"Nei Ros, du står der og jeg studere din rompe..."

 For å skille meg og mine to kopier fra hverandre har min nye venn funnet en strategi for å vite hvem som er hvem.

"Stå Ros, være så snill kan du stå nå der - tusen takk..."

Jeg ser spørrende på henne, reiser meg nølende og ser på henne.

"Nå snu deg vær så snill Ros, kan du snu deg en gang bort?"

Hva skjer tenker jeg, hvorfor skal jeg snu meg hva er det hun ser på.

"Jeg studerer på deg".

"Du studerer meg, bakfra???"

"Ja".

"Hva er det du studerer.., bakfra..?"

"Jeg ser på hodet og jeg ser på rompe".

"Rompe??? Studerer du rompa mi når jeg går??"

"Ja Ros, jeg ser på rompe din for jeg må se er det kopi eller er det Ros."

"Takk det er bra".

"Nei Ros, du står der og jeg studere din rompe..."

"Takk, det er bra nå - nok studering nå" fikk jeg knødd meg til å si, mens jeg fant stolen og satte meg igjen.

I tillegg til meg studerer brasilianeren vår også kopi 1 må vite, særlig bakfra og da særlig rompen til min kopi 1, det kom fram i praten etter at vi hadde satt oss ned rundt bordet igjen.

Det ble en interessant og til dels morsom (man må da se deg komiske i det) prat skal jeg bare si.

"Studerer du rompen til kopi 1 også da..?"

"Ja, jeg studerer henne rompe også, kopi 1..."

"Hva med kopi 2, studerer du henne også?"

"Nei, jeg ikke studere kopi 2, hun er ikke samme".

"Jeg ser på deg og jeg ser på kopi 1, det er vanskelig for meg Ros. Jeg kan ikke vite er det Ros eller er det kopi 1"

Jeg tror jeg satt som et spørsmålstegn store deler av denne samtalen, når jeg ikke enten var satt ut eller lo så tårene spratt...

"Det er mye samme. Samme hår, samme med caps. Dere også liker mye samme klær"

"Nåååh..."

"Det er vanskelig for meg Ros, jeg studere, jeg finne forskjell".

"Har du funnet forskjell?"

"Jeg tror, ja jeg tror".

"Du er fin Ros".

"Takk..."

"Nei Ros, du er fin, fine rompe".

"Takk, vi stopper der".

"Nei høre meg Ros, høre meg. Du er fin Ros, fine rompe".

"Hør på meg også, takk - det er bra nå, nok rompe nå".

"Din kopi 1 Ros, hun er fin - ikke samme deg".

"Du har stor, dere har begge stor romper, du er finere rompe".

"Hva med kopi 2?"

"Nei ikke kopi 2".

"Ikke?"

"Nei hun er ikke samme deg og kopi 1".

"Hun er bare briller og litt hår".

"Ikke rompe altså?"

"Nei ikke rompe, hun er ikke samme deg - du er fin rompe Ros".

Norsk er et vanskelig språk for de som ikke er født til å snakke det har jeg forstått, uansett hvor vanskelig det er så blir jeg altså ikke til en rompe tenker jeg - om enn aldri så mye man påstår at den er fin.

Jeg har stor rompe, det vet jeg. Fin rompe der i mot er noe jeg på ingen måte verken har tanke om at jeg har eller kjenner spesielt komfortabelt at i det hele tatt er oppe til diskusjon - likevel, situasjonen som helhet rundt bordet var helt surrealistisk.

Jeg trodde jeg skulle knekke sammen i en blanding av pinlighet, forlegenhet og latter.

Brasilianerens mange kommentarer alene kan gjøre at en hver stakkar står i fare for å bli høy på seg selv, nå er jeg veldig liten i utgangspunktet og trillrund så det er ikke noe stor greie for min del.

Hele denne situasjonen, og en rekke andre, gir meg vanvittig mye glede. Jeg liker å tenke at jeg ikke er selvhøytidelig, jeg fleiper gjerne med meg selv som verktøy, jeg kan godt le en god latter dersom det er noe gøy å le av - og det vil jeg absolutt påstå at det som kom fram i samtalen rundt bordet var, og det har vært mange flere av disse stundene.

Det er en fin ting tenker jeg, å by på seg selv - særlig om det å by på seg selv betyr at det er mange som kan få glede av det.

Skal ikke se bort fra at det kommer flere interessante utdrag fra samtaler i vårt firkløver.