Søk i denne bloggen

torsdag 26. februar 2015

Faglig forsvarlighet for både huseiere, baderomseiere og pasienter..?... eller kun for den som eier hus?

http://www.dagsavisen.no/oslo/bytter-ut-stoppeklokka-1.318154


"Oslo kommune er dermed blant de første i landet til å prøve ut en ny måte å organisere arbeidet på der kontroll erstattes av tillit, og der de ansatte selv får gjøre de faglige vurderingene."

Tenk at dette slås stort opp, at dette er noe man har måtte bruke tid på å komme fram til..?

Hvem er det som har begrep på, hvem er det som gjør de faglige vurderingene innenfor rørlegging?
Er det den som leier inn rørleggeren, er det kommunen, staten eller er det rørleggeren selv?

Hvem er det som har begrep på, hvem er det som gjør de faglige vurderingene innenfor snekring?
Er det den som har leid inn snekkeren, er det kommunen, staten eller er det byggmesteren selv?

Hvem er det som har begrep på, hvem er det som gjør de faglige vurderingene når det kommer til juss?
Er det klienten, er det kommunen, staten, snekkeren eller er det juristen selv?

Hvem er det som har begrep på, hvem er det som gjør de faglige vurderingene når det kommer til sykepleie?
Er det pasienten, er det kommunen, er det staten eller er det sykepleieren selv?

Hvem er det som ville finne på å si til rørleggeren at han ikke kan gjøre det han gjør, og om han likevel insisterer på å fortsette - så har han den oppgitte tiden, og der skal det stoppe - midlene strekker ikke til, så man må begrense jobben?

Hvem er det som ville finne på å si til snekkeren at han må gjøre om på vurderingene og beslutningene sine, det er lite økonomiske midler og man må finne en billigere utvei - på tross av at snekkeren påstår at det ville være uforsvarlig?

I hvem sin verden ville en klient eller noen andre gå inn i diskusjoner med juristen og påstå at det denne sier ikke kan tas til etterretning, det vil være alt for kostbart og tungvint?

Hva er det som gjør det ikke bare akseptabelt, men helt greit - og enkelt - og legge seg i de faglige vurderingene til sykepleierne?
Hva er det som gjør at man ikke eier verken skrupler, betenkeligheter eller bremser når det kommer til å plukke på denne faggruppens vurdering av faglig forsvarlighet?
Hva får arbeidsgivere (i stor grad er det disse) til ikke bare å stille spørsmål ved, men se bort fra den faglige vurderingen til sykepleierne?

Hva er det som gjør at de som leier rørlegger, snekker eller jurist skal ivaretas og sikres en faglig forsvarlig tjeneste, mens pasientene som i utgangspunktet er sårbare og kanskje hjelpeløse ikke har den samme sikkerheten?
Hva er det som gjør at det er greit å skufle rundt med ivaretakelsen av og pasientsikkerheten til de svakeste blant oss?

Det er helt vanvittig at man i 2015 har kommet så langt i et av de rikeste landene, et av de sikreste landene og faktisk det landet som er kåret til verdens beste land å bo i flere ganger - at man har funnet for godt å prøve ut en ordning der man skal stole på en faggruppes faglighet - faktisk den faggruppen som blant folket er sagt å være den viktigste... det er unnskyld meg - helt sprøtt!!


Jeg bare sier det, tenke seg til den dagen vi kunne lese føgende:

"...blant de første i landet til å prøve ut en ny måte å organisere arbeidet på der kontroll erstattes av tillit, og der de ansatte i byggebransjen selv får gjøre de faglige vurderingene."
eller;
"...blant de første i landet til å prøve ut en ny måte å organisere arbeidet på der kontroll erstattes av tillit, og der de ansatte i rørleggerbransjen selv får gjøre de faglige vurderingene."

Og tenke seg til den dagen vi kan lese dette;

"Det skal være en selvfølge at sykepleierne som faggruppe skal høres, at faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet er noe de ikke bare er de første til å vurdere, men de eneste rette..."

tirsdag 24. februar 2015

Har du opplevd et sånn type familieinngjerding noen gang?

Har du opplevd ensomhet noen gang?
Har du opplevd å velge om ikke ensomhet så i alle fall å velge alenetid, fordi du nyter å være for deg selv?

Har du opplevd tosomhet noen gang?
Hva med å velge tosomheten eller i alle fall å velge å være bare to, at du og kjæresten din (er vel oftest her tosomheten slår til) vil ha alenetid, fordi dere nyter å være i kun hverandres selskap?

Har du opplevd et sånn type familieinngjerding noen gang?
Velger du / dere ofte om ikke å gjerde inn familien, så å bare nyte å være sammen som familie - på tur i marka, ved havet eller å gjøre noe helt annet?

Har du en greie for sosiale settinger?
Velger du gjerne å være sosial sammen med masse venner og mennesker framfor alenetid, partid eller å holde deg innenfor familiegjerdet?

Jeg har ikke noe spesiell erfaring med å oppleve ensomhet. Å være alene der i mot er jeg ofte, og jeg nyter det mer og mer... jo mer voksen jeg har blitt, selv om mamma sa jeg aldri blir voksen.
Det har aldri vært noe stort behov for meg å ha masse alenetid, samtidig har jeg gjennom og erfare alenetid sett mer og mer at jeg også trenger det.

Tosomhet har jeg heller ikke spesielt erfaring med, i alle fall ikke i forståelse av å være tosom uten at man ønsker det. Å velge tosomhet, eller å være bare to har jeg masse erfaring med. Jeg kan tilbringe tid sammen med bare kjæresten min og blir aldri lei av å være sammen bare oss. Det er befriende, det er deilig, det er avslappende. Jeg kjenner ikke behov for å farte ut, knapt nok på jobb.

Familieinngjerding er ikke noe vi driver med i smurfeland, da jeg ser lite poeng i å stenge medlemmer av familien inne for kun å ha de for meg selv.
Det er likevel slik at vi trives veldig godt sammen. Ungene ser i alle fall ut til å elske samværet oss i mellom, på turer i naturen - i marka og ved havet, hjemme - ute og inne. Vi velger veldig ofte å finne på ting sammen bare vi fire, det betyr ikke at vi ikke liker andre folk - men vi har det veldig godt sammen.

Vi er også masse ute sammen med andre, bare for å si det. Det er veldig koselig å henge med naboer og venner - finne på noe sammen - som turer, grilling, lek og hva det måtte være - pølser i oppgangen.

Noen ganger er velger man alenetid, partid eller familietid - når man kanskje heller skulle valgt å finne på noe sammen med folk utenfor familiegjerdet. Andre ganger velger man kan hende å takke ja eller invitere til å være sammen med andre, mens man uten tvil skulle holdt seg innenfor familiegjerdet.

Jeg er veldig sosial, trives veldig godt blant andre mennesker. Samtidig er jeg veldig familiekjær - og har nok betydelig mer enn en tendens til å velge familiegjerdet framfor sosiale settinger dersom det er et valg.
Når jeg er sammen med andre om det er på jobb, i forbindelse med jobb, bursdager eller annet - så koser jeg meg likevel, jeg liker både å prate og vase sammen med andre mennesker.

Vi har nå brukt noen dager i nyhuset vårt, og vi har vært sammen innenfor familiegjerdet - det har vært deilig.
Tiden er knapp, selv med så kalt ferie - og vi vil få mest mulig ut av tiden sammen. Valget har fallt på familiegjerdet - her henter vi ut mest, og da i all hovedsak for ungene.
Ungene tilpasser seg nytt hus, nye grenser (i alle fall tror de at det er nye grenser - og disse skal prøves ut). Det er nytt utemiljø, ny lekeplass, nytt markaterreng, nye naboer osv. osv.
Til nå nyter vi tilværelsen sammen, inne i familiegjerdet - kos, rop, testing av grenser, lek, grensesetting, krangel, samarbeid, mer testing av grenser, mer lek, bygging av både lego og møbler, litt mer grensetesting, bordspill...

I dag har ting fallt litt på plass - det har vært nydelig å være sammen med småsmurfene. Vi har vasket og ryddet i smurfeland, vært ute og lekt, gått tur... Vi har samarbeidet og vi har hatt god prat, vi har bakt bursdagskake til lillemann (skal feire skikkelig inne i familiegjerdet).
Livet er hærlig!!




mandag 23. februar 2015

Smurfeland på ikea

Smurfeland bestemte seg for å reise til ikea og gjøre noen nødvendige innkjøp til det nye smurfeland. Vel vitende om at man ikke har all verdens plass ettersom man kjører uten henger, stilte man seg inn på en frekvens som sier aller nødvendigste og dermed begrenset handel... det skulle vise seg at vi hadde bommet litt da vi stilte inn den kanalen!

Aller først frokostbuffet til ungene som hadde spist lite før vi dro, kjekt med påfyll av energi før man tar løs inne i varehuset.
Kan hende kjenner mange lesere godt til både ikea og frokostbuffet, for oss som bor lenger nord uten både ikea og frokostbuffeten til ikea kan det sies at dette er et eventyr!!

Det første som overrasket denne smurfen var alle menneskene som var i kafeen, klokka ni når varehuset åpnet allerede - vi sto i lang kø for at ungene skulle få sine tallerkener med svenske kjøttbullar, potetbåter, småpølser og juice - for ikke å glemme kaffen til oss voksne, og skillingsbolla.

Det neste som mildt sagt overrasket ikke bare denne smurfen, men også konesmurfen - var de himmelhøye porsjonene til de rundt oss. Vi forstod raskt at frokostbuffet på ikea ikke betyr flere ganger, det kunne det umulig bety, det måtte bety en gang med mest mulig på tallerkenen.
Vi forstod også at vi hadde vært veldig forsiktig da vi forsynte småsmurfene, tross deres syv - åtte kjøttbullar, tre - fire småpølser og potetbåter.

Lillemann digger filmen det regner kjøttboller - og jammen sant, det var noe i frokostbuffeten som minnet stort om den filmen - om ikke størrelsene på kjøttbollene så i alle fall mengden på fatet til folk. En vanlig tallerken som kommer en til to cm over bordflaten til tross, med innholdet på tallerkenen var det sikkert ti cm. høye tallerkener til veldig mange rundt oss, i alle fall - og jeg tuller ikke.
Jeg trodde det var vi nordpå, om man ser bort fra Bergenserne, som var kjent for å overdrive... i alle fall ikke østlendingene... der tok jeg feil gitt!!

Etter hvert i handlingen ble det klart at det er lite ønskelig med flere turer til ikea på en stund, samtidig som det var opplagt at det er noen nødvendigheter vi gjerne skulle hatt omgående.
Resultat?
Det skal jeg si deg, løsningen ble en beslutning om at halve smurfeland skulle ta buss og tog, mens andre halve smurfeland skulle kjøre hjem med varene - som skulle få plass i stasjonsvogna.

Vi fortsatte handlingen vår -
Kikket på listen som var gjort før vi dro og noterte flittig som man jo gjør når man er på ikea.

En ting må bare sies -
Skodabil er ikke noe tull, heller ikke er det noe pusling til farkost.
Smurfeland har nemlig vært en tur på ikea med perlemor, vår sorte og hærlige stasjonsvogn.

Du bare pakker det inn i skodabilen og kjører hjem med det. Nå skal det legges til at det er pakkesmurfen som står ansvarlig for plasseringen mens konesmurf sørger for at ting blir plassert etter anbefaling -perfekt handlet, organisert og plassert!

Lillemann fikk sitte fremst i bilen på eadni sin plass for første gang, og det på en lengre kjøretur med masse å se.
Konemor fortalte at det ble en heller lite pratsom tur for henne hjem, hun kom nemlig ikke til ordet.
Lillemor og jeg satte oss på ikeabussen først, noe som var veldig artig for den minste smurfen. Da vi kom inn i Oslo sentrum satt lillesmurfen med hodet klistret i ruta -
"det er som du har sagt eadni, den er veldig stor denne byen..."
Hun var kjempefacinert, og jeg gleder meg til vi en gang får anledning til å utforske byen mer sammen - når vi er på plass her nede skal vi gjøre det.
Vi labbet i vei fra busstoppet til toget, som var innstilt og dermed sendte oss videre til buss i stede.

NSB du -
Bringer deg raskt, komfortabelt og trygt fram, jo takk.
Vi kom trygt fram, etter halv annen time i 40, 50 og 60 soner på svingete bygdeveier med utallige fartshumper.
Har jeg noen gang fortalt at jeg en gang hadde virus på ballansenerven?
Når man har hatt det kan man bli noe sensitiv på enkelte greier videre - som mye sving og opp og ned. Jeg var bekymret for at lillemor skulle bli bilsyk og spy, noe hun har hatt lett for - niks du...
... den som ikke ble bilsyk, men svimmel i hodet og helt i uballanse - det var eadni... FOR en tur, verken rask eller komfortabel for min del, men trygg - det skal de ha.

På veien hjem snakket jeg med en venn av oss i telefonen;
Vi har vært en tur på ikea.
Har dere fått handlet noe da?
Joda, nå er halvparten av oss på vei til toget for å komme oss hjem.
Latter... (trodde han jeg tulla? ja...)
Konemor og lillemann er kjørt, de er snart hjemme tenker jeg.
Så du tuller ikke, dere har faktisk handlet så mye?

Turen til ikea var både kjekk og den var vellykket.
Vi har fått oss spisebord med fire stoler og vi har fått oss et midlertidig salongbord. Vi har fått et stående stativ til yttertøy og skotøy. Ungne har fått hver sin benk med skuff til rommet og vi har fått oss ikke mindre enn to nye møbler til badet. Å ja, så må vi ikke glemme de to - tre posene med annet nødvendig dill og dall til huset.

Konemor er dratt på jobb, og morosmurfen skal sette seg til å skru sammen de siste to stolene... i alle fall en...

Det er fantastisk deilig å bare være på plass i nyhuset, bo seg litt inn i det og aller mest - at smurfeland er samlet på et sted igjen.
Vi nyter tiden, nyter hverandre, nyter å være i huset, nyter å gå tur rundt i nabolaget - og i marka.




fredag 20. februar 2015

vil bare også nevne orgasmen for de som kjenner til den...

"Jeg er så glad i hjertet mitt, at jeg er redd for at når jeg opplever andre ting som også er godt - så vil den gode følelsen jeg nå har bare bli borte..."

Det er jammen ikke greit å være liten smurf og kjenne at det flyter over at godhet og glede. Viten om at man koser seg og gleder seg over flere ting er absolutt til stede, dermed også redselen for å miste den gode følelsen man aller mest vil beholde.

Jeg forsøker å tenke litt på det lillesmurfen sa, og jeg tenker han har klart å sette ord på noe som vi voksne fra tid til annen opplever - og kanskje også noe oftere enn fra tid til annen.

Alle har hatt en god følelse for noe, i alle fall har vel de aller, aller fleste hatt en drøm en gang i livet eller flere som man ikke har villet våkne i fra - har du det?

Det å ha en god følelse for og om ett eller annet, er godt - rett og slett. Det oppleves godt, det kjennes behagelig og tilfredsstillende - man vil ikke at det skal ta slutt.

Har du sittet ute under stjernehimmelen en mørk vinterkveld og bare kjent at her vil jeg sitte. Eller ligget i snøen under et snødekket tre en mørk stjerneklar kveld, og sett både stjerner, måne og nordlys over en vidstrakt himmel?
Det oppleves fantastisk godt, jeg kunne ligge slik lenge da jeg var barn og betydelig yngre ungdom enn jeg er i dag.

Om man er forelska sitter man i sin tosomhet og bare nyter hverandres selskap - resten av verden er uvesentlig, og man vil ha det slik for alltid.
Jeg skal ikke gå spesielt inn på det, men vil bare også nevne orgasmen for de som kjenner til den, en følelse de fleste gjerne vil holde lengst mulig (har forstått at noen har opp til 3-400 om dagen og det kan bli vel slitsomt...)

Om jeg sitter i kirka en søndag og hører en god tale kan jeg ønske at opplevelsen rundt talen varer lenge.
Når jeg ser ungene glede seg over havsbad en deilig sommer ønsker jeg at denne opplevelsen jeg har skal vare og vare - gleden over å se ungene endelig ha sommervarme og kose seg kan ikke erstattes.
Nytelsen av ei veldig god kake, helt klart en smaksopplevelse man ikke ønsker å miste...

Det er i det hele tatt veldig mye som kan sies å være opplevelser og følelser man gjerne vil beholde lengst mulig.

Tilbake til lille smurfen min -
Jeg er, før noe annet i verden, mamma...
De små og skjøre ordene til min lille avlegger var så treffende, så såre, så bedende, så oppriktige og så hjertelige at jeg hadde rett og slett ikke verken evne til eller styrke i mammahjertet mitt til å sende skatten på skolen.
Dersom det er så vondt å tenke på at den gode følelsen - den store gleden i hjertet - skal bli borte. Dersom følelsen og opplevelsen er så god at det skjærer en i hjertet å miste den, og det gjelder denne ene dagen - ja da får du bli sammen med eadnien din og nyte det glade hjertet lille venn




torsdag 19. februar 2015

Jeg skulle nesten ønske Venstre og Krf hadde baller og pupper nok til å si i fra at nok er nok


"Dette er det KrF som har ønsket og resultatet ser vi i dag."
Per Sandberg, FrP.

Politikk er kjempespennende -
Masse meninger; Gode og mindre gode, dårlige og enda dårligere, veldig til sosialisme og veldig absolutt ikke sosialisme, høyreekstreme og vel dratt ut mot venstre, verdibaserte og økonomibaserte.
Ideologien til de forskjellige partiene er gjerne så framtredende at du ikke kan støtte noen ideologi helhjertet.

Du skal høre mye var det et moroprogram på TV som het, og jammen skal du høre mye i politikken.
Noe er til å le av, noe til å gråte av, noe til å bli sint av, noe til å bli skremt av, noe til å gremmes av og noe også til å skjemmes fullstendig av...
... i tillegg skal du høre noe du rett og slett ikke vet hvordan du skal reagere på, det er rett og slett for drøyt...

Noen partier har en større tendens til å komme med rare utspill enn andre partier, det er rart med det.
FrP er et parti mange mener noe om, og noen mener mye om. FrP er et parti der politikerne jammen sant får kjørt seg tidvis, og man må etter hvert begynne å lure på hva det kommer seg av.
Per Sandberg for eksempel, det er ikke første gangen - og sikkert langt fra siste gangen han får så ørene flagrer i media på bakgrunn av noe han har sagt, eller måten han oppfører seg på.
Likevel -
Denne gangen må man vel si at han har trukket ting litt for langt vel, Krf som skyldig i tvangsekteskap, lemlesting av barn og unge, rekruttering til terror... hallo.. Knut Arild Hareide og Dagrunn Eriksen - mye kan man sikkert si også om de, men skyldig i tvangsekteskap og alt annet Sandberg ramser opp, den skal det mer til at folk flest går på vel??

Dersom det er noe anstendighet i partiledelsen så fillerister de sin nestleder som tillater seg å ta seg til rette på dette viset - det er både smålig, frekt, helt sikkert løgn og det er så respektløst som det går an.
Uenigheter må man regne med i de politiske rekker - det er både det som gjør forskjeller, som får oss til å velge slik vi gjør - og ikke minst er det noe av det som gir underholdning i politikken.

Uenigheter på tross -
Det er pinlig å være borger og sitte som tilhører til kommunestyret, der (i alle fall tilsynelatende) voksne mennesker går opp og ned fra talerstolen og prater dritt til og om hverandre. Flekkvis er det så ille at jeg som borger og tilhører kan begynne å lure på om partiet som kaster minst dritt på de andre, partiet som opptrer om ikke mest respektfullt så minst uten respekt - om det partiet er det jeg skal stemme på ved neste valg.
Er det rart om ungdommen mobber, er det rart om ungdommen legger seg til en måte å snakke til andre på som man helst så de ikke gjorde?

Tilbake til politikerne på sentralt nivå, her må jeg tillate meg å si -
Så mye dritt, fravær av respekt, manipulering og greie med å ta for gitt...
Samarbeidspartiene til regjeringen har jammen sant fått kjørt seg i den posisjonen de har, og de strekker seg lang - veldig langt, for langt kan hende også ut fra hva man kan spore i deres egne rekker.
Jeg skulle nesten ønske Venstre og Krf hadde baller og pupper nok til å si i fra at nok er nok, la regjeringen seile sin egen sjø og trekke seg ut mens de enda har noe anstendighet og respekt igjen hos folket som har stemt på de - og folk flest... og da mener jeg ikke FrP.

onsdag 18. februar 2015

like vanlig med piggsko eller isbrodder som det er med votter på folk

Vi er på mange måter veldig heldig som er født og oppvokst i Norge -
Verdens beste land å bo i flere år på rad, et av verdens rikeste land, et velferdssamfunn med betydelige og helsebringende velferdsgoder.
Vi har i grunnen få reelle bekymringer å la oss dvele ved, sånn sett i forhold til de som bor i de fattigste landene i verden, eksempelvis sierra leone.

Ikke bare har vi disse godene, vi har også (vil vi i alle fall bestemt påstå selv) verdens fineste natur utenfor kjøkkenvinduet - fjell og fjorder ingen kan sammenligne seg med, det vi liker å presentere som vår arctiske natur og ikke minst det eksotiske med nordnorge og lyst hele døgnet om sommer, tilsvarende mørkt hele vinteren, alle minusgraderne og for ikke å snakke om nordlyset og midnattssola.

Vi har lært oss å utnytte både midnattssol til midnightsun maraton, mørketida med mørketidsløpet, vi har ishotell og vi har jakten på nordlyset og midnattssola.
I tillegg til disse ressursene har vi lært oss å fremheve vårt land (og vår landsdels) fantastiske smaker som eksempelvis både konkgekrabbe, multer og reinsdyr - like til hurtigruten har fått ikke bare norske, men også nordnorske matvarer på menyen.

Noen ting skal vi likevel ha å klage på, vi som alle andre er tross alt født med denne både egenskapen og behovet - å synge vår klagesang over noe.

Vinteren er nemlig ikke like eksotisk for alle, for eksempel er den ikke fullt så eksotisk for førtiende året på rad som den er for en turist som opplever ti dager vinter mens man seiler norge nord og sør med hurtigruten, og fyller tiden ved kai med type organiserte vinteraktiviteter.

Vinter er kaldt, vinter er ofte vått, vinter er snømåking (som i utgangspunktet er deilig, etter uker i strekk blir man der i mot noe lei), vinter er mørkt, vinter er glatt... sikkert mer også - og i nord er den i tillegg veldig lang, veldig mye lenger enn ti dager intensitet og så ferdig.

Vi legger om til vinterdekk på bilen ca 1 oktober, i sør legger de om ca 15 oktober. Vi legger tilbake til sommerdekk ca 1 mai, i sør legger de om ca 15 april. Alt etter forholdene heter det i vegtrafikkloven, de i nord som har to biler løser gjerne dette ved å ha en bil med sommerdekk og en med vinterdekk i en overgangsperiode. De som kun har en bil løser dette med å kjøre kollektivt, med naboen som har vært treg til å skifte, skifte att og fram mellom sommer og vinterdekk, eller ta beina fatt de dagene det ikke er forhold til hva bilen er skodd med.

Nå har man begynt å innføre piggdekkavgift i landet vårt, fordi disse visst nok pigger opp masse støv i veibanen og ødelegger luftkvaliteten i byene. I nordnorge har man enda ikke kommet så langt, men det er bare til man oppdager denne fantastiske måten å dra inn penger i kassa på, i nord kjører nemlig de aller fleste med piggdekk - av opplevelse av trygghet- og forsvarlighetsgrunner.

Om du bor i Tromsø, eller i Vadsø, er det greit å velge deg ut faste ruter å kjøre dersom du skal kjøre piggfritt. Du må selvfølgelig ikke, men det er veldig kjedelig at du står fast i en bakke etter å ha overholdt vikeplikten, det er like dumt at du ender opp med smell, forsikringsoppgjør og bonustap som følge av at du ikke overholder vikeplikten fordi du vil slippe utfordringen ved å ta løs igjen. Mange skal til og fra hytte der man på all slags føre krysser både fjelloverganger og kjører ved havet - da kjører man helst ikke så mye piggfritt.

Man kan helt klart også kjøre piggfritt i nord, man må bare tenke seg om hvor man kjører - og ikke minst når man kjører, eller når man helst ikke skulle kjøre. Det er nemlig dager da det ikke er kjørbart på piggfritt, disse dagene er det heldigvis veldig få av - men de er der. Dette er dager da selv piggdekk og firtrekkere har utfordringer, da vifter man ikke rundt med en forhjulsdreven og piggfri liten sak - det er min mening.

Jeg så et par av mine deilige, gamle vintersko i boden her en dag og tok de fram. I dag hadde det snødd en del da vi skulle gå hjemmefra, og jeg fant for godt å ta disse på meg - nå kan det da umulig være glatt tenkte jeg.
Der tok jeg pent feil!
Riktig nok var det snø på bakken, men i veibanen, der det var nedtråkket og der bilene hadde kjørt var det glatt du.
Mens jeg stavret rundt i byen og att og fram mellom NSF og rådhuset som ei nitti år gammel kone, med små museskritt fordi jeg er overbevist om at små skritt lønner seg på glatta (gir liksom mest kontroll på isen) begynte jeg å tenke på hvordan jeg var skodd.

Skoene mine er som vinterdekk å regne, men piggfrie sådanne. Jeg hadde null feste så snart jeg kom ut av snøen og på litt mer slipt underlag, det var ubehagelig. Så snart det gikk litt oppover begynte jeg å spinne som vi sier i nord, eller jeg fikk problemer med å komme meg av flekken som man kan hende sier lenger sør - det ble heller ikke bedre av å tenke på at sist jeg brukte skoene ramla jeg på isen og rev over et ligament på framsiden av beinet.

Jeg begynte å tenke på piggskoene mine hjemme, deilige og solide piggskoene - som gir meg en (kunstig?) opplevelse av trygghet på glatt føre.
Det er etter hvert ganske mange personer som labber rundt med piggsko eller isbrodder på seg, har du lagt merke til det?

Faktisk er det blitt like vanlig med piggsko eller isbrodder som det er med votter på folk. Vi henger enda litt igjen på luer fordi vi er så innmari redd for at sveisen skal bli ødelagt, det er bare til folk flest har forstått at om man har en sveis vil denne bli ødelagt i det forblåste vinterværet så i samme tida - kan like godt holde ørene og det man tenker med varmt mens sveisen blir ødelagt. Dessuten finnes det så mange stilige luer etter hvert at det er vedt å ødelegge sveisen for.

Tilbake til piggsko -
Disse er som jeg sa blitt veldig vanlig, sammen med isbrodder. Jeg kan mens jeg venter på bussen i byen en vinterdag, observere både fem, ti og femten personer som labber rundt med enten isbrodder eller piggsko.
Av etniske nordlendinger å se kommer det noe an på føreforhold, men stadig flere kjører konsekvent pigger om det ikke ligger masse snø. Av turister å se er det noe mer interessant, disse kan gjerne gå med pigger uansett - sånn for sikkerhets skyld nærmest. Spesielt morsomt blir dette på enkelte turister fra land der man i utgangspunktet ikke er så lange, disse kan nemlig vokse fem til ti cm med all snøen som legger seg under isbroddene.

Bruken av piggsko og isbrodder har etter hvert blitt så vanlig at det står skilting utenfor butikker, sentre, offenltige kontorer, bibliotek med mer, om at det ikke er lov å komme inn med piggsko eller isbrodder - man blir bedt om å ta disse av rett og slett. Det er ikke noe rart ved dette, et nødvendig tiltak dersom man ikke skal bytte gulv belegg / parkett en gang i året.

Jeg nevte i sta at man betaler piggdekk avgift lenger sør i landet, i nord har man vel så vidt nevnt dette ved en anledning uten at det har blitt noe mer med det. Jeg blir ikke overrasket om man nevner dette med piggdekk avgift igjen, det hadde heller ikke forundret meg om det kom en avgift på bruk av piggsko...

tirsdag 17. februar 2015

De er faktisk ganske søte, det kan vel både jeg og nabokaren skrive under på...

http://www.plusstid.no/Klesvask/Artikler/Ulltoey/10-fakta-om-ullvask



"Èn liten ting har prodsenten glemt å ta med på lista si, nemlig reportasjen fra TV2 hjelper deg for ei tid tilbake siden.
I programmet testa man nemlig ullvask med forskjellige vaskemidler - blant annet type blenda, neutral og et billig vaskemiddel opp mot Milo for å se om det virkelig er den forskjellen man snakker om.
Man kjørte ullet på samme program over like mange ganger, så pass at man skulle finne forventede forskjeller på vaskemidlene...
...
Det ble dårlig gitt, var ubetydelige forskjeller på ordinære vaskemidler og Milo og vips - så var man ferdig med Milo i smurfeland, kun ordinært vaskemiddel etter å ha sett programmet.
Resultat?
Vi er mer fornøyd med vasken av tøyet og ikke minst med plassen på hylla der vaskemidlene står" 
--------
Jeg delte linken over på facebook i går, med tilhørende tekst som over - og selv om det ikke er side opp og side ned med kommentarer, så er det mer aktivitet rundt denne delingen enn veldig mye annet som ligger ute på siden min...
... kan bety at jeg vanligvis ikke slår så godt an, eller kan hende at dette rett og slett har truffet folk mer direkte fordi alle (alle jeg kjenner i alle fall) vasker tøy fra tid til annen...

Bomull er bra, bomull rett på kroppen er deilig, bomull er mykt, bomull er behagelig, bomull kan kokes, bomull får man rent, bomull er tøyelig, bomull mister fasongen... det er utrolig mye som kan sies om bomull.
Her hjemme i smurfeland er vi ikke så veldig opptatt av bomull egentlig, her hos oss er det annet ull som er aktuelt.
Ull som i ullundertøy - og ullundertøy igjen som i ulltrøyer, longser, ull t-shirts, ull-BH, ullboksere...
Det er ull til voksne og ull til barn, det var også ull til babyer.
Det er ullsokker, ullgensere, ulldresser, ullkåper, ulljakker, ullkjoler, ullvotter, ulluer, ullhalser, ull - lester, ullvester, ullbukser, ulltøfler, til å ha inn i skaller, ullpledd og jammen sant har det også blitt ull-finbukser.
Det er tynne ullplagg, tykke ullplagg, mellomtykke ullplagg, nettingplagg. Det er ull om vinteren og det er ull om sommeren.
I smurfeland er det kort og godt ull året rundt, vi bare veksler på hvilke varianter vi velger og hvor mange lag. Selvølgelig, er vi heldig med en periode deilig sommervær velger vi også bort ulltøyet, men vi har det alltid på lur. Når vi pakker for sommerferie pakker vi for fire årstider og har alltid med ull.

