torsdag 27. februar 2014

har kjent kvælertakene

Det blogges en del om angst har jeg lagt merke til, og det dukker av og til opp en og annen artikkel i ei og annen avis eller et blad om personer som har angst.

For noen år tilbake, for 15 - 16 år siden for å være mer nøyaktig, var det en artikkel i et ungdomsblad om ei ung voksen på 23 år med angst. Overskriften på artikkelen var direkte sitat fra personen i artikkelen "har kjent kvælertakene".

Personen fortalte om hvordan angsten styrte livet hennes, hvordan angsten påvirket ned i hver minste ting i hverdagen;
Offentlig transport var et mareritt, ingen kontroll eller styring - overlatt i hendene til en fremmed. Kafé var en utfordring, der det gjalt å finne et bord som ga ryggen fri og oversikt i rommet. Store forsamlinger var et mareritt, med mange fremmede og mangelfull oversikt og kontroll. Sosiale settinger i det hele tatt var et mareritt, med analysering av mennesker rundt og en kontinuerlig bruk av energi for å opprettholde kontroll i situasjonen. I det store og hele var tilværelsen til jenta i bladet en stor utfordring, der det var helt klart at det var angsten som styrte personen og ikke omvendt.

Jenta fortalte om sin bakgrunn og de bakenforliggende årsakene til den enorme angsten som preget livet hennes - og man kunne ut fra angstens omfang undre seg, hvordan skal det i det hele tatt gå med dette mennesket? hva skal bli hennes tilværelse i årene framover? hva har hun å se fram i mot?

Det unge mennesket i bladet for mer enn 15 år siden har gjort en fabelaktig jobb - hun har vist at det går an å jobbe ikke bare mot, men også med angsten og på den måten klare å ta styringen tilbake i eget liv.

Når man er så angrepet av angst som jeg var for 15 år siden, tror man på et tidspunkt at man ikke kan bli kvitt angsten.

Jeg var heldig å prate en del med en fantastisk ung og flott lærer jeg hadde da jeg var 18 - 19 år gammel, denne unge mannen hadde angst selv og visste hva han snakket om. Han sa til meg ved et tidspunkt "du vil sannsynligvis aldri bli kvitt angsten med din historie og med tanke på hvor sterk angsten er, men du kan lære deg å leve med den".

Disse ordene tok jeg til meg, og jeg bestemte meg ved et tidspunkt for at jeg skal forbi, jeg skal ha et normalt liv, jeg skal stå på egne ben, jeg skal ha meg en utdanning og en jobb, jeg skal kunne rå over egen økonomi gjennom jobb heller enn å være avhengig av trygd…

Jobben har vært et helvete underveis.
Det har vært psykisk smerte, fysisk smerte, gråt, sinne og en opplevelse av fullstendig håpløshet. Det har og vært støtte, samarbeid, glede, tro og masse håp.
Etter hvert som tiden har gått, har jeg kommet så langt at jeg faktisk kan se på angsten som en venn og et barometer. Jeg har blitt en god menneskekjenner vil jeg påstå, og ikke minst har jeg fått den mest dyrebare erfaringsbaserte lærdom av alle - i dag er dette så verdifullt at jeg vil påstå at dette er noe jeg ikke vil være foruten.

Det er i dag veldig sjelden jeg kan si at jeg blir grepet av angst, men fra tid til annen skjer det - og når det skjer er det fortsatt lammende og vondt.
Angstmage, pust dypt, skaff deg en helhetlig oversikt over hva som skjer og ikke minst du dør ikke av det er kjente opplevelser og tanketips. 


Å leve med angst krever sin dame, eller sin mann.
Å eksistere er en ting, men å leve med angst er en kunst. Man lærer seg etter hvert å kjenne igjen symptomer og signaler, filtrere og sortere, se sammenhenger og realitetsorientere, forstå og ikke helt klare å forstå. Angsten er usynlig for omverden, den kan rase fritt på innsiden av meg mens du som sitter på siden ikke en gang har en minste anelse av at noe er galt.
Man lærer seg etter hvert forskjellige måter å justere, håndtere og handle på både i kjente og fremmede situasjoner. Selv om man ikke blir kvitt angsten vinner man etter hvert tilbake styringen over eget liv, en opplevelse som er helt ubeskrivelig for en som har levd under angsten over år.

Jeg så opp til min unge lærer da jeg var 18 - 19 år gammel, i dag ser jeg opp til meg selv som det største eksemplet jeg kjenner til på at det går an å være nedsyltet i angst og likevel klare å komme seg ut til det umulige. Jeg har hatt det privilegiet det er å sitte ved siden av, å støtte pasienter med angst. Jeg har fått være til stede og forstå, har kunnet tillate meg å si at det kjennes ille ut - men det går over. 

Den beste medisin mot angsten er ikke medisin som i piller - den beste medisin mot angsten er prat, er åpenhet. 

Det hender kjæresten min sier til meg "det er ganske utrolig at du har den jobben du har, med den angsten du har" - og hun har et veldig godt poeng. Det er faktisk ganske surrealistisk at jeg har den jobben jeg har - og enda mer sprøtt og tilfredssillende er det at jeg liker jobben min, jeg koser meg i jobben min - jeg ville i dag ikke hatt en annen jobb enn den jeg har.





jeg var lett å finne der jeg skilte meg ut med mitt unge vesen blant alle pensjonister :-)

Etter en lang og god dag med fag og fornuftig innputt i går, dro hele gjengen - 26 i tallet, på musical om kvelden i går.
De som i forkant har gått ut og sagt at stykket er et fyrverkeri, de har ikke overdrevet - det var rått!

Da vi kom inn hovedinngangen på teateret, var det noe som begynte å røre seg i hodene på oss -
...det var nemlig en del ting som kunne tyde på at dette skulle være kvelden på teater for norsk sykepleierforbund og pensjonistforbundet… og det må sies at de var heldige med valg av kveld, når man tenker på andelen sykepleiere de hadde rundt seg i salen…

Da man var på toalettet i forkant av forestillingen yret det med gamle tanter med og uten stokk inne rundt vaskene - hjelp til å holde dører og beskyttende hender forsiktig i luften som omkranser gammel tante når man ser hun tipper mistenkelig mye mot ene siden i det hun beveger seg mot døren.

Når man så seg omkring inne i den røde salen, alt var nemlig rødt, kunne man se en veldig stor andel hvite hoder framfor seg - noe som sier litt om at pensjonistene ikke bryr seg veldig om å farge håret, og det synes jeg personlig er en fin ting - man skal være stolt av litt hvitt hår på hodet når man er pensjonist - spesielt om man tenker på alternativet som ofte er lite eller ingenting hår.

Etter forestillingen gikk jeg meg bort da vi var kommet ned i utgangspartiet, og ikke på hvilken som helst måte, neida…
… jeg gikk meg plutselig bort blant alle de titalls pensjonister som befant seg i rommet.
I det ene øyeblikket hadde jeg oversikt over hvor mine egne befant seg, i neste sto jeg midt mellom masse hvite hoder og lurte på hva i alle dager som var kommet over meg. Det kom en sykepleierkollega  veldig snart da, jeg regner med - håper i allefall - at jeg var lett å finne der jeg skilte meg pent ut med mitt unge vesen blant alle pensjonistene :-)


mandag 24. februar 2014

du bruker å være hjemme, må du virkelig dra, vil du det eadni?

Eadni visker i øret til lillemor:
I morgen når du våkner er eadni dratt på jobb, og når du kommer fra barnehagen er eadni på jobbreis og kommer hjem om noen dager.

Lillemor:
Nå er det min tur til å viske - Eadni, når du kommer hjem fra jobbreis, da får du lov å komme i bursdagen min… skal vi ha godteri da??


Noen minutter senere prater jeg med lillemann:
I morgen når du våkner er eadni dratt på jobb, og når du kommer fra barnehagen er eadni på jobbreis og kommer hjem om noen dager.

Lillemann:
Hvorfor det eadni, hvorfor skal du dra på jobbreis - må du det?
Eadni: Det er kjekt for eadni å få med seg denne reisen og det som skjer på den.
Lillemann:
Men du bruker ikke dra på jobbreis, du bruker å være hjemme - må du virkelig dra, vil du det eadni?


søndag 23. februar 2014

. de er litt små til kaffe enda...

Når vi vokste opp hadde vi hver vår lille kaffekopp, en pitteliten kopp som rommet mindre enn en halv desiliter - snill pike sto det på koppen til meg og mine søstre, og snill gutt sto det på bror sin.

Koppene sto i skapet og kom ned til bruk en søndag fra tid til annen, da ble det dekket på stuebordet med kaffe og litt å bite i.
Disse stundene var fantastiske, vi fikk kaffe i de små koppene våre og vi hadde en kakebit eller noe annet å spise til.

Dette er stunder som sitter godt fast hos meg, og som jeg blir minnet på fra tid til annen - når jeg ser koppen min i finskapet eller som i dag, når ungene sitter med skiven sin framfor barne -tv.

Småsmurfene har ikke egen kaffekopp, de er litt små til kaffe enda synes jeg…
Vi har og en greie med at man spiser på kjøkkenet, man drar ikke med seg maten rundt om i huset - herunder at man for eksempel ikke ønsker gris med mat i stuen.

Det er likevel slik at de deilige små avleggerne våre gjerne får, når det er søndag morra, sitte i godstolene i stua og spise frokost mens de ser barne -tv.

I utgangspunktet er dette noe helt annet enn når man dekker på rundt salongbordet som min mamma gjorde, det er likevel noe som går igjen;
Jeg blir sittende å se på de der de sitter i stolene sine, og jeg kjenner noe godt langt inn i hjertet mitt.

At våre deilige to får lov å sitte slik en dag i uken, gjør at de får noen gode minner å ta med seg inn i voksenlivene sine - jeg håper i alle fall at dette er noe de vil huske som en god ting fra de var små, som jeg husker de små kaffekoppene.


fredag 21. februar 2014

hvorfor er vi sprukket i munnen og rompa?

Lillemann: Eadni, hvorfor er vi sprukket i munnen og i rompa?
Eadni: Hva er det du tenker på lillemann, når du sier sprukket?
Lillemann: Ja, vi kan jo prate og åpne munnen, og rompa er jo sprukket…
… pause …
Lillemann: Og hvorfor har gutter guttetiss og jentene jentetiss?

torsdag 20. februar 2014

kan hende man får sett mer barne - tv enn man har sett for seg de nærmeste døgnene...

Jake og sjørøverne, sofia den første, tøfferud, doktor mc stuffins, postman pat, henry kosemonster, timmytid, brannmann sam, bosse, ridder micke, mikkemus klubbhus, tøfferud, lille prinsesse, dora utforskeren, diego, molly og milly, elleville elfrid, dinosaurtoget… osv…



Det er utrolig mange forskjellige barne -tv programm!!!

Hvor er det blitt av pippi langstrømpe, emil, ronja røverdatter, tjorven, de to gode naboene og mulvarpen?

Ungene sitter bomfast i stolene framfor tv etter barnehagen mens de venter på middag, de spiser og de vil gjerne sitte ved barne - tv igjen og slappe av. Begrensninger er fint, å la de finne ro og moro ved barne - tv er og greit…

Spesielt greit er det når man ikke er helt i form, å sitte helt i ro å bare se barne - tv mens man kjenner at man egentlig blir slappere…
Det passer egentlig og for de voksne, når man kjenner at man blir tettere og tettere i systemet, tungere og tungere - i hodet og ikke på vekten denne gangen, mer og mer svimmel og ør…

Hvem vet, det kan hende man får se mer barne -tv enn man har sett for seg de nærmeste døgnene…

Mens noen ligger og knør bakfram i stolen, sitter andre rett opp og ned og ler så hjertelig at vi andre bare må smile med…


tirsdag 18. februar 2014

kunne plutselig kjenne lukten av mammas bollemelk bre seg inn i rommet...

Jeg husker da jeg var liten jente og vi dro i flokk ned til hytta i skogen der besta bodde, det hendte hun lagde bollemelk til oss…

Da satt vi ute i gresset med hver vår skål - oppå en stubbe, en krakk eller hva vi fant å ha den på. Besta lagde den aller beste bollemelken man kan tenke seg - passe faste boller, passe myke boller, passe tykk melk… mmmh…

Mamma lagde og deilig bollemelk til oss, farsan var ikke alltid like glad - fordi han ikke syntes verken bollemelk eller grøt var mat, sånt hadde man i krigen…

Vi kosa oss med mamma sin bollemelk - passe store, passe faste, passe myke, passe tykk melk - og med god smak av vaniljesukker i melken, noe annet til var utenkelig.
Nesten alle sammen kosa seg - om man ser bort fra farsan, som uansett spiste den og ene søstra mi som den dag i dag ikke synes bollemelk er godt.

I ung voksen alder har jeg fått bollemelk servert hos en venn på videregående - vi var da et høvelig gjeng som var samlet ute hos henne, noen i ren bollemelks ånd mens andre var mer nysgjerrig på hva bollemelk var - det var bollemelkkos!!

Da jeg bodde hos et veldig koselig kvinnemenneske etter videregående lagde hun bollemelk til oss, deilig og god bollemelk - og med forskjellig bakgrunn og opphav ble det til at noen hadde vaniljesukker til, noen kanel og sukker og noen syntes alt det var rart og ville ta den bar.

Mens jeg studerte kom mamma på besøk til oss, og jeg kunne plutselig kjenne lukten av mammas bollemelk bre seg inn i rommet vi satt og leste - det var en fantastisk deilig opplevelse…

Nå går det lang tid mellom hver gang jeg spiser bollemelk, og når det skjer lager jeg den selv - som i dag… da blir det med en høvelig klæsj vaniljesukker i melken - for det skal smake vaniljesukker av melken, og det blir med sukker og kanel til - det er utrolig hva man tillegger seg av vaner fra den store verden.

Lillemann lurte på hva jeg drev med, og om det var nødvendig å ha disse bollene oppi melken - kan man ikke bare spise melken?
… Etter å ha smakt litt spiste han både boller og melk med smil …

Konemor liker bollemelk, jeg tror faktisk hun har blitt kjent med bollemelken etter at hun traff meg - en av bollemelkens venner… tro om det finnes noen gruppe som kaller seg for det, bollemelkens venner???

Om det finnes ei gruppe som kaller seg bollemelkens venner, ja da skal jeg melde meg inn der :-)



søndag 16. februar 2014

fingermaling i rene storproduksjon...

To små avleggere har styrt rundt meg i dag, fra tidlig på morningen… likevel ikke så tidlig som eadni var påan i dag :-)

Vi har hatt en lekens, i alle fall barnets, dag i dag.

Barne - TV og frukt på morningen mens man venter på frokost - for man må jo få i seg riktig, og ikke minst deilig frokost en søndagsmorning…

Eadni sitt ønske om å gå ut for å leke ble nedstemt av to småsmurfer som i kor uttrykte at de heller vil finne på noe inne…

 Fingermaling i rene storproduksjon, tegning, fargelegging, dukker, kopper og kar, duplo… vi har riktig  konsentrert oss om det som er viktig i dag :-)



lørdag 15. februar 2014

det er deilig å være ute… og det er deilig å komme inn etter å ha vært ute...

O herlige vinter!!!

Ingenting er så flott som når sola kommer tilbake, det er klarvær, passe kaldt og man kan leke seg ute med ungene :-)

Jeg elsker vinter med skikkelig godt vintervær!!



Det er deilig å være ute, deilig å leke, deilig å grille, deilig å sitte i gapahuken med kakao, deilig å se hvordan ungene koser seg, deilig å se konemor i sitt ess når hun steller i stand for oss, deilig å kjenne sola faktis begynne å varme litt, deilig å kjenne friske vindpust, deilig å kjenne smaken av vinter, deilig å være til fjells i godværet, deilig å sitte rundt et bål, deilig å kjenne lukten av snøscooter og deilig å komme inn etter å ha vært ute…



fredag 14. februar 2014

så nytt at jeg fortsatt kjenner på privilegiet det er å ha helgefri.

Frihelg -

Når man jobber turnus, når man vet det nærmer seg arbeidshelg, setter man ekstra stor pris på de helgene man har fri.
Man vil ha mest mulig ut av frihelgene - man vil gjerne både være mest mulig sammen, finne på ting, hvile, være ute, være inne osv.
Helgene skal gi fom for aktiviteter og rom for å ta seg inn.

I ti år har jeg jobbet turnus med arbeid hver tredje helg og i høytider, det gjør jeg ikke nå. Nå har jeg dagjobb og fri hver helg, det er enda så nytt at jeg fortsatt kjenner på privilegiet det er å ha helgefri.

Jeg går på jobb i uken - jeg gleder meg til å gå på jobb, jeg koser meg på jobb, etter hvert begynner jeg å bli sliten - men helgen nærmer seg og jeg kan kjenne at det er ok å kjøre på for det er straks helg og jeg kan ta meg litt inn.

En sjelden gang i blant, gjerne etter at vi har hatt ei helg eller to på rad der vi har kosa oss med aktiviteter, sosiale samvær evt - kjennes det ekstra godt ut med ei helg der man ikke har noen planer.

Denne helgen skal vi kose oss med småsmurfene - nyte det nydelige vinterlyset, leke og bare være… 

Småsmurfene skal få ta regien på helgen -
Jeg nyter helgefrien spesielt denne helgen :-)





torsdag 13. februar 2014

tid for å ta på den strenge stemmen..?

Det er rart med det, alt mulig man skal ha for seg når det er leggetid…

Lillemor fastholder hardbarket "jeg er ikke trøtt", det samme gjør lillemann - og sovner i det hodet treffer puta.

Den søte lillemora vår der i mot, som tidligere i kveld satt framfor TV med store problemer med å åpne øynene for hver gang hun blinket - hun er ikke trøtt, og ligger og spreller rundt og rundt i senga… "Eadni kan du komme hit, jeg må si deg noe?"

Og eadni gjør det, hun labber inn til lillesmurfen - spør pent hva det er, og får en hviskende og vasete lillemor nærmest inni øret "vet du når jeg har bursdag får du lov å komme, og han bror og mamma"

Du og du…
Jeg kjenner at eadni må krype noen hakk ned i kjelleren for å hente det lille ekstra med tålmodighet -
Forklarer så den søte lille at det er natt og tid for å sove, dersom man ikke får til å sove kan man hvile…

Nå er det stille, det kan bety to ting -
enten sover søte lille, eller så burde man gå å se til henne.

Hun sover ikke, solstrålen vår, hun har begynt å blinke med lyset… det spiser av tålmodigheten til eadni og det er ikke bra.

Kan det være det begynner å nærme seg tid for å ta på den strenge stemmen..?

onsdag 12. februar 2014

jeg kjenner mer og mer behov for å få hjem lillejenta mi...

Nå har jeg vært flink og gjort jobben min… samtidig som jeg kjenner mer og mer behov for å få hjem lillejenta mi…

Det er rart det der, når konemor reiser bort - eller som nå at hun har med seg lillemann og reiser bort - da får jeg et ekstra behov for å få hjem ungene - eller som nå, lillejenta mi…

Inn mellom mailer og referat, mellom telefonsamtaler og lunsj -
Jeg ser på klokka, nærmer den seg ikke snart tid for å legge bort jobben og hente lillejenta mi hjem… den tiden har kommet nå, jeg har ca. i dette øyeblikk logget meg ut av jobbgreiene…

Lillemor skal straks komme hjem til eadni, vi skal spise gullegahkku, vi skal tegne og vi skal kose oss framfor barne -tv.

I natt skal lille smurfen min ligge på mamma sin plass i senga så kan jeg se litt på henne når jeg legger meg, og jeg kan snoske litt på henne og gi henne en-to-tre-fire suss før jeg legger meg til for å sove :-)


Nå, nok er nok -
Nå skal smurfen min hjem!!!


tirsdag 11. februar 2014

eadni, har du og mamma klina?

Lille gutten min har alltid hatt mye rart for seg, og han har aldri hatt problemer med ord.

Nå har han blitt seks år, og man skulle selvfølgelig forvente at han både kan - og har forståelse for - en viss mengde ord.., men ikke alt mulig rart…
Det er og slik at han alltid har stillet spørsmål, men han kom aldri i hva, hvor, hvorfor stadiet - han kom i hva som skjer dersom, enn hvis, hva tror du hvis, enn om, kan du tenke deg dersom, hvordan blir det om…

Jeg hentet ungene tidlig i barnehagen i dag, fikk gjort lillemann klar til å reise på en kort bestemortur sammen med mamma.

… I bilen på tur inn til byen skulle det altså rause ut med spørsmål, forklaringer, beskrivelser på noe man IKKE skulle forvente at min lille seksåring var klar for enda… mens lillesøster, hun var mer opptatt av prinsesseringen sin og at hun har mange fler hjemme…

Lillemann: Eadni, har du og mamma klina?
Eadni: Hva for noe?
Lillemann: Ja, har dere klina?
Eadni: Hva tenker du på lillemann, mener du om mamma og eadni har kyssa?
Lillemann: Ja, det er jo forskjellig - har dere kysset på en spesiell måte?
Eadni: Ja, det har vi.
Lillemann: Ja - dere har klina…
Eadni: Hmmm… det er penere om man sier kysse.
Lillemann: Var det sånn dere fikk meg, når dere kyssa sånn spesielt?
Eadni: Neeei, det har jo vi pratet om før - det må mer til, og to jenter klarer ikke det alene.
Lillemann: Når jeg kommer til Harstad, da blir det kjekt å se på den nye babyen.


Du og du, for en type -
Plutselig kom det, plutselig var han ferdig og i gang med prat om noe helt annet…





mandag 10. februar 2014

vær så snill ikke bli ei gammel og grå kjærring...

Vi har så deilige unger, og de har vært særdeles deilig den siste tiden - rolige, fine, deilige, gode…
Etter to aktive helger med en del styr og folk, har vi merket på spesielt lillemor at hun er sliten i ettermiddag / kveld.

Barne - TV og ro i stolene, fargelegging og kos - det har vært ettermiddagen… og så kom stelletiden…

"neeeei eadni, jeg er ikke trøtt - og jeg vil ikke gå å legge meg…"
Du og du sier jeg bare, her gjelder det å ha tunga rett i munnen…
"Så bra lillemor, da kan du stelle deg og legge deg ned å hvile - så blir du trøtt etter hvert".

Ikke den beste tiden for lillesmurfen vår i dag -
Det ble inn på badet i mot sin vilje, og det ble en stor greie der lillesmurfen rett og slett bestemte seg for å flytte hjemmefra for å bo for seg selv.

Ved leggetid etter en del att og fram på badet med mamma, om hvor vidt lillemor skal flytte for seg selv og ikke vil ha noen av oss andre med seg - eller om hun skal bli i huset - ligger eadni og lillemor og koser i senga.

Lillemor fortsetter sin dialog om at hun skal flytte og eadni spør hvem skal da gjøre alt fra å fyre i ovnen til lage mat og kose med henne.
Etter ei lita stund sier eadni "du skal ikke flytte, du skal bli her sammen med eadni til eadni er blitt gammel og grå"

"Neeeei eadni…"
Lillemor ble helt fra seg, gråt så tårene spratt i de søte, små, blå øynene…

"Nei eadni vær så snill, jeg vil ikke du skal bli gammel og grå…", "du må ikke bli gammel og grå kjærring eadni, jeg vil ikke du skal bli en bestemor", "eadni jeg vil bare ha deg sånn som du er, vær så snill ikke bli ei gammel og grå kjærring…"

Sånn gikk det, avtalen ble som følger -
Eadni blir værende i sin beste alder for de neste førti år, og lillemor kan slappe av og prøve å ikke få mareritt om ei gammel og grå kjærring som hevder å være mora hennes.



søndag 9. februar 2014

hurra for d, ledet an av lillesøster i LITT for høyt toneleie for eadni...

Bursdag -

Det er alltid kjekt med barnebursdag, med en - eller flere - forventningsfull liten avlegger. Denne avleggeren har problemer med å sovne kvelden før, og ikke minst våkner den samme avleggeren flere timer før man egentlig burde på selve bursdagen - i ren spenning.

Når man så har våknet et par timer før man burde, og lusket seg inn på badet for å tømme ut av seg noe av det vannet som enda sitter igjen etter at man hadde et høvelig antall "jeg er tørst" kvelden før - lusker man seg tilbake i sengen og venter på at noen skal komme inn med kake, lys og gave på senga.

I det man hører "hurra for deg" ledet an av lillesøster, i LITT for høyt toneleie for eadni, setter man til med å snorke - for man skal jo tross alt sove når familien kommer syngende inn døra, og de skal jo vekke en.

Etter å ha spist sjokoladekake i sengen, smulet litt oppå og under dyner og åpnet et par pakker - kan man stå opp og få på seg litt tøy før man fortsetter med gaver.

Gaver er kjekt, og når man blir seks år - da er det på tide med ikke bare skylander, da hører det og med å få egen snøspade og klatretau - så man er klar til å komme seg ut på tur med i alle fall mamma.

Barnebursdag ute med haugevis av unger, et støynivå som ville fått et hvert støyøre på veggen i barnehager til å lyse rødt, sjørøverkake, pølser og holloi - deretter pizzamiddag og mer kake - sånt tar på en liten guttetass… og jentetass… og mammaer…

I kveld har konemor og eadni sittet i hver sin stol med beina opp, og inni sånn der babyfot-sokk…og bare venter på at verket skal fullføres… i løpet av et par - tre - ti dager :-)

Lillemann har flydd opp og ned også i kveld, noe man har dratt nytte av til litt forskjellig når han alt har vært oppe - og mødrene har sittet med beina opp i fotposer.
Etter hvert kom det noen sjarmerende "eadni, går det bra med føttene" når lillemann stakk fram hodet i gangen - før han fortsatte videre mot badet "jeg må tisse", "jeg må bæsje", "jeg er bare tørst", "hva er det dere ser på TV?"...

Hodet er tomt, kroppen er tom, øynene er klare for søvn, kroppen er klar for å kjenne madrassen!!!







lørdag 8. februar 2014

grøtmåltid i smurfeland er et rent eventyr...

I dag er det lørdag, og det er en av de få lørdagene vi lager grøt her i huset - dobbelgrøt, fordi vi er noen som liker nissegrøt, noen rømmegrøt og noen rett og slett dobbelt :-)

Å dekke på bordet til grøtmåltid i smurfeland er et rent eventyr;

Tallerkner -
Ungene bruker plastfat - for da blir grøten fortere kald, konemor vil ha flat tallerken - hvorfor aner jeg rett og slett ikke, mens eadni gjerne vil ha dyp tallerken - av helt motsatt grunn enn at ungene får plast talerken - jeg vil ha grøten varm.

Så over til bestikket -
Ungene får plast skje når vi spiser grøt - fordi grøten som sagt blir fortere kald, konemor skal ha teskje - ja du leste rett.., teskje - og jeg aner ikke hvorfor, mens eadni gjerne vil ha ei barneskje - akkurat passe stor, passe mengde, passe varmt…

Glass -
Det enkleste ved hele pådekkingen. Ungene OG konemor får små glass / kopper til melk, mens eadni drikker vann fordi hun ikke er glad i ren melk.

Smør -
Vi har en bordpakning med smør når vi skal spise grøt, smør er jo som kjent veldig godt å ha oppi grøten sin. Eadni på sin side, smører inn sin dype tallerken med litt smør før grøten kommer på plass - da smelter smøret i kanten rundt kantene og det er deeeilig.


Å koke opp dobbelgrøt, for så å pakke med gryter og utstyr og fare ut på tur for å spise grøten kan i noen tilfeller være like enkelt…
… og deilig



fredag 7. februar 2014

Den deiligste konemora :-)

I dag har jeg hatt min ukentlige… nei, min hver annen ukentlige fridag. Tanken min var at da skal jeg sove - for jeg er skrekkelig trøtt om dagen, og jeg skal dra ut å handle til helgen og ikke minst lillemann sin bursdag.

Konemor hadde og tanker om å være hjemme fra jobb i dag viste det seg da fredagen nærmet seg, og når hun har tanker om å være hjemme en dag - legger det seg en liten uro litt rundt om i kroppen min.

