Unnskyld meg, allerede, for det jeg nå har tenkt til å skrive -

 Ny melding fra NAV i innboksen, logg inn på dine sider for å lese...

Om jeg går til fysioterapi?

Nå er det nemlig ønskelig med en uttalelse fra fysioterapeut. Det hadde vært interessant å vite hva en fysioterapeut har å si i forhold til meg og min situasjon, det er derfor ønskelig at jeg oppgir navn og kontakt informasjon til fysioterapeuten min om jeg har en.

Påan igjen, hvor mange uttalelser, erklæringer, spesialister osv. trenger man?

Jeg har allerede gitt de informasjon om at man har gjort en vurdering fra tverrfaglig team ved Vikersund bad - altså et team bestående av lege, spesialfysioterapeuter, sosionom, ergoterapeut og hva det ikke måtte være for noe alt der borte... men er det nok, nei - ikke når NAV sine leger sier at...

Unnskyld meg, allerede, for det jeg nå har tenkt til å skrive -

NAV sine leger, jeg vil spy av NAV sine leger!!!

Snart to og et halvt år er gått, siden jeg sa til den saksbehandleren jeg da hadde på NAV at det er greit, nå er jeg klar til å søke om ufør. Dette var etter at hun ved flere anledninger hadde nevnt for meg om jeg ikke snart ville vurdere å søke i alle fall delvis ufør.

Snart to og et halvt år er gått siden den samme saksbehandleren jeg da hadde svarte meg at det er bra Roshild, men du vet det at vi kan ikke bare søke ufør - du må gjennom utprøvning først.

Den samme saksbehandleren sa til meg rundt samme tid at vi skal få gjort ditt og datt og trolig ville vi kunne begynne å samle sammen diverse dokumenter rundt september samme år - altså for drøyt to år siden.

Så forsvant ho fra jobben, og jeg fikk en ny...

Nå er det gått drøyt to år siden man liksom skulle begynne å samle sammen nødvendige legeerklæringer, epikriser osv. To år, to årsskifter og utallige meldinger fra NAV i innboksen, krav om nye legeerklæringer, utprøvninger osv.

To år siden den neste saksbehandleren, nok en gang, sa til meg at du blir nødt til å gjøre en arbeidsutprøvning...

Så forsvant ho fra jobben, og jeg fikk en ny... igjen...

Fortsatt skjer det ikke noe, ikke en gang den fordømte arbeidsutprøvningen som man gnager om at jeg må gjennom -

Nåværende saksbehandler, velger å omtale henne på denne måten fordi jeg ikke vet hvor lenge hun blir værende før det er en ny... igjen... sa følgende til meg;

"du trenger ikke møte opp til denne utprøvningen Roshild, om du ikke klarer det. Det viktigste her er at systemet krever at du skal gjennom det, så da må vi bare få dokumentert at du har vært gjennom det men ikke har helse til / har klart å møte opp..."

Les uttalelsen over, smak på den - synes du det framstår spesielt smart, spesielt hensiktsmessig?

Hvorfor skal man dras gjennom en arbeidsutprøvning dersom det allerede før start er en felles forståelse for at man ikke har forutsetninger for å gjøre denne?

Hvorfor skal man bruke felleskapets, dine og mine, økonomiske og tidsmessige ressurser på personer til denne aktiviteten - når man før start vet at det ikke er hensiktsmessig??

Det man legger til grunn er at det er et opplegg å følge, det er en rapport som skal skrives - denne rapporten kan man ikke skrive før man har vært gjennom hele runden.

Det er jo ikke rart at man blir oppgitt av dette systemet som kalles NAV, systemet som ble til for å gjøre det enklere både for de som jobber i NAV og for oss som trenger NAV... det framstår jo helt uforståelig og feilkjørt.

Hva med å bruke disse arbeidsutprøvningene på personer med lettere psykisk uhelse, som står i fare for å bli gående hjemme / isolere seg?

Hva med å bruke disse arbeidsutprøvningene på personer som har kroniske, men stabile, tilstander der det er hensiktsmessig å finne ut av hvor mye restarbeidsevne har man tilbake?

Hva med å bruke disse arbeidsutprøvningene på personer som er utslitt i jobben sin, trenger endring og dermed kan finne hensikt i å teste ut forskjellige muligheter?

Hva med å se over teori og praksis, for så å definere ut, typefisere om man vil, tilfeller man ikke trenger å bruke tid på slike uprøvninger?

Hva med et skjema der ett alternativ til arbeidsutprøvning er en liten boks for avkryssing der det står "ikke aktuelt"?

Om man ikke gjør det i hensyn til oss som tilhører disse tilfellene (unnskyld igjen for det jeg nå skal skrive), ettersom det er opplagt at det ikke er spesielt omtanke eller forståelse for verken hvem vi er eller hva vi sliter med, så gjør det i det minste av hensyn til egne ansatte som skal saksbehandle alle disse tilfellene og fellesskapets ressurser - økonomien, som vi vet er det man tar hensyn til om noe.

Ny status, eller fortsatt egentlig - men med en ny greie lagt til grunn;

Jeg trør fortsatt hjemme i påvente av at det skal skje noe faktisk utvikling i saken min. Jeg venter på at fysioterapeuten skal få gjort sin erklæring, venter på ny beskjed fra NAV om en eller annen happening i saken, om ikke annet å få lagt i fang hvor denne arbeidsutprøvningen skal foregå og når tid, så den kommer i gang og ikke minst - kommer ut av verden slik at man kan gå videre.

Bare tanken på å få til en familietur var nok til å dra den allerede slitne skrotten min med ut denne vakre søndagen.

Tilbake til sommerferien-

Kort tid før skolene startet opp igjen, fant kjerringa en flott tur på andre siden av fjorden som visst nok skulle være veldig populær - og det med god grunn ble det sagt.

Det som begynte med "Vil du være med på turen Roshild?"

ble raskt til "Kan du ikke være med på denne turen, det er en flott tur, vi får med begge barna og da hadde det vært kjekt om vi kom oss i vei alle sammen?"

Bare tanken på å  få til en familietur var nok til å dra den allerede slitne skrotten min med ut denne vakre søndagen.

Vi pakket og ordnet, kom oss på ferga over fjorden, passerte det ene flotte stedet for og det andre etter på veien mens kjerringa og guttungen stadig kommenterte hvor kjekt det hadde vært å kjøre motorsykkel på disse veiene - inntil vi var framme ved fotturens startpunkt.

Turmålet i det fjerne...

Noe av det siste jeg hørte før eldste avleggeren forsvant framfor oss var den andre mora si "Dette skal være en veldig godt merket sti, bare følg den blå merkingen så kommer du til toppen. Om det er noe du lurer på ringer du bare meg..."

Vi andre startet på vandringen som ganske umiddelbart gikk over i en stigning så forsiktig at man nesten ikke kunne se at det tok kurs oppover, men så skulle det ikke ta mange meterne inn i buskaset før den veldig forsiktige stigningen ble mer tydelig. Etter å ha vandret kun ti minutter kom første opplagte stigning, en stigning som gikk på steingrunn og stigninger som skulle vare og vare... meter, titallsmeter, hundretallsmeter og kilometer... fordelt på forskjellig grunn og grader...

Jeg tok meg opp i steinura, mens jeg kunne se både kjerringa og jentungen stadig bli mindre synlig langt framfor meg, før de i likhet med guttungen etter hvert ikke var å se lenger. Jeg slet skikkelig med beina og med mangel på energi / krefter, og spurte meg selv om hvordan jeg skulle klare å gjøre denne turen helt til toppen og ned igjen. Svaret på undringen min var at det ikke var så mye annet å gjøre enn å ta steg for steg, meter for meter og ikke minst - bruke tid opp gjennom steinura. Allerede i denne første bakken grein jeg, fordi det gjorde så vondt i legger og kropp.

Underveis i den første lange og steinete bakken, kunne jeg brått høre det ble pratet bak meg et sted. Når jeg så meg tilbake skulle jeg få meg en liten overraskelse, det kom nemlig fire unge menn opp gjennom bakken bak meg - ivrige, energiske og man kunne raskt slå fast at de var høvelig uvitende om hva slags tur de hadde begitt seg ut på. De to første kom sammen forbi meg, der jeg hadde tatt oppstilling i kanten av ura - Iført olabukser, t-shirts, joggesko og bærende på hver sin halvannen liters flaske med farris og cola. Tredje mann kom iført olabukse også han, en slags kneppeskjorte og av alle mulige ting så hadde han en form for slippers på føttene - også denne karen bar på ei halvannen liters brusflaske. Jeg stavret meg videre opp i ura mens jeg holdt øye med fjerde mann bak meg, som stadig krøp nærmere - eller krøp og krøp, han krøp ikke - men det va jammen ikke langt unna, om enn han stabbet seg opp noe raskere enn meg som stadig måtte få igjen musklene i beina mine. Når karen endelig passerte meg var jeg kun noen meter fra toppen av bakken, bak meg kunne jeg spore at det kom enda en person - denne gang et kvinnemenneske og her var det ikke snakk om noe krypefart, hun mer eller mindre løp opp bakken.

Jeg tok meg til toppen av bakken for å finne at hele kvartetten med unge menn sto samlet i partiet der bakken flatet ut, pustende og pesende mens den ene karen tok til å snakke -

"Excuse me, do you know how fare more it is to the top and the view?"

Vel tenkte jeg, ikke har jeg vært her før og har dermed ingen anelse om hva som er igjen.

"Is it over, the worst part of the hike?"

Vel tenkte jeg videre, relativt kort tur og ganske mange høydemeter - det jeg har lest er at hele turen er mer eller mindre oppover fra begynnelse til toppen...

"Well, I do not know actually, but I am sure that we do have more climbing to do..."

Mens jeg sto der og gjorde et forsøk på å tenke på engelsk, kunne jeg brått høre damen som kom løpende bak oss opp bakken ta til å snakke med guttaboys fra hvor enn de var fra.

Hun fortalte de veldig greit om at de var over det verste partiet nå, men at det fortsatt var mye stigning igjen å gjøre før man ville nå toppunktet og utsikten man var ute etter. Allerede i det jeg hørte henne begynne å snakke tok jeg til å gå videre, hadde tross alt et stykke igjen å gå og ganske mye mer stigning å gjøre. 

Jeg fikk gleden av å gå på et litt flatere parti etter at jeg forlot gutta og damen med løpetid bak meg, men det tok ikke mer enn noen par minutter før jeg var tatt igjen av den ivrige damen med løpesko, som muntert kommenterte for meg da hun passerte "de gutta der ante virkelig ikke hva de har begitt seg ut på, og så det fottøyet da - hvem drar i slippers opp på en slik fottur..?"

Så forsvant hun framfor meg, mens jeg nøt de meterne som var igjen av flat mark før jeg tok løs på neste stigning og partier der det var absolutt gull at jeg hadde med meg staver til å holde balansen.

Etter hvert kom jeg til et parti der det i utgangspunktet ikke var så mye stigning, men det var så bratt likevel at man hadde satt opp tau til å holde seg fast i. Verken i leggene var kraftig og energinivået i kroppen var som sagt så langt nede at jeg allerede fra første bakke lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom turen. Jeg satte i å tute igjen, merkelige greier det der med grining - man får ikke mer energi av det, så hvorfor vi er laget på en måte som gjør at vi bæljer i slike tilfeller er for meg ei gåte - men av en eller annen grunn så er det på en måte til hjelp... helt sprøtt å tenke over i alle fall i ettertid... Jeg tok meg gjennom partiet med montert tau, for så å finne at jeg jammen sant ikke skulle gå mange meterne etterpå før jeg skulle finne et nytt parti med montert tau for å holde seg i -

Dette partiet av en annen kaliber enn det første, noe også monteringen av tau viste, da det ikke lenger var snakk om å holde seg i langs berget, men om å holde seg i for å dra seg oppover berget. Hva gjorde jeg? Joda, jeg kjørte i gang med ende en runde grining. Så grein jeg da, mens jeg minnet meg selv på at jeg må ta små parti om gangen - og akkurat nå må jeg fokusere på å ta meg opp denne bergsiden, så vil det bli bedre. At jeg ikke så noe til resten av flokken min mens jeg gikk her, eller hadde sett de på en lang stund, gjorde også sitt til at jeg holdt det gående framover - jeg visste at de sannsynligvis allerede var på toppen og ventet på meg.

Underveis kom det stadig nye partier med stigning, kortere partier, et par steder så jeg måtte mer eller mindre klatre / dra meg opp, men med bruk av tid og tålmodighet så gikk det på sin måte. Været var helt fantastisk denne augustdagen, stillheten var fantastisk og bortsett fra de folkene i første stigning, dama med løpetid og et par - tre puljer med folk i flokk, var det ikke noe folk å se på turen heller.

Så, etter en del vandring i litt kupert terreng, noen kortere partier med stigning og litt opp og ned - kunne jeg endelig skimte endestasjonen for turen ikke langt framfor meg. Herlighet, for et syn, for en utsikt, for en opplevelse - det var såååååååå deilig!!!

Framme ved turmålet satt det er par stykker som var i ferd med å forlate da jeg kom, i tillegg kom det tre unge mennesker som hadde tatt søndagsturen sin opp for å se på utsikten - og så dere, så kunne jeg se min egen flokk sitte litt i utkanten på et sted for seg selv. Synet av flokken min dels sittende og dels liggende i godværet med kanelboller, en boks brus og en fantastisk ro - det gjorde dagen min.

 

Da vi dro på denne turen var det så lang tid siden vi hadde vært på en slik familietur sammen, at det nesten var litt rørende for meg. Guttungen hadde brukt 40 minutter opp og med det hatt lang tid til å nyte både utsikten og mer til. Kjerringa og jentungen hadde brukt litt mer tid, rundt en times tid tror jeg de endte på - også de hadde fått nyte både utsikt, ro, varme og ikke minst kanelboller før jeg kom opp. Jeg på min side brukte drøyt to timer på turen opp, men jeg kom meg opp - som for meg var viktigst.

Turen ned fra toppen gikk jeg sammen med jentungen, som på sin side gikk framfor meg med stadige kommentarer bakover -

"Eadni, her må du være forsiktig..."

"Eadni, her er det lurt at du går den veien..."

"Kom igjen eadni, dette partiet kan du gå på litt - det klarer du..."

For å si det sånn dere -

En stund tenkte jeg med meg selv at det kanskje hadde vært lettere å gå alene, samtidig så kjente jeg både en glede og en takknemlighet over å ha min 16 åring som motivator og personlig trener framfor meg ned steinura, over røtter, i gresset og på grusveien.

Vi hadde oss en prat, jeg og kjerringa, om hvordan vi opplevde turen og hvordan vi trenger å legge opp turer sammen dersom når vi er heldig å få til turer sammen slik vi gjorde denne dagen.

Veldig lett kunne det blitt feil slik turen ble for oss -

Jeg tenker selvfølgelig på at jeg ble gående alene helt bakerst, mens de forsvant i det fjerne framfor meg og opp til toppen.

Dersom turen hadde blitt på en måte hvor de framfor ble gående å vente for å gjøre en samlet tur til topp, hadde det blitt veldig feil. Det ville blitt vanskelig for meg å være i baktroppen, vanskelig både å senke skuldrene med tanke på at jeg bruker lang tid og det ville blitt vanskelig med tanke på at jeg med all sannsynlighet ville pushet kroppen på en annen måte og med det oppnådd uheldige konsekvenser. Det ville blitt feil for flokken min om de skulle blitt en brems for egen del, og en push for min del - Sannsynligheten for at vi ville endt opp med en tur der ingen av oss hadde vært fornøyd ville vært veldig stor, sannsynligheten for at vi ville ende opp med at de utelukkende drar på tur uten meg ville og blitt veldig stor framover.

At turen ble slik den ble er avgjørende tror jeg, for at turen i etterkant oppleves så god som den gjør - både mentalt og fysisk.

De som liker å gå på for å kjenne at de går på- de fikk gå på, kjenne at kroppen fungerer som de ønsker og ikke minst så fikk de sitte lenge og vel oppe ved turmålet å nyte både utsikt og medbrakt.

Jeg som har denne kroppen å ta hensyn til fikk gå i mitt tempo om enn aldri så tregt, jeg fikk tatt hensyn til muskler som underveis ristet og måtte få ta seg inn før jeg kunne fortsette fram i et forsvarlig tempo. Når jeg kom til toppunktet der flokken satt fikk jeg satt meg ned til en etterlengtet og givende pause, akkurat lang nok til å hvile kroppen litt, få påfyll av drikke og så var det i grunnen bare å komme seg videre.

Det gode her er at mens de som både liker og kan sitte ned over tid fikk gjøre det, så kunne jeg som for så vidt liker det - men ikke kan sitte ned på samme måte som de andre, gå relativt raskt videre igjen. Det er nemlig slik at når jeg først går en slik tur, når jeg først får varmet opp musklene mine, så takler de dårlig at jeg holder lange pauser før de blir helt stive - så stive at de er verre enn de var før start.

Altså er jeg der at om jeg skal gå en slik type tur, som jeg kan gjøre en gang i blant, så krever det oppvarming av muskler første del av turen, for deretter å holde musklene aktive til jeg er ferdig med turen - om jeg ikke ønsker en ny runde med oppvarming av muskler, og tro meg - det ønsker jeg ikke.

Kjerringa mi har mye rart for seg, mange forslag til ting og mange hverdagslige innspill til meg. Det er sjelden ho nevner en slik type tur, evt. foreslår å ta en slik type tur med spørsmål om jeg vil være med. Enda sjeldnere er det at kjerringa mi går fra å spørre om jeg vil være med, til å spørre kan du ikke bli med?

Jeg er veldig glad for at hun akkurat på denne turen tok den varianten, utfordret meg til å bli med rett og slett. Det vil være å lyve om jeg sier at det var en lett tur, det var det nemlig ikke. Dette var en krevende tur både fysisk og mentalt, jeg måtte jobbe skikkelig med meg selv for å hente ut energi og styrke til å komme meg opp til toppen - men jeg klarte det.

Det er sjelden jeg gjør ting der jeg både kjenner på avmakt, fortvilelse, håpløshet og smerter i en grad som jeg gjorde på denne turen.

Det er også sjelden jeg gjør ting der jeg kjenner på mestring i en grad som jeg gjorde på denne turen, det å kjenne på hvor perfekt vi la opp turen for hele flokken vår - uten egentlig å ha gjort noe av opplegget med konkrete planer, er også noe som legges inn i konto for mestring og tilfredshet.

Kroppen, i ettertid?

Jeg var forberedt på at denne turen ville sette meg ut av gange i to til tre uker fram i tid, gående med smerte og stivhet av en egen verden, men nei du - Jeg tror faktisk at det løpet vi kjørte opp til toppen var gull, det samme den korte pausen på toppen. Turen ned med lillemor kunne ha bikket det hele for meg, men jeg klarte å holde igjen på de partiene som var mest krevende - og så tror jeg at jeg i tillegg har hatt litt flaks...

Denne turen, denne dagen, ble en suksess sett fra min side - i ettertid. 

Jeg forstår veldig godt de som bare gir opp, det må jeg si...

 Jeg gikk hjem fra møtet med NAV og fikk utformet en mail som jeg sendte i vei til legen min på Rikshospitalet.

Det tok ikke mange dagene fra mailen var sendt til det tikket inn en telefonavtale i kalenderen min. Samtalen som skulle ta 45 sekunder og koste 406 norske kroner fra min lommebok, når man så tar med resten som betales fra det offentlige begynner vi virkelig å snakke minuttpriser.

Uansett, det viktigste her er hva som kom ut av den samtalen - og det var da visselig noe.

NAV har sendt meg ny melding, som antatt forventes det at jeg stiller opp og tar meg gjennom nye runder med arbeidsutprøving - og her er det interessant må vite...

Jeg er den som kjenner kroppen min og helsen min best.

Daglig er det jeg som våkner opp til den rød-brune veggen som er det eneste jeg ser når øynene er lukket. Det er jeg som skjærer de mest fantastiske grimaser med ansiktet i forsøk på å åpne øynene på vanlig måte, det er også jeg som på tredje forsøk slår opp venstre øye på vanlig måte - mens jeg åpner det høyre med hjelp av hånden min.

Det er jeg som daglig våkner med spreng, stivhet og smerter i hender og føtter. Jeg trør ut av sengen og flytter meg over gulvet på samme måte som ei 97 år gammel tante med dårlig og sliten kropp, med somling og pes er jeg i nødvendig funksjon etter en time eller to.

Jeg mottok legeerklæring fra Rikshospitalet, en erklæring som tydelig sier noe om at jeg har denne medfødte sykdommen, en sykdom man ikke vet så veldig mye om og en sykdom jeg ikke blir bedre av i framtiden.

Det gikk litt tid, men ikke så veldig mange dagene, før jeg fikk ny melding fra NAV i innboksen min - du har fått melding fra NAV, gå inn på NAV sine sider og se hva det står. Lydig som jeg er gjorde jeg det jeg ble bedt om, for å finne ut at det ikke sto annet enn at man har mottatt legeerklæring fra spesialist på Rikshospitalet, NAV sin lege har sett på denne og det er bestemt at jeg skal gjennomføre arbeidsutprøvning.

Her tenker jeg at det må da være lov til å bli oppgitt?

Hvem i svingende er disse NAV sine leger, hva har de for bakgrunn og hva lener de seg på i sine avgjørelser, når ikke en gang landets beste spesialister innen gitte områder når inn til disse?

Dersom NAV hadde fått ut fingrene fra det mørke hullet, dersom NAV sine leger og saksbehandlere hadde tatt seg bryet med å se mennesket bak en gitt diagnose, bak store lass av symptomer... Dersom NAV sine leger og saksbehandlere hadde brukt toppetasjen sin litt mer aktivt og sett over hvem er den aktuelle personen de har å gjøre med, hva er det som ligger bak en henvendelse man har gjort til NAV stønad og så sett helhetlig på denne personen - så kunne man trolig latt en del opplagte saker gått raskere gjennom systemet for så heller å bruke tid på saker som faktisk er mer til å vurdere og diskutere, saker der det faktisk kunne forventes å finne noe restarbeidsevne og muligheter for å prøve ut kapasitet?

Imidlertid er det slik at mens tiden nå går sliter det ytterligere på kropp og psyke for min del, og trolig også for mange andre som sliter med akkurat samme NAV som det jeg gjør.

Jeg forstår veldig godt de som bare gir opp, det må jeg si...

...de aller fleste søknadene om ufør blir erfaringsmessig avslått i første runde - er det en del av prosedyren mon???

Jeg sendte melding til veileder i NAV etter telefonmøtet med lege på Rikshospitalet. Meldingen var helt enkel - Jeg har hatt time med legen som følger opp min grunnsykdom på rikshospitalet, samt at vi er innom annet som evt. kan påvirke symptombildet i en eller annen retning. Legen min tilbyr seg å være med på et møte med NAV og fastlege, og ber om at man finner dato innenfor et gitt tidsrom for å få det til.

At lege på riksen tilbyr seg å være med i et slikt møte er fordi hun som en av få mennesker kjenner litt til dette spetaklet av en sykdom jeg lever med, hun er en av få personer som kan si litt om hvordan sykdommen arter seg, som kan si litt om kilde til forverring eller forbedring av symptomer og som kan gi noen anbefalinger til øvrig helsepersonell med tanke på håndtering av dette elendet.

Så kom det veldig kjapt ny melding fra NAV må vite -

Hva er dette, hvorfor vil lege på rikshospitalet at det skal settes opp et møte med henne og fastlege, hva er det hun tenker å snakke om / formidle?

Enden på denne visen ble møte med NAV som planlagt 30 april, for så å vurdere aktualiteten av et teams møte med lege.

Jeg møtte til avtale 30 april, der det raskt ble klart at jeg har tre alternativer framover;

1. Vi kan sende en søknad om ufør nå, denne vil med all sannsynlighet bli avslått med oppfordring til mer dokumentasjon - og det allerede før den forlater NAV lokalt her i Moss...

2. Vi kan sørge for å få på plass noe mer dokumentasjon, for så å søke og håpe på at søknaden går gjennom lokalt - sjansen for at det blir stopp når det når gjengen som skal saksbehandle søknaden er fortsatt absolutt til stede. Det ble så informert meg om at de aller fleste søknadene erfaringsmessig blir avslått i første runde.

3. Vi kan sørge for at jeg har både fått på plass mer dokumentasjon, mest mulig egentlig - i tillegg vil det også være veldig gunstig om jeg drar meg gjennom en runde til med arbeidsutprøving...

Vel, hva skal man så si til dette??

"Det er slik at du avsluttet forrige arbeidsutprøving før det ble gjort noe konkluderende rapport, ja du ble plutselig frisk og gikk tilbake til jobb i 70% stilling..."

Eeeeh -

Dette var i 2020, Covid hadde vist seg og Norge stengte ned i 2020.

Barn i hjemmeskole, kjerring på hjemmekontor.

Jeg ble ikke brått bare frisk!!

Misforstå meg rett, jeg har verdens beste og snilleste kjerring - men det er noe med å gå rundt og på hverandre 24 timer i døgnet - ikke én dag eller ei uke, men i ukevis og på ubestemt tid - de som kan holde på sånn er ikke normale mennesker tenker jeg, i alle fall ikke i normale relasjoner.

Jeg konkluderte på denne tiden med at 70% vikariat over ett år, det klarer jeg å stå i - om det kræsjer så får det bare kræsje, heller i jobb enn hjemme var min tanke.

"Ja, jeg forstår det.., men det gjør ikke byråkratiet eller de som sitter og saksbehandler kun ut fra dokumenter som ikke sier mer enn bokstaven"

Alternativ 1 er uaktuelt, det kunne vi slå fast temmelig umiddelbart i møtet, det er ingen vits i å sende en søknad som både jeg og min kontakt vet at vil bli stoppet før den er kommet ut døra.

Når jeg ble fortalt at jeg kan settes opp på utprøving ett eller annet sted, men det er ingen som kan kreve at jeg stiller opp på en eneste arbeidsdag - ettersom det er uaktuelt for meg i det hele tatt å være i jobb slik situasjonen min er nå, så forstår jeg veldig, veldig lite.

Jeg er altså anbefalt å gå i en ny periode der jeg skal prøves ut i arbeid på ett eller annet område og sted.

Hensikten er å få en rapport som sier at jeg ikke har helse til å arbeide, jeg har ingenting å gå på rett og slett.

Målet er at når NAV kan hake av i boksen for at jeg har vært på denne utprøvingen, så er jeg klar - DA kan man gi grønt lys for å søke ufør.

Hva er greien?

Har vi, eller har vi ikke, mangel på arbeidstakere også innenfor NAV systemet vårt?

Jeg har trodd og forstått at de stakkars folkene som er i jobb, jobber ræva av seg - eller er sykemeldt...

Likevel har man kapasitet og ressurser til å sette inn i tilfeller som dette?

Man har altså dette tilfellet som sikkert ikke er alene - tilfeller som er helt opplagte, som er beskrevet opp og ned av fastlege, rehabiliteringssenter og spesialist - professor faktisk...

Likevel skal NAV bruke ressurser på en lengre prosess, en prosess som for deres del er ressurskrevende både hva tid, ansatte og penger angår??

At en slik prosess er ikke bare krevende for meg som er gjenstand for, som utsettes for, denne unødvendige prosessen - det er ikke noe som koster NAV / systemet verken en kalori eller noe annet å tenke på?..!!...

Det irriterer meg, faktisk - det provoserer meg!

Jeg bruker min energi, energi jeg egentlig ikke har, energi som strengt sett skulle gått til familie og hjem - på å gruble over, forberede meg på, grue meg til, stresse over og organisere alle mulige greier i forbindelse med mer dokumentasjon og mer push som alle med noe mellom ørene vet at tar meg mer ned i stedet for opp.

"Det beste du gjør nå er å kontakte legen din på Rikshospitalet, be henne om en grundig legeerklæring - det vil være mye bedre enn at hun skal delta på et møte der jeg skriver referat..."

