Søk i denne bloggen

fredag 7. september 2012

Et angrep på meg, min person, mitt liv og min tro...

I går skulle jeg for første gang siden jeg kom ut av skapet for fjorten år siden, oppleve å bli direkte angrepet på grunn av legningen min, og da med et skikkelig angrep -
høflig innpakket, og godt krydret med religion for sikkerhets skyld.


* Har du noen ganger vært med en mann, du skulle prøve det som er normalt - så ville du se at det var bedre.
* Om du bare prøvde en mann, ville du se at du ikke trengte å kjenne deg så tom i kroppen lenger - du ville ha energi.
* Både koranen, bibelen og andre sier at det ikke er rett - se på sodoma og gomorra hva som skjedde, du kjenner vel til den historien?

Jeg er sjokkert, særlig sjokkert fordi vedkommede som skal være en kollega velger å bruke sin og vårt arbeidssted til å gjøre slike overgrep.

Jeg ble så sint, og kjente behov for å sette foten ned - for å sette tydelige grenser til vedkommede. Men hva gjør jeg?
Jo, med min overgrepshistorie og bakgrunn - lar jeg han fortsette mye lenger enn hva godt er - før jeg til sist tenker på hva jeg lar han gjøre - og er i ferd med å eksplodere.

"Vi er ferdige, jeg er ferdig med dette" sier jeg så.

Noe uforstående til hva jeg sier, kommenterer vedkommede så, fortsatt høflig i talemåten sin -
"unnskyld, jeg mente ikke å si noe galt - jeg bare hørte du brukte ordet kona her i sta - og da måtte jeg bare si..."

"Nei, vi er ferdige - jeg er ferdig med å snakke om dette, dette er et ikketema for meg å snakke om".

Jeg gjorde min kollega for den vakten klar over at det han gjorde var å trampe på meg, og sa at det vil jeg ikke.
"Du kan ha din tro, din religion og dine bønner - og jeg kan ha mine" fortsatte jeg.

Videre:
"Det som ikke er greit, og for oss som jobber her ikke er lov - er å snakke religion eller politikk på jobb - nettopp for å unngå situasjoner som dette"
" Det er heller ikke greit å trampe i vei som jeg nå opplever at du gjør".


Hva er det med denne rolige, vennlige og alt for høflige måten å prate på?
Som gjør det ekstra vanskelig å stoppe praten, å sette foten ned - han er jo så vennlig, så høflig - tross alt liksom.

Jeg kjente at jeg ble sinna på meg selv, som lot meg bruke til hans formål - som lot meg trampe på.
Jeg ble sinna på meg selv, som lot meg selv komme i en slags offersituasjon igjen.
Jeg ble sinna på meg selv som ikke klarte å stoppe han tidligere.
Jeg har vært sinna på meg selv, som har tillatt meg selv - ikke å komme i tvil på min tro og mine avgjørelser, men som likevel har stillt meg selv spørsmål om jeg gjør noe galt.


Det er, for å rydde alle evt. spørsmål og tvil av veien, ikke jeg som har gjort noe galt her - det er denne mannen.
Det er ikke jeg som forgriper meg på andres person, det er han.
Det er ikke jeg som indirekte går til angrep på det kjæreste jeg har, det er han.
Det er ikke jeg som indirekte går til angrep på min egen tro, det er han.

Hvorfor kjenner jeg meg likevel så skitten, så liten og nedtråkket da?


Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...