Søk i denne bloggen

søndag 5. desember 2021

"Enten har du røkt hasj, eller så er du i ferd med å bli syk..."

 Nå ble det lang kunstpause mellom innleggene her, det må sies.

Men så er jeg her igjen nå, og tenker jeg skal bli personlig igjen og dele litt av siste ukes utfordringer med dere - utfordringer knyttet til pusten og faktisk til denne nevromuskulære sykdommen som tidligere skrevet om.

Etter først litt rusk i maskineriet ei kort tid, har den siste uken bragt systemet helt i senk.

Astma, jeg har i all min tid tenkt at jeg har en fredelig og stillferdig astma, så fredelig og stillferdig at jeg tidvis nesten har lurt på om legen har tatt feil av meg og en annen - feildiagnostisert meg rett og slett.

Den siste uken har jeg lært at legen ikke har tatt feil. Det viser seg nok en gang at fagfolk vet best på eget område - altså kan jeg stole på at legen min kan jobben sin på samme måte som jeg kan min.

En liten fis av en luftveisinfeksjon har passert meg på sin vei, så liten at jeg ikke vet hvor eller når den har passert en gang. I passeringen har noen virus klart å hoppe av virusvandringen og finne veien inn i systemet mitt.

I systemet mitt har man slått seg løs, tatt seg til rette og du vet - party, party... Resultatet av viruspartyet er forverring av astma, som igjen har resultert i store porsjoner medisiner.

Siste dag på jobb før jeg flata ut kikket en pasient på meg og sa følgende; "Enten har du røkt hasj, eller så er du i ferd med å bli syk..."

Videre sa karen "Jeg tror ikke du har røkt hasj, så du er i ferd med å bli syk..." og  "Om jeg var sjefen din ville jeg alt nå forstått at du ikke kommer i morgen..."

Vel- denne karen skulle få mer rett enn han trolig var klar over selv for å si det sånn...

Litt subfebril i påfølgende dager, litt sår hals.., irritasjonshoste.., mye tungpust.., frysen...

Ett legebesøk og en Coronatest senere - Satt jeg før helgen glad og fornøyd med negativ coronatest. I tillegg satt jeg med vitenhet om at jeg langt ut i førtiårene skulle ende opp med astmatisk vulkanutbrudd jeg ikke på noen måte har sett for meg komme.

Etter dager med mer astmamedisiner enn på alle de seks årene jeg har bodd sørpå til sammen, kjenner jeg at det går noe bedre - og ikke noe bedre.

Siste uken har det kjentes ut som om jeg har vært på en eneste lang markatur med høvelig opp og ned i terrenget, bærende på en stor sekk på ryggen... Jeg er med andre ord jevnt sliten hele tiden, og så snart jeg tar til å gjøre noe om enn aldri så lite - kjennes det ut som enda en ny motbakke.

I går spurte kjerringa meg om jeg ville være med ut å bytte en julegave. Jaa-a, tenkte jeg - En kjøretur og en lett spasertur til butikken gaven er kjøpt kan være ålreit etter dagevis innomhus og meget lite fysiske utfordringer, i tillegg til at jeg får testet ut pusten litt på oppdraget.

Vel - oppdrag utført, test gjennomført og konklusjon? Konklusjonen ble at jeg ikke er så stødig i pusten enda som jeg skulle ønske.

Kulden grep tak aller først, river i systemet og tvinger herr adventshoste opp og ut. Følgende kommentar kunne høres varsomt og omsorgsfullt fra sidelinjen "det er kanskje ikke så lurt at du hoster ute blant alle folk..?" Nei, det er det kan hende ikke - men det er som et fyrverkeri som alt er satt fyr på, det må liksom bare eksplodere - eller i dette tilfellet, opp og ut...

Munnbind neste utfordring, det gikk ikke lange stunden inne i munnteltet før både kondensen satte seg og ikke minst herr svimmehhet skulle stikke innom på besøk. 

Jeg må likevel si at jeg nå er jevnt over noe bedre i pusten nå enn jeg har vært den siste uken, jeg kan faktisk sitte her i hjørnestolen min, dra pusten inn gjennom nesen å kjenne at lungene fylles - uten å hoste. Faktisk er jeg nå i et terreng der pusten ikke er det verste lenger - men musklene.


Astmamedisinene påvirker pusten til det bedre, og det er veldig positivt ettersom det faktisk er jobben til medisinene. Jeg sluttet å ta medisinene fast en tid etter at jeg ble diagnostisert med den nevromuskulære sykdommen, da medisinene faktisk kan gjøre symptomtrykket på sykdommen verre. Dessverre er det altså slik i praksis, at den økte bruken jeg har hatt av medisiner siste tiden ser ut til å ha slått ut musklene mine ganske heftig.

Når jeg er oppe og trør er det greit, for det meste - fordi det plutselig svikter i de store lårmusklene og setet - når det skjer får jeg meg en knekk i gangen.

Når jeg skal reise meg opp fra sittende tar det litt tid, fordi musklene ikke vil bære - det kjennes rett og slett ut som om musklene må få skikkelig tak før jeg endelig kan opp i stående.

Konstant verking, vondt, i øverste halvdel av ryggen - dersom det var lenger ned ville jeg vært overbevist om at det er noe galt med nyrene. I tillegg er nakken steinhard.

Brystkassen river og sliter, det er fysisk vondt å dra pusten om ikke godt inn, så i alle fall så langt inn jeg kommer, på grunn av manglende bevegelighet i thorax.

Jeg vil ut av denne tilstanden og tilbake til normalen igjen.. Jeg trenger å komme tilbake til mine faste greier både hjemme og på jobb. Jeg vil fare over gulvene med støvsugeren uten at det tar all energien fra meg, jeg vil prate med de rundt meg uten å bli fysisk sliten av det, jeg vil gå på arbeid og gjøre jobben min sammen med kollegene mine som jeg pleier...

Tanken, og planen, nå er følgende -

Den ukelange vandringen i marka tar slutt. Nedtrapping på medisiner, (rask) bedring i muskler og tilbake til normal drift i løpet av et par dager 


mandag 25. oktober 2021

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen



 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊


Jeg har gjort meg en kort oppsummering av oppholdet på dette stedet. 

Jeg er en person som liker regler, liker rammer, liker å vite hva jeg skal forholde meg til. Da jeg kom til dette stedet fikk jeg en ukeplan i hånden som var for resterende av uken vi var inne i. For tiden etterpå har jeg fått utlevert ny timeplan for hver uke - dette da man formidler at det skal være et individuelt opplegg, opplegget skal tilpasses den enkelte - og det skal evalueres og justeres underveis. Ettersom jeg fikk en timeplan i hånden med tilhørende muntlig informasjon "dette er din egen timeplan, her settes det opp hvilke aktiviteter du skal være med på gjennom uken..." har jeg gjort mitt ytterste for å etterleve denne.



Timeplanen har vært innholdsrik på aktiviteter, det skal de ha - det er vel ingen fare for at man blir liggende på latsiden her, i alle fall ikke dersom man har en intensjon om å følge timeplanen. Heldigvis sier jeg bare, har man vært flinke til å legge inn pauser mellom de fysiske aktivitetene. I den grad betegnelsen hvilehjem skal passe på noe som helst her, så er det på de små spottene mellom fysiske aktiviteter, foruten om disse pausene har det nemlig gått ganske jevnt i ett eneste stort kjør om dagene.


En ting skal jeg bare si deg - Jeg har som sagt forholdt meg til timeplanen, og brått etter to uker kunne jeg kjenne at det er jeg glad for - og det ikke bare fordi jeg er pliktoppfyllende...

Basseng, treningssal, aktivitet ute, egentrening, diverse undervisning, diverse timeavtaler, gåturer, måltider, sosialt samvær...


😟Som jeg skrev om i forrige innlegg, så kræsjet kroppen min i forrige uke. Det var ingen brå kræsj, det er det verste av alt - jeg kjente og forstod at det kom til å si stopp - men lot meg selv drive videre. Jeg fortsatte å følge timeplanen, for sikkerhets skyld peisa jeg på litt ekstra også for å være sikker på at jeg gjorde nok. Det gikk som det måtte gå, torsdag ville ikke beina være med på noe som helst lenger - i tillegg ville ikke resten av kroppen noe heller, annet enn å ligge.


De som kommer hit til denne treningscampen, vel - de fleste som kommer hit - har jobb med å trene opp musklene sine, få de i aktivitet. For min del er det på mange måter motsatt. Mine muskler er på, er aktive, hele døgnet - utfordringen er å finne det som skal til for at musklene skal kunne hvile best mulig. Samtidig er det viktig med både utholdenhet og styrke, når dette skal kombineres med bevisst jobbing for å finne hvile - da blir det komplisert.

Jeg har den siste uken blitt bevisst en viktig greie med å være her, nemlig en ubehagelig og bedriten bevisstgjøring av maksgrensen min. I tillegg også den retning jeg trenger å jobbe videre. Egentlig kjenner jeg vel på at mentalt sett så er det nå jeg er klar for et opplegg her, slik disse oppleggene er tenkt - betydelig mer klar enn da jeg ankom. Den tiden jeg har vært her nå har i all hovedsak gått med til å følge timeplanen ja, men har plutselig latt meg se hva det er jeg skal jobbe med - eller i alle fall kursen / retningen til det som er viktig å jobbe med.

Jeg har en fysioterapeut som aldri har hørt om sykdommen min tidligere, som har presentert for meg en type "generelt sett er det slik med nevromuskulære sykdommer at..." holdning. Gjennom tiden jeg har vært her har hun blitt mer kjent med meg, med hvordan musklene mine fungerer - og ikke fungerer. Jeg tenker at nå, nå er hun langt mer klar til å ta løs på den utfordringen det er å følge opp og sy et opplegg til nettopp kjærringa mot strømmen.


Kroppen min har tatt fullstendig siesta, alle muskler er i opposisjon - ingen vil jobbe med verken meg eller fysioterapeuten de siste dagene. Verst er det når musklene i thorax slår seg vrange, som kan forveksles med hjertesmerter. Stakkars denne fysioterapeuten min, storøyd, alvorlig i ansiktet og med forsiktighet begynner å spørre rundt disse brystsmertene... som jeg er helt rolig på, bare muskler...

Sprøtt er det også når man våkner om morgenen, men øynene vil ikke åpne seg. Kan du se for deg at du våkner, ser innsiden av øyelokket, forsøker å åpne øynene - men det går ikke. Du begynner å lage grimaser med ansiktet, forsøker om og om - men øynene åpner seg ikke, kanskje det ene - men ikke begge. Så, du må først den ene morgenen, så neste og så neste igjen - føre hånden din opp til øyet og fysisk åpne øyet med hånden... om du ikke vil stå opp som Ola enøyde... Forresten, du kan prøve å ligge med øynene igjen neste gangen du våkner, bare gjøre grimaser 😁

Brystsmerter, leggsmerter, vondt i ræva, nakkesmerter, hodepine, svimmelhet, kvalme... for ikke å snakke om at energinivået har ligget på minussiden med kun ett ønske - å sove / hvile.  Det har vært litt av en uke, denne siste. 

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er takknemlig og glad for den tiden jeg har hatt her på dette stedet, som jeg og er glad for egen innsats disse ukene - jeg har lært... noe... og jeg har et stykke igjen å gå, men jeg er på vei...








fredag 22. oktober 2021

For en fantastisk gave det er, møte med slike mennesker

 Jeg har flere ganger skulle sette meg for å skrive i denne bloggen de siste dagene, men det stopper seg bare - Jeg har vært slapp og tom... ikke orket... men her er jeg - nå gir jeg bloggen en times tid 😏


I går, etter litt frokost, tasset jeg ned i treningsrommet for å ta fatt på dagens treningsøkt. Det ble en hard økt, der kroppen på ingen måte ville samarbeide med meg...

Denne smukke kroppen her, måtte faktisk erkjenne for seg selv under trening i går - dette går ikke. Samme hvor mye du ønsker dette, du trenger faktisk både å kjenne beina dine når du forflytter deg, OG du skal helst ikke være så sprengt av melkesyre at du ikke klarer å gå... ellers kan det gå galt.  😕


De første par ukene på dette stedet, bort i mot i alle fall, har jeg stusset litt over den legen jeg går til på Rikshospitalet - og grunnen til å sende meg hit. Jeg har stusset over hensikten med å være borte hjemmefra, med de aktivitetene jeg er med på her, over alle timeavtaler og samtaler med fagfolk av ymse slag.

Jeg har rett og slett stusset over nytteverdien i dette oppholdet... skal erkjenne det, så erkjenner jeg i alle fall noe...🙈

Nå er jeg i gang med siste uken, og plutselig har jeg begynt å se med litt mindre undring på hensikten med oppholdet - jeg forstår brått litt mer. Ut fra ervervet forståelse tenker jeg også at heldigvis har jeg hele tiden gitt det jeg kan gi. Dersom jeg først er her så skal jeg delta på det jeg settes opp på og gjøre det som forventes av meg, det tror jeg faktisk at jeg nå får litt igjen for- nå som jeg ser ting med litt andre øyne...

Noen småting begynner å sige inn, mens andre greier har blitt til ting å undres over, ting å se nærmere på, ting å vurdere...

Vet du-

Jada, jeg har ei dame hjemme...💓

Jada, damen hjemme beriker meg med veldig, veldig mye - langt mer enn både du og jeg kan fatte...👭

Damen jeg har hjemme er likevel ikke av sorten som uten videre brer om seg med ord - ord er ikke det hun er mest glad i nemlig... i motsetning til meg som lirer ut av meg små ord, store ord, vanlige ord, ord med fet skrift, ord med kursiv, ord med utropstegn og med spørsmålstegn, muntlige ord, ord med mye stemme og lite stemme... Jeg bruker masse ord, og tipper den damen jeg har hjemme tidvis kan oppleve at jeg oversvømmer henne i ord... (stakkars jenta, det har jeg faktisk ikke tenkt på før nå... må tenke mer på det siden 😳)

Når det er sagt, må det sies - 

Vi hadde en lang og dyp prat i går, jeg sto forresten for brorparten av praten når jeg tenker meg om... men det var likevel en lang prat, og min kone pratet faktisk også ganske mer enn hun vanligvis gjør... (kan det muligens ha å gjøre med at hun vanligvis ikke kommer så godt til ordet..?? 😄)

Formidling er så mye mer enn ord, min kone har det med seg at hun ikke trenger ord for å formidle seg... i alle fall ikke til meg. Kroppsspråk, blikk, handlinger, berøringer - det er langt mange andre språk som fyller på her og der - og gjør at ord blir overflødig... (sukk ...💝... )

                       


Så, til kjernen i dagens innlegg -

En gang for mange år siden, faktisk et kvart århundre siden, kjente jeg ei voksen dame, Åshild, som hadde denne pussige egenskapen ved seg...

Åshild var tydelig og direkte, hun bøttet ut med det ene for og det andre etter - hadde ingen filter med tanke på at ett og annet kunne være både konkret, personlig, sårt, treffende, hardt, tøft, pågående osv. osv. Hun påpekte, hun arresterte og hun øste ut av sin omsorg.

De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke setter spesielt pris på at man er for pågående i forhold til meg, man kan være det - men skal kjenne meg godt og være godt inne med meg for både å være personlig på skjøre områder, være pågående, hard eller tøff. Jeg er veldig sensitiv og tar det meste til meg og med meg.

Åshild hadde også med seg en omsorg, en hjertelighet, en tilstedeværelse i det hun sa - som jeg aldri har opplevd maken til... hennes spesielle egenskap var at hun kunne være alt dette i sin relasjon til meg - og det opplevdes både innafor, greit og trygt. Jeg har ikke en eneste erfaring med Åshild, som jeg i ettertid kan si at dette var feil framtoning av deg.

Ingen har verken før eller etter tiden med Åshild hatt denne egenskapen, ikke i møte med meg - før jeg nå skulle få denne kollegaen, som faktisk er damen fra fortiden sin egen skygge...jaaaa, når jeg tenker meg om så er det nettopp det hun er - hun er Åshild sin skygge...


Altså, jeg har en kollega- eller det vil si - jeg har faktisk ganske mange kolleger, gode sådanne - men...

Jeg har denne ene kollegaen som har noe helt spesielt ved seg, noe som både fascinerer meg, får meg til å undre, treffer noe i meg - mest på godt, men også på vondt... her må det presiseres at det er sånn type vondt som du får når du kjenner at dette er kanskje vondt, men bra for deg... Hun beriker meg med ordene sine denne damen, og det må jeg si - ikke siden Åshild har ei dame tråkket inn i livet mitt og beriket meg så til de grader med ord...

Skremmende direkte og kan være irriterende treffsikker - Dersom du har kastet pil på blink og opplevd å bli forbigått av en annen, fordi denne treffer og treffer - da forstår du hva jeg mener med irriterende treffsikker - dyktig. Rund i formuleringene, samtidig så tydelig i budskapet at du ikke kan misforstå... sånn kunne man fortsette...

Jeg anser meg selv som veldig heldig jeg, det er nemlig slik at når man møter på ikke mer enn én slik person, så er man heldig - møter man én til er man veldig heldig 😏


Vi hadde en samtale på messenger i går kveld, en samtale jeg ikke skal ta dere med helt inn i her - men likevel gi en enkel opplevelse av. 

Mens jeg bruker ord (jeg sa nettopp noe om at jeg bruker mye ord...), kommer hun med sine Korte setninger, enkle undringer, runde formuleringer - samtidig så uforskammet enkle og tydelige, krydret med både åpen og kamuflert varme og omsorg. Så lite å lese, men samtidig så innholdsrik - Igjen, så enkelt, samtidig så utfyllende...

Det slår meg at damen er en god Åshild, jeg er heldig som har stiftet bekjentskap med henne og uavhengig av meg og mitt - Jeg nyter å snakke med damen - om livet, om fag, om hva som gjør en person til nettopp denne personen osv. osv.

For en fantastisk gave det er, møte med slike mennesker - vitaminbboster man ikke skal ta for gitt.





mandag 18. oktober 2021

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen seng, huset mitt, jobben min og alle rutiner...


Har fått melding fra folk på jobb, man hører jeg er sykemeldt og lurer på om alt er bra-

Det er det, bra altså... om man ser bort fra at smurfen er en hjemmesmurf, en hverdagssmurf og familiesmurf- så går det altså bra.

Jeg har utfordring med å være alene, hjemme, uten resten av smurfeland...

Man kan bare tenke seg å være alene, borte, uten flokken sin... ikke lagd for det jeg- det er jeg sikker på.

Halve tiden passert, snaut halve igjen-

Jeg har nedtelling, om jeg hadde tenkt meg om skulle jeg lagd en slags adventskalender- det er tross alt som å vente på julaften i min verden 🙃



I dag tidlig var jeg heldig å få med meg politisk oppdatering fra Stortinget, lenge siden sist nå- det var kjekt 🍀🍀



søndag 17. oktober 2021

Det handler om å holde fast i der det startet

 I dag våknet jeg tidlig, som jeg pleier, og sto dermed også opp tidlig. Jeg fant for godt at det ville være ille ikke å få trent i dag, så jeg tok meg en tur til treningsrommet allerede kl. 07.40. Etter en drøy time med svette, melkesyre, pust og pes - tasset jeg opp i dusjen og gjorde meg klar til besøk fra smurfeland.


Duuuuu, så fantastisk godt å komme ned på parkeringen og se skikkelsene borte ved bilene. Den varmen som bredde om seg inni meg er noe som vanskelig kan la seg beskrive. Lille jenta mi som trykker seg inn i armene mine, jeg har savnet deg så eadni - jeg vil bare at du skal være med oss hjem nå. Gutten min, store fine gutten min - som trekker seg unna i det jeg vil gi han en klem, ikke nå eadni - jeg holder på å pisse på meg... kan vi finne et do raskt..? Polarmor som etter å ha løpt rundt seg selv når hun endelig kom ut av buret sitt, plutselig finner ut at jeg er der ... Hopp, klag, prat (hundeprat vel og merke...), klag, hopp, prat, kos, kos, kos... Og så konemor da... sukk... synet av henne er en fryd for både øyet og hjertet - godt å se henne, det må jeg si!





Jeg fikk jammen ikke postet innlegget i går, så da fortsetter jeg litt i dag - det går vel bra?

I dag er det 17 år siden første streifet mellom meg og kona mi. 17 år er lang tid, samtidig kan det også kjennes ut som om det nettopp var. Oppturer, nedturer - skikkelig klisje. Gode dager og mindre gode dager som alle andre, noe annet ville være å lyve.

Det er likevel noe som ikke er en realitet hos alle, noe som krever både bevissthet og at man våger å flyte med i livet og hva enn det måtte ha med seg rett og slett - noen ganger, noen ganger krever det også vilje -

Uansett, stort sett går det med å iaktta, mimre, bare bruke øynene og hjertet og rett og slett se -

Det handler om å holde fast i der det startet for 17 år siden.

Det handler om å se med de samme øynene som for 17 år siden, eller faktisk handler det om å ikke slutte å se med de samme øynene.

Det handler om hver dag å kjenne etter på den samme følelsen som for 17 år siden.

Det handler om å velge hverandre om og om igjen, hver dag.




Jeg har gjort det beste valget noen gang, da jeg valgte å gå for denne tøtta. Fortsatt forelsket, og fortsatt kjenne kjærligheten bare bre om seg som en trestamme og røtter bare vokser og brer seg utover. Ingenting kan endre på det-  jeg har den aller, aller beste - det er jeg overbevist om.


fredag 15. oktober 2021

...det beste jeg vet, å komme hjem

 Tallet er 9 - ni.

Det er i dag ni dager siden jeg reiste til det lillemann kaller hvilehjemmet, som på fagspråket heter rehabiliteringssenter og er langt unna noe som ligner på hvilehjem...

I morgen er det 10 dager, og da kommer etter planen både lillemann, lillemor, Polar og kjerringa på besøk. Ti dager er lang tid, jeg har aldri vært ti dager borte fra verken gutten eller jenta mi, heller ikke hunden. Faktisk, så har jeg aldri vært ti dager fra kjerringa mi heller - ikke siden alt var helt i den spe begynnelse og vi bodde på hver sin kant av landet.

Vet du -

Disse ni, og i morgen ti, dagene er de lengste ti dagene jeg har hatt noen gang!!

Konemor mi, eller kjerringa mi, da ho ikke liker å bli kalt for konemor - har sagt til meg ganske mange ganger, du tåler ikke å reise bort, da blir du syk. Eller, du tåler ikke å være alene hjemme, da blir du syk... Jeg er en hjemmeperson... bare ikke alene...

Jeg elsker å være hjemme i huset vårt, sammen med familien min, i hverdagslige rutiner som hører med til hus og hjem, gå på jobb, vente på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og barna fra skolen... Lillemann og mamma har for lenge siden slått fast at det beste man kan gi meg er å sende meg bort, for så å la meg komme hjem igjen - som er det beste jeg vet, å komme hjem... så ler de hjertelig og ertende. Vel, de har rett - det må jeg ærlig erkjenne, det er bare en ugreie med det hele. Ugreien er selvfølgelig at for å oppnå det beste jeg vet, så må jeg nødvendigvis reise bort først... der skjærer det seg for meg. Krangel og spetakkel på barna, støy, glede, kjærlighet, omsorg, kjeft, taushet, husarbeid, kos... jeg tar alt sammen jeg - bare jeg er hjemme med flokken min... er jeg helt rar som er slik eller er det flere der ute som er slik mon..?

Uansett -

I dag har jeg startet dagen med styrke og utholdenhet i basseng, tempo - tempo... jeg og ikke mindre enn 18 andre har stått stimlet sammen i bassenget og svettet... Etter en pause har jeg vært i treningsrommet og gjort både utholdenhet og styrke - igjen. Til sist tidlig på kvelden har jeg hatt nok en time i bassenget - massasje av legger, lår og faktisk også ræva - i tillegg har jeg fått svømt mine 450 meter. Underveis mens jeg svømte skulle jeg komme til å legge merke til noe annet jeg ikke klarer å slippe tak i - nemlig at bassenget trenger en grundig vask. Ved nærmere ettertanke, for det må jeg si at det har kommet noen tanker etterpå - så forstår jeg det slik at om man legger sammen all trening og svette i det bassenget, med den møkka jeg observerte - ja da finner jeg at bak er lik tegnet står det behov for vask. Jeg har hatt egen trening i av og påkledning i dag, da det har blitt noen ganger med på med tøy, av med tøy, på med annet tøy, av med tøy, på med tøy, av med tøy... Det har også blitt noen ganger i dusjen i dag - fem ganger for å være helt nøyaktig... langt på vei inn i hysterisk renslighet...

Nå, nå har jeg trådd i meg en blanding av chiafrø svellet ut i appelsinjuice.., jada - du leser riktig, fint skal det være... Skulle gjerne forklart hvordan denne chiagreien både ser ut og konsistensen på den, det tror jeg faktisk at jeg skal la være... I tillegg har jeg spist nisten min - brødskive med kalkunpålegg og ost, mens jeg har sett tre episoder av "the bold type" på netflix.

Det er sant -

Om du ønsker en lettspiselig serie, der det er levelig med rundt 40 minutter pr. episode... Om du ønsker å se en serie der det ikke krever stort med tenking og grubling fra egen side, altså ikke noe krim med spørsmål om den skyldige... Om du ønsker en serie der du vil ha helt lett drama, romantikk og tidvis kan hende også litt latter - ja da min venn, da er the bold type noe å sjekke ut. Første episode krever pittelitt tålmodighet, men så blir det jammen sant så du har lyst å bare se mer... Jeg liker serien ekstra godt fordi den har med seg ikke bare straighte og tradisjonelle A4 menneskene - den har også med seg et lett innslag av folk på skeiva om det enn er på ene eller andre måten. Om jeg skulle gitt serien et terningkast, så måtte det blitt en sterk firer tror jeg.


Nok om netflix, nå skal jeg faktisk ta kvelden tenker jeg...  Den ene vennen av de en og en halv jeg har fått meg her på huset, etter å ha tråkket rundt alene i hele fem dager, har reist på permisjon - hjem til Østfold... det samme har den halve... Jeg ser ingen vits i å sitte oppe og henge når man er ensom og alene... dessuten går tiden fortere til i morgen når jeg ser for meg å få verdens beste dag på lenge 😊😊



                                                                                                                                                               Bilde tatt på tidligere tur.

torsdag 14. oktober 2021

Kondolanse er for meg et fremmedord

 I dag vet jeg egentlig ikke verken hva jeg skal skrive om, eller hvor jeg skal begynne...

Kan jo kan hende starte med å si at jeg vil være personlig igjen, som vel ikke er en nyhet - da jeg er personlig hele veien...

Det har fra min side kommet noen innlegg på trykk, som har omhandlet min bror som tok livet sitt for snart to år siden. Jeg vender stadig tilbake til min bror igjen, til tematikken selvmord, til diskrepansen mellom det som sies om og om igjen angående å be om hjelp når man sliter, og det at det faktisk ikke skjer noe når man ber om hjelp.

Jeg ser for meg Maud Angelica, den unge og naive jenta som snakket så varmt i begravelsen til pappaen sin - en pappa hun mistet så alt for tidlig på grunn av selvmord. Bildet av den unge jenta som snakker om pappaen sin, til en fullsatt kirke og videre ut til de norske hjem - har blitt det første som dukker opp på netthinnen vår når begrepet selvmord bringes på banen. Ordene til 16 åringen - vær så snill, det er hjelp å få - vær sterk og be om det.

Jeg hører den såre og redde stemmen hans i øret mitt to dager før han tok livet sitt - er det farlig om man ikke får sove Roshild? Jeg både hører ordene til min lillebror, og ser det fortvilede ansiktet hans - når han fortalte meg, ikke bare en gang i forbindelse med dagene nordpå for begravelsen til bror; "Jeg ringte opp flere ganger, fordi han var kjempesyk. Han gikk rundt og ropte i fortvilelse gjennom ei hel natt og et helt døgn, han var redd for guttungen, han hørte stemmer og så syner". Jeg ser for meg, og jeg hører ordene til brors venn - en kar i syttiårene som hadde en helt egen relasjon til min bror; "Jeg var sammen med han det jeg kunne, jeg kjørte han til legen da han hadde vært våken i mer enn tre døgn, jeg sa til de at han trenger hjelp, det kom en sykepleier ut til bilen for å se til han - denne var enig i at han trengte tilsyn av lege..."

Jeg ser for meg konklusjonen til statsforvalteren etter min brors selvmord for snart to år siden. Statsforvalteren slår fast at min bror fikk ikke den hjelpen han både hadde krav på, man hadde plikt til å gi - og som min bror faktisk ba om selv, min lillebror ba om og vår venn ba om. Både kommunen og sykehuset har ut fra konklusjonen til statsforvalteren brutt respektive lovverk når det kommer til forsvarlig helsehjelp.

Vi får aldri vår bror tilbake, mine tantebarn er uten pappaen sin i ung alder - den yngste var ikke mer enn 16 år på tidspunktet han ble uten pappa.

Vi har gjort hva vi kunne, vi kan ikke se at vi kunne gjort noe annerledes... dette var kommunen sine ord, når fylkesmannen hadde purret på en redegjørelse. Sykehuset på sin side, svarte til sist etter flere purringer fra statsforvalteren og informasjon om at saken videresendes helsetilsynet. Man ga heller ikke da dokumentasjonen statsforvalteren ba om, lydloggen fra AMK, heller sendte man inn en skriftlig gjenfortelling av samtalen - som, hold dere fast, statsforvalteren aksepterte og brukte i sin behandling av saken.

Jeg er rystet over at det går an å være så ansvarsfrasigende.

Først stikker man hodet i sanden for pasient som er i sårt behov for helsehjelp, deretter stikker man hodet i sanden for statsforvalteren når denne ber om dokumentasjon man (igjen) i henhold til lov er pliktig å gi fra seg.

Jeg er også rystet både over at statsforvalteren kan godta en gjenfortelling som, unnskyld meg, hvem som helst kunne levert inn - Hva gjør at man forholder seg til en gjenfortelling fra sykehuset, mens man på annen side lukker ørene for gjenfortellingen fra pårørende?

At statsforvalteren etter først å ha informert om oversendelse til helsetilsynet, lar dette være så snart disse kommelpungene likevel sender noe svada inn når man ser hvilken vei saken tar - finner jeg også både rystende og merkelig.

I kjølvannet av statsforvalterens konklusjon, har jeg gjort et nytt intervju med avisen tilhørende mitt hjemsted.

Ut fra hva jeg har forstått, uttrykker både kommunen til min bror og sykehuset, sin dypeste kondolanse med familien...

Vel - Kondolanse er for meg et fremmedord, i denne sammenheng er det mer fremmed enn noe annet - det er verdt veldig, veldig lite.

Hadde kommunen, hadde sykehuset sagt "Her har vi drite på draget, her har vi faktisk feilet noe så grasalt, så unødvendig og vi skulle ønske vi kunne gjort om på det..."

Ja, da hadde det vært noe som lignet en unnskyldning, noe som lignet av samvittighet, av ansvar... Verken kommunen eller sykehuset viser en smule anger, samvittighet eller ansvar...

Et sviktende system, et feilende sikkerhetsnett, har tatt vår bror og far fra oss - det er kort sagt både konklusjonen til statsforvalteren, og det vi sitter igjen med i denne saken.





onsdag 13. oktober 2021

Ha det bra eadni, kos deg på hvilehjemmet...

 Dagens innblikk fra Celle B221


Ha det bra eadni, kos deg på hvilehjemmet...

Sånn lød det fra poden vår hjemme da han skulle si ha det bra til meg før jeg reiset inn til dette treningsoppholdet. Vel gutten min, jeg skal jammen gi deg hvilehjem jeg...

Jeg har fått en treningsplan, timeplan faktisk - for her er vi nede på times begivenheter gjennom dagen. Her om dagen så timeplanen slik ut; 08.30-09.15 = Gruppetrening i basseng, kondis og styrke i fokus. Jeg skal si deg en sak jeg - En fysioterapeut befinner seg gjennom denne seansen på en liten plattform et sted på langsiden i bassenget. Oppe på plattformen driver fysioterapeuten og instruerer om hva som skal skje og hvordan gjennom diverse låter som spilles over høytalerne, her snakker vi gode poplåter med solid varighet og rytmer/ tempo. Ute i vannet befinner det seg altså 10 -15 personer av ymse varianter som går, hopper, bokser, still-svømmer, padler og mer til på stedet hvil... så langt det lar seg gjøre å ikke flytte på seg når man beveger seg - raskt - i vann...

Jeg kan bare hilse å si en ting - den som tror at man ikke blir sliten, eller svett av aktiviteter i vann som ikke inkluderer temposvømming - den kan bare tro om igjen. Jeg kan love deg at smurfen kjente treningen på kroppen i bassenget i går - Puls og svette, hjelpes meg.

Og hjelpes meg mer, vet du hva som slo meg mens jeg sto der ute i vannet og kjente svetten renne..??

Nettopp - jeg tenkte følgende "Det er ikke bare du som står her ute og svetter, her er ca 15 stykker i vannet... som svetter... i det vannet du oppholder deg i..."

Vet du - Om man ikke har OCD fra før av, om man ikke har tendenser til verken tvangstanker eller tvangshandlinger fra før...

Det godt hende at svetting av 15 stykker i felles badekar nærmest, folk som puster en i nakken, står en meter fra en om man er heldig, står trykket opp i en i middagskø og sitter tett på en ved middagsbordet - for ikke å snakke om dusjing opp til fem ganger om dagen så langt... den stakkaren som ikke kjenner noe antydning til i allefall tvangstanker, den vil jeg gjerne se...

Jeg blir svett bare jeg tenker på alle folkene jeg skal forholde meg til på en gang - som jeg skal passe meg for, holde på avstand både i kø, ved bordet i spisesalen, i stuen de gangene jeg beveger meg ned dit, på treningssenteret, i bassenget, i dusjen og garderoben... Jeg kan fortelle deg en sak - det er nesten et eget treningsopplegg dette med å holde folkene på avstand og å finne måter å unngå folk, man blir nemlig søkksvett i lengden.

Når det er sagt -

Det er god trening å hente her, for de som trenger å få hjelp til å trene. For egen del lurer jeg rett og slett på om jeg allerede selv vet bedre enn noen av fysioterapeutene, legene og andre på huset - hva som er god trening for meg.

Jaaa, nå vet vi jo veldig lite om den sykdommen din - det vet jeg og, for de har allerede informert meg om at de bruker uncle google for å lese seg opp... Men, på generelt grunnlag, så er det jo slik med muskelsykdommer at man tenker styrketrening er bra, det er også bra å aktivisere og trene opp utholdenhet.

Jeg vet ikke heller veldig mye, men jeg vet en del etter hvert - og ikke minst kjenner jeg kroppen min og vet hva som gjør den verre eller bedre. Jeg har forsøkt meg et par ganger med følgende - Det forstår jeg. I motsetning til muskelsykdommer generelt, som trenger å aktiviseres, som trenger bygge opp styrke og utholdenhet - så er det faktisk motsatt med den sykdommen jeg har, man kan ikke tenke i samme bane som man tradisjonelt gjør.

Å ja...

Ja, nå er det jo slik at uansett hva vi tenker og hva vi har lært - så er det en selv som kjenner kroppen sin best og som kan si noe om hva som funker for akkurat meg.

Vel, jeg sier jo det - eksplosive øvelser, aktivisering på høyt nivå, utholdenhet gjennom type tempo - er ikke noe som hjelper meg. Tvert i mot er det noe som øker aktiveringen i musklene, som øker spenninger, øker stivhet og ikke minst øker smerter. Jeg trenger å finne de øvelsene som kan hjelpe meg å dempe aktiveringen, å minske spenningene, minske stivheten og ikke minst - bidra til minst mulig smerter.

Ja... Så kanskje skal man da ikke tenke så mye styrke, heller tenke kondistrening og utholdenhet - finne ut hvor mye musklene dine tåler.

Det var lurt, kondis er alltids godt, utholdenhet er bra - og vipps, så trener jeg også moderat med styrketrening - det har man kommet fram til at er en god ting å prøve ut. Styrketrening er kjempegøy da, det er en grunn til at jeg har vært av og på styrketrening fra slutten av nittitallet til 2014. Det er også en grunn til at jeg etter hvert sluttet med det - Styrketrening er nemlig noe som gjør musklene verre, selv om psyken og selvet får det betydelig bedre.

Uansett - Jeg har blitt satt til å trene styrke i moderate mengder, som vil si at man gjør ti til tolv repetisjoner tre ganger, med akkurat nok vekter til at man kjenner motstand. Det er omtrent det jeg gjorde før, det er gøy, det gjør godt for selvet, psyken og for kroppen - til en viss grad.

Jeg tenker jeg skal nyte styrketreningen så lenge det lar seg gjennomføre uten for mye stivhet, spenninger og vondt - når det etter hvert slår inn, så må jeg stoppe igjen. Jeg håper at jeg til da har fått gode rutiner for trening slik at jeg har noe å bygge på når jeg igjen må finne min egen vei.





tirsdag 12. oktober 2021

Dette stedet driver på vegne av det offentlige, da må man forvente samme praksis å forholde seg til som i det offentlige

Det offentlige kjøper plasser privat for å få dekket en tjeneste, i dette tilfellet innen rehabilitering, fordi man ikke har tilstrekkelig tilbud selv.
Jeg stusser på at man kan drive et sted som dette, med så mange rare greier for seg.

Min mening er at når det offentlige har inngått avtale med et sted som dette, så skulle det vært slik at folk - pasientene eller brukerne - for det aller første hadde senger med god kvalitet slik at man fjerner unødvendig belastning når man skal hente seg inn.
Sagt på en annen måte, at man sikrer best mulig utgangspunkt for god restitusjon og søvn gjennom en krevende opptreningsperiode.

Man måtte forvente at utstyr som håndklær var både store nok til at man kunne folde et rundt seg når man kommer ut av dusjen og at de ikke var utslitte samt at disse var byttet ved behov - som da skulle tilsi at når man er i bassenget daglig, man har daglige treningsopplegg av fysisk karakter også utover basseng og man dusjer deretter, ja da er behov for bytte mer annen hver dag enn det er hver onsdag. Til eksempel så er jeg i behov for å dusje minst to ganger om dagen med mitt treningsopplegg, i går var det helt texas og det ble det hele fem dusjer på undertegnede...
Sengtøy på sin side, i alle fall for min del, ser jeg ikke behov for å bytte mer enn en gang i uken - da man har flidd hele skrotten flere ganger mellom hver gang man legger seg ned i sengen...

Jeg mener faktisk også at man i dagens samfunn skulle forvente at steder som dette har gratis tilgang på både internett og TV.
Det framstår for meg veldig merkelig at man i det hele tatt kan kreve at pasienter skal betale for tilgang til å se TV, og tilgang til nett i dagens samfunn - det framstår for meg like sprøtt som å kreve betaling for bruk av heis eller lys. Om man kan kreve det, så finner jeg det veldig merkelig likevel - det er ikke ett eneste offentlig sted- verken sykehus, sykehjem, skoler, rådhus, tinghus eller andre steder jeg kunne komme på - som krever betaling for tilgang til nett eller TV - fordi dette er noe som kreves i dagens samfunn.
Restituering og avkobling er en ting -
Bank, lege, apotek, post, kalender, notater, jobb osv. Mer eller mindre alle kommunikasjon med det offentlige krever nett, det sparer mannen i gata - eller på opptrening i dette tilfellet for unødvendig tid i telefoner eller annen bruk av ressurser for å betale en regning, utsette avtaler, ordne med resepter osv.

Dette stedet driver på vegne av det offentlige, da må man forvente at de som er brukere av stedet har samme grunnlag å forholde seg til som brukere innlagt i offentlig institusjon.
Liketil Tog, buss, båt og jammen sant meg også private overnattingssteder som hotell og campingplasser har fri internett.
At et sted som dette, der det offentlige har kjøpt plasser - ikke billige plasser heller vil jeg tro - skal ta seg betalt, det finner jeg både etisk forkastelig og vanskelig å forsvare.
Egentlig, så er jeg usikker på hvordan man stiller seg til at tjenester levert for det offentlige skal ha så forskjellig praksis...

Det går for egen del greit, det lar seg praktisk løse, å kjøpe nettet jeg bruker -
Men jeg skal ærlig erkjenne en sak, det irriterer meg grenseløst at det må være sånn. For meg blir det en prinsippsak, man skal faktisk IKKE trenge å betale for alle disse såkalte tilleggstjenestene.





mandag 11. oktober 2021

Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren

Det har vært, og det kommer til å være - diskusjoner, synsinger og meninger, antakelser og påstander om hvordan de private enten det er kommersielt eller stiftelser driver sine virksomheter. Det vil alltid være meninger både av varianten at private ikke tenker på annet enn klingende mynt og mer klingende mynt, og av varianten at private gjør alt så mye bedre totalt sett og gjerne leverer en mye bedre tjeneste enn det offentlige.

Sannheten kjære leser, ligger med all sannsynlighet et sted i mellom her, det må den nesten gjøre.
Det har til nå ikke dukket opp en eneste bedrift på noe som helst område, som ikke på noe måte eller til noen grad tenker fortjeneste. Naturloven er nemlig at for å overleve må man tenke fortjeneste.
Det har heller ikke til nå dukket opp en eneste bedrift som ikke på noe som helst område, eller på noe som helst måte i noen grad tenker på mottaker av tjenesten man leverer. Naturloven sier nemlig og noe om at for å overleve innen en sjanger, må man både kunne noe om den og man må bry seg noe om den - ellers går det ikke.

Som jeg har skrevet tidligere, og som mange av dere vet, så jobber jeg i helsevesenet. Ikke bare jobber jeg i helsevesenet, jeg jobber i psykiatrien og for en privat stiftelse.
Jeg har i utgangspunktet vært skeptisk til private aktører, det må jeg være ærlig å si. Likevel, jeg har ikke en eneste gang siden jeg startet i jobb for min nåværende arbeidsgiver, kjent på en opplevelse av at klingende mynt i kassen går framfor pasientenes beste.
Ja man har hatt noe begrensninger i forhold til planlagte aktiviteter osv. siste året - men det har med Corona pandemien å gjøre, ikke med besparelser.
Min genuine opplevelse av stedet jeg jobber på, av ledelsen både nærmest oss ute og lenger opp - er at man ønsker det beste for pasientene. Min opplevelse er at man på min arbeidsplass strekker seg, man søker å finne gode løsninger for pasientene.
Når det er sagt skal det i rettferdighetens navn sies, det finnes rusk også hos oss som det gjør andre steder - dette er noe som tas opp der det hører hjemme.

Akkurat nå, i nuet, er jeg fysisk lagt inn på et rehabiliteringsopphold ved en privat institusjon.
Jeg må igjen være ærlig, å si at jeg har gjort meg noen tanker og tror også jeg har fått bekreftet noe av den forutinntatte holdningen min til private aktører innen helse... dessverre hadde jeg nær sagt.

Før jeg går mer inn på hva jeg tenker er det viktig å understreke, så ikke noen faller for fristelsen her og tenker at det jeg sier har å gjøre med folk som jobber på stedet eller tjenestene som blir levert - det har det altså ikke.
De folkene som jobber på dette stedet framstår profesjonelle, de er dedikerte fagfolk om det er fysioterapeuter, leger, sykepleiere, andre pleiere, kokker, renholdere eller hva enn som måtte befinne seg innenfor disse hvite klesplaggene av både faggrupper, kjønn, legninger, religioner, hudfarger og aldre.

Nå har jeg blogget i dager om denne fengselsfantasien min - en fantasi som startet noe flåsete, og med en heller tragikomisk undertone... Vel, den har beholdt sin tragikomiske undertone - men jeg har etter hvert begynt å famle med at det ikke er så enkelt å skille denne fantasien fra virkelighet, da det er ett og annet her som stadig drar meg tilbake til fengselet.

Før jeg går videre er det noen ting det er hensiktsmessig å ta innover seg med tanke på type sted man er på, et sted for rehabilitering- for opptrening.
Med tanke på nettopp rehabilitering ser man for seg mennesker som av ymse forskjellige grunner har en kropp som ikke fungerer optimalt.
Man ser for seg, i alle fall er det hva jeg gjør, personer som har fysiske begrensninger og er høvelig eller mer enn høvelig hjelpetrengende - og man har de som klarer seg helt selv.
Man ser for seg, jeg i alle fall, at om en person er hjelpetrengende, så er den samme personen kan hende der at det er noe utfordrende både å forflytte seg og å bevege seg om enn man sitter eller ligger.
Man ser for seg at det foregår mye trening i ymse varianter på dette stedet.
Man ser for seg at det med mye trening også forekommer en del dusj og stell av de samme skrottene som trener - ingen liker å vandre rundt... eller rulle rundt for den del, svett som en travhest etter løp.
Man ser for seg at når folk har brukt mye energi på ymse aktiviteter som er krevende både mentalt og fysisk, så har folk behov for å restituere, altså slappe av og hente seg inn etterpå.
Når folk har behov for å slappe av og hente seg inn, i alle fall for egen del, så foretrekkes det å trekke seg tilbake til eget rom.
På eget rom vil man gjerne koble ut det beste man kan, som for veldig mange er ved å høre på musikk eller se noe aldeles hjernedødt på tv - jeg for min del elsker å se hjernedøde greier på tv når jeg skal slappe av.
I den grad man ikke ser på tv, så er det i vår tid ganske mange mennesker som finner den samme roen ved enten å lese aviser - som i vår tid foregår på nett, man ser filmer - i vår tid også det på nett, man søker opp nettsider i disse tider for å sondere julegavetips osv. osv.
Poenget er - i vår tid er det mye avslapping som foregår ved at man sitter på nettet og surfer.

Så noen eksmepler fra stedet jeg befinner meg på, eksempler som får både meg og visse folk hjemme til å undre seg og stille spørsmål ved ting...

Håndklær:
Jeg spurte forsiktig her en dag etter håndklær, husker du fra tidligere innlegg gjerne..?
De byttes på onsdager.
Vel, nå er det mye basseng her - det kommer ikke noen ekstra håndklær med tanke på dette?
Nei, de byttes på onsdag.
Javel, så byttes de onsdag - og som jeg sa tidligere, jeg er heldig som kom hit og ble lukket inn i cellen min på onsdag og da trolig har fått nye håndklær den dagen jeg kom.
I tillegg til at håndklær byttes kun onsdager som vi har lært, så er de små som frimerker og for sikkerhets skyld så slitte at man kan se rett gjennom flere av de.
Eget tiltak: Jeg tasset bortover til Europris og kjøpte tre stykker av ikke verdens beste håndklær, men likevel både større og tykkere enn de som er på huset her.

Seng:
Jeg har et søtt lite rom, omtrent som en fengselscelle - det gjør meg ingenting, heller finner jeg det fascinerende og ser på det som en god erfaring å ha med seg - ikke kunne jeg blogget om livet fra cellen med et større rom heller for den del... Uansett, jeg vil si noe om sengen.
Jeg har fått rom med en enkeltseng, det er greit.
Sengen er likevel av typen knirk, som i bestemor knirk - for så vidt greit det også.
Det som ikke er greit, er at madrassen ikke er til å ligge på uten at man er mer eller mindre krøpling når man står opp... eller stabler seg opp.., et sted ut på sen natt eller tiiiidlig morgen - fordi man da ikke klarer å ligge lenger.
Guttungen hjemme lo i telefonen til meg, og sa følgende:
Det er fint eadni, du har reist på handicap sted for å bli bedre - men i stedet blir du bare mer handicappet av å være der - det er jo litt rart da.
Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren ved å gi han denne latterkulen på ettermiddagen her forleden, det er jo noe...
Men han har et godt poeng midt i moroen sin.
Det er ganske sprøtt at man kommer inn til et rehabiliteringsopphold, til et sted som skal bygge en opp - så opplever man at det ene stedet der man virkelig skal slappe av og hente seg inn - nemlig i sengen - er så dårlig at man ikke får tre timer sammenhengende søvn i den, uten å måtte lirke seg i smerter rundt om i den.
Undringen blir hvordan man kan drive et sted som dette - for folk som trenes opp etter hjerneslag med diverse lammelser og begrensninger, for ulykkesrammede, for personer med medfødte og / eller fysisk begrensende sykdommer, for personer som av ymse grunner lever med smerter og er avhengig av best mulig tilrettelegging og utstyr for å bli bedre - uten å ha det aller viktigste på plass - nemlig en god seng å restituere i..??

TV:
Etter ei treningsøkt, eller to kan hende, et måltid eller to og med folk rundt ørene i store deler av tiden - fremmedfolk må sies, man er sliten og man ønsker å koble ut - hva gjør man da?
Jo, man trekker til eget rom. Nettopp var det ei tøtta som kommenterte til meg på vei etter noe isvann - det er så stille her, alle folkene må ha trukket seg tilbake til egne rom.
Nettopp, og hva gjør man så på eget rom? (Nei Terese, legg bort de tankene - nå er vi seriøse her!!)
Jo - mange, innkludert meg selv, om det er kurs, seminar eller som nå et rehabiliteringsopphold - jeg setter gjerne på TV.
Jeg leser ikke bøker, jeg ser på TV - det er min form for avkobling.
På dette stedet er det plassert et lite TV på hvert rom, akkurat passe stort til at man kan sitte behagelig i cellen sin å se godt nok - men det koster en altså, hold deg fast, 200 kroner - i UKEN for å bruke TV.
Radioen der i mot, som er på TV, kan man bruke fritt og takk for det.
Min vurdering: Jeg driter i å ha på TV, helt uaktuelt med 200 kroner uken for å se pittelitt nå og da.
Radioen der i mot, står på hele dagen.

Internett:
Det er ikke så mye å si om internett, annet enn for TV - Man bruker det til avkobling, det koster en 200 kroner I UKEN å ha internett - og nei, det går ikke å ha TV og internett sammen, du må betale for begge.
Eget tiltak: Jeg deler nett fra mobilen til egen PC, på den måten kan jeg bruke nettet som jeg vil. Jeg kan gjøre dette fordi jeg har et godt abonnement, i verste fall kan jeg kjøpe fri data - men det er ikke alle som har anledning verken til å dele nett, som har nok nett selv pr. mnd eller som kan kjøpe ubegrenset nett.

Vask av tøy:
Et alminnelig opphold på et slikt sted er tre uker. I løpet av en tre ukers periode er det naturlig at folk vasker tøy, enten det eller så må man ha med seg massevis av tøy og en stor nok bil med plass til både å frakte tøy til rehabiliteringssenteret og til å oppbevare skittentøy for hjemreise.
For at folk skal kunne vaske tøy trenger man vaskemaskin, det finnes det på bruket her - det har jeg sjekket.
Jeg har også sjekket kostnader ved bruk av maskinen...
For noen år siden var det estimert at en vask i maskin lå på under fem kroner nærmere bestemt rundt to-tre kroner, det er så lenge siden at en vaskemaskin i dag trolig har både doblet seg og kan hende også er opp mot 10 - 15 kroner.
Her på huset kan man få kjøpt en vaskepolett til 30 kroner pr. vask.
En ting skal jeg si deg, konemor kikka på meg da jeg pakket - ristet på hodet og lo...
Har du virkelig tenkt å dra med deg alt det undertøyet?
Ja, det har jeg... når jeg alt har så mye undertøy, så har jeg det.
Nå er jeg glad for at jeg har med mye tøy, og glad for at jeg har en stor kassebil - da kan jeg nemlig lempe inn skittentøy i kassebilen min og vaske det hjemme.

Hvilke tanker gjør jeg meg så videre, om disse greiene?
Jo, det skal jeg jammen meg si deg - i neste innlegg...






søndag 10. oktober 2021

kikkehull meg hit og dit

 Som engasjert innbygger i dette landet, som en enkel og bevisst person både privat, i jobb og som politiker - kan jeg ikke la være å undres på dette med privat kontra offentlig leverandør av velferdstjenester.

Det finnes politiske partier som ideologisk sett er helt dreid over mot offentlig drift - det være seg statlig eller kommunal, uansett - alt skal uansett formål og til en hver pris drives offentlig.

På andre siden har du politiske partier som ideologisk sett er helt dreit over mot privat drift - det skal være valgfrihet for de som trenger tjenester, uansett hva det er snakk om, formål og pris - alle skal absolutt ha en mulighet til å velge privat eller offentlig leverandør.

Det finnes også partier mer sentrumsorientert som holder fast ved primært offentlig drift, men med innslag av private leverandører (primært ideelle organisasjoner, men også andre private) med avtaler der det offentlige av ymse grunner ikke kan levere tjenesten helt eller delvis.

Vel -

Jeg tilhører den sentrumsorienterte gjengen. Jeg tenker dette med helsetjenester (holder meg til helse, da jeg både jobber i helse selv og akkurat nå også er en mottaker av disse tjenestene) er noe som primært skal være et offentlig anliggende å levere. Videre at man har innslag av (ideelle) private med avtaler inn mot det offentlige der det offentlige ikke kan levere. 

At jeg har denne grunnholdningen betyr ikke at jeg er i mot private tjenester, men i den grad det er noe som skal dekkes av det offentlige - så mener jeg man forholder seg til det jeg har skrevet over. Om folk selv ser seg bemidlet til og har behov for å kjøpe private tjenester, så får det være noe som den enkelte tar ansvar for tenker jeg.

Hvorfor lurer du kan hende på, hvorfor er dette holdningen min?

Hva er det som jevnt over kjøpes av tjenester hos det private, av det offentlige?

Kirurgisk -

Massevis av såkalt enkle operasjoner, kikkehull meg hit og dit og en del andre i utgangspunktet ukompliserte og rutinemessige operasjoner er ikke uvanlig at man finner i hopestall levert av det private, for det offentlige. 

Hvilke operasjoner er det som jevnt over ikke går til de private, men som gjennomføres i det offentlige apperatet?

Mer kompliserte, risikoutsatte, åpne operasjoner - disse går i stor grad til det offentlige. Nå er det selvfølgelig her som overalt ellers, det er aldri en regel uten unntak - Man VIL finne kompliserte operasjoner i det private og rutinemessige i det offentlige.

Poenget mitt er at av det som går til det private, så er det påfallende mange av de operasjoner som regnes av typen klingende mynt i kassen og gode prognoser. På annen side har det offentlige påfallende mye (nesten all) av de operasjoner som er av typen kompliserte, risikofylte og der man kan ende med komplikasjoner, infeksjoner og diverse i etterkant. Ikke akkurat sorten som gir størst uttelling i mynt, men på den annen side blir en utgiftspost- denne slipper det private å ta hånd om.

Psykiatri og barnevern -

Ideelle og kommersielle har over år levert tjenester i psykiatrien og i barnevern, med ymse kvalitet. Innen barnevern har man hatt noen grelle eksempler på hvordan dette har gått feil.


Nå skal det sies at vi har en del tjenester i helse som vi over tid har hatt en ordning med å la private utføre, da vi ikke har hatt tilstrekkelig kapasitet offentlig - eller har levert tjenesten offentlig, tjenester som eksempelvis billeddiagnostikk og BPA (brukerstyrt personlig assistanse).

Jeg er veldig for, og veldig takknemlig for, at vi har et nært samarbeide mellom det offentlige og type leverandører av røntgen, MR, CT med mer. Samarbeidet med private innen billeddiagnostikk har vært en fantastisk hjelp og avlastning for det offentlige, som ikke har klart å levere på tid. For pasientene sin del er det langt mer verdifullt enn man kan beskrive, da det handler om helsen, livskvaliteten og hverdagen til vanlige folk- i mange tilfeller har det faktisk reddet liv vil jeg tro.


Jeg er overbevist om at det finnes mange private aktører her til lands, som driver både etisk godt, pasient og fagorientert som det drivende.

Jeg er også overbevist om at det finnes private aktører her til lands, som driver for så vidt godt - men der profitten, hva man kan hente ut av den enkelte oppdragsgiver, blir styrende - altså, det er klingende mynt i kassen som blir det store fokuset - for eier vel og merke.


Jeg har gjort meg noen tanker som jeg sa i går, nå har jeg delt litt av de tankene... tenker jeg skal fortsette min deling i morgen - man vil jo ikke at det skal bli alt for langt og kjedelig på en gang heller...







lørdag 9. oktober 2021

de to meterne som befinner seg mellom enden på sengen og dassringen

Dagens kort fra uncle reisende Mack, om man ser bort fra at jeg ikke er verken onkel, heter Mack eller  er skallet og ser ut som jeg er over nitti...

Over nitti ja, når man alt er inne på det - Etter tredje natten i bestemor sengen, kjennes det ut som jeg er over nitti, det ser trolig ut som jeg er over nitti også- både på hvordan jeg går og etterhvert muligens også hvordan jeg ser ut etter dagevis med dette elendet.

I natt som de to første nettene her, våknet jeg utallige gang med vondt, jeg satte meg opp for å snu om i sengen og faktisk du - ut på tiiiiidlig morgen, så klarte jeg ikke mer i natt heller. Jeg lirket meg rundt på rett side, stablet meg opp i sittende, stotret meg ut på gulvet i skikkelig bestemorstil, akket over gulvet og de to meterne som befinner seg mellom enden på sengen og dassringen, vaklet tilbake til sengen og rigget til bestemorstolen. Videre - jeg kledde på meg og satte meg i stolen, la stolen bakover og la så dynen over meg.

Vet du - jeg bråvåknet ut på morgenen en gang etter nesten tre timers søvn i stolen - kikket ut vinduet og så at man er i full sving med frokosten, kikket meg rundt i rommet og slo fast at nå Roshild, nå har du faktisk sovet bedre.

Etter å ha tasset ned, fått i meg litt frokost og fikset litt niste for dagen, har jeg tasset ut med kurs for europris og håndklær. Ikke de beste håndklær på europris heller, når sant skal sies - men de er betydelig bedre enn disse som finnes på bruket her i et heller begrenset antall og med rasjonering for sikkerhets skyld. Ikke lange turen til sentrum, men det ble da litt frisk luft på veien - og bilder ble det også i dette grå, men vakre høstværet. 

Folkene på huset her, de uniformerte, er det absolutt ingenting å si på. Hele den hvitkledde gjengen er snille og hjelpsomme, omsorgsfulle og hyggelige. I tillegg er de gode i jobbene sine - Kjøkkenfolket lager ikke bare næringsrik, men god og fin mat... (bare ikke den brunlapskausen, som jeg ikke skal si mer om...) Fysioterapeutene kjører visst nok hardt kjør, krever masse av sine pasienter hører jeg andre si - noe som jo er bra på et sted der trening, fokus, endring og framgang er hensikten. Selv har jeg oppdaget at den fysioen jeg har fått gjerne vil pushe, også på meg. Det som gjenstår å se er hvor hensiktsmessig det er å pushe på mine muskler, de er liksom noe for seg selv - som i de siste 40 år har krevd gjevnt driv uten push. Uansett - vi jobber for å finne nettopp det opplegget som passer for meg.


I dag da jeg kom fra trening, lå det en lapp på sengen min, jeg så den før jeg så endringen - og jeg ble skikkelig glad, det må jeg si. Lappen var lagt inn av en hyggelig sykepleierinne som har vært med overmadrass til meg, og hun har ordnet med sengen min så alt er klart til jeg skal legge meg.

Senere, da jeg møtte til middag kom den hyggelige sykepleierinnen bort til meg , lurte på om jeg var nummer 221 (tilbake til fengselstankene mine, de blir av en eller annen grunn stadig næret på dette bruket... og ærlig talt, jeg vet ikke hvor sunt det er i lengden...). Sykepleierinnen beklaget at hun hadde bøkset inn på rommet mitt uten at jeg var der, hun ville ringe meg sa hun- men telefonen min lå igjen på rommet. Jeg formidlet på en ryddig og okey måte at hun ikke på noen måte må tenke på at hun har vært inne på rommet,  jeg ble bare glad for at bestemorsengen er gjort noe med og takket pent for hjelpen.

Selvfølgelig lå mobilen på rommet, er i min verden idioti å vandre rundt med mobilen på et sted der jeg enten trener - og ikke skal forstyrres, sitter i matsalen - der det er forbudt med mobiler, er i en avtale med en eller annen hvitkledd - og ikke skal forstyrres...

Nei, sånn mobilnød har jeg ikke at jeg drar den med meg - det gjør jeg når jeg går tur, da tar jeg nemlig bilder... og det hender jeg ringer hjem til de beste jeg vet.

Kjenner forresten at jeg både gjør meg noen tanker om, og kjenner på noen emosjoner i forhold til at det ringer mobiler inne i spisesalen - som blir håndtert naturlig nok, og det på tross av skilting i alle retninger om at det av hygieniske grunner ikke er tillatt med bruk av eller berøring (!!!) av mobiler i spisesalen.

Meg i et nøtteskall - hva skal man med regler, dersom disse ikke skal følges?

Jeg er som kjent en person som digger regler og retningslinjer, og hater at disse blir brutt... Unødvendig stress, eller unødvendig å la seg stresse tenker du kan hende... samma det, stress blir det likevel...


Jeg har for øvrig gjort meg noen tanker om dette stedet, og steder som dette, sett i lys av offentlig eller privat sykehus eller leverandør av helsetjenester, politikk, kvalitet, kjøp av plasser osv. Tenker jeg skal bruke litt mer tid på disse tankene, så skal jeg dele litt av de i morgen kanskje...






fredag 8. oktober 2021

Jeg holder på urinen, jeg har ingen åpne sår, jeg kan svømme og jeg har ikke epilepsi

Nå kjenner jeg meg som onkel reisende Mac med alle sine reisebrev / kort, for de av dere som husker han fra Fragglene...

Etter enda ei natt i bestemor sengen med knirk, ubehag og vondt - ble det faktisk enda tidligere start på dagen min i dag, 04.45 du, da var jeg oppe og vandret. Det fortelles av først den ene hvitkledde og deretter neste hvitkledde før det blir understreket av den første i dag igjen, at det skal være mulig å få en overmadrass som gjør sengen noe bedre å ligge i... det er visst bare ikke så enkelt å få til i praksis...

Før jeg gikk til legetimen som var satt opp i dag tidlig, måtte jeg rett og slett snike til meg en times tid i den knirkete og vonde bestemorsengen - det var litt bedre å ligge i den over ei kort tid og oppå dyna enn under dynen ei hel natt... Etter lege og litt pusterom har jeg hatt time med fysioterapeut som bedrev testing av ymse slag i drøyt tre kvarter .

Visste du at man blir målt i hvor mange skritt man klarer å gå og hvor fort?  Jeg undrer på hvor man har hentet det i fra, at man skal teste akkurat det - hvor mange skritt klarer en person å gå, om denne går så fort den kan - ikke i ett, to eller fem - men i akkurat seks minutter? Når testen er gjort, så får man vite hvor mange skritt man har gått, og hva som er gjennomsnittlig for en person basert på alder, høyde og vekt.

Du ligger litt under gjennomsnittet sa den unge hvitkledde høflig, og det var egentlig hyggelig sagt - ettersom gjennomsnittet er på hele 576 skritt sett opp mot mine 407 skritt. Joda svarte jeg høflig som jeg er, du har rett i at det er litt under gjennomsnittet... mens jeg tenkte mitt for meg selv - du er farsken meg nesten 30% under det snittet hennes...

For å understreke det så besto jeg på annen side det meste av balanse testene - med unntak av en merkelig greie der man skulle balansere på en plate som sto i 40 grader... hvem driver og stiller seg på plater som står i 40 grader sånn uten videre, det vil jeg herved gjerne vite... Enden på visen er at jeg nå skal stable meg opp på ei 40 graders treplate hver dag i håp om å strekke på leggmuskelen... joda, lykke til tenker jeg - som har bøyd og tøyd de samme musklene over år tidligere - jammen er de fortsatt like kort og klumpete.

Nå er det slik at jeg har snakket med lege i dag. I legetimen har vi blant annet vært inne på følgende: Jeg holder på urinen, jeg har ingen åpne sår, jeg kan svømme og jeg har ikke epilepsi - ut av dette har jeg altså fått godkjenning for å drive egentrening i bassenget, det lover veldig godt! I kveld har jeg tilbrakt 90 minutter i deilig varmt vann. I det jeg etter 90 minutter skulle til å bevege meg opp av vannet begynte jeg brått å tenke på hvalrossene når de flyter eller svømmer rundt, og videre når man ser de skal ut av vannet - da ser man for noen store og egentlig voldsomme skapninger de er, for ikke å snakke om hvor klumsete de er i de sakte bevegelsene sine... at jeg tenkt på hvalrossene akkurat i det jeg bøkset opp av bassenget tenker jeg er tilfeldig.


Jeg vil litt tilbake til denne fangselsfantasien min -

I dag hadde vi lapskaus til middag, brun lapskaus. Jeg er egentlig veldig glad i brun lapskaus - vi har det aldri hjemme, mens jeg vokste opp med at det ofte var brun lapskaus. I dag da jeg skulle forsyne meg med middag - uten å havne i kø, det må understrekes - så kjente jeg brått på denne fangselsgreien igjen. Da jeg klasket øsen med lapskaus på tallerkenen, for det ble med den ene øsen, da så jeg for meg alle de scenene som er spilt inn rundt måltider i fengsel - når man står der i kø gjerne, med brettet sitt og ser det klaskes en øse med ett eller annet - som godt kan se ut som lapskaus, på tallerkenen... Jeg tenkte også på svigermor mens jeg forsynte meg, samtidig som jeg hørte henne si akkurat det hun har sagt mange ganger i den grad man har vært inne på tema brun lapskaus - nei, jeg spiser ikke brun lapskaus. Videre sa hun - de har alt mulig rester oppe i lapskausen, så lager de den brun slik at man ikke kan se hva som er i... Vel min gode svigermor, om du kunne høre meg snakke om denne brunlapskausen, så hadde du smilt, du hadde ledd og du hadde gjentatt som tidligere - du spiser ikke brunlapskaus... Nå spiser du for så vidt ingenting der du er, så det er sagt... jeg tror ikke jeg spiser brun lapskaus her, eller noen steder, en gang til...

Før bassenget i dag gikk jeg til den hyggelige unge resepsjonisten. Hun var hyggelig hun altså, det er vel helst bare meg og mine fengselsserier som igjen lager fantasier og galskap, forskjellen fra tv til her er at på tv er det bare damer som er innsatte - med ymse menn som jobber blant damer. Her er det damer og menn som er innsatte, mens man i aller største grad har damer- uniformerte sådanne - som jobber her.

Hei sa jeg, hei sa hun. Hvordan er det med håndklær her på bruket spurte jeg. De byttes onsdager svarte hun. Hva med basseng og bruk av håndklær, får man noen ekstra til den slags spurte jeg. Nei svarte hun, før hun gjentok - de byttes på onsdager. 

Jeg skjønte tegningen, og tasset tilbake til cellen min der jeg fant fram tre av de frimerkene jeg har fått tildelt som skal vare fram til onsdag. Heldigvis kom jeg på onsdag kan man si, når det ble levert ut nye håndklær - ellers ville jeg begynt å spekulere på hvem som har brukt de jeg nå har før meg...


Det var dagens tanker i korte trekk. Nå er jeg, som ei 97 år gammel kjerring, begynt å se på klokken mens jeg teller ned til det passer seg å krype i bestemor sengen - du vet, man blir trøtt og sliten av lite søvn, masse aktiviteter og ikke minst alle disse folkene man skal forholde seg til. 









torsdag 7. oktober 2021

i tillegg skal vi trolig også jobbe tett sammen med uncle google - som jo pleier å være lærerikt

Jeg la meg allerede kl. 22.00 i går, du vet det at når man først har valgt å legge seg et sted som dette i tre hele uker til ende - der fravær fra egen jobb, rehabilitering med både funksjon, aktivitet, ernæring og mer til skal være fokus - ja da får man jammen meg også ta ansvar for å gjøre en god innsats.

