det er en fin ting tenker jeg, å by på seg selv - særlig om det å by på seg selv betyr at det er mange som kan få glede av det.

Skal ikke se bort fra at det kommer flere interessante utdrag fra samtaler i vårt firkløver.

"Jeg så deg og sa hei til deg, men det var ikke deg Ros, det var din kopi."

"Jeg så deg og sa hei til deg, men det var ikke deg Ros, det var din kopi."

"Kopi..??"

"Jaaa, din kopi sitte der på stuen" sa Brasilianeren og pekte ut mot stuen.

Jeg begynte å le, trodde jeg skulle sette i halsen både middagen og gaffelen.

"Mene du at æ har en kopi hær på huse?"

"Snakke så jeg forstår Ros, du må snakke som Oslo..."

Takk tenker jeg, det er fint - jeg kjenner meg som en komplett idiot når jeg bruker ord som ikke passer med hvordan jeg vanligvis snakker- men jeg stokker på ordene etter først å tenke meg godt om, for ikke å snakke om å se meg godt om - i fall det skulle være noen med språkøre som kan finne på å høre meg sitte der og framstå som en klovn...

Bruk av min egen dialekt, mens jeg i samme høvet forsøker å forklare og så oversette de vanskelige ordene til bokmål. Jeg vil legge til at det også brukes en del kroppsspråk, så du kan se for deg at det er litt av et eventyr når vi virkelig er inne i en solid samtale ved bordet. Under disse samtalene sitter stort sett Olav rolig og følger med, med det største smilet man kan tenke seg, et sådan smil som lyser opp hele ansiktet.

Etter hvert har det kommet fram at jeg i følge vår venn Brasilianeren ikke har 1 men 2 kopier her på huset. Hun forsøkte seg med 3 og jeg bremset henne - tre..??!?!

"Ja" sa hun og pekte på meg.

"Du er nummer 1, der er nummer 2 og en også nummer 3"

"Nei" sa jeg, "det er feil."

"Feil?"

"Ja det er feil, jeg er original - ikke en kopi".

"Så da er du original, og der er en kopi 1 og en kopi 2?..!"

"Eeeeh, ja sånn er det da. Jeg er original og originalen er alltid den ekte og den beste".

Sånn er det folkens, jeg er en original og vandrer rundt her med to kopier - men det stopper ikke der må vite...

Neida, min nye venn Brasilianeren spaserte ut i stuen en dag og bort til kopi 1. Hun hadde bøyd seg fram og sagt hei, mens kopi 1 høflig og vennlig svarte hei. I det kopi 1 sa hei oppdaget Brasilianeren at det ikke var Ros, altså meg, som satt i stolen - og hun forteller ivrig og med latter på lur...

I det hun kom gående så hun at jeg satt der, med caps på hodet så hun skulle gå bort for å hilse på meg. Hun oppdaget så at det ikke var meg og ble forundret, personen hadde caps på hodet som jeg gjerne går med, hun hadde kortklipt hår som meg, hun hadde samme type klær og samme kroppsbygning som meg - det var med andre ord lett å bomme på den.

I etterpå klokskapens navn hadde min nye venn resonert seg fram til at kopi 1 har blå caps, det har hun ikke sett meg med, utover det var det veldig vanskelig å se forskjell på oss når man ikke ser oss fra framsiden... Kopi 2 har cirka samme hårfrisyre og briller som ligner, men ikke noe som gjør det vanskelig å se forskjell på oss.

Samtalene og latteren sitter løst rundt bordet hos oss. For et par dager siden kunne jeg observere ei dame ved nabobordet som sitter så hun kikker i min retning når vi er i spisesalen. På et tidspunkt møttes blikkene våre og hun sa "Jeg vil gjerne sitte ved bordet deres, det er der det er så mye liv". Videre "Dere snakker og dere ler, det er hyggelig og masse som skjer hos dere, jeg vil også sitte der...".

Jeg har lyst å invitere denne damen til å komme over til vårt bord, men jeg er redd jeg da havner i unåde hos de som jobber på kjøkkenet og har orden på oss som man har orden på spillebrikker.

Det er rart hvordan folk påvirker en bare ved helt enkelt å være seg selv. Jeg bruker av min energi på alle mennesker jeg på en eller annen måte forholder meg til. Noen mennesker er gode, har en god energi og kan bidra til å gi meg energi slik at netto energibruk ikke er så stor, kan hende går det i balanse og noen ganger kan jeg faktisk også gå i pluss. Andre mennesker er gode og har en god energi, men er samtidig av en kaliber som suger energi av meg ved å være sammen med de - jeg kjenner et par av disse.

Så til en annen gruppe mennesker, nemlig de menneskene jeg støter på som jeg umiddelbart merker at ikke har en spesielt god energi, noen har ikke god energi i det hele tatt. Her er det viktig å understreke at andre kan oppleve ting annerledes, men for meg er energien hos disse personene av en art som påvirker meg negativt. I den grad jeg opplever at en person har en energi som framstår negativ i relasjon til meg, styrer jeg vanligvis unna. I jobbsammenheng har jeg ikke hatt så mye valg, da har jeg forholdt meg profesjonelt til disse personene.

Her på huset, som pasient kjennes det ut som jeg er en mellomting, verken jobb eller privat - det høres trolig ikke fornuftig ut på en flekk, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tenker som jeg gjør.

Mennesker jeg møter her møter jeg definitivt ikke som sykepleier, da jeg ikke har jobbet som sykepleier de siste tre årene og tross alt er inne her som pasient.

Som pasient her er man inne til et individuelt behandlingsopplegg og kan i teorien la være å forholde seg til noen andre enn seg selv og de som jobber her, MEN - det er et men...

Noen aktiviteter er basert på grupper, der man kan tråkke rundt alene eller la være å si noe - samtidig er det gjerne inndeling i mindre grupper og samarbeid, da må man forholde seg til andre. Det er også som jeg tidligere har sagt noe om, slik at man plasseres ved faste plasser i matsalen - som betyr at om man liker det eller ikke så blir det vanskelig om man ikke skal forholde seg til de man deler bord med.

Jeg personlig er heldig i matsalen, fordi jeg opplever at jeg har god kjemi med de tre andre jeg har ved bordet mitt.

I grunnen har jeg god kjemi med alle her. Folk henvender seg til meg, folk setter seg ned sammen med meg, folk ser etter meg, snakker om meg og spør etter meg når jeg ikke er der - jeg er som en slags apekatt eller maskot og man kan egentlig sette et lite spørsmålstegn ved om det er en positiv eller mindre positiv ting... for min del i alle fall...

Men, jeg har møtt på én enkeltperson her inne der alt av hår på kroppen har reist seg, varsellampene har lyst og det har gått ned en rullegardin. I møte med denne ene personen har jeg raskt opplevd at kroppen bare stopper opp og alt i meg vil styre unna vedkommende - det er en helt sprø situasjon å befinne seg i, en situasjon jeg ikke så komme.

Hvordan har jeg løst den?

Jeg skal fortelle deg det...

Det er slik at vi mer eller mindre plasseres i grupper, selv om vi er her på individuelt grunnlag og kan trekke oss tilbake er det vanskelig, fordi man møter på hverandre, det nikkes, sies hei osv - det er vanskelig å stenge ute resten av de som for tiden befinner seg her, man vil da ikke bli sett på som den ene sære, sure og vanskelige på huset??..!!

Jeg har vært høflig med hen.

Jeg har nikket pent når jeg har møtt på hen i gangen eller spisesalen.

Samtidig har jeg gått en omvei dersom jeg har sett at hen står eller sitter der jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gå.

Jeg har kommet i prat med hen et par - tre ganger likevel. Det er vel unødvendig å si at det ikke var jeg som tok initiativet til disse samtalene, eller så hen komme i det hele tatt - da hadde jeg nemlig passet på å forlate rommet før jeg satt i saksa.

Så jeg har sittet pent i ro mens hen har snakket, lyttet og tenkt at det må da dukke opp en eller annen utvei der jeg kan komme unna - som jo har kommet.., etter hvert.

"Den der mannen snakker ikke med noen, han bare fjaser" ble det sagt om en mannlig pasient.

Jeg svarte som han kokken i tegnefilmen lady og landstrykeren;

"Han snakker med meg..."

"Ja" sa min brasilianske venn, "Han sitter i går på sofa og snakket en skikkelig prat, han har ikke snakket en skikkelig prat før - bare tull".

Det er både interessant og hyggelig tenker jeg, dersom jeg kan bidra til at folk som bare fjaser plutselig fører en alminnelig samtale - og med meg av alle sammen, som er dronningen av fjas...

Jeg tror jeg lar dette være delingen for i dag, neste gang skal jeg fortelle dere om hvordan min venn brasilianeren skiller meg og mine to kopier, det er virkelig noe som er både interessant, morsomt og ikke minst rart... 

Gled deg!

...jeg sjekker stadig at puppene er på innsiden og ikke utsiden av badedrakten...

 Aktiv ute er en post på programmet her på dette stedet, fatcampen som avleggeren kaller stedet eller hvilehjemmet som kjerringa ved noen anledninger har brukt for å angi stedet... Om det er noe dette stedet ikke er, så er det et hvilehjem. Et eneste kjør på programmet, brått er det ingenting - likevel er det slik at om man ser på en helhetlig timeplan så er det jammen tettpakket med ymse aktiviteter som både står på timeplanen og ikke står på timeplanen.

Tilbake til aktiv ute -

Man har flere typer gruppeaktiviteter som foregår ute, en av disse er aktiv ute. Aktiv ute er en post på programmet for de som vil og / eller kan gjøre litt mer enn å gå en rolig og begrenset tur. Dette passer for meg tenkte jeg da det ble nevnt, jeg vil gjerne med her hvor det er snakk om å gå litt lengre turer, litt mer intensitet, litt mer utfordrende enn rolige spaserturer langs veien.

Så jeg kastet meg rundt og gjorde meg klar til første økten med aktiv ute. Vi skulle gå langs med gangveien inn mot sentrum av denne landsbyen, der finns det store grøntområder hvor vi visselig skulle ha en eller annen form for aktivitet når vi hadde gått litt oppvarming først.

LEK du, vi skulle leke...

Hjelpes meg var min første tanke, jeg hater å bli satt til styrte leker og styrte konkurranser - dette kan da ikke bli noe annet enn bedrøvelig. Det var plassert ut ikke mindre enn 50 papp-kopper nummerert fra 1 til 50, og vi skulle da altså trille terning og jakte på koppen med rett tall. Om du er kjapp i hodet forstår du raskt at en terning har tall fra 1-6, det å nå tallet 50 blir derfor noe som må gjøres med en vri. For hver gang man triller terningen legger man til tallet man allerede har - inntil man oppnår presis 50.

Vi ble delt inn i lag på fire personer der én person ble terning-ansvarlig, altså skulle denne trille terning som angir et tall - mens laget som helhet skulle jakte på rett kopp, rope på laget og trille terning - om og om og om og om...

Høres dette gøy ut for deg..?

Jeg påtok meg umiddelbart å være terningansvarlig, så for meg at det å jakte rundt på koppene ikke var noe for meg...

Jeg haaaaater å bli satt i styrte aktiviteter, men jeg skal erkjenne det at denne i utgangspunktet teite leken ble faktisk veldig gøy. Se det for deg - jeg triller terning som rakkeren, kauker til resten av team smurfene (du trodde vel ikke det ble et annet navn på oss?) og flyr så rundt som en forvirret humle fra kopp til kopp på jakt etter et nummer, etter rett nummer faktisk.

Nå skulle det vise seg at denne flyingen og for så vidt vandringen på asfalt ikke var helt gunstig for min del, i forkant av denne aktiviteten hadde jeg  nemlig klart å få tilbake betennelsen fra i sommer i ei av de store senene i hoften.

Farsken altså!

Brått ble aktiv ute fjernet fra timeplanen, det samme ble tredemølle og evt. turer ut i marka eller andre steder for den del.

Der i mot ble det satt opp mer basseng, det var sånn det skjedde at jeg plutselig befinner meg i en situasjon der jeg kan begynne å lure på om det er tenkt at jeg skal være mest i vann eller på land under dette oppholdet. Vann er skånsomt, vann lar oss trene uten spesielt stor belastning - og heldigvis for min del har jeg kunne gjøre det. Jeg tråkker rundt, aktiv i vann kaller jeg det. Jeg ser ut som ei utfreaka ahkku som flyter rundt med ei stor pølse som skviser puppene ned i vannet og holder overkroppen flytende, mens jeg har en liten gul flyteplate framfor meg hvor jeg hviler haken og hodet - da prolapsen jeg har i nakken setter stopp for svømming. Må ikke tro jeg bare ligger og flyter, neeeeeida - jeg tråkker og sykler med beina må vite, jobber på - og ser sannsynligvis skikkelig smart ut. I tillegg er jeg litt usikker på den badedrakten min helt øverst, så jeg sjekker stadig at puppene er på innsiden og ikke utsiden av badedrakten... skal ikke se bort fra at jeg tasser til byen og kjøper ny badedrakt i løpet av dagen i dag.

I garderoben møter jeg stadig på en gjeng med ahkku`er av lokal tilhørighet til denne landsbyen. Jeg hilser høflig hei, i fravær av egentlig å vite hva man bør eller ikke bør bedrive av hilsen og snakk når man befinner seg i en situasjon der man er enten fullstendig blottlagt eller på vei mot enten blottlegging eller fra blottlegging. Her om dagen var det en ahkku som henvendte seg til meg, heldigvis etter at jeg hadde dratt på meg badekjolen / frakken/ håndkleet mitt eller hva jeg skal kalle den kledningen og ikke minst fått på meg ei underbukse.

"Unnskyld, kan jeg få lov til.., jeg bare må spørre deg..."

Hjelpes tenkte jeg, hva er det man oppdager eller får for seg som man bare må spørre om i en sådan situasjon tenkte jeg, før jeg høflig svarte;

"Ja, vær så god...?.."

"Jeg har sett på den badesaken din, den du tar på deg når du kommer fra dusjen..."

Ååååh, tenkte jeg så - det var ikke verre nei, det kan jeg leve med å svare på...

Vi har møtt på hverandre i garderoben ved flere anledninger nå, og ahkku`en har opplagt lagt merke til denne kledningen min. Nå har ahkku lyst på en sånn kledning, da hun har tenkt seg til syden og skal være en del på stranden - det hadde vært veldig kjekt med et sånt plagg da med tanke på inn og ut av vannet, skifte om osv. Så, nå har jeg gitt mine tips og anbefalinger til hvor ahkku kan reise for å kjøpe seg et slikt plagg. I tillegg kom en annen ahkku på banen da hun hadde sydd et lignende plagg av to håndduker, ja svarte den første ahkku - men den der har glidelås så man kan åpne den og ta den på seg som en lang frakk eller vest... På dette tidspunktet fant jeg ut at nå kan de diskutere akkurat dette videre på egenhånd, så jeg takket for meg og forlot garderoben.

Men, festlig tenker jeg. Festlig samtale mellom meg og to eldre landsbyfolk i garderoben, på ingen måte kleint... i alle fall ikke for de...

Helt til sist vil jeg bare nevne undervisningen, jeg har vært med på én undervisning til nå, om å mestre livet med sykdom og smerte. Gjorde meg noen notater, men røflig kan jeg si at det jeg husker best fra denne undervisningen er setningen som følger under, setningen er av en art som virkelig er til ettertanke, det er også derfor jeg velger å avslutte dette innlegget med den;

"Vi tenker 70.000 tanker om dagen, 80% av disse tankene er negative".

...Nå er det trolig tid for å kjenne på alt det man måtte ha rundt forbi lårene ...

Første time med fysioterapeut kom dagen etter at jeg ankom dette stedet.

Jeg slo meg ned på en helt alminnelig stol, typisk sånn stol man får når man ankommer et legekontor, venterom eller lignende. Jeg ser bort på fysioterapeuten som sitter på en krakk med hjul og tenker umiddelbart, vi er der ja - man går for hva enn som sies å skulle være gunstig for skrotten - i dette tilfellet skal fysioterapeuten sitte å balansere på en krakk mens man foretar innkomstsamtale, mens jeg på min side ble sittende å se henne svinge fra høyre til venstre, til høyre og til venstre 😅

Etter catch up`en som er en vanlig frase når man kommer tilbake til et sted, presenterte fysioterapeuten agendaen - å lage en timeplan for de første dagene eller første uke, samtidig som hun plukket opp tråden fra sist ved å si følgende;

"Jeg har lest litt i journalen fra sist, da gikk det ikke så bra med alle aktiviteter og det sa stopp halvveis i oppholdet.., jeg tror derfor vi skal starte forsiktig denne gang..."

Takk tenkte jeg, endelig en som har fått med seg noe - og faktisk tar det med seg i neste møte med meg.

Etter litt att og fram og en god porsjon motvilje i meg som jeg fint forsøkte å skjule, i alle fall holde til et minimum, ble vi enig om en timeplan for den første uken.

Bassengtrening -

Her under klarte jeg å få fysioterapeuten til å forstå at disse gruppetreningene ikke er min greie.

Jeg blir stresset av alle menneskene som står trykket helt opp i ørene på meg både i bassenget og i garderoben, i tillegg er det noe med den instruktøren som bare peiser på gjennom timen. Det er lite funksjonelt å si til meg at du bare tar det i ditt eget tempo, kjenn på hvor hardt dine muskler kan jobbe og så stopper du bare der.

Eeeeh nei, det fungerer ikke sånn kjære deg fysioterapeut. Det fungerer akkurat slik jeg nå skal fortelle deg - Man kommer i bassenget og det foregår øvelser med kjekk musikk til. Man gjør øvelsene mens tempo og motstand øker. Når så skjer og liketil Petter på 74 år og Klara på hele 87 år henger med - og man i tillegg ivrer etter å henge på - da er det ikke bare å la de andre seile sin egen sjø. Man lar seg stresse og man henger seg på før man aner det, mens man i etterkant får en smell i form av smerte og stivhet. Vi ble enig om at jeg skal drive egentrening i basseng. Nå har jeg basseng opp til tre ganger om dagen, faktisk har det blitt sånn at jeg flere ganger om dagen sjekker at jeg ikke er blitt lekk, at jeg ikke tar inn vann noe sted.

Medisinsk yoga - 

"Jeg tenkte vi kunne sette opp medisinsk yoga, fordi det er noe man erfarer og ser at har god effekt på nervesystemet..."

"Nettopp ja, det har god effekt på nervesystemet..."

"Ja, forskning viser at smerter og stress fyrer nervesystemet og at dersom man gjør medisinsk yoga så løsner det spenninger, det har positiv effekt på pusten som er veldig bra med tanke på stress og på smerter i kroppen."

"Akkurat ja... Vel, hos meg har det tradisjonelt vært slik at i det noen sier ordet yoga - så fyrer det nervesystemet, jeg får økt puls og det man kaller stress... som nå..."

Fysioterapeuten så på meg, smilte og lo lett -

"Har du noen gang prøvd medisinsk yoga Roshild, det kunne jo være det virker?"

"Nei, jeg har ikke prøvd medisinsk yoga, men jeg har vært bort i type avspenninger og den slags - OG jeg vasker bil som er min egen funksjonelle yoga."

"Kunne du prøve et par ganger for å se hvordan det er, kan jo hende ting har endret seg?"

Jeg gjorde meg opp noen raske tanker i forhold til oppholdet her. Man har et opplegg, det fungerer på de aller fleste - hva skal jeg her om jeg ikke skal prøve det de bedriver? Hva skal jeg her om jeg skal vise motstand til opplegget? Så jeg svarte fysioterapeuten;

"Joda, jeg har faktisk snakket med en kar som driver med medisinsk yoga og har anbefalt meg å teste det ut. Jeg kan prøve det, så ser vi hvordan det blir."

"Dersom du kjenner at dette absolutt ikke er noe for deg, eller du blir veldig stresset - kan du bare forlate gymsalen, trenger ikke sitte ut tiden vet du..."

Sånn foregikk samtalen vår, inntil vi ble enig om at jeg skal forsøke meg to - tre ganger på yoga før jeg helt bestemmer meg.

Jeg sa det ikke, men jeg tenkte i mitt stille sinn - "Du kjenner ikke meg du, jeg forlater ikke noe time før den er ferdig..."

Takke meg til Palmer (Bilen min) og bilyoga tenkte jeg videre der jeg satt, jeg er sikker på at den beste yogaen jeg kan få er en dag ute på gårdsplassen mens jeg vasker, pusser og steller med bilen... ingenting slår det!

"Vi starter med å ta hendene mot hverandre, gni de sammen og legge tomlene inn mot brystbenet - mens du sier inni deg jeg - er - her..." 

"Jeg blir å invitere det til å gjøre forskjellige ting underveis, husk på det at alt er bare invitasjoner, du kjenner selv etter på hvor mange invitasjoner du takker ja til og når tid du heller velger å bare puste eller hvile..." 

"Jeg inviterer deg til å trekke pusten godt inn for så å slippe den ut, så langt ut som du kjenner er greit for deg. Når du gjør dette kan du si inn i deg  jeg - er - nå..."

Du vet det, her faller jeg litt av.., instruksjoner som sier noe om hvordan jeg skal puste og hva jeg skal gjøre med om det måtte være øyne, hode, hender eller hvilken som helst annen del av kroppen. Det har liksom ikke så mye å si om man legger til et stille og treigt "kjenn etter hva som er rett for deg", jeg blir bare mer stresset.

"Nå vil jeg invitere deg med på en reise..."

Jippi tenkte jeg første gangen, nå får vi høre en eller annen fortelling mens jeg sitter her og puster inn og puster ut, for så å holde pusten akkurat så lenge som kjennes bra for meg før jeg gir meg selv påfyll av god og frisk luft...

Så feil kunne jeg ta!

"Vi starter reisen i tærne, kjenner at føttene har kontakt med underlaget før vi drar videre forbi anklene og opp mot knærne."

WHAT???

"Vi flytter oss videre opp til lårene..."

"Hallo, stopp" tenkte jeg, og videre -

"Nå er det trolig tid for å kjenne på alt det man måtte ha rundt forbi lårene på denne reisen - før reisen sannsynligvis går videre gjennom bekkenet, ryggen, magen og helt opp til topplokket..."

Reisen fortsatte den - opp gjennom skrotten, ut i armer og fingre, tilbake igjen via nakken, ansikt, øyne og faktisk også hodet - her snakker vi alt skal med.

Jeg gjorde faktisk en solid innsats underveis, om jeg først skal være med på noe sånt opplegg - så skal jeg da visselig gi det en sjanse, yte mitt og kunne si at jeg gjorde hva jeg kunne.

Faktisk, jeg synes jeg ser meg - og tidvis når jeg satt med åpne øyne kunne jeg faktisk se meg i et speil tvers over rommet for der jeg satt.

Det var en alvorlig Smurf i det speilet skal jeg hilse å si, jeg kan godt forstå hvor man henter det i fra når man noen ganger spør meg hvorfor jeg ser sur ut - jeg tror nemlig at konsentrasjonen min og alvoret i meg får meg se temmelig sur ut... Stakkar den personen som satt nærmest speilet - måtte muligens skvette hver gang man fikk øye på meg...

Uansett -

Evaluering med fysioterapeuten i etterkant var ganske positiv.

"Hvordan ble dette for deg??"

"Det var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd".

"Nei vel..?"

"Nei, jeg tror faktisk disse øvelsene er gunstige..."

"Ja vel, det er jo veldig bra..?.."

"Ja, men den snakken gjennom det hele setter meg ut og fyrer opp der man skal roe ned."

Jeg tror faktisk det, at dersom jeg kunne sluppet instruktøren som forteller meg ditt og forteller meg datt, som ber meg registrere det ene og føle på det andre - og det med en sånn farskens stemme som er ment å være avslappende, men for meg har fullstendig motsatt virkning - så tror jeg det kunne vært bra. Faktisk er det slik at en del av de tingene vi ble bedt om å gjøre - trekke pusten godt inn, puste ut og tømme lungene for luft, ha en naturlig pause før neste innpust - det er da visselig noe jeg allerede bedriver på egen hånd.

Jeg sa til fysioterapeuten at jeg skal fortsette å gå på disse timene, jeg skal gå dit så jeg kan lære meg disse øvelsene og deretter kan sette meg ned for meg selv med rolig musikk og bare gjøre øvelsene uten at noen snakker til meg og gjør meg stresset.

Det er ikke alltid den fysioterapeuten min sier så veldig mye, noen ganger bare lytter hun - eller smiler... som i dette tilfellet...

Jeg tror det er nok betraktninger for i dag, har fortsatt noen poster jeg ikke har snakket om - aktiv ute for eksempel, den tar jeg neste gang sammen med landsbyfolket som det fra tid til annen også er en del av på dette bruket.

...hun kommer som en lydløs rakett inni mellom stolene i spisesalen...

Nå forstås, nå har jeg tenkt å snakke litt om den opplevelsen det er for meg å være inne på et slikt rehabiliteringsopphold som dette pr. definisjon er.

Aller først, litt å huske på -

Jeg er sykepleier, det har vært jobben min i mer enn 20 år. Jeg har jobbet på hjertemedisin med både eldre og yngre pasienter, fysisk dårlig og fysisk friske (Fysisk friske kom gjerne til observasjon med en eller annen intox/ overdose). Jeg har jobbet på helsesenter med både sykehjemspasienter, avlastning, personer som ligger inne for å få lindring av smerte og ubehag OG med ansvar for å svare på legevakttelefonen og assistere legevaktlegen ved behov. Jeg har jobbet som frikjøpt hovedtillitsvalgt og jeg har jobbet som avdelingsleder. Aller mest har jeg jobbet innenfor psykiatri og rus med hovedvekt på rus - det er også her sykepleierhjertet mitt har plassen sin.

Nå har jeg ikke vært i jobb på de siste tre årene pga. skade og sykdom. Selv om jeg begynner å forstå at det kan hende ikke er så realistisk å tenke at jeg kommer tilbake i jobb som jeg har gjort tidligere, så er det noe med den omstillingen i hodet når man går fra å være hjelper til selv å trenge hjelp - høres det logisk ut for deg?

Jeg kjenner på mye rart skal jeg bare hilse å si, noe kan jeg sette fingeren på og noe klarer jeg rett og slett ikke helt å peke på hva er. Jeg vet ikke hva du jobber med, men - Kan du klare å se for deg følgende:

Når jeg kommer inn i stedets spisesal og skal forsyne meg med mat, ser det ved første øyekast ut som en slags kantine eller for den del enkel buffet på et hvilket som helst serveringssted. Jeg finner maten min og plassen min, så begynner jeg å se meg rundt. En etter en ramler det inn folk, noen ganger bokstavelig talt. Jeg sitter på stolen min og mer eller mindre holder meg fast når fru Hansen kommer vinglende inn og bort etter gulvet, når armene flyr ut og i hver sin retning, når hun i tillegg skal bære med seg ett eller annet snur jeg meg rett og slett en annen vei. Jeg snur meg også bort når fru Hansen har mistet noe på gulvet som hun bøyer seg for å få tak i, dette fordi jeg etter en gang tidligere å ha sett armer og bein fly i alle retninger på bøy og tøy etter hva enn man prøver å nå, ikke har nerver til å se på verken Hansen eller Karlsen når de vingler i vei som om de skulle være full av promille. I tillegg er jeg en liten Ludvig - altså er jeg pissredd for at disse folkene skal falle over ende... som jo har hendt.., flere ganger...

Jeg snur meg bort rett og slett for ikke å forholde meg til verken fall og bekymring i den forbindelse, eller til det faktum at jeg ikke er i en posisjon der jeg skal opp for å hjelpe. "Det står ikke om liv" sier jeg til meg selv, "her får du vente på at noen andre trår til..."

Det er rart, veldig rart, å inneha denne rollen som er helt annerledes enn den jeg har til hverdags. Se for deg at du sitter rolig og fredelig i en lenestol i den lune fellesstuen, du har dristet deg dit for litt forandring på et tidspunkt du vet at de fleste andre befinner seg på en eller annen aktivitet et sted. Mens du sitter der kommer det inn en kar med rullator - og hvor enn rart det høres ut, kan det ut fra farta å bedømme se ut som om man har stjålet denne rullatoren. Så, mens du sitter med kaffekoppen og forsøker å lese nyheter på mobilen får du med deg i sidesynet at vedkommende med rullator tar en rask usving... Usvingen fører han rundt som tenkt, men så går det litt skeis i det man dundrer rett inn i en søyle som ikke har flyttet seg siden bygget ble reist. FAEN ropes ut så det synger gjennom den vesle stuen, langs korridoren bort mot resepsjonen midt i det store bygget og trolig langt på vei mot sentrum av denne landsbyen vi befinner oss i... Jeg kan bare si at det er en del interessante, fascinerende og komiske situasjoner man kan bli vitne til her på dette stedet... om man er på rett sted til rett tid...

Eller for å si det sånn -

Jeg som liker å fortelle om saker og ting i litt mer gøyale settinger, jeg får litt historier og situasjoner å ta av mens jeg er på dette stedet...

Ei uke har jeg vært her i dag. På denne ene uken har jeg kommet i snakk med en rekke mennesker med mange forskjellige personligheter. Jeg har allerede fortalt dere om mine venner ved bordet i spisesalen, i tillegg til disse er det noe som gjør at jeg stadig ramler ut for at flere personer snakker til meg - Nesten så jeg begynner å lure på om jeg er en slags magnet på folk...

De aller fleste jeg snakker med viser seg å være veldig hyggelige mennesker, i grunnen er alle de som har snakket til meg hyggelige. Jeg selv har tatt initiativ til å snakke med én person i TV-stuen. Etter først å ha sett henne et par ganger tenkte jeg at det er da visselig noe kjent med dette mennesket - så det må jeg finne ut av. Jeg spurte damen rett ut jeg, "er du henne..?"

"Ja, og jeg har sett på deg og kjenner igjen ansiktet ditt og stemmen din..." svarte damen.

Vel, stort sett når folk har sett ansiktet mitt OG hørt stemmen min, så kjenner de meg igjen - det er noe med det...

Men, denne damen, det er litt gøy -

Jeg har tidligere skrevet om min historie, min oppvekst og min vei gjennom traumebehandling. Denne damen var min kontaktsykepleier da jeg kom inn til mitt første opphold med traumebehandling. Faktisk så er det slik at det ville være løgn om jeg nå sa at jeg ikke på noen måte har tenkt på tiden jeg var i traumebehandling etter at jeg så denne damen her - ei sinnsyk krevende tid, men så lang tid etterpå som vi er nå vil jeg også si det var ei god og lærerik tid. Vi har snakket litt løst og fast når vi har møttes her - Om det faktum at vi møtes akkurat her, i den samme landsbyen, om trening og hvile, og om all salaten man serverer her - jeg er ikke spesielt glad i salat og regner med jeg er delvis kanin når jeg reiser herfra, synes allerede å merke at fortennene begynner å komme på tørk...

I går fikk jeg brått et helt direkte spørsmål fra ei som passerte meg om jeg kjenner en konkret person, ja sa jeg - det gjør jeg. Vel, det er kona mi fikk jeg så til svar - noe som kunne forklare den grublingen jeg hadde i forhold til at ansiktet hennes hadde noe kjent over seg - jeg har sett det på facebooksiden til min venninne.

I dag mens jeg gjorde et forsøk på å stjele litt tid for meg selv i den lune stuen, kom en dame i rullestol - Vi var her på samme tid sist jeg var her, da snakket vi litt sammen og nå fikk vi fortsette den gode praten litt. Herlighet, du snakker om ahkku altså...

Vet ikke med deg, men jeg husker godt superbestemor på TV fra jeg vokste opp, en eldre skikkelse som skilte seg ut fra andre bestemødre fordi hun var så sprek, hun var kjapp i replikkene, oppfinnsom og absolutt ikke det man så for seg ved en eldre dame. Denne damen her, i rullestol - Jeg sa det rett ut til henne jeg, etter at vi hadde fått selskap av ytterligere to personer... Du er en sånn superbestemor du... Hun sitter i rullestolen sin, en rullestol laget av karbon for at den skal være lettest mulig, i tillegg har hun sørget for å få fjernet veltebøylene bak på stolen - fordi de gir vekt og trolig også bremser henne. Jeg ler så jeg holder på å pisse på meg når hun forteller om sin ferd rundt hjemme med denne stolen... Super`n som hun brått fikk som tilnavn av den trioen som var rundt henne, har egne kjørehansker som hun drar på seg når hun skal kjøre - dette for å kunne være rask både i avtrekkeren og i oppbremsing. Hun dro på seg hanskene for å vise oss... Det gikk så fort når hun tok fart med stolen at før vi rakk å blunke hadde hun allerede gjort et par piruetter fram og tilbake med stolen sin. Noen ganger går det skeis og den velter sa hun, fordi hun ikke har bøylene bak. Da ligger jeg der med stolen over meg og bare lirker meg rundt sa hun, stabler stolen på hjulene igjen og svipper meg opp i stolen for så å fortsette ferden... Det er et eventyr å se henne, når

hun kommer som en lydløs rakett inni mellom stolene i spisesalen.

Man skal ikke skue hunden på hårene er det noe som heter, eller man skal ikke bare se en gang på en person å deretter gjøre seg opp en rask mening om denne - da kan man fort bli lurt. Super`n i rullestol er et godt eksempel på at en person i rullestol kan være både munnrapp og rask på hjul, ingen sinke der i gården altså. Ali er et annet eksempel, et eksempel på en mer enn voksen kar, arvemuslim som han selv kaller seg - langt mer frittenkende, kulturelt åpen, leken, spretten og tilpasningsdyktig enn man ville forvente av en 74 år gammel muslim. Etter et par utsagn i går kveld der vi fire som satt rundt krøket oss i latter mens vi hørte på han, ble han oppmerksom på at en av legene trolig er muslim - fordi det er observert det man tror er et bønneteppe på kontoret hans.

Hva????

Reaksjonen til min nye venn var rask, presis og en blanding av spøk og alvor - Dere må aldri fortelle han hva jeg nå nettopp har sagt, han viste gevær med kroppsspråk mens han sa "da er jeg ferdig, det blir skudd og jeg er død..."

Vi har da en veldig fredelig og jordnær lege på huset, muslim eller ikke - det er da absolutt ingenting som peker i retning av fare for utagering i noe som helst form derfra - det mente nok heller ikke min venn Ali, men han fikk igjen minnet oss på det alvor som har vært en virkelighet for han før han kom til Norge.

Jeg har brukt litt tid til å tenke på disse menneskene jeg har rundt meg, hvor forskjellige alle er - på alle måter om en aldri så mye plassert i grupper etter fellesnevnere. Fortsatt har jeg to uker igjen til både å studere mennesker og ikke minst snakke med de.

Jeg har fått en timeplan i hånden for denne første uken, en timeplan som inviterer til en del forskjellige ting;

Time med fysioterapeut, time med lege, time med sykepleier, bassengtrening, Medisinsk yoga, aktiv ute og undervisning er poster jeg har vært innom - eller har hatt gjentakende møter med til nå. Neste gang jeg skriver skal jeg dele med dere fra disse postene, om du tror det er tørt og kjedelig må du jammen tro om igjen - jeg klarer å snappe opp ting til både undring og formidling i hver av disse postene.

Gled deg sier jeg bare, gled deg!

Jeg skulle nesten til å si at når uhellet alt skulle skje, så er jeg glad for at det skjedde... men det ble jo helt feil kjenner jeg så...

Jeg er tilbake i Vikersund, tilbake på Vikersund Bad - rehabiliteringssenter, her skal jeg være i tre uker med fokus på kropp og helse.

Før jeg reiste hit denne gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke orker å bruke energi og fokus på ting utenom egen trening og eget velvære. Jeg skal rett og slett fokusere på meg selv og rett og på jobb og hvile. Om jeg konsentrerer meg om det slipper jeg å forholde meg til andre mennesker, da kan jeg tasse til og fra avtaler og aktiviteter, uten at noen plutselig skal spise av energien min.

Men, så skal du høre...

Her på huset er det slik at man blir plassert i grupper ut i fra hvilken utfordring man har. For eksempel er det slik at ettersom jeg har en nevromuskulær sykdom, er jeg plassert på rød gruppe - som er det man internt på huset kaller for nevrogruppen. Når man er plassert i en gruppe, en slags tilhørighet - så får man også bordplassering i spisesalen etter hvilken gruppe man tilhører.

Den dagen jeg kom måtte jeg vente litt på at rommet mitt skulle bli klart som man ofte gjør på fine hoteller, fristelsen var derfor stor til å late som om jeg var i ferd med å sjekke inn på et litt finere og ærverdig sted . Jeg fikk et lite kort i hånden med oppfordring til å gå inn i spisesalen for å finne noen fra kjøkkenet, vise de kortet, finne meg en plass og få til meg noe lunsj mens jeg ventet på rom - sånt opplever man ikke på finere og ærverdige hoteller.

Ettersom jeg er en pliktoppfyllende person gjorde jeg som jeg ble bedt om. Jeg tasset inn i matsalen og fant ei fra kjøkkenet som ikke så alt for skummel ut, viste henne kortet og ventet på en plassering... "Kan dette være en fin plass?" spurte hun.

"Er det mulig å ikke måtte sitte midt inne i rommet?" spurte jeg.

"Kan dette være en fin plass?" spurte hun så med et nytt forslag.

"Er det mulig å sitte langs med veggen?" spurte jeg.

"Den her, eller den der..." sa hun og pekte så på to alternative bord langs veggen jeg hadde pekt på.

Sånn skulle jeg altså få velge mellom to bord og er nå plassert i et hjørne av spisesalen, der sitter jeg sammen med ei dame fra Brasil som er rundt førti år, Ali og Olav - begge to 74 år.

Jeg er glad i mennesker, men ikke så glad i mennesker som folk tror.

Jeg er glad i å være sosial, men ikke så glad idet som folk tror.

Jeg framstår avslappet i folkemengder og uten antydning til ubehag, men jeg liker meg ikke i store saler fulle av folk - da kjenner jeg faktisk på ubehag og mistrivsel.

Men -

Vi fire ved vårt lille bord, i hjørnet av spisesalen - vi har funnet stor glede i hverandre og har det veldig fint sammen. Trivselen, gleden over hverandre og fellesskapet er uten tvil merkbart rundt oss, hvem vet - Kan hende det sitter folk ved noen av de andre bordene og er misunnelig på den gode tonen hos oss, latteren som sitter veldig løst, spøken og alvoret.

Før jeg reiste hjemmefra hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle havne i en situasjon der jeg brått skulle bli venner med nye mennesker, i alle fall ikke to i midten av syttiårene og ei dame i beste alder som knapt kan noe norsk. Jeg skulle nesten til å si at når uhellet alt skulle skje, så er jeg glad for at det skjedde... men det ble jo helt feil kjenner jeg så...

Vi spiser sammen, når en av oss ikke kommer ser de andre etter denne og sjekker ut om alt er ok. Vi møtes utenom måltider, sitter sammen i dagligstuen, spiller kort (Det vil si de andre tre spiller kort mens jeg ser på, jeg liker ingen spill der man ender opp med en vinner og resten ikke... er en elendig taper rett og slett), vi snakker og spøker, og vi går turer. Hun fra Brasil snakker til oss med det lille hun kan av norsk, vi snakker med henne på norsk så hun må forholde seg til språket og læring. Ali passer godt på når gramatikken blir i overkant på avveie, da korrigerer han så fint og sier "du må lære...". Olav forteller om hans oppvekst / historie og livet i ei lita bygd et stykke unna her vi befinner oss, mens jeg lytter og super til meg av hans beretninger fra et område jeg selv har begynt å bli glad i. Ali har jeg fått et særdeles nært forhold til, da vi har brukt tid sammen på tur både i aktivitetsgruppe og alene. Det er både interessant, lærerikt og rørende å høre om hans reise som politisk flyktning til Norge for mange år siden, familie, kultur osv. Ali på sin side snakker om ting som er annerledes i landet vårt, han viser takknemlighet, ydmykhet og stor interesse for både språk, kultur, forskjelligheter - og i mitt tilfelle uttrykker han faktisk også en glede over å bli kjent med en helt alminnelig, norsk, familiemor - som er skeiv.

Nå sitter jeg på rommet mitt, som denne gangen ikke minner så mye om en fengselsselle. Rommet jeg nå har fått minner faktisk mer om et superenkelt hotellrom enn et ei selle i et fengsel, det er da noe. Faktisk må jeg si at jeg er fornøyd med dette rommet som er litt større enn det forrige, litt større - og nyere - bad. Jeg ha utsikt mot en byggeplass bare 50 - 100 meter bortfor, der bygger man en garasje til ungdomsskolen slik at elever som trenger litt mer praktisk tilnærming til opplæring kan få det - sånt liker jeg veldig godt!

Jeg skal fortelle litt om oppholdet mitt her tenker jeg, i neste innlegg. Da får du lese om hvordan det oppleves å være på dette stedet denne gangen, om hva som foregår i hodet mitt. Dersom du har lyst, kan du finne meg på Tik-Tok under kanalen "smurfheart" hvor jeg forteller om ymse, nå om dagen fra tiden her - Tik Tok kanalen min er foreløbig på engelsk.