...de aller fleste søknadene om ufør blir erfaringsmessig avslått i første runde - er det en del av prosedyren mon???

Jeg sendte melding til veileder i NAV etter telefonmøtet med lege på Rikshospitalet. Meldingen var helt enkel - Jeg har hatt time med legen som følger opp min grunnsykdom på rikshospitalet, samt at vi er innom annet som evt. kan påvirke symptombildet i en eller annen retning. Legen min tilbyr seg å være med på et møte med NAV og fastlege, og ber om at man finner dato innenfor et gitt tidsrom for å få det til.

At lege på riksen tilbyr seg å være med i et slikt møte er fordi hun som en av få mennesker kjenner litt til dette spetaklet av en sykdom jeg lever med, hun er en av få personer som kan si litt om hvordan sykdommen arter seg, som kan si litt om kilde til forverring eller forbedring av symptomer og som kan gi noen anbefalinger til øvrig helsepersonell med tanke på håndtering av dette elendet.

Så kom det veldig kjapt ny melding fra NAV må vite -

Hva er dette, hvorfor vil lege på rikshospitalet at det skal settes opp et møte med henne og fastlege, hva er det hun tenker å snakke om / formidle?

Enden på denne visen ble møte med NAV som planlagt 30 april, for så å vurdere aktualiteten av et teams møte med lege.

Jeg møtte til avtale 30 april, der det raskt ble klart at jeg har tre alternativer framover;

1. Vi kan sende en søknad om ufør nå, denne vil med all sannsynlighet bli avslått med oppfordring til mer dokumentasjon - og det allerede før den forlater NAV lokalt her i Moss...

2. Vi kan sørge for å få på plass noe mer dokumentasjon, for så å søke og håpe på at søknaden går gjennom lokalt - sjansen for at det blir stopp når det når gjengen som skal saksbehandle søknaden er fortsatt absolutt til stede. Det ble så informert meg om at de aller fleste søknadene erfaringsmessig blir avslått i første runde.

3. Vi kan sørge for at jeg har både fått på plass mer dokumentasjon, mest mulig egentlig - i tillegg vil det også være veldig gunstig om jeg drar meg gjennom en runde til med arbeidsutprøving...

Vel, hva skal man så si til dette??

"Det er slik at du avsluttet forrige arbeidsutprøving før det ble gjort noe konkluderende rapport, ja du ble plutselig frisk og gikk tilbake til jobb i 70% stilling..."

Eeeeh -

Dette var i 2020, Covid hadde vist seg og Norge stengte ned i 2020.

Barn i hjemmeskole, kjerring på hjemmekontor.

Jeg ble ikke brått bare frisk!!

Misforstå meg rett, jeg har verdens beste og snilleste kjerring - men det er noe med å gå rundt og på hverandre 24 timer i døgnet - ikke én dag eller ei uke, men i ukevis og på ubestemt tid - de som kan holde på sånn er ikke normale mennesker tenker jeg, i alle fall ikke i normale relasjoner.

Jeg konkluderte på denne tiden med at 70% vikariat over ett år, det klarer jeg å stå i - om det kræsjer så får det bare kræsje, heller i jobb enn hjemme var min tanke.

"Ja, jeg forstår det.., men det gjør ikke byråkratiet eller de som sitter og saksbehandler kun ut fra dokumenter som ikke sier mer enn bokstaven"

Alternativ 1 er uaktuelt, det kunne vi slå fast temmelig umiddelbart i møtet, det er ingen vits i å sende en søknad som både jeg og min kontakt vet at vil bli stoppet før den er kommet ut døra.

Når jeg ble fortalt at jeg kan settes opp på utprøving ett eller annet sted, men det er ingen som kan kreve at jeg stiller opp på en eneste arbeidsdag - ettersom det er uaktuelt for meg i det hele tatt å være i jobb slik situasjonen min er nå, så forstår jeg veldig, veldig lite.

Jeg er altså anbefalt å gå i en ny periode der jeg skal prøves ut i arbeid på ett eller annet område og sted.

Hensikten er å få en rapport som sier at jeg ikke har helse til å arbeide, jeg har ingenting å gå på rett og slett.

Målet er at når NAV kan hake av i boksen for at jeg har vært på denne utprøvingen, så er jeg klar - DA kan man gi grønt lys for å søke ufør.

Hva er greien?

Har vi, eller har vi ikke, mangel på arbeidstakere også innenfor NAV systemet vårt?

Jeg har trodd og forstått at de stakkars folkene som er i jobb, jobber ræva av seg - eller er sykemeldt...

Likevel har man kapasitet og ressurser til å sette inn i tilfeller som dette?

Man har altså dette tilfellet som sikkert ikke er alene - tilfeller som er helt opplagte, som er beskrevet opp og ned av fastlege, rehabiliteringssenter og spesialist - professor faktisk...

Likevel skal NAV bruke ressurser på en lengre prosess, en prosess som for deres del er ressurskrevende både hva tid, ansatte og penger angår??

At en slik prosess er ikke bare krevende for meg som er gjenstand for, som utsettes for, denne unødvendige prosessen - det er ikke noe som koster NAV / systemet verken en kalori eller noe annet å tenke på?..!!...

Det irriterer meg, faktisk - det provoserer meg!

Jeg bruker min energi, energi jeg egentlig ikke har, energi som strengt sett skulle gått til familie og hjem - på å gruble over, forberede meg på, grue meg til, stresse over og organisere alle mulige greier i forbindelse med mer dokumentasjon og mer push som alle med noe mellom ørene vet at tar meg mer ned i stedet for opp.

"Det beste du gjør nå er å kontakte legen din på Rikshospitalet, be henne om en grundig legeerklæring - det vil være mye bedre enn at hun skal delta på et møte der jeg skriver referat..."

Ja, så var kanskje dette det klokeste som ble sagt i det møtet vi hadde...

Jeg tror kan hende at legen min på Rikshospitalet kommer til å skrive en erklæring som de ber om, jeg tror også hun kan komme til å være veldig tydelig - bruke store nok bokstaver til at man kan lese det som står... jeg håper i alle fall det...

Det er frustrerende hvor mye energi som går i forsøk på å nå inn til NAV

Etter timen med lege på riksen i går, opplever jeg et snev av lys i dette NAV-styret.

En av legene på riksen med litt tyngde, om enn faglig og ikke kroppslig, følger opp meg og denne sykdommen min. Ettersom sykdommen jeg har ikke er av de vanligste eller mest kjente, er det ikke så mange som egentlig kan si seg god på den... ingen for å være korrekt. Dr. Ørstadvik er av de som kjenner best til sykdommen, hun er likevel tydelig på at det også for henne i stor grad handler om å lære - fra de som bærer sykdommen hver dag og kjenner den best.

Jeg har forsøkt å nå inn til NAV gjennom så lang tid at vi snakker mer om år enn måneder. Når jeg tror jeg når inn endrer forutsetningene seg og jeg mister de igjen. I samtale med legen min på riksen i går formidlet jeg min frustrasjon over dette, hvor mye energi forsøkene på å nå inn til NAV tar, og ikke minst alle tilbakeslag.

Det er ikke mer å hente av verken energi eller funksjon, for sikkerhets skyld er tilværelsen aldri blitt som den var før Covid, og før vaksinen mot covid. 

Tilstanden på kroppens funksjon er opp ned fra før Covid, og det endrer seg ikke til det bedre - tvert i mot.

Muskelstivhet og smerter er konstante. Jeg har konstant mindre energi enn før og jeg er konstant mer trøtt enn før. Mens jeg tidligere kunne pushe en del på bruk av energi, er det ikke reserver å ta av lenger - i den grad jeg nå pusher slår det tilbake nesten umiddelbart i form av mer smerter, mer stivhet og enda mer slækk i energien.

Legen min forstår greien, hun forstår også at det må gjøres noe og hun kommer med forslag til handling.

Ved å tilby seg å være med på møte med NAV, samt be om at også fastlegen er med, for der å kunne forklare det hun kan om situasjonen,  vil hun opplagt være en hjelp for min del - som hun også har vært tidligere.

På min side er oppgavene-

Gjøre det jeg kan for å holde symptombildet så lite som mulig, noe som i seg selv er en jobb.

Det betyr at jeg skal gå mine turer, om enn ikke for krevende og ikke for ofte...

Det betyr å gjøre ting hjemme, om enn å bruke tid.

Det betyr å delta på ting, om enn å tilpasse etter form.

Det betyr også å gå litt lenger / mer,  gjøre litt mer og være med på mer her og der - selv om det innebærer at kroppen vil trenge mer tid på å ta seg inn etterpå, fordi det noen ganger er viktig prioritering.

Pop-up`en "melding om vedtak" provoserer meg!

Forrige melding fra NAV ble jeg informert om at det er satt opp møte med veileder 8 april, oppmøte i NAV sine lokaler.

En drøy time før møtet skal finne sted dukker det opp sms fra NAV på mobilen min, "melding om vedtak" er det som står i denne pop-up`en som varsler om meldingen.

Seriøst, jeg kjenner pulsen stige når jeg får denne typen meldinger. Jeg blir nervøs for hva som ligger i andre enden når jeg åpner meldingen, men jeg må jo bare åpne disse - det endrer seg ikke selv om jeg lar de ligge...

Så, jeg tenker -

Aller først Roshild må du gå på do, sørg for at du i det minste ikke pisser på deg når du leser meldingen. Tilbake fra toalettet, med nyvasket hender og greier, setter jeg meg til. Jeg logger meg inn og er klar for hva som måtte komme i andre enden.

Avlysning av møtet, faktisk...

Det er greit, en hver kan bli syk og det er lite å gjøre noe med, men likevel -

En drøy time før møtet, som ikke er satt til klokka åtte om morgenen, men rett rundt lunsj. Det må da for svingende gå an å sende melding litt før tenker jeg.

Overskriften man velger når man tekster er også noe for seg, og overskriften "melding om vedtak" gjør meg langt mer irritert enn avlysning på kort varsel!!!

NAV sender ut utallige vedtak i løpet av et år, og av alle vedtak som går ut er et ukjent antall avslag på ett eller annet.

Helt seriøst folkens, når jeg så denne pop-up`en som dukket opp på mobilen min - første tanke var ikke jippi, det er bare et utsatt møte.

Min første tanke var "Farsken, nå kommer det avslag på en søknad som ikke en gang er sendt - type avslag på i det hele tatt å sende søknaden pr. nå".

Kan hende var det godt at jeg tømte blæra før jeg åpnet denne meldingen, for i det jeg tenkte min første tanke hadde jeg nemlig også et sukk som var så kraftig og tungt at det trolig kunne bragt med seg en skvett i underbuksa dersom det var noe å skvette av.

Er det bare meg undrer jeg så på, trolig er det ikke det - det kan rett og slett ikke være det...

Nordmenn som lunker rundt med en eller annen sykdom som gjør at formen og dagen svinger verre enn trollstigen både med svinger og motbakke, eller som sliter psykisk på en måte som gjør at man bare trenger trygge rammer, forutsigbarhet og tilrettelegging for seg selv...

Slike meldinger må da være minst like ubehagelige for disse som den var for meg, kanskje også bringe med seg forverring av symptomer som angst, depresjon, isolasjon osv. om man først har disse - tror du ikke det?

Uansett dere -

Det skulle vise seg at melding fra veileder kolliderte med melding fra NAV ytelser som i vedtak informerer om forlengelse av dagens opplegg... snakk om altså...

For min del forlenges prosessen enda litt til, med utsettelsen av dette møtet som jeg egentlig ikke helt har forstått at man trenger - men som opplagt må til. Jeg skal tross alt møte opp for å snakke om videre arbeidsutprøving før man så på ny kan vurdere å sende inn søknad om ufør som allerede var besluttet av forrige veileder å gå i gang med.

Så skal resten forskyves i tid, for det er jo slik at alt som skyves på medfører at det som ligger bakom også må skyves på. Denne forskyvningen på alt mulig betyr for min del at jeg skal gå enda lenger i uvitenhet, i usikkerhet. Jeg skal være på alerten i forhold til dersom NAV finner på å ta kontakt for ett eller annet de tenker er smart - så skal jeg hoppe i det. Jeg skal psyke meg opp til og forberede meg på ytterligere påkjenninger i form av mulige tiltak man vil ha meg i gang med, for å tilfredsstille ikke bare et system - men enkeltpersoner i dette systemet som muligens trenger å vite at de kan sjekke ut ditt og datt fra listen sin - hva vet jeg...

I mellomtiden går jeg rundt med en kropp som ikke fungerer verken slik den burde eller slik jeg ønsker. Jeg lunker rundt med smerter og stivhet som varierer i grad, så mye at jeg teller på knapper, vurderer opp og ned og må tenke bredt og helhetlig på hver eneste tur jeg vil gå og ting jeg vil gjøre -

Dersom jeg går tur nå, eller gjør ditt og datt, vil det påvirke / begrense meg på noe annet?

Hva skal jeg etterpå?

Hva skal jeg i morgen?

Har vi noen planer her hjemme?

Svar på spørsmålene over avgjør om jeg skal gå tur eller være hjemme, gjøre et stykke husarbeid eller hvile, reise på kontoret eller sitte hjemme, delta på et arrangement eller la være osv. osv.

Selvfølgelig er det kjedelig, det er dritkjedelig å hele tiden ta hensyn til ett eller annet. Det hjelper ikke på at ting stadig kompliseres av andre ting som kommer på i tillegg, om det er en direkte konsekvens av muskelsykdommen eller om det er noe annet - ikke viktig, kompleksiteten er likevel et faktum som må hensyntas.

Nå sitter jeg på kontoret.

Jeg har lagt opp til å få unna noen praktiske ting på kontoret i dag, i forbindelse med at jeg likevel skal på møtet hos NAV som er like bort i gata her. Så skjedde ikke møtet med NAV i dag, men jeg har fått gjort det jeg måtte få unna på kontoret, men nå er det slutt - Nå krever nakken avlastning, så nå bærer det hjem og lukter egentlig en spasertur som er medisin for nakke.

Foreløpig fortsetter relasjonene til NAV som den har gjort det siste tre år altså...

Bedrevitere og dømmende kristne, ikke dra med deg meg i søla!

https://www.dagbladet.no/nyheter/norsk-biskop-sett-av-millioner/82925296

Vi mennesker består av kropp, psyke og det eksistensielle.

De senere år har vi begynt å ta innover oss at det er viktig å ivareta psyken. Dessverre har vi en enda lenger vei å gå for å innse at vi og må ivareta den eksistensielle delen av oss- alt henger sammen med alt nemlig.

Jeg synes det er fantastisk å se en biskop som tenker annerledes, som våger å la tro, psyke og kropp komme sammen i en enhet - det er faktisk ikke verre enn det, at man bringer sammen noe som hører sammen.

For at jeg som besøkende i kirken skal få med meg mest mulig av budskapet i det som snakkes om, trenger jeg å være mottakelig. Vi har forskjellig måte å åpne opp på, å gjøre oss selv mottakelig for prekens budskap.

Å bruke yoga som et verktøy til å finne ro, til å finne fokus - jeg kan ikke se hva som skal være så ille med at det er egne Gudstjenester for dette, ivareta hele mennesket på en gang, supert tenker jeg.

https://open.spotify.com/episode/2AQ26TrctevSTbRhS99uty?si=gsk-neoSTVqqPV4igS9bDA

Det finnes mange former for yoga. Varianter som er av mer religiøs art ja, men hjelpes meg så mye yoga det finnes som ikke er religiøs på en flekk- men som til de grader er beroligende og helsefremmende. Medisinsk yoga av forskjellige varianter for eksempel, er bevist å ha god effekt på både vår mentale og fysiske helse.

Hva er egentlig den yoga'n som kanskje i størst grad praktiseres her til lands - medisinsk yoga og type mindfullnes, hvorfor gjør folk disse formene for yoga og hvordan gjør de det?

Det handler om å ta ned stress og den indre uroen mange sliter med.

Det handler om å fokusere, å bevisst konsentrere seg rett og slett.

Det handler om pusteteknikker som forskning viser at roer den delen av nervesystemet som styrer stress.

Det handler om å mentalt slappe av i det tankekjøret slipper.

Det handler om å kjenne at kroppen fysisk slapper av i det man puster rolig og får lavere puls.

Personangrep og forsøk på karakterdrap handler til sist ikke om yoga tenker jeg, yoga er bare en vikarierende unnskyldning for å gi seg selv rett til å gå til verbalangrep.

Biskopen kunne navngitt yoga-Gudstjeneste som Gudstjeneste der man tar hele mennesket i bruk - det ville likevel blitt galt.

Det ville blitt galt, fordi det er noen som er redd for å tenke nytt, redd for at Gudstjenesten skal bli et enten eller og ikke en tradisjonell og i tillegg til tradisjonell Gudstjeneste. Noen er i det hele tatt redd for nye idéer og nytt innhold.

Verbalangrepet,  forsøket på karakterdrap, handler om at vi mennesker har fordommer som vi lar komme til utløp i krasse kommentarer, i billedliggjøring av enkeltpersoner, i å sette navn på det vi ikke kjenner til men finner skremmende osv.

Det man ikke tenker på, når man kaster seg over tastaturet som de bedreviterne man utgir seg for å være, bevisst eller ubevisst, er hvilke signaler og enda tydeligere  - hvilke meldinger og holdninger man sender ut til alle som måtte få det med seg.

Når en person spyr ut av seg med direkte sjikanering på bakgrunn av ikke annet enn uenighet (eller uvitenhet?), når en person bruker kallenavn som ikke ligner noe, når en person definerer hvem som er og hvem som ikke er kristen og med det fordømmer en annen så brutalt på bakgrunn av egen, subjektiv mening - da drar man med seg meg i den søla - er man klar over det tro?

Man drar med seg meg I søla, og alle andre kristne med meg - vi som på ingen måte stiller oss bak denne fordømmelsen av enkeltpersoner og denne svartmalingen av å tenke nye måter å gjøre Gudstjeneste på.

En person som anser seg selv som rett kristen, hva er det som rettferdiggjør at denne kan fordømme andre mennesker?

Hvem av oss sitter med rett til å definere hvilke personer som er eller ikke er rett kristen,  og enda hardere - hvem som er satans barn?

Klarer man i det hele tatt å se det paradoksale i at man ser på, og betegner andre mennesker som ikke rett kristen, samtidig som man setter seg selv på en pidestall i det man fordømmer, forkaster og egentlig forsøker å ta fra folk tilhørigheten til Gud?

Jeg selv er ikke drevet innenfor yoga, men jeg ser absolutt fordelene ved å gjøre yoga- og jeg håper jeg selv skal mestre kunststykket å knekke den koden som skal til for å finne ro i yoga - fordi jeg er overbevist om at det vil være bra for meg.

Personlig kjenner jeg eksempler på kristne, buddhist,  muslim og andre som gjør yoga. Fellesnevneren er at alle disse finner de fysiske og psykiske fordelene ved å gjøre yoga. Ingen av de jeg kjenner til knytter yoga opp mot religion - så er det ekstra fascinerende at folk som ikke vet att fram på yoga fordømmer både yoga og mennesker ut fra religiøse motiv.

Tenk om,

Tenk om en persons fordømmelse av en annen gjør at man står i veien for tro og møter i troen??..!!

https://open.spotify.com/episode/5NlmSGmVhlt3LQsialJpkP?si=qtkNcnKjRLamiOfzCZH65A

Hvorfor velger jeg å legge igjen deler av min energi på frivilligheten?

Så, hva gjør man da, når man brått er på utsiden av arbeidslivet- for å bli??

Ooooog så kom Jan Eggum til sin rett, også for meg som ikke en gang har sansen for han-

"Påan igjen, påan igjen"...

Korreksjon av meg selv:

Så, hva gjør jeg da, når jeg brått er på utsiden av arbeidslivet- for å bli?

Ordene til Jarle, den unge læreren, sitter brent fast i hodet mitt-

"Det er spesielt i situasjoner som er såre og / eller på annen måte vanskelig, at vi bruker man i stedet for jeg, det er nemlig lettere å forholde seg til man enn jeg..."

Jeg ble spurt om å stille til valg som lokallagsleder for Mental helse Moss og omegn for halvannet år siden sånn cirka, altså før prosessen med å søke ufør startet.

Med noen forutsetninger lagt til grunn sa jeg ja, og har i dag vært lokallagsleder I halvannet år.

Jeg har forstått at det å bruke tid på frivilligheten om enn av hvilken sort, ikke er like lett for alle rundt oss å forstå. 

Det kan være vanskelig å forstå at man kan bruke tid i frivilligheten,  men ikke gå på jobb.

Det kan være vanskelig å forstå at man gidder å bruke tid på noe som ikke er betalt. 

Det kan være vanskelig å forstå at det kan gi en noe, noe av verdi for en selv - og for de man har rundt.

Det  kan være vanskelig å forstå viktigheten av tidsbruken i frivilligheten, for oss som samfunn - inkludert deg og meg.

Jeg vil fokusere på meg selv i min deling fra min relasjon til frivilligheten.

Hva gir det meg egentlig å prioritere så mye av min tid og energi til frivilligheten, og tror jeg det gir familien min noe?

Jeg tror oppriktig det at selv om en person av ymse grunner ikke kan gå i ordinær jobb, så kan man fortsatt bidra med noe til samfunnet

 Jeg liker å ha litt å drive med, noe jeg synes er gøy og gjerne også interessant.

Psykisk helse er noe jeg alltid har funnet veldig interessant.., og gøy...

Hvordan vi er satt sammen som menneske, hvordan hode og kropp fungerer sammen og hører sammen.

Hvordan kropp og psyke påvirkes av hverandre -

En selvfølge tenker jeg, så langt vi har hodet festet i kroppen, og det har tross alt de fleste av oss. Jeg synes det er fascinerende å se hvordan opplevelser / hendelser, sykdom, livshendelser osv tar bolig i kroppen vår enten fysisk eller psykisk- eller begge deler.

Jeg finner det rett og slett interessant, det er gøy å drive med, gøy å fokusere på! 

I tillegg både liker jeg og dels trenger jeg å kjenne at jeg gjør noe som er nyttig for både meg selv og andre - igjen blir det slik at det å bruke tid på psykisk helse er givende, jeg liker til og med å tro at det ikke bare er givende for meg - men også for de rundt meg og lokalsamfunnet vårt.

Det er ikke penger å tjene på frivilligheten,  nei - og det er heller ikke derfor jeg bruker tiden min der.

Det å bruke tid på Psykisk helse er for meg veldig givende, det er helsebringende og dermed tenker jeg det også er godt for resten av min lille familie at jeg har dette å holde på med. Det er noe med at når et individ i en familie har det bra eller i motsatt fall ikke har det bra, så vil det påvirke dynamikken til resten av flokken - sånn er vi satt sammen og sånn blir det godt for både barn, kjerring, hund og huskaniner at jeg har noe å gjøre utenfor hjemmet.

Det å informere om psykisk helse og om organisasjonen Mental helse Moss og omegn, å skape lavterskeltilbud innfor psykisk helse, å snakke med gjester i psykt bra samtale om psykisk helse- alt dette er med og holder det gående i topplokket mitt.

Jeg tror oppriktig det at selv om en person av ymse grunner ikke kan gå i ordinær jobb, så kan man fortsatt bidra med noe til samfunnet, man gjør det bare på en annen måte - min måte å bruke hodet og å gi noe til samfunnet er gjennom den funksjonen jeg har tatt på meg i Mental helse Moss og omegn.

Bare det å møte styret i mental helse Moss og omegn,  diskutere saker og ha noe som engasjerer meg, det gjør noe med min egen psykiske helse først og fremst,  men også med min totale helseopplevelse.

Vi er alle skrudd sammen sånn at vi trenger å bruke hodet vårt på noe.

Jeg har jobbet som sykepleier I mer enn 20 år, psykisk helse har vært det som har tatt størst plass i mitt sykepleier-hjerte.

Nå er jeg på vei ut av arbeidslivet, men jeg trenger å bruke hodet mitt - trenger å holde fast ved faget mitt selv om jeg ikke kan jobbe lenger, det gjør jeg i frivilligheten.

Så er det slik, det er som betegnelsen sier, frivillighetens arbeid.

Det betyr at jeg til en hver tid bruker så mye kapasitet jeg ser er mulig for meg å avse til denne jobben. Ingen forventer at jeg sitter på kontoret fra åtte til fire, heller ikke at jeg er der hver dag.

I motsetning til en ordinær, betalt jobb - i mitt tilfelle en turnusjobb, fungerer det på følgende måte;

Jeg reiser til kontoret når jeg har energi til det, når jeg har tid til det og / eller når jeg trenger det.

Kontoret er min egen lille hule, et sted jeg synes er godt å være. Det å bruke tid på kontoret ikke bare tar energi, det gir meg energi også.

Opplevelsen av å være til nytte,  av å gjøre en forskjell, av å utrette noe er både god og nødvendig for meg.

Ny melding fra NAV - Det skal jammen litt til, for å forholde seg til NAV...

 Ny melding fra NAV -

Etter at jeg i mitt svar på forrige melding fra min nye NAV-veileder, ber henne om å innkalle til et møte så vi kan snakke om disse tingene - har jeg altså fått en ny melding fra henne.

Den siste meldingen opplever jeg som så i andre enden av den første meldingen, at jeg nesten lurer på om det kan være samme dama som er forfatter bak begge meldingene.

Det var ikke måte på å være forståelsesfull i den siste meldingen - så forståelsesfull at jeg umiddelbart blir mistenksom...

"Vi må veldig gjerne ta møtet på telefon i stedet for å møtes, da jeg forstår at helsen din er av en sånn art at det kan være vanskelig å komme til fysiske møter..."

What..????

Nå forstår jeg faktisk veldig lite, hva er det egentlig denne dama vil ha ut av meg?

"Jeg foretrekker å møtes fysisk" svarte jeg, og videre;

"Gi meg tidspunkt i god tid, så skal jeg sørge for å legge opp til å ha energi den dagen møtet er satt opp".

Dersom jeg skal ha møte med NAV, spesielt om man skal diskutere hvor vidt jeg skal i enda en runde med utprøving som jeg vet er ødeleggende for meg, ja da skal jeg visselig sitte så ovenfor denne veilederen min at jeg kan se øynene hennes. Jeg skal kunne lese denne dama tenker jeg, danne meg et bilde av hvem jeg har å forholde meg til - for så å kunne vite både hvem jeg snakker med og hvordan jeg best snakker for meg selv.

Hva er poenget med å innkalle til møte lurer jeg på, særdeles dersom det er så viktig å snakke seg gjennom enda nye runder med utprøving i jobb, dersom man erkjenner for seg selv at den det er snakk om faktisk anses som usikker med tanke på å møte til samtale på et kontor?

Det er jo ikke rart at jeg lurer på hva man bedriver av både tankevirksomhet og annen virksomhet tenker jeg, det er heller ikke rart om jeg begynner å lure på hvilke tanker man sitter med om meg inne på dette NAV-kontoret.

Det jeg kan si her og nå er følgende;

Jeg anser meg selv som en ressurssterk person, jeg har en psyke som tåler å stå i ganske mye - heldigvis vil jeg si. Heldigvis, fordi jeg hadde ikke klart å stå i denne prosessen dersom jeg hadde en svakhet i min mental helse.

Jeg har tidligere, gjennom jobb, vært bort i dette NAV-systemet på vegne av eller i samarbeid med pasienter, jeg har sett en liten flik av hvor tungrodd og trasig dette systemet kan framstå.

Når jeg nå opplever å stå i denne prosessen med å søke ufør selv, så kjenner jeg igjen en del av det mine pasienter tidligere har sagt - og jeg tenker...

Jeg tenker stakkars de som har en annen livssituasjon enn jeg har, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker også stakkars de som har helseutfordringer som påvirker de på en sånn måte at de ikke klarer verken å tenke klart eller kjempe for seg selv, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker stakkars rusmiddelavhengige og personer som sliter så psykisk at det er vanskelig å stå opp for seg selv, og må forholde seg til NAV.

Jeg tenker også stakkars de som ikke kjenner regelverket verken godt, høvelig godt eller delvis godt - og skal forholde seg til NAV.

Her snakker vi høyt opp og langt fram...

 

Du har fått melding fra NAV

For et par dager siden fikk jeg beskjed fra NAV om at det er melding til meg i innboksen, mens jeg for sikkerhets skyld lå syk og bare av den grunn var ekstra sårbar - som for så vidt ikke NAV-berta kan noe for.

Jeg logget meg på, klar til å ta rede på hva som nå skal skje, etter at man har mottatt legeerklæring som er det sist gjennomførte.

Det skulle vise seg at det ventet en overraskelse på meg... snakk om kald dusj...

NAV-veilederen min, hun som overtok etter at ho før ho sluttet, som jeg enda ikke har lært meg navnet til - ho har også sluttet.

Jeg har nå fått enda en ny NAV-veileder, som jeg ikke kan att fram på navnet til her jeg sitter. Det jeg kan se er at min nye veileder, i likhet med henne forrige jeg ikke kan navn på, vil ha en siste runde med arbeidsutprøving  før vi søker om ufør.

Det første som gikk gjennom hodet mitt var;

"Næææææi, jeg orker ikke, jeg klarer ikke en ny runde med dette...!!!"

Seriøst, jeg kjente at jeg ville grine i ren frustrasjon og fortvilelse.

Henne forrige kom med samme greien, men gikk en ekstra runde rundt seg selv etter litt dialog og sa "Du har i grunnen prøvd det du kan prøve, vi ser at det ikke fungerer".

Jeg var så lettet da forrige veileder så dumskapen i å drøye mer når jeg hadde jobbet med egen psyke og endelig var klar selv.

Jeg var så lettet over å slippe flere fremmede steder, hopesvis med fremmede folk, støy, stress på morgen, stress gjennom dagen, smerter etter å ha vært på beina en hel dag osv.

Så kommer dette, nå som både egenerklæring og legeerklæring er sendt inn??!!?!??!!

Jeg har brukt tid til å tenke på meldingen fra NAV, på kommunikasjonen mellom NAV og meg som bruker av systemet, på kommunikasjon mellom veiledere eller hva enn de måtte være for noe innad i NAV systemet.

Jeg satte meg ned og skrev melding til henne nye veilederen i NAV.

Du må gjerne sette opp et nytt møte sa jeg, så vi kan snakke om dette. Jeg er i praksis helt ferdig, jeg har ikke mer å gi, har ikke mer å pushe på - det er stivt, det er smertefullt, det er tomt.

NAV du, vet du hva funksjonen til et nav er?

Et nav er den sentrale, eller innerste delen på et hjul. Den delen av hjulet som går rundt er festet til navet og man kan på en måte si at navet sin jobb er å sørge for at hjulet kan rotere. Se for deg et sykkelhjul fra siden - den lille dingsen i sentrum der eikene går ut fra, det er navet.

Navet sin oppgave er enkelt fortalt å holde orden på eikene, samt å hjelpe hjulet til å rotere enkelt og ukomplisert.

For oss som har sett et hjulnav der eikene ikke er festet om det er inn mot navet eller i andre enden, så blir det rot - det blir kaos, og det kan være skummelt.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, NAV er på en måte hjulnavet, mens brukere av systemet er eikene.

NAV systemet snurrer og går det, men for at det skal gå mest mulig knirkefritt må man ha kontroll på eikene.

Når jeg sier kontroll så tenker ikke jeg på meldinger som sier "du må nå", "det er nå tid for", "har du husket på", "dersom du ikke... vil du miste..." osv.

Når jeg sier kontroll så tenker jeg på kommunikasjon, på at man sørger for dialog, at man lytter til brukerne så man vet hvor den enkelte befinner seg - hvilke behov man har.

Det er lite hensiktsmessig for både hjulnavet og for eikene dersom en eik eller flere blir skadet, dersom en eik eller flere løsner eller faller ut - fordi det vil skape kaos.

En skadet eller løs eik i NAV sammenheng kan være personer som er syke, som av en eller annen grunn ikke lenger passer inn der man tidligere har passet perfekt.

Så til min egen situasjon igjen -

Jeg befinner meg nå på et sted der eiken min har løsnet fra den ene enden, jeg henger nå kun fast i navet som i dette tilfellet er NAV.

Jeg passer ikke lenger inn der jeg som sykepleier tidligere passet perfekt. Selv om jeg selv har trodd, håpet og holdt fast ved at jeg finner tilbake, så har jeg forstått at den eiken min er så ødelagt at den ikke vil passe inn lenger - uansett hvor mye jeg vil det selv.

Meldingen fra NAV for et par dager siden er ikke et tilbakeslag, fordi det ikke setter meg tilbake noe sted.

Meldingen fra nav er å bli slått i bakken, den setter meg i en ganske hjelpeløs situasjon. Det går i tillegg mye energi på disse tingene, energi jeg egentlig ikke har i overflod av.

Prosessen er tung nok som den er, jeg trenger ikke nye veileder - likevel forstår jeg at akkurat det kan man ikke gjøre noe med, vanskelig å tvangs-beholde folk fordi noen ikke ønsker ny veileder. Men, jeg skulle ønske man var bedre på dokumentasjon og kommunikasjon, slik at man i slike tilfeller kunne lese seg opp på, i det minste forsøke å få en forståelse for situasjonen og spare både brukere for unødvendige belastninger og systemet for ressursbruk.

Har du tenkt på hva det betyr for deg å være på arbeid?

Men så er man der, jeg tar meg nå i at jeg snakker om meg selv i tredje person...

En gang for lenge siden hadde jeg en ung lærer som spurte oss om vi har lagt merke til at noen snakker om seg selv i tredje person, og om vi gjør det selv..? Denne unge læreren ga meg stadig noe å tenke på, etter denne timen i psykologi og sjelesorg begynte jeg å tenke på også dette.

Sånn, det var dagens avsporing...

Starter på nytt jeg-

Så er jeg altså der, at jeg må innfinne meg med min situasjon uansett om jeg liker den eller ikke. Ettersom å være i arbeid har vært et viktig element i min opplevelse av hvem jeg er og hva jeg er, må jeg nå hente denne oppfattelsen et annet sted. Jeg må rett og slett begynne å se på meg selv på nytt, bruke om ikke andre øyne, så i alle fall se meg selv fra andre vinkler.

Jeg må nå oppsøke, må finne et slags substitutt for det å være i arbeid - noe som kan bidra til å bygge både selvtillit og selvbilde.

Er det nødvendig tenker du kanskje, og jeg vil svare raskt og kontakt på det - Ja, det er kjempe nødvendig!!

Ikke bare er det nødvendig, det er livsviktig. I tillegg er det noe som er nødvendig for både meg og familien min. 

Du som går i arbeid, har du noen gang tenkt over hva det å gå i arbeid betyr for deg?

Mer enn å kjempe deg opp om morgenen, når du helst vil sove litt til?

Mer enn at du bør komme deg i seng tidlig nok til å få en god natts søvn, iallf med tanke på antall timer?

Mer enn hva du av og til må begrense i uken av hyggelige samvær, fordi du har arbeid dagen etter?

Har du tenkt på hva det betyr for deg å være på arbeid?

Kollegaer,  betydning av å ha disse relasjonene?

Selvutvikling,  betydning av å nå nye mål, i gjennomføringen av en vanskelig sak,  å stå i utfordrende situasjoner med pasienter eller hva enn du jobber med?

Arbeidsmiljøet er en viktig del av vår totale hverdag.

Våre Kollegaer er, både med de sosiale møtepunkter og med tanke på vår Selvutvikling gjennom diskusjoner og drøftinger, viktige for oss. 

Selve jobben du utfører er kjempeviktig,  uavhengig av hva du jobber med.

Det å vite at du har gjort din greie også i dag, du har levert på det du skal, du har gjort noe bra for noen, du har gjort en forskjell - du er kan hende også god på det du gjør - dette er viktig for oss. 

Disse tingene tenker du kan hende ikke over, kanskje ikke før du mister muligheten til å gå på arbeid og på et øyeblikk opplever at alt dette blir tatt fra deg.

Om vi ser for oss mennesket som en treenighet bestående av kropp, psyke og det eksistensielle så kan jeg bare si her og nå - det rører bort i alle områder.

Jeg bruker den tiden jeg bruker...

Moppe gulv gjør jeg stort sett daglig.

Vi har hund, og ikke bare har vi hund - vi har en golden retriever.

Vår firbente golden-venn røyter. Om enn aldri så periodevis, det røytes alltid - fra noe til inn i granskauen masse... som jo er store deler av tiden. En annen greie med hund er turer ut, for det meste i marka eller langs kyststien. Turer ut i vårt vakre Norge med nedbør som er langt mer nå enn da, betyr møkkete hund inn fra tur. Møkkete hund inn fra tur betyr skitne gulv,  som igjen betyr vask. Herav daglig mopping av gulv, noen dager også flere gang.

Tørke / vaske av fronter på kjøkkenskap, stort sett daglig.

Vet ikke med deg, men jeg har en utfordring med finger-merker og flekker- hvitt kjøkken skal helst forbli hvitt, som betyr gnikk og gnu. Denne oppgaven er en oppgave jeg er usikker på hvor vidt man får med seg at blir gjort i et hus. Jeg er usikker på hvor mye man legger merke til, eller tenker over at disse frontene stort sett vaskes daglig. Det jeg tror man får med seg er dersom disse ikke vaskes- iallf om det går et par tre dager uten vask som av ymse grunner har skjedd. "Æhh, det er noe på håndtaket" er ei setning som har kommet noen ganger spesielt da barna var litt yngre.

Gnikke og gnu over vask og  kran på badet, daglig - ofte flere ganger om dagen.

Igjen er det dette med finger-merker, som jeg hater. Vedlikeholdsvasken foregår daglig, den mer grundige vasken foregår en gang i uken eller ved behov.

Jeg er faktisk en av de man ikke kan forstå at ble sykepleier, fordi jeg er så dårlig på mikrober. Baselusker og usynlige urenheter er noe som får det til å knyte seg i magen. Derfor er det slik at jeg kan ikke gå inn på badet uten å gå over vask og kran før jeg forlater igjen... eller toalettet om noe skulle tilsi et behov der... For å tegne det enda mer opp for deg- jeg har vanskelig for å la en vask være i fred... uavhengig av om den er i vårt eget hus eller andre steder...

Tørke støv i huset, støvsuge og/ eller vaske oppe i andre etasje, bytte på senger, brette tøy... er oppgaver som gjøres så der - etter andre rutiner eller ved behov. Disse oppgavene spres utover uken for å komme gjennom.

Når jeg sier jeg pusker med disse tingene, er det fordi det er hva jeg gjør - pusker med de. Kroppen min er konstant stiv i en eller annen grad, i perioder så stiv at det er vondt å bevege seg rundt. Så er det slik, jeg kan likevel gjøre mitt - jeg må bare bruke tid på det jeg gjør. Dette betyr at jeg noen dager kan sette i gang og jobbe meg nedover listen min (jeg lager liste for å huke hva jeg har planlagt for dagen). Andre dager gjør jeg en ting som feks å støvsuge, så trenger jeg en pause før jeg kan gå videre... kanskje allerede halvveis i støvsugingen...

Det går sakte med det jeg gjør, om det er ting i huset eller en tur jeg går, det får bare være. Jeg vet jeg er treg på å gjøre ting, vet jeg bruker mer tid enn de fleste rundt meg, vet at det kan oppleves både teit, tåpelig og unødvendig at jeg skal knø som jeg gjør med tidsbruk - men sånn er det.

Jeg bruker den tiden jeg bruker, om det har vært hjemme, på arbeideller i frivilligheten.  Man kan le av det, gjøre narr av det- på ekte eller på tull, man kan forstå det og aksepter det - hva enn,  det får meg ikke til å bruke mindre tid, i alle fall ikke uten at det slår tilbake på meg i etterkant i form av enda mer stivhet, enda mer vondt, dårlig humør, dårlig søvn og enda dårligere selvbilde.

jeg gjør ikke alt vedlikehold på én dag må vite - det hadde ikke kroppen tålt...

 Jeg liker å pusle med ting hjemme.

Jeg liker å være en ressurs for familien min.

Jeg liker å gjøre ting for (og med) familien min. 

Vedlikehold rundt hus og hjem liker jeg å kalle det jeg bedriver fra dag til dag hjemme -

Vasker utsiden av kjøkkenskap, støvsuger eller mopper over gulvene, går over badene, tar sammen tøy, skifter på senger, tørker litt støv, rer opp senger, lager middag, handler, baker opp brødmat og lager i stand middager klare til å ta opp av fryseren senere.

Ingen fullskala rengjøring fra øverst til nederst i rommet, men rett og slett eksempler på vedlikehold av hjemmet. 

Fort gjort tenker du kan hende, og det har du trolig rett i - dersom det var du som skulle gjøre jobben.

Det oppfattes kanskje merkelig, men jeg gjør ikke alt vedlikehold på én dag må vite - det hadde ikke kroppen tålt, tro det eller la være å tro.

Jeg tar litt og litt, hver dag - hele uken. 

Men så er det dét-

Det er måte på hvor mye, eller rettere sagt hvor mye tid, man i det hele tatt orker å bruke på husarbeid- og enda mer, på å tråkke rundt alene hjemme.

Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten, når du ikke kan gå i arbeid?

 Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten,  når du ikke kan gå i arbeid?

Dette spørsmålet er ikke uvanlig å stille, derav heller ikke uvanlig å få. Spørsmålet er vanskelig,  men samtidig enkelt å svare på...

For det første er det en fascinerende sak, at folk i det hele tatt får seg til å stille dette spørsmålet. For å si det sånn- Jeg hører noen ganger at jeg sier ting rett ut, kan hende også at jeg innimellom snakker uten å tenke. Jeg får fra tid til annen høre at jeg må tenke meg om litt mer før jeg snakker, det er ikke alt jeg sier man skal si visst nok.

På den annen side er det slik, vil jeg påstå, at jeg tenker meg faktisk om før jeg snakker. For all del, jeg kan tråkke i salaten- det finnes en del eksempler på det, men det er ikke hovedregelen.

Jeg er en type som prater, når jeg prater er jeg stort sett engasjert og jeg er frimodig. Jeg har likevel til gode å si ting bevisst for å såre, ramme eller ødelegge (for) noen.

Det har å gjøre med holdninger tenker jeg, hvordan man snakker og hva man sier når man snakker. Vi mennesker er en artig sort, vi kan alle gå i baret, og vil for eksempel enkelt gå i baret, når vi befinner oss i opphetede krangler.

Men-

Uansett hvor direkte jeg er, hvor frimodig jeg er - jeg ville ikke finne på å spørre en person om hvordan man kan bruke så mye tid i frivilligheten,  når man ikke kan gå på jobb.

Tenk litt på det, smak på det-

Det jeg sier nå er til alle, men spesielt til deg som går i (full) jobb.

Om jobben din er en jobb du trives i, både med tanke på oppgaver, arbeidsmiljø og arbeidstid. Om jobben din er noe som bidrar positivt inn i livet ditt, du bruker tross alt minst en tredel av din totale tid der...

Og så kan du brått ikke gå dit mer, fordi det er ting med helsen din som forverres- du kan ikke stå i daglige krav og forventninger av sorten du har på jobb, du kan ikke leve etter det tidsskjemaet du har gjort til nå - fordi det stadig gjør deg dårligere...

Hva hadde du gjort, hvordan tror du dette hadde påvirket deg psykisk?

Neste spørsmål-

Du har kan hende opp mot 20 år igjen til du når pensjonsalder...

Kan du se for deg en hverdag bestående av å tasse rundt hjemme, gjøre det du fra dag til dag har kapasitet til av husarbeid,  lete etter småting å pusle med hjemme, gå tur med hunden og kan hende trene litt dersom ikke smerter og stivhet er for ille?

Kan du se for deg at du gjør dette og samtidig konstant kjenne på at du skulle gjort mer?

Hvilken verdi har jeg som Roshild, uten å være sykepleier Roshild?

Når jeg har begynt å ta innover meg at jeg ikke kan gå i arbeid mer, kjenner jeg på så mange tanker og følelser knyttet opp mot det.

Hvem er jeg, når jeg ikke kan jobbe som sykepleier lenger?

Hva har jeg å tilby, å gi samfunnet, når jeg ikke skal være i jobb lenger?

Hvilken verdi har jeg som Roshild, uten å være sykepleier Roshild?

Er det bruk for meg?

Jeg er fortsatt mamma til to.

Jeg er fortsatt kjerring til ei...

Jeg er fortsatt medmor og selskapsknott til hunden.

Jeg er fortsatt vennen til.., til.., til noen...

I tillegg til dette, hva er jeg - hvem er jeg?

Jeg har hentet ut ganske mye av min selvtillit, og faktisk også mitt opplevde selvbilde og egenverdi gjennom jobb. At jeg ikke skal stå i fast jobb lenger rokker ved selvtilliten min, mer enn rokker ved faktisk- det har revet i stykker selvtilliten min.

Og så var det selvbildet da...

Jeg skal erkjenne for deg som leser at jeg kjenner og registrerer at det har skjedd noe med selvbildet mitt, når jeg sier skjedd noe så snakker jeg om en endring... og det er ikke til det bedre, tvert i mot.

Akkurat hva som har skjedd er egentlig vanskelig å si noe konkret om på nåværende tidspunkt. Jeg er fortsatt der at jeg gjør kun disse to tingene- kjenner etter og registrerer. 

For å ta rede på hva jeg konkret kjenner og registrerer må jeg tenke og sette ord på- Foreløpig er det jeg kjenner og registrerer med negativt fortegn, det er også av en art som bærer med seg så mye negativt og psykisk vondt at jeg ikke er klar for å gå mer inn i det.

"Du har faen meg ferie hele tiden du, og kan gjøre akkurat hva du vil om dagen"

 "Du har faen meg ferie hele tiden du, og kan gjøre akkurat hva du vil om dagen".

Hva skal man si, når man får kommentarer som dette lagt framfor seg fra folk, folk som ikke kjenner til hvem jeg er på innsiden eller hvilke helsemessige utfordringersom følger meg?

Takk for ditt synspunkt kanskje?

Før kommentaren kom forrige gang la jeg meg ekstra tidlig kvelden før,  fordi jeg gjennom kvelden hadde hatt tak med smerter i magen. Jeg sovna, og jeg våknet allerede like over midnatt, med magesmerter av en art som ikke lot meg bli liggende i sengen- verken på siden eller på rygg. Jeg sto opp, gikk ned, kledde på meg lett tøy og rigget meg til sittende i sofaen.

Der satt jeg, i hjørnet av sofaen, bygget opp av puter og pledd for å få en stilling som lot meg hvile gjennom natten. Sittende slapp nemlig smertene taket sånn høvelig. Så snart jeg forsøkte meg på noe som kunne ligne å ligge i sofa, kom smertene igjen. 

Tilbake til spørsmålet mitt lenger opp - hva skal man si til kommentarer som dette?

Hver dag, natt, uke og helg, helg og høytid, ferier og hverdag-

Jeg lever med smerter hele tiden. Jeg har aldri fri, har aldri ferie fra disse smertene. En jevn verk i muskler fordelt over hele kroppen, i perioder også nervesmerter som biter seg inn i spesielt fingre.

Jeg er konstant stiv i muskler, alt av muskler. Det er kun snakk om variasjoner, variasjoner i grad av smerter og variasjoner i grad av muskelstivhet - likevel både smerter og stivhet i en viss grad hele tiden. 

Om man ser bort fra den nevromuskulære sykdommen har jeg de siste seks-syv årene i tillegg levd med spørsmål om Chrons sykdom. Stadige betennelser og smerter i og fra fordøyelsessystemet som kan være temmelig intense. Symptomer i bøtter og spann. Funn ja, men rett og slett for lite funn i forhold til behandling. Visst nok er jeg en sensitiv person- jeg bærer på Symptomer som tilsvarer at jeg skulle vært lenger ut i en evt sykdom enn jeg er, altså ingenting å gjøre med det pr nå.

Det er ikke mulig for meg å ta fri fra verken smerte eller stivhet, jeg må leve med det hver dag og hver natt. Hverdagen krever meg uansett hvordan skrotten min måtte ha det, det har rett og slett ingenting å si.

Jeg kan selvfølgelig legge meg til i sengen, la være å stå opp.

Jeg kan velge å ta innover meg alt jeg ikke kan gjøre mer, av det jeg har likt å gjøre.

Jeg kan velge å være bitter og grinete - men hva ville det tjene til, hvem ville det være godt for?

Jeg kan ikke lenger gå på jobb...

Fortsatt er jeg i en prosess der jeg hver dag har tanker omkring det å ikke være i arbeid. Hver dag kjenner jeg på konsekvensene ved å ikke kunne gå i arbeid.

Hver gode dag jeg har, dager med lite smerter og/ eller stivhet - surrer det spørsmål i hodet mitt av sorten "Kanskje jeg kunne klare å gjøre en sånn eller slik jobb..?"

Hver dag går jeg gjennom situasjonen min for meg selv igjen, "nei Roshild - Når du ser på, når du tenker over, husker du, kjenn på osv".

Hver dag konkluderer jeg for meg selv, fortsatt -

"Du kan faktisk ikke gå i arbeid lenger, du må ta innover deg at det er kjørt, du har gjort ditt og må leve med det".

Så -

Når jeg får kommentarer som øverst i dette innlegget, da kjenner jeg det - jeg kjenner det langt inn i hjerterota.

Tror folk det, tror de at jeg lever et liv i feriemodus?

Lever jeg livet mitt slik at dette blir det inntrykket folk sitter igjen med av meg, at hverdagen min er en ferie der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil?

Kommentarer som dette og kommentarer av annen art som setter spørsmål ved helsetilstand, med bakgrunn i sammenhengen mellom det man (tror man) ser og det som er realiteten. Folks uvitenhet, fordommer,  fordømmelser og sympati der man egentlig skulle ha empati - gjør at jeg velger å dele fra den prosessen skrotten og toppen min står midt i nå for tiden.

Jeg utfordrer deg til å trykke på følg, for så å få med deg fortsettelsen. 

Jeg har aldri hatt behov for å definere folk ut fra status av noen art

 Det å være i arbeid har alltid gitt meg ikke bare noe, men mye. Møter med pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, kollegaer og arbeidsmiljø. Å være en del av dette navet har for meg vært en viktig del av hvem jeg er, det har vært med å forme meg som person, det har bidratt til selvtillit og det må være lov å si at det i stor grad har bidratt til et positivt selvbilde.

Når du nå vet dette er det kan hende ikke så vanskelig å forstå at det å erfare at disse tingene over kort tid blir tatt bort, før man så også forstår at man får de ikke tilbake - at de er et avsluttet kapittel, det er vondt.

Jeg vet ikke med deg, men for meg har vissheten om at jeg bidrar til fellesskapet vært en god, givende og dels drivende greie. Jeg har samtidig hatt stor respekt for personer som vil bidra, men av årsaker ikke kan. Aldri har jeg sett annerledes på folk som er ufør, og jeg har aldri tenkt negativt om folk som er ufør. Jeg har aldri hatt behov for å definere folk ut fra status av noen art, vi er forskjellige både med tanke på mulighet til jobb, økonomi, holdninger,  tro, sammensetning av familie, behov, hvor sosiale vi er osv osv.

Min respekt for mennesket er for mennesket i seg selv. Det samme hva verdien på mennesket angår, den ligger i selve mennesket uavhengig av sysselsetting,  tro, sosialt liv osv.

Med tanke på folk utenfor arbeidslivet, og respekt-

For det første har jeg respekt for det å gjerne ville jobbe, samtidig som man av forskjellige årsaker ikke kan.

Jeg har respekt for hvordan personer som av forskjellige årsaker står utenfor arbeid håndterer å stå på utsiden, utsiden av noe vi ales opp til og forberedes mot gjennom år.

Jeg har respekt for hvordan mange av disse personene utenfor arbeid håndterer måten man blir møtt, blir snakket om og i noen tilfeller også blir snakket til.

Når du nå har lest om hva jeg legger til grunn med tanke på respekt for mennesker og menneskers verdi, blir det trolig rart å lese det følgende...

Det gjør noe med en, det smerter!

 Jeg pleier å lese avisen, når jeg gjør det dukker det opp stillingsannonser- tidvis er disse noe som treffer meg.

"Åj" Tenker jeg så...

"Denne ser spennende ut, kunne det vært noe for meg?"

Gang på gang snubler jeg over ett eller annet som fanger oppmerksomheten min, som frister, som kunne vært noe for meg... om jeg hadde fungert...

Det har nemlig vist seg å være slik at denne skrotten ikke fungerer, uansett hvor spennende og gøy, hvor givende og lærerik en jobb måtte være.

Når jeg er i arbeid gir jeg jernet, jeg yter mitt beste og jeg liker det. Aldri har jeg hatt en jobb som kun har vært et sted å gå, fordi jeg må ha en inntekt. Jeg har alltid jobbet med noe jeg har likt, har alltid gått inn i jobben og oppgavene mine med iver, engasjement og hjerte. Jeg har også vært heldig å ha utelukkende gode tilbakemeldinger på jobben jeg har gjort både i direkte pasientarbeid, i arbeidsmiljøet og i forhold til ledelse. Tilbakemeldinger fra både ledere, kollegaer, pasienter, pårørende og tillitsvalgte - utelukkendepositivt. Liketil har jeg som hovedtillitsvalgt for norsk sykepleierforbund i en stor kommune fått tilbakemeldinger fra arbeidsgiver om at jeg er ryddig, saklig og konstruktiv - uavhengig av om man er enig eller totalt uenig.

Så kom min siste jobb der jeg opplevde skryt av en annen verden fra min leder helt til jeg skulle oppleve både å få en skade og å bli syk. Min leder tok en helt annen vending, en vending som verken jeg eller mine kollegaer har forstått hvor kom fra, en vending full med løgn og oppspinn av en art og til en grad som fikk meg usikker og angstpreget, en vending som tok fra meg selvtillit og fikk meg til å stille spørsmål ved om var meg det var noe galt med.

Aldri i mitt lange yrkesliv har jeg opplevd maken til en så useriøs, usikker og angripende person som denne - verken arbeidstaker eller leder, aldri.

Uansett, når jeg ser tilbake på arbeidslivet så har det skjedd flere ganger - og etter Covid har det vært helt ødeleggende;

Skrotten stopper opp, og her snakker vi helt stopp. Musklene stagnerer, eller egentlig setter de fart.

Aktiviteten i musklene mine øker- ved stress, ved aktivitet, ved hvile - det jobbes på 24/7 uten stans.

Resultatet av muskler som jobber nonstop er at musklene blir peise stive, OG de blir smertefulle. Jeg blir gående rundt med det som på en måte kan sammenlignes med kraftig gangsperre gjennom dagen, i alt som er av muskler både de man kjenner til vanlig og de man ikke er bevisst at er der. Dagliglivet med dets alminnelige gjøremål blir utfordrende å ta seg gjennom med en kropp som ikke fungerer.

Natta gir ikke hvile, fordi jeg våkner og må mykne opp muskler, jeg må sette meg opp for å snu meg i sengen og når jeg våkner er øyelokkene så stive at jeg ikke får åpnet øynene uten å hjelpe til med hånden.

Smertebildet er av en art det er vanskelig å sette seg inn i for noen som ikke har mye smerter selv. Kroniske smerter, smerter som biter seg så dypt at vi snakker både muskel- og nervesmerter. På denne tiden av året blir jeg i tillegg redd for å gå ut, fordi det tidvis er glatt og jeg vet at et lite feilsteg slår inn med umiddelbar tilfrysning som gjentatte ganger har sendt meg i bakken.

Det gjør noe med en, å bla forbi stillingsannonser i avisen.

Det gjør noe med en, å se stillingsannonser som trigger miljøterapeuten i en, som setter fart på tanker om hvordan man ville grepet an akkurat denne jobben.

Det gjør noe med en, å ta seg i at man ikke kan - fordi man ikke tåler belastningen,  ikke en gang av noe som er så attraktivt spennende og lystbetont. 

Det gjør noe med en, å måtte bla videre i visshet om at min tid der ute, min tid som yter i arbeidslivet,  som samarbeidspartner til både pasient, pårørende og kollega er forbi.

Det gjør noe med en, det smerter!

Jeg jobber med meg selv hver dag for tiden, for å videreføre min aksept for egen situasjon

 Jeg vet, og du vet trolig også, at det ikke er verken synd, skam eller forferdelig å bli ufør - sånn rent teoretisk i alle fall.

Jeg vet, og du vet trolig også, at det likevel er slik at det dessverre er mange øyne rundt oss som ser på uføre med et skarpt og noen ganger også mørkt blikk, blikk som sier "Jeg er usikker på din uførhet, kunne du egentlig vært i jobb?" Heldigvis er ikke dette den gjengse nordmannens holdning.

Hvorfor tar jeg meg orket ved i det hele tatt å røre bort i dette utsagnet, denne påstanden?

Det skal jeg si deg-

Fordi arbeidsfør Roshild i 100 til tidvis 140% stilling ved et ukjent antall anledninger hørt folk snakke om uføre klara, uføre Petter, uføre Odin og en rekke flere. Praten har vært på måter som oser alt fra undring (en pen måte å si jeg setter spørsmål ved hens uførhet), via stakkarsliggjøring (den uføre ses på lik en stakkar fordi man ikke oppfyller kravene om å jobbe) til ren fordømmelse (Han eller hun er ***steike så lat, ufør er det eneste som duger for han eller henne som ikke orker å jobbe, han eller hun har ønsket ufør hele tiden for å sitte på ræva...).

Noe i meg skriker med tanke på kursen som er staket ut for min egen del. Jeg har innsett at min komplekse helsetilstand setter stopp for å arbeide, samtidig ser jeg med skrekk og gru på å evt skulle bli omtalt i en av kategoriene over.

Jeg jobber med meg selv hver dag for tiden, for å videreføre min aksept for egen situasjon - hvor sprøtt er ikke det??

Følg meg og få med deg fortsettelsen. 

den har skadet både selvtilliten og selvbildet mitt

 

I det vinduet der jeg var klar-

Etter runde på runde med ambivalens, frustrasjon,  fortvilelse, bekymring, angst, spørsmål og til sist en lettelse over bare å ha bestemt meg - for så ha tatt mot til meg og sendt melding til NAV-berta...

Så får jeg altså kontra fra andre enden!!

Nå må du forberede deg på nye utprøvinger, Støy, Tidsbruk, relasjoner til fremmede, Vondt, Utmattelse, Frustrasjon...

Jeg visste i det øyeblikket egentlig ikke hva jeg skulle verken si, tenke eller gjøre - jeg ble kjempe fortvilet og jeg ble irritert, det må være lov å si.

Selvfølgelig finnes det forskjellig typer personligheter blant personer i mitt sted, folk som av ymse grunner søker om ufør. Helt sikkert finnes det også personer av typen Carl I. Hagen sin kategori for oss som husker den- latsabbene, men disse er unntak som vi vet av regelen at alltid dukker opp uansett hva det gjelder.

Majoriteten av oss som står på vent til ufør er alminnelige mennesker, mennesker som har stått i en eller annen jobb og vært stolt av det. Det er også mennesker som med bakgrunn i helse aldri har kunne stå i en jobb, man har rett og slett vært arbeidsufør fra start.

Nå skal jeg si deg en ting, noe du muligens aldri har tenkt over- fordi det ikke har vært aktuelt.

Det å være i arbeid har for meg vært en glede i livet, det har vært givende og selvutviklende. Praten om å søke ufør som har foregått rundt fem år nå har vært ødeleggende for egoet mitt, den har skadet både selvtilliten og selvbildet mitt

- den har fått fram følelser i forbindelse med arbeid og noen opplevelser jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle eie, det er ganske sprøtt å tenke på vel?

Følg meg og få med deg fortellingen videre.

Jeg har samlet tankene mine, jeg har snakket fornuft med meg selv

Jeg skal ta dere med gjennom denne prosessen jeg nå står og går i, noe av det rareste jeg har vært bort i og definitivt noe av det jeg har begitt meg utpå som i størst grad har preget meg personlig - en følelsesmessig berg og dalbane for å bruke en kjent klisje.

Jeg vet ikke om du som leser dette er i arbeid eller er ufør, kan hende også midt i mellom som meg. Jeg vet ikke hvor mye du har kjent på, evt. klarer å sette deg inn i det jeg har tenkt jeg skal forsøke å beskrive for deg - nemlig hvordan det oppleves å stå i denne prosessen som menneske.

Dersom du har lest noe i bloggen min fra tidligere har du kan hende fått med deg at jeg har denne nevromuskulære sykdommen, en sjelden sykdom man i utgangspunktet vet veldig lite om.

For å ta en kort versjon av situasjonen min aller først;

Jeg er utdannet pedagogisk barnepleier fra 1994. Dette er en utdanning jeg ikke har fått stå i mer enn helt kortvarig i starten, da man raskt fant ut at dette blir for retraumatiserende og ble jeg satt på skolebenken igjen (knyttet opp mot barndom) - denne gangen studerte jeg til bachelor i sykepleie. Etter endt utdanning har jeg jobbet mer enn 20 år som sykepleier.

Nå i september som var tok jeg denne ikke uventede, men stadig utsatte, avgjørelsen om å legge til side personlige forventninger til arbeid og krav om å ikke havne på siden av arbeidslivet. 

Jeg har flere ganger de siste årene fått antydninger, spørsmål om og klare innspill som anbefaler meg å søke ufør enten helt eller delvis.

Jeg har takket nei og jeg har svart med egne innspill om at jeg ønsker mer tid til å prøve meg i arbeid, jeg vil gjerne jobbe og jeg har fram til nylig hatt tanker om og reell tro på at jeg kan stå i jobb bare jeg har den rette jobben.

Jeg har også sagt at når jeg når et tidspunkt der jeg ser at jeg har prøvd det jeg kan og ikke lenger tror det går, da skal jeg søke ufør.

Så kom altså denne dystre dagen. Når dagen kom hadde jeg gått utallige runder med meg selv -

Er du sikker på dette Roshild?

Dersom du gjør dette nå har du i grunnen sagt farvel til å ha en arbeidsplass med alt det innebærer.

Du vet at dette vil koste deg, både økonomisk og personlig.

Er du likevel klar til å fortelle berta i NAV at du nå er klar til å søke om ufør?

Er du heeeeelt sikker?

Jeg har samlet tankene mine, jeg har snakket fornuft med meg selv, jeg har snakket med kjerring og jeg har tatt mot til meg og sendt melding til kontakten min i NAV om at jeg nå er der at vi trenger å ta en prat.

----

Så-

Det som har skjedd til nå er at jeg, etter å ha meldt NAV om at jeg nå er klar til å gå i gang med denne prosessen som har vært forelagt meg gjennom i alle fall de siste fem årene.

Jeg skulle motta første tilbakemelding fra min kontakt i NAV, da hun som svar på min henvendelse ringte meg en vakker torsdag;

"Så bra at du nå er klar, men før vi kan søke må du gjennom arbeidsutprøving - dette fordi det er det  regelverket krever."

What????

Seriøst??

Det har gått litt tid siden denne henvendelsen kom i høst en gang, følg meg så får du med deg fortsettelsen.

Dersom du fortsetter som i dag kommer du kanskje halvveis - kanskje, så klarer ikke kroppen mer...

Jeg har hatt besøk av Anette i poden min. Anette er kronisk syk og har vært det noen år, dette til tross for at hun er for ung å regne når det kommer til alder.

Å være kronisk syk og bli ufør er ikke noe som umiddelbart behøver å føre til full stopp verken i hobby eller det å være en nyttig samfunnsborger - dette er Anette et levende bevis på.

Jeg står i en fase og situasjon i livet der ufør er det som kommer naturlig som neste.

Etter noen år med spørsmål og kommentarer som eksemplene under viser;

"Tenker du ikke det kan være greit å vurdere å søke om uføretrygd snart Roshild?"

"Nå er det full jobb og bråstopp, full jobb og bråstopp om og om - kanskje skulle du vurdere ufør snart, i alle fall en grad av det?"

"Du har ikke kropp til å jobbe sånn som du har jobbet Roshild, du har egentlig mer enn nok med å klare de hverdagslige tingene hjemme..."

"Jeg skal ikke be deg om å gjøre noe, men du har cirka tyve år igjen av arbeidslivet... Dersom du fortsetter som i dag kommer du kanskje halvveis - kanskje, så klarer ikke kroppen mer og du vil kanskje ikke ha det greit etterpå heller..."

Disse og mange flere spørsmål og kommentarer har jeg fått, mitt svar har vært kontant og utelukkende -

"Det er helt greit for meg å søke om uføretrygd, når tiden er der. Når jeg søker om ufør skal jeg vite at jeg har gjort alt jeg kan og prøvd alt som kan prøves for egen del - da er det greit å søke." 

Vel, nå er tiden der dere- dessverre.

Kroppen klarer ikke mer, uansett hvor mye jeg både vil, pusher og forteller meg selv at dette klarer du- kroppen vil rett og slett ikke mer. Det å få Covid skulle bli vendepunktet for meg, da denne infeksjonen har snudd opp ned på tilstedeværelsen av symptomer, for ikke å snakke om graden av disse. For sikkerhets skyld har jeg hatt Covid minst to ganger, der hver gang har gjort sitt inngrep i en allerede utsatt skrott.

Jeg faller sammen med infeksjoner, skader og forverring av symptombildet tilhørende grunnsykdom...

Ikke nok med det, så faller jeg sammen mentalt i tillegg.

Selvtillit, selvbilde, opplevelse av egenverdi - alt stuper.

I takt med at selvbildet og selvtillit faller- faller også humøret. Når humøret faller, faller trivsel - og det ikke bare hos meg...

Jeg er en del av en familie, del av et drivverk som får familien til å gå smood. Når jeg faller i ubalanse gjør det naturlig nok også noe med dynamikken i hele flokken, i hele smurfeland.

Det gikk, til det ikke gikk mer.

Det kom ei tid, kom en dag, der jeg måtte bite i det sure eplet og ta de tunge og dystre ordene i min munn-

"Nå er tiden der, nå kan vi gå i gang med prosessen rundt ufør- Jeg kan ikke kjenne at jeg orker mer av denne runddansen..."

Følg meg og få med deg når jeg nå velger å dele videre med deg fra denne prosessen.

En type muskelbundt med skulderlangt, svart, krøllete hår

 Del 6

Vi har nå lagt bak oss jula 2024 og nyttårshelgen, som betyr at vi nå er godt plantet inn i 2025.

Så, hvordan står det til med Roshild og hennes befatning med yoga??

Det skal jeg si deg, jeg har faktisk prøvd. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg har prøvd, om det er rett eller feil - men jeg har prøvd.., på noe.

Det jeg har gjort er rett og slett å tenke at jeg helt til å begynne med ikke må bry meg så veldig mye om alle de tanker jeg har om yogatimer, yogatyper, yogamennesker, stemmer, instruksjoner, videoer med lyd, lydfiler osv. Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at nå må du bare gå i gang med noe Roshild, før det blir for teit - før du ikke har klart noe og bare gitt opp.

Så, jeg bestemte meg for at jeg skulle ta meg tid til å bare ligge ned, eller sitte i en god stol, og rett og slett bare puste. Jeg bestemte meg for å puste med bevisste og tydelige inn- og utpust. Hei og hå, så gikk jeg i gang -

Pust inn gjennom nesa sa jeg til meg selv, inni meg selvfølgelig. Så trakk jeg pusten kontrollert så langt inn jeg klarte, fyll lungene med luft var tanken som slo meg.

Pust ut gjennom munnen sa jeg så til meg selv, og begynte å slippe luften rolig og kontrollert ut gjennom munnen... og her stoppet det opp... igjen...

yoga i smurfeland

Hva er det som skjer, hvorfor skal det være så inni hampen vanskelig lurer jeg på? Om du har en god kommentar til det må du gjerne legge den igjen, så kan jeg forsøke å ta den med meg til mine neste runder med prøving.

Ga jeg opp tror du..?

Ja, jeg ga opp den omgangen - men jeg ga ikke opp i det store bildet.

Jeg har gjort nytt forsøk, og nytt igjen og igjen - nå vet jeg ikke hvor mange forsøk jeg har gjort totalt, men det er rundt ti tror jeg.

Det jeg etter hvert har gjort er å puste dypt inn gjennom nesen, for så å puste godt og rolig ut gjennom nesen også. Det kan godt være man helst skal puste inn med nesen og ut med munnen, men så lenge det blir brå stopp - og jeg for sikkerhets skyld kjenner meg som en komplett idiot, puster jeg med nesen. Jeg puster med nesen mens jeg ser for meg foreleseren fra vi hadde anatomi på sykepleierskolen, mens han sto der liten og spe, med et utseende som for all del så uskyldig ut - men nerdete.

"Det er hensiktsmessig at vi puster med nesen, for i nesen har vi flimmerhår som har til oppgave å både rense og varme opp luften før vi drar den ned i lungene våre..."

Han sa mer også må vite -

"Dere har kanskje merket det om dere har vært ute i skikkelig kulde og man gjerne puster med munnen, det er lettere å puste - men den kalde luften merkes på vei ned i luftrøret..."

Eeeeeh jaaaah, tenkte jeg ... da - mens jeg satt i en skoleklasse fylt opp av studenter fra sørlandet, vestlandet, østlandet og trøndelag. Hvem her kjenner til den skikkelige kalde luften som river ned gjennom luftveiene? Meg og to tøtter fra Lofoten. Men han skal ha for det, nerden - som var rake motsetningen til den andre anatomilæreren - En type muskelbundt med skulderlangt, svart, krøllete hår og et utseende som sa at han like godt kunne tilhøre et bodybuilding miljø.

Nok om anatomilærere og anatomitimene fra mer enn tyve år tilbake, pusten min - når jeg gjør et hjertelig forsøk på yoga...

yoga i smurfeland

Jeg drar pusten godt inn gjennom nesen, snur og puster ut igjen - også da gjennom nesen. Puste ut gjennom munnen kan jeg lære meg etter hvert som jeg i det hele tatt har lært meg å puste sånn på kommando. Når jeg har pustet ut, ut, ut - tøm lungene skikkelig Roshild, så holder jeg stand. Jeg venter et par sekunder før neste innpust, jeg drar i gang med neste innpust allerede etter et par sekunder for da har jeg begynt å bli svimmel og rar i topplokket. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har ventet to sekunder med å puste, eller settingen der stress gjør meg svimmel. Til vanlig kan jeg godt ta meg i at jeg har opphold på både ett, to og tre sekunder mellom utpust og innpust - uten annet enn å registrere det.

Hva er det med androide løsninger som er så ille at det faktisk må sies å gi grunnlag for bekymring?

https://www.moss-avis.no/5-67-2096089

Nettbrett er et verktøy for elevene- som skriveutsyr og skolesekker er andre eksempler på verktøy...

 Bøker har over århundre vært et viktig verktøy for læring og er det fortsatt, om enn aldri så mye at vår tid legger bøkene til side og erstatter disse med nettbrett - unnskyld,  ipader. Det er ipader som har vært erstatning til nå, nettbrett er tross alt bekymringsfullt 🙈

Man har nå gjort en økonomisk vurdering i kommunestyret i  Moss og besluttet å endre leverandør på et verktøy som brukes i skolen, ipaden byttes ut med nettbrett- en nødvendighet mtp økonomien i kommunen.

Så blir det altså grunnlag for ståhei blant lærere, tillitsvalgte og i utdanningsforbundet. 

Seriøst?

Det er krig ikke bare i verden, men rett utenfor Norges vindu - og hva lager vi, unnskyld- hva lager lærere og utdanningsforbundet en greie ut av?

Nettbrett eller ipad...Er dette noe tillitsvalgte, lærere og ansatte trenger å henge seg opp i- evt hvorfor skal vi lage en greie av dette?

Internett er samme greien for alle som bruker det, selv om plattformer er forskjellige.

Det er velkjent at så godt som alle voksne har smartphone, etterhvert også de fleste ungdommer og mange barn.

Det er også en kjensgjerning at veldig mange av de voksnes  smartphone er en iPhone, altså man innehar god kjennskap til Apple sine produkter og hvordan disse fungerer / håndteres.

Det finnes voksne, unge og barn med Android telefoner,  folk som er fornøyd både med selve telefonen, oppsett og funksjoner.

Så er det slik-

Det høres ofte og godt, hvordan (voksne) mennesker snakker opp eller ned egen eller andres mobiler og enheter alt etter hva man innehar selv- alt fra finesser, brukervennlighet, tilganger osv. Noen forsøker å holde argumentasjonen seriøs, noe som er fascinerende ettersom hele dette behovet for i det hele tatt å dra opp varianter av verktøy som brukes med samme formål er noe man kan sette spørsmål ved.

For meg er hele denne diskusjonen like patetisk som å henge seg opp i type bil eller snøscooter man kjører, kvalitet, robusthet, økonomisk, brukervennlig og utseende- min er større enn din opplegg... Det handler til sist om smak og behag, samtidig som det og handler om økonomi for mange av oss.

Jeg trenger ikke gå lenger enn i egen krets for å høre denne praten, eller se forskjeller i praksis.

Det er nemlig slik, også her i heimen-

Majoriteten har Apple og forstår seg ikke på Android, man irriterer seg over android og trenger ikke legge energi i å lære- fordi man ikke trenger forholde seg til androide enheter. 

Minoriteten i heimen har android og forstår på sin side ikke bæret av Apple, som man av behov heller ikke trenger sette seg inn i.

Dersom man ser på lærernes og utdanningsforbundet sine egne mobiler, hvor stor andel av disse er iPhone?

Dersom man ser bort fra lærernes og utdanningsforbundet sine mobiler og KUN ser på hvilke funksjoner man trenger i skolen- 

Hva er det med androide løsninger som er så ille at det faktisk må sies å gi grunnlag for bekymring?

Hva er det, annet enn at lærerne må bruke tid på å sette seg inn i nytt læringsverktøy?

Jeg har ikke tall på alle ganger jeg har fått beskjed fra arbeidsgiver-

Vi får nytt journalsystem, det blir opplæring sånn og så...

Irriterende, tidkrevende, frustrerende, plagsomt- men det er bare å bruke tid på det til det sitter.

Hvorfor skal et verktøy som nettbrett holdes så høyt og aktes så inderlig??

At ei enkelt gruppe ansatte får seg til å snakke ned og med det legge grunnlag for føringer med store økonomiske konsekvenser for kommunen OG deg og meg som innbygger, vil jeg si er mer bekymringsfullt enn at kommunen vil gå over til androide nettbrett.

Når vi i neste sving hører hvordan unge, og barn ned i barneskolen, legger press hjemme på at man må ha iPhone og ikke Android mobil...

Noen barn leser aviser, enda flere ungdommer.  Barn hører voksne snakke, blant annet om hva man leser I avisen...

Lærere og tillitsvalgte, utdanningsforbundet-

Takk-

Takk for at dere fórer barna våre med skyts, takk

 

for at dere er med å legger ekstra press på foreldre og økonomi, når barna krever en iPhone framfor en Android mobil.