Ja, så var kanskje dette det klokeste som ble sagt i det møtet vi hadde...

Jeg tror kan hende at legen min på Rikshospitalet kommer til å skrive en erklæring som de ber om, jeg tror også hun kan komme til å være veldig tydelig - bruke store nok bokstaver til at man kan lese det som står... jeg håper i alle fall det...

Det er frustrerende hvor mye energi som går i forsøk på å nå inn til NAV

Etter timen med lege på riksen i går, opplever jeg et snev av lys i dette NAV-styret.

En av legene på riksen med litt tyngde, om enn faglig og ikke kroppslig, følger opp meg og denne sykdommen min. Ettersom sykdommen jeg har ikke er av de vanligste eller mest kjente, er det ikke så mange som egentlig kan si seg god på den... ingen for å være korrekt. Dr. Ørstadvik er av de som kjenner best til sykdommen, hun er likevel tydelig på at det også for henne i stor grad handler om å lære - fra de som bærer sykdommen hver dag og kjenner den best.

Jeg har forsøkt å nå inn til NAV gjennom så lang tid at vi snakker mer om år enn måneder. Når jeg tror jeg når inn endrer forutsetningene seg og jeg mister de igjen. I samtale med legen min på riksen i går formidlet jeg min frustrasjon over dette, hvor mye energi forsøkene på å nå inn til NAV tar, og ikke minst alle tilbakeslag.

Det er ikke mer å hente av verken energi eller funksjon, for sikkerhets skyld er tilværelsen aldri blitt som den var før Covid, og før vaksinen mot covid. 

Tilstanden på kroppens funksjon er opp ned fra før Covid, og det endrer seg ikke til det bedre - tvert i mot.

Muskelstivhet og smerter er konstante. Jeg har konstant mindre energi enn før og jeg er konstant mer trøtt enn før. Mens jeg tidligere kunne pushe en del på bruk av energi, er det ikke reserver å ta av lenger - i den grad jeg nå pusher slår det tilbake nesten umiddelbart i form av mer smerter, mer stivhet og enda mer slækk i energien.

Legen min forstår greien, hun forstår også at det må gjøres noe og hun kommer med forslag til handling.

Ved å tilby seg å være med på møte med NAV, samt be om at også fastlegen er med, for der å kunne forklare det hun kan om situasjonen,  vil hun opplagt være en hjelp for min del - som hun også har vært tidligere.

På min side er oppgavene-

Gjøre det jeg kan for å holde symptombildet så lite som mulig, noe som i seg selv er en jobb.

Det betyr at jeg skal gå mine turer, om enn ikke for krevende og ikke for ofte...

Det betyr å gjøre ting hjemme, om enn å bruke tid.

Det betyr å delta på ting, om enn å tilpasse etter form.

Det betyr også å gå litt lenger / mer,  gjøre litt mer og være med på mer her og der - selv om det innebærer at kroppen vil trenge mer tid på å ta seg inn etterpå, fordi det noen ganger er viktig prioritering.

Pop-up`en "melding om vedtak" provoserer meg!

Forrige melding fra NAV ble jeg informert om at det er satt opp møte med veileder 8 april, oppmøte i NAV sine lokaler.

En drøy time før møtet skal finne sted dukker det opp sms fra NAV på mobilen min, "melding om vedtak" er det som står i denne pop-up`en som varsler om meldingen.

Seriøst, jeg kjenner pulsen stige når jeg får denne typen meldinger. Jeg blir nervøs for hva som ligger i andre enden når jeg åpner meldingen, men jeg må jo bare åpne disse - det endrer seg ikke selv om jeg lar de ligge...

Så, jeg tenker -

Aller først Roshild må du gå på do, sørg for at du i det minste ikke pisser på deg når du leser meldingen. Tilbake fra toalettet, med nyvasket hender og greier, setter jeg meg til. Jeg logger meg inn og er klar for hva som måtte komme i andre enden.

Avlysning av møtet, faktisk...

Det er greit, en hver kan bli syk og det er lite å gjøre noe med, men likevel -

En drøy time før møtet, som ikke er satt til klokka åtte om morgenen, men rett rundt lunsj. Det må da for svingende gå an å sende melding litt før tenker jeg.

Overskriften man velger når man tekster er også noe for seg, og overskriften "melding om vedtak" gjør meg langt mer irritert enn avlysning på kort varsel!!!

NAV sender ut utallige vedtak i løpet av et år, og av alle vedtak som går ut er et ukjent antall avslag på ett eller annet.

Helt seriøst folkens, når jeg så denne pop-up`en som dukket opp på mobilen min - første tanke var ikke jippi, det er bare et utsatt møte.

Min første tanke var "Farsken, nå kommer det avslag på en søknad som ikke en gang er sendt - type avslag på i det hele tatt å sende søknaden pr. nå".

Kan hende var det godt at jeg tømte blæra før jeg åpnet denne meldingen, for i det jeg tenkte min første tanke hadde jeg nemlig også et sukk som var så kraftig og tungt at det trolig kunne bragt med seg en skvett i underbuksa dersom det var noe å skvette av.

Er det bare meg undrer jeg så på, trolig er det ikke det - det kan rett og slett ikke være det...

Nordmenn som lunker rundt med en eller annen sykdom som gjør at formen og dagen svinger verre enn trollstigen både med svinger og motbakke, eller som sliter psykisk på en måte som gjør at man bare trenger trygge rammer, forutsigbarhet og tilrettelegging for seg selv...

Slike meldinger må da være minst like ubehagelige for disse som den var for meg, kanskje også bringe med seg forverring av symptomer som angst, depresjon, isolasjon osv. om man først har disse - tror du ikke det?

Uansett dere -

Det skulle vise seg at melding fra veileder kolliderte med melding fra NAV ytelser som i vedtak informerer om forlengelse av dagens opplegg... snakk om altså...

For min del forlenges prosessen enda litt til, med utsettelsen av dette møtet som jeg egentlig ikke helt har forstått at man trenger - men som opplagt må til. Jeg skal tross alt møte opp for å snakke om videre arbeidsutprøving før man så på ny kan vurdere å sende inn søknad om ufør som allerede var besluttet av forrige veileder å gå i gang med.

Så skal resten forskyves i tid, for det er jo slik at alt som skyves på medfører at det som ligger bakom også må skyves på. Denne forskyvningen på alt mulig betyr for min del at jeg skal gå enda lenger i uvitenhet, i usikkerhet. Jeg skal være på alerten i forhold til dersom NAV finner på å ta kontakt for ett eller annet de tenker er smart - så skal jeg hoppe i det. Jeg skal psyke meg opp til og forberede meg på ytterligere påkjenninger i form av mulige tiltak man vil ha meg i gang med, for å tilfredsstille ikke bare et system - men enkeltpersoner i dette systemet som muligens trenger å vite at de kan sjekke ut ditt og datt fra listen sin - hva vet jeg...

I mellomtiden går jeg rundt med en kropp som ikke fungerer verken slik den burde eller slik jeg ønsker. Jeg lunker rundt med smerter og stivhet som varierer i grad, så mye at jeg teller på knapper, vurderer opp og ned og må tenke bredt og helhetlig på hver eneste tur jeg vil gå og ting jeg vil gjøre -

Dersom jeg går tur nå, eller gjør ditt og datt, vil det påvirke / begrense meg på noe annet?

Hva skal jeg etterpå?

Hva skal jeg i morgen?

Har vi noen planer her hjemme?

Svar på spørsmålene over avgjør om jeg skal gå tur eller være hjemme, gjøre et stykke husarbeid eller hvile, reise på kontoret eller sitte hjemme, delta på et arrangement eller la være osv. osv.

Selvfølgelig er det kjedelig, det er dritkjedelig å hele tiden ta hensyn til ett eller annet. Det hjelper ikke på at ting stadig kompliseres av andre ting som kommer på i tillegg, om det er en direkte konsekvens av muskelsykdommen eller om det er noe annet - ikke viktig, kompleksiteten er likevel et faktum som må hensyntas.

Nå sitter jeg på kontoret.

Jeg har lagt opp til å få unna noen praktiske ting på kontoret i dag, i forbindelse med at jeg likevel skal på møtet hos NAV som er like bort i gata her. Så skjedde ikke møtet med NAV i dag, men jeg har fått gjort det jeg måtte få unna på kontoret, men nå er det slutt - Nå krever nakken avlastning, så nå bærer det hjem og lukter egentlig en spasertur som er medisin for nakke.

Foreløpig fortsetter relasjonene til NAV som den har gjort det siste tre år altså...

Bedrevitere og dømmende kristne, ikke dra med deg meg i søla!

https://www.dagbladet.no/nyheter/norsk-biskop-sett-av-millioner/82925296

Vi mennesker består av kropp, psyke og det eksistensielle.

De senere år har vi begynt å ta innover oss at det er viktig å ivareta psyken. Dessverre har vi en enda lenger vei å gå for å innse at vi og må ivareta den eksistensielle delen av oss- alt henger sammen med alt nemlig.

Jeg synes det er fantastisk å se en biskop som tenker annerledes, som våger å la tro, psyke og kropp komme sammen i en enhet - det er faktisk ikke verre enn det, at man bringer sammen noe som hører sammen.

For at jeg som besøkende i kirken skal få med meg mest mulig av budskapet i det som snakkes om, trenger jeg å være mottakelig. Vi har forskjellig måte å åpne opp på, å gjøre oss selv mottakelig for prekens budskap.

