onsdag 17. august 2016

Trenger litt sine egne veier...

http://www.bt.no/meninger/kronikk/Hoysensitive-barn-er-kreative-2938182.html

Mange kloke ord og tanker fra denne damen.
Jeg skulle ønske skolen var mer våken på dette området, jeg skulle ønske det ble satt opp forelesninger rundt om der skoler og SFO´er ble gode på å se og ivareta disse hærlige barna best mulig...

mandag 8. august 2016

I det politisk korrekte Norge og samfunnet for øvrig bedriver vi en dobbeltmoral på høyt nivå



Hanne Kristin Rohde framstår som det kloke kvinnemennesket hun har framstått som gjennom media både da hun var i politiet og etterpå.

Når man ser på rettssikkerheten til kvinner i dette landet er det visse fellesnevnere - man får lov til å drive på dessverre, man kommer nemlig unna med det aller meste.
Noe er alvorlig galt rundt oss - og vi framstår like tvetydig og dobbeltmoralistiske som vi anklager andre nasjoner å være, nasjoner vi aller helst ser at vi slipper å sammenligne oss selv med - nasjoner der man bryter menneskerettigheter og konsekvent undertrykker kvinner åpenlyst.

Hva er det som gjør oss bedre enn Ali, Mohammed, Putin eller Trump i kvinnesyn og behandling av kvinner?
Vi gauler høyt ut til verden at vi er kommet så langt med tanke på likestilling, vi skriker og dømmer når menn bestemmer hva kvinner får og ikke får ha på seg i midtøsten, vi både ler fortvilet og rister oppgitt på hodet når vi hører den helsprø amerikanske presidentkandidaten åpne munnen og snakke om kvinner, vi fordømmer land der man verbalt snakker fint om kvinners rettigheter mens man i praksis undertrykker de.

Hva er det som gjør oss bedre enn disse..?
Når vi på den ene siden proklamerer ut for verden hvor langt vi er kommet med likestilling mellom kvinner og menn, når vi fordømmer både avstraffelse, angrep, holdninger til og fordømmelse av kvinner nærmest herfra via Pakistan og videre både til afrikanske land og til Amerika...

På andre siden har vi eksempel på eksempel der kvinner i vårt eget land har vært offer for voldtekt, neddoping, trusler, vold, drap og mer til.

Det er ikke så store forskjellene på undertrykkelse av kvinner i Norge og andre land, forskjellen er bare i måten undertrykkelsen foregår og ikke minst hvor åpenlys den er.
Vi opererer liksom mer i det skjulte her til lands, som vi gjerne gjør med det meste som er sårbart og urent - sagt med andre ord, vi opererer mer dobbeltmoralistisk.

Mens enkelte muslimske land åpenlyst undertrykker kvinner enten ved at de ikke får kjøre bil, må ha på seg tøy som dekker hele kvinnen, ikke får prate med menn, ikke får velge sin ektefelle eller hva det måtte være - kan vi sitte her langt oppe i nord og si nei men fysj, tenke å være så stygge. Vi kan fortsette med fordømmelsen ut i lange baner - fordi det er helt åpenlyst hvordan man driver på, og det er helt på det rene at sånt noe gjør ikke vi.

Vi presenterer oss som likesinnede. Vi er likestilte, hos oss kan menn og kvinner kle seg som man vil, man kan gå hvor man vil, man kan spise hva man vil, man kan gifte seg med eller la være å gifte seg med hvem man vil, man kan sexe rundt som enkelte vil si eller man kan vene med sex til man gifter seg - det er i grunnen ganske så fritt hos oss.

Det vi ikke sier noe om er at disse greiene gjelder stort sett menn;
Menn kan kle seg som de vil, de har enten en suveren kropp eller de har selvironi og er trygge på seg selv - unntaket er homofile menn som opplagt er homo (den feminine varianten) eller heterofile menn som er så feminine at de kan bli tatt for å være homo - disse mennene må være varsomme, ellers kan de åke ille ut som kvinner (skilnaden på disse mennene og kvinner er at der ei kvinne ville bli voldtatt blir mannen slått ned og er heldig om han ikke får varige skader).
Kvinner på sin side - i motsetning til de barske menn, er lettkledde tøser som ber om å bli voldtatt, de er høye på pæra eller de ser ikke ut i månelys.

Menn kan gå hvor de vil og når de vil, dersom de møter på noen er de enten uvesentlige og uviktige så de får gå i fred, de er ufyselige eller de er voldelige og slår ned en hver som måtte prøve seg på noe. Kvinner på sin side må tenke seg om hvor de går, dersom de møter på en litt over kanten kåt kar står de nemlig i fare for å bli voldtatt (har jo allerede nevnt at de kan være tøser), de kan bli snakket til med antydninger og spydighet eller de kan rett og slett også bli drept. Noen kvinner er også uvesentlige og uinteressante - disse kan være heldige å få gå i fred.
Jeg har for eksempel selv opplevd for en rekke år tilbake da jeg gikk hjem til leiligheten min i Oslo en kveld, at jeg har blitt tilsnakket og tilbudt både trekant og det som mer er - årsak? Jeg gikk rolig hånd i hånd med min daværende kjæreste.

Menn kan gifte seg eller la være, de kan ha sex med et utall antall kvinner - ja til og med kan de slå det opp i media, da vil man smilende og leende spørre om det er mulig - hvordan har han klart å være med så mange, på sånn og sånn tid. Man vil sitte og regne på hvor mange vedkommende må ha ligget med i året, pr. måned osv. for å oppnå den summen han oppgir.
Dersom ei kvinne har vært med en håndfull er hun opplagt ei tøs, har hun vært med to håndfuller har man ikke ord for hvilken tøs hun er.

En annen forskjell på kvinner og menn i dette landet er en forskjell man faktisk kan se og måle, en reell og stor forskjell på tross av at man driver landet i likestillingens navn - nemlig lønnsdiskrimineringen. Dersom man ser på tradisjonelle og opplagt typiske manneyrker opp mot sammenlignbare typiske kvinneyrker hva utdanning og skole angår - er forskjellen slik at der en i kvinneyrket må jobbe 100% av ei viss tid for å oppnå ei viss lønn, må man i mannsyrket jobbe kun 85% av den gitte tiden for å oppnå samme lønnen.

Greien er at vi i dette landet har likestilling på visse områder -
Vi har likestilling på områder som er lett målbare og synlige, bortsett fra i forhold til lønn. Spesielt har vi fokus på likestilling på områder det kan diskuteres om hvem som tjener på likestillingen - eksempelvis fødselspermisjon. Her er det i følge noen opplagt at permisjonen skal deles likt - at biologisk mor har gått gravid, gjennomgått kroppsendring som visst nok også skal normaliseres i etterkant av fødselen og at barnet er knyttet til og trenger moren sin store deler av første året er uvesentlig - vi skal ha likestilt permisjonen.
Hvem er det som i størst grad drar nytte av denne likestillingen?
Det skal jeg si deg, det er mannen...

Dersom det blir nødvendig at den ene parten i et tradisjonelt mann dame forhold må gå hjemme, gjerne med tanke på omsorgsbehov hos et barn - da er det av en pussig grunn ofte kvinnen som blir gående hjemme - noen ville påstå at det har med jobb og inntekt å gjøre, det vil jeg ikke en gang begi meg ut på å vurdere.

Jeg kan holde på - skrive side opp og side ned, det skal jeg da ikke.
Det jeg der i mot skal til sist, er å si noe om hva jeg tenker ut fra det jeg nå har liret ut av meg...
Jeg tenker nemlig at vi er en nasjon, vi er et folk - ikke bare i kristen Norge, men Norge generelt - som har langt lettere for å fordømme og avsky det som er opplagt feil i våre øyne - nettopp fordi det er i våre øyne, det er til å se og ta på.
Det der i mot som ikke er fult så opplagt, ikke så synlig - heller mer i det skjulte, det som kan forstås og bortforklares - det bedriver vi liksom en del med på si.
Innenfor kristentroen kan man i det minste innrømme og si at her har jeg feilet, her har jeg fullstendig bommet og man kan be om tilgivelse av Gud, naboen eller hvem ens neste er.
I det politisk korrekte Norge og samfunnet for øvrig bedriver vi en dobbeltmoral på høyt nivå, en moral vi ikke er i stand til å se og langt mindre til å erkjenne for oss selv... eller andre...

Man kan til sist stille spørsmål ved hva som er verst - åpenlys undertrykkelse av kvinner der man vet hva man har å gjøre med, eller den skjulte undertrykkelsen der man gir uttrykk for likhet, trygghet og rettferdighet for både kvinner og menn (og enda verre kan hende ved at man tror på denne...).

torsdag 4. august 2016

Det var som å få en saftig ørefik

I forrige innlegg sa jeg at jeg skal skrive og fortelle litt om tilværelsen etter at jeg sluttet som klinisk sykepleier - egentlig er det mer rett ikke å si etter at jeg sluttet som, men etter det ble klart at jeg ikke kommer tilbake som klinisk sykepleier mer.

Sommeren for tre år siden fikk jeg permisjon fra nattjobben min ved ei korttidsavdeling i Tromsø kommune, dette for å ha mitt daglige virke som hovedtillitsvalgt for sykepleierne i kommunen.
Jeg hadde friskt mot, var ivrig og fornøyd da jeg gikk i gang med nye oppgaver som hovedtillitsvalgt.

Veien inn til min rolle som hovedtillitsvalgt kom ganske tilfeldig, fordi jeg egentlig hadde lovet konemor mi at jeg ikke skulle ta på meg det vervet. Det var likevel slik at jeg i et noe utilregnelig øyeblikk på jobb ble litt over kanten irritert på ledelse og politikk enn ønsket - og i løpet av noen få strakser sendte jeg en mail til fagorganisasjonen min og sa de skulle sette meg opp som kandidat til vervet.
Jeg fikk en ny hverdag der jeg gikk fra kontakt med pasienter og pårørende til for det meste å omhandle arbeidstakere og politikere, og en hverdag fra pasientrommet og et liv med prosedyrer og praktisk jobb til i stor grad å dreie seg om bistand, veiledning, prosjekter, arbeidsmiljølov, tariff og politikk.
... En annen stor endring var arbeidstiden, jeg gikk fra ren nattjobb til ren dagjobb og omveltningen det alene er...

Jeg har alltid hatt utfordringer med at jeg er stiv i kropp, i muskulatur, noe som har blitt verre de siste årene - blant annet i forbindelse med graviditet.
I tiden rundt da jeg startet som hovedtillitsvalgt fant man ut at jeg har denne muskelsykdommen, en greie man må arve fra både mor og far for å bli syk - litt sånn lotteri nærmest, et lotteri jeg vant på.

En ting er det å gå inn i et verv som skal vare ei viss tid, kan hende også ei viss lang tid om man ønsker og blir valgt om igjen - med viten om at man har en fast jobb som venter ved vervets ende.
En annen ting er det å inneha et midlertidig verv eller jobb, selv om det viser seg å bli langvarig - når man vet at dette er hva jeg gjør nå, når jeg er ferdig hva skal jeg gjøre da?

For meg var jobben som hovedtillitsvalgt helt perfekt, den passet kroppen min helt perfekt. Jeg hadde fleksitid som lot meg tilpasse morninger og ettermiddager til dagsform, jeg hadde oppgaver som ga meg variasjon og lett kunne tilpasses dagsform, jeg hadde aktivitet ved farting til og fra møter og annet og jeg hadde rom for hjemmekontor på dager kroppen ikke ville være helt med eller det av andre grunner var ålreit å jobbe hjemmefra - helt perfekt.

Vi bestemte oss for å flytte til andre kanten av landet da jeg var godt på vei inn mot to år i vervet, det ble derfor klart at jeg skulle forlate vervet og gå tilbake til min ordinære jobb siste tiden før vi flyttet på oss.
Stivhet, betennelser, smerter - det var helt uaktuelt for meg å gå tilbake til min ordinære jobb.

Hva gjør man da?
Hva gjør man, når man vet at det jeg en gang hadde fungerer ikke lenger - og ikke minst, hva skjer med en når man blir nødt for både å kjenne på denne situasjonen og forholde seg til den?

For meg ble det noen tunge og slitsomme uker både før vi flyttet sørover og etter at vi var kommet ned. Jeg ble nødt til å forholde meg til NAV, man skal forklare seg opp og ned og man skal ivareta regelverk og krav fra det offentlige i forhold til sykemeldinger, sykepenger, aktivitet osv.

Jeg har hatt lyst til å bli leder i noen år, en lyst som har øket på i tiden jeg var hovedtillitsvalgt. Arbeidet med å lete og søke jobb på det nye bostedet vårt startet derfor umiddelbart etter at vi hadde besluttet å flytte.
Jeg kikka meg for etter ledige lederstillinger og etter ei tid dukka det opp ei stilling på sykehjem som jeg søkte på.

I dag har jeg jobbet som leder ved dette sykehjemmet i ett år.
Jeg har kontorjobb, jeg har fleksitid, jeg har muligheter til hjemmekontor, jeg har gode variasjoner på arbeidsdagen min i forhold til om jeg sitter eller vandrer rundt.
Veien til aksept i forhold til at min tid i pleien er over har vært interessant - man er sykepleier i ryggen, det er en del av en.
På en måte kan man si at jeg har kjent på en sorg, et vemod med tanken på at jeg ikke kan tilbake. Egentlig tror jeg ikke jeg hadde gått tilbake klinisk uansett, men det er noe med muligheten til å velge tenker jeg.

Nå i ferien hadde vi en situasjon på huset der jeg ble litt eplekjekk og som den naturligste sak i verden sa at jeg kunne ta meg av greien. Sjefen var litt mer snartenkt og fant det best å hente inn litt hjelp fra annet hold slik at vi var to i forhold til kontroll osv.
Jeg brukte lang tid på å finne ting inne på medisinrommet, noe som ikke er vesentlig ettersom man fort blir kjent.

Det som der i mot slo meg over ende var at jeg for det første er blitt veldig rusten etter tre år borte fra praktiske prosedyrer, og for det andre og enda mer vesentlig - finger og hender fungerer ikke.
Jeg sto med en veneflon som skulle åpnes og antibiotika som skulle opp, og jeg kjente at jeg har ikke verken motorikk eller styrke til å gjøre det jeg skal.
Der og da kom den riktige erkjennelsen for min del, nesten tre år etter at jeg fikk diagnosen og begynte å høre (og si) at jeg trolig ikke kan jobbe som sykepleier i ordinær klinisk jobb lenger.
Det var som å få en saftig ørefik, jeg mener det - jeg ble skikkelig satt ut og kjente en tydeligere sorg og nesten angst enn jeg har gjort tidligere.

Nå er det gått ei ukes tid etter denne situasjonen og jeg er på et vis mer klar, jeg har en større forståelse for og erkjennelse av egen mestring og kapasitet nå enn for ei uke siden. Det er heller ikke så sårt nå som det var for ei uke siden, kan hende fordi jeg sist uke fikk det som skulle til for å legge den delen av meg helt på hylla - den kommer ikke tilbake igjen, sånn er det.

Likevel, bare så det er sagt -
Jeg heter Roshild og jeg er sykepleier.
Min jobb er å ivareta liv og helse til trengende mennesker inne på sykehjemmet eller ute der det måtte være aktuelt - innenfor de rammene som ligger for meg.

Jeg har vært kjempeheldig og fått verdens best tenkelige jobb for meg, nemlig å lede et flott gjeng med sykepeleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere, assistenter, kokker, lærlinger og andre - slik at de står godt rustet til å ivareta pasientene på sykehjemmet.
Min jobb som leder er å legge til rette for at mine medarbeidere kan ivareta trengende pasienter på en forsvarlig og ellers best mulig måte, min jobb er å se til at forholdene ligger til rette slik at medarbeiderne mine har det bra på jobb - det er å ivareta arbeidsmiljøet for de.

Akkurat nå dere -
Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annen jobb enn den jeg har, ikke en annen jobb og heller ikke andre kollegaer eller medarbeidere...
... samtidig må det sies at det er et par tre stykker jeg gjerne ville hatt med meg dit jeg er nå om jeg kunne velge...





onsdag 3. august 2016

det som er aller mest slitsomt er at kroppen ikke klarer å finne hvile

Du har endelig ferie, bilen pakkes og du reiser i vei på ferie sammen med familien.

Etter hvert som de nordlige breddegradene kommer sigende i mot deg kan du også kjenne at sandalene på føttene ikke holder føttene dine like varme som da reisen startet, når dere er kommet fram til endestasjonen finner du det egentlig okey å pakke sandalene innerst i bagasjerommet på bilen - der kan de liksom bare ligge - og det faller seg ikke til at du henter de ut før bilen skal pakkes på nytt, denne gangen for å ta fatt på den lange veien mot litt mer sørlige strøk igjen.

Under tiden i nord legger du merke til hvor frisk og god luften er, og du legger merke til hvor fantastisk naturen i nord er den ene og halve dagen du har anledning til det mens været er klart og solen skinner - nordnorge er fantastisk når det er på sitt beste, og så er det facinerende i lange baner når det ikke er på sitt mest sjarmerende med kjølig luft, tåke, vind og insekt.

Vi har hatt noen flotte dager i nord denne sommeren - riktig nok har man hatt ting å gjøre som har bundet opp tiden, samtidig har man også fått anledning til å være litt på hytta, til å sitte ute ved bålet og kjenne på det som gir ro i sjela.
Man har også fått kjenne hva den kalde lufta gjør med en verdslig kropp - når det er 7,5 grader ute og vind som i realiteten drar temperaturen enda lenger ned, da er det godt både med langermet ulltrøye, ullbukse og hjemstrikkede ullester fra søsteren.

Kroppen min meldte seg mer og mer ut i kalde været, musklene ville ikke være med på ferien - noe de viste med å bli stive og vonde. Heldigvis for min del er jeg sta og etig, kroppen må bare krangle - jeg kan faktisk krangle tilbake...
Badstu - ingenting er som en lang og deilig stund i badstu med temperaturer på både sytti, åtti og nitti grader når man er kald og støl.
Aaaahh... deilig!
Peis på med fyringen, en liten dæsj med vann på steinene - og vips, kan man sitte mens svetten renner ut av en og man nærmest kan se fornyelsen i både hud, resten av kropp og sjel.

Jeg skal fortelle deg litt om hvordan det er når du har en utfordring med musklene som gjør at kroppen ikke fungerer - eksempelvis når det er kaldt i været og / eller kroppen av ymse andre grunner kan være påvirket og slås ut...

Har du hatt skikkelig gangsperre noen gang?
Kan du forestille deg at du våkner om morningen og allerede da kjenner at verken bein, rygg, brystkasse eller armer fungerer?
Kan du forestille deg at du kjenner deg stiv i ansiktet og går i gang med å bevege på munn og kjeve, når du har åpnet og lukket munnen noen ganger slipper du liksom bare - og legger merke til at munnen glir langsomt igjen... tror du, inntil bevegelsen stanser - mens du har et par cm åpning - da må du rett og slett bestemme deg for å lukke munnen for så å utføre den bevisste handling det er å bite igjen munnen?
Kan du forestille deg at du går ned fra annen etg. om morningen, på veien ned trappa kjenner du at beina i sin stivhet gjør at du mer eller mindre dumper fra trinn til trinn?
Kan du forestille deg at du går ut for å sette deg i bilen og reise til jobb, når du har åpnet døren mer eller mindre ramler du inn i bilsetet, du er rett og slett ikke myk nok til å sette deg inn på vanlig måte?
Kan du forestille deg at når du kommer fram til jobb og åpner bildøren for å gå ut, så bruker du tid på først å skru kroppen fra framovervendt til utovervendt - før du nærmest klatrer ut av bilen?
Kan du forestille deg at du kommer hjem etter en hektisk dag på jobb, når du går opp i andre etg. bruker du like lang tid på de første syv - åtte - ni trinnene i trappa som du på en riktig god dag klarer å gå helt opp og langt på vei ned trappa igjen?
Kan du forestille deg at du når du endelig er kommet i seng, gjerne klokka ni fordi du er ganske utslitt - ikke klarer å finne en eneste stilling som du kjenner gir kroppen hvile?

Noen dager kan denne muskelsykdommen gjøre alt til en utfordring, andre dager fungerer kroppen helt optimalt - man vet i utgangspunktet aldri hvilke dager som er sånn og hvilke som er slik, men man vet at det er ting som påvirker.

Selv om noen dager er fysisk tunge og psykisk utmattende er det slik at det som er aller mest slitsomt er at kroppen ikke klarer å finne hvile, når man har lagt seg og i utgangspunktet skal kunne slappe helt av.
Når man ligger i sengen og kjenner det krible og styre i fingrer, i føtter og lår, i øyelokk, i panne og i armer - noen ganger kan man rett se muskler som rykker / napper.
Når man ikke finner hvile for hodet, selv ikke etter at man har løftet og snudd på hodet både en og to og tre og fire ganger - man bare kjenner en slags belastning på nakken uten å kunne gi den hvile...

Vet du hva som er en god ting?
Man kommer til erkjennelsen av at dette er livet, mitt liv - dette er hva jeg har å forholde meg til, og så må man gjøre et valg i forhold til hvordan man skal forholde seg til det.

Man lærer seg å leve med det aller meste, eksempelvis så lærer man seg å leve med også denne typen utfordring, sykdom, begrensning eller hva man ønsker å kalle elendet.
Når man lærer seg å leve med en kronisk sykdom lærer man seg å håndtere smerter, man lærer seg teknikker og metoder for både smertelindring og for å ivareta at man faktisk bør og må bevege på seg.

Jeg har hatt denne greien så lenge jeg kan huske, selv om det ikke er så lenge siden det ble kjent hva det er for noe, jeg har funnet ut hva som fungerer og hva som gjør ting verre - og jeg har fått meg noen overraskelser.

Tidligere i dag leste jeg et innlegg fra tiden jeg ga opp min tilværelse som klinisk sykepleier, i neste blogginnlegg skal jeg skrive litt om min tilværelse etter at jeg sluttet å jobbe klinisk, om den nye jobbtilværelsen - det er spennende!


Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror. Akkurat i dag er det sangen "...