mandag 29. mai 2017

Jeg har slått alt dødt som går an å slå rundt meg

Når man først driver med selvskading, når man først slår for å påføre seg selv vondt - da kommer man til et punkt der man uansett hvor man er vil se etter potensielle steder som er mulige å slå på. Dersom man først påfører seg selv smerter ved hjelp av belastning eller overbelastning, da vil man benytte en hver anledning til nettopp det - man vil tøye grenser for å ta ut og påføre det lille ekstra.

Jeg kan ikke si så veldig mye om øvrige former for selvskading egentlig, annet enn å anta at man trygt kan overføre de sentrale tingene ved selvskadingen som i tidligere innlegg og som over - med utnyttelse av områder, aktiviteter og nærliggende til skading.

Ustabilt kne, har du hørt om det noen gang?
Kneet er ustabilt og holder / støtter ikke kneet slik det skal, det medfører en del smerter spesielt i perioder og det har en tendens til at det også kan gå i lås... dersom det skjer er det med smerter av en annen verden.
Den tiden jeg brukte på sykkel i en periode for 20 - 25 år siden, den tiden ble utnyttet til fulle. Jeg tråkket i vei på asfaltsletter, opp bakker, ned bakker, gjennom skog osv. Jeg var dritredd for å velte med sykkelen - ville tross alt ikke skade meg, samtidig presset jeg knærne mine til det ytterste - noe som ga direkte og vonde konsekvenser for mitt ustabile kne.
For hver sykkeltur jeg hadde som i utgangspunktet kunne vare i kan hende en til halv annen time, hadde jeg sterke smerter resten av dagen. Sykling var helt opplagt beste form for påkjenning til kneet, i tillegg kunne andre aktiviteter som fotball og faktisk jogging være gode til avløsning.

Jeg liker å gå tur, har gjort det i alle voksne år. Tjue til faktisk opp i nesten tredve år tilbake gikk jeg også en del tur, i all hovedsak gikk jeg da enten gjennom landsby og turveier eller langs furumo, i skog og lett utmark.
Kan du tenke deg en galskapens verden der man går tur i utgangspunktet for å komme ut, for å klarne hodet, for å tenke, for å bevege seg, fordi det er godt - og så gjør man seg opp noen helt syke tanker på veien; 
Der er et tre som passer å slå i, den stolpen vil kjennes godt, gelenderet til broen der kan man bruke til å slå, murveggen der passer å ta ut energi på, den veggen passer også og står litt mer egnet til...
Det er jo helt psyke tanker når man tenker på det, samtidig som det i aktuell periode i livet til en som driver med selvskading er en helt daglig og vanlig tanke.

Selvskading i form av slag har vært min hovedgreie når det kommer til selvskading. Jeg har slått alt dødt som går an å slå rundt meg for å få vondt, jeg har vært ut og inn på legevakter og sykehus til sjekk av hånd - undersøkelser og røntgen.
Jeg har fått kjeft og tilsnakk fra både leger og kirurger -
Du har ikke knekt noe, men du skulle ha gjort det så har du kan hende lært noe...
Du har vært heldig denne gangen, men du hadde fortjent å ødelegge noe...
Nå var du veldig heldig...
Dette er ikke bra, du må slutte med det...

Det hjelper ikke med tilsnakk, nedsettende og kritiserende utsagn gjør ting ennå verre for den som skader seg, selvbildet synker ytterligere og det er ikke bare å slutte med ... eller er det bare å slutte..?
Det kommer litt an på hvem som sier det er min opplevelse, motivasjonen som ligger bak sammensatt med det målet man setter seg fore ved det å skulle slutte .

Hånden min holdt seg den, tross ut og inn på sjekk var det aldri noe knekt - etter snart femten år siden siste slag har jeg noen deformerte, flate knokler på den utsatte hånden - ellers er jeg faktisk fin.

Hva var det som fikk meg til å slutte med galskapen tenker du kan hende?
Jeg bestemte meg ved et punkt for at jeg ikke har tenkt å være en person som er avhengig av deg og andre, av trygdesystemet i Norge. Jeg bestemte meg for at min framtidige inntekt ikke skulle styres av og være prisgitt hva den enkelte regjering finner for godt å legge på eller trekke fra trygden. Jeg bestemte meg for at jeg selv skulle definere inntekten min i den grad det lar seg gjøre med valg av yrke og utdanning.
I tillegg til mine økonomiske beslutninger skulle jeg råkes til å møte på hun jeg i dag er gift med, et møte som skulle få store konsekvenser for meg på mange måter egentlig. Da vi møttes var jeg vel egentlig kommet ganske over selvskadingen, hadde en utdanning og jeg hadde flere måneder uten slag bak meg - så slumpet vi inn på tema selvskading en vakker torsdag.
Det er bare helt uaktuelt sa hun som i dag er konemor mi, hun fortsatte like godt med å si at dersom jeg skulle komme til å slå en gang til ville vi være ferdige med hverandre først som sist.
Jammen sant, ei berte etter eget kaliber - ei som vet å sette rammer, ei som vet hva som er greit og ikke... ei som faktisk ikke aksepterer visse handlingsmønstre. Jeg hadde ikke slått på noen måneder da, og ettersom vi fortsatt er både sammen og gift kan man vel slå fast at jeg ikke har slått med annet enn ord i etterkant heller.