Kan hende tenker du at det var da merkelig, en fridag sammen med konemoren sin skulle da ikke være noe å uroe seg for - det er fordi du ikke har hatt en fridag sammen med konemoren min…

Da jeg var liten jente var det, som hos andre barn, ikke mye kjekt å være hjemme fra skolen fordi man var syk. I mitt tilfelle kjente jeg etter flere ganger for å forsikre meg om at jeg var for syk til å gå på skolen, ikke fordi jeg i utgangspunktet måtte ligge hjemme i sengen min - det skjedde nemlig ikke…
Det som skjedde var at min mor alltid fant på ting vi skulle gjøre - vaske vindu, bytte gardiner, støvsuge, tørke støv…

Nå har jeg konemor, ei konemor som synes det kan være veldig deilig å ta seg fri fra jobben en sjelden gang for å få gjort et solid tak med husarbeid hjemme.

Ungene sov til klokka var halv åtte i dag tidlig, det var sååååååå deilig - og ei lykke og for oss som voksne som da fikk litt ekstra søvn.
Konemor leverte ungene i barnehagen mens jeg begynte smått å fikse på kjøkkenet, like godt bare å kaste seg ut i drivet - de rutine glade ungene jabbet forresten nærmest i munnen på hverandre på morningen "jeg vil at mamma skal levere oss" - jeg pleier nemlig å hente de.

Utover dagen har vi støvsugd, tørket støv, ryddet og vasket kjøkkenet, ryddet og vasket badet, ryddet og vasket soverommet, vasket over gulvene i huset…
I tillegg har vi vært ute og handlet, laget middag og hentet ned nabohunden.

Nå er huset i skjønneste orden, og jeg gleder meg til resten av helga - for jeg tenker at nå som huset ER tatt, kan jeg vel være heldig å ha konemor for meg selv når ungene er lagt - uten masse gjøremål som venter…

Jeg har den deiligste konemora :-)



torsdag 6. februar 2014

jeg har hatt en hund inni ovnen når jeg har fyrt opp i dag...

I dag er dag to av vår ut å lufte hunden avtale som varer i tre dager.

Ungene venner seg utrolig fort til ting, og lager seg rutiner. I dag gjorde de ikke store nummeret i barnehagen av å hente nabohunden, selv om de tasset like stolt bort for å hente han - "kan jeg holde han, vær så snill eadni?"
… det er vanskelig for små jenter å holde små hunder, fordi hunden er sterk - og når han draaaaar i vei blir det fort en utfordring.

Småsmurfene har laget seg rutiner og på å ha hunden i hus -
De koser med den, prater med den, ber eadni hente den når den forstyrrer i barne-tv… og lillemann lukker døren for å være i fred når han går inn på rommet sitt for å leke :-)

Jeg for min egen del hadde nesten glemt hvordan det er å ha hund i hus…
Jeg har hatt en hund inni ovnen når jeg har fyrt opp i dag, mellom beina når jeg har holdt på med middagen. Hunden har vært som en hale når jeg har bevegd meg rundt i huset - den har vært med meg inn på do, den har ligget mellom føttene våre under bordet mens vi spiste middag - og laget snorkelyder…
Etter middag åpnet jeg oppvaskmaskinen, og man trenger jo strengt sett ikke skylle av servicet før man putter det inn - vår venn nabohunden sto på siden og slikket sleiven ren, og da det ble vanskelig tok han likegodt sleiven ut av maskinen og med seg i stua på teppet sitt hvor han tydeligvis hadde tanker om å fortsette…

Jeg fløy naturlig nok etter "nei nei kompis, den er samen sin…" - plutselig var jeg faktisk samen igjen, som var kallenavnet jeg fort fikk da jeg ble kjent med vår egen golden retriver.

Det passer forresten bra med kallenavnet samen i dag, det er jo tross alt samefolkets dag -

Lihkku beivviin  :-)

Ps.
Jeg fikk forresten dusje alene i dag, mens konemor står i dusjen i dette øyeblikk med den firbente stående å se på… jeg bare hører de… hun, det er vel strengt sett hun, som prater der inne…



onsdag 5. februar 2014

"vi må forte oss, så han ikke tisser inne i huset eadni…"

I dag var det fart, i den grad man kan snakke om fart når det er glatt ute, hjem fra barnehagen. Bakgrunnen for at man lyktes i å få med seg avleggerne kjapt i dag, det vil si uten at det var gått minimum tyve minutter på hentingen, var at vi har lovet å hente ut nabohunden for lufting og tissing.

"Vi må forte oss, så han ikke tisser inne i huset eadni…"
Vi labba hjem og ned på skareføret mellom buskene ved blokka "klip igjen øynene så dere ikke får kvist i øyet" - eadni tenker på alt :-)

Vel nede dykka vi ned i sekken til eadni etter husnøkkel, som stort sett er med i sekken, låste oss inn med sekker og snappet med nøkkel til naboen.

Småsmurfene tasset målrettet og stolt opp trappa til naboen, sto som noen lys på trappa da eadni låste seg inn etter vofsen.
"heeeeeei Baffin, flink hund… flink Hund… flink Hund…" Lillemor har tydeligvis en forståelse av at bare hun gjentar flink hund nok ganger, vil hunden være rolig og hun slipper å kjenne antydning til å være redd for den.

Det er godt å se småsmurfene sammen med hund igjen - De koser seg, de koser med hunden, de er opptatt av å dele med den, av å passe på den… liketil finner de ut at de må være rolige, fordi hunden ikke er vant til bråk...

Det er og høvelig vondt i mammahjertet når det å få hund innfor døra her igjen bringer fram utsagn som "sånn var det med Toya", "sånn gjorde ikke Toya", "jeg savner Toya" og mer til.

Nå er det gått snart et og et halvt år siden vi ble uten vår egen Toya, jeg undrer meg på hvordan den tiden kjennes ut for småttingene. Lillemor var tre og lillemann fire da vi tok hunden vår - fortsatt prater de om henne.
De slenger henne på når vi synger aftenbønn "Gud bevarer mamma, eadni, lillemann, lillemor - og toya". De slenger forresten på flere de, ettersom hvordan de har det, hvem de har krangla med, hvem de savner - aftenbønna kan ende med "mamma, eadni, lilleann, lillemor, toya, tante, onkel, bestemor, bestefar, sito…"

Samtidig som det såre ved savnet kjennes i hjertet, kjennes det og godt - Hunden vår var familie, den har gjort store inntrykk på små barnesinn, de var glad i den - og de ER glad i den, fordi de har funnet ut at hun er i himmelen sammen med bestemor i Tana - at de har funnet hverandre der oppe og har det kjekt.



tirsdag 4. februar 2014

Nobina seilende på speilholka - igjen...

Jeg tar bussen til jobb tidlig om morningen, er på jobb allerede litt over halv syv - så tidlig er jeg på farta... men det er ikke Nobina - i alle fall ikke fart i samme betydning som det jeg tenker på...

Nobina kommer - enten før tiden, på tiden eller etter tiden - det avhenger litt av vær og forhold og litt av hvem som kjører tror jeg.
I dag kom bussen som tar meg raskest inn til byen nesten et kvarter for sent, at man kommer for sent på dette føret (speilholke, med regn) er noe man viser stor forståelse for - alle vet jo hvor lite som skal til for at det går galt på glatta... men uten kjettinger..???

At fler mannsen vet hvor lett det går galt, gjør at man må være ekstra varsom - og man må være ekstra nøye med å følge formaningen om å sko seg etter forholdene... det er vel egentlig ikke noe man kan vurdere heller - man SKAL sko seg etter forholdene - så alvorlig er det faktisk, at Ola Nordmann risikerer å bli dømt dersom han opptrer uforsvarlig på dette området og noe skjer.


Rett etter kom en annen av de så kalte raske bussene, som går til sykehuset og universitetet, den stoppet opp - og jammen sa jeg stoppet...
Bussen kom seilende inn mot busstoppet, før den seilte ut i veien igjen akkurat når den stoppet - og da ingen på holdeplassen hadde gitt synlig tegn for å få den til å stoppe, eller peivet den videre (man kan jo ikke det når man ikke kjenner de rundt og vet om de skal med eller ikke) - måtte den pent ta sats og komme seg videre...
Det var litt av et syn - bakhjulene sto og spant på stedet, før bussen smålig klarte å finne feste til å kjøre videre mens den seilet ut i veibanen.

Bussen min kom like etter, og oppførte seg akkurat som sin like rett før - seilende inn på siden, seilende ut og jobb-jobb for å ta løs fra holdeplassen.

Jeg satt på bussen og kjente at jeg er lettet over å ikke skulle lenger inn enn til sentrum, samtidig som jeg lurte på - har ikke Nobina lært noe som helst etter å ha kjørt seg selv så i uføret - bokstavelig talt - gang etter gang?

All oppmerksomhet er god oppmerksomhet sier man i noen tilfeller, gjerne i forbindelse med enkelt personer som av ulike årsaker trenger oppmerksomhet - og gjerne er dette diagnostiserte tilfeller.
Jeg tok meg jammen i å undre på om Nobina velger å utsette seg selv for den dårlige oppmerksomheten, på tross av all negativ omtale... det ville jo være helt sprøtt.

Likevel -
Når man kjenner til regelverket som sier at man skal sko seg etter forholdene, man kjører et dråg av et kjøretøy og har ansvaret for ganske mange mennesker når det først fylles i bussene, man kan ende opp med å være til stor skade for andre som ikke befinner seg i bussen men på utsiden... osv - osv...

At man på tross av dette velger å kjøre uten kjettinger når det er så glatt at Ola og Kari Nordmann så vidt holder seg på beina, MED isbrodder - da har man ikke bare et praktisk problem, da har man og et holdningsproblem i Nobina, for ikke å snakke om mangel for respekt for mennesker som farer rundt om i byen, for tiden til folk, for helsen til folk...

Dette er for dårlig Nobina - så dårlig at når ikke hver enkelt sjåfør er i stand til å bruke hodet og sette på kjettinger, så må for svingende ansvarlige i selskapet gripe tak i saken - det hjelper lite å stikke hodet fram i avisen i etterkant av hvert nye negative oppslag og snakke om rutiner, forbedringer og at man ser på saken -
Beklager, for meg som passasjer er ikke det godt nok å se - her må det handles, her må det komme konsekvenser for de sjåfører som ikke setter på kjetting - og etter mitt syn og for selskapet, Nobina, som pr. nå ikke driver forsvarlig.

mandag 3. februar 2014

man vet ikke alltid hvor man våkner opp når man legger seg

Jeg har en deilig lillemor -

Det hender rett som det er, av forskjellige årsaker, at vi våkner opp i samme seng - stort sett har vi da og lagt oss i samme seng, selv om det noen ganger hender at jeg ender opp der i løpet av natten.

I de mest ekstreme tilfeller har jeg lagt meg i ei seng, gått videre til neste seng ut på natten og våknet opp i tredje på morningen- det er ikke å undres om man fra tid til annen i halv søvne lurer på hvor man er når man våkner… dette er ikke fordi man ikke er edru og får problemer med å finne rett seng, det er litt av det å ha små barn - man kan ikke alltid vite hvor man kommer til å våkne opp når man legger seg.