Å bruke yoga som et verktøy til å finne ro, til å finne fokus - jeg kan ikke se hva som skal være så ille med at det er egne Gudstjenester for dette, ivareta hele mennesket på en gang, supert tenker jeg.

https://open.spotify.com/episode/2AQ26TrctevSTbRhS99uty?si=gsk-neoSTVqqPV4igS9bDA

Det finnes mange former for yoga. Varianter som er av mer religiøs art ja, men hjelpes meg så mye yoga det finnes som ikke er religiøs på en flekk- men som til de grader er beroligende og helsefremmende. Medisinsk yoga av forskjellige varianter for eksempel, er bevist å ha god effekt på både vår mentale og fysiske helse.

Hva er egentlig den yoga'n som kanskje i størst grad praktiseres her til lands - medisinsk yoga og type mindfullnes, hvorfor gjør folk disse formene for yoga og hvordan gjør de det?

Det handler om å ta ned stress og den indre uroen mange sliter med.

Det handler om å fokusere, å bevisst konsentrere seg rett og slett.

Det handler om pusteteknikker som forskning viser at roer den delen av nervesystemet som styrer stress.

Det handler om å mentalt slappe av i det tankekjøret slipper.

Det handler om å kjenne at kroppen fysisk slapper av i det man puster rolig og får lavere puls.

Personangrep og forsøk på karakterdrap handler til sist ikke om yoga tenker jeg, yoga er bare en vikarierende unnskyldning for å gi seg selv rett til å gå til verbalangrep.

Biskopen kunne navngitt yoga-Gudstjeneste som Gudstjeneste der man tar hele mennesket i bruk - det ville likevel blitt galt.

Det ville blitt galt, fordi det er noen som er redd for å tenke nytt, redd for at Gudstjenesten skal bli et enten eller og ikke en tradisjonell og i tillegg til tradisjonell Gudstjeneste. Noen er i det hele tatt redd for nye idéer og nytt innhold.

Verbalangrepet,  forsøket på karakterdrap, handler om at vi mennesker har fordommer som vi lar komme til utløp i krasse kommentarer, i billedliggjøring av enkeltpersoner, i å sette navn på det vi ikke kjenner til men finner skremmende osv.

Det man ikke tenker på, når man kaster seg over tastaturet som de bedreviterne man utgir seg for å være, bevisst eller ubevisst, er hvilke signaler og enda tydeligere  - hvilke meldinger og holdninger man sender ut til alle som måtte få det med seg.

Når en person spyr ut av seg med direkte sjikanering på bakgrunn av ikke annet enn uenighet (eller uvitenhet?), når en person bruker kallenavn som ikke ligner noe, når en person definerer hvem som er og hvem som ikke er kristen og med det fordømmer en annen så brutalt på bakgrunn av egen, subjektiv mening - da drar man med seg meg i den søla - er man klar over det tro?

Man drar med seg meg I søla, og alle andre kristne med meg - vi som på ingen måte stiller oss bak denne fordømmelsen av enkeltpersoner og denne svartmalingen av å tenke nye måter å gjøre Gudstjeneste på.

En person som anser seg selv som rett kristen, hva er det som rettferdiggjør at denne kan fordømme andre mennesker?

Hvem av oss sitter med rett til å definere hvilke personer som er eller ikke er rett kristen,  og enda hardere - hvem som er satans barn?

Klarer man i det hele tatt å se det paradoksale i at man ser på, og betegner andre mennesker som ikke rett kristen, samtidig som man setter seg selv på en pidestall i det man fordømmer, forkaster og egentlig forsøker å ta fra folk tilhørigheten til Gud?

Jeg selv er ikke drevet innenfor yoga, men jeg ser absolutt fordelene ved å gjøre yoga- og jeg håper jeg selv skal mestre kunststykket å knekke den koden som skal til for å finne ro i yoga - fordi jeg er overbevist om at det vil være bra for meg.

Personlig kjenner jeg eksempler på kristne, buddhist,  muslim og andre som gjør yoga. Fellesnevneren er at alle disse finner de fysiske og psykiske fordelene ved å gjøre yoga. Ingen av de jeg kjenner til knytter yoga opp mot religion - så er det ekstra fascinerende at folk som ikke vet att fram på yoga fordømmer både yoga og mennesker ut fra religiøse motiv.

Tenk om,

Tenk om en persons fordømmelse av en annen gjør at man står i veien for tro og møter i troen??..!!

https://open.spotify.com/episode/5NlmSGmVhlt3LQsialJpkP?si=qtkNcnKjRLamiOfzCZH65A

Hvorfor velger jeg å legge igjen deler av min energi på frivilligheten?

Så, hva gjør man da, når man brått er på utsiden av arbeidslivet- for å bli??

Ooooog så kom Jan Eggum til sin rett, også for meg som ikke en gang har sansen for han-

"Påan igjen, påan igjen"...

Korreksjon av meg selv:

Så, hva gjør jeg da, når jeg brått er på utsiden av arbeidslivet- for å bli?

Ordene til Jarle, den unge læreren, sitter brent fast i hodet mitt-

"Det er spesielt i situasjoner som er såre og / eller på annen måte vanskelig, at vi bruker man i stedet for jeg, det er nemlig lettere å forholde seg til man enn jeg..."

Jeg ble spurt om å stille til valg som lokallagsleder for Mental helse Moss og omegn for halvannet år siden sånn cirka, altså før prosessen med å søke ufør startet.

Med noen forutsetninger lagt til grunn sa jeg ja, og har i dag vært lokallagsleder I halvannet år.

Jeg har forstått at det å bruke tid på frivilligheten om enn av hvilken sort, ikke er like lett for alle rundt oss å forstå. 

Det kan være vanskelig å forstå at man kan bruke tid i frivilligheten,  men ikke gå på jobb.

Det kan være vanskelig å forstå at man gidder å bruke tid på noe som ikke er betalt. 

Det kan være vanskelig å forstå at det kan gi en noe, noe av verdi for en selv - og for de man har rundt.

Det  kan være vanskelig å forstå viktigheten av tidsbruken i frivilligheten, for oss som samfunn - inkludert deg og meg.

Jeg vil fokusere på meg selv i min deling fra min relasjon til frivilligheten.

Hva gir det meg egentlig å prioritere så mye av min tid og energi til frivilligheten, og tror jeg det gir familien min noe?

Jeg tror oppriktig det at selv om en person av ymse grunner ikke kan gå i ordinær jobb, så kan man fortsatt bidra med noe til samfunnet

 Jeg liker å ha litt å drive med, noe jeg synes er gøy og gjerne også interessant.

Psykisk helse er noe jeg alltid har funnet veldig interessant.., og gøy...

Hvordan vi er satt sammen som menneske, hvordan hode og kropp fungerer sammen og hører sammen.

Hvordan kropp og psyke påvirkes av hverandre -

En selvfølge tenker jeg, så langt vi har hodet festet i kroppen, og det har tross alt de fleste av oss. Jeg synes det er fascinerende å se hvordan opplevelser / hendelser, sykdom, livshendelser osv tar bolig i kroppen vår enten fysisk eller psykisk- eller begge deler.

Jeg finner det rett og slett interessant, det er gøy å drive med, gøy å fokusere på! 

I tillegg både liker jeg og dels trenger jeg å kjenne at jeg gjør noe som er nyttig for både meg selv og andre - igjen blir det slik at det å bruke tid på psykisk helse er givende, jeg liker til og med å tro at det ikke bare er givende for meg - men også for de rundt meg og lokalsamfunnet vårt.

Det er ikke penger å tjene på frivilligheten,  nei - og det er heller ikke derfor jeg bruker tiden min der.

Det å bruke tid på Psykisk helse er for meg veldig givende, det er helsebringende og dermed tenker jeg det også er godt for resten av min lille familie at jeg har dette å holde på med. Det er noe med at når et individ i en familie har det bra eller i motsatt fall ikke har det bra, så vil det påvirke dynamikken til resten av flokken - sånn er vi satt sammen og sånn blir det godt for både barn, kjerring, hund og huskaniner at jeg har noe å gjøre utenfor hjemmet.

Det å informere om psykisk helse og om organisasjonen Mental helse Moss og omegn, å skape lavterskeltilbud innfor psykisk helse, å snakke med gjester i psykt bra samtale om psykisk helse- alt dette er med og holder det gående i topplokket mitt.

Jeg tror oppriktig det at selv om en person av ymse grunner ikke kan gå i ordinær jobb, så kan man fortsatt bidra med noe til samfunnet, man gjør det bare på en annen måte - min måte å bruke hodet og å gi noe til samfunnet er gjennom den funksjonen jeg har tatt på meg i Mental helse Moss og omegn.

Bare det å møte styret i mental helse Moss og omegn,  diskutere saker og ha noe som engasjerer meg, det gjør noe med min egen psykiske helse først og fremst,  men også med min totale helseopplevelse.

Vi er alle skrudd sammen sånn at vi trenger å bruke hodet vårt på noe.

Jeg har jobbet som sykepleier I mer enn 20 år, psykisk helse har vært det som har tatt størst plass i mitt sykepleier-hjerte.

Nå er jeg på vei ut av arbeidslivet, men jeg trenger å bruke hodet mitt - trenger å holde fast ved faget mitt selv om jeg ikke kan jobbe lenger, det gjør jeg i frivilligheten.

Så er det slik, det er som betegnelsen sier, frivillighetens arbeid.

Det betyr at jeg til en hver tid bruker så mye kapasitet jeg ser er mulig for meg å avse til denne jobben. Ingen forventer at jeg sitter på kontoret fra åtte til fire, heller ikke at jeg er der hver dag.

I motsetning til en ordinær, betalt jobb - i mitt tilfelle en turnusjobb, fungerer det på følgende måte;

Jeg reiser til kontoret når jeg har energi til det, når jeg har tid til det og / eller når jeg trenger det.

Kontoret er min egen lille hule, et sted jeg synes er godt å være. Det å bruke tid på kontoret ikke bare tar energi, det gir meg energi også.

Opplevelsen av å være til nytte,  av å gjøre en forskjell, av å utrette noe er både god og nødvendig for meg.

Ny melding fra NAV - Det skal jammen litt til, for å forholde seg til NAV...

 Ny melding fra NAV -

Etter at jeg i mitt svar på forrige melding fra min nye NAV-veileder, ber henne om å innkalle til et møte så vi kan snakke om disse tingene - har jeg altså fått en ny melding fra henne.

Den siste meldingen opplever jeg som så i andre enden av den første meldingen, at jeg nesten lurer på om det kan være samme dama som er forfatter bak begge meldingene.

Det var ikke måte på å være forståelsesfull i den siste meldingen - så forståelsesfull at jeg umiddelbart blir mistenksom...

"Vi må veldig gjerne ta møtet på telefon i stedet for å møtes, da jeg forstår at helsen din er av en sånn art at det kan være vanskelig å komme til fysiske møter..."

What..????

Nå forstår jeg faktisk veldig lite, hva er det egentlig denne dama vil ha ut av meg?

"Jeg foretrekker å møtes fysisk" svarte jeg, og videre;

"Gi meg tidspunkt i god tid, så skal jeg sørge for å legge opp til å ha energi den dagen møtet er satt opp".

Dersom jeg skal ha møte med NAV, spesielt om man skal diskutere hvor vidt jeg skal i enda en runde med utprøving som jeg vet er ødeleggende for meg, ja da skal jeg visselig sitte så ovenfor denne veilederen min at jeg kan se øynene hennes. Jeg skal kunne lese denne dama tenker jeg, danne meg et bilde av hvem jeg har å forholde meg til - for så å kunne vite både hvem jeg snakker med og hvordan jeg best snakker for meg selv.

Hva er poenget med å innkalle til møte lurer jeg på, særdeles dersom det er så viktig å snakke seg gjennom enda nye runder med utprøving i jobb, dersom man erkjenner for seg selv at den det er snakk om faktisk anses som usikker med tanke på å møte til samtale på et kontor?

Det er jo ikke rart at jeg lurer på hva man bedriver av både tankevirksomhet og annen virksomhet tenker jeg, det er heller ikke rart om jeg begynner å lure på hvilke tanker man sitter med om meg inne på dette NAV-kontoret.

Det jeg kan si her og nå er følgende;

Jeg anser meg selv som en ressurssterk person, jeg har en psyke som tåler å stå i ganske mye - heldigvis vil jeg si. Heldigvis, fordi jeg hadde ikke klart å stå i denne prosessen dersom jeg hadde en svakhet i min mental helse.

Jeg har tidligere, gjennom jobb, vært bort i dette NAV-systemet på vegne av eller i samarbeid med pasienter, jeg har sett en liten flik av hvor tungrodd og trasig dette systemet kan framstå.

Når jeg nå opplever å stå i denne prosessen med å søke ufør selv, så kjenner jeg igjen en del av det mine pasienter tidligere har sagt - og jeg tenker...

Jeg tenker stakkars de som har en annen livssituasjon enn jeg har, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker også stakkars de som har helseutfordringer som påvirker de på en sånn måte at de ikke klarer verken å tenke klart eller kjempe for seg selv, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker stakkars rusmiddelavhengige og personer som sliter så psykisk at det er vanskelig å stå opp for seg selv, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker også stakkars de som ikke kjenner regelverket verken godt, høvelig godt eller delvis godt - og skal forholde seg til NAV.

Her snakker vi høyt opp og langt fram...

 

Du har fått melding fra NAV

For et par dager siden fikk jeg beskjed fra NAV om at det er melding til meg i innboksen, mens jeg for sikkerhets skyld lå syk og bare av den grunn var ekstra sårbar - som for så vidt ikke NAV-berta kan noe for.

Jeg logget meg på, klar til å ta rede på hva som nå skal skje, etter at man har mottatt legeerklæring som er det sist gjennomførte.

Det skulle vise seg at det ventet en overraskelse på meg... snakk om kald dusj...

NAV-veilederen min, hun som overtok etter at ho før ho sluttet, som jeg enda ikke har lært meg navnet til - ho har også sluttet.

Jeg har nå fått enda en ny NAV-veileder, som jeg ikke kan att fram på navnet til her jeg sitter. Det jeg kan se er at min nye veileder, i likhet med henne forrige jeg ikke kan navn på, vil ha en siste runde med arbeidsutprøving  før vi søker om ufør.

Det første som gikk gjennom hodet mitt var;

"Næææææi, jeg orker ikke, jeg klarer ikke en ny runde med dette...!!!"

Seriøst, jeg kjente at jeg ville grine i ren frustrasjon og fortvilelse.

Henne forrige kom med samme greien, men gikk en ekstra runde rundt seg selv etter litt dialog og sa "Du har i grunnen prøvd det du kan prøve, vi ser at det ikke fungerer".

Jeg var så lettet da forrige veileder så dumskapen i å drøye mer når jeg hadde jobbet med egen psyke og endelig var klar selv.

Jeg var så lettet over å slippe flere fremmede steder, hopesvis med fremmede folk, støy, stress på morgen, stress gjennom dagen, smerter etter å ha vært på beina en hel dag osv.

Så kommer dette, nå som både egenerklæring og legeerklæring er sendt inn??!!?!??!!

Jeg har brukt tid til å tenke på meldingen fra NAV, på kommunikasjonen mellom NAV og meg som bruker av systemet, på kommunikasjon mellom veiledere eller hva enn de måtte være for noe innad i NAV systemet.

Jeg satte meg ned og skrev melding til henne nye veilederen i NAV.

Du må gjerne sette opp et nytt møte sa jeg, så vi kan snakke om dette. Jeg er i praksis helt ferdig, jeg har ikke mer å gi, har ikke mer å pushe på - det er stivt, det er smertefullt, det er tomt.

NAV du, vet du hva funksjonen til et nav er?

Et nav er den sentrale, eller innerste delen på et hjul. Den delen av hjulet som går rundt er festet til navet og man kan på en måte si at navet sin jobb er å sørge for at hjulet kan rotere. Se for deg et sykkelhjul fra siden - den lille dingsen i sentrum der eikene går ut fra, det er navet.

Navet sin oppgave er enkelt fortalt å holde orden på eikene, samt å hjelpe hjulet til å rotere enkelt og ukomplisert.

For oss som har sett et hjulnav der eikene ikke er festet om det er inn mot navet eller i andre enden, så blir det rot - det blir kaos, og det kan være skummelt.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, NAV er på en måte hjulnavet, mens brukere av systemet er eikene.

NAV systemet snurrer og går det, men for at det skal gå mest mulig knirkefritt må man ha kontroll på eikene.

Når jeg sier kontroll så tenker ikke jeg på meldinger som sier "du må nå", "det er nå tid for", "har du husket på", "dersom du ikke... vil du miste..." osv.

Når jeg sier kontroll så tenker jeg på kommunikasjon, på at man sørger for dialog, at man lytter til brukerne så man vet hvor den enkelte befinner seg - hvilke behov man har.

Det er lite hensiktsmessig for både hjulnavet og for eikene dersom en eik eller flere blir skadet, dersom en eik eller flere løsner eller faller ut - fordi det vil skape kaos.

En skadet eller løs eik i NAV sammenheng kan være personer som er syke, som av en eller annen grunn ikke lenger passer inn der man tidligere har passet perfekt.

Så til min egen situasjon igjen -

Jeg befinner meg nå på et sted der eiken min har løsnet fra den ene enden, jeg henger nå kun fast i navet som i dette tilfellet er NAV.

Jeg passer ikke lenger inn der jeg som sykepleier tidligere passet perfekt. Selv om jeg selv har trodd, håpet og holdt fast ved at jeg finner tilbake, så har jeg forstått at den eiken min er så ødelagt at den ikke vil passe inn lenger - uansett hvor mye jeg vil det selv.

Meldingen fra NAV for et par dager siden er ikke et tilbakeslag, fordi det ikke setter meg tilbake noe sted.

Meldingen fra nav er å bli slått i bakken, den setter meg i en ganske hjelpeløs situasjon. Det går i tillegg mye energi på disse tingene, energi jeg egentlig ikke har i overflod av.

Prosessen er tung nok som den er, jeg trenger ikke nye veileder - likevel forstår jeg at akkurat det kan man ikke gjøre noe med, vanskelig å tvangs-beholde folk fordi noen ikke ønsker ny veileder. Men, jeg skulle ønske man var bedre på dokumentasjon og kommunikasjon, slik at man i slike tilfeller kunne lese seg opp på, i det minste forsøke å få en forståelse for situasjonen og spare både brukere for unødvendige belastninger og systemet for ressursbruk.

Har du tenkt på hva det betyr for deg å være på arbeid?

Men så er man der, jeg tar meg nå i at jeg snakker om meg selv i tredje person...

En gang for lenge siden hadde jeg en ung lærer som spurte oss om vi har lagt merke til at noen snakker om seg selv i tredje person, og om vi gjør det selv..? Denne unge læreren ga meg stadig noe å tenke på, etter denne timen i psykologi og sjelesorg begynte jeg å tenke på også dette.

Sånn, det var dagens avsporing...

Starter på nytt jeg-

Så er jeg altså der, at jeg må innfinne meg med min situasjon uansett om jeg liker den eller ikke. Ettersom å være i arbeid har vært et viktig element i min opplevelse av hvem jeg er og hva jeg er, må jeg nå hente denne oppfattelsen et annet sted. Jeg må rett og slett begynne å se på meg selv på nytt, bruke om ikke andre øyne, så i alle fall se meg selv fra andre vinkler.

Jeg må nå oppsøke, må finne et slags substitutt for det å være i arbeid - noe som kan bidra til å bygge både selvtillit og selvbilde.

Er det nødvendig tenker du kanskje, og jeg vil svare raskt og kontakt på det - Ja, det er kjempe nødvendig!!

Ikke bare er det nødvendig, det er livsviktig. I tillegg er det noe som er nødvendig for både meg og familien min. 

Du som går i arbeid, har du noen gang tenkt over hva det å gå i arbeid betyr for deg?

Mer enn å kjempe deg opp om morgenen, når du helst vil sove litt til?

Mer enn at du bør komme deg i seng tidlig nok til å få en god natts søvn, iallf med tanke på antall timer?

Mer enn hva du av og til må begrense i uken av hyggelige samvær, fordi du har arbeid dagen etter?

Har du tenkt på hva det betyr for deg å være på arbeid?

Kollegaer,  betydning av å ha disse relasjonene?

Selvutvikling,  betydning av å nå nye mål, i gjennomføringen av en vanskelig sak,  å stå i utfordrende situasjoner med pasienter eller hva enn du jobber med?

Arbeidsmiljøet er en viktig del av vår totale hverdag.

Våre Kollegaer er, både med de sosiale møtepunkter og med tanke på vår Selvutvikling gjennom diskusjoner og drøftinger, viktige for oss. 

Selve jobben du utfører er kjempeviktig,  uavhengig av hva du jobber med.

Det å vite at du har gjort din greie også i dag, du har levert på det du skal, du har gjort noe bra for noen, du har gjort en forskjell - du er kan hende også god på det du gjør - dette er viktig for oss. 

Disse tingene tenker du kan hende ikke over, kanskje ikke før du mister muligheten til å gå på arbeid og på et øyeblikk opplever at alt dette blir tatt fra deg.

Om vi ser for oss mennesket som en treenighet bestående av kropp, psyke og det eksistensielle så kan jeg bare si her og nå - det rører bort i alle områder.

Jeg bruker den tiden jeg bruker...

Moppe gulv gjør jeg stort sett daglig.

Vi har hund, og ikke bare har vi hund - vi har en golden retriever.

Vår firbente golden-venn røyter. Om enn aldri så periodevis, det røytes alltid - fra noe til inn i granskauen masse... som jo er store deler av tiden. En annen greie med hund er turer ut, for det meste i marka eller langs kyststien. Turer ut i vårt vakre Norge med nedbør som er langt mer nå enn da, betyr møkkete hund inn fra tur. Møkkete hund inn fra tur betyr skitne gulv,  som igjen betyr vask. Herav daglig mopping av gulv, noen dager også flere gang.

Tørke / vaske av fronter på kjøkkenskap, stort sett daglig.

Vet ikke med deg, men jeg har en utfordring med finger-merker og flekker- hvitt kjøkken skal helst forbli hvitt, som betyr gnikk og gnu. Denne oppgaven er en oppgave jeg er usikker på hvor vidt man får med seg at blir gjort i et hus. Jeg er usikker på hvor mye man legger merke til, eller tenker over at disse frontene stort sett vaskes daglig. Det jeg tror man får med seg er dersom disse ikke vaskes- iallf om det går et par tre dager uten vask som av ymse grunner har skjedd. "Æhh, det er noe på håndtaket" er ei setning som har kommet noen ganger spesielt da barna var litt yngre.

Gnikke og gnu over vask og  kran på badet, daglig - ofte flere ganger om dagen.

Igjen er det dette med finger-merker, som jeg hater. Vedlikeholdsvasken foregår daglig, den mer grundige vasken foregår en gang i uken eller ved behov.

Jeg er faktisk en av de man ikke kan forstå at ble sykepleier, fordi jeg er så dårlig på mikrober. Baselusker og usynlige urenheter er noe som får det til å knyte seg i magen. Derfor er det slik at jeg kan ikke gå inn på badet uten å gå over vask og kran før jeg forlater igjen... eller toalettet om noe skulle tilsi et behov der... For å tegne det enda mer opp for deg- jeg har vanskelig for å la en vask være i fred... uavhengig av om den er i vårt eget hus eller andre steder...

Tørke støv i huset, støvsuge og/ eller vaske oppe i andre etasje, bytte på senger, brette tøy... er oppgaver som gjøres så der - etter andre rutiner eller ved behov. Disse oppgavene spres utover uken for å komme gjennom.

Når jeg sier jeg pusker med disse tingene, er det fordi det er hva jeg gjør - pusker med de. Kroppen min er konstant stiv i en eller annen grad, i perioder så stiv at det er vondt å bevege seg rundt. Så er det slik, jeg kan likevel gjøre mitt - jeg må bare bruke tid på det jeg gjør. Dette betyr at jeg noen dager kan sette i gang og jobbe meg nedover listen min (jeg lager liste for å huke hva jeg har planlagt for dagen). Andre dager gjør jeg en ting som feks å støvsuge, så trenger jeg en pause før jeg kan gå videre... kanskje allerede halvveis i støvsugingen...

Det går sakte med det jeg gjør, om det er ting i huset eller en tur jeg går, det får bare være. Jeg vet jeg er treg på å gjøre ting, vet jeg bruker mer tid enn de fleste rundt meg, vet at det kan oppleves både teit, tåpelig og unødvendig at jeg skal knø som jeg gjør med tidsbruk - men sånn er det.

Jeg bruker den tiden jeg bruker, om det har vært hjemme, på arbeideller i frivilligheten.  Man kan le av det, gjøre narr av det- på ekte eller på tull, man kan forstå det og aksepter det - hva enn,  det får meg ikke til å bruke mindre tid, i alle fall ikke uten at det slår tilbake på meg i etterkant i form av enda mer stivhet, enda mer vondt, dårlig humør, dårlig søvn og enda dårligere selvbilde.

jeg gjør ikke alt vedlikehold på én dag må vite - det hadde ikke kroppen tålt...

 Jeg liker å pusle med ting hjemme.

Jeg liker å være en ressurs for familien min.

Jeg liker å gjøre ting for (og med) familien min. 

Vedlikehold rundt hus og hjem liker jeg å kalle det jeg bedriver fra dag til dag hjemme -

Vasker utsiden av kjøkkenskap, støvsuger eller mopper over gulvene, går over badene, tar sammen tøy, skifter på senger, tørker litt støv, rer opp senger, lager middag, handler, baker opp brødmat og lager i stand middager klare til å ta opp av fryseren senere.

Ingen fullskala rengjøring fra øverst til nederst i rommet, men rett og slett eksempler på vedlikehold av hjemmet. 

Fort gjort tenker du kan hende, og det har du trolig rett i - dersom det var du som skulle gjøre jobben.

Det oppfattes kanskje merkelig, men jeg gjør ikke alt vedlikehold på én dag må vite - det hadde ikke kroppen tålt, tro det eller la være å tro.

Jeg tar litt og litt, hver dag - hele uken. 

Men så er det dét-

Det er måte på hvor mye, eller rettere sagt hvor mye tid, man i det hele tatt orker å bruke på husarbeid- og enda mer, på å tråkke rundt alene hjemme.

Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten, når du ikke kan gå i arbeid?

 Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten,  når du ikke kan gå i arbeid?

Dette spørsmålet er ikke uvanlig å stille, derav heller ikke uvanlig å få. Spørsmålet er vanskelig,  men samtidig enkelt å svare på...

For det første er det en fascinerende sak, at folk i det hele tatt får seg til å stille dette spørsmålet. For å si det sånn- Jeg hører noen ganger at jeg sier ting rett ut, kan hende også at jeg innimellom snakker uten å tenke. Jeg får fra tid til annen høre at jeg må tenke meg om litt mer før jeg snakker, det er ikke alt jeg sier man skal si visst nok.

På den annen side er det slik, vil jeg påstå, at jeg tenker meg faktisk om før jeg snakker. For all del, jeg kan tråkke i salaten- det finnes en del eksempler på det, men det er ikke hovedregelen.

Jeg er en type som prater, når jeg prater er jeg stort sett engasjert og jeg er frimodig. Jeg har likevel til gode å si ting bevisst for å såre, ramme eller ødelegge (for) noen.

Det har å gjøre med holdninger tenker jeg, hvordan man snakker og hva man sier når man snakker. Vi mennesker er en artig sort, vi kan alle gå i baret, og vil for eksempel enkelt gå i baret, når vi befinner oss i opphetede krangler.

Men-

Uansett hvor direkte jeg er, hvor frimodig jeg er - jeg ville ikke finne på å spørre en person om hvordan man kan bruke så mye tid i frivilligheten,  når man ikke kan gå på jobb.

Tenk litt på det, smak på det-

Det jeg sier nå er til alle, men spesielt til deg som går i (full) jobb.

