torsdag 6. mars 2014

… å spise med ei tann som dingler etter ingenting i munnen er utfordrende.

32, det er snart 32 år siden jeg startet på skolen - da var jeg syv år, og på den tiden mistet jeg min første tann.
Jeg husker veldig godt mamma som sa "kom hit så jeg får se på den" for hver nye løse tann.

Det var noe rart med mamma og når hun skulle bare se på noe, hun så nemlig mer med fingrene enn med øynene i enkelte sammenhenger… noe jeg lærte meg blant annet ved første løse tann, og voktet meg vel for siden...

Aaaaaaooohhee… og irritable fnysinger - det der er ikke å se, det er å røske tak sa jeg.
Jaja, men den er jo helt løs og da må man kunne ta den ut svarte hun sånn cirka.

Gutten min er litt tidligere ute enn meg, han er akkurat blitt seks år, har fått to nye tenner nede i munnen sin og har de siste ukene smilt med ei tann i manko oppe - nå henger nabotanna i en veldig tynn tråd, og  det er om å gjøre å få den ut snarest så lillemann kan få spist litt… det er nemlig ikke overraskende at det å spise med ei tann som dingler etter ingenting i munnen er utfordrende.

Vi har sett på tannen over mange dager nå, vi har kjent på den, vi har rikket på den og vi har latt den få litt mer tid til å dingle.
Det er noe i meg som ikke vil presse fram tiden for å røske den ut, dette er noe lillemann skal få styre tenker jeg - ikke at jeg ser med fingrene og så brytes tanna ut, sånt gjorde man for 30 år siden…

Første tanna til lillingen min gikk i sverige, neste etterlyste han plutselig da vi kjørte bil "hvor er tanna mi??", tredje tann kom han plutselig ut med fra soverommet når han hadde lagt seg en kveld - utrolig hva man gjør for å ikke sove…

I dag har vi kjent på tanna igjen, den klamrer seg fast til ingenting - og det blør rikelig med friskt blod når det rikkes på den - men min lille skatt vil ikke ta den ut...
Han sitter standhaftig ved barne-tv "jeg blir aldri klar for å ta den ut…"

- vel, akkurat det gjenstår å se - men det trenger jeg ikke å si til han nå :-)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...