Hva gjør vi med alt dette ullet, bruker vi det eller er det bare til ulle - tull?
Vi bruker ull, det er det vi gjør. Ull holder oss varmt, det holder oss svalt, det puster og blir ikke ubehagelig på noen måte. For noen av oss er det nesten ikke snakk om man bruker ull, men hvor mange lag man har på seg.
Konemor for eksempel, som ei av våre hyggelige nabojenter i en alder som nærmer seg den beste, foretrekker ull hele året - uansett værforhold skulle jeg nesten si. De kan stå på lekeplassen en høvelig deilig nordnorsk sommerdag og spørre hverandre "hvordan ullsokker har du på deg i dag?" eller "hvor mye ull har du under der i dag?" De er faktisk ganske søte, det kan vel både jeg og nabokaren skrive under på... og sikkert mange med oss uten at vi blir ovenpå av den grunn...

Det finnes masse deilig og godt ull, og jeg har så lenge jeg har vasket tøy fått høre at man må være varsom med ullvasken.
Ikke alt skal vaskes i maskinen, noe må man skånsomt vaske for hånd - og jeg har gjort det med mange plagg, stått og dyppet de i vann - forsiktig og skånsomt, byttet vann, skvist ut vann og såpe - om og om...
Etter hvert har jeg lært at det aller meste i dag går i maskinen, i alle fall det som er kjøpt. Det som er hjemstrikket kan også i maskinen ofte, om man bare overstyrer denne sentifugen noen hakk...
Videre har det vært en greie med at man skal bruke denne miloen ved ullvask, og det har jeg gjort - jeg har ikke tall på alle flaskene med milo som har stått på / i hylla mi, tatt plass og kostet meg ekstra i butikken. I tillegg har det selvfølgelig hendt at det har blitt griseri med flaska også.

Inntil den fantastiske dagen for sikkert et år siden, da TV2 hjelper deg fant det for godt å kjøre en reportasje om vaskemiddel for ull i programmet sitt.
Jeg ser programmet til og fra, men har ei konemor som er veldig glad i å se det - takk konemor, for at du har fått meg til å like TV2 hjelper deg - uten din iver over programmet og opptak av det ville jeg ikke blitt hekta!!
Det var på en måte sjokkerende å se hvor veldig lite det er i vegard ullvangs oppriktige (i alle fall tilsynelatende) "ulla mi har det best med milo", mens han sitter er og koser med en sau.
Eller hvor lite det er i Kari Traa sin samme greie, bare at hun står der med en lilla og halvklippet sau... (som i seg selv er nok til at man burde bli i tvil over seriøsiteten).

På den annen side var det egentlig ikke noen overraskelse, heller mer en form for "dette var ingen bombe" opplevelse.
I alle fall, vi brukte opp miloflaska - og har ikke kjøpt en flaske av produktet siden.
Fra tid til annen før programmet vasket vi faktisk ullplagg i vanlig vaskemiddel - fordi vi var uten milo eller rett og slett for å få bort (svett)lukt som har satt seg i plagget, jeg har jo tross alt ei sporty konemor...
Vi har nå vasket med type flytende blenda sensitiv eller neutral etter at miloflaska vår gikk tom den tiden rundt at reportasjen gikk.
Det kan godt være at noen ikke merker forskjell, jeg vil likevel bare si dette -
For oss som er en aktiv gjeng (!!!!) og ikke minst bruker ull hele året, alle måneder, hver uke, daglig - og om natten tidvis (jeg kan finne på å kle på meg når jeg legger meg, spesielt vintertid om jeg er alene og ikke har noen å varme meg på...)...
For oss er det absolut märkbar forskjell fra milo-tiden til nå -
Vi opplever renere tøy, som igjen gir opplevelse av velvære og behag.

Aldri mer milo i smurfeland.
For denne morosmurfen heller ikke nyinnkjøp av vegard ullvang eller kari traa - rett og slett fordi opplevelsen av bevisst å bli ført bak lyset av produsenten får meg til å stå i mot. For herren Ullvang og madammen Traa sin del må jeg bare si de ved å la seg bruke i slik reklame faller langt ned i respekt og tiltro hos meg.

Uttrykksikonet smile"

mandag 16. februar 2015

Når jeg endelig klarte å komme meg opp av sofa og inn på do, ble jeg værende ikke på do, men framfor do litt for lenge.

http://www.nordlys.no/Martin__47__fikk_sjokk_da_han_s__sine_egne_tenner-5-34-91557.html


"At røyk er farlig har vært framme mye i mediene, men det er ikke like kjent hvor farlig snus kan være."

Dette medfører vel ikke HELT riktighet vel?
Det har stått, og står, masse i medier snus og følger av snusbruk. Det er kampanjer og det advares fra både leger og tannleger om snusens virkning og følger.

At de som snuser ikke ser, eller vil se, denne informasjonen og disse advarslene er noe annet.
En annen interessant sak er at når det kommer en advarsel, et forskningsresultat eller annet i media - dukker det gjerne opp så kalt kloke hoder, kanskje også med en profesjon i hånd og sier at dette medfører da ikke riktighet -  snus er nemlig ikke farlig.
Men det er det, farlig - det er bare det at man enda antar det ikke er like farlig som tobakk...

Vi lever i ei tid der tobakk er kjent som farlig, noe man har fått understreket og erfart gjennom år. Om man går tilbake et visst antall år var man i ei tid der det diskutertes heftig også om hvor vidt det faktisk ER farlig med tobakk eller ikke.
Den tiden er vi midt i for snusen sin del, og med all respekt - med de oppslagene som har gått og tidvis går i media om snus, skulle man vel kunne se igjen signaler på debattene rundt tobakk for noen år siden?
Snus er, pr. i dag, ikke ansett som så farlig som tobakk. Noen bruker dette argumentet sterkt for å legalisere snusbruk, gjerne i sammenheng med at folk går fra tobakk til snus.

Uten sammenligning for øvrig -
Dersom jeg kjører en bil i 110 km i timen vet jeg at om jeg kræsjer ser det alvorlig stygt ut, det vet alle. Om jeg der i mot kjører i 80 km i timen er sjansen for at det går galt mindre, men det betyr ikke at jeg er spesielt heldigere dersom det går galt...
Om man ikke dør av en evt. kræsj ender man trolig opp med stygge skader, trolig også noen permanente.

Hvor mange unge mennesker er det som snuser i dag?

Nå er det ikke slik at jeg omgås spesielt verken tilhengere eller motstandere av røyk eller snus. Det jeg uansett kan se ut fra mine bekjentskaper er at i forhold til røyk eller snus holder de over 40 seg i hovedsak til røyk, kanskje med snus som et alternativ inni mellom.
Av de jeg kjenner under 40 som snuser eller røyker vil jeg tro 90% snuser. Av disse som snuser er det kan hende 5%, om jeg tar litt i, som har gått over fra tobakk - eller bruker begge deler.

Ungdommen i dag er mer enn noen gang opptatt av sitt ytre - hva de har på seg, hvordan de ser ut, hvordan de blir oppfattet osv.
At den samme ungdommen, på tross av stadige advarsler - i ord og i bilder, ekle bilder - velger å starte med snus... det forundrer meg... mye.

Hva er det som får ei ung jente - presentert utad som lang, slank, blond, blåøyd kan hende, med riktig sminke, med staselig veske, en strak tannrekke og de riktige klærne... til å starte med snus?
Av de jeg kjenner som snuser er en stor andel jenter faktisk, og flere av disse har allerede tydelige tegn på endringer i munnen som følge av snus - Jeg vet ikke om de en gang er klar over det selv.

Tannråte, betennelser, plager og betennelser i tannkjøtt og munnhule...
Tilbaketrukket tannkjøtt, blotting av bein i kjeven...
Jeg ser for meg pirates of the caribien med Jack Sparrow og hans vakre tanngard, for ikke å snakke om han derre andre typen... er disse kjefthullene noe å trakte etter lurer jeg på?

Om det var noe som skulle holde meg borte fra snusen, så måtte det da være hva den gjør med innsiden av munnen min... i tillegg til mine erfaringer fra de to gangene i betydelig yngre dager enn nå, da jeg prøvde snus...

I tillegg til hva snusen gjør med snusers munnhule, som til sist er snusers estetiske problem - hva gjør snusen med oss rundt?

Inntil ganske nylig var det slik at man ikke hadde noe å si på at folk snuser rundt en - i barnehage, på skole, på sykehus, i sykehjem - hvor som helst.
Det lukter av personer som snuser. Denne lukten er ikke så framtredende til vanlig, men dersom man er noe uvel, dersom man er gravid og har ekstremkvalme (tro meg!!), dersom man er et lite barn som er sensitivt for lukter, dersom man er gammel og syk med kvalmeplager, eller ung og syk med kvalme...
... da er lukten av snus til å gå i bakken av.
Jeg opplevde personer som hadde vært ute og røkt da jeg lå inne med svangerskapskvalme og jeg opplevde folk som kom til sengen min med snusen under leppa - begge deler var like ille i sin virkning på meg.
Poenget er -
Snusen er ikke verken så skadefri, delikat, eller nøytral som man gjerne liker å presentere den. Tvert i mot er den skadelig, udelikat og den er langt i fra nøytral for de mange i omgivelsene.

Nå skal jeg gi meg, men før det -

Jeg skal dele min helt egen snuserfaring med dere;
En gang for ca 15 år siden fikk jeg prøve snus av ei venninne, riktig nok etter at jeg hadde fått i meg et par cidere til og i etterkant av glutenfri pizza (ergo er det følgende ikke gluten sin feil).
Jeg tok denne snusposen med deilig lakrissmak og puttet pent inn under leppen der min venninne sa den skulle være. Snusen ble værende der litt for lenge, og jeg ble værende i vannrett stilling på sofa litt for lenge. Når jeg endelig klarte å komme meg opp av sofa og inn på do, ble jeg værende ikke do, men framfor do litt for lenge. Ikke fordi jeg spydde, det gjorde jeg nemlig ikke - men jeg seg ned og jeg trengte tre forsøk på å komme meg opp derfra igjen.

Neste gang jeg kom på besøk til den samme venninnen lo vi godt, og hun ba meg om jeg ville prøve en gang til... Joda, enda yngre enn i dag og dum som jeg var tenkte jeg ja det vil jeg.
Denne gangen hadde vi ikke drukket cider eller annet verken til pizza eller utenom.
Jeg tok snusposen og la den under leppa som sist, og vips - der ble jeg liggende på sofa, som sist.
Vi må komme oss i vei nå sa venninnen min, fordi vi hadde en avtale. Jeg på min side evnet ikke å komme meg opp av min vannrette posisjon på sofa før en halvtime etter at posen var ute...  Hjelpes meg, har aldri vært så svimmel, dårlig og svimeslått noen gang som ved disse to anledningene.
Jeg har aldri prøvd igjen!!

---------------

Jeg har vært inne og søkt litt på snus og helse...
Artikler som i følge nordlys-snuseren ikke er kjent i media, og om man forstår han rett - derfor er en medvirkende årsak til at folk fortsetter å snuse.

https://helsenorge.no/avhengighet-og-rus/royk-og-snus/helseskader-av-snus
http://www.dinside.no/838259/derfor-bor-du-droppe-snus
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/At-snusbruk-kan-gi-helseskader-er-ikke-skremselspropaganda-7879535.html
http://www.ung.no/oss/rusmidler/47395.html
http://www.dagensmedisin.no/debatt/snus-gir-helseskade-og-avhengighet/
https://kreftforeningen.no/forebygging/royk-og-snus/
http://www.tryggtannbehandling.no/Tannehelseinformasjon/Bruk-av-tobakk/Snus/
http://www.side2.no/helse/snus-ker-risikoen-for-infertilitet/8510770.html
http://forskning.no/forebyggende-helse-royking-samfunnsmedisin/2009/07/snus-gir-ikke-kreft
http://www.dagbladet.no/2014/11/19/nyheter/livsstil/fritid/helsevesen/forskning/36310888/
http://www.dagbladet.no/2014/12/07/kultur/meninger/debatt/snus/kronikk/36604105/
http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/06/19/400933.html






søndag 15. februar 2015

I ca ti år har jeg strøket skjorter for kjæresten min, så er hun nystrøken og fin når hun går på jobb

Det er nå mer enn ti år siden jeg råket bort i konemor første gangen, siden gikk tastaturet varmt, mobiltelefonen gikk varm, diverse annet gikk varmt og jeg gikk varm...

Det er faktisk over ti år siden jeg flyttet til et nydelig lite hus i Finnmark, med konemor boende et steinkast unna...
I ca ti år har jeg strøket skjorter for kjæresten min, så er hun nystrøken og fin når hun går på jobb. Når konemor har reist rundt i tjeneste har hun pakket med seg nystrøkne skjorter, vakumpakket og bare til å ta opp fra kofferten etter hvert som hun trenger de... sammen med et passende skjerf.

I et og et halvt år har jeg hatt dobbelsidig senebetennelse i skuldrene med utfordringer på bevegelse der armen må ut fra kroppen, med løft og med rotering. Det er vondt å ligge, det er tidvis vondt å kjøre bil - spesielt å gire.
Likevel, jeg har strøket skjortene til konemor. Det er både koselig å stryke skjortene hennes før hun drar på reis, det er en vane å stryke skjortene hennes og det er noe med at man har kommet i en smørje der det har blitt til at hun ikke stryker skjortene sine selv - selv om hun helt sikkert er i stand til å gjøre det.
Konemor har kort og godt bare ligget unna strykjern og strykebrett, så enkelt er det.

Da vi startet på 2015 og konemor pakket koffert og bag for å reise ned til det nye hjemmet vårt og starte i ny jobb, hadde hun sikkert ti nystrøkne og vakumpakkede skjorter med seg nedover - klar til å ta rett på.
Etter et par tre uker ymtet hun på at det begynner å minke betydelig på skjorter å ha på seg. Vi var nede en tur, hadde med strykjern til å fikse opp i behovet - men det ble ikke på bakgrunn av manglende strykebrett...

I dag du, ringte konemor meg plutselig på facetime - du hører det.
Vanligvis ringer hun barna, det gjorde hun også i dag - i tillegg ringte hun altså meg... og hvorfor?
Jo, hun hadde kjøpt strykebrett og var i gang med stryking.
Ikke bare var hun i gang med å stryke, hun hadde tatt helt av og sto og strøk sengetøy - joda, du leser riktig - hun strøk sengetøy akkurat slik de som i dag er åtti og nitti år gjør... og det er det vel ingen på vår alder som gjør det...
... ikke rart hun ville la meg se det...

Konemor er ei artig skrolle, og fin... Ikke bare fin som i fin for øyet, hun er fin som i fin for øyet og fin i hele seg.
Jeg gleder meg veldig til å være sammen med kjæresten min litt over tid, uten stress... Jeg gleder meg til bare å sitte i sofa på kveldstid, småprate, kose, slappe av... bare være sammen - det blir deilig, og nå er det ikke lenge igjen :-)


lørdag 14. februar 2015

...liketil hendte det at kaffekoppen kom flyvende i veggen...

Jeg har fra jeg var veldig liten, langt ned i barneskolealder, vært lidenskapelig opptatt av skihopp.
Før i tida hadde man en kanal på fjernsynet. Det var ikke NRK1, det fantes nemlig ikke - det var NRK, kort og godt.
Med kun en kanal var det aldri diskusjoner om hva man skulle se på fjernsynet, men OM man skulle se på fjernsyn eller ikke.

Hjemme hos oss hadde vi ikke noe umiddelbar rett til å se TV, det var rett og slett ikke noe selvfølgelighet å få se TV.
Når det gikk sport på TV der i mot, var det ikke noe snakk om umiddelbar rett til eller ikke umiddelbar rett til TV - da var TV kort og godt på.

Langrenn - skøyter - skiskyting - alpint - skihopp...
Å si at TV var på så snart det gikk noe sport er egentlig feil, det var vintersport som var de store greiene - sommeridrett var overhodet ikke interessant.

Jeg for min del har sett på alt av vintersport, og jeg har både sett og hørt mamma se alt av vintersport mens vi vokste opp.
Mest av alt elsket hun skøyteløp, som vel var noe av det jeg hadde minst engasjement i til jeg ble tolv tretten år vil jeg tro. Jeg syntes rett og slett det var noe rart over en vanvittig iver med å se folk gå rundt og rundt... og rundt på en isbane, samtidig som man hengte seg veldig opp i tidels sekunder som de lå forran eller etter skjema - hvilket skjema tenkte jeg i starten, det fant jeg fort ut. Etter hvert kom interessen for skøyter, en glødende interesse...

Farsan rømte huset når det kom sport på TV, han sa at det ikke var værende inne for normale folk. Med det fikk han gjort noe arbeid ute eller han ble sittende ute i garasjen til det var levelig å komme inn igjen som han sa, noen ganger kunne han komme innom en snartur hvor han bare bekreftet at galskapen fortsatt sto på før han gikk ut igjen... og kanskje tok han med seg litt kaffe ut i garasjen.

Mamma var ivrig -
Hun kunne rope, trampe og klappe i hendene... hun kunne også ta tak i den som satt nærmest å riste i vei i sin iver. Dette smittet sannsynligvis over på noen av oss andre som satt sammen med henne, eller om vi rett og slett er født med en intens innlevelse i disse vintersport greiene...
Det kan godt hende jeg er født med en enorm lidenskap for noe av dette, samtidig er jeg definitivt IKKE født med ski på beina... eller skøyter...
Besta fortalte at før TV kom var det radio som var tingen, da kunne mamma sitte ved radioen og være like gal som vi opplevde henne ved TV. Det ble fortalt at hun kunne sitte ved radioen og rope og banke i bordet, liketil hendte det at kaffekoppen kom flyvende i veggen... da tok visst nok besta tenning, og det var ikke ofte hun gjorde...

Langrenn har jeg etter hvert et alminnelig forhold til, det samme skiskyting og skøyteløp.
Skihopp der i mot er jeg fortsatt lidenskapelig opptatt av, så ivrig at det blir både med rop, klapping og tidvis også med gråt... ja du hører det...

Da vi var inne på UNN og fødselen til lillemann ble satt i gang gikk det tilfeldigvis hopprenn på fjernsynet.
Jeg fikk høre det allerede da, og jeg har fått høre det i ettertid - at jeg var opptatt med skihopp mens konemor sto krokbøyd over prekestolen i rier...
At denne frekvensen medfører noen grad av riktighet er så som så, men jeg skrudde da visselig av skihoppet når det var opplagt at riene kom så ofte som hvert tredje til fjerde minutt... allerede fra start...
Konemor har ved et par anledninger påpekt det hun anser som fakta; Jeg har sett Roshild gråte ved to forskjellige anledninger, når ungene ble født og når det går godt med Norge i skihopp...

I dag har det vært skiflyvning på fjernsynet, fra Vikersund - på hjemmebane er en ting, bakke over alle andre bakker er en annen ting.
Norge gjorde en god konkurranse i dag, og det ble ny verdensrekord på 250 meter - en kvart kilometer faktisk - helt rått...
Det var ikke en norske som satte denne verdensrekorden dessverre, heldigvis var det heller ikke en østeriker eller tysker.

Lillemor er lidenskapelig interessert i skihopp, akkurat som eadni. Hun kan spørre meg daglig over lange perioder "er det skihopp på TV i dag eadni, kan du sjekke det?"
Hun kan det norske flagget, det finske, tyske, japanske og østeriske. Hun har klare meninger om at vi ikke synes om tyskeren eller østerikeren. Samtidig bruker eadni masse energi på å forklare henne at vi liker tyskeren og østerikeren, men vi liker ikke at de hopper så godt på ski. Finnlenderen der i mot forteller lillemor meg at vi liker, det flagget som er hvitt med et blått kryss eadni - det liker vi.
Om jeg er opptatt med noe når hopprennet starter eller underveis, kommer lillemor løpende når hun ser norsken, tyskeren, østerikeren, japaneren eller finnlenderen og forteller meg akkurat hvem som kommer. Om hun ikke kommer løpende hører jeg det fra stua når hun roper, skriker og heier i sin iver over hvordan det går når de forskjellige hopper.
Ikke nok med det forstås, neida - Lillemor har hørt på ekspertkommentatorene, og kan fortelle meg akkurat hva hun synes om utførelsen av hoppet. Om det er vingling i lufta eller stødig flyving, og ikke minst hvordan landingen er - stødig, ustødig, med telemark eller rett opp og ned og om de er flink å holde på nedslaget... alt får hun med seg - og hun stiller seg opp og viser meg.

Hvem japanske kasai er og at han er begynt å bli en gammel mann til hopper å være har lillemor også fått med seg, hun roper ut om jeg er et stykke unna eller snur seg rett mot meg om vi sitter sammen og forteller at nå kommer han som er begynt å bli en gammel mann - og som alle sammen liker, det har hun også fått med seg.

Har hoppsporten vært en fryd og glede tidligere, er det blitt ti ganger mer artig å se hopp etter at lillemor har oppdaget sporten - jeg har aldri opplevd noen med den gleden og iveren for hoppsporten som lillemor.
I morgen er det lagkonkurranse fra Vikersund tenker jeg, da skal jeg og lillemor sitte klistret til skjermen - vi skal kose oss og vi skal heie!!!







fredag 13. februar 2015

...den ene i verden som for øyeblikket gir meg mest varme...

Du vet når du sitter alene i sofa en kveldsstund, ser bort på fjernsynet et stykke unna og tenker at du kanskje skulle slått det på?

Jeg ser på den mørke skjermen som står fem - seks meter unna meg og tenker kjapt, skal jeg slå på TV en liten stund...

Klokka alt har passert halv ni om fredagskvelden og jeg innser at fredagskvelden alt er godt i gang på TV.
Jeg sitter og tenker litt, og det slår meg - bortsett fra barnetv til ungene har jeg ikke hatt på fjernsynet de siste to ukene tror jeg...
Konemor var hjemme i Tromsø en tur forrige helg, da dro vi hjem til Harstad og et hus fysisk uten fjernsyn.
Det er litt rart, hvordan man sitter og tenker over at man ikke ser fjernsyn, som om det var det store i verden man hadde utelatt.
TV er ikke på, og TV kommer ikke på i kveld - fredag aldri så mye. Jeg kjenner at jeg nyter stillheten, jeg nyter å bare sitte, bare være i en krok i stua.
For min del er det helt ok, det gjør meg akkurat ingenting å være uten. Jeg leser aviser på nettet, jeg blogger, jeg sjekker opp hva venner og kjente gjør på facebook, jeg ser på bilder av ungene... og konemor...
Men i morgen du, da er det altså en av de helt klart beste TVdagene i hele året - da går nemlig skiflyvning fra Vikersundbakken. Lillemor og jeg elsker skihopp og skiflyvningen på hjemmebane tar vi opp - da kan vi se det akkurat når vi har lyst!!! 

Nå er det helg.
Klokka er ganske nøyaktig kvart på ni en fredagskveld, fredag den 13 faktisk. Jeg har gjort unna kveldsdusjen, kjenner at øyelokkene er tunge allerede og tannkosten driver og roper på meg fra badet.

Det kan bety at jeg er veldig klar til å krype på plassen min i senga, til den ene i verden som for øyeblikket gir meg mest varme - dyna mi... I den grad jeg kjenner behov for nærhet, varme og å kjenne en fasthet rundt meg - så er det nemlig dyna mi som står nærmest å dekke disse behovene for tiden.

Helg -
Det er helg og fri i morgen, den ene grunnen til at jeg fortsatt holder legemet tilbake i sofa og ikke ligger i senga. Om jeg lar meg selv rangle til klokka passerer ni og vel så det, så slipper jeg å stille på jobb tidlig i morgen... det er deilig!
En annen sak er det at det er helg og med det noe som tilsier at ungene ikke sover til klokka syv, men til seks om jeg er heldig - som man jo gjør når det er fri, står opp så tidlig som man ikke kan tenke på å gjøre i ukedagene. Det er uansett bedre å sitte trøtt og slumre i sofa med kaffe en tidlig lørdag morgen enn å tyne seg ut døre og til jobb...

Ungene har planlagt at de vil være ute og leke i snøen i helgen, det har jo tross alt kommet et sted mellom halvmeteren og meteren med snø siste par - tre dager, og innen morgendagen kommer har det kommet enda mer.
Vi skal nyte snøen i stedet for å kjate på den. Det skal lages snøengler, det skal akes, det skal måkes snøhule om man får til og det skal koses ute med varm både mat og drikke.
At konemor sitter i hjemmet vårt lenger sør i landet og ser ut på en vintergrønn plen, som riktig nok ikke vokser vintertid får så være - snakk om kontraster tenker jeg.

Kan du gjøre som sist spurte lillemann meg i dag, kan du gå inn på facebook å høre om det er noen som vil være med oss ut i snøen i helga?
Joda, jeg skal gjøre det ... det er nok snø til alle, står da ikke på det...



torsdag 12. februar 2015

Min tanke, og mitt liv tilsier at det jeg liker å gjøre skal jeg gjøre.

I dag skal jeg, som jeg sa i går, fortelle litt om hvordan denne MyC`en påvirker dagen - hva gjør den med tilværelsen min?

Det skal jeg si deg -
Man lever livet, som vanlig!

Det finnes helt sikkert noen som både har begrensninger som følge av sykdommen, og som lar seg begrense av sykdommen - jeg tilhører ikke noen av disse to gruppene heldigvis.
Min tanke, og mitt liv tilsier at det jeg liker å gjøre skal jeg gjøre. Det som skaper forskjeller på deg og meg er at jeg trenger å tenke meg litt om i forhold til hvordan gripe an enkelte ting - og da fra de mer kompliserte greiene til de aller enkleste selvfølgeligheter.
Det handler om tilpasning - ikke livet etter sykdom, men sykdom etter livet!

Du har hørt det er sagt at man skal gå med hodet hevet?
Jeg kan fortelle deg at om man har MyC lærer man seg å alltid se ned når man går, alltid holde øye med underlaget så man er forberedt på ugjevn grunn under føttene. Den beste måten å ikke snuble i brostein, røtter, ting som ligger flytende rundt på bakken, når man er ute på glattisen osv. er rett og slett å ha øynene festet på bakken der man trør. Om ikke før, så lærer man seg det etter et fall eller to...

Man går i marka som alle andre går i marka, nyter alt det naturen har å gi når man er på tur.
Staver er en fantastisk ting, først en og annen stokk eller kvist man fant i marka, så gamle slalomstaver før man etter hvert har kommet til turstaver som nå selges og kjøpes i hopetall rundt oss - de er fantastiske, og absolutt nødvendige! (Tro om man kan få disse på blåresept?)
Jeg er fullstendig avhengig av å ha med meg staver på enkelte turer, ikke fordi jeg skal trene eller ha hjelp til å dra meg oppover - men fordi jeg er avhengig av de to ekstra føttene / støttene for på enkelte steder å holde meg oppreist. Noen ganger kommer også stavene til kort - da er jeg kjempeheldig som har konemor eller svigerbror som står støtt, holder meg i hånden og har et grep i meg dersom jeg blir ustø.
Løsningen på smerter og ubehag i legger oppover bakker er å bruke ekstra god tid, og enkelte turer også staver. Det skjer på det verste at jeg går ti meter, må hvile leggene, går fem meter, ny hvil... da tar det tid opp en topp som gjerne ikke er så høg i utgangspunktet. Det er likevel ingen hindring - man legger nemlig opp til god tid også på disse korte turene.

Når vi er i marka kan det være en utfordring med at man er sliten og trenger pause, samtidig som kroppen ikke makter stopp fordi den blir stiv, noe som er en veldig rar greie egentlig. Løsningen blir kortest mulig pauser før man er kommet dit man har som turmål, og / evt. myke opp musklene igjen etter pause og når man starter på returen. På sykkeltur er det lite rom for så lite som fire fem sekunders pause fra tråkking selv i nedoverbakker, fordi beina er avhengig av gjevn bevegelse for ikke å stivne. Vintertid er det helt uaktuelt å sykle, fordi en liten ustøhet på bakdekket vil sette meg ut av rytme og med stor sannsynlighet sende meg i grøfta.

Løsningen om vinteren er å gå fra sykkelturer til å bruke beina. Piggsko eller isbrodder er et absolutt så snart det er feste for disse ute - altså ikke umiddelbar hindring fra å bevege seg ute om vinter heller.
Det er heller ikke sjelden at bilen brukes som alternativ til buss eller for å hente barna i barnehage og skole - to minutters gange hjemmefra, på bakgrunn av risiko for fall om jeg går.

Konemor lurte forresten på å kjøpe sykkelsko til meg i julegave et år. Hun sa det var en seriøs tanke og med godt hjerte, til hun kom på at jeg trolig ville drepe meg selv med sykkelsko og sykkel - og fant det best å finne noe mindre livsfarlig...

Hansker eller votter på hendene hindrer hendene i å stivne fullstendig til. I tillegg til at hendene blir stiv kryper det også en intens smerte som jeg ikke vet hva er i hele hånden og helt ut i fingertuppene når det blir litt kaldt ute, denne kan jeg unngå en stund dersom jeg tar noe på hendene.

Jeg har fra jeg var veldig liten, omtrent på alder med mine egne småsmurfer som nå er seks og syv, lært meg metoder for å henge med. Bøy og tøy før man skal på buss, fly eller båt. Bøy og tøy før man vet man skal gå fortere, løpe, eller gå i trapp.

Utfordringen min i trapp er at leggene mine godt kan gå en etg. og kan hende også to uten store problemer. Når jeg har gått ca to etg. begynner leggene å prikke og verke som de gjør i en bratt oppoverbakke, noe som etter hvert har lært meg å bruke heis på tross av at jeg ikke er så glad i det.

I og med at musklene jobber hele tiden blir kroppen sliten og behovet for hvile og tidvis også søvn øker. Dette er vanskelig å styre både ut fra små barn, og ikke minst ut fra at man ikke vet når tid man blir liggende og kjenne alt annet enn at kroppen hviler. Litt av nøkkelen er kanskje å hvile når muligheten er der - mens ungene leker rundt en osv.
Her må jeg understreke at jeg hviler aller best når ungene og konemor er i hus, type alle er på plass og alt er som det skal - da kommer roen.

I det store og hele er det en god livsstrategi å styre unna stress, kaos og kulde. Samtidig er det en stor fordel å styre inn mot ro, varme og det som gir glede og velbehag i livet. Man må leve, man må ikke legge begrensinger på seg selv rett og slett - da blir det bra, da blir livet godt å leve!


onsdag 11. februar 2015

En liten ustødighet og jeg faller over ende...

I går fikk du mange spørsmål og jeg fortalte at jeg i dag skal si litt om hvordan MyC, forkortelsen på en arvelig muskelsykdom, virker inn på smurfen.

Helt kort om sykdommen først;
Musklene jobber hele tiden, ved fysisk aktivitet, i hvile, mens man sover. Det går i perioder man er verre og heldigvis også noen da man er bedre. Det er verre når det er kaldt og det er verre ved stress. I dårlige perioder kjennes det ut som om man går med konstant gangsperre - i både armer og bein.
I disse periodene som varer over dager og uker kjennes det ut som musklene konstant er kommet rett fra trening, det prikker og kribler, det kiler og pulserer.

Prøv å forestille deg at du er kjempetrøtt og vil bare sove. Når du har lagt deg opplever du at du ikke kan finne ei avslappende stilling for hodet og nakke, det kribler og prikker i øyelokk, panne og liketil opp i hodet. Du tar deg selv i å tippe hodet fra side til side, og du ligger og strekker på beina det du klarer - tøyer ut gjør du rett og slett, fra tær til hode... uten spesiell effekt.
Resultatet av at musklene jobber hele tiden er selvfølgelig at musklene som jobber blir kortere og tykkere, der kommer forklaringen på vakre armer - for ikke å snakke om flott nakke.
Musklene blir ikke bare korte og tykke, de blir og veldig harde - og vonde, spesielt i de tyngste periodene.
I tillegg til at musklene blir korte og tykke, harde og vonde - blir de også stive, det vil si at man blir stiv i bevegelsene sine.

Det er lite godt å våkne opp midt om natten og du må bruke opp mot halv minuttet (i alle fall) på å snu deg i sengen fordi du er stiv og det verker i ryggen. Det er også lite godt å være på tur i marka og kjenne at du sliter med å bevege deg oppover bakkene, ikke fordi kondisen nødvendigvis stopper deg - men fordi leggmusklene blir så hardt kjørt at det både verker, iler, prikker og rister i de.
Når man har en jobb der man stadig treffer på nye mennesker og i høflighetens navn skal håndhilse, tar man tak rundt hånden man håndhilser på - slappe håndtrykk gir et ille førsteinntrykk er nemlig min oppfatning. Det er der i mot pinlig når et allminnelig håndtrykk gjør at man enten blir ved å holde fast i personen eller man løsner tak, mens formen på hånden fortsatt tilsier at man holder den andre.

Jeg elsker å gå turer i marka, være ute i naturen. Det går opp bakker og ned bakker, over bekker, vandring på stein og ur, i ulent terreng og på flate.
Kondisjon er noe for seg selv, den kan man gå god ved bare å gå noen turer - det gjør også jeg. Utfordringen for min del i marka er andre ting - kryssing av bekker og elver der man må holde ballansen på steiner over, vandring på plankelagt myr og ikke minst det og vandre bratt oppover eller nedover.
Det verker i leggmuskler oppover bakker og det rister som ved krampe i de samme musklene nedover bakker - jo brattere jo verre.
En liten ustødighet og jeg faller over ende fordi kroppen stivner umiddelbart, da er det spesielt trasig om jeg er i ferd med å krysse ei elv eller en bekk.

Å varme opp muskulatur er en hensiktsmessig greie når man har denne sykdommen. Det som er rart, er at når jeg har blitt skikkelig varm stivner jeg umiddelbart dersom jeg sklir ut av rytme i bevegelse, eller tar en pause i bevegelse på bare noen sekunder.

Har du noen gang snublet og falt over ende på gata, helt plutselig?
Har du gått over ende ombort i en buss?
Hva med å falle i armene på fremmede mennesker?
Eller, hva med å falle over ende mens du står helt bom stille?

Jeg har gått i byen vintertid og det går greit, helt til jeg glir på isen - ved at en fast rytme har blitt brutt har jeg gått rett i bakken... mens jeg har vært midt i gangfelt... framfor biler...
Jeg har stått ombord i buss ved flere anledninger der det har blitt plutselig brems, gassing eller svinger - har ikke hatt sjans til å holde meg på beina og fyket bakover og rett i håndtak og hva det måtte være som stikker ut - det er vondt!
Jeg har gått langs ei av hovedgatene i Oslo sentrum i ei fast og fin takt, når jeg plutselig har snublet i en brostein... Vips - stokke stiv, ingen mulighet til å stable beina under en og på hodet mer eller mindre inn i armene på vettskremte søringer... vil nok tro at noe av det siste de så for seg en fredelig onsdag i hovedstaden var en nordlending midt i fang...

Eksemplene er mange, og de aller sprøeste er bare helt sprø...
Når du sitter og skriver på ett eller annet, snur deg bort i noen sekunder for å hente ett eller annet i hylla, setter deg tilbake ved tastaturet og fingrene ikke evner touchmetoden før man har varmet de opp igjen.
Når du reiser deg opp for å gjøre noe, eksempelvis hente noe - og det ser ut som du har cerebral parese de første metrene, fordi du mer eller mindre sleper beina etter deg.
Når du sitter ved middagsbordet, gaper og putter mat i truten - for så å kjenne at du trenger et par tre tygg i slowmotion før du er varm nok til å tygge maten.
Når du får ei heftig hostekule der du trekker pusten, hoster - og kjenner at magemusklene henger igjen i utspent stilling for så å krype sakte tilbake til utgangspunktet.

Noe av det sprøeste var da jeg etter en sykkeltur på konemor sin litt for store sykkel sto rett opp og ned utenfor inngangspartiet vårt, hadde gått av sykkelen med et bein på hver side av sykkelramma (noe jeg vanligvis styrer unna). Jeg sto i fire - fem sekunder, mistet ballansen og gikk rett i den steinlagte bakken... det skulle by på sår, hevelser og vondt...

Hva gjør disse greiene med en, hvordan påvirker de dagen, hva gjør man med det?
Det tenker jeg å si litt om i morgen :-)


tirsdag 10. februar 2015

At jeg har valgt å trene styrke er ikke ønsket om six packen sin skyld

Trener du?
Er du noe særlig i fysisk aktivitet?
(Om du får høg puls og peser som en hval er di greie, som du skal få ha i fred...)

Om du trener, er det for bedre kondis eller fordi du ønsker fastere rompe, fine armer og ei hard brystkasse?
... sikkert mange andre gode grunner også - hotlook, six pack, opplevelse av mestring og velvære, dametekke... eller mannemagnet, hva vet jeg...

Bruker du tidvis kropp og muskler på en slik måte at du kjenner det i muskulatur i etterkant?
Kjenner du da at det pulserer i legger og lår... og kan hende andre steder?
Er du kjent med gangsperre?
Og videre det noen betegner som gangsperre i både armer og bein?
(Personlig har jeg stusset over dette med gangsperre i armer, sikkert fordi jeg kjenner få - egentlig ingen - som går med armene).

Har du hatt krampe noen gang, i beinmuskulatur?
Har du hatt så kalt leamus i øye?
Hva med ryggen, noen gang vært så stiv og støl at du ser ut som du er 87 år når du skal snu deg i sengen eller kommer vandrende, og ikke 40 eller 29 år som du egentlig er?
Har du noen ganger hatt vondt i kroppen, så pass at du egentlig har hatt lyst til å bare ligge i sengen eller i alle fall holde deg hjemme?

Er du en høflig person, pleier du å håndhilse på folk?

Jeg har trent styrke til og fra i seksten år, før jeg stoppet for halv annet år siden.
At jeg har valgt å trene styrke er ikke ønsket om six packen sin skyld, i så fall har jeg litt å jobbe med enda...
Jeg har valgt å trene styrke fordi det har gitt meg veldig mye;
Psyke, velvære, løst opp spenninger, utløp for frustrasjoner og stress, glede og ikke minst har jeg hatt tro på at jeg faktisk både styrker muskulatur og får fastere og finere muskler.

Jeg har i alle år fått høre at jeg har fine armer og fin nakke, liketil har en tatovør fortalt meg at jeg har sjelden fin arm å tatovere i (noe jeg har tenkt må utnyttes, og planlegger neste tatovering).
Det er jo bra har jeg tenkt, og videre har jeg tenkt at jeg er heldig som ikke trenger å legge så mye energi og tid i treningen for å oppnå resultater.
At det skulle vise seg at all den energi og tid jeg har lagt i treningen muligens ikke er det som ligger til grunn for verken armer, nakke eller brystkasse var aldeles ikke noe som falt meg inn.

Neida du -
Det skulle vise seg at jeg ikke bare har fått blå øyne, søte ører, potetnese og sans for jenter fra mine foreldre - jeg har også fått en genfeil som gir meg fast fin muskulatur stort sett gjevnt over. (Noe av denne muskulaturen er kamuflert av det mine søte barn har funnet ut er fettceller).

Denne lille detaljen i genene som peker bort fra normalen hos oss mennesker, har sin innvirkning på tilværelsen min - både synlig i perioder og da over korte sekvenser, og mer usynlig gjevnt over.
I morgen tenker jeg å fortelle litt om hvordan innvirkning MyC har på smurfen og som man sier når man står fram for en stor gjeng tilhørere "jeg vil komme tilbake med noen eksempler".

mandag 9. februar 2015

Tidsklemma handler i stor grad om prioriteringer tenker jeg...

http://www.itromso.no/nyheter/article10620347.ece?fb_action_ids=916790108341985&fb_action_types=og.comments

Tidsklemma er et begrep som stadig brukes oftere, det skrives opp og ned om alt folk har å gjøre -
voksne som må på jobb, barn som skal leveres i barnehage og til skole / SFO, arbeidsdager, henting i de samme barnehager og skoler / SFOer, handling, middag, svømming, fotball, dansing og hva i svingende man måtte drive med...

Det skrives artikler og snakkes om at barn og unge har for mye å gjøre i dag, man har rett og slett så mange jern i ilden at vi pr. definisjon har utbrente barn og unge.
Jeg tenker det er alvorlig, det er faktisk det. Dersom det stemmer at vi har barn og unge som er så opptatt, som har så mye å gjøre at de ikke bare blir slitne - men utbrente... da er det veldig alvorlig.

Hvordan er det i smurfeland, her hos oss?
Vi har akkurat fått en skolegutt, og i forbindelse med skolestart spurte han om han kunne få begynne på fotball. De siste to - to og et halvt år i barnehagen har det vært spørsmål fra gjevnaldrede barn og tidvis fra noen foreldre "går han på fotball?" "har dere tenkt at han skal sarte på svømming?" "Er han på allidrett?" og mere til.

Nei, han er ikke på fotball...enda...
Vi ser at svømming er kjekt, men har valgt å vente...
Joda allidrett høres flott ut, men vi velger å styre unna styrte aktiviteter enda en stund...

Når barnehagedagen har vært over for ungene, og etter hvert barnehage og skole / SFO, har ungene fått nok.
Vi har i stor grad vært våkne lenger enn barna, mens de har lengre dager i barnehage og skole / SFO enn vi har på jobb - dette på tross av at de er barn i barnehage og første klasse.

Så nært som for et år halv annet siden dro en av oss hjem rett fra jobb og startet på middagen for å få den klar, eller vi lagde klart dagen før - dette for å slippe at ungene var helt gåen når maten kom på bordet.
Siste drøye året har vi plukket med oss ungene på hjemvei, og vel hjemme har de sittet helt utkjørt i hver sin stol framfor barnetv mens middagen er blitt til - i den ordinære barnetv-tiden har de vært klar for stell.

Handling har vært lagt opp til at en av oss voksne, gjerne meg, tar på fridager - eller vi har tatt det i helgen.
Det er noe med tiden, små barn, stelletider og leggetider.
Konemor har flekset på morningen slik at ungene slipper stress, og jeg har gjennom det siste året startet jobben halv syv om morningen for å komme fra jobb tidlig og hente barna. På tross av at ungene har vært hentet til ca kl. 1500, er de slitne.
Når man bruker tid på henting og på å komme seg hjem, er man gjerne ikke hjemme før 15.30 - 16.00.
Middagen har stort sett vært ferdig til ca 16.30. Når man etter prøving fra barna var veldig små, og ved gjevne kontrollsjekker, har kommet fram til at det er veldig høvelig å roe ned småsmurfene fra i alle fall kl. 18.00, så blir det liten tid til ymse aktiviteter utenom.

Vi landet ganske snart på at det ikke er rom for styrte fritidsaktiviteter, ikke så lenge vi ikke skal drive både unger og oss selv til vanvidd.
Dersom vi hadde startet på svømming, fotball, dansing eller allidrett for to år siden, eller tre - etterom ungene aldri har spurt om å få starte på disse tingene, hvem hadde det i prinsippet da vært for?

Det kinkige er at når lillemann nå ønsker å spille fotball, så har han naturlig nok vil jeg si, et stykke å gå for å ta igjen de som har spilt i to og tre år. Hadde det likevel vært rett av oss å introdusere han for fotball som tre - fire åring og drive han rundt derfra? Hadde det vært feil av oss å si nei med hensyn til energi, kapasitet, helhetlig velvære og helse for poden, dersom han hadde spurt om fotball som fireåring?

Vi har trolig vært noe hard vil noen si, mens andre vil si fornuftig.
Selv har vi ment at hensynet til barnekroppens behov for en blanding av aktivitet, hvile, lek, utfoldelse, søvn, ro og mer til har vært det avgjørende. Vi har hatt klokkeklar tro på at vår fireåring eller femåring ikke evner å se verken begrensninger eller hva som skjer med barnekroppen dersom den skulle løpt rundt på ei tid vi har erfart at den aller helst skulle fått koble av. Vi har hatt stødig tro på at det er vi som må se behov, som må kjenne begrensninger på vegne av våre små barn, at vi må stole på at det er vi som kjenner barna og vet hva som er best for de - og ikke minst når tid de antas å være klare for forskjellig.
Det tror vi fortsatt.

Jeg nekter å tro at skole eller barnehage kjenner våre barn best som det har vært hevdet i media på bakgrunn av at barna er der dagtid (sammen med et hopetall andre barn som man da også måtte anta skole og barnehage kjente best...hvor godt kjent tror man en lærer blir med hvert av barna ved å ha disse i klasserommet?)

Lillemann har startet på fotball i høst, og den dagen i uken det er fotball har vi ikke bare to slitne barn, men to barn som er helt på felgen etter treningen. Han fordi det har gått i ett fra morningen rundt kl. 06.00, hun fordi hun ikke har fått den roen hun trenger om ettermiddagen på bakgrunn av brorens trening med opp fra hvile, ut av huset, levering, henting, rutinebrudd osv.

Når stelletiden inntreffer allerede fra kl. 18.00 og avleggerne er i seng til kl. 19.00, sier det seg selv at det blir ikke mer tid enn nødvendig til å komme seg hjem, lage middag (for eadni) og hvile (for barna), spise middag, litt lek etter middag og stelling før det er leggetid.
Bursdager ønsker man ikke å ta fra ungene, at invitasjoner til disse kommer midt i uken lager krøll i rutiner avleggerne er avhengig av for å fungere optimalt - så har man det gående, det skal ikke mer til.

Tidsklemma -
Jeg har fått presentert tidsklemma ved anledninger tidligere, og opplevde det vanskelig å kjenne meg igjen i den såkalte tidsklemma nettopp fordi jeg ikke hadde en opplevelse av at tiden ikke strakk til. Vi gjorde da som nå i forhold til aktiviteter, noe som viser seg å være korrekt i forhold til struktur og behov både hos barna og oss voksne.

Jeg tenker heller ikke vi er noe offer for tidsklemma i dag, samtidig som jeg stadig hører folk bruke den benevnelsen overfor oppgaver, aktiviteter og krav hos oss... Hver gang jeg får en kommentar eller noe som på en eller annen måte kan antyde at vi sliter med tidsklemma driver jeg dermed oppklaringsarbeid, vi har ikke den store tidsklemma... egentlig...
Vi går på jobb og leverer til barnehage og skole, og vi går fra jobb og henter i barnehage og SFO - det er stort sett hva vi fyller dagene med og noe man ikke kommer i tidsklemme på grunn av - ikke så fremt det ikke dukker opp noe uforutsett.

Den største tidsklemma hos oss, i alle fall den største tidstyven - som gjør at vi ikke får gort det vi vil gjøre hjemme, at vi kommer noe bakpå, at humøret synker og irritasjonen evt. stiger - det er hjemmeleksene til syvåringen vår.
Jeg var ikke klar over for en leksemotstander jeg er, ikke før vi fikk en skoleunge.
For meg er det helt riv ruske galt og til stor provokasjon at poden på seks år, nå syv år, skal bruke en halv time til en time av sin kostbare leketid om ettermiddagen til å dille med leselekser, mattelekser, tegnelekser og annet som skole og lærere har en plikt til å ivareta - de både har utdanning til det og har betalt for å lære poden disse greiene - likevel sender de det med ungene hjem.


"– Ettermiddagen er det mest stressende tidspunktet i løpet av dagen. Da skal vi hjem fra jobb, hente i barnehagen, handle til middag, lage middag og spise middag. Det skjer veldig mye fra klokka 16.00 til jentene legger seg klokka 19.00. Da kjenner vi på tidsklemma, sier Lena (33)."
(Utsnitt fra avisa iTromsø)

Ettermiddagen er tidvis den mest stressende tiden på døgnet her i smurfeland hos oss, like ofte kan det være morningen...
Feil - 
Morningen er den mest stressende tiden på døgnet i smurfeland, men selv morningen er heldigvis ikke noe reelt stress i - det er jeg takknemlig for.
Det er deilig å spise frokost sammen før man går på jobb, i barnehage og på skolen.
Det er deilig å holde hender bortetter veien mot barnehage og skole, eller se småtassene danse framfor seg.
Det er definitivt ingenting som er så deilig som å vandre fra jobb med retning SFO og kjenne det krible i magen etter å få hjem småsmurfene.
Det er godt å drive med middagen på kjøkkenet mens ungene sitter slitne i hver sin stol, og det er åpenbart at de hviler og finner roen etter en lang dag med inntrykk i småhodene.
Det er hærlig å høre skravla gå på avleggerne ved middagsbordet - om barnehage, hendelser og lek på SFO.
Det er en utfordring for eadni å rive opp lillemann fra den roen og hvilen han har funnet i fjernsynet, for at han skal sitte og terpe bokstaver og stavelser, finne ut hvor mange epler og pærer som ligger i hver tegnerute eller rett og slett tegne epler og pærer.
Det er en utfordring for eadni å holde igjen for å be lillemann om bare å slappe av, la leksene være... som jeg egentlig har lyst til...
Det er vanskelig å se lillemann reise seg fra middagsbordet i femtiden, registrere at han får et kvarter med hvile framfor tv før han må gjøre lekser en halvtime og videre får seg kvarter til en halvtime lek før han må på badet og stelle seg.

Det er godt å sitte i sofa med Mac`en i fanget og skrive blogg mens ungene ligger i hver sin seng og bare hviler før søvnen tar de, det er forresten ikke bare godt - det er kjempegodt.

Tidsklemma du -
Jeg tror mye av den etter hvert så omtalte tidsklemma er noe vi tar på oss selv. Det er ingen som står og trykker fritidsaktiviteter over hodene på oss, det er ingen som tyner oss til å stille opp verken her eller der - vi greier det fint selv.
Faktisk lurer jeg tidvis på, har ungene bedt om å være med på alt selv og er det noen ting de bare må følge med på for at søsken eller foreldre skal noe?

Ved å vende blikket innover hos oss selv ser jeg at tidsklemma ikke er et stort problem, en stor utfordring eller en kamp -
Vi fyller ettermiddagene i uken med masse kvalitetstid og kosetid sammen med barna. Helgene fyller vi også med kvalitetstid - turer i skog, mark og i fjæra.

Prioriteringer -
Tidsklemma handler i stor grad om prioriteringer tenker jeg, den er dessverre i stor grad blitt noe som krediteres samfunnet og alle skal på en måte være opptatt av den.
Jeg tror vi selv må begynne å ta innover oss og bære i alle fall en stor del av ansvaret for tidsklemma.


Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...