Jeg skal si deg en ting jeg -
Uansett hvor mye jeg har vært både flink og smart og lagt meg for så vidt tidlig i går, i natt har jeg ikke hatt noen god natt, heller tvert i mot - for å si det pent.

Den søte lille bestemorsengen har knirket...
Hjelpes meg, som den har knirket...
Enten er naboene heldig som ikke knirker, eller så er det meget godt isolert mellom rommene - det kan man bare slå fast her og nå.
Dersom naboen er heldigere enn meg med sengen, og hørselen er noen lunde bra på andre siden av veggen - ja takke meg til da altså, da lurer man virkelig på hva det er jeg bedriver inne hos meg.
Du vet når man trekker pusten, sånn riktig godt inn?
Jeg er sikker på at de små friksjonene i madrassen når man drar pusten godt, lager knirkelyder i sengen.
Kan du tenke deg når jeg skal snu på meg?
Jeg skal bare si deg en ting jeg, det høres!

Enten er jeg veldig bortskjemt med sengen vi har hjemme, alderen har gjort sitt innpass (noe tidlig med tanke på at vi snakker om seng og ikke telting på et underlag vil jeg da påstå) eller så er jeg rett og slett mer skrall i skrotten enn jeg har sett for meg.
I dårlige perioder hjemme må jeg rett sette meg opp i sengen om natten for å snu på meg -
Vel, om noen hadde fulgt med meg gjennom vinduet, som godt kunne være mulig fra et og annet pasientrom rundt svingen - dersom ikke gardinene var trukket for - ja da kunne man tro jeg lå og gjorde sittups gjennom natten... bare veldig sakte...

På et tidspunkt rundt kl. 04.00 i natt var jeg overbevist om at man ved å ligge i bestemor seng, blir som bestemor - stiv, skakk og med sukk og ve ved alle bevegelser.
Klokken fem klarte jeg ikke mer, da sto jeg opp og gikk ned i stuen der jeg visste det står gode stoler.

Men, altså -
Nå er dagen i ferd med å bli ettermiddag, det er om ikke veldig lenge tid for å psyke seg opp til å gjenta den absurde kø opplevelsen fra i går... jeg skal ærlig innrømme at jeg ser meg selv i speilet - jeg bekrefter for meg selv at jeg har en del å gå på, og vurderer å droppe hele den middagsseansen...
Ikke så veldig lurt tenker du kan hende, og du har rett... tross alt...
Altså, jeg begynner herved å psyke meg opp til kø og mer kø...
Tror rett og slett jeg utsetter den middagen, trenger ikke gå i tiden etter at det er klart vet du - jeg venter rett og slett til det ikke er lenge igjen før folket forlater området... jeg har tross alt fullt innblikk fra cellen min og rett inn i matsalen...

I dag har jeg hatt en såkalt innkomstsamtale med fysioterapeut. En av grunnene til å komme akkurat hit er at fysioterapeutene som jobber tett med den profesorinnen som har sendt meg hit, jobber her i tillegg til på Riksen.
Men neida, det har landet en fysioterapeut for min del - som ikke en gang har hørt om sykdommen min.
Nå skal vi samarbeide i tre uker, det tror jeg for øvrig kan bli bra - for det er ei oppegående tøtta, i tillegg skal vi trolig også jobbe tett sammen med uncle google - som pleier å være lærerikt.

Jeg har vært heldig å gjennomføre målsamtale i dag, hva ønsker jeg med dette oppholdet?
Joda, jeg skal si deg en ting - det er litt interessant å sitte i den stolen som skal presentere mål og forventninger til det å være på et sted der man jobber mot nettopp mål og forventninger.
Jeg har måtte gå inn i meg selv, jeg har måtte tenke over egne ønsker, forventninger og mål. Jeg har måtte tenke over egen timeplan med aktiviteter.
Hvordan er det med grupper?
Grupper..!!--??--!!
Ja, hva tenker du om å delta på gruppetreninger?
Men i alle dager, jeg hater sånne gruppeordninger - jeg er en individualist... noe jeg selvfølgelig ikke sa, i alle fall ikke på den måten - jeg pakket det forsiktig litt penere inn.
Vel-
Jeg er ikke spesielt opptatt av eller glad i gruppetrening og gruppeaktiviteter, jeg liker helst å drive på egen hånd...

Joda, det gikk jo som det måtte gå -
Jeg jobber på et sted der vi har et visst repertoar som inngår i behandlingen - individuelle avtaler med psykiater og psykolog, oppfølging av primærkontakt, diverse grupper, turer / fysisk aktivitet, sosial trening med mer.
Hva gjør jeg når vi får nye pasienter, og jeg en ny primær?
Jo, jeg informerer ved innkomst om at dette er programmet, vi ønsker at du deltar på så mye som mulig da det er en grunn til at vi har det i behandlingen osv. osv... tar du tegningen..?
Med dette godt i bevisstheten min, hører jeg meg selv si følgende til fysioterapeuten - Joda, nå er det slik at jeg er ikke noe fan av disse gruppegreiene, men jeg forstår at dere har de med av en grunn - derfor vil jeg forsøke noen av aktivitetene å se hva det kan gjøre positivt for min del (ikke alle aktiviteter er aktuelle, da det er lagt opp etter funksjonsnivåer...).

Har du pakket treningstøy spurte konemor...
Har du pakket badedrakt spurte et par kolleger, før konemor gjentok det for meg hjemme...
Tenker de koser seg, alle som en, når de får høre / lese om disse gruppegreiene...

Vel, treningstøy hadde jeg og vipps - så hadde jeg og badetøy... og godt er det!
Godt er det, for nå er det altså slik dere - at av basseng 1, 2 og 3 som er alternativene - så man for seg at jeg kunne passe inn i basseng 3, som er den mest krevende seansen.
Vel, hva innebærer så denne basseng 3 seansen som går over 45 minutter... i et basseng, sammen med en rekke andre.., mens man handler på instruks av en eller annen smartfisk...
Jo nå skal du høre -
Det er type jogge i vannet, bokse i vannet, diagonale øvelser, hoppe opp og ned...
Jeg ser det for meg, faktisk så kan jeg kjenne akkurat hva som vil skje med pulsen min - den kommer til å løpe i vei den, akkurat som den gjør når jeg bare tenker på det hele...

I dag har jeg hatt egentrening, og det skal jeg si deg -
Jeg har vært oppe på gamle trakter, nemlig på Furumo.
Der har jeg spasert i både sakte tempo mens jeg har gitt meg selv mange kamerapauser, jeg har spasert i raskere tempo - og jeg har faktisk også jogget. Det er et fantastisk godt område å farte rundt i.

Nå skal jeg gjøre meg i stand til den evinnelige middags-seansen, i morgen venter jeg å få en fysisk godkjenning av legen på huset - til å drive egentrening i bassenget.








onsdag 6. oktober 2021

Med tanke på intimsonen min er det kanskje ikke så nødvendig å understreke opplevelsen av nesten å være utsatt for overfall i middagskøen...

Nå har jeg altså begitt meg ut på noe jeg ikke helt vet hva er tror jeg, foreløpig er jeg dratt mellom positivt innstilt, nysgjerrig, tilfreds, undrende og faktisk også skrekkslagen... mulig det har å gjøre med at jeg har sett for mye på tv - i alle fall fengselsserier...

Jeg har nådd midten av førtiårene det er en ting, men jeg har i tillegg ymse utfordringer med denne muskelsykdommen min som gjør at professorinnen på rikshospitalet fant det for godt å foreslå et rehabiliteringsopphold.
Joda, det hørtes fornuftig ut - og velvillig, positiv og klar for en konstruktiv framtid som jeg er - så takket jeg ja til å søke.
Brått etter et snaut halvår siden søknad, så sitter jeg innstallert på et av de heller godt omtalte rehabiliteringsstedene landet har - nemlig Vikersund Bad - i Vikersund, selvfølgelig.

Rommet er ca fire meter langt med et vindu rett fram når man kommer inn døra. Rommet er drøyt to meter på det bredeste inne i kråa og knapt to meter for øvrig.
Jeg har et lite badrom for meg selv, heldigvis.
Innenfor døra til badet har jeg følgende - toalett til høyre, et lite dusjkabinett til venstre og en vask rett fram - da er det fullt.
Rommet er koselig innredet med ei vanlig seng for en person innerst til venstre (det er helt fint, ettersom jeg så vidt jeg vet ikke har tenkt å dele seng med noen den tiden jeg er her), på siden står det et vanlig nattbord av sorten som sier institusjon. Ved siden av nattbordet er det plassert en enkel lenestol med høy rygg, denne går akkurat mellom nattbordet og inn mot klesskapet som står på det bredeste partiet av rommet.
Rett innenfor inngangsdøren til rommet, til venstre- står en enkel skrivepult, en enkel stol til å sitte på mens man skriver og det henger en liten flatskjerm på veggen slik at denne kan beskues fra både sengen og lenestolen innerst i rommet - altså ca 3-4 meter unna.

Er det noen av dere som har lest det ovenfor, som lurer spesielt på hva dette minner meg om..?
Nettopp, jeg er sikker på at du tenker fengselscelle - det gjør i alle fall jeg...
Nå har jeg aldri vært i et fengsel, annet enn på besøk en gang i tiden da jeg gikk på bibelskole og hadde besøkstjeneste sammen med presten som et fast gjøremål på ukeplanen.

For et par timer siden gikk jeg ned til middag i den store spisesalen jeg ble vist da jeg kom hit tidligere i dag.
Du vet - 
Når man kommer og blir del av en laaaaang kø i forbindelse med spisesal og middag...
Først kø til håndsprit, videre til der man finner serveringsbrett, bestikk, tallerken, servietter, vann og så til middagsbuffeten...
I denne køen står det ikke tre stykker, ikke fem, ikke ti, heller ikke 20 stykker... Jeg ga opp å telle antall mennesker, men har raskt estimert med at det er rundt omkring 20 bord med rundt omkring 4 - 8 stykker pr. bord... det blir en del mennesker... i kø...

Trenger jeg å si at den køen ikke var noe for meg, eller at den forsterket fengselsfantasien..?
Vet du, de jeg hadde framfor meg kunne jeg regulere avstanden til, men de bak... hjelpes meg altså!!
Jeg gikk liksom litt slalom for å både holde avstand fram og riste av meg spesielt de to som konsekvent plasserte seg i underkant av en meter fra meg.
Jeg har som mange vet en intimsone som trolig er på to til tre meter - om man ser bort fra kjerringa, barna og spesielle personer utover disse. Med tanke på intimsonen min er det kanskje ikke så nødvendig å understreke opplevelsen av nesten å være utsatt for overfall i middagskøen...

Rehabiliteringssenteret har en ordning med at man har faste plasser, som er merket med romnummer og ikke navn så -
Når jeg endelig hadde røsket med meg et par poteter og litt fårikål fant jeg fram til bordet jeg var blitt vist litt tidligere, med den faste plassen min som er merket med B-221 omtrent som i B-gjengen...
Jeg skal si deg en sak-
Når jeg satt der og kikket på dette kortet så tenkte jeg faktisk følgende - Nå er det bra, nå dropper jeg hele måltidet og kryper til sengs...

Skal jeg si deg en ting -
I den grad jeg måtte ha gått inn i en fengselsfantasi da jeg tråkket inn på rommet mitt, så har det ikke blitt bedre verken av middagskø eller når jeg satt ved bordet og kikket på kortet B-221
Faktisk, så kunne jeg nesten kjenne meg kriminell der jeg satt... om ikke kriminell, så i alle fall uskikkelig som har vært så heldig å få plass på et sted som dette - for så å tillate meg å tenke alle disse tankene om både rom, matsal og korridorer...

Nå skal jeg ta på meg litt tøy, så skal jeg spasere meg en tur ut i frisk luft, utenfor området dette stedet befinner seg på.
Når jeg kommer tilbake skal jeg først psyke meg opp til ny kø for å innhente litt kveldsmat... om jeg ikke dropper hele greien.
Deretter skal jeg ikke gjøre så mye mer ut av mine fengselsopplevelser, heller skal jeg finne fram strikketøyet mitt å nyte gleden ved å kunne beholde strikkepinnene da disse ikke regnes som stikkvåpen.





Med tanke på at jeg kjenner meg selv, ganske godt faktisk, så tenker jeg det er klokt å sove litt på denne opplevelsen- må nesten sove på saken, for det er ikke mye plass til å sove på siden av den i alle fall...
Jeg tror det blir en fin dag i morgen, et konstruktivt opphold og det gjør meg faktisk ikke noe at det er smått-
Jeg skal ikke bruke mye tid inne på rommet uansett...
...Eller jeg kan late som jeg er i fengsel, for så å få en opplevelse av hvordan det er..??...



mandag 27. september 2021

man kan ha rett med en viss bismak


 Når man får rett i en følelse, opplevelse eller påstand - er det i de fleste tilfeller ganske tilfredsstillende.

Tenk deg at du diskuterer med kjerringa, mannen, barna, arbeidskolleger, sjefen din eller en venn - jeg tipper at du kjenner på en viss tilfredsstillelse der det viser seg at den andre må erkjenne at det er du som har rett..?

I noen tilfeller kan det likevel slå motsatt ut, man kan ha rett med en viss bismak.

De gangene det blir rett med en viss bismak er det gjerne spesielle ting det er snakk om - når noen man byr seg om eller er glad i har tråkket over grenser, løyet eller på annen måte såret eller skuffet en - i de tilfellene skulle man kan hende mest ønske at man tok feil.

Etter mer enn et og et halvt år siden jeg sendte klage til statsforvalteren i forbindelse med bror sitt selvmord, og etter en rekke med kopi av brev og purringer fra statsforvalteren til ymse offentlige instanser, kom endelig konklusjonen i uken som nå har vært.

Sykehuset har brutt spesialisthelsetjenesteloven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter.

Kommunen har brutt helse og omsorgstjeneste loven, kravet til forsvarlig helsehjelp, på flere punkter. Ut fra hva jeg kan se i konklusjonen har man også faret med løyn til statsforvalteren.


For vår del, bror sine to barn og vi fem søsken som er igjen har det i praksis ikke så mye å si - vi får aldri tilbake bror.

Likevel har statsforvalterens konklusjon masse å si i det store bildet, det bildet der vi klarer å se bort fra den viktigste biten for oss personlig - nemlig at bror er og blir borte. Det har vært ikke bare ett enkelt tilfelle i forkant av bror, der kommunen har fullstendig drite på draget i oppfølging av dårlige pasienter, og der man kommer seg unna med svikt i rutiner, lovbrudd og mer til - ved å se en annen vei, ved å dekke over for hverandre, ved å koste på seg en aldri så liten løgn.

Med tanke på at det ikke bare har vært, eller er, én bror der ute - er denne konklusjonen viktig. Ikke bare er konklusjonen viktig, det er og viktig å følge opp med å stille til ansvar lovbryterne tenker jeg. Man kan mene hva man vil, men dersom lovbryterne i dette tilfellet kommer unna med en skriftlig tilbakemelding og beskjed om å fikse på rutiner - så tror jeg dessverre det ikke blir så veldig mye bedre. Jeg tror lovbryter - i dette tilfellet kommune og sykehus - må stilles til ansvar på en måte som gjør at man blir bekymret for å hukes på samme greien ved senere tidspunkt.

Altså - på samme måte som straff skal virke avskrekkende for mannen i gata, må straffen virke avskrekkende for også kommune og sykehus - likhet for loven tenker jeg man på godt norsk kan si.

Det er fort gjort å la bitterheten være drivkraften i en slik sak, ramle over i amerikanske tilstander og tenke hevn - at noen skal bøte for feilen som er gjort. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg har gått i og med meg selv, når jeg skriver et blogginnlegg, når jeg snakker med media, når jeg snakker med familie, med venner.

Det skal ikke være, og er ikke, bitterhet og hevn som er drivkraften i den ressursbruken jeg legger inn i forbindelse med klagesak og annet rundt selvmordet til bror.

Jeg ser for meg bror -

Jeg ser for meg bror som person, gutten han var da vi vokste opp, gutten han var da han ble pappa første gangen, gutten og mannen han var da han ble pappa andre gang. Jeg ser for meg bror som person gjennom sin avhengighet og annen sykdom. Jeg hører stemmen og ordene han brukte i telefonsamtaler da han var redd for egen helse og eget liv.

Jeg ser for meg hvor mange spørsmål og undringer bror hadde omkring det å få hjelp og det å ikke få hjelp mens han enda levde, jeg ser for meg at dersom han kunne sagt noe nå - så ville han fått en forklaring på hvorfor det skulle være så vanskelig, det eneste han ba om var hjelp til å sove.

Jeg ser for meg et ansvar både ovenfor bror, men og ovenfor de mange, som ikke har en stemme lenger eller som ikke har god nok stemme til at de blir hørt.

Jeg kan love deg som leser og deg som måtte ha en stemme som framstår som svak - jeg har en stemme som bærer, noen ganger litt for godt om jeg ikke helt feiltolker hun jeg er gift med.

Mitt hjerte både for bror og for den store gruppen mennesker med spe stemme i samfunnet bærer.

Jeg gir meg ikke før jeg kan kjenne på at vi har fått svar på plass, de svarene har begynt å komme.

Jeg gir meg heller ikke før jeg kan kjenne på at vi har ansvarliggjort det systemet som ikke har gjort den jobben man er satt til å gjøre, nemlig å gjøre hva man kan for å ivareta personer som trenger hjelp. Understreker her at det ikke handler om at man kan gjøre jobben sin og likevel se at det går galt, her handler det om at man ikke har gjort jobben sin - det er ikke akseptabelt.







fredag 1. januar 2021

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som foreligger i denne type jobb. Likeledes som jeg har forstått enda mer brutalt at jeg heller ikke kan jobbe som leder i sykehjem - da det på tross av 100% stillingsbrøk er betydelig mer arbeid som må påregnes, krav, tidspress osv. som ikke er forenlig med helsen min.

Jeg har de siste årene også måtte erkjenne at jeg ikke kan være med på alle de turer ute som jeg ønsker, fordi gjennomføringen vil være av en så stor belastning for kroppen at jeg settes tilbake spesielt med tanke på bevegelighet, samtidig som jeg også har forstått at det frarøver resten av familien både turglede og mulighet til å gjennomføre på en god måte.

Å få slått unna beina på en i yrkessammenheng har gjort langt mer med selvbildet og selvtilliten min enn jeg trodde var mulig. Hvilket yrke vi har, hva vi jobber med sier mye om den enkelte av oss. Hvilket yrke / profesjon vi står i er langt mer del av den totale identiteten vår enn jeg noen gang var klar over, jeg har visselig fått kjenne på yrkesidentiteten min og tap av denne ved å ikke kunne stå lenger i jobben min.

Å se familien planlegge og gå på turer, mens jeg vet at jeg blir igjen hjemme har selvfølgelig også gjort noe med selvbildet og selvtillit hos meg - kanskje enda mer enn det å ikke kunne stå i jobben min. Jeg har gått runde på runde med meg selv, fortalt meg selv at jeg ikke er god nok, fortalt meg selv at jeg ikke er ønsket med på tur, fortalt meg selv at lederen min bare vil bli kvitt meg, fortalt meg selv at jeg ikke strekker til - osv, osv...

Jeg er bare et menneske, og er derfor som alle andre mennesker avhengig av positive tilbakemeldinger på hva jeg får til og hva jeg mestrer.

Jeg er bare et menneske, og er avhengig av å bli sett og å få tilbakemelding på meg selv som person. Jeg er avhengig av bekreftelse på at jeg er god nok som jeg er, i meg selv, uavhengig av hva jeg presterer / mestrer, hva jeg eier og hvordan jeg velger å kle meg. 

Jeg har hatt med meg en god ting hele veien mens jeg har vært hjemme; Fra jeg ble sykemeldt har jeg hatt både et ønske om og et konkret mål om at jeg skal tilbake til jobb, og at jeg vil tilbake til full jobb primært.

Når jeg har tatt opp dette der det har vært aktuelt, har spørsmålene haglet fra både fastlege, konemor og hun saken NAV har satt til å bistå meg i å finne ut av om jeg kan jobbe og hvor mye.

Hvordan er det for kroppen din - vil du klare å komme tilbake til full jobb igjen.., tror du..? 

Jeg har gått runder med meg selv, jeg har tenkt, jeg har sett bakover og jeg har sett framover - det må da være mulig med noe, det må da finnes en type jobb jeg kan stå i??? Altså har jeg hatt en indre motivasjon til å komme i jobb som har bidratt til å holde levende håpet og troen på at jeg ikke er ferdig i yrkeslivet, så lenge jeg er tålmodig og ikke gir opp - eksisterer enda den perfekte jobben for meg.

Når selvbildet har slått helt sprekk kan man ikke gå i totalrenovering med det samme, man må ta noen nødvendige grep først - komme seg litt tilbake på sporet før man kan sette opp dampen. Måten jeg håndterte dette på var rett og slett å se til de litt mindre viktige tingene først - de ytre faktorene.

Det å gjøre ting, utrette noe, bidra med noe håndfast, være en del av noe konkret- det ble hva som skulle til for å stabilisere selvbildet mitt og klargjøre for å forsterke det igjen. Konkrete bidrag i hjemmet- husarbeid, stå opp med barna og få de klar til skolen, middag, handling...

Samfunnsengasjement via Politikken og foreldreutvalget på skolen- direkte deltakelse i møter, styremøter, innspill...

Ved å bidra med noe konkret, ved å utrette noe man kan se og vurdere, ved å  være aktiv og bidra med innspill, tanker, ideer osv opprettholdes opplevelsen av egenverdi, av å være til nytte for noen og noe.

Ved å gjøre ting på denne måten legges også grunnlaget for å forsterke og bygge selvbilde og selvtillit.

Min erfaring og mitt tips til den som måtte kjenne at det rokkes ved selvbilde og selvtillit- Gjør deg noen mål å holde fast ved. Finn noe konkret og lett målbart å gjøre, noe som gir umiddelbar opplevelse av at du får til noe. Hold fast i kjerneverdier som en persons egenverdi, samhold, det som til vanlig gir deg en boost. Fortell deg selv at det handler om din egenopplevelse og ikke om andre. Mat deg selv med positivitet og muligheter. Fokuser på opp og fram i stedet for bak og nede.

Til sist, du vet det at selv den vakreste blomst begynner livet som et lite frø, som ikke noe...



Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...