Søk i denne bloggen

torsdag 20. oktober 2011

Blåst for fornuft, full av angst...

Ei uke er gått siden operasjonen til lillejenta vår.., og siden beskjeden om en hjertearytmi kom...
Jeg jobber i helsevesenet, har erfaring fra avdelinger med hjertesykdom- og skulle vel ha det som trengs for å holde hodet kaldt og tenke fornuftig.
Likevel, jeg klarer ikke samle de fornuftige tankene, jeg klarer ikke bruke erfaringen og hva jeg måtte ha med meg i yrkeskofferten.
Det jeg der i mot kjenner, er en stadig stigende redsel for at det er noe mer alvorlig med godjenta vår... Så snart hun gråter, blir sint eller bare leker vilt og uhemmet... Nå stiger pulsen - er det noe forandring i rytmen ved pulsøkning, enn om hun har sånn greie der alt bare plutselig stopper???
Jeg klarer altså ikke være rasjonell, heller ee jeg i ferd med å bli rar...
Og vi må vente til ut i januar kanskje, før hun får time på sykehuset...

Lillejenta vår -
Jeg kjenner hjertet hennes slå når hun er gira, jeg kjenner - og hører - den uregelmessige rytmen...
Så, hvorfor i svingende har jeg ikke kjent etter, lagt merke til dette før???
Kjenner at jeg er sint på, og skuffet over meg selv - som mor, og som sykepleier, som ikke har merket dette...

onsdag 19. oktober 2011

Å være mor

I dag har småttingene fått ønsket middag- kjøttkaker og speilegg, med stekte poteter og gulrøtter - de fikk ønsket sitt :-)

Vi har lekt, de har kranglet, vi har pratet, gjort avtaler, vært misfornøyde og vært glade.
Nå ligger lillemor søtt i senga si, mens lillemann ligger med ei stor, lita hånd på høyre armmen min... Og stinker propp... Mistenker vondt i magen som årsak for den plutselige gråten på rommet hans. "jeg vil ligge sammen med eadni" sa han midt i trøstinga, og vet du- hjertet mitt er ikke va skelig å be- så her ligger vi.

Det er leit når barna har vondt, men det er ubeskri elig godt å ha de liggende sammen med seg, kunne se, høre og lukte de når man åpner øya litt - jeg elsker det!

Jeg elsker vel i det hele tatt å være mor, det er det største og beste jeg noen gang har opplevd - og noe jeg vel ikke hadde helt trua på å få lov å oppleve.
Jeg tenker at min største oppgave i livet, min største glede og min største utfordring er å være mor. Å være mor er det beste, det verste, det tøffeste og råeste, det mykeste og kjærligste i livet... det er jammen meg en fulltidsjobb egentlig - nei, en døgnet rundt jobb...

Jeg er glad vi er to om å være mor her i huset, så deler vi litt på alle sider ved oppgaven!!

mandag 17. oktober 2011

Spysyka eller matforgiftning?

Fredag var jeg og kona ute og spiste lunsj samme, før barna ble henta i barnehagen og halve familien dro til hurtigbåten.

Lørdags før middagstid kjente jeg meg uvel,og vips starta jeg å spy...
Kjære tid,som jeg skulle spy-
Resten av dagen,ettermiddagen og natta gikk til - å spy!

Jeg fikk sånne flash backs til da jeg var gravid,med ekstrem svangerskapskvalme... Jeg skulle ikke klare å sitte oppreist,så snart jeg løfta hodet var det bare å spy... Og kraftløs,noe så vanvittig!!
Noen timer etter at jeg begynte å spy, starta kona mi å spy- vel tretti mil unna her jeg sitter...
I går var jeg litt bedre, og klarte å få i meg litt cola + noen druer, samt smakt på deilig middag hos omtenksomme naboer ;-)

I dag...
I dag skulle jeg ikke klare å gå til barnehagen to minutter unna,fordi pusten min ikke holdt - takke meg til ventolin sier jeg bare!

Etter å ha henta fortsatt syk kone og lillemann bå båten,dro jeg i barnehagen med han. Vel framme i barnehagen blir jeg tatt fast av ped.leder hos lillemor,med spørsmål om å ta henne med hjem - fordi hun har diare...

Selvfølgelig tar jeg med lillemor mi hjem, og selvfølgelig tar jeg med lillemann hjem og - som følger med og spør om han og kan være med...

Der gikk planen min om å sove i vasken, noe som ville vært deilig etter fem relativt dårlige netter...

Nå kjenner jeg trøtta ta meg, sammen med behovet for voksentid, kjærestetid og ro før jeg legger meg.

Får se hva det blir til, det som er sikkert er iallfall at jeg i morgen er hjemme og ser an pusten min, og har lillemor med meg...

torsdag 13. oktober 2011

Operasjon - oppvåkning - kos - bekymring

I går ble lille jenta vår operert.
Dren i øra og fjerning av falsk mandel,en rutineoperasjon for de som er kjent i gamet- vettaskremmende for stakkars foreldre..

Operasjonen ble utsatt pga noe uforutsett, og hva skjer med ei lita jente som ikke har spist på mer enn femten tima da???
Det skal jeg si deg - hun blir var for alle lukter, all væske, alle med tyggis - og hun vil dras mot steder det er mat...
Det er et mareritt å være mor, og ikke kunne gi sitt sultne barn mat!
Hva mer skjer med ei lita uten mat?
Hun blir sutrete, kranglete, klager, klenger og blir trøtt... Stakkar!

Skatten vår ble operert - etter hvert, utpå formiddagen... Rutineoperasjon du,en time og tyve minutter, gikk eadni hvileløs rundt og venta på tlf fra oppvåkninga...

Endelig-
Tlf ringer, og jeg stormer inn - etter skrikene
Fra ei jeg tror jeg kjenner.
Inne på oppvåkninga finner jeg ei hvitkledd med lillemor i armene sine, ei hvitkledd som ordna og styrte rundt med diverse koblinger og ei grønn som ville gi rapport.
Hun med lillemor svarer den grønne at hennes pri er å roe pasienten, så får rapporten vente- bra, sånt liker jeg!

Lillemor våkna visst nok for tidlig, og fikk mer å sove på - mens eadni satt pal ved senga.
SpO2 opp, ned, opp, ned, opp... Har sett det mange ganger - men ikke på en av mine nærmeste... Ny og ikke den opplevelsen jeg higer etter mer av.

Bror kom og henta lillesøster, som hadde vært kjempeflink jente hele dagen - med både diplom, premier og medalje i følget med hjem.

I natt har vi hatt gråt og smerter i hus, og jeg har hatt ei lita oppi halsgropa mi. I dag har vi hatt ei lita hjemme fra barnehagen - ikke helt i slag nei...

I natt satser vi på bedre forhold, og i morgen er det legetime på gang :-)
Jeg er sååå glad operasjonen er over -
Det er IKKE gøy å overlate ansvaret for og kontrollen på det kjæreste man har til fremmede...

torsdag 6. oktober 2011

Barnevakt

I går hadde vi barnevakt til barna våre - ikke for første gang, men første gangen med en ung flott jente i konfirmasjonsalder.
Vi er ikke vant til barnevakter, har kun hatt barnevakt et par tre ganger før - i overlapping mellom jobbene våre og for helt korte stunder - en time til to.

Så, i går...
var første gang med ungpikebarnevakt, mens vi skulle på foreldremøte. Og i dag, i dag er det påan igjen- nytt foreldremøte og behov for barnevakt da eadni må jobbe...

Lillemann var strålende fornøyd i går, og startet dagen med å spørre om det er i dag de skal ha barnevakt. Han vet nok ikke helt hva det innebærer, men syns det hørtes så spennende ut at han gleda seg masse.

Foreldremøtet i går gikk fint det, med utallige sjekk av mobilen i lomma - før eadni plukket den fram og la den på bordet forran seg.

... uuuuups, ei melding - fra barnevakta tro???
Jepp -
når tid er dere hjemme?
Åj, nå er det noe som skjer - har de våkna, gråter de, er alt bra?
Jada - bare lurte...
aaaah... deilig... slappe av igjen...

Barnevakten vår var så klar for å sitte barnevakt, at hun hadde glemt av en allerede avtale om å passe lillesøsteren - og hadde henne derfor med... og hun skulle natrurligvis og i seng før mamma og pappa kom hjem fra konsert...

Det er så deilig, så fantastisk deilig å kunne gå sammen på foreldremøte - fordi vi har fått så store og deilige barn som kan være hjemme med barnevakt... Og det er deilig å komme hjem, få tilbakemelding på at det har gått helt supert - at lillemann har vært en drøm som har hørt etter på alt som er sagt og vært superflink å legge seg - slikt gleder eadni sitt hjerte :O)

Jeg er så takknemlig, takknemlig fordi jeg har det så godt - og fordi vi har så flott ei nabojente :O) 

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...