I mitt hode og i mitt hjerte er det egentlig veldig enkelt

Jeg vet hva jeg vil ha i jula, og hvordan jeg vil ha det- alt med utgangspunkt i barndommens julefeiringer.

Adventstiden-

Om man deler min tro eller ikke, jeg tror vi trenger å bli minnet om at det kan være bra for oss å vente på ting.

Adventstiden her i smurfeland brukes til kos, turer til fots både alene og sammen, forberedelser til jul og alenetid- tro det eller ei, jeg har alenetid.

For meg er advent minst like kos som selve jula, om enn ikke høytidelig.

Jeg elsker ventetiden med alle lys og farger - lysene fra barndommen har jeg tatt med meg - de gir meg en opplevelse av varme, lysene forteller meg at alt ikke er ille selv om det er mørkt rundt oss. Ikke bare liker jeg å omgi meg med lys i adventen, jeg liker lys med farger, noe som jeg ser kan bli litt vel mye for de jeg har rundt meg. Advent fyller meg med en tilfredshet ved å ha noe å se fram mot i, noe å gleder meg til.

Jeg håper vi her i smurfeland har lært våre barn litt om det å vente på ting, glede seg til ting for så å kjenne en større glede når man endelig når målet.

Lillejulaften-

Vi setter pris på at man nyter julematen og ikke spiser til man kreperer, derfor er julegrøten i smurfeland flyttet fra julaften formiddag til lillejulaften. Med julegrøten legges også grunnlaget for en god riskrem.

Ingen pynting av juletreet tidlig i advent, treet har i tråd med tradisjonen vært pyntet lillejulaften med både kjøpt julepynt, gaver og hjemmelagd pynt. Noe av pynten har helt spesiell hjerteverdi - fordi det er gaver, fordi det er lagd av barnehender eller fordi det er kjøpt inn av en spesiell grunn.

De siste årene har vi tatt inn og pyntet juletreet på pittelille julaften,  altså 22 desember - dagen bror ble født. Vi har endret på tradisjonene og lagt pynting av tre til denne dagen både for å frigjøre tid på Lillejulaften - som skaper mer rom for kos og gir mindre tid til kav- OG for å gjøre bror sin dag litt hyggelig.

Årets lillejulaften som av undertegnede ble brukt i akuttmottaket på Kalnes,  har vist oss at man godt kan feire jul uten julegrøt, dermed også uten riskrem. Vi har og sett at det fungerer uten Karamellpudding på selveste julaften.

Julemorgen-

Jeg står tidligst opp av husets folk- dels fordi kroppen ikke klarer å ligge spesielt lenge, og dels fordi jeg på mine voksne dager nyter å stå opp tidlig.

Mens flokken fortsatt sover lager jeg til julaftenfrokost - så venter jeg, igjen... denne gang på at flokken skal våkne.

Julaftenmorgen er den beste stunden på julaften... (ja, det hørtes veldig rart ut med julaftenmorgen...). Under denne tiden råder det ingen stress, ingen krav, ingen forventning, ingen mas. Vi er ingen storfamilie,  vi er ikke mange. Det er oss fire og hunden som er sammen i jula, noen reaksjoner har det blitt gjennom årene.

"Så dere reiser ikke nordover?..!"

"Dere får ikke besøk fra nord..?"

"Så det er bare dere fire..?"

Vi fire har feiret jul sammen siden vi flyttet sørover, vi har en rolig, fin og god jul- og vi trives med det, det ser faktisk like kaotisk ut i stua sent om kvelden som om vi var fjorten stykker.

Julemiddagen-

Vi spiser fortsatt lutefisk i smurfeland, men vi spiser den en av adventshelgene- du husker fra lenger opp i innlegget at vi ikke ønsker å se folk spise seg ihjel julaften... Selveste julekvelden kjører vi ribbe med sprø svor og tradisjonelt tilbehør. Karamellpuddingen er fast dessert, laget slik svigermor lærte hun jeg deler seng, hus, vaskemaskin og huslån med - og så finnes det enkelttilfeller som i år, der omstendighetene tilsier endring i tradisjonen.

Disse tradisjonene, denne måten å ha det på- er det et absolutt,  noe som må til for at det skal bli jul?

Svaret er enkelt, Nei.

I mitt hode og i mitt hjerte er det egentlig veldig enkelt.

For min egen del handler julen om nettopp dette lille barnet som ble født i en stall for mer enn to tusen år siden. Sammen med et ukjent antall andre mennesker deler jeg troen på at dette barnet skulle bringe håp og lys til menneskene.

Med denne enkle forståelsen av julen er det ingen og ingenting som legger et absolutt for hva som skal til for en riktig julefeiring.

Tradisjonell julemat og juletøy, snø og de riktige folkene rundt en, kirkebesøk og hva enn det måtte være - ingenting av dette har til sist noe å si for om jeg får julestemning eller ikke, for om jeg kjenner det godt å feire jul eller ikke - julen kommer uansett.

Uansett hvor jeg måtte befinne meg i verden, uansett hvem jeg måtte befinne meg sammen med - så langt det lille barnet svøpt i en krybbe i en liten stall har sin plass i hjerterommet mitt, så blir det jul.

 Ønsker leserne mine en god finale på jula 2024, og en god nyttårsfeiring i morgen 🥳🥳🎄

Vi barna var kjøtthoder som ble puttet i bilen og tatt med til det store utlandet...

Om jeg tenker tilbake på jula i den tiden jeg vokste opp, så var det helt andre forhold enn det er i dag. Advenstiden var ei tid med masse lys.

Når man vokser opp i ei lita bygd i Finnmark fyller man advenstiden, den mørkeste tiden i året - som i Finnmark betyr mørketid med mørke hele døgnet på de mørkeste dagene - med lys. Lysene som ble satt opp var klassiske lys, men også mye bruk av fargede pærer. Det skal litt til å komme seg gjennom mørketiden i nord, faktisk er denne tiden så mørk og tung at mange blir både psykisk og fysisk dårlige av det.

Det å tilføre lys og farger denne tiden er en nødvendighet for veldig mange, for å klare seg gjennom det tyngste mørket - det er også grunnen til at adventslysene gjerne kommer allerede i november og blir til ut i januar et sted.

Man var flink til å besøke hverandre i den lille bygda jeg vokste opp, kanskje spesielt i adventstiden. Noen av bygdas kjerringer bakte lefser eller smultringer sammen, noen sammen med storfamilien og atter andre alene. Man bakte i store mengder og så ga man bort julekaker til noen man visste var alene og kan hende ikke hadde tilgang til hjembakte julekaker.

Julestrømpene forberedte man i god tid fram mot jul, ukevis i forveien startet man med å få i hus innhold til disse, fordi det førte med seg kostnader - utgifter man ikke hadde anledning til å ta på en gang rett før jul. I tillegg var det nok en viss porsjon av fornøyelse ved å forberede disse strømpene. Fram til jeg var langt oppe i barneskolen hadde vi fire eldste av barna en felles julekalender, en kalender som bar med seg en pitte liten ting for hver dag. Ikke bare ventet vi barna på jul gjennom advent, vi ventet også på at det var ens egen tur til å åpne kalenderluken for å få denne lille dingsen på innsiden.

Julemat, julegodt og juledrikke - dette reiste vi over landegrensen for å handle inn. I dag er ting annerledes om man ser på priser, da vi vokste opp var det aller meste langt billigere i Finland - men man hadde kvoter for hvor mye kjøtt man kunne ha med seg over grensen, som man har kvoter på alkohol og tobakk. Med et visst antall kilo pr hode var det helt vanlig at man opererte med det som fikk navnet kjøtthoder, vi barna var slike kjøtthoder som ble puttet i bilen og av sted mot det store utlandet bar det.

Selveste julekvelden var kjernefamilien samlet rundt eget spisebord,  i egen stue og på eget gårdstun, å samle storfamilien til felles feiring var aldri et tema. Vi hadde ikke oppvaskmaskin, og det opplevdes tidvis som om julaften var et eneste spis, vask opp, dekke på til nytt måltid, spis, vask opp osv. Julegrøt, lutefisk, ribbe - alt kom i løpet av julaften.

Julen var høytid, var hellig hjemme hos oss. Juleevangeliet ble lest høyt i forbindelse med julemiddagen, en skikk som kom i hus da jeg var i ungdomsskolealder. Skikken hjemme var at når julen ringte inn på julaften, da var det høytid og da var det ikke snakk om verken at man skulle gå på besøk til noen eller få besøk av noen før de røde dagene var til ende - unntaket var å dra til onkel og tante, og til besta, ettersom de var nær familie. Folk skal ha fred i jula sa den eldre garde.

Innom husets fire vegger rådet det julefred fra julen ringte inn til nyttår. Ikke skulle det klippes, strikkes, broderes eller gjøres annet som kunne minne om håndarbeid. Ikke skulle det hugges ved, hamres eller lages støy av noe slag ute på tunet om det ikke var helt nødvendig - høytiden skulle ivaretas. Romjulens middager var søndagsmiddager på rekke og rad, da alt skulle være tatt opp flere hakk fra hverdagen.

Barna skulle ses og ikke høres, en uskreven regel - til hverdags for så vidt, men spesielt i julen.

Ikke alle ting har satt seg som noe jeg har hatt ønsker om å ta med meg inn i min egen lille kjernefamilie, men det er i stor grad elementer fra barndommens julefeiring jeg absolutt har med - det skal jeg si noe om i neste innlegg.

Har du en bevisst relasjon til julen, til hva julen betyr for deg?

 Vi befinner oss nå midt inne i julehøytiden. Det å feire jul er noe vi har gjort i generasjoner, grunnen til at hver av oss feirer jul er ikke så ensidig som den en gang var, nemlig markeringen av et lite barn som ble født i en stall i Betlehem.

Uansett hva som gjør at man feirer jul, jeg er overbevist om at det generelt råder en felles forståelse av innholdet for dagens julefeiring.

Jula handler om fred.

Det er ingen tid på året vi hører mer snakk om fred enn i julehøytiden, fred på jorden, fred fra krigshandlinger, fred i samfunnet vi omgir oss i, fred i hus og hjem, fred til sinns.

Jula handler om familie.

Julehøytiden er den høytiden, den tiden faktisk, på året der fokuset på familietilhørighet, familie-sammenkomster og i det hele tatt familie er større enn noe annen tid. En naturlig greie i denne sammenhengen blir fokuset på det motsatte av familie og det å ha noen å være sammen med - nemlig ensomhet. Det er ingen tid på året der ensomhet får større fokus, trolig også ingen tid på året der det er vondere å være ensom enn i julen.

Jula handler om å gi.

Vi gir hverandre gaver i julen, vi gir julekort der vi deler frimodig av hva året som har gått har gitt oss - og for noen også tatt fra oss. Nå er det vel egentlig slik at vi ikke gir så mye julekort lenger heller, det er i ferd med å bli en tradisjon vi av portokostnader gir fra oss. Vi gir mer av det vi har til overs til de som trenger det i jula enn ellers i året og det er ting som kan tyde på at vi den senere tiden også er blitt mer obs på og flinkere til å gi av tiden vår til de vi har rundt oss.

Jula er håpets og lysets tid.

Vi omgir oss med mye mørke, dysterhet, krig og elendighet, sult og katastrofer, ensomhet og fortvilelse, hat og hatkriminalitet osv osv. Det å bruke juletiden til å holde fast i håp om noe bedre, håp om fred, håp om livskvalitet, håp om endring, håp om nye begynnelser osv - er noe vi trenger. Vi trenger noe som kan gi oss et glimt av og forventning om lys - det gjør jula for oss.

Jula bringer med seg så mye forventing for hver av oss - at det kan bli vanskelig å bære.

Forventninger til perfeksjonisme, forventninger til familiekos, forventninger til å få, forventninger til å gi, forventninger til å være glad, forventninger til å dele, forventninger til å følge tradisjoner og sånn kan man fortsette.

Alle forventingene som omgir oss i jula tar nesten knekken på enkeltpersoner, har du tenkt på det noen gang?

Jeg har tenkt på det.

Jeg har tenkt på det når praten om julemåltider tar til, når spørsmålene om hvordan man pleier å gjøre ditt og datt tar til, når spørsmålene om hvem man skal feire jul sammen med kommer - om man skal være alene eller sammen med storfamilien. Jeg har tenkt på det når spørsmålene om bakst kommer, og jeg har tenkt på det når man er i gang med praten om julegavene kommer - hva har man kjøpt, hvem kjøper man til, hva ga man i fjor, når starter man og hva fikk man.

Hvorfor feirer du jul?

Har du en bevisst relasjon til julen, til hva julen betyr for deg?

Er det tradisjoner, du har vokst opp med jul og den hører derfor bare med - på sin vante måte?

Er det juleevangeliet?

Er det de mer generelle tingene ved julen du legger til grunn - fred, gavmildhet, familie, håp og lys?

Er det fordi alle rundt deg feirer jul?

Har du gjort deg noen klare tanker om dette noen gang?

Oom du ikke har gjort det - hva med å gå i deg selv å gjøre deg opp noen tanker om deg selv og julen - den høytiden på året der vi har fri fra jobb og skole i opp til to uker som det er i år, hvorfor er det slik og hvilken betydning har det for deg... om noen?

Jeg tror at det å være bevisst hvorfor jeg driver med alt jeg driver med rundt julehøytiden er en klok ting. Jeg tror det er klokt fordi vi bruker så mye energi på forberedelser til jul, selve julekvelden og for den del også romjula med alle "hva skal vi finne på?" "Hvilke planer har vi for romjula?"

Dersom vi har gjort oss opp noen tanker om hvorfor vi har fri fra jobb eller studier, hvorfor vi legger så mye energi inn i alle forberedelser og innkjøp av gaver - så tror jeg at vi kan lette på noe av det stresset som er til stede for i alle fall en del rundt oss. Det er noe med at når vi er bevisst på hvorfor vi gjør ting og hva som er viktig for oss - så er det lettere å prioritere det viktige og nedprioritere det mindre viktige.

Lykke til.

om jeg kjenner godt etter kan jeg muligens ane en liten frø av velvilje

 Del 5

Jeg tok mot til meg og bestemte meg for å bruke fem minutter på å gjøre en innsats, trykke på lenken og høre han karen snakke litt lenger enn til der han ber meg om å finne et behagelig sted å slå meg ned... det motet forsvant i det jeg satte meg ned med enheten der youtube ligger inne - svosj, så var jeg et helt annet sted enn i enn døvende sus med han karen på øret - igjen en nedtur med andre ord.

Nå har det gått en stund siden forrige innlegg om yoga, det betyr likevel ikke at jeg ikke har prøvd meg på noe... jeg har bara hatt liten anledning til å skrive...

Lite anledning til å drive med forsøk på yoga har det også blitt, i alle fall når jeg er av den sorten som trenger at det ligger til rette for ditt og datt.

Det jeg har gjort, er å gå noen turer. Jeg har gått ute, sakte, med kamera i hånden. Jeg har sett meg rundt etter motiver og jeg har knipset. Jeg har vasket bil som jeg vil si var nødvendig før jul, og selv om det ble en kattevask denne gang fikk jeg kjenne på behaget og roen ved å gjennomføre denne kattevasken. To dager etter bilvasken og i det regnet plasket ned fikk jeg igjen kjenne på stress når jeg kom ut med bilen, stress over regnet, stress over møkka som igjen setter seg på bilen, stress over møtende biler som av en eller annen grunn er redd for å kjøre nærmere enn en meter fra der asfaltkanten stopper på dems side, stress over dritt som smeller om på bilen fra andre biler som kjører over i min kjørebane, stress over at bilen igjen er møkkete...

I tillegg til å vaske bilen, som jo påfører mer stress i det jeg etterpå kommer kjørende ut i regnvær, har jeg faktisk også gjort noen pusteøveler. De pusteøvelsene jeg har gjort har vært så korte at de har gått over alt fra halvt minutt til et par minutter, og de har foregått mens jeg har sittet i en stol eller ligget i sengen.

Hva jeg har gjort?

Jeg har klipt igjen øynene mens jeg har dratt gode pust inn gjennom nesen og ut gjennom munnen, mens jeg har sittet i stolen. I sengen på sin side er det av naturlige årsaker en helt annen greie. Jeg bruker C-pap når jeg sover, altså en slags pustestøtte. I det jeg har fått på meg masken til C-pap`en begynner det å blåse lett i nesen, for å hjelpe meg til (best mulig) pusting. Når maskinen blåser luft inn i nesen min for å hjelpe meg til å holde systemet åpent, så skjer det noe når man åpneer munnen - det som skjer får meg til å bli som en fisk på land, har du sett det noen gang? Om jeg åpner munnen må jeg stenge i halsen og blir liggende å gispe, gape opp og igjen som en fisk som ligger i fjærasteinene - uten å puste. I det jeg forsøker meg på å åpne luftveien ned i halsen vil det komme et ubehagelig bråk fra maskinen, et bråk som får det til å høres ut som om det er en stor luft lekkasje et sted - og det er det for så vidt også da - fra munnen og ut.

Så, det jeg gjør er å sette på meg masken og legge meg til rette. At jeg bruker masken er rett og slett fordi jeg da får hjelp til å dra de lengste og beste innpust, som vel er en god ting når man skal gjøre yoga. Jeg trekker pusten godt inn gjennom nesen, så langt jeg bare kan, jeg holder et sekund eller to før jeg slipper luften sakte ut samme vei som den kom inn - ut, ut, ut, så langt jeg bare kan klare. Dette har fungert for meg de gangene jeg har gjort det og jeg skal fortelle deg hvorfor. Jeg har pleid å legge meg ned tilkoblet maskinen, jeg har pleid å legge meg ned for nettopp å puste på denne måten - men jeg har aldri tenkt på det som yoga. Jeg har lagt meg ned slik når jeg hav vært ekstra tung i pusten, eller jeg har rett og slett ligget slik og pustet noen gang før jeg sovner, tenkt at jeg må få best mulig nytte av maskinen, la den gjøre jobben sin best mulig ved å hjelpe til gjennom bevisste åndedrag. Herlighet, dersom jeg tidligere hadde tenkt over at dette pr. definisjon er litt yoga Roshild, det er rett og slett Yoga du driver med - da hadde jeg blitt stresset av det også så hadde jeg fucka opp hele innsovningen min... det skulle tatt seg ut...

Uansett-

Om jeg kjenner godt etter, veldig godt, så kan jeg muligens ane en liten frø av velvilje som er i ferd med å slå rot der inne et sted - en velvilje som med litt omsorg vil slå rot håper jeg, og så handler det om å være tålmodig med tanke på hvor mye tid dette lille trenger for å vokse, for å ta seg til overflaten og deretter videre voksing og utvikling.

Ønsker deg en nydelig dag, lillejulaften faktisk <3

💖😊

I dag er det blitt den i morgen det var i går

 I går startet tankene mine for i dag,  da med tankestart "i morgen er det..."

I dag er det blitt den i morgen det var i går.

I dag har tankene mine surret i vei, sammen med en solid porsjon emosjoner.

Jeg har tenkt på bror, på hva som foregikk i hodet hans denne spesielle dagen.

 Hva tenkte han, hva følte han, hva var det som drev han gjennom dagen, den dagen som skulle bli hans siste?

Når tid visste han at den dagen skulle bli hans siste?

Når tid bestemte han seg, bestemte seg for at akkurat denne dagen- presis ei uke før han skulle bli 46 år, at den dagen skulle bli finaleomgangen for hans del?

Det siste døgnet bror levde var det ikke bare kaos i hodet hans, hele han var et stort kaos av å se ting som ikke var reelle, høre ting og folk som ikke var reelle. De siste par døgnene var en kamp for å bli hørt, bli sett, få hjelp - en hjelp som vi i dag vet handlet om å leve eller dø.

Bror var ikke alene, han hadde lillebror sammen med seg den siste helgen han levde. Bror som var storebror,  men i praksis som en farsfigur for lillebroren sin, gikk og løp hvileløs rundt huset til min lillebror denne siste helgen.

Rop og skrik av verden lillebror ikke har hørt verken før eller siden. Skrikene sitter i meg for alltid har lillebror fortalt meg, det samme gjør synet av bror når han vandret att og fram i fjæra mens han ropte og skrek.

Bror ville én ting han, ha hjelp til å sove.

Fredag 13 desember 2019 snakket jeg med bror siste gang.

"Er det farlig om man ikke får sove?"

Bror var redd for mye, døden kanskje aller mest. Likevel, på ett eller annet tidspunkt søndag 15 desember 2019, ble det for krevende å gå rundt uten noe hjelp å hente, det ble for krevende å skrike og rope- ikke de høyeste vræl hjalp.

Et sted i det som var en ny erfaring for bror, nemlig psykose- har han bestemt at han ikke klarer mer.

Et sted denne søndagen var ikke tanken på barna nok til å holde bror hos oss lenger, han må ha bestemt seg for at det han fryktet mest av alt- døden, var bedre enn å ha det sånn som han hadde hatt det den siste helgen.

I dag er det fem år siden denne dagen da et ankerpunkt ble borte, en pappa, en bror, en venn, en sambygding.

Det er ikke sikkert jeg noen gang vil slutte å undre på disse spørsmålene, en del av meg håper faktisk på at jeg ikke slutter.

Jeg er klar over at jeg med stor sannsynlighet framstår negativ i skrivingen

 Del 4

Så har jeg altså tatt meg så langt at jeg har lastet ned en app på mobilen min, riktig nok ikke gjort annet enn å trykke åpne på den - men den er lastet ned. I tillegg til det har jeg trykket meg inn på en lenke som tar meg med til youtube og en veilednings video - der stoppet det.

En kar denne gang, med en stemme som nesten kunne vært AI - så kunstig oppleves den.

"Finn deg et behagelig sted å sette deg eller legge deg ned."

dunk - dunk - dunk - dunk ...

Hva er det med disse stemmene tar jeg meg i å tenke. At man skal si det man skal si er en ting, men hvor vanskelig kan det være å bare si det - rett ut, med vanlig stemme?

Jeg tror, oppriktig, jeg har litt å jobbe med når det kommer til å bruke energi på det en vant yoga-person trolig ville si er å kaste energi på unødvendige greier.

Okey, så nå har jeg en app. I tillegg til denne appen har jeg altså en lenke som sender meg rett inn på youtube og stemmene fra det hinsidige som ber meg finne et behagelig sted å sitte eller ligge - trolig for at jeg derav skal få best mulig utgangspunkt til å gjøre det jeg skal gjøre - yoga, eller meditasjon for å bruke det uttrykket.

Jeg er klar over at jeg med stor sannsynlighet framstår negativ i skrivingen min nå, det er absolutt ikke meningen - jeg jobber iherdig med meg selv, i den sammenheng velger jeg å bare trykke ut det som tar veien inn av tanker og følelser - om enn aldri så negative i denne omgang.

Målet mitt er at jeg faktisk skal komme til et punkt der det kjennes ålreit og naturlig å sette seg ned, eller legge seg ned, for å gjøre denne meditasjonen - denne yogaen. Jeg vet jo at det helsemessig er en god ting, jeg må bare finne min vei dit, den veien byr på at jeg skal ta meg gjennom et kratt av ugress og torner i form av ubehag, følelser, negative tanker som må bort osv.

Det jeg vet er at jeg har tatt meg gjennom kratt med torner og ugress tidligere, gjørme og myrer, steinete og snublete - i form av en både uheldige, skremmende, triste og traumatiserende historie. Så denne yogaen - Bekymringen min ligger ikke i om jeg skal klare å ta meg til et sted der jeg fint kan gjøre yoga, om jeg bestemmer meg for det. Uroen min ligger i veien dit, hva jeg skal utsette meg for - men jeg har klart verre ting tidligere så dette skal gå, bare være tålmodig tenker jeg.

Her om dagen fikk jeg melding fra en person som leser bloggen min. I meldingen anbefalte hen at jeg skulle finne min egen vei, min egen yoga - noe som fungerer for meg. Jeg setter veldig pris på slike kommentarer / tilbakemeldinger, når noen engasjerer seg har jeg oppnådd mer enn jeg trodde ved å skrive / dele.

Dette er en god tanke, og noe jeg allerede har gjort. Jeg vasker bil og jeg går tur i marka. Begge disse seansene er greier som senker skuldrene mine, som roer pusten, som tar meg til et sted med stort velbehag og masse gode stoffer som slippes fri fra mitt indre et sted.

Likevel -

Det er noe med yoga, meditasjon, slik vi tradisjonelt ser for oss denne - som trigger ett eller annet i meg. Det å da være mulig, også for selveste sjefssmurfen, å finne ro og velbehag på den tradisjonelle måten ved å sitte rolig, konsentrere seg om pust og derav lande. Det kan da ikke være slik at eneste måten for meg å finne denne roen og dette behaget, er ved å holde meg aktiv på utsiden av husveggen en hel lørdag mens jeg vasker og pusser på bil?

For all del - Dette med å vaske og pusse bil er en nødvendig yoga. Jeg trenger mine dager til å ordne med bilen og kjenne at denne formen for yoga er god for meg. Palmer, bilen min, trenger det også - absolutt.

Det jeg mener er at det må være mulig å kunne gjøre begge deler. Jeg må kunne senke skuldrene, roe pusten og kjenne at kroppen lander fysisk og mentalt både ved rolig meditering og bilyoga - det er poenget mitt, og det er målet mitt.

dette er et kroneksempel på hvordan kropp og psyke henger sammen

 Del 3

Jeg har vært innom meldinger fra Anette på messenger igjen. Lenken Anette sendte meg ligger der så fint, uåpnet, som en gave med papir og bånd. Jeg ser på lenken som ser både spennende og interessant ut - samtidig er det noe med at jeg ikke aner hva som ligger på innsiden i det jeg trykker på lenken.

Ja, jeg finner denne lenken av en gave skummel.

Nei, jeg finner ikke gaver generelt skumle - Det er kun én gave i historien som har vært skummel å åpne, gaven var fra en nevø i starten på tyveårene - jeg skal ikke en gang starte på den historien.

Yoga er en beroligende greie, det er noe som ut fra erfaring og etter hvert også undersøkelser (kan hende også forskning, hvem vet), viser seg å være bra for oss. Yoga viser seg faktisk å være så bra for oss at vi alle som en egentlig burde ta oss tid til å gjøre litt yoga daglig - om jeg har forstått disse undersøkelsene og erfaringene som er presentert meg rett.

Når det er så inni granskauen bra for oss, hva er det da som gjør det så bort i natta vanskelig å forholde seg til tenker du kan hende?

Her har jeg tenkt litt ser du -

For å forstå min tilnærming til denne farskens yogaen, trenger man å forstå min bakgrunn - jeg er nemlig overbevist om at min motstand henger sammen med ting i min bakgrunn.

Så, da er det bare for meg til å hoppe ut i det - dele min angst og sårbarhet med dere som bruker tid på å lese det jeg måtte finne for godt å skrive...

"Trekk pusten godt inn gjennom nesen, når du gjør det aktiverer du det parasympatiske nervesystemet".

Du gjør det, du aktiverer faktisk det parasympatiske nervesystemet når du puster dypt inn gjennom nesen. I utgangspunktet er dette en veldig god ting - det gir nemlig et lite push til kroppen når det kommer til å legge bort stress. Det frigir det vi produserer selv som kan beskrives som være glad stoffer, eller velbehagsstoffer - og det er en god ting.

For min del er det slik at når jeg hører noen si denne setningen, eller andre setninger for den del - der innholdet er noe som ber meg om å gjøre ett eller annet om det er konkret gjøre, eller kjenne etter på - så kræsjer det.

Vet ikke om du noen gang har opplevd en kræsj av noe slag, det har jeg. Jeg har vært kraftig utfor veien med bil en gang. Vi så den komme da vi fikk en sleng på slush føre, vi skeiset fra side til side før bilen gjorden en fullstendig helomvending hva retning angår og vi smalt utfor og ned i ei grøft. I grøften ble vi slått ned med passasjersiden ned mot bakken og det var fullstendig bråstopp ettersom grøften var så dyp at vi ikke ble slengt videre. Jeg har også opplevd en front mot front kollisjon med fullstendig bråstopp, airbag ut, lukt av krutt, skader, totalvrakede biler...

Nå er ikke yoga verken en frontkollisjon eller en utforkjøring - men bråstoppen er der så snart noen gir en eller annen form for instruks til hva jeg skal gjøre med skrotten eller kjenne på av følelser / opplevelser i meg selv.

Det er noe rart som skjer og det er langt i fra være glad stoffer eller velbehags stoffer som slippes ut hos meg, det er noe helt annet.

Allerede før jeg begir meg ut på yoga er det som å sitte i bilen etter å ha fått den slengen. Jeg kan kjenne at det skeiser fra side til side, jeg vet ikke helt hvordan ting kommer til å fare hen - men jeg er på en måte overbevist om at dette bærer galt av sted. Ved et par anledninger har jeg brått befunnet meg i situasjoner der jeg er tilstede under yoga - fordi noen kloke hoder har funnet ut ikke bare at det er bra å være med på, men de har tatt det som type overraskelsesaktiviteter. Uten sammenligning for øvrig - det har vært litt som da vi kjørte ut med bilen og jeg klep igjen øynene fra det øyeblikket vi forstod at dette kommer vi ikke unna, til det øyeblikket vi hadde opplevd bråstoppen og lå skviset nede i grøfta.

Ved et par anledninger har jeg vært til stede under yoga etter å ha blitt informert om at dette er noe som hører til et behandlingsopplegg ved fysikalsk rehabilitering - og argumentert meg gjennom at dette ikke er noe for meg.

Under disse yogatimene har jeg gjort et hjertelig forsøk på å prøve å delta, men det er veldig vanskelig når jeg blir sittende å se på instruktøren og irritere meg over hver eneste instruksjon som kommer, stemmen, rommet og alt annet. Under disse timene har airbagen blåst ut og jeg kjenner kruttrøyken om man kan bruke det bildet. Jeg har på sett og vis løst ut noen forsvarsmekanismer, jeg kjenner meg angrepet, tap av funksjon der og da og jeg er jo ikke dum - så jeg forstår at det er ting i meg som ikke er helt på plass enda faktisk - ettersom jeg lar meg vrake slik i disse situasjonene.

Det irriterer meg mer enn noe annet!

Å skulle erkjenne for seg selv at selv om jeg har landet for lang tid siden, selv om jeg har bearbeidet alle mine traumer med tilhørende skvip og elendighet, selv om jeg i dag lever det gode liv sammen med familien min og har det så godt som jeg kunne drømme om - så viser det seg altså at det å skulle motta det som pr. definisjon er (enkle) instruksjoner om hva man skal gjøre og hva eller hvordan man skal kjenne etter på ting, så tikker forsvarsmekanismer inn.

Det er fascinerende synes jeg, om jeg velger å se det utenfra. Det er fascinerende å se hvordan hjernen har jobbet seg gjennom ting, hvordan kroppen har jobbet seg gjennom ting. Det er fascinerende å erfare hvor lite energi jeg bruker på å snakke om min historie og ting som har vært, jeg deler enkelt dersom det er en hensikt med å dele. Jeg er ikke verken skamfull eller på annen måte plaget av min historie lenger, likevel - 

Når yoga kommer på banen, med tilhørende instrukser som representerer det å styre meg - da stopper det altså opp - fortsatt!

Dette folkens, dette er et kroneksempel på hvordan kropp og psyke henger sammen. Dette er et kroneksempel på hvordan kroppen vår faktisk har sin egen hukommelse i tillegg til den hukommelsen vi kjenner til fra toppetasjen.

Jeg må finne en måte å omgjøre disse yoga-instruksene fra instrukser som er skumle for kroppen, til å bli noe vennligsinnet som er bra for både kropp og sjel, det er det jeg må få til på en eller annen måte...

Jeg har kjent mye ubehag bare ved å se lenken fra Anette som ligger inne på messenger...

 Samtalen jeg hadde med Anette etter opptak til psykt bra samtale ( https://open.spotify.com/show/3Mz2cOfiBKwovsxOOMVVFc?si=b525b1fa4796446e )var en interessant samtale...

Jeg skal erkjenne at jeg forstår meg lite på yoga, det jeg kan er det jeg har lest og det jeg har hørt av andre i forhold til hensikten med å gjøre yoga.

I og med at jeg får mine fysiske symptomer så snart noen visker yoga inn i øret mitt, sier det ut høyt eller verst av alt - om noen skulle foreslå yoga som aktivitet med meg tenkt innblandet i aktiviteten, har jeg så langt funnet ut at jeg kan ha min egen form for yoga.

Dersom hensikten er å ta ned stress- få rolig pust, senke skuldrene, senke pulsen osv - dersom hensikten mentalt er å komme til et sted som er godt og gir opplevelse av velbehag - så er min yoga å vaske bil, eller å stå et sted med fiskestang i hånda mens jeg venter på at det biter i enden av snøret.

Bilvask og fiske er altså min type yoga, men så er det denne mer tradisjonelle yogaen da, den man gjør på en stol, ei matte eller hva enn - i en sal med andre eller for seg selv - innomhus eller ute... den mer tradisjonelle måten å tenke yoga på.

For å gjøre en lang historie noe kortere -

Jeg fikk en tanke, en idé, mens jeg snakket med Anette... etter å ha begitt meg ut på overnattingstur alene i skogen - mørkeredd som fy - har jeg lært at slike idéer kan være skumle... men også nyttige...

"Hva om jeg og du gjør en slags avtale Anette, rundt dette med yoga?"

"Spennende!"

"Jeg kan snakke med deg, du kan gi meg noen tanker og tips, jeg prøver meg fram - og skriver om min erfaring rundt dette?"

"Kjempeidé, og du trenger ikke gå så hardt ut"

Nei, det kan jeg hilse og si dere - jeg har visselig ikke gått hardt ut... Jeg skal si dere en sak jeg, dere som orker å lese - det gikk fullstendig i stå for meg allerede et par dager etter denne samtalen, da første melding fra Anette kom inn med spørsmål om jeg har kommet i gang med noe...

Så satt jeg der da, med store øyne og leste meldingen hennes - mens jeg tenkte... og svarte...sånn cirka slik;

"Hei. Nei jeg har ikke kommet i gang, det har vært en del greier siden vi snakket sammen. Yoga skal jo ta stresset ned, men ettersom jeg blir stresset av det kjenner jeg at jeg må få ryddet unna noe som ligger og tar fokus før jeg kan gå i gang."

Det var første responsen fra min side.

Neste melding fra Anette gikk i retning av at jeg ikke må gå for hardt ut, ikke for det - jeg tror nok ikke hun hadde en mistanke om at jeg hadde gått for hardt ut, men man kan vel aldri være sikker vel... I denne meldingen var det også lagt ved en lenke til et sted på nettet der man kan hente noe veiledning og greier - seansen skal bare ta rundt fem minutter...

Dette er straks to uker siden, og jeg har hatt det kjempetravelt disse dagene...

Jeg har sett denne lenken ligge der noen ganger, uten å åpne den. Jeg ser i meldingen fra Anette at hun anbefaler meg å ha et stille sted, et sted med dempet belysning, ikke for kaldt - eller varmt osv - altså at det legges til rette for en rolig og behagelig stund.

Er det her jeg skal fortelle dere om hva jeg kjenner på, hva som rører seg på innsiden?

Jeg tenker for det første - 

"Stakkars Anette, som har begitt seg ut på dette sammen med meg". Når jeg har tenkt dette så vet jeg med meg selv at hun ikke har forpliktet seg til noe oppfølging, hun har gjort hva hun kan egentlig - med å gi meg tips til hvor jeg skal gå inn på nettet å søke opp, hva jeg skal gjøre, hvordan forberede osv.

Videre tenker jeg -

"Du har faktisk hatt det travelt Roshild. Du har flyttet kontor, dere har hatt besøk, du har planer og avtaler ut hele denne uken og neste uke - det er ikke bare å komme i gang om en aldri så mye du vil".

Vi har nå flyttet mental helse Moss og omegn inn til Moss sentrum, jeg har fått mitt eget lille avlukke der inne og jeg skal si dere en sak - Det nye kontoret mitt er lunt og godt det, selv om det står på halv tolv akkurat nå... Når jeg bare får flyttet riktig inn og får på plass møbler osv slik at innredningen blir ferdig- da blir det kontoret så lunt og godt at jeg kan bruke det til å gjøre min yoga.

Hva kjenner jeg?

Jeg har kjent så mye ubehag bare ved å se denne lenken som ligger inne på messenger, at det vekker motstand... opplagt nok til å ikke åpne lenken for å se på den en gang...

Jeg hører allerede stemmer i hodet mitt som instruerer meg;

"Pust godt inn gjennom nesen, kjenn at du fyller lungene dine med luft..."

"Når du puster inn gjennom nesen slik, aktiviserer du parasympatikus... jadda jadda jadda..."

Jeg kjenner på irritasjon dere, irritasjon over at jeg ikke bare kan få ut fingeren og ta meg tid. Hvor vanskelig kan det være å bare ta seg tid til å sette seg ned med dette, er det så viktig å være mentalt forberedt på å skulle gjøre disse tingene? Jeg kjenner også irritasjon bare med tanken på at noen skal sitte der med sin tilgjorte stemme å fortelle meg at jeg skal puste sånn og så, for ikke snakke om å kjenne etter etter her og der.

Tanken på å skulle bli fortalt gjør ditt og datt, nå vil jeg at du skal, prøv å, kjenn etter... gjør meg nesten kvalm... og svimmel...

Vi kan slå fast at jeg ikke har gjort noe yoga til nå, annet enn bilyoga - det gjorde jeg her om dagen, og takke meg til altså - så godt det er å ha denne å gå tilbake til når det svikter i forhold til den tradisjonelle yogaen...

Trykk følg og få med deg fortsettelsen...

Yoga bidrar hos meg til økt puls, ustabil respirasjon og en indre skjelven...

 Yoga, meditasjon eller hva man måtte finne på å kalle det - Jeg har alltid latt meg stresse av disse tingene.

Mens noen mennesker ikke klarer å gå til tannlegen uten at de får både hjertebank og mer eller mindre utfordringer med respirasjonen, blir svette og klamme og bærer høvelige symptomer på hjerteinfarkt - noen faktisk så ille at det kommer bare man vet man skal til tannlegen, eller at noen sier ordet tannlege framfor de...

Om ikke like ille, så har jeg det i alle fall ille - når jeg snakker om yoga på en måte som skulle tilsi at det angår meg. Enda verre har jeg hatt det de gangene jeg mer eller mindre har vært plassert i settinger der det er bestemt av andre at det skal gjøres yoga.

Ikke bare kjenner jeg pulsen øke, pusten bli ustabil og at jeg blir skjelven på innsiden. Neida, jeg kjenner at jeg blir stresset, det legger seg i hver fiber i kroppen, det påvirker både kroppen og psyken. Jeg blir irritabel, faktisk mer enn irritabel - jeg kan bli irritert, hissig kan jeg bli - her snakker vi bensin på bål i det jeg kan finne på å bite fra meg.

Så kom altså Anette på besøk til psykt bra samtale, podcasten min.

https://open.spotify.com/episode/2AQ26TrctevSTbRhS99uty?si=c4ced1e44bc94a95

Anette gjør mye yoga, ikke bare gjør hun yoga - hun holder yogaklasser for både frisklivsentralen, enkelte andre grupperinger - OG hun driver nakenyoga... har i alle fall gjort det...

Bare for å ha sagt det -

Jeg har hørt folk snakke pent om yoga, at yoga er en god ting. Jeg har forstått at yoga er noe som er bra for oss, noe som får oss til å slappe av, puste rolig, senke skuldrene, fjerner stress og på et vis fyller oss med velbehag.

Jeg tror de har rett, jeg tror helt oppriktig at yoga kan bidra til å redusere stress, at det har positiv påvirkning på både psykisk og fysisk helse. Jeg tror at yoga er bra for oss.

Det samme tror folk om tannlegen, ikke bare tror - de aller fleste vet helt sikkert at tannlegen er en bra ting. Faste besøk hos tannlegen hjelper oss til å opprettholde både friske og sunne tenner, samt munnhygiene og munnhelse generelt. Likevel, noen er livredde for tannlegene, noen må ha hjelp til å komme over sin redsel for tannleger og noen kommer aldri over denne redselen.

Tilbake til yoga...

Jeg er kan hende ikke livredd for yoga, jeg vet vel egentlig ikke OM jeg er redd og i fall hvor mye. Jeg vet at jeg får fysiske symptomer om noen begynner å snakke om yoga til meg, og jeg vet at jeg definitivt får fysiske symptomer om jeg skal møte opp til noe som faller i kategorien yoga.

Så hva gjør jeg med det?

Det skal jeg fortelle deg, jeg har bestemt meg for å møte hva enn det måtte være som lager denne motstanden på innsiden hos meg.

Etter at jeg og Anette hadde fullført vår samtale til psykt bra samtale, snakket vi litt om yoga - og jeg delte med henne min motstand og rullegardin som går ned når yoga blir nevnt.

Jeg har tenkt å dele med dere min reise inn i yoga`ns verden - du leste rett, jeg skal ta meg inn i en verden med yoga.

Framover nå skal jeg skrive noen innlegg som handler om yoga, yoga og meg faktisk - faktisk har jeg allerede startet serien om yoga med dette innlegget her.

Heng på videre, trykk på følg - få opp varsel om når neste innlegg er ute, jeg tipper det vil bli noen interessante innlegg... mest for meg selv kan hende...

Det som skjer er at vi selv ender opp med en merkelapp - ikke med en diagnose, men der det står selvgod dust, styr unna

I dag skal jeg snakke litt om noe jeg opplever stort sett hver dag vil jeg påstå, det kommer gjerne litt an på om jeg har møtt på andre mennesker eller ikke den dagen.

                                       

Jeg skal snakke om hvordan vi har en greie med å ikke bare snakke om andre mennesker som jo er en verdslig ting å gjøre, men hvordan vi snakker om andre menneskers utseende, lykke eller ulykke, helse eller uhelse og ikke minst - suksess eller mangel på suksess - på en måte som i beste fall gjør godt for én person, og det er oss selv.

Når jeg tar opp dette nå, så handler det ikke om den alminnelige snakken som er både uskyldig, tilfeldig, konstruktiv og kanskje også hensiktsmessig for den del. Nei, jeg mener den snakken som går dypere og mer personlig til verks - den snakken der vi lar oss forbause over Klara, ler av Ola på hans vegne og lar oss irritere oss over Per sine dumheter.

Jeg snakker om når praten går ned i folks personlige anliggender, i personlighet og i relasjoner. I det hele tatt snakker jeg om når vi begir oss ut på områder som vi strengt sett verken har noe med eller som tjener til noe godt for den vi snakker om - og / eller andre for den del.

Tilbake til innlegget for noen dager siden, der jeg nevnte helt kort min tidligere kollega som under sitt andre møte med meg fortalte at hen hadde diagnostisert meg.

Denne personen var ikke en tilfeldig person, det var en person som hadde kostet på hodet sitt en anseelig utdannelse - en utdannelse som faller inn under betegnelsen høyere utdanning. Nå skal ikke jeg slå fast noe som helst, men jeg vil anta at når vi råker bort i mennesker som presenterer seg selv med en høyere utdanning - da forventer vi noe mer av disse i alle fall innenfor områder det er tenkelig at disse skal ha noe mer kompetanse enn folk flest.

Jeg forventer at folk som har utdanning innen helse og / eller sosial fag har en større forståelse for mellom menneskelige forhold, for helsemessige utfordringer, for hva som generelt er bra for oss osv.

Som jeg også sa i tidligere innlegg -

Jeg er en person som jevnt over snakker mye - med unntak av konkrete situasjoner eller perioder der jeg finner det hensiktsmessig - og trolig også klokt - å holde kjeft.

Denne situasjonen er en sånn type situasjon, der jeg fant det klokt å holde kjeft - i alle fall si minst mulig.

Jeg tenkte mitt, det må jeg ærlig erkjenne, der jeg satt og lot alvoret sige inn over meg - du har altså ADHD Roshild, hvem skulle trodd det...

SÅ LANGT I FRA SANNHETEN!!!

Denne dagen på jobb der jeg altså uoffisielt ble diagnostisert med ADHD husker jeg klinkende klart. Hvem ville ikke gjort det mon?

ADHD er en  person-inngripende diagnose av stor betydning for den som får diagnosen, en diagnose som beskriver trekk i personligheten vår - som avviker med normen. ADHD skal i utgangspunktet ikke være til noe brems for folk, men dessverre har personer med denne diagnosen et stigma over seg som gjør at mange rygger unna i det de får høre at en har ADHD.

Likevel finner altså noen det for godt å med fulle alvor bedrive hobby-diagnostisering. Vi skal være glad tenker jeg, for at det var meg - jeg anser meg nemlig som stødig og trygg nok på meg selv til både å høre og å overse denne idiot-diagnostiseringen for å si det rett ut.

Da jeg kom hjem fra jobb denne kvelden og satt i sofa sammen med kjerringa snakket vi litt sammen om løst og fast, som jo ikke er uvanlig for to personer som bor og lever i partnerskap.

"Hvordan har dagen din vært?"

"Joda, nå skal du høre..."

"?"

"Jeg jobbet sammen med en person i dag som jeg har jobbet sammen med ved ett tilfelle tidligere."

"Og?"

"Og i dag sa hen til meg at hen har diagnostisert meg..."

"Hen har gjort hva for noe, med hva da???"

"Hen har diagnostisert meg med ADHD"

Latter - latter - latter

Min kone satte i gang å le... godt...

"ADHD... deg...???"

"Eeeh, ja - ADHD..."

Jeg satt der og var fortsatt irritert over det jeg opplevde som både freidig, uansvarlig og teit.

"Jaja, du kan hilse hen fra meg å si at dersom det er noe du ikke har på denne jord, så er det ADHD..."

For å si det sånn; Jeg er personen som tasser rundt i huset og bedriver vedlikehold - ikke pga. ADHD men OCD. Jeg er også den personen som godt finner roen i sofa eller i godstolen, jeg har absolutt ingen problem med å ta det med ro, hvile, nyte både stillhet og avslapping - så lenge det er ryddig og rent rundt meg... dette vet min kone veldig godt...

Hvordan kunne det gå til, hva var det som gjorde at jeg brått skulle bli utsatt for denne useriøse måten for kollega-diagnostisering?

Det skal jeg fortelle deg -

Jeg er en sosial person, en utadvendt person, en person som snakker mye og som generelt er ganske mye. Det folk ikke vet om meg er at jeg faktisk kan være ganske usikker på meg selv -  og på andre. Jeg observerer, senser og suger til meg informasjon om de jeg omgås - hver dag, hele tiden. I noen tilfeller reagerer jeg på ting, noe som kan være både bevisst og ubevisst. Dersom det er noe jeg reagerer på løses dette stort sett helt automatisk av å snakke enda mer.

Personen som diagnostiserte meg med ADHD grunnga sin diagnose med at jeg snakket så mye, akkurat som hen også gjorde. Jeg snakket og var energisk, tok initiativ og var frampå - akkurat som hen også var.

Altså -

Man gjorde en rask og brå sammenligning av eget liv, tilværelse, personlighet og diagnose - med meg og min framtoning, fant ut at her var det to brikker som passet sammen og vipps - så hadde jeg diagnosen på plass.

Om man skulle slumpe til å få en forkjølelse, influensa eller noe annet forbigående og / eller akutte greier - så er dette stort sett enkle saker å definere. Man diagnostiserer på symptombilde og med enkle tester eller prøver som gir svar umiddelbart eller innen så kort tid at vi snakker timer eller dager.

I de tilfellene man slumper til å bære på en mer komplisert greie, en kronisk greie, en personinngripende greie eller en medfødt greie - blir saken en helt annen. Disse tilfellene er betydelig mer kompliserte å definere og diagnostisere, det tar derfor fra uker til måneder og faktisk oppe i flere år å lande en diagnose. Dette er selvfølgelig den seriøse og korrekte måten å diagnostisere mennesker på.

Så har vi alle synsere og menere, alle de som kan ting og der det i de aller fleste tilfeller helt selvlært.

Man har en diagnose selv, disse er skumle. Det er som om de har blitt opplyst av sin diagnose, brått finner de igjen symptomer og fellestrekk hos de rundt seg og så går de i gang og merker / diagnostiserer.

Man har tatt en utdanning, videreutdanning eller kurs. Å tilegne seg kunnskap er bra, samtidig må vi passe oss for å gå i fellen der vi blir slike noviser, slike bedrevitere som begynner å operere på egenhånd når det kommer til både vurdering, diagnostisering og behandling. Jeg husker fra tiden under studiene når vi hadde sykdomslære... Det var altså ikke måte på hvor mange symptomer som befant seg blant sykepleierstudentene ved menighetssøsterhjemmets kull 154, ikke var det bare symptomer heller - man snakket gjerne sammen og kunne vurdere hverandre. Det var noen tilfeller med en og annen student som undret seg over om man kunne ha den eller den diagnosen. 

Man har lagt til seg en vane der man snakker om, tar lett på og har dratt diagnoser ut både i hverdagstalen og gjort de til en slags alle manns eie - som om det var noe å eie. Dette er diagnoser som av en grunn ligger inne i et register over tilstander som avviker fra normen - fra det som er vanlig, normalt og forventet med tanke på funksjon.

Det er mange varianter av personer som befinner seg i en situasjon der det er helt innafor å sette merkelapper på personer man omgås, det tar i tillegg sjokkerende kort tid å definere og diagnostisere - i sammenligning med høyt skolerte folk som bruker uker og måneder - i noen tilfeller også år for å være sikker.

Jeg kan forstå det, det kan være både gøy og tilfredsstillende å sette en merkelapp på naboen, kollegaen, familiemedlemmet eller hen bak deg i kassakøen på Kiwi. Det kan liketil være slik at man i mange tilfeller har rett - Hansen bak meg har Parkinson, Pettersen er dement, Klausen liker ikke mennesker, Olaisen har lungebetennelse. Ola er rastløs, Per er en trolltamp, Ragna er ensom og Kari har angst.

Likevel dere -

Én ting er å i det stille sette en merkelapp på en annen kun for sin egen del, om det handler om humor, relasjoner, mangel på humor eller relasjoner eller hva enn - noe som ikke er ment verken seriøst eller for at vedkommende på noe tidspunkt skal måtte forholde seg til det.

En annen ting er det om det er gjort seriøst ovenfor en person, om man har påpekt et avvik fra normen, fra det som er en forventet og vanlig funksjon fysisk eller psykisk. I slike tilfeller utsetter man personen for en unødvendig belastning, en belastning man ikke vet omfanget av og som kan være ødeleggende.

Vi mennesker har en lei tendens til å bry oss om de vi måtte ha rundt oss, både utseende og atferd. Vi har en greie med å synse og mene ditt og datt om det er familiemedlemmer, venner, kolleger eller hvem det så måtte være. Vi nøyer oss ikke med å mene noe for oss selv eller i det stille, vi har noe i oss som driver oss til å lire ut av oss hva enn det måtte være som slår ned i hodet vårt.

Dere -

Dette å vi slutte med!

Det er ikke bra for de rundt oss, det er heller ikke bra for vår egen del å holde på slik.

Før vi aner det har vi blitt sånne kommelpunger som folk helst unngår, vi har blitt sånne sære og selvgode tosker som på et rart vis setter oss selv over andre. Det som skjer er at vi selv ender opp med en merkelapp - ikke med en diagnose, men der det står selvgod tosk, styr unna.

"Du har gått opp en del i vekt siden sist vi møttes, det ser jeg".

Vi mennesker kommer i forskjellige forpakninger.

Små og spe, noen små og runde er vi også.

Lange og slanke, noen lange med mer kjøtt på beina er det også.

En stor del kommer typisk innenfor kategorien middels høy, både kvinner og menn etter hva som er definert som middels for de to respektive gruppene. Også de middels høye kategoriseres i enten slank, lett kraftig, kraftig eller stor... like til ekstra stor tror jeg.

Jeg tror at dersom det var en greie ved at alle skulle inn i samme form, så var vi skapt i samme form for å bli værende i samme form - hele gjengen - kvinner slik og menn slik, ingen med mer og ingen med mindre på skrotten enn akkurat det som passer formen.

Men sånn er det ikke dere!

https://www.youtube.com/watch?v=6ADXJW-JHmI

Jeg skal ikke trø inn og utbasunere alt vi gjør eller ikke gjør for mangfold, jeg skal holde meg til vekt og til kroppsfokus.

Han var svær

Hun var tykk

Herlighet, så liten hun var

Han er så lang, og tynn - som et skjelett

Hun burde gått ned i vekt

Hun er veldig lang til å være dame

Nå har du lagt på deg en del?

Jeg skal ikke ha, jeg slanker meg

Har du sett hvor hun har lagt på seg?

Jeg har tatt av meg flere kilo

Det er altså ikke måte på hvor mye vi kan få oss til å slippe ut gjennom snakketøyet, noen ganger tenker til og med jeg som er dronningen av prat - det går an å lukke den brødsaksa litt, bare ikke si noe kan nemlig tidvis være langt bedre for oss rundt.

Jeg har ei god venninne, når vi møtes kan jeg gjerne høre følgende, med litt dyp og alvorlig stemme til østlending å være;

"Nå har du lagt på deg Roshild, har du ikke det?"

eller

"Du har gått opp en del i vekt siden sist vi møttes, det ser jeg".

Ved noen aldeles få anledninger får jeg den andre varianten, og da litt lysere, mildere og mer munter i tonefallet må vite;

"Nei, har du slanket deg Roshild?"

eller

"Nå har du gått ned i vekt Roshild..."

Vel, vet dere hva?

Jeg har en tendens til å glemme, til å ikke få med meg alle ting - men jeg får visselig med meg om jeg går opp eller ned i vekt. Som tidligere nevnt - Buksen strammer mer over ræva, eller jeg har brått fått mer plass til både ræv og lår enn for ei tid siden...

Funfact;

Vi trenger ikke noen, jeg trenger ikke noen til å fortelle meg om jeg går opp eller ned i vekt. Dersom jeg skulle komme dit at jeg trenger noen til å fortelle meg om jeg går opp eller ned i vekt, da trenger jeg trolig også noen til å følge med på både hva jeg putter i meg og hvor mye eller lite jeg beveger meg - da er jeg nemlig ikke helt ved mine fulle fem lenger.

Eksemplene over har jeg fått presentert av kreti og pleti. Det er en interessant sak at av disse ti utsagnene handler ett utsagn om en selv, og da at man har tatt av seg noen gram eller kilo. Å ta av seg noen gram eller kilo er det noen hoder som har funnet ut at er nesten utelukkende positivt, er noe man legger i boksen som har fått navnet "deles med andre", mens man i boksene "Ikke snakk om" og "skam" har lagt alle de andre utsagnene.

I den grad det kommenteres om jeg har lagt på meg noen gram eller tatt av meg noen gram, så oppleves det for meg på samme måte. Jeg blir like oppgitt, like irritert og like provosert av kommentarer på vekt uavhengig av om nålen har gått til høyre eller venstre - jeg er i så måte vektpolitisk nøytral, det har ingenting å si om nålen går til høyre eller venstre - jeg vil rett og slett ikke forholde meg til andres kommentarer som angår min vekt eller mitt utseende.

Klarer vi å se hvor forskrudd dette fokuset på vekt og størrelse er?

Jeg har som både sagt og understreket tidligere- ingen tro, ingen lit til slankekurer - absolutt ingen!

Slik jeg ser det er vi satt sammen i forskjellige lengder, bredder og tyngder slik som vi er - og sammen utgjør vi det mangfoldet vi gjør.

Det jeg har stor tro til og tillit til er å ha en sunn og god livsstil. Jeg har tro på å kontinuerlig korrigere på ting i livet sitt til det bedre for en selv;

Gjøre ting man vet at er bra for en, ha det bra med seg selv, sove nok, spise ting man vet er bra for en. Om det er forskning, undersøkelser, observerte erfaringer eller rett og slett ved selv å finne ut av disse tingene - vil man få til det jeg betegner som "mitt gode liv" som igjen vil føre til en konstruktiv og varig endring, det er jeg overbevist om.

Mitt gode liv handler ikke bare om vekt og kun for oss som er litt rund her og der. Mitt gode liv handler om at jeg tar valg og gjør ting som er bra for meg og livet mitt - både på innsiden og utsiden, altså er mitt gode liv for både rundinger, strekmanner og alt i mellom.

Det handler om at jeg får det bedre med meg selv som er det viktigste for meg, fordi det danner grunnen som legger til rette for at jeg fortsetter å ta gode valg for meg selv - og med det får det bedre på ikke bare ett område, men i totalbildet.

Mitt gode liv handler også om at jeg spiser det jeg har lyst på og drikker det jeg har lyst på. Jeg spiser chips om jeg vil, jeg tar meg et glass med god rom om jeg finner det for godt - kan hende spiser jeg både kaker og drikker litt mer enn det ene glasset med rom også.

Men er dette noe jeg gjør hver dag?

Nei!

Som med lyster generelt - man kan ha lyst til og lyst på så meget, men det er visselig slik at det er ikke alt man har lyst til eller lyst på man uten videre får. Det er også bevist at det slettes ikke er alt man har lyst på som er hensiktsmessig og bra for oss - eller med for mye av - som med alt annet rundt oss handler det om balanse.

Det sier seg selv at jeg, spesielt med de gener jeg er tildelt, hadde endt opp i rusbehandling dersom jeg skulle peise på med rom og gode dråper daglig. Det sier seg også selv at dersom jeg daglig skulle trykke på med chips, kaker og annet digg - så hadde jeg ikke bare hatt vondt i magen, jeg hadde også kunne legge alt med hjul på hyllen og skaffe meg en ny karriere innen sportsgrenen rulle rundt med egen skrott.

Mitt gode liv -

Ikke noe som kommer av seg selv, ikke noe som kommer lett.

Mitt gode liv er noe jeg, og du, må jobbe bevisst med så lenge vi er.

Så begynte det å skje ting dere, jeg begynte å gå ned i vekt må vite

Jeg gikk ikke i gang med noe slankeprosjekt.

For å si det sånn - jeg er en person som har noen prinsipper i livet, ett av mine prinsipper er at jeg er i mot slanking - et prinsipp jeg har hatt hele livet til nå og fortsatt har.

Man kan mene hva man vil om det, og si det høyt for den del. Jeg forbeholder meg retten til både å mene at slanking er noe dritt, og til å si det høyt.

Til nå har jeg aldri begitt meg ut på en eneste slankekur i livet, men jeg har gjort andre grep der vekttap har blitt en bonus som følger med - dette er positivt og noe jeg vil dele med dere.

Jeg vil holde oss litt i tiden etter snudagen, dagen jeg bestemte meg for å snu om på det store fokuset på vekt, dagen jeg begynte å se mer på meg selv som den jeg er - uavhengig av hvor rund og tung jeg måtte være.

Du er du og du duger

Du er du og du duger

Du er du og du duger

Og du passer perfekt i Guds hånd

Du har kan hende ikke en kristen tro, kanskje har du heller ikke en annen definert tro. Kan hende er du av de som betegner seg som ateist eller agnostiker, som for så vidt etter mitt syn også er ei valgt tro selv om det ikke er en religion.

Det er faktisk ikke så viktig om du tror eller hva du tror.

Den lille sangen overfor er en barnesang vi pleide å synge da jeg var liten og gikk på barnemøter. Jeg har valgt å ta den med for å få fram et viktig poeng - nemlig at du og jeg, vi duger akkurat slik som vi er - sånn er det!

Vi passer perfekt inn i det som i sangen er Guds hånd, om man vil kan man heller tenke og si i livet mitt, i familien min, i lokalsamfunnet mitt, blant vennene mine osv osv - akkurat slik som jeg er.

Så begynte det å skje ting dere, jeg begynte å gå ned i vekt må vite.

Buksene ble romsligere, genserne ble for store, beltet måtte tas inn et hakk her og et hakk der. Brått en dag gikk jeg inn i bukser som var smalere rundt livet - sånn gikk det.

På ett eller annet tidspunkt her hadde en skade i et kne og befant meg i en situasjon der jeg sto på trappen til operasjon, i den forbindelse måtte jeg på vekta. Det er mulig det kan ha gått rundt et par år fra snudagen, besøket på vekta viste at nålen sto på 86 kilo.

Hva hadde jeg gjort, hva er oppskriften på å rase så mye ned i vekt tenker du kan hende?

Jeg hadde ikke gjort så veldig mye, faktisk hadde jeg ikke gjort en eneste ting primært for å gå ned i vekt - jeg er tross alt i mot slankekurer.

Det jeg hadde gjort var å endre på livsstilen min;

Snu tankevirksomheten min fra negativ til positiv tenking. Med positive tanker innabords kom positive handlinger, med positive handlinger kom gode følelser, med gode følelser kom enda mer av positiv tenking, positive handlinger og gode følelser.

Jeg hadde min første runde på Modum bad i traumebehandling med alt det innebærer i 1997 - før snudagen.

Under dette oppholdet begynte tankesettet smått å endre seg. Jeg jobbet masse med meg selv både emosjonelt, handlemønster, tankemønster, triggere til både det ene og det andre nær sagt. OG, ikke minst hadde jeg fått i gang kroppen min til mer aktivitet - og fått på plass rutiner.

Den destruktive atferden og den destruktive måten å tenke på tok seg noe opp etter at jeg var hjemme igjen. Du vet det at når man tenker negativt blir det gjerne destruktive handlinger, det blir mangel på aktivitet og en naturlig følge her er at det blir sulling og dulling i sin angst og bedrøvelse.

Så kom altså snudagen etter at jeg hadde vært hjemme et par måneder kanskje.

I det jeg begynte å få en viss orden på rutiner i hverdagen, alt fra søvn til måltider til aktivitet - og i tillegg begynte å ta i bruk verktøy for hvordan håndtere motgang, triggere, angst osv - da ble det fart på tingene.

Jeg hadde det bedre med meg selv - psykisk og fysisk.

Jeg spiste til faste tider.

Jeg sov, fortsatt ikke hele natten - men jeg sov.

Jeg gikk ned i vekt - noe jeg anser som en bonus, en bibirkning av å korrigere på livet for øvrig.

Jeg skal erkjenne at det er fascinerende å se hvor ned i detalj tanker og emosjoner kan gi fysiske symptomer og fysiske symptomer kan gi kaos i topplokket i form av emosjoner eller tanker. Likevel må jeg si det er interessant se hvor overraskende og forsknings-interessant sammenhengen og samarbeidet mellom hodet og kropp er for enkelte.

At hodet og kropp henger sammen er noe som strengt sett ikke burde være overraskende for noen, det er noe som gir seg selv etter som hodet faktisk ikke har gjenger og er skrudd på halsen. Hodet er del av en helhet der føttene danner det som gir oss bakkekontakt og hodet er det som rager på toppen og gir oss syn, oversikt og kontroll i den grad vi har det.

Huset vi bor i er etter hvert blitt noen år, det er likevel så nytt at vi har et teknisk rom. I det tekniske rommet har vi varmtvannstank som gir varmt vann både til oppvask og til badet - vi kan faktisk få oss en varm dusj, i alle fall før strømmen har skutt helt i været igjen. Vi en dings på veggen der internettet skrus av og på, vi har en sentralstøvsuger, et skap med filter til ventilasjonsanlegget og vi har sånn dings som er koblet opp mot noen registratorer på badene - slik at vannet stopper dersom det skulle bli en lekkasje / oversvømmelse på et av badene.

Hvorfor gnager jeg om det tekniske rommet?

Det er ikke alt ved det tekniske rommet jeg forstår.

Jeg kan ordne med sentralstøvsugeren og jeg kan bytte filter i anlegget. Vannstopperen har jeg så lite peiling på at jeg har måtte ringe kjerringa på arbeid ved et tilfelle der jeg klarte å stoppe vannet i det jeg vasket hus og ikke tenkte meg om da jeg vasket denne registratoren - festlig... Jeg kan sette av og på internett som jo er gunstig, ettersom man har hatt en smell på et tidspunkt pga. uvær.

Uansett, det er så enkelt dere - Jeg forstår ikke alle detaljene, men jeg forstår at det tekniske rommet henger i hop med og er en del av resten av huset. Jeg forstår at inne på det tekniske rommet så kontrolleres varmtvannet, støvsuger, ventilasjon og sikkerhet i forhold til vann. Jeg forstår at jeg må se dette rommet i sammenheng med resten av huset, jeg må ta høyde for at det både eksisterer og er en viktig del av hjemmet vårt, jeg må faktisk også ta innover meg at dette rommet må vi stelle like seriøst med som vi gjør med resten av huset - svikter det her så svikter det på to av de viktigste områdene i huset - kjøkken og bad.

Vi har spesialister å gå til for å ivareta forskjellige deler av kroppen vår, OG det som finnes inn i hodet. Likevel er det slik at dersom vi mister vidvinkelen, dersom synet snevres inn til å se kun enkeltområder ved oss - da får vi veldig raskt en utfordring.

Som det tekniske rommet trenger vi spesialister som ser oss som en helhet, vi trenger selv å se oss som en helhet.

Mitt snevre fokus på vekt tok meg stadig til nye høyder - hva jeg puttet i meg var en eneste liten faktor her som jeg i dag ser at ikke alene var hva som bragte meg til stadig nye høyder. Psykisk tilstand, selvbilde, fysisk aktivitet, søvn og rutiner - jeg vil i dag påstå at disse tingene veide mer i årsaksbildet enn hva jeg konkret spiste.

Barnekroppen ble byttet ut med voksenkropp, og en rundere æra kom til syne

 Sporty og atletisk eller aktiv og full av energi, er ikke det første som slår ned i hodene på folk når de ser meg med min kropp komme labbende - det er jeg temmelig sikker på.

Hun der liker god mat og finner behag i å ligge på sofa, er nok mer innafor hva man kan forvente at folk skulle finne på å tenke. Når jeg sier forvente er det fordi vi er skrudd sammen slik, at vi ser på mennesker vi har rundt oss og gjør oss opp en mening ut fra hva vi ser der og da - uten å tenke så mye mer gjennom det hele.

På et gitt tidspunkt opplevde jeg en kollega som allerede da vi jobbet sammen for andre gang og for den del var andre gang vi i det hele tatt møttes, fortalte meg at hun hadde diagnostisert meg... med ADHD...

Jeg ble så satt ut der og da, at jeg ikke klarte å få fram annet enn noen skarve enstavelsesord i starten - noe var ikke en gang ord, det var lyder.

"Eeehhh..."

"ADHD?"

"Javel"

"Fordi?"

Denne personen, for sikkerhets skyld en person som har gått skole og kostet på seg det vi til hverdags kaller en høyere utdanning, forteller meg dette - med holdepunkt i at jeg snakker mye.

Med unntak av gitte situasjoner eller perioder, der jeg finner det klokt og hensiktsmessig å holde kjeft, er jeg en person som jevnt over snakker mye.  Jeg ble sittende en stund å høre denne personen snakke om seg selv, og deretter om meg i sammenligning med seg selv. Så fikk jeg høre om hvordan man hadde observert meg og kommet fram til konklusjonen om at jeg har ADHD.

Jeg har noen diagnoser, det skal sies. De diagnosene jeg har er kommet som et resultat av utredning, av besøk hos legespesialister, av blodprøver og konkrete greier man ikke kan unngå å se at er et faktum.

Psoriasis, en sykdom jeg fikk som seksåring - som syvåring fikk jeg diagnosen etter reising til og fra spesialister som skulle studere meg opp og ned, da det ikke er så vanlig at denne sykdommen bryter ut før man er i pubertetsalder eller senere.

Denne muskelsykdommen, en sjelden variant som jammen sant ikke var gitt at man skulle verken oppdage eller diagnostisere. Sykdommen er arvelig, jeg har levd med symptomer fra jeg var fire - fem år gammel, diagnosen kom den sommeren jeg ble 37 år ved hjelp av blodprøver, måling av muskelaktivitet i hvile og generelt symptombilde.

Astma er en sykdom hele min mors familie har en greie med å få. Noen påstår at det skyldes all innavl i denne familien, andre har ikke noe god forklaring på hvorfor det er så mye astma ute og går. Hva enn som ligger bak tenker jeg, folk får og må leve med astma og det er like greit bare å innrette seg etter det framfor å lete etter et hvorfor. Min bror hadde barneastma med farting mellom hjem og helsesenter, ligge i telt for å hjelpe på pusten, styre unna geitrams og andre vekster og produkter - mens man på den andre siden skulle mestre å leve i tobakksrøyk som sivet rundt i hus og bil.

Jeg på min side har anstrengelsesastma, en form for astma som kommer til uttrykk når lungene er under anstrengelse. Om du nå har litt korttidshukommelse husker du fra starten av dette innlegget at jeg ikke bærer rundt på en skrott som tilsier en mistanke om spesielt mye anstrengelse, heller en kropp som forteller at jeg liker god mat og drikke - gjerne i kombinasjon med ro og hvile.

Her forstås, her er det man har så lett for å gå i baret.

Jeg har ikke bare arvet genetikk som har gitt meg en nevromuskulær sykdom, og arvet sannsynligheten for psoriasis og astma - som jo skulle slå til i fulle utslag i begge tilfeller.

Neida, jeg har arvet noe annet - jeg har en genetikk som tilsier at jeg er liten og rund av natur.

Som barn var jeg liten og alminnelig slank, jeg var absolutt ikke et barn som ble omtalt som tykk av helsesøster - jeg var om jeg så skal si det selv, et perfekt barn hva kropp angår. Når puberteten nådde meg, når kroppen kom i endring og barnekroppen ble byttet ut med voksenkropp - da forstås, da kom brått en rundere æra til syne.

Brått befant jeg meg i en situasjon der jeg ved å se på kalorier mer enn fire sekunder, på magisk vis klarte å overføre de kaloriene til meg selv. Det skulle altså ingenting til før jeg la på meg, og det kan jeg love deg at jeg gjorde - jeg la på meg, la på meg og la på meg.

Igjen, om du kan huske tilbake til starten på innlegget - dette med å være sporty og atletisk. Jeg har på ingen måte en kropp som skriker at jeg er sporty, men allerede som ung voksen fantes det en aktivitet, en ukjent sportsgren som jeg var svært aktiv i. Jeg skal ikke påstå at det gikk spesielt godt, jeg er ikke en atlet og blir det aldri - men jeg hadde altså daglig trening, daglige kamper, daglige utfordringer - med badevekten.

Jada du -

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Vekten skal ikke overstige 80 kg"

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Vekten skal ikke over 85 kg"

"Så mye ja, nå er det stopp..."

"Nå er det virkelig stopp..."

"Dette går ikke lenger, nå må det stoppe..."

Sånn holdt jeg på, vekten ble et evig jag og mas - en konstant kamp for ikke å se nålen bevege seg ytterligere mot høyre, noe den likevel stadig gjorde.

Det gikk til det ikke gikk mer. En dag sto jeg på badet og kikket meg i speilet etter å ha vært på vekten nok en gang. Denne gang kikket jeg ekstra på meg selv og så bestemte jeg meg for å legge sportsgrenen vektgang på hyllen, en sportsgren som allerede hadde vært satt på pause ei tid.

"Dette er deg Roshild"

"Dette er hvem du er, aksepter det"

"Du må bli glad i deg selv som den du er, slik du er"

"Vekt får bare være vekt, du kan ikke fortsette å veie deg slik du har gjort - for så å labbe rundt med det mørke og negative fokuset"

Jeg bestemte meg for at jeg er ferdig med å veie meg, jeg er ferdig med å la vekt være noe som skal definere min opplevelse av egenverdi, definere meg som person og være noe jeg skal vurderes ut fra om det er for jobb, vennskap, partnerskap eller helse.

Det har av forskjellige årsaker blitt noen runder i narkose siden denne dagen, i den forbindelse har jeg vært på vekten med tanke på riktig dosering av anestesi - har tross alt hatt ønske både om å sove under inngrepet og å våkne opp i etterkant. Utover det har jeg bevisst vært forsiktig med bruk av vekt som verktøy.

Bukser og belter, gensere og t-shirts, fantastiske måter å se om man går opp eller ned i vekt. Inn med beltet, ut med beltet. Trang bukse, mindre trang bukse, romslig bukse - eller genser.

Om jeg hadde valgt å gå på vekten denne snudagen ville jeg funnet at jeg hadde gått opp enda mer den tiden jeg hadde hatt pause fra vektgang, jeg valgte å ikke gå på vekten. Ved siste veiing før pausen sto nålen på 116 kg, ren tipping er rundt 120 kg på snudagen.

Hva er greien med dette vekt-innlegget tenker du kan hende?

Jeg har ved anledninger uttrykt at jeg forteller og deler av min historie uten at det gjør meg noe. Jeg har ikke noe utfordring ved å snakke om min fortid, mine traumer eller mine utfordringer, min tid i terapi eller hva enn det måtte være.

Men, jeg finner det lite matnyttig å bare snakke om meg selv for å gjøre det. Når jeg velger å snakke om meg selv ligger det formidling bak, jeg ønsker å formidle ett eller annet ved det jeg sier - noe jeg også gjør med dette innlegget.

Trykk på følg, få opp varsel når neste innlegg kommer - 

Der vil jeg si noe om hva som skjedde dag jeg sluttet med fokus på vekt. Jeg vil også si noe om vår måte å gjøre oss opp meninger om andre mennesker, mennesker vi egentlig ikke kjenner.

"Blikking Roshild, det er noe med det vet du - når folk setter øynene på deg..."

 Her om dagen dro jeg innom OBS Rygge, tidlig var jeg også - fordi jeg liker å gjøre meg ferdig med handling før det raser innpå med mennesker av ymse alder, kjønn, farve og størrelser - og med ymse nivå av støy og lukt - mulig der er jeg som er sær.

I alle fall, jeg troppet opp noe sent til å være meg, kvart på ti hadde jeg parkert og tasset i vei inn på senteret. I det jeg står og knoter med disse håndholdte piperne som henger på veggen legger jeg merke til en kar som står ute i sidesynet mitt, mannen var en voksen kar som sto helt i ro bare fire - fem meter fra meg. Der ble han stående, mens han så på meg og så bort igjen, så på meg og så bort igjen. Det gikk ikke mange sekundene trolig, men nok til at jeg i min knoting med disse dingsene som jeg egentlig ikke helt vet hva jeg synes om - men som er veldig praktisk for meg fordi de lar meg slippe å forholde meg til folk.

Etter tre ganger med kikking fram og tilbake ble karen stående med blikket festet på meg, og fra det tidspunktet begynte jeg å legge merke til tassen på min høyre skulder som stakk i meg og spurte meg om jeg kan kjenne hvor irriterende det er å bli holdt øye med. På venstre skulder ble jeg stukket i av en tass som fortalte meg at kan hende er dette en kar som kjenner meg igjen fra et sted, at det kunne være lurt å holde på roen.

Tassen på høyre side: "Du vet at du ikke liker det, når noen holder øye med deg..."

Tassen på venstre side: "Du husker det Roshild, at du har tatt på deg noen roller som gjør at du kan bli gjenkjent..."

Tassen på høyre side: "Blikking Roshild, det er noe med det vet du - når folk setter øynene på deg..."

Tassen på venstre side: "Møt blikket hans, kan hende finner du ut av dette, eller bare gå inn i butikken..."

I det jeg var ferdig med den teite piperen la jeg den i kurven og snudde meg for å gå inn i butikken, på veien lot jeg blikket gli forbi mannen som fortsatt sto og fulgte meg med blikket.

"Er det familie..?" Spurte han.

"Er det Ernst?" Spurte jeg tilbake, da jeg brått dro kjensel på vår felles onkel gjennom han.

Ernst er en kar fra mitt hjemsted, eller min hjemkommune rettere sagt. Mammaen hans er fra mitt hjemsted, og er søster til min farsan - altså familie. Jeg har med noe godvilje muligens møtt Ernst da jeg var ei veldig, veldig lita jente og han var i tenårene - før han flyttet fra nord. Jeg kjente han igjen på to ting - 1- At han ser ut presis som vår onkel Sigvart, og slik jeg forsto han er det noe han stadig får høre når han møter folk hjemmefra (liketil onkel Sigvart sine barn). 2- Jeg vet at han har flyttet hit til Moss, med tanke på at jeg til nylig familiært sett har vært alene i Moss var det derfor ikke usannsynlig at det kunne være han.

Det skulle vise seg å være grunn til å høre på tassen som satt på min venstre side å ba meg finne ut av det hele, vi ble nemlig stående på stedet hvil å snakke- lenge.

Vi snakket om mye, da det er mye som skal snakkes om og oppdateres når man møtes slik og har mye til felles av både familie, bekjente, bakgrunn, geografisk tilhørighet, kultur osv.

Det som ble klart for meg når jeg sto der sammen med Ernst, eller Ernstemann som min mamma alltid omtalte han som, var hvor viktig hjemstedet mitt har blitt for meg - og det til tross for all dritten jeg forbinder stedet med.

De siste åtte årene rundt om, har jeg vært hjemme til sammen fem ganger - Påskeferie, begravelse, begravelse, sommerferie og bryllup. Selv om det har vært ymse som har bragt meg nordover har det vært godt å være der de gangene jeg har vært der. Jeg har fått tid sammen med det jeg har igjen av søsken der oppe, jeg har fått besøkt min onkel - OG jeg har kommet meg ut i naturen - jeg elsker å være ute I Finnmarksnaturen!!

Vi bor i et vakkert land, et sjeldent vakkert land faktisk, med sine fjell og fjorder, vidder og strender, kaldt og varmt, hvit årstid og den mest fargerike årstiden. Menneskene som bor i dette landet er mennesker av alle størrelser, aldre, religioner, kulturer, farger, legninger og personligheter. Vi står fritt til å tenke akkurat hva vi måtte ville, mene hva vi vil om ting og si stort sett hva som helst uten konsekvenser.

Samtalen med Ernst var den eneste jeg har hatt med han- noen gang, likevel av en art man sjelden har.

Jeg skal være ærlig å si at det var en rar opplevelse å stå der med denne mannen som jeg egentlig ikke kjenner, men kjenner til. Det var rart å se familie og kjente i han, folk jeg har gode og det man forsiktig kan si er mindre gode opplevelser med.

Høyre side: "Ser du likheten mellom han karen her og...?"

Venstre side: "Ytre likhet er ikke noe å vurdere ut fra, ser du hvor hyggelig han er?"

Høyre side: "Det ligger i genene Roshild, galskapen- han er sikkert som den og den..."

Venstre side: "Du har flyttet fra hjemstedet, tatt avstand og skapt ditt eget- andre kan gjøre det samme..."

Høyre side: "Pass på hva du sier og hvordan du framstår nå"

Venstre side: "Dette var hyggelig, kanskje du er heldig og kan bygge på relasjon til noen i familien din igjen"

Samtalen fikk meg til å tenke over mange ting hjemme, litt mer og på en måte jeg gjør sjelden. Jeg fikk også sett ting og folk i et annet lys enn jeg tradisjonelt har gjort. Jeg fikk kjent på noen ting jeg til nå har valgt å ikke kjenne så veldig mye på, eller egentlig mer tenkt gjennom ting jeg til nå nesten utelukkende har nøyd meg med å kjenne på og handle ut fra mer enn å tenke over.

Vi utvekslet kontaktinformasjon og avtalte å høres igjen, det er jeg glad for. Jeg gleder meg til neste treffpunkt, til å snakke mer om der vi kommer fra, folkene vi er /var glade i, vår felles kulturarv og hva vi setter pris på i livene våre.