Om jobben din er en jobb du trives i, både med tanke på oppgaver, arbeidsmiljø og arbeidstid. Om jobben din er noe som bidrar positivt inn i livet ditt, du bruker tross alt minst en tredel av din totale tid der...

Og så kan du brått ikke gå dit mer, fordi det er ting med helsen din som forverres- du kan ikke stå i daglige krav og forventninger av sorten du har på jobb, du kan ikke leve etter det tidsskjemaet du har gjort til nå - fordi det stadig gjør deg dårligere...

Hva hadde du gjort, hvordan tror du dette hadde påvirket deg psykisk?

Neste spørsmål-

Du har kan hende opp mot 20 år igjen til du når pensjonsalder...

Kan du se for deg en hverdag bestående av å tasse rundt hjemme, gjøre det du fra dag til dag har kapasitet til av husarbeid,  lete etter småting å pusle med hjemme, gå tur med hunden og kan hende trene litt dersom ikke smerter og stivhet er for ille?

Kan du se for deg at du gjør dette og samtidig konstant kjenne på at du skulle gjort mer?

Hvilken verdi har jeg som Roshild, uten å være sykepleier Roshild?

Når jeg har begynt å ta innover meg at jeg ikke kan gå i arbeid mer, kjenner jeg på så mange tanker og følelser knyttet opp mot det.

Hvem er jeg, når jeg ikke kan jobbe som sykepleier lenger?

Hva har jeg å tilby, å gi samfunnet, når jeg ikke skal være i jobb lenger?

Hvilken verdi har jeg som Roshild, uten å være sykepleier Roshild?

Er det bruk for meg?

Jeg er fortsatt mamma til to.

Jeg er fortsatt kjerring til ei...

Jeg er fortsatt medmor og selskapsknott til hunden.

Jeg er fortsatt vennen til.., til.., til noen...

I tillegg til dette, hva er jeg - hvem er jeg?

Jeg har hentet ut ganske mye av min selvtillit, og faktisk også mitt opplevde selvbilde og egenverdi gjennom jobb. At jeg ikke skal stå i fast jobb lenger rokker ved selvtilliten min, mer enn rokker ved faktisk- det har revet i stykker selvtilliten min.

Og så var det selvbildet da...

Jeg skal erkjenne for deg som leser at jeg kjenner og registrerer at det har skjedd noe med selvbildet mitt, når jeg sier skjedd noe så snakker jeg om en endring... og det er ikke til det bedre, tvert i mot.

Akkurat hva som har skjedd er egentlig vanskelig å si noe konkret om på nåværende tidspunkt. Jeg er fortsatt der at jeg gjør kun disse to tingene- kjenner etter og registrerer. 

For å ta rede på hva jeg konkret kjenner og registrerer må jeg tenke og sette ord på- Foreløpig er det jeg kjenner og registrerer med negativt fortegn, det er også av en art som bærer med seg så mye negativt og psykisk vondt at jeg ikke er klar for å gå mer inn i det.

"Du har faen meg ferie hele tiden du, og kan gjøre akkurat hva du vil om dagen"

 "Du har faen meg ferie hele tiden du, og kan gjøre akkurat hva du vil om dagen".

Hva skal man si, når man får kommentarer som dette lagt framfor seg fra folk, folk som ikke kjenner til hvem jeg er på innsiden eller hvilke helsemessige utfordringersom følger meg?

Takk for ditt synspunkt kanskje?

Før kommentaren kom forrige gang la jeg meg ekstra tidlig kvelden før,  fordi jeg gjennom kvelden hadde hatt tak med smerter i magen. Jeg sovna, og jeg våknet allerede like over midnatt, med magesmerter av en art som ikke lot meg bli liggende i sengen- verken på siden eller på rygg. Jeg sto opp, gikk ned, kledde på meg lett tøy og rigget meg til sittende i sofaen.

Der satt jeg, i hjørnet av sofaen, bygget opp av puter og pledd for å få en stilling som lot meg hvile gjennom natten. Sittende slapp nemlig smertene taket sånn høvelig. Så snart jeg forsøkte meg på noe som kunne ligne å ligge i sofa, kom smertene igjen. 

Tilbake til spørsmålet mitt lenger opp - hva skal man si til kommentarer som dette?

Hver dag, natt, uke og helg, helg og høytid, ferier og hverdag-

Jeg lever med smerter hele tiden. Jeg har aldri fri, har aldri ferie fra disse smertene. En jevn verk i muskler fordelt over hele kroppen, i perioder også nervesmerter som biter seg inn i spesielt fingre.

Jeg er konstant stiv i muskler, alt av muskler. Det er kun snakk om variasjoner, variasjoner i grad av smerter og variasjoner i grad av muskelstivhet - likevel både smerter og stivhet i en viss grad hele tiden. 

Om man ser bort fra den nevromuskulære sykdommen har jeg de siste seks-syv årene i tillegg levd med spørsmål om Chrons sykdom. Stadige betennelser og smerter i og fra fordøyelsessystemet som kan være temmelig intense. Symptomer i bøtter og spann. Funn ja, men rett og slett for lite funn i forhold til behandling. Visst nok er jeg en sensitiv person- jeg bærer på Symptomer som tilsvarer at jeg skulle vært lenger ut i en evt sykdom enn jeg er, altså ingenting å gjøre med det pr nå.

Det er ikke mulig for meg å ta fri fra verken smerte eller stivhet, jeg må leve med det hver dag og hver natt. Hverdagen krever meg uansett hvordan skrotten min måtte ha det, det har rett og slett ingenting å si.

Jeg kan selvfølgelig legge meg til i sengen, la være å stå opp.

Jeg kan velge å ta innover meg alt jeg ikke kan gjøre mer, av det jeg har likt å gjøre.

Jeg kan velge å være bitter og grinete - men hva ville det tjene til, hvem ville det være godt for?

Jeg kan ikke lenger gå på jobb...

Fortsatt er jeg i en prosess der jeg hver dag har tanker omkring det å ikke være i arbeid. Hver dag kjenner jeg på konsekvensene ved å ikke kunne gå i arbeid.

Hver gode dag jeg har, dager med lite smerter og/ eller stivhet - surrer det spørsmål i hodet mitt av sorten "Kanskje jeg kunne klare å gjøre en sånn eller slik jobb..?"

Hver dag går jeg gjennom situasjonen min for meg selv igjen, "nei Roshild - Når du ser på, når du tenker over, husker du, kjenn på osv".

Hver dag konkluderer jeg for meg selv, fortsatt -

"Du kan faktisk ikke gå i arbeid lenger, du må ta innover deg at det er kjørt, du har gjort ditt og må leve med det".

Så -

Når jeg får kommentarer som øverst i dette innlegget, da kjenner jeg det - jeg kjenner det langt inn i hjerterota.

Tror folk det, tror de at jeg lever et liv i feriemodus?

Lever jeg livet mitt slik at dette blir det inntrykket folk sitter igjen med av meg, at hverdagen min er en ferie der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil?

Kommentarer som dette og kommentarer av annen art som setter spørsmål ved helsetilstand, med bakgrunn i sammenhengen mellom det man (tror man) ser og det som er realiteten. Folks uvitenhet, fordommer,  fordømmelser og sympati der man egentlig skulle ha empati - gjør at jeg velger å dele fra den prosessen skrotten og toppen min står midt i nå for tiden.

Jeg utfordrer deg til å trykke på følg, for så å få med deg fortsettelsen. 

Jeg har aldri hatt behov for å definere folk ut fra status av noen art

 Det å være i arbeid har alltid gitt meg ikke bare noe, men mye. Møter med pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, kollegaer og arbeidsmiljø. Å være en del av dette navet har for meg vært en viktig del av hvem jeg er, det har vært med å forme meg som person, det har bidratt til selvtillit og det må være lov å si at det i stor grad har bidratt til et positivt selvbilde.

Når du nå vet dette er det kan hende ikke så vanskelig å forstå at det å erfare at disse tingene over kort tid blir tatt bort, før man så også forstår at man får de ikke tilbake - at de er et avsluttet kapittel, det er vondt.

Jeg vet ikke med deg, men for meg har vissheten om at jeg bidrar til fellesskapet vært en god, givende og dels drivende greie. Jeg har samtidig hatt stor respekt for personer som vil bidra, men av årsaker ikke kan. Aldri har jeg sett annerledes på folk som er ufør, og jeg har aldri tenkt negativt om folk som er ufør. Jeg har aldri hatt behov for å definere folk ut fra status av noen art, vi er forskjellige både med tanke på mulighet til jobb, økonomi, holdninger,  tro, sammensetning av familie, behov, hvor sosiale vi er osv osv.

Min respekt for mennesket er for mennesket i seg selv. Det samme hva verdien på mennesket angår, den ligger i selve mennesket uavhengig av sysselsetting,  tro, sosialt liv osv.

Med tanke på folk utenfor arbeidslivet, og respekt-

For det første har jeg respekt for det å gjerne ville jobbe, samtidig som man av forskjellige årsaker ikke kan.

Jeg har respekt for hvordan personer som av forskjellige årsaker står utenfor arbeid håndterer å stå på utsiden, utsiden av noe vi ales opp til og forberedes mot gjennom år.

Jeg har respekt for hvordan mange av disse personene utenfor arbeid håndterer måten man blir møtt, blir snakket om og i noen tilfeller også blir snakket til.

Når du nå har lest om hva jeg legger til grunn med tanke på respekt for mennesker og menneskers verdi, blir det trolig rart å lese det følgende...