Det handler om å finne tak i den riktige, indre motivasjonen - hva er det i meg som gjør at jeg vil slutte med en handling?
Det handler om å finne tak i de rette målsettingene - hva er det jeg ønsker med å slutte, hvor vil jeg hen?

En ytre, pågående motivatør som eksempelvis krav fra andre vil virke mot sin hensikt er min påstand. I stede for å slutte vil man kan hende ende opp med at oppmerksomheten leder an til ennå mer av den skadelige handlingen - all oppmerksomhet er som man kjenner til god oppmerksomhet.
Derfor -
Man må finne tak i hva det er man har i seg selv som er viktig nok til å motivere, hva er det i en selv som er sterkt nok til å hente fram den vilje og den styrken som skal til for å endre en usunn og skadelig handling.

Målsettinger satt av andre eller ut fra andres forventninger vil bære dårlig av sted.
Derfor -
Man trenger å gå i seg selv, finne tak i ens egne indre ønsker, hva er det jeg ønsker å oppnå i livet mitt, hva er det som blir bedre for meg ved å slutte denne handlingen?

For min del ble det økonomiske aspektet og tanken på å være avhengig av andre resten av livet, kombinert med mitt eget ønske og behov ikke minst for selvkontroll den avgjørende motivasjonen. Målsettingen likeledes, jeg bestemte meg for at jeg skulle ha valgfrihet hva jobb, aktivitet, inntekt angår - hva hverdagslivet mitt skulle defineres ut fra kort og godt.
Bonusen min skulle bli at jeg godt ute i prosessen møtte på en kjærlighet de aller fleste bare kan drømme om - den sorten som tar pusen fra en ikke bare en gang, men om og om over mange år - hele tretten år så langt.

Dersom du der ute har et usunt, uheldig og/ eller skadelig handlingsmønster av noen art og kjenner deg igjen i noe som er skrevet over eller i tidligere innlegg (det behøver strengt sett ikke være noe som har med selvskading å gjøre selv om det handler om usunt handlingsmønster) ;

Gå i deg selv, finn tak i hva det er som er bra for deg. Hva er det du har iboende i deg som er sterkt nok til å gi deg den motivasjonen du trenger for å endre handlingsmønster..?
Hva er det du ønsker å oppnå med livet ditt, finn tak i en målsetting som er bra for deg - som gir deg noe.
Dersom du i tillegg er heldig dukker det opp en bonus i form av en person som stiller helt konkrete krav til deg - krav som ikke lar deg sitte igjen og undre på om du kanskje skal vurdere å endre på noe, du bare går i gang med endringen.

Lykke til med endringen.







lørdag 6. mai 2017

at vi tidvis tar på hverandre, klemmer og koser


http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-er-en-myte-at-det-er-to-seksuelle-virkeligheter--Nina-Karin-Monsen-620507b.html



"Heteroseksualitet er medfødt. Den er ikke lært. Homonormativitet må læres, den er mote og retorikk."

Hva er det som gjør at fordi en ting er en norm, blir annet til kopier eller noe man går ut fra at må innlæres..?
Jeg tror også at heteroseksualitet er medfødt og ikke lært, det betyr likevel ikke at jeg tror homoseksualitet er noe man må lære. Jeg tror en som er homo vet man er homo like mye som en som er hetro vet man er hetro uten å tenke mer gjennom det. Likevel, jeg skal gi den rare damen ett poeng likevel - jeg tror nemlig det finnes en og annen som av ymse grunner på ett eller annet stadie i livet endrer seksuell fokus. Det kan være mange grunner til at disse få velger å endre seksuelt fokus uten at jeg skal gå inn på disse - det er likevel slik at flesteparten av de som er homofil verken velger det eller lærer det, de lever og er homo.


"Bare et mindretall av unge som kjenner tiltrekning til noen av samme kjønn, fortsetter å gjøre det i voksen alder."
Dette synes jeg er et merkelig utsagn, og et utsagn som ikke bærer verken nytte eller realitet over seg etter hva jeg forstår.
Av naturlige grunner, grunner du som heterofil leser kan hende verken forstår eller vil forstå, så har jeg da en viss kjennskap til homofile og lesbiske personer. Jeg har ennå til gode å møte på en heterofil person, som det jo tross alt finnes flest av rundt oss, som har fortalt meg at man i ung alder ikke likte det motsatte kjønn - men heller en av samme kjønn. Det er egentlig ganske rart at ikke noen hetrofolk har delt dette med meg dersom det var en realitet, og jeg kjenner da tross alt en hel mengde heterofok - faktisk kjenner jeg langt fler som er hetro enn homo.
Av alle de homofile og lesbiske personer jeg har møtt der i mot, har jeg truffet på ganske mange personer som forteller at de i ung voksen alder har gjort det de har kunnet for å være sammen med det motsatte kjønn. Noen sier at det bare gikk ikke, det ble helt feil - og det på tross av at man har forsøkt å lære seg å stå i relasjonen. Noen har stavret seg ikke bare i en relasjon med det motsatte kjønn, men bokstavlig talt i en relasjon med denne - i alle fall om man snakker seksualitet.
Jeg har for min egen del gjort det jeg har kunnet i ung alder for å være i relasjon med en som er hetro. Massevis med tankevirksomhet, prat, dater, sitte tett, holde hender og you name it. Jeg har strukket meg langt synes jeg, det er nemlig å strekke seg langt når man sitter og holder hender med noen mens man kan hende samtidig tenker på ikke bare en annen man helst ville holdt i hånda, men jammen sant av et annet kjønn også.
Har du tenkt på det noen gang, eller... forsøk å tenke på det nå;
Liker du gutter eller liker du jenter? Dersom du liker gutter, prøv å tenk deg at du holder hender med, sitter inntil, klemmer, kysser, tar på, blir tatt på og ikke minst - kryper til køys med ei jente... Eller om du liker jenter, prøv å forestille deg selv at du brått skulle gjøre alle de nære, intime, kosete, deilige, heftige greiene med en kar...
Man snakker om at homoseksualitet er tillært, jeg bare kaster ut spørsmålet først som sist jeg - tror du det er tillært..? Dersom dattera di eller sønnen din kommer hjem en dag og sier jeg er homo, er det første som går gjennom hodet ditt da "farsken, har vi lært deg å bli homo..?" Eller ville du tenke at "Åjsann, er du en av de prosentene som fødes og er homo..?" Eller ville du rett og slett tenke at "dette er da ikke overraskende i det hele tatt, vi har alltid forstått at du er homo..?"
Det er da en interessant tanke om man tenker på det... Tenk deg den utfordringen det er i samfunnet vårt å være annerledes. Tenk deg hvor utfordrende det er å kjenne at man er homo i ung alder, angsten og bekymringen over hva alle tenker og mener rundt en, angsten for å bli fryst ut, angsten for å få bank, angsten for å bli kastet ut av menighet eller forening, angsten for å bli gående alene... Tror du at noen sitter på ungdomsrommet sitt en kjedelig dag i tenårene og bare bestemmer seg for at så kjipt som livet alt er, så skal jeg i tillegg velge noe jeg vet vil ødelegge langt mer for meg..? Det er ikke sånn vet du, en skarve tenåring velger ikke å gå inn i all dritten frivillig, man blir kastet inn i det fordi man på et gitt punkt ikke har noe valg.
 "ikke-heteroseksuelle og transseksuelle subpopulasjoner har høyere forekomst av psykiske problemer (angst, depresjon, selvmord), samt adferds- og sosiale problemer (rus, vold i nære relasjoner)"
Jada, og under andre verdenskrig mente nazistene at jødene var dyr i motsetning til den rene rasen av vakre og skikkelige folk og derfor skulle utryddes.
Jeg forstår ikke hvor man henter alt fra, hvem er det som bærer med seg disse skrudde tankene i hodene sine tro... Og dersom man mener å ha det fra et eller annet forskningsbaserte greier, da vil jeg slå en tier på at det ikke er noen tungvekter som har forsket, heller ikke en med nøytralt utgangpunkt.
Jeg har jobbet på rusklinikk i noen år, ikke mange år - likevel noen. I løpet av de årene jeg var på klinikken hadde vi inne ganske mange personer til behandling. Av alle de vi hadde inne til behandling og da snakker vi mange, mange mennesker - kan jeg i farten komme på tre personer som var homo, resterende var hetro. Av de som var inne til rusbehandling var det en haug av personer som kunne fortelle om tilværelse preget av både angst, depresjon og vold - hos seg selv ja, men også fra oppvekst... hos hetrofolk.
Jeg har vært heldig å bli kjent med en rekke mennesker gjennom årene, også innenfor psykiatrien. Vet du, av alle de personene jeg har vært bort i også i psykiatrien - det er kun et par tre stykker som viser seg å være homo, resten er hetro.

"Grunnen er at homoseksuelle har analsex og hyppig partnerbytte."
Denne er jo rett litt festlig og får meg til å smile litt. Jeg glemmer aldri da søster mi som liker menn sa følgende: "Jeg kan ikke forstå hvorfor alle menn skal være homofober og ha panikk for at de liker rævhull, jeg har enda til gode å møte en mann som ikke har vært ute etter rævhullet mitt..."
Det er noe med det, veldig lite skal til for å gå til angrep på personer som er tilsynelatende annerledes rundt oss - hva er det som gjør ei dame sitt rævhull bedre en rævhullet til en kar? Hva er det som gjør at jeg har rett til å bry meg om hvilke hull folk bruker og om de i det hele tatt bruker hull?
Sangeren Jan Werner Danielsen sa en gang følgende i et intervju "Nå må folk snart slutte å bry seg om hvilket hull jeg putter tingene mine inn i..." Det glemmer jeg heller ikke, og kan hende heller ikke du etter å ha lest dette.
De fleste som får HIV rundt oss er ikk menn som er gift med menn eller som lever som åpen homo. De fleste som får HIV er menn som lever i ekteskap med ei dame, men som driver på med menn på si. Eller for å si det så Nina K. Monsen kan forstå det - menn som har lært seg å leve med damer, det er de som er mest utsatt for HIV... i alle fall av de som får HIV på bakgrunn av sex. Når det kommer til kjønnssykdommer generelt er det faktisk ei annen gruppe som også er utsatt for å få disse - nemlig det kvinnemennesket som er gift med den karen som har lært seg å leve med nettopp henne i stedet for å leve fullt ut med en kar.

Jeg tror:
Det er langt flere hetrofolk enn homofolk rundt oss, normen er hetro - det betyr likevel ikke at det å være homo er noe man nødvendigvis lærer seg. Jeg tror at selv om det å være hetro er det enkleste og det beste for majoriteten rundt oss, så er likevel det å være homo det beste for en liten del av oss - der i blant meg selv.
Jeg mener:
Det er råttent, uetisk , umoralsk, frekt, dømmende og ukristelig av noen personer å gi seg selv retten til å bestemme hva som er normalt og ikke, hva som er greit og ikke, hva som er lov og ikke, hva som er kristelig og ikke. Folk må gjerne ha sine meninger, men i den grad disse meningene er med og psyker ned, ødelegger og i verste fall tar livet av noen andre - da kan man beholde sine meninger for seg selv. I alle fall om man ser seg nødt til å lire ut av seg med svovel og gnist, spy og elendighet - stå for det selv og ikke bland inn verken forskning, fakta, vår Herre, samfunnet for øvrig eller helse.

Jeg er homo, faktisk er jeg lesbisk. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke tilhører normen i samfunnet når det kommer til hvem jeg har på siden av meg i storsenga eller ved middagsbordet. Jeg er klar over at det er mange som eier en mening om meg og mitt, som synes noe og tror noe. Jeg er også klar over at det er mange som mener noe om hva vår Herre, hva Guden jeg tror på måtte synse og mene om meg.
 Jeg har den flotteste personen jeg vet (noen ganger også den mest irriterende) på siden min når jeg sover, jeg kysser henne god natt, jeg sitter til bords med henne. Vi lever et helt vanlig liv som alle de vi kjenner rundt oss, det er kun denne lille delen av livene våre som omhandler at vi tidvis tar på hverandre, klemmer og koser - det er denne delen som gjør at folk danner seg opp meninger om oss... og vet du, det driter jeg i. Jeg bryr meg etter hvert veldig lite om hva kreti og pleti måtte synse og mene om meg. Det jeg også vet er at det livet jeg lever, det lever jeg i tillit til at Guden jeg tror på heier på meg - det er jeg overbevist om at han gjør. Jeg tror at min Gud vil det beste for meg, det beste for meg har jeg og så kan Nina K. Monsen og co heller bekymre seg for hvordan de synser og mener, hvordan de skremmer og kaster gnist og svovel over et skred av ungdommer og andre som ikke har gjort dem noe.



Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur,

Dersom vi skal på en dagstur kan denne være planlagt på forhånd, eller den kan komme spontant av typen  "nå drar vi på tur". En...