For litt tid siden kunne jeg registrere lillemor styre med sitt på siden av meg om morningen, prate og leke… det gjør hun ikke nå mer…
Nå merker jeg at hun våkner ved siden min, ut fra hvordan hun beveger seg. Neste jeg kjenner, er to små hender som famler i mørket for å finne ansiktet mitt.

Jeg vet det kommer nå, etter å ha opplevd det noen ganger - når hendene har funnet det de leter etter stryker de over hele ansiktet og hodet mitt, før jeg hører et forsiktig "eadni, lukk opp øynene, se på meg".

Så forteller lillemor meg det hun kan klare å huske fra drømmen sin, og det kan være mye rart - og med mange følelser… om klokka er seks, halv syv, syv eller halv åtte - har ikke så mye å si… jeg er trøtt uansett, hun er i den mest fantastisk herlige formen om morningen :-)





søndag 2. februar 2014

isbiter, dopapir og øl...

Vår gravide venninne, høygravide sådann, knasker isbiter -

Hun kansker de ikke som i at man har et glass vann med noen isbiter opp i som man knasker, neida - heller som i at man går på kjøkkenet til sin svigermor og svigerfar, finner seg et stort krus, fyller det opp med isbiter - og knasker disse i seg; knas, knas, knas, knas…

Jeg ble riktig fasinert jeg, da hun kom på besøk og vi vikk se dette fenomenet. Jeg tror isbiter må være noe av det beste du vet sa jeg til henne, ikke det beste svarte konemor mi - det beste hun vet er dopapir…

Æeeeeh… unnskyld, hørte jeg rett - dopapir??

Etter en god latter skulle forklaringen komme - det verst tenkelige om dagen måtte være å komme på et do uten dopapir, så ja - dopapir er det beste den veldig gravide frøkna vet - men ikke til å spise… heldigvis…

Jeg skulle nærmest sette vannet - uten isbiter, for de er hele tiden brukt opp av hun med den enorme knasebehovet, i halsen en gang til… Jeg spurte nemlig om hun har kjent noen andre spesielle lyster i svangerskapet, og hvilke.

Joda, hun har kjent lyst på to ting; Isbiter og øl… (ja, også dopapir da…)
ØL..???
Ja det er helt forferdelig svarte hun selv, og jeg kan for så vidt følge den. Tenke seg til å gå et helt svangerskap med skikkelig lyst på én eneste ting, og den kan du ikke få fordi den kan skade barnet ditt… du har faktisk så lyst på det at du ber pent når du kommer i selskap "kan jeg være så snill å få lukte på din..?"

Det er veldig godt for henne da, at hun har svigermor og svigerfar så nærme, så kan hun i allefall knaske så mye isbiter hun vil - gjerne mens vi andre smiler litt, og ler - vi skal jo tross alt ha noe å le av.








lørdag 1. februar 2014

i akebakken med høygravid, som i pingvingange og tid for nok av pauser...

I dag har vi vært i akebakken med ungene - den akebakken som ligger side om side med slalombakken…

Været har vært fantastisk, temperaturen fantastisk, humøret fantastisk - og vi tok løs med iver, glede og forventning om kosetid.

Samboeren til konemors tantebarn er gravid, høygravid - som i pingvingange og en form som tilsier tid til nok av pauser… det er tross alt under to uker til termin…

Vi skulle ha med den veldig gravide jenta i bilen vår, og rigget i stand plass til både henne og magen - noe som gjorde et kraftig innhogg på beinplassen til lillemann som sitter bak. Det var veldig kjekt å ha veldig gravide jenta i bilen, for hun kunne veien til slalombakken :-)

Vel framme ved slalombakken da alle var kommet vel ut av bilen, sa jeg til den veldig gravide at det ikke passer seg verken med å sette i gang fødsel, eller finne på å skli på det isete underlaget i dag - da jeg som kjent har permisjon fra jobben som klinisk sykepleier - etter å ha gjort en uformell avtale på det, gikk vi videre mot bakken.

Det var helt sikkert hundrevis av militærgutter - hvor av noen faktisk var jenter - i bakken. Disse grønnkledde med hvite bukser, noen sprukket i skrevet og andre ikke, var overalt - noen kom som ei kule ned bakken mens andre bar tydelig preg av å inneha et behov for ytterligere øvelse på ski.

Skille mellom slalombakke, heisområde, akebakke og parkering var det ikke noe som het - og man skulle helst hatt øyne både i nakke og på siden for å holde kontroll på alt bevegelig som kom i mer eller mindre frart nedover mot der ungene akte…

Vi labba opp på siden av akebakken, og plasserte ut tingene våre - sekk, underlag, kaffe, kakao, niste osv - før jeg som relativt nyoperert i kneet og den veldig gravide, tok oppstilling på siden av akebakken.

Vi hadde stått der i ca tyve sekunder da jeg hørte fra siden "du har ikke med deg noe plaster?"
Plaster du, har du behov for et plaster eller er det mest for å betrygge deg du spør?
Joda, på de tyve sekundene hadde den veldig gravide klart å bikke framover og flerre opp en liten part av hånden sin, riktig nok en liten part - men likevel.

Jeg så ikke annen råd enn å trå ut av permisjonen min for noen korte øyeblikk, og labbe bort i bilen for å hente nødvendige lille skrinet med plaster for å lappe i hop denne jenta - man kan bare ikke la gravide, veldig gravide, jenter stå såret på siden av akebakken heller.

Vi kosa oss i bakken - jeg var fotograf sammen med vår veldig gravide venninne - det ble av naturlige årsaker ikke aking på verken meg eller henne - mens ungene og de andre voksne var dels ploger og dels raketter nedover akebakken.

Det er forresten forunderlig å se hvor flinke disse små er til å manøvrere seg trygt ned bakken i forhold til mange tankeløse og uvørne store og voksne…

Nå er vi klare for fest, bursdagsfest :-)






Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige ...