tirsdag 11. desember 2018

EL-bilene... Man må spørre seg om det er verdt det, når konsekvensene blir både usmakelige og forkastelige.

https://www.dagbladet.no/nyheter/derfor-gar-fredsprisvinneren-i-strupen-pa-elbil-industrien---det-er-en-skam/70549987

"...Når du kjører din el-bil, bruker din smarttelefon eller beundrer dine smykker, tenk et øyeblikk over den menneskelige kostnaden fremstillingen av disse gjenstandene har..."

Det er nettopp det, fordelene med El-bil svinner hen i de stygge sannhetene både når det kommer til egentlig miljøgevinst, og etikken i framstilling av viktige deler som eksempelvis batteri.

Hva gjør så vi, i rike og gode Norge?
Jo, vi legger ut flere gulrøtter og lover enda mere goder til de som kjører EL-bil.
Vi vet at miljøgevinsten ikke er så bra som vi ønsker, om vi vil vite så vet vi.
Vi vet at de etiske aspektene med produksjon av batteri til EL-bilen er under lavmål - de er forkastelige, likevel velger vi å lukke øynene.

Vi forbrukere er dessverre der at når det kommer til egen lommebok og egne goder, så driter vi en lang en i andres nød - og miljøet for den del.
Våre myndigheter er dessverre der at når man har bestemt seg for noe- når en ideologi eller trend blir for sterk, så driter vi i å beklage og bukke under for at man har vurdert og tatt feil - alt for å beholde ansikt.

Vel, greien er at man må sette spørsmål ved om den masken er verdt det - når konsekvensene blir både usmakelige og forkastelige.

tirsdag 4. desember 2018

Kjære 10 mødre, dere er av de farligste personene som vandrer rundt i samfunnet vårt.

Som mange har fått med seg verserer det et heller bedrøvelig og pinlig brev rundt om på fjesboka om dagen, et brev som er gått ut fra ti heller trangsynte, fordømmende og respektløse mødre som i sin freidighet påstår at de ønsker å beskytte sine barns helse.
Jeg bare sier det, rett ut -
Disse ti, og alle som måtte finne det for godt å stå i samme mening som disse, beskytter ikke sine barn eller andres barn - heller tvert i mot.

Jeg når ikke ut direkte til disse kvinnemenneskene, dessverre vil jeg si, heldigvis vil noen andre si - der i blant trolig min egen kone... så sparer vi oss for det.
Uansett -
Jeg kan skrive et brev til tantene i bloggen min, jeg kan også håpe på at brevet får spredd seg så langt og mye at det rekker fram til i alle fall felles meningsfeller om ikke direkte til disse ti.

Og ja, til sist - så blir det også sagt -
Lillemann min på ti år og meg har lest brevet fra tantene sammen, han rister på hodet og ler - jeg kjenner meg overhodet ikke syk sier han, før han legger til at stakkars barna til sånne meninger som kan bli syk av det.



Kjære 10 mødre som ønsker å beskytte sine barns helse.

Hei,
Dere, konservativ hetro mødre. Jeg aksepterer deres legning og mer enn det - jeg aksepterer deres konservative, respektløse og ikke minst fordømmende syn på mennesker som ikke deler deres syn. Mer enn det, jeg respekterer også deres lyst på tradisjonelle kjæresterelasjoner, samt deres lyst på menn.
Jeg-
Som medmenneske, kjæreste, mor og kristen vil der i mot IKKE akseptere denne massive lesbe/ homo fordømmelsen som dere driver - den kan, jeg sier kan fordi jeg ikke er helt sikker, den kan gjøre mine barn syke.
Det dere også skal vite at den propagandaen dere driver ikke bare kan, men vil, gjøre personer som allerede strever syke.
Tragisk og fortvilende erfaring viser at hundrevis av unge mennesker - og voksne mennesker- ikke bare har blitt syke, men faktisk også har tatt sitt eget liv - Engstelse, utrygghet, stress, forvirring, depresjon, angst og tap av vennskap har blitt for vanskelig - de har blitt veldig syke og de har tatt sitt eget liv.
Denne belastningen på mine barn, på vårt samfunns barn og unge er et alvorlig overgrep og det er faktisk totalt uakseptabelt - det ville forundre meg om ikke det også vil kunne betegnes som straffbart.
Jeg vil derfor gjøre dere 10 mødre, som ønsker å beskytte helsen til deres barn, oppmerksom på at dere nå er med på å påføre andres barn og unge - og for alt dere vet også deres egne barn, skade som kanskje ikke kan rettes opp i.
Tror dere virkelig at barn og unge velger seksuell legning selv?
Tror dere virkelig at barn og unge frivillig velger å utsette seg for å stå i den motvind og trakassering som dere nå fyrer løs på de?
Tror dere virkelig at barn og unge velger å utsette seg selv for hat, tap av relasjoner, tap av tilhørighet til både trossamfunn og lokalsamfunn av egen fri vilje?
Tror dere virkelig at dere ti er rette personer som er satt til fordømmelse over andres liv, også barn og unges?
Dere må være klar over at dere ikke bare tar fullstendig feil, men også at dere sammen med deres likesinnede, er av de aller farligste personene som vandrer rundt i samfunnet vårt.
Personer med meninger og ytringer som deres nærer hat og fordømmelse rundt oss, samt oppfordrer til mobbing, utestengelse og vold.
Til sist vil jeg bare si, dessverre, det lukter av fordømmende kristen-mødre og dersom det stemmer håper jeg virkelig dere tar for dere nye testamentet og leser hva Vår Herre selv sier om kjærlighet og nestekjærlighet, hva han sier om fordømmelse og om å se til seg selv først før man begynner å anklage de rundt.
Dere skulle skjemmes skulle dere!


tirsdag 13. november 2018

Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.

Hva gjør man når kroppen sier stopp, når man ikke orker noe og man ikke en gang vet så mye som hvorfor..?

Tom og trøtt i kroppen, søvnig, konstant sliten, svimmel, kvalm, vondt...
Det kribler fra tærne til fingertuppene, det prikker rundt munnen og hodet verker.

Kroppens skrikende behov for å komme ut, for å røre på seg, for å gi musklene den utladningen de er i behov av, for å bruke energi... på ene siden...
Kroppens skrikende behov for bare å være, hvile, sove, spare på energi... på andre siden...

Se for deg at du trykker i deg ett eller annet til mat, får i deg litt kaffe og vann, kaffe og brus, kaffe og saft, kaffe og juice eller hva du enn måtte trø i deg - før du etter hvert stabler deg på føttene og gjør deg klar til dagens ut på tur i marka.

Jeg skal nå ta deg med ut på den for tiden mer eller mindre daglige ruten min i skauen;

Når du har fått satt i gang aktivitetsmåleren og kommet deg noen meter fra startpunktet, setter du forsiktig opp tempo ned etter veien og i retning havet.
Noen dager, som for tiden er ganske mange dager og heller mer en gitt periode, er det merkbart med vind ute.
Du kan kjenne det blåser i mot deg så du blir litt engstelig for at capsen din med den lille ekstra lengden på skyggesiden, skal blåse av deg og bli nok en erfaring på tap. Noen ganger snur du rett og slett capsen din bak-fram for å sikre deg mot vinden, andre ganger tar du rett sjansen på at vinden ikke blir for kraftig og sjefete - mens du forteller deg selv at det blir bedre når du kommer bort der stien vil ta deg opp i skogen.
Risikofylt for capsen din eller ikke -  du liker vinden, du kjenner den gjør deg godt, den blåser liksom litt grums ut av deg og du nyter både lyden av blæsten og tårespretten som kommer sammen med vinden.

Kan du så forestille deg at du inne i skogen først reagerer på de skarpe høstfargene som slår inn mot deg, gir deg hodepine og gjør det vanskelig for deg å fokusere med øynene - og så ett eller annet sted i skogen kjenner du brått at nå orker du ikke mer, føttene begynner smått å subbe langs skogsstien, ei kort tid er du litt redd for at du skal gå over ende.
Klok av erfaring sier du til deg selv at du kommer deg hjem - du må bare fortsette smått framover som du har gjort til nå, og forbereder deg mentalt på å nå ett og ett av de faste merkepunktene du for egen del har lagt inn på ruten du farter nærmest daglig.

Når du er ca tre femtedeler på ruten din passerer du en benk i en liten lysning, et slags kryss... du og du tenker du - den benken hadde vært deilig å bare lagt seg ned på... men du velger å fortsette, du har tross alt passert halve veien og den letteste delen av ruten står igjen før du er hjemme igjen.

Du fortsetter ruten din forbi den fristende benken, i lettelsens navn går veien pitte litt nedover før du igjen svinger mot venstre og gir deg hen bortetter asfalten - mot lysningen der du får den letteste delen av ruten din - en nedoverbakken som faktisk er en skikkelig nedoverbakke.
Når du løper smått nedover bakken kan du kjenne både at turkompisen din drar litt ekstra på, og du merker at asfalten ikke er det beste for henne - fordi hun begynner å sope klørne sine litt etter bakken her og der - i tillegg til at hun stikker snuten sin i grøftekanten både her og der hvor det finnes noe spennende å lukte på.
Du kan nesten se hustakene hjemme over tretoppene i skogen på nedsiden og vet at du er hjemme om et kvarters tid eller så, dermed løper beina brått litt lettere igjen.

Ned bakken, bortetter veien, inn på en ny vei, kryssing av neste og vips - du er igjen på en skogsvei med trær som bøyer seg over deg, jorder på siden og i det hele tatt så vakkert at du bare svever hjem mens svetten drypper av deg og du ikke lenger kjenner at pulsen er nesten halv annen gang så rask som når du sitter hjemme i sofa.

Den korte runden tar deg en liten time å komme gjennom, du tar deg sammen dag etter dag - får på tøy, kommer deg ut.
Brått en dag kjenner du at dette klarer du ikke, samvittigheten river i deg, viljen og ønsket etter å komme deg ut sliter mot kroppen som bare ikke kan stable seg opp - og du ender i stedet med å flate ut på sofa framfor peisen...
Du kommer deg ut neste dag og kanskje også neste, før du igjen kjenner at du klarer ikke - noe du skal til å kjenne ikke bare en dag, men en til og en til... etter hvert har du mistet tellingen på antall sofadager.

Det er aldri godt når kroppen sier at den ikke orker mer, uansett hva som ligger bak.
Det som er verre er når man ikke kjenner årsaken til stoppet, da har man heller ikke noe å jobbe ut fra - og blir gående i en slags vakuum.
Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.








søndag 30. september 2018

Verdensdagen for psykisk helse

Det er snart verdens dagen for psykisk helse. Når man i dag snakker psykisk helse, snakker man gjerne også rus - de har nesten blitt ett disse to, psykisk helse og rus.
Du er klar over at du har en psykisk helse og at denne dagen derfor også gjelder for deg?

Har du noen gang levd sammen med noen som er avhengig av noe?
Avhengighet er så mangt vet du; det kan være alt fra sjokolade, sukker, tobakk, snus, spill, alkohol, narkotika som i hasj, amfetamin, heroin og andre opiater - og mer til både innen rusverdenen og innen det som i utgangspuktet er normaliteter, men blir en avhengighet.

Jeg har vokst opp med en farsan som var avhengig av alkohol.
Da han og mamma ved et tidspukt tidlig etter at farsan var flytta inn hos oss bestemte seg for at nå skulle de legge bort alkoholen, da gikk det greit for mamma - men for farsan ble det vanskelig- så vanskelig at han endte opp som periodedranker i stede.

Det ble hans vei og det ble vår erfaring med farsan og alkohol, han har sine perioder der han bare må drikke - da drikker han til han stuper, så stopper han og ting normaliseres igjen... inntil neste runde.

Tror du det er rusen som er fellesnevneren for greiene nevnt over?
I fall kan jeg bare fortelle deg at det er feil, fellesnevneren her er ikke rus - det er avhengighet. Når jeg skriver og snakker om avhengighet så er jeg ikke inne på tilfellene "jeg er så avhengig av kaffen min om morgenen forstår du, jeg bare må ha den". Heller ikke "disse er så gode, jeg bare må ha de når jeg ser de...".
Når jeg skriver om og snakker om avhengighet, så snakker jeg om den avhengigheten der man ikke klarer seg uten - der man ikke har et reelt valg på å la være lenger, der man faktisk opplever uro, aggresjon og annet ubehag når man ikke får dekket behovet sitt.

Om man er avhengig av noe som gir rus eller ikke - om navnet er tobakk, sjokolade, hasj, snus, sukker, spill eller alkohol - eller hva enn annet - avhengigheten er lik med både behov for hva det dreier seg om og uro om man ikke får det man trenger.
Om man er avhengig av noe som krever påfyll etter noen timer, dager, uker eller måneder - har ikke noe å si - trangen til å få dekket behovet sitt, symptombildet, oppbygging i forkant av at man kommer til selve inntak og tilfredsstillelse når man får tilfredsstilt behovet sitt - er det samme.

Om man befinner seg i et miljø der man ikke er alene, der bruken av sjokolade, tobakk, alkohol, snus, sukker, hasj eller annet er en generell og allmen greie - noe man gjør åpent og uten å tenke, da har man ikke spesielle utfordringer i forhold til bruk. Det er ikke noe som skulle tilsi at man trenger å stille spørsmål ved om man kan eller ikke kan, bør eller ikke bør, må eller ikke må ha det man må ha - dersom alle eller i alle fall flere rundt en bruker samme greien og bruken er normalisert - da er det ikke tema for ja eller nei til bruk.

Om man befinner seg i et miljø der man er alene med sin bruk, det alle er inneforstått med at bruken er ulovlig, der det er en generell oppfatning av at det er uheldig med bruk, eller det er en kjensgjerning at bruken er helseskadelig - dersom alle eller de fleste rundt en har en generell oppfatning av at det ikke er bra med bruk og man likevel tar et valg og ender opp med å bruke hva man enn bruker i smug - da har man straks en utfordring ekstra.

Tilbake til farsan, gode og snille farsan.
Farsan var verdens snilleste og beste farsan, han var hos oss fra jeg var 7 år. Farsan elsket oss, han oppdro oss, han stilte opp for oss - han tedde seg som en far og var den faren vi kjente.
- det var i mellom drikkeperiodene.

Når det nærmet seg en drikkeperiode begynte ting å endre seg i hjemmet hos oss.
Farsan trakk seg mer og mer tilbake for seg selv - garasjen, vedsjåen, fjøset, på farting - og han trakk mot sin egen familie.
Vi opplevde at mamma og farsan kranglet mer, når de ikke kranglet opplevde vi at det lå noe udefinert i luften mellom de.
Det var også et utallig antall løgner som ble servert både til mamma og oss barna fra farsan sin side, både for ikke å avsløres, for å sno seg unna når han ble avslørt, for å skaffe seg rom til å ruse seg og mer til. Skulle vi ut på noe kunne vi ikke komme oss ut snart nok, han hadde stor iver for å få oss ut. Skulle han ut på noe dro han i veldig, veldig god tid for på den måten å skaffe seg rom for å dekke sitt behov for påfyll.
Den betente stemningen i hjemmet ga seg utslag i krangel ikke bare mellom de to som skulle være voksen, det ble også mer kjefting på oss barna, man begynte å gå på tåhev rundt om i hjemmet - angsten for hva man har sagt feil, hva man har gjort feil, hva man skulle gjort, hva man skulle sagt, hvor man befant seg, hvor man ikke skulle være osv. osv.

Jeg - og mine søsken - kunne etter hvert vite hva som var i ferd med å skje, fordi det ble en vane, en syklus.
Farsan hadde begynt å merke behov for påfyll, det var etter hvert ikke vanskelig å snappe opp at han gikk rundt med uro i kroppen, abstinenser etter alkohol. Han skulle jo ikke drikke, egentlig, da de var blitt enige om å ikke nyte alkohol - og da han visste at han ikke tålte å drikke bare litt, å følge den normative bruken var uaktuelt for hans del.
Avhengigheten var der uansett hvordan man snudde og vendte på det. Når behovet for påfyll meldte seg ville han ikke få ro før han hadde fått dekket sitt behov, han kunne ikke få ro før - fordi kroppen krevde alkohol som medisin for uroen.

Så hva gjør man, hva gjorde farsan..?
I en gitt periode før han sprakk, før han tok løs på fylla, bygget det seg opp med uro, krangel, spetakkel og ufinheter i hjemmet.
Farsan sin måte å forberede seg til egentid og mulighet for rus på var ved å ikke bare peke på hva som reelt var eller kunne vært feil med både mamma og oss, han brukte en hver anledning til å slå ned på noe hos mamma først og fremst - men også hos oss barna.
Vi var vitne til kjefting, løgner, roping, gråt, beskyldninger som ikke bar rot i virkeligheten eller var vridd på for å tilpasses farsan. Det gikk tidvis så mange ufinheter i mellom de voksne, spesielt i retning mot mamma at det var rett grusomt å være barn å se på.
Enden på visa de årene vi bodde i farsan sitt hus, var at han kasta både mamma og oss da fem søsken på dør - så endte vi opp med å bo delvis hos besta og delvis hos tante og onkel til han var ferdig å drikke.
Da jeg var tretten år kjøpte mamma eget hus, vi flyttet dit - med farsan på lasset.
Fortsatt fikk vi samme opptrapping til fyllakulene, men til forskjell fra tiden i farsan sitt hus var det han som måtte ut når han drakk - mamma og vi da seks barn ble værende hjemme.

Hva vil jeg med dette, utlevere farsan og oss?
Nei.
Jeg kunne ikke tenke meg en annen farsan enn akkurat farsan, han var som nevnt over verdens beste farsan mellom drikkekulene.
Det jeg vil med dette er å peke på hva avhengigheten gjør med et menneske, det er nemlig slik at når en person blir avhengig av noe - da er det denne som blir styrende, man har ikke lenger noe reelt valg når det kommer til bruk - og man blir underliggende et handlingsmønster man vanskelig kan styre.

Som det var for farsan er det for veldig mange rundt oss - man starter opp med noe, man blir avhengig, man må dekke et behov - og man ender gjerne opp med å gjøre dette i smug over tid.
Det er ikke et spørsmål om man blir oppdaget, man blir alltid oppdaget - det er bare snakk om når tid dette skjer.
Jeg vil forholde meg til de tilfeller der avhengigheten, der bruken er noe som i utgangspunktet foregår  i det skjulte, i hemmelighet for omverden, for de aller fleste og i alle fall for familie og nær omgangskrets.

Veldig mange gjør som farsan, de skaffer seg rom for påfyll ved å søke egentid der man får mulighet til påfyll.
Farsan hadde garasje, vedsjå, fjøs og dro ut på farting - ikke alle har de mulighetene som farsan, men de har helt garantert sin form for garasje, vedsjå, fjøs og farting... poenget er at man har sine steder hva disse enn er.

Ikke alle går i måneder mellom påfyll heller, og det er ikke vesentlig.
Det som er av betydning er at det er akkurat det samme som skjer - man må skaffe seg rom for egentid, og før denne egentiden inntreffer vil man foreta en endring i miljøet man normalt befinner seg - man bygger opp til at det skal skapes et rom for egentid og påfyll.
Dessverre er det slik at der miljøet man befinner seg i er en familie, så vil det bli klinsj innad i familien.
Dersom man ikke har familie vil andre som står en nærmest være de som får oppleve å stå i denne klinsjen.

Jeg har jobbet med avhengighet i fem år og har møtt ganske mange personer som har ligget under for avhengighet, da i forhold til alkohol eller stoffer som ikke anses som akseptabel i samfunnet for øvrig.
Hva gjengen har vært til behandling for er ikke så viktig egentlig, fordi som sagt - avhengigheten er den samme.
Tilfeldigheter som har fått en til å starte, sykdom, uheldige valg, familiekriser, barndom... uendelig mange årsaker.
Vet du, det er faktisk slik at det har vært vanskeligst for de som er avhengig av noe legalt å innse at man har en utfordring og problem, enda verre er det nesten å se at det danner grunnlag for utfordringer i miljøet rundt en - spørsmålet blir om det kan være fordi det er så generelt og allment, noe så akseptert og vanlig at Ola Nordmann ikke tenker på det som problem?

Jeg har hørt og vært bort i personer som har vært avhengig av andre greier enn rus, mest kjent er tobakk, snus, sukker, mobiltelefoner, internett og spilling - i tillegg finnes det utallige andre greier man kan være avhengig av... (Fordi sjefen min har sagt meg noe om hva som passer seg og ikke passer seg for meg å skrive om, skal jeg ikke nevne flere ting jeg kommer på her...).

Som sagt tidligere -
Hva man er avhengig av er ikke det viktige, men hva det gjør med en som person - hvordan det påvirker både en selv og familie / venner.

Kan man bare slutte å være avhengig av noe?
Nei.
Kan man bare stoppe å fylle på med det kroppen skriker etter?
Nei.
Er en endring i inntaksmønster / påfyll noe som krever fokus og jobb?
Ja.
Er det noe som krever et livslangt fokus og jobb å holde seg unna?
Ja.


Jeg tør påstå at vi alle har en eller annen rundt oss som sliter med en eller annen psykisk lidelse eller har en avhengighet.
Nå er verdensdagen for psykisk helse rundt hjørnet.
Jeg vil at du som leser skal slå en tanke for at dette er en viktig dag med tanke på alle de rundt deg som sliter med enten en psykisk greie eller med avhengighet - som vi alt har lært at har blitt mer eller mindre som familie å regne.



Hva gjør avhengigheten med de rundt, det vil jeg skrive mer om en annen gang...


lørdag 29. september 2018

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet



Jeg er ingen jogge-person, egentlig... jeg liker å gå.
Jeg liker å gå i marka og på fjellet.
Jeg liker å gå ved havet og på innlandet.
Dette er greier jeg har gjort i mange år, hjemme i Finnmark, i Troms og eter at vi flytta sørover.

Den siste tiden har jeg faktisk også begynt å..,
Hva skal man egentlig kalle det?
 Jogge kjenner jeg blir litt feil, da det er noe med tempo og stil som jeg ikke ser for meg som jogging.
Gå eller gå fort er heller ikke akkurat passende, da pulsen skulle tilsi at jeg har passert det man vanligvis forbinder med å gå.
Tror kan hende at dersom man hadde en hybrid, som jo er så populært i våre dager, så ville jeg sagt at jeg er ute på en hybrid av jogging og vandring.

Når jeg går i marka eller på fjelltur, er det noe som skjer med eg -  ikke nødvendigvis puls som sier ikke prat til meg og i alle fall ikke forvent svar. Det hender jeg har en sånn puls, men på tur i fjellet eller marka der det er en del stigning - verker og skriker musklene så mye at det blir en eneste stor kamp å nå det jeg har satt meg som mål - men jeg liker å være på tur, liker å nå toppene.

Ved havet og på innlandet går det stort sett greit å gå - ikke noe spesielt verken opp eller ned, men noe ulent er det - så balansen får kjørt seg noe, og det kan være godt å ha en stav eller noe å støtte seg til.

Den siste tiden, siste to til tre uker har jeg gått og vært ute på denne hybriden min - det som ikke er verken gå eller jogge.
Har funnet meg ei sløyfe her hjemmefra, ned mot havet og opp etter kyststien - vi er fantastisk godt velsignet med denne kyststien må jeg bare si.
Fra havet følger jeg stien opp et pitte lite nivå, så fortsetter jeg på stien gjennom skogen - bortover, innover, litt opp og litt ned. Jeg må selvfølgelig følge stien med øynene hele tiden, for å unngå at jeg snubler i en stein, en kvist eller ei rot.
Det er godt å gå, det er godt å jogge de få meterne det forekommer og det er godt å være ute på hybriden.

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet i hva man opplever om det å være ute på disse turene.
Beina begynner ofte å prikke, spesielt høyre beinet. Når det prikker så starter det nede i tærne og fortsetter bak mot hæl, tar med seg ankelen og kryper oppover leggen og på det verste prikker det faktisk til og med nedre del av låret. Prikker og dovner bort mer eller mindre, jeg mister liksom følelse i beinet - og med det også litt kontroll over foten. Veldig ofte når dette skjer så har venstre beinet begynt å prikke ei tid før prikkingen i høyre beinet har nådd øverste del av legg og nedre del av lår... da er det bare til å kutte hybriden og legge seg inn på en slags intervall med rolig spasering og hybriden.

Ved et par anledninger nå har jeg vært inne i skogen, drøyt et par kilometer hjemmefra - og så kjenner jeg at kroppen ikke vil mer, den rett og slett bare vil ikke framover. Jeg fortsetter jo, men den hybriden jeg allerede driver med blir en enda mer kokko hybrid - da jeg går over fra mer eller mindre tripp-jogging, til musetripp-jogging hvor jeg må passe særs godt på beina mine, fordi jeg mer soper de etter meg enn løfter de. Jeg kan love deg at ikke ser det spesielt smart ut, ikke kjennes det spesielt godt ut - og det er ei lykke at jeg ikke pleier å møte på folk i skauen.
Når disse tilfellene slår til, er det bare tomt - rett og slett tomt. Hode er i svime, armene kjennes ut som dødvekt og beina oppfører seg på en måte som ikke lar seg forklare lett - hele kroppen skjelver på en måte på innsiden.

I går hadde jeg en slik runde, og for noen dager siden hadde jeg en helt sprø tur - da lurte jeg virkelig på om jeg bare skulle sette meg ned, eller legge meg ned i skogen - og hvordan jeg skulle komme meg hjem.

Hva skal jeg si?
Vel, musetripp-jogging tok meg hjem den ettermiddagen. Prikking, verking og nedsatt følelse i beina til tross - jeg kom meg hjem. Svimmel i hodet og skjelven i hele meg - jeg kom meg da hjem. Tom, helt peise tom på energitanken - men jeg kom meg hjem.

Det er sånn den er om dagen, kroppen min.
Jeg kan være oppe, være ute, være med på greier - og jeg går i senk etterpå. Det bare kommer, som lyn fra klar himmel - at jeg fysisk sett bare stuper... etter hvert lurer jeg naturlig nok på hva det kommer av, man skal da for farsken ikke bare stupe sånn uten videre.

I går kveld var vi hos naboene sammen med et vennepar.
Vi spiste deilig og lett spiselig middag sammen med god drikke - vi nøt med andre ord både vått og tørt i hyggelig selskap.
Barna lekte og frydet seg, de to største pusket seg hjem til spilling og alenetid - alt var helt topp. Ikke ble det sent heller, vi var hjemme og i seng til klokka var elleve om kvelden, og det er da ikke ei tid å snakke om i et sådant selskap.

I dag -
I dag fungerer ikke kroppen min igjen. Jeg har vært en tur ute med hunden, den ordinære sløyfen min ble kuttet ned med to og en halv kilometer - vi var hjemme etter i overkant av kun tre.
Allerede på vei hjemmefra og ned til havet før oppstigningen, den første kilometeren - kunne jeg kjenne at beina ikke fungerte. Da vi var kommet opp og skulle ta inn i skogen bestemte jeg meg for å korte ned sløyfen, kutte ut skogsstiene rett og slett. Likevel var det så vidt beina ville bære bortover og nedover, bortover og oppover hjem.
Etter at jeg kom hjem har jeg pusket litt rundt inne, siden har jeg dusjet og jeg har krøpet i seng til døsing og hodepine.
Nå sitter jeg oppe etter at lillemor hentet meg til å hjelpe henne med noe, men jeg kjenner at veien tilbake til sengen og slumring er kort - igjen har jeg ligget og kjent på det, det kjennes ut som om det er noe som ikke henger på greip i skrotten.

Vi får se videre -
Nå er lillemann hos kompisen på besøk, lillemor og konemor er ute med hunden en tur og leker seg - mens jeg skal opp og legge meg nedpå en stund... det kan jo være at man våkner opp til en ny og skinnende lørdag :-)


tirsdag 21. august 2018

mens vi i prinsippet har solgt ræva av oss og i dag sitter igjen som ei tøs styrt av en pimpen sin.

http://www.nationen.no/debatt/bor-vi-avvikle-17-mai-feiringen/


Dette er noen skremmende tanker, tanker man ikke ønsker å ta inn over seg.
Å lese denne teksten får det til å skrike av motstand inni en hver sjel med kjærlighet til vårt eget Norge, at det i det hele tatt går an å få seg til å skrive slike ting.
Men -
Om du tenker over det som står i teksten, om du faktisk våger å ta innover deg de ordene og betydningen av ordene som er i teksten...

Jeg bestemte meg for å våge, og vet du - karen som skriver har etter mitt skjønn truffet spikeren på hodet.
DET er skremmende det!!!

Jeg tenkte for så vidt litt i samme gate da vi feiret grunnloven vår for noen få måneder siden, tror jeg skrev noe om det i bloggen min også.
Likevel -
Noen utfyllende tanker her...
Vi kan fortsette å feire 17 mai framover også, og vi vil trolig gjøre det. Grunnlaget for å feire 17 mai har likevel endret seg, da vi har gått fra å feire vår egen grunnlov til at vi nå i realiteten har en minnedag for den gang vi hadde egen grunnlov, en minnedag for den gang vi var et selvstendig folk.

Det er egentlig ganske utrolig hvordan vi nordmenn, klovnete sådanne, har latt oss lure til å tro at vi feirer egen selvstendighet - mens vi i prinsippet har solgt ræva av oss og i dag sitter igjen som ei tøs styrt av en pimpen sin.


tirsdag 7. august 2018

Når man må fukte munnen med vann eller saft før man får avsluttet ei påbegynt setning, da forstår man at man er tørr i munnen.

To uker på den nye medisinen, med følgende status;
Både stivere i kroppen og betydelig mer øm / smertepåvirket i musklene. Alle bevegelser er vonde, trapper blir et marerit, snu seg i sengen kjennes ut som man har rygghaill, når man vil gråte i smerte hver gang man løfter armene...
Tørre slimhinner overalt der det er slimhinner og mulig å tørke ut. Svie i øynene fordi de er tørre, smårusk som vanligvis blinkes bort oppleves som sandpapir - blunke, blunke, gni og blunke.
Sår i nesen og bare til å peise på med konemor sin mentholatum for å holde fuktighet. Munnen, du vet den man bruker for å snakke... Kjære tid, når man skal snakke og munnen tørker ut... Når man må fukte munnen med vann eller saft før man får avsluttet ei påbegynt setning, da forstår man at man er tørr i munnen.
Pessen, når man er på grensen til å måtte kjøpe glidemiddel for å unngå å tørke på seg sår når man har vært en enkel tur på toalettet - da forstår man at det er på tide å slutte med de påbegynte medisinene, at det ikke er verdt det.

Etter to uker har jeg altså kuttet ut medisinen som skulle hjelpe på symptomer, fordi den både forverret symptomer jeg allerede vil bli kvitt og fordi jeg fikk andre ikke bærbare plager.
Nå har jeg vært ei ukes tid uten medisiner, og merker jeg noe endring..?
Jeg er fortsatt dels stiv i kroppen, det gjør fortsatt ekstra vondt å gå spesielt i trapper - men nå skal du lese...
Nettene har blitt bedre igjen, litt etter litt siste dagene - snur jeg meg på vanlig måte i senga igjen. Den konstante vondten i alle muskler har også gitt seg, litt heng i leggene fortsatt - ellers er jeg på en måte tilbake til de vanlige og kjente symptomene hva intensitet og lokalitet foreligger.
Slimhinnene, vel... Det kan se ut som det tar litt tid med akkurat den biten, jeg har siste par uker ved anledninger måtte åpne ene eller begge øykelokker med hånden - om det er fordi øyet er tørt eller fordi musklene rundt øyet ikke vil fungere er vel helst en annen sak... det må uansett grunn ha hjelp opp, spesielt om morgenen.
Øvrige slimhinner, som jo er hva jeg begynte å kommentere, kommer seg sakte - for eksempel trenger jeg fortsatt drikke tilgjengelig fordi jeg tørker ut i munnen... eller tyggis...

De siste par kveldene når jeg har lagt meg har jeg hatt så stor aktivitet i ryggmuskler og intercostal-muskler at det har kjentes, vanligvis kjenner jeg nemlig ikke så godt at det jobbes i disse musklene. I går kveld og kvelden før når jeg la meg ble jeg liggende å kjenne det nappe i nedre del av ryggen, på begge sider - ganske sprøtt egentlig.
Enda sprøere er det å kjenne muskulaturen i thorax, fordi man lett kan forveksle muskelaktiviteten der med brystsmerter. Jeg må ærlig innrømme at jeg ei veldig kort stund stilte meg selv spørsmål om brystsmerter, ble liggende å kjenne etter og forsøke å definere hva jeg egentlig kjente - en helt surrealistisk opplevelse må jeg bare erkjenne. Aktiviteten var ikke så intens at det var synlig, likevel så intens at jeg nærmest kunne kjenne brystet vibrere, nesten som kiling på innsiden av huden - vanskelig å beskrive, og trolig ennå vanskeligere å forstå.

Denne greien kompliserer en allerede komplisert sykdomshistorie for min del.
Kan du tenke deg å ha biologisk arv, gener, fra begge sider der hjertesykdom er det som tar mest liv... i tidlig alder..?
Kan du så tenke deg å ha en nevromuskulær greie som gjør at man får fysiske symptomer som veldig lett kan forveksles med brystsmerter / hjertekrampe..?
Jeg skal bare si en ting - det vil ikke være overraskende om jeg brått en dag fikk et hjerteinfarkt som ble oversett pga. bagatellisering, alternativt at det ble turer ut og inn for sjekk med brystsmerter - pga. at man ikke tar noen sjanser.
Til nå har jeg vært inne med brystsmerter en gang allerede, når jeg nå har ligget og kjent denne elendigheten over siste par kvelder i senga - tenker jeg nok det er forklaringen på de så kalte brystsmertene mine...

Sånn er det, det er hva man har å leve med - det er hva man skal forholde seg til.

En ting er i alle fall sikkert, det er hensiktsmessig å lære seg å kjenne kroppen sin. Det er hensiktsmessig å lære seg å kjenne sykdom med symptomer og forskjeller på ymse greier. Jeg er veldig glad for at jeg har en viss kjennskap til kropp og helse i sykepleiersekken min, det hjelper absolutt på når jeg skal være edruelig i oppfattelsen av hva jeg kjenner og der nest kunne roe ned akuttberedskapen som brer seg.




tirsdag 24. juli 2018

det var som å komme til en dårlig hobbypsykolog

I mars i år skrev jeg et blogginnlegg om den arvelige, nevrologiske sykdommen som viser seg ved symptomer i muskulatur - sykdommen som forkortes MC.
Jeg skrev litt om min opplevelse av sykdommen, fra oppvekst med sykdommen - uten kjennskap til den, til diagnostisering og litt hvordan det er å leve med de symptomer som foreligger.
Da jeg tilbake til 2016-2017 skrev om min avgang som klinisk sykepleier, hadde jeg bestemt meg for å ta de som måtte finne for godt å lese bloggen min med i min reise også i det jeg stiftet bekjentskap til diagnosen MC og veien videre med denne.

Jeg har kun kjent til sykdommen i fire - fem år.
Jeg har fortsette å leve som før jeg fikk en diagnose, jeg har gjort det jeg har villet og orket og jeg har fortsette å jobbe som før - det er det man gjør når man er et voksent, ansvarlig menneske.

Da vi bodde nordpå bevegde jeg skrotten min hjemmefra eller fra jobb og til sykehuset et par ganger i året for såkalt oppfølging, jeg sier såkalt for det var som å komme til en dårlig hobbypsykolog - det bare gjorde det frustrerte hodet mitt ennå mer frustrert, og muskler som var stive og i spenning ble ennå mer stiv og spent.
Nå har vi bodd på østlandet i drøyt tre år. Etter først å ha bedt fastlegen min om å henvise meg til spesialisthelsetjenesten for oppfølging, for så å bytte fastlege, så ha en sykehusinnleggelse og så ennå en etterpå det med spørsmål om både det ene og det andre, deretter selv å ta kontakt med rikshospitalet for så å få fastlegen til å henvise direkte til navngitt lege - på instruks fra denne, har jeg endelig kommet i et system der det faktisk viser seg å være noen som finner for godt at jeg skal ha oppfølging - som i oppfølging.

Jeg har vært innom riksen en gang, i min optimisme avtalte jeg en hyggelig dag i hovedstaden med min deilige konemor i etterkant av timen - en time jeg hadde satt av halv annen time til, inkludert konsultasjon og trikk tilbake til sentrum.
Det er bare å erkjenne først som sist at man trolig er noe grundig på dette sykehuset - konemor rakk både å gå i møte, bli ferdig i møte og labbe rundt i hovedstaden før jeg endelig var ferdig med det som skulle vise seg å være både konsultasjon - sjekk av hver eneste muskel fra tærne, opp etter bein, mage, rygg, armer og hode... alt skulle sjekkes - før ny konsultasjon. Må forstå jeg trodde en stund at jeg kom til å bli værende der resten av den i utgangspunktet så vakre sommerdagen. Tre timer nærmest, tre timer holdt man på.

En ting er det å selv være klar over / oppleve at man har vondt, at man er stiv, at man ikke klarer eller orker alt som man tilsynelatende skulle. En annen ting er det å få sjekket ut hele skrotten for så å få  direkte tilbakemelding om at man både har for liten bevegelighet i flere sentrale ledd med påfølgende symptomer, man har kontrakturer, man har for liten bevegelighet i brystkasse (det visste jeg fra før).
Sykehusinnleggelser, fall, snublefot, svimmel opptil flere dager i uken, kvalme, hodepine, tretthet... Mye av dette kan naturlig forklares med spente muskler i rygg, nakke, hode, brystkasse - og skrotten for øvrig.

Løsning?
Doktoren har lest en ny studie med utprøving av medisiner som ikke har vært prøvd ut på denne sykdommen tidligere, nå ønsket hun at jeg skulle prøve ut disse.
Joda - til nå har jeg vært veldig bestemt på at jeg ikke skal ha medisiner. Hjerterytmemedisiner, sterke medisiner mot epilepsi - nei takk, jeg lever heller med stivhet og vondt.
Greia er bare at periodene med stivhet kommer og går konstant, og ennå mer konstant er smerter som både er muskulære og i nerver - det er vondt med stor V - og det er i mer eller mindre grad noe som er konstant.
Etter hvert har jeg kommet dit hen at det ikke er så mye mer å gå på, det er ikke så mye å holde igjen på.
Dersom jeg kan ha mindre vondt, dersom jeg kan bli kvitt stivheten i alle fall redusere den litt, dersom jeg kan unngå å få så sterke tilfeller av vondt, svimmelhet, kvalme og mer til at jeg ender opp inneliggende med spørsmål om mer alvorlige greier, dersom jeg kan fortsette å gå på jobb som nå - ja, da får jeg heller prøve ut medisiner.
Det er det som er greien nå, jeg er i gang med utprøving av medisiner som har vært brukt i årevis på andre ting, men ikke på denne sykdommen før nå.
Hva skal jeg så si, etter å ha tatt medisinen i ei uke?
Det er egentlig for tidlig til å si noe som helst, i den grad det er noe å si er det dessverre at det pr. nå kjennes ut som jeg er stivere enn jeg var før jeg startet opp.

Vel -
Alt må sjekkes ut og enten avkreftes eller bekreftes før man kan konkludere med at det er musklene som lager trøbbel for en hver ting.
Søvn - For å finne ut av om det er søvnapné eller muskelspenninger som ligger til grunn for konstant tretthet skal man gjøre undersøkelser på søvn.
Pust - For å finne ut av hvor mye avvik det er i lungekapasitet skal man gjøre pusteprøver.

Ettersom det ikke er så mange med diagnosen i Norge er det få leger som kan nok og i det hele tatt noe om sykdommen.
Fastleger / allmennleger er uvitende sa den tilsynelatende kloke doktoren, hun fortsatte med å si at spesialistene rundt om kan lite og ingenting de også. Da jeg skulle gå sto den samme  legen nærmest og trippet i korridoren, hun spurte om hun fikk ta meg i hånden en gang til mens hun fortsatte med å spørre om jeg kunne tenke meg å snakke med/ være med professoren som underviser legestudenter.
Hva skal jeg si?
Det er greit og mer enn greit å kunne snakke med og ta del i undervisning omkring sykdom/ tilstand. På den annen side så fikk jeg assosiasjoner til filmen løvekvinnen og det sirkuset som var rundt personer som skilte seg ut for mange, mange år siden - personer som ble satt på utstilling, som ble til sirkusartister, til beskuing og underholdning... den samme opplevelsen hadde jeg i nord da man diagnostiserte meg...

Veien videre blir til mens man går.
Fortsettelse følger etter hvert.








fredag 11. mai 2018

Ikke overraskende banner og bærer folk seg

Man kan jo lure på hva, eller hvem, det er som er drivkraften bak det ene vedtaket rarere enn det andre fra ikke bare de blå i regjering - men også det som en gang var et arbeiderparti for arbeiderne.
Forsvarets uttalelser og synspunkter, som man jo skulle tro kom fra de som er de fremste ekspertene på feltet forsvar blir feid til side.

https://www.senterpartiet.no/aktuelt/senterpartiet-advarer-a-legge-ned-andoya-flystasjon-er-et-historisk-feilgrep-av-regjeringen-og-arbeiderpartiet


Vel, det mangler ikke på historie når det kommer til å høre eller ikke høre på fagfolk, på profesjonene, på de som kjenner til hvor skoen trykker innenfor det gitte fagområde
- Forsvaret, helsevesenet, barnehager, politi og for så vidt også skoler - det er liten tradisjon for å lytte til de som kjenner utfordringer og behov... dessverre.

Nå er det Andøya flystasjon, vi har samtidig den bedrøvelige luftamulansetjenesten som herjer lenger nord, sykepleiermangelen, mangel på helsesøstre, mangel på jordmødre, mangel på førskolelærere...
Man har kommet et lite stykke på vei i skolen når det kommer til lærertetthet, men man er ikke i mål der heller ennå dessverre. Vi har i tillegg fiskere sine advarsler og bønner i forhold til fiskekvoter som ryker utenlands i store mengder, og bøndene sine argumenter, råd og advarsler med tanke på norsk matjord og norsk mat - her snakker vi kvalitetsmat.

For meg er det slik at om noen vender meg ryggen så skal det jammen litt til for at jeg skal stole på vedkommende igjen, jeg velger meg gjerne andre venner eller tilhørigheter.
Jeg lar meg derfor forundre over hvordan folk i distriktene kan oppleve å miste lensmannskontor, miste jordmor, miste livsviktig pasienttransport, miste skoler, miste sykehjem, miste arbeidsplasser og levebrød - Ikke overraskende banner og bærer folk seg i fortvilelse over tap av tjenester og likevel dere, likevel hegnes det om det som ligger bak tapet.

 Det er jeg ferdig med dere-
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som i praksis bygger ned distriktene ved å fjerne det som gir muligheter til å bli værende - både arbeidsplasser og trygghet i form av utrykningsetater.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som selger ut natur-ressursene våre litt etter litt til utlandet.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som fremmer velstand for en liten gruppe framfor fellesskapet.
Jeg er ferdig med å gi min støtte til de som setter Europas lover, ve og vel framfor nasjonale lover, ve og vel.
Jeg er også ferdig med å gi min støtte til de som ikke kan se at vi bokstavlig talt må satse på noe av det beste hos oss selv - på landejorda, på jordbruket, på fin frukt og grønt i verdensklasse, på korn i verdensklasse og på kjøtt og fjærkre i verdensklasse.



torsdag 10. mai 2018

Sp som distriktets parti stiller spørsmål

«...Man har satt på spill det aller viktigste – pilotene og den spesialkompetansen de besitter, pluss at man i anbudet med viten og vilje prioriterte ned kvalitet til fordel for pris...»

Kjersti Toppe i Sp sier det, og det er det som er realiteten - uansett hvor mye helseministeren fra H påstår noe annet.

Om man har fulgt saken og kjenner til utfordringene med pasienttransport til og fra sykehus i de aktuelle områdene, er det ikke bare pinlig å se håndteringen til helseministeren, det er også skremmende å se både håndteringen og ansvarsfraskrivelsen.

 For du som leser dette, du har kan hende ambulansetjeneste like rundt hjørnet- men tenk deg om livet ditt - eller en av dine nærmeste - var avhengig av nettopp ambulanseflyet, hadde du da funnet det skremmende?
Sp finner dette som enda et eksempel på at man ikke tar folk som bor i distriktene på alvor.

Når man vokser opp med fem mil (!) til nærmeste ambulanse, eller minimum en halv time i ventetid ved alvorlig sykdom, på sommeren, da er man vant til det noen her sør vil si er innenfor det ekstreme.
Når man er avhengig av ambulansefly med kompetent personal både på helsesiden og pilotsiden, for å komme fort nok fra det man her i sør gjerne kaller legevakt og videre til sykehus- da er det kanskje ikke vanskelig å forstå frustrasjonen og fortvilelsen blant folk.

Det står om liv for hjertepasienter alt før man ringer førstelinjen, da har man alt ringt søster Aslaug eller hvem som måtte inneha noe helsekunnskap helt lokalt- samtidig som man allerede for lenge  har tenkt at situasjonen nok bedrer seg.
Når man så er ombord i ambulansen er det gjerne alt kritisk- dyktige fagfolk og leger i utrykning med ambulansen stabiliserer og holder liv i en- til personalet i amabulanseflyet tar over på vei mot der den endelige hjelpen skal skje...

Noen ganger raper mennesket i distriktet for tiden, personer dør i ventetiden på ambulanse. Til selv å ha erfaring med å miste en far tyve minutter før ambulansen rakk fram, vet jeg hvor vondt det er.
Men du-
Stort sett kommer hjelpen i tide- det kjøres som om man var i vill flukt, nødvendig fantasi og dyktige, utholdende  fagfolk står han av i vinterstormer der også luftens hjelpere kommer til kort.

Når man så velger i anbudets navn, å bytte selskap med påfølgende tap av kompetente piloter, tap av kompetente helsefolk som gir et storslagent utslag på kvalitet- og samtidig sparer omlag 40 millioner kroner, da må det være lov å si at man setter økonomi framfor kvalitet i tjenesten.

Det er på sin plass at Sp  som distriktenes parti stiller spørsmål og krever svar.
Det er også på sin plass at ministeren fra H får kjørt seg i denne saken, og det må kunne forventes at man i en posisjon som minister klarer å se sitt eget ansvar i en så stor og alvorlig, ja livsviktig sak.


https://sykepleien.no/2018/05/hoie-forsvarer-handteringen-av-luftambulansesaken

torsdag 26. april 2018

Derfor mener jeg sms-saken ikke skal Stuves bort!

Aas stiller seg i sin vurdering tvilende til om man har krysset den magiske grensen som skulle tilsi om det er snakk om en straffbar handling som kan domfelles etter straffelovens §266eller ikke - altså er spørsmålet om saken er plagsom og / eller krenkende nok til at man er innenfor straffbar handling eller om saken er mild nok til at man heller velger å legge den bort.

Mitt spørsmål er hvem som skal definere om saken er plagsom og / eller krenkende nok, er det jussprofessoren, er det dommeren, er det partiledelsen, er det mannen og dama i gata eller er det vedkommende som er gjenstand for plage og krenkelse?

Hele denne saken som bærer overskrifter av å være sex-sms, sex-trakassering, sex-spøk, facerape og hva enn - er ut fra min forståelse noe helt annet, nemlig mobbing og trakassering uten å måtte legge til sex-begrep i noen form framfor.
Mottaker selv har etter hva jeg kan forstå heller ikke ytret at hun oppfatter dette som om noen ønsker sex med henne selv om det er ordlyden i sms`en. Mottaker har vært tydelig; det man opplever sagt i meldingen er at man ikke er verdt en dritt, og da snakker man etter min mening egentlig om ren mobbing.

Kjenner du til noen som har opplevd voldtekt, eller opplevd å være gjenstand for seksuelle overgrep?
Du som ikke har opplevd det overnevnte eller kjenner noen som har opplevd det skal være glad, og legge deg på minne følgende;
En person som opplever seksuelle overgrep om det er gjennom voldtekt eller ved gjentatte handlinger man ikke selv ønsker, opplever at man ikke er verdt en dritt.
Gjennom tvungen eller ved ufrivillig samtykke til sex er det nemlig slik at den som utfører overgrepet ved selve handlingene sine forteller offeret for overgrepene at denne ikke er verdt en dritt.
Gjennom et seksuelt overgrep vil personen som er i offer-posisjon oppleve seg verdiløs, oppleve seg overkjørt, oppleve seg satt ut av spill, oppleve overgripers autoritære posisjon samtidig med ens egen hjelpeløse situasjon.
I etterkant av et overgrep er det slik at den maktfordelingen som er til stede under selve overgrepet eller overgrepene, den maktfordelingen vedvarer.
I praksis betyr det at vedkommende person eller personer som utøver seksuelle overgrep på en annen person om det er voksen eller barn, fortsetter å ha en ikke ubetydelig makt over personen også etter at selve handlingen har funnet sted.
For å forklare dette nærmere til både jussprofessorer, politikere, mannen i gata, partifolk, helsefolk og andre folk;
Personen som har vært utsatt for et overgrep vil helst ikke tenke på det, ikke bli minnet på det og aller helst bare glemme det. Personen bærer med seg ubehag, er utilpass og blir gående i en posisjon der man er klar over at en selv er den maktesløse opp i mot overgriper.
Personen som har utøvd et overgrep kan fortsette livet sitt og tilværelsen sin som om ingenting har hendt.

Følger du tankene mine..?
Jeg skal ikke gå inn i Navarsete sine opplevelser og følelser rundt den sms`en hun mottok fra en eller flere personer i 2016.
Det jeg vil gå inn på er hvorfor jeg anser at det er viktig at saken får den oppmerksomheten som den har fått - det har ikke annet med Navarsete å gjøre enn at det er hennes navn som dessverre sto på saken da den ble kjent for folket.

Det finnes mange, mange jenter rundt om i landet vårt - og faktisk også gutter - som har opplevd å være gjenstand for både seksuelle overgrep og også å være gjenstand for mobbing og trakassering uten at det er snakk om seksuelt fortegn.
Det snakkes om mobbing ned på barnehagenivå, det snakkes om mobbing i skole, det er mobbing på arbeidsplasser og det er mobbing innad i familier. Vi har vært vitne til mobbing med tragiske utfall og vi har vært vitne til å få på plass mobbeplaner rundt om i samfunnet - ja liketil har kongen tatt til ordet mot mobbing.

Ei enkel og tåpelig tekstmelding en sen kveld i fylla.., ikke noe å feste seg ved.., det må man kunne le av og bli ferdig med... det er mye som har vært sagt i denne saken, hvor tungt og alvorlig skal man ta meldingen.., hvor stort skal man blåse denne saken opp... er andre utsagn.
Ansvarlig(e) for den etter hvert så kjente tekstmeldingen har ikke utøvd noe fysisk overgrep, men likeledes som de ikke-verbale ordene i et fysisk overgrep både gjør maktesløs og legger bånd på den maktesløse i situasjonen, likeledes vil ordvalgene i denne typen tekstmelding skitne til, trykke ned og legge bånd på mottaker.
At en sentral person i et politisk parti skal oppleve mobbing / trakassering er både flaut og provoserende - i alle fall for meg.
At den eller de ansvarlige er en kar eller flere blant ti karer som har posisjoner og funksjoner av betydning i et politisk parti (mitt parti...) - blant folkevalgte, er desto enda mer avskyelig og vanskelig å svelge.

Til sist vil jeg ta veien tilbake til jussprofessoren som tviler på at man i denne saken er innenfor den magiske grensen for hva som er plagsomt nok eller trakasserende nok for en person til å straffeforfølges.
Mottaker har hatt en heftig trykk og kjør i etterkant av at denne tekstmeldingen ble kjent i media, og er nå sykemeldt på ubestemt tid kan vi lese.
Det er ikke rart tenker jeg, det må da påvirke både psyke og kropp i lengden?
Mottaker av denne tekstmeldingen er en voksen person, hun har modnet gjennom livet og stått i noen stormer tidligere - hun klarer dette, hun blir friskmeldt igjen og hun kommer tilbake like sterk eller sterkere enn før sykemeldingen.
Hva med de barna og / eller ungdommene som skiller seg ut, eller som ikke skiller seg nevneverdig ut - men likevel er offer for ondskapsfull og tankeløs mobbing?
Hva med de barna og / eller ungdommene som ikke har den livserfaring og modenhet som mottaker av akkurat denne kjente tekstmeldingen, det antallet unge mennesker som går til det skritt å skade seg selv eller ta sitt eget liv..?

Til sist kan man nemlig si at det som er hele denne sakens kjerne er ikke seksuell trakassering, sakens kjerne er mobbing, er psykisk overgrep.
I det øyeblikket tekstmeldingen tikket inn på telefonen til mottaker ble denne fratatt verdighet, relasjonen mottaker - avsender ble til maktesløs kontra maktperson, vi vil ha fitta di ble til du betyr ingenting, du er verdiløs - akkurat som mottaker av tekstmeldingen har vært ute og sagt noe om tidligere.

Grunnen til at denne saken ikke har måtte dø ut uten fokus, at denne saken har vært så viktig å snakke ihjel framfor å tie ihjel er nettopp de prinsippene som ligger til grunn i en hver sak med overgrep, med mobbing og trakassering - disse sakene skal ikke ties ihjel, da kommer vi aldri videre. Disse sakene skal snakkes ihjel.
Vi skal sende beskjeder til overgripere, avsendere, mobbere om at de kommer til kort - de skal stoppes.

Sp har fått kjørt seg hardt i denne saken som for ettertiden vil bli husket som sms-saken.
Som kvinne, som mor, som en person ikke helt innenfor A4 konseptet, som senterpartist, som leder for lokallaget på hjemstedet mitt -
Jeg er glad for at partiet mitt har fått kjørt seg, jeg er glad for det fokuset som har vært på saken, jeg er glad for at man i mitt parti har fått erfare at slike saker er ikke så enkelt at man kan gå lett forbi.
Jeg er overbevist om at man for framtiden i mitt parti vil stå bedre rustet til å håndtere varslingssaker om det er i kategori seksuell trakassering eller mobbing.





søndag 15. april 2018

Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.

https://social.shorthand.com/OmsorgForDoende/jyUNib904n/-vi-verken-sulter-eller-torster-ihjel

Døden har blitt en fremmed for samfunnet vårt.
Der man tidligere hadde hadde den døende hjemme mens man stelte og tok vare på, og senere hadde gravøl og på godt og vondt feiret livet til den som var død - vil man i dag ikke bare la være å forholde seg til den døde, man vil også unngå den døende så langt det går og man fornekter gjerne hele greia om at det er døden som er på vei.

Jeg har stått ved sykesenga til mange døende i min tid som sykepleier;
Jeg har kommet inn og funnet folk død i sengen sin, jeg har gått i gang med gjenopplivning, jeg har vært pårørende i nære og mindre nære situasjoner der folk dør, jeg har opplevd sjokkdødsfallene og de forventa dødsfallene, jeg har stått nærme pårørende som har mistet sine plutselig og de som har vært forberedt, jeg har stått sammen med pårørende i det ens kjære dør.

Dette med død er en rar greie du...
Vi blir alle født inn i denne verden. Jeg vet ikke med deg- men for egen del har jeg ennå til gode å møte på en person som i det et barn blir født (eller på Senere tidspunkt for så vidt) har sagt meg «du forstår, denne skal aldri dø herfra».

Vi vet det nemlig så vel, alle sammen- liketil barna vet det, på
Samme måte som alle blir født, skal alle også dø... sånn er livet. Noen av oss tror på et liv etter døden, likevel- vi tror likevel at det livet vi fødes inn i her skal ta slutt et sted.
Døden er ofte smertefull for de som står rundt, det er vondt når en av de man er glade i dør - døden er likevel en naturlig greie som alle skal igjennom en gang...
Ikke bare skal alle gjennom døden direkte - de aller fleste av oss skal oppleve døden flere ganger. Hvem som dør fra oss og hvor mange som dør fra oss, på en gang, i løpet av livet, hvordan skal de rundt oss dø - det er her usikkerhetsmomentet ligger, og det er kan hende disse faktorene som gjør at vi har distansert oss fra døden... sammen med all vitenskap der vi kan redde liv og drøye det uunngåelige lengst mulig.

Så igjen, dette med døden er rare greier- og nå vil du kan hende tenke at jeg er litt rar... (det er du ikke først med å gjøre, heller ikke sist).
Det er noen ting man som sykepleier har et nærere og mer hjerteforhold til enn andre ting, på
Samme måte som det er noe man har mer avstand og kaldere forhold til- sånn er der med alle sykepleiere, visste du det?
Nettopp det gjør at sykepleiere ønsker å jobbe på så mange forskjellige steder.

Jeg for min del har i tråd med hva jeg nettopp skrev, et par områder jeg som sykepleier har hatt et større hjerteforhold til enn andre områder - disse områdene er for meg rus og psykiatri og det er palliasjon og terminalpleie - eller for deg som ikke er inne i språket, lindring og pleie ved livets slutt.
Faktisk du, så har jeg flere ganger seriøst både vurdert og holdt utkikk etter ledige stillinger i begravelsesbyråer...

Det er både vanskelig og lett å forklare egentlig, dette med døden og hva som gjør akkurat denne delen av sykepleierens jobb så spennende og givende.
Når du fødes inn i verden er du pitte liten og du er fullstendig hjelpeløs og avhengig av at de du har rundt deg ser deg og ivaretar deg med tanke på behovene dine.
Når du nærmer deg livets slutt er du på flere måter tilbake der du var da du kom, bare du er ikke så pitte liten lenger - selv om du tilsynalatende ofte har krypet... i alle fall om du har fått lov å leve til du er godt og vel passert åtti...

Man trenger kan hende hjelp til ernæring, til personlig hygiene, til å ivareta at man kommer i seng og får den søvnen man skal, til å komme seg opp av sengen, til å komme på do eller få byttet tørt på seg, til både tolking av og lindring av smerter...
Det er i det hele tatt veldig mye mange trenger hjelp til når man har dratt en del på åra.
Ikke bare det, ikke bare den som går mot livets slutt skal du tro -
Pårørende som står rundt den syke og / eller døende, har du noen gang opplevd å være pårørende til en som enten dør en forventet og naturlig død eller enda vanskeligere, en som har dødd en brå og uventet død..?
Det å være sykepleier og få lov å stå i det privilegiet det er å være nær pårørende som er i ferd med å bli uten eller nettopp har blitt uten en av sine nærmeste du, det er en meget krevende og meget givende jobb - det skaper møter, skaper rom og skaper nærhet som kun en annen opplevelse kan gjøre - nemlig fødsel.

Når en person dør uventet og i ung eller relativt ung alder (her tenker jeg langt unna den alderen der man kan sies å ha hatt et langt og rikt liv), får dette overraskende og ikke sjelden både sjokkerende og i mange tilfeller også traumatiske konsekvenser for de som sitter igjen.

Jeg skal dele med deg en av de rareste og vondeste episodene og en av de gode episodene jeg har hatt med døden i min jobb som sykepleier;

I min første jobb som sykepleier var jeg inne hos en hjertesyk pasient på morgenen, alt så bra ut og mer enn bra - karen kjente seg langt bedre enn dagen før. Blodtrykk, puls og O2-metning (angir opptak av oksygen for å si det enkelt) så fint ut og jeg gikk til pre-visitt (der sykepleier som går visitt med legene har gjennomgang av pasientene med diverse opplysninger og aktualiteter fra eksempelvis målinger refereres til legene) litt senere.
Da vi hadde sittet en liten time i pre-visitt og var kommet til nest siste pasient på listen, knakket en annen sykepleier på døra og sa at vedkommende jeg hadde vært inne hos på morgenen var bitt dårlig og trengte tilsyn av lege. Legen sa at vi har kun en pasient igjen og kommer derfor straks. Fem minutter senere sto samme sykepleier på døra og nærmest røsket tak i legen mens hun sa at det ikke er tid til å vente... du kan tro at da var det to leger og en sykepleier som fikk legemene sine opp av stolene og ut til pasienten i full fart.
Jeg tuller ikke, når vi kom inn til pasienten var han grå i fargen - hele han. Det er noe av det merkeligste jeg har opplevd i hele min karriere som sykepleier. Det er vel ingen overraskelse for deg når jeg nå sier at vedkommende døde bare minutter etter at vi kom inn, men jeg kan love deg det var en stor overraskelse for pårørende som mottok telefon fra meg umiddelbart med nærmest instruks om å komme umiddelbart dersom de skulle ha sjans til å se faren i live...

En rolig død:
Gamle fru Hansen hadde ligget i avdeling noen dager og det var tydelig at kroppen ikke orket mer, hun var 97 år og hun var klar for å legge på røret. Hansen hadde to voksne sønner og to svigerdøtre som var hos henne stort sett hele tiden de siste to dagene hun levde, opplevelsen av å komme inn i rommet var rolig, livlig og samtidig noe spent.
Siste dagen til fru Hansen kunne sykepleier på vakt se merkbare endringer fra time til time når hun var inne hos henne, og da jeg tok over til ettermiddagsvakten var det egentlig opplagt at Hansen ville dø i løpet av min vakt.
Jeg brukte mye tid inne med Hansen og sønnene hennes. Da jeg siste gang mens gamle Hansen ennå var i livet observerte, kikket og tok på henne, snudde jeg meg til guttene og sa at dersom de ønsket å holde mammaen sin i hånden når hun trekker siste pust så kunne de komme hen til sengen og gjøre det nå.
"Nei dette har ikke vi gjort før, vi kan ikke disse tingene - det er best om du holder henne i hånden, vil du det..?"

Hva er det som gjør døden så fremmed, at vi overlater den av våre nærmeste som skal dø til fremmede?
Hvordan har en så naturlig og i utganspunktet vakker hendelse blitt så unaturlig og skremmende?
Hvorfor gikk gravølet over til å bli noe som trykker oss ned, og er bare trist og traulig?

Døden er en naturlig ting - uavhengig av om vi er gammel eller ung, syk eller frisk, alene eller sammen med noen, forventet eller overrasket - alle skal vi dø en gang, og enda oftere skal de fleste av oss måtte møte døden indirekte når noen vi er glade i eller kjenner dør.

I mange land har man ikke den dystre, tunge begravelsen som vi har i landet vårt - man kjører heller en heidundrende fest for å feire livet til den som er død.
Om personen man feirer ble 97, 80,69, 14 , 4 eller kan hende ikke ett år - livet var verdifullt og livet blir feiret, det kan jeg synes veldig om.

I vårt samfunn har man ikke bare fremmedgjort og sykelig gjort døden, når døden har skjedd har man samtidig kommet i en situasjon der de som har mistet noen ikke helt finner sin plass i samfunnet lenger - man klarer ofte ikke gå på jobb eller delta i andre sammenhenger som før døden inntraff.
Synes du det er rart?
Jeg synes ikke det er noe rart, når noe menneskelig og naturlig har blitt til fremmedhet, diagnose og sykdom - da er det også vanskelig å forholde seg naturlig til det.
Bare tenk på det, om legen sier du har lungebetennelse - ÅÅÅh, har jeg det.. jaja - da får jeg kan hende ta det med ro noen dager mens pusten kommer seg tenker du muligens... i alle fall til feberen legger seg og formen stiger.
- Når man har en diagnose, når man er syk - forholder man seg gjerne til det som om man er syk, og man ter seg annerledes enn man vanligvis gjør.

Når man er blitt en eldre person og har levd et langt og rikt liv gjerne, da skal man få lov til å dø. Jeg mener det skulle være automatikk i at personer som kommer inn til fast plass på sykehjem fikk lov til å dø når døden når de, ikke at man må avklare mellom lege og pasient, eller lege og pårørende, hvorvidt vedkommende på 89 år skal gjenopplives eller ikke dersom døden skulle komme plutselig... plutselig du, tenk deg det...
Det skulle etter min mening være slik at dersom situasjonens helhet taler for det skulle lege og pasient, evt. pårørende, bestemme at gamle fru Hansen skal gjenopplives - og om man ikke tar dette spesielt opp så får faktisk gamle fru hansen ro og fred når hun legger på røret.

Vi trenger å gå noen samfunnsrunder, vi trenger å se døden i hvitøye igjen, vi trenger å normalisere døden -
Vi trenger å ta døden tilbake, rett og slett.









torsdag 29. mars 2018

Hva hadde jula vært uten påsken?

https://senorc.no/?p=1016

Hva hadde jula vært uten påsken?

Hæææ.. tenker du kan hende, hva prater du om..?
Det er kan hende slik for deg, og for veldig mange rundt oss, at man feirer jul - uten egentlig å tenke så mye på hva det er man feirer.
Sola snur, det er da verdt en solid fest - en fest så stor at vi bruker tusenvis av kroner på å skeie ut i matveien, nye tusener på julepynt og lys, enda nye tusener på gaver til familie, venner og kan hende enda noen til.

Historien vår og kulturen vår tilsier at vi har fri julehøytiden, og om vi har en jobb der vi ikke har fri så har vi i alle fall veldig godt betalt for den tiden vi er på jobb.
Jeg har ennå til gode å møte på en person med eller uten norsk kultur og religions historie som sier nei takk til de ekstra godene vi har som enten betaling på jobb eller i fri fra jobb i julehøytiden.

Nå er vi inne i neste høytid som markeres og feires i landet vårt - påsken.
Jula er begynnelsen på historien, har du tenkt på det noen gang?

Jula er begynnelsen, det er ikke uten grunn det både selges og eies tusenvis av julekrybber rundt om i dette landet.
Starten, det lille barnet i stallen, Jesusbarnet - der av spørsmålet, hva hadde jula vært uten påsken.
Påsken er så langt det meste av slutten på historien, påsken er så langt der det virkelig store skillet mellom bevist historie og der tro starter.

Jobber du i påsken, eller er du av de heldige som har fri og for å dra det ennå litt lenger - er du av de heldige mange som har ei hytte på fjellet, ved havet eller et annet sted som du nesten ikke kan vente med å bruke når påsken kommer..?
Har du noen gang tenkt over historien bak påskeferien din, kulturen, religionen / troen som har vært en del av oss i mange, mange år og fortsatt er det som danner grunnlaget for at du har påskeferie til akkurat det du måtte ha lyst til..?

Jula var begynnelsen, i påsken minnes og feirer vi Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og det aller viktigste - første påskedag, det er størte del av enden på historien slik vi kjenner den er - og starten på fortsettelsen.
Det er her det er vanskeligst å tro, det er her det er lettest å gjøre narr av de som tror... Det er hva det handler om, tro - enten tror man på denne historien, eller så velger man den bort og tror på en annen historie - noe tror man uansett.
Historien sier at Jesus sto opp fra de døde igjen, dersom dette ikke var del av historien rundt høytidene våre ville ikke julen hatt noe verdi... i alle fall ikke for de som minnes historien og feirer høytidene ut fra det - meg selv inkludert.

Blogginnlegget som ligger ved mitt eget innlegg er en av de enkleste, cooleste og på en måte vakreste  fortellingene jeg har lest om påske - ta deg tid til å lese innlegget.
Ingen sier at du skal tro, min påstand er at tro gjør du uansett - du bare tror noe annet enn det jeg tror og det går helt fint.
Likevel, ved å lese innlegget til han karen vil du få en påminning hva historie, kultur og religiøs arv angår.
Min påstand er også at alle endringer, alle krav om å gjøre ende på eller korrigere på arven og kulturen vår i barnehage og skole bringer med seg et tap for våre barn og for oss.
Det er ingen som tar skade av å kjenne til historie, arv, kultur og religion som har vært og alltid vil være en del av oss.

Jeg ønsker deg som leser en fredelig påskehøytid, håper du får den fineste høytid.



onsdag 28. mars 2018

Trenger jeg si at jeg kjente meg som en komplett idiot på akkurat det tidspunktet??

Jeg var uheldig og fikk ett eller annet som satte seg i ryggen min fredag før palmehelgen, akkurat i det jeg reiste meg opp fra en stol inne hos merkantil på morgenen, klokka var så vidt passert åtte...
Med smerter av en annen verden og opplagt noe som klemte på nerver i ryggen, dels sto jeg og dels sto jeg ikke. Jeg forsøkte å rette ut ryggen, men hvert forsøk endte med det som så ut som en heroinknekk der jeg mer eller mindre gikk i bakken.
Tårene spratt i øya på meg og de hyggelige folkene jeg har rundt meg sto mer enn villig til å hente både rullestol, rullator, prekestol og andre stoler. Jeg på min side ville bare bort og lot meg brått irritere over egentlig omsorgsfulle og hyggelige gester. Jeg fikk en sparkesykkel der vi stillet styret ned på det laveste og la i vei gjennom korridorene mot kontoret mitt.

Hva skal jeg si, det ble jo ikke bedre...
Jeg kom meg etter hvert til toalettet (ALLTID når det er ett eller annet som går feil med kroppen min, får jeg altså et urgent behov for å tisse...);
Vondt i seg selv å sette ræva ned på toalettet, gjøre det man skal og opp igjen - men om du ikke har kjent akkurat denne vondten selv så har du altså ingen aning om de smertene som kommer når du skal dra på deg buksa igjen... med krum rygg.
Aaah...ih..æeeeeh...
Trenger jeg å si at man ikke lager slike lyder, ikke høyt i alle fall og særdeles ikke når man er inne på do... på jobb... verken alene eller sammen med noen (jeg går forresten alltid alene!).
Jeg fikk på meg klær, vasket hender og kom meg på utsiden av dodøra, der sto det en benk jeg kunne sette meg på og puste - konsentrert ut og inn for å unngå å ramle i bakken.
Fra toalettet til kontoret mitt er det noen meter, mer enn ti men under tyve. Jeg kom meg halve veien til kontoret så måtte jeg holde meg fast i noen paller som sto med varer, pustet som jeg ikke har gjort siden jeg hadde fødselsrier for drøyt ni år siden. Da jeg endelig slapp pallen og var på vei siste fire meter til jeg skulle være bak lukket kontordør (av stål), kom en av pensjonist-vikarene våre ut fra forsterket avdeling sammen med en beboer...
Jada du, hun slapp den gamle tanta som gikk og leide på henne og kom løpende mot meg, tok tak i armen min mens hun sa "er du frisk, du ser ikke bra ut, går det bra..?"
Trenger jeg si at jeg kjente meg som en komplett idiot på akkurat det tidspunktet??

Vi skulle ha påskelunsj klokka elleve den dagen, mens gjengen drev på med siste finpuss pakket jeg lekene mine sammen og startet på eventyret fra kontoret og ut i bilen.
rundt omkring 30-40 meter vil jeg tro, med 6-7 pustestopp underveis...
Jeg er jo ikke av de minste jentene vi har rundt oss, og så trolig ut som jeg skulle føde hvert øyeblikk som helst der jeg gikk og vaklet noen få skritt om gangen. Vel inne i bilen kunne jeg konstatere at jeg var nødt for å lee på meg før jeg kunne starte opp motoren, og jeg satte i å tute i en blanding av ekstreme smerter og selvmedlidenhet i det jeg tvang meg selv til å lirke en cm her og en halv cm der.

Fredagen hadde jeg i senga, på rygg. Et hvert absolutt behov for å endre pittelitt på liggestilling har foregått ved først å sette seg opp i sittende og så gjøre justeringer derfra. Lørdag klarte jeg å knø meg litt opp i oppreist posisjon - ti minutter for så å hvile, kvarter, hvile, kvarter til, hvile, tyve minutter, hvile...
Søndag var ennå bedre - oppe en halv time til en time om gangen, som gikk med til fylle vann i bøtta, neste runde tørke litt støv, neste runde, tørke et annet sted, neste runde tømme bord, neste runde vaske bord osv. osv...

Naprapat du, har du noen gang vært til en naprapat..?
Jeg skal si deg en sak - naprapatene undersøker deg lenge og nøye, de er kjempeflinke til å undersøke og finne ut hva som er greia med en når man kommer.
Jeg skal si deg mer - naprapatene gjør deg vondt, når du er der...
"Går det bra med deg..?" (Herbert-naprapat som spør).
"Jaaaah..." (Jeg som svarer langt inni svimmelheten og kvalmen).
Jeg skal si deg en ting jeg, og det er at jeg er sikker på at det ikke gjør så sinnsykt vondt når Herbert-naprapat trykker i vei langt inn i musklene mine. Det jeg tror gjør så grusomt vondt er når han trykker gjennom alt sideflesket, det er det som gir de verste smertene. I alle fall er det hva jeg forteller meg selv og naprapat-Herbert;
"det gjør nok ikke så vondt når du trykker... egentlig... det er bare så grusomt når du passerer sideflesket..."


Det er ikke vanlig kost for meg å ta med andre inn på soverommet vårt, eller låne bort soverommet vårt.
Heller ikke ungene får lov til å ta med folk inn på rommet vårt, noe lillemor fant løsningen på da vi var nyinnflyttet og hun viste huset fram til alle som kom på besøk...
Etter å ha tatt rundet i hele første etasje og videre alt i andre etasje utenom rommet vårt, åpnet hun på døra og sa lekent "eehja, og dette er mamma og eadni sitt rom som vi ikke får lov til å vise fram..."

Nå skal du likevel få være med meg inn på soverommet vårt en tur, og du kan jo prøve å forestille deg hvordan det er å forsøke å sove der i den aller beste sengen man kan forestille seg, med vinduet åpent så du har god frisk luft - og den fineste du vet ligger på siden av deg.
Videre, du har en rygg så vond at du ikke klarer å snu deg en cm på egen hånd uten at du faktisk setter deg opp i sittende først.
Det er ikke alt forstår du - kan du også forestille deg at ved siden av sengen der den fineste du vet ligger i sin deiligste søvn uten å la seg forstyrre av noe akkurat denne natten, ligger store, fine, hårete, firbeinte og gode vofsen.
Det den fineste du vet og vofsen deres har til felles er at begge sover veldig godt så nærme hverandre de kommer uten å dele seng, mens den fineste du vet slenger beina sine akkurat der det passer henne om det er over eller under di dyne og over eller under dine bein - så slenger også den firbeinte sine bein akkurat der de måtte treffe... Klor og skrap opp etter vegg, kløing både her og der (kan hende den fineste du vet også klør seg om ikke både her og der)...
Og så du -
Kan du forestille deg at du i frustrasjon over ikke å klare så mye som å lirke deg en cm mot høyre eller venstre, brått kjenner at senga nærmest gynger (sånne store, fine, myke rammemadrasser kan av forskjellige grunner gjerne gjøre det inni mellom)...

Henger du med?
Så oppdager du at årsaken til at du gynger i senga kommer av at den firbeinte ligger på siden av sengen og klasker til senga gjentatte ganger i søvne...
Du vet det at da har du mest lyst til å stå opp og bare ta med deg dyna di og labbe ut av rommet og finne deg ett eller annet egnet sted du kan få være i fred...
... Men så forstås, så kommer du på at det kan du jo ikke heller gjøre - for du klarer knapt å stå på beina og langt mindre å drage med deg dyne og pute ut for å re opp på et egnet sted...

Helga går, uka kommer, den fineste du vet går på jobb og det samme gjør selvfølgelig du.
Du kommer hjem fra jobb tidlig, for etter seks timer oppe i strekk orker du ikke mer. Hjem kommer også den fineste du vet, dere snakker litt om dagen mens dere sitter ved middagsbordet og så kommer det muntert og lekent fra henne (eller han om du heller har en han);
"sjefen spurte forresten hvordan det går med ryggen din, om du er bedre..."
Du stusser litt på at man spør om det, forstår hvor spørsmålet kommer fra - og den fineste du vet har egentlig hatt et komma i setningen sin, og skal nå til å fullføre;
"... jeg sa det er bare bæs..."



Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur,

Dersom vi skal på en dagstur kan denne være planlagt på forhånd, eller den kan komme spontant av typen  "nå drar vi på tur". En...