"Kopi..??"
"Jaaa, din kopi sitte der på stuen" sa Brasilianeren og pekte ut mot stuen.
Jeg begynte å le, trodde jeg skulle sette i halsen både middagen og gaffelen.
"Mene du at æ har en kopi hær på huse?"
"Snakke så jeg forstår Ros, du må snakke som Oslo..."
Takk tenker jeg, det er fint - jeg kjenner meg som en komplett idiot når jeg bruker ord som ikke passer med hvordan jeg vanligvis snakker- men jeg stokker på ordene etter først å tenke meg godt om, for ikke å snakke om å se meg godt om - i fall det skulle være noen med språkøre som kan finne på å høre meg sitte der og framstå som en klovn...
Bruk av min egen dialekt, mens jeg i samme høvet forsøker å forklare og så oversette de vanskelige ordene til bokmål. Jeg vil legge til at det også brukes en del kroppsspråk, så du kan se for deg at det er litt av et eventyr når vi virkelig er inne i en solid samtale ved bordet. Under disse samtalene sitter stort sett Olav rolig og følger med, med det største smilet man kan tenke seg, et sådan smil som lyser opp hele ansiktet.
Etter hvert har det kommet fram at jeg i følge vår venn Brasilianeren ikke har 1 men 2 kopier her på huset. Hun forsøkte seg med 3 og jeg bremset henne - tre..??!?!
"Ja" sa hun og pekte på meg.
"Du er nummer 1, der er nummer 2 og en også nummer 3"
"Nei" sa jeg, "det er feil."
"Feil?"
"Ja det er feil, jeg er original - ikke en kopi".
"Så da er du original, og der er en kopi 1 og en kopi 2?..!"
"Eeeeh, ja sånn er det da. Jeg er original og originalen er alltid den ekte og den beste".
Sånn er det folkens, jeg er en original og vandrer rundt her med to kopier - men det stopper ikke der må vite...
Neida, min nye venn Brasilianeren spaserte ut i stuen en dag og bort til kopi 1. Hun hadde bøyd seg fram og sagt hei, mens kopi 1 høflig og vennlig svarte hei. I det kopi 1 sa hei oppdaget Brasilianeren at det ikke var Ros, altså meg, som satt i stolen - og hun forteller ivrig og med latter på lur...
I det hun kom gående så hun at jeg satt der, med caps på hodet så hun skulle gå bort for å hilse på meg. Hun oppdaget så at det ikke var meg og ble forundret, personen hadde caps på hodet som jeg gjerne går med, hun hadde kortklipt hår som meg, hun hadde samme type klær og samme kroppsbygning som meg - det var med andre ord lett å bomme på den.
I etterpå klokskapens navn hadde min nye venn resonert seg fram til at kopi 1 har blå caps, det har hun ikke sett meg med, utover det var det veldig vanskelig å se forskjell på oss når man ikke ser oss fra framsiden... Kopi 2 har cirka samme hårfrisyre og briller som ligner, men ikke noe som gjør det vanskelig å se forskjell på oss.
Samtalene og latteren sitter løst rundt bordet hos oss. For et par dager siden kunne jeg observere ei dame ved nabobordet som sitter så hun kikker i min retning når vi er i spisesalen. På et tidspunkt møttes blikkene våre og hun sa "Jeg vil gjerne sitte ved bordet deres, det er der det er så mye liv". Videre "Dere snakker og dere ler, det er hyggelig og masse som skjer hos dere, jeg vil også sitte der...".
Jeg har lyst å invitere denne damen til å komme over til vårt bord, men jeg er redd jeg da havner i unåde hos de som jobber på kjøkkenet og har orden på oss som man har orden på spillebrikker.
Det er rart hvordan folk påvirker en bare ved helt enkelt å være seg selv. Jeg bruker av min energi på alle mennesker jeg på en eller annen måte forholder meg til. Noen mennesker er gode, har en god energi og kan bidra til å gi meg energi slik at netto energibruk ikke er så stor, kan hende går det i balanse og noen ganger kan jeg faktisk også gå i pluss. Andre mennesker er gode og har en god energi, men er samtidig av en kaliber som suger energi av meg ved å være sammen med de - jeg kjenner et par av disse.
Så til en annen gruppe mennesker, nemlig de menneskene jeg støter på som jeg umiddelbart merker at ikke har en spesielt god energi, noen har ikke god energi i det hele tatt. Her er det viktig å understreke at andre kan oppleve ting annerledes, men for meg er energien hos disse personene av en art som påvirker meg negativt. I den grad jeg opplever at en person har en energi som framstår negativ i relasjon til meg, styrer jeg vanligvis unna. I jobbsammenheng har jeg ikke hatt så mye valg, da har jeg forholdt meg profesjonelt til disse personene.
Her på huset, som pasient kjennes det ut som jeg er en mellomting, verken jobb eller privat - det høres trolig ikke fornuftig ut på en flekk, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tenker som jeg gjør.
Mennesker jeg møter her møter jeg definitivt ikke som sykepleier, da jeg ikke har jobbet som sykepleier de siste tre årene og tross alt er inne her som pasient.
Som pasient her er man inne til et individuelt behandlingsopplegg og kan i teorien la være å forholde seg til noen andre enn seg selv og de som jobber her, MEN - det er et men...
Noen aktiviteter er basert på grupper, der man kan tråkke rundt alene eller la være å si noe - samtidig er det gjerne inndeling i mindre grupper og samarbeid, da må man forholde seg til andre. Det er også som jeg tidligere har sagt noe om, slik at man plasseres ved faste plasser i matsalen - som betyr at om man liker det eller ikke så blir det vanskelig om man ikke skal forholde seg til de man deler bord med.
Jeg personlig er heldig i matsalen, fordi jeg opplever at jeg har god kjemi med de tre andre jeg har ved bordet mitt.
I grunnen har jeg god kjemi med alle her. Folk henvender seg til meg, folk setter seg ned sammen med meg, folk ser etter meg, snakker om meg og spør etter meg når jeg ikke er der - jeg er som en slags apekatt eller maskot og man kan egentlig sette et lite spørsmålstegn ved om det er en positiv eller mindre positiv ting... for min del i alle fall...
Men, jeg har møtt på én enkeltperson her inne der alt av hår på kroppen har reist seg, varsellampene har lyst og det har gått ned en rullegardin. I møte med denne ene personen har jeg raskt opplevd at kroppen bare stopper opp og alt i meg vil styre unna vedkommende - det er en helt sprø situasjon å befinne seg i, en situasjon jeg ikke så komme.
Hvordan har jeg løst den?
Jeg skal fortelle deg det...
Det er slik at vi mer eller mindre plasseres i grupper, selv om vi er her på individuelt grunnlag og kan trekke oss tilbake er det vanskelig, fordi man møter på hverandre, det nikkes, sies hei osv - det er vanskelig å stenge ute resten av de som for tiden befinner seg her, man vil da ikke bli sett på som den ene sære, sure og vanskelige på huset??..!!
Jeg har vært høflig med hen.
Jeg har nikket pent når jeg har møtt på hen i gangen eller spisesalen.
Samtidig har jeg gått en omvei dersom jeg har sett at hen står eller sitter der jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gå.
Jeg har kommet i prat med hen et par - tre ganger likevel. Det er vel unødvendig å si at det ikke var jeg som tok initiativet til disse samtalene, eller så hen komme i det hele tatt - da hadde jeg nemlig passet på å forlate rommet før jeg satt i saksa.
Så jeg har sittet pent i ro mens hen har snakket, lyttet og tenkt at det må da dukke opp en eller annen utvei der jeg kan komme unna - som jo har kommet.., etter hvert.
"Den der mannen snakker ikke med noen, han bare fjaser" ble det sagt om en mannlig pasient.
Jeg svarte som han kokken i tegnefilmen lady og landstrykeren;
"Han snakker med meg..."
"Ja" sa min brasilianske venn, "Han sitter i går på sofa og snakket en skikkelig prat, han har ikke snakket en skikkelig prat før - bare tull".
Det er både interessant og hyggelig tenker jeg, dersom jeg kan bidra til at folk som bare fjaser plutselig fører en alminnelig samtale - og med meg av alle sammen, som er dronningen av fjas...
Jeg tror jeg lar dette være delingen for i dag, neste gang skal jeg fortelle dere om hvordan min venn brasilianeren skiller meg og mine to kopier, det er virkelig noe som er både interessant, morsomt og ikke minst rart...
Gled deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar