For meg oppleves dette veldig merkelig, at man har behov for en åpenhetskampanje.
Jeg tenker at enten er jeg og har jeg vært veldig heldig med mine arbeidsplasser, jeg må være en veldig likende person eller det er rent tilfeldig at jeg har vært så heldig.
Jeg tror vel egentlig ikke årsaken er at jeg er så veldig likende som person - kan godt hende jeg er det, men det er tvilsomt årsaken til at jeg ikke har opplevd behov for noen åpenhetskampanje eller spesielle fokus på hvor vidt jeg er skeiv eller ikke skeiv i jobbene jeg har hatt.
Er det byen jeg bor i som er spesielt fin å bo i, er vi spesielt flink til å innkludere alle typer mennesker og god på å ikke bry oss om kjønn?
Jeg tror ikke det heller, ettersom jeg har bodd i og utenfor hovedstaden med jobb på sykehus både innenfor og utenfor bygrensa. Jeg har bodd og jobbet i en landsby i Finnmark om man kan si det, og jeg har bodd og jobbet noen år i nordens paris - både i UNN systemet og i kommunen.
Til nå har jeg opplevd naturlig imøtekommelse, naturlig tilnærming, naturlige undringer og bort sett fra ett eneste tilfelle av en fanatisk ekstravakt på et av mine tidligere arbeidssteder (se eget blogginnlegg) har jeg utelukkende naturlige og vennlige relasjoner.
Vi har og opplevd utelukkende gode relasjoner både i barnehager og skole der ungene er.
Hva kan det så komme av, at behovet for åpenhet og tilpassing ikke har vært framtredende og stort der jeg har befunnet meg?
Jeg tror det har å gjøre med en naturlig åpenhet.
Har du som hetrofil noen gang opplevd at du har hatt behov for en åpenhetskampanje, og i så fall - hvorfor eller hvorfor ikke tror du?
Det kunne jo være at det fantes en og annen som ville reagert dersom det kom for en dag at du er hetrofil - reaksjoner både i form av usikkerhet og engstelse, enn om du skulle finne på å legge deg etter en?
Det kan også være at det går en eller flere personer rundt deg til daglig og mistenker at du er hetro, kanskje så sterkt at de bare har slått det fast for seg selv.
At du ikke har fått noen reaksjon fra disse kan selvfølgelig være at de har gått noen runder med seg selv og funnet ut at du med stor sannsylighet er okey likevel... eller de rett og slett er redd for at de skal anses som diskriminerende og dermed holder seg selv godt i tøyle mens dere er på jobb, så kan de heller snakke ut om sine hetromistanker når de kommer hjem.
Jeg tror mitt manglende behov for åpenhetskampanje og min manglende erfaring med at meg på skeiva skal være et problem og en utfordring på arbeidsplassen min, ligger i min naturlige åpenhet.
En dyktig og fin sjef jeg hadde et tidligere arbeidssted sa flere ganger til meg at hun setter veldig høyt hvordan jeg er så naturlig åpen, hvordan det faller seg så naturlig å snakke om konemor og vår lille familie uten at det blir gjort til noe spesielt og annerledes.
Jeg har tro for at man ved å la ting være naturlig, ved å ikke gjøre de til en stor greie, oppnår naturlige relasjoner.
At det finnes steder i dag som har behov for åpenhetskampanjer er trist, og peker samtidig på at vi har et lite stykke igjen å gå...
...
Kan hende har jeg faktisk og vært veldig heldig med de plassene jeg har vært på - både i storbyen, på landsbygda, i landsbyen og i den lille storbyen jeg pr. nå bor :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar