Søk i denne bloggen

søndag 19. januar 2020

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror.
Akkurat i dag er det sangen "Ååå det går likar no" fra DDE som gir seg til kjenne i hodet mitt. Om ikke XL1 og rett i koppen - så går det i det minste likar - akkurat no.

Litt over en måned har gått siden bror endte livet sitt så brutalt, så ut av det blå, så tragisk.
I følge normal telefonsyklus skulle jeg og bror hatt et par telefonsamtaler gående i løpet av denne tiden. Jeg savner praten vår, jeg savner de gode ordene og den stille og hjertelige humringen.

På tross av et hode som vet så inderlig vel at bror er borte, jobbes det litt i undergrunnen som sier noe annet.
"Det kan ikke være sant"
"Det er bare en tragisk feil"
"Det vil snart ordne seg, tar bare litt tid"

Hallo...
Det vil jo ikke det!

Det vil ikke ordne seg, det nytter ikke å vente.
Det hele er tragisk, men det er på ingen måte noen som har sett feil - han er faktisk død.
Det er dessverre sant.

Dagene skifter som været her i sør -
Mellom skydekke, sol, tåke, yr, sol, overskyet, vind, snø, ishålke, storm, lettskyet, sol, varmt, kaldt, midt i mellom...

Dagene skifter mellom tilstander -
Tunge, vonde, lettere, tårer som triller, gode, såre, mørke, lette, smertefulle, bedre, når man fryser til på innsiden, når man er varm og god på innsiden, når man kjenner seg hjelpeløs og har problemer med å stå mentalt oppreist, når man kjenner glede i og rundt seg som bærer.

Uansett dager -
Det har vært en helt surrealistisk måned å leve gjennom, litt sånn på siden av seg selv - en sånn ravi,  sånn "ut av seg sjæl opplevelse".
Men -
Gjennom alt har jeg bevisst både hatt øynene på og holdt fast ved gleden.
Gleden i å se avleggerne mine i noe så enkelt som hverdagslige og kjedelige gjøremål.
Gleden i å se avleggerne mine sitte i sofa og bare slække forran tv.
Gleden i å kjenne avleggerne mine komme inntil meg for kos.
Gleden i å se konemor mi kledd opp til jobb.
Gleden i å se konemor mi nyklippet.
Gleden i å se familien samlet rundt middagsbordet.
Gleden i å være ute på tur sammen med familien min.
Gleden i å se familien min rundt bålet i fjæra.
Gleden i å kjenne de varme klemmene til konemor.
Gleden i å igjen skulle gå på jobb selv.
Gleden i å snakke med familie i telefonen.
Gleden i å bygge tettere kontakt med tantebarn.
Gleden i gode venner.
Gleden i å jobbe med politikk.
Gleden av å ha så fine folk rundt meg i politikken, både lokalt og i fylket.
Gleden av å bli vist tillit til å lede an for senterkvinnene i fylket.

I det hele tatt-
Jeg har masse glede å ta av, listen er på ingen måte uttømmende.
Det er viktig å holde fast på de gode tingene, på det som bygger opp og ikke river ned.
De harde slagene er heldigvis ikke et endepunkt, de er ikke noe som setter punktum i seg selv. Livet går nemlig videre, selv om det betyr jobb og fokus for å sno seg gjennom ulent terreng i heller mer uvær enn vær.











fredag 17. januar 2020

Min deling er på ingen måte ment for å henge ut noen

Jeg har nå i tråd med hva jeg tidligere har skrevet om å finne ut av hva som egentlig har skjedd, hva som ikke har skjedd og hva som skulle ha skjedd med min bror - gått i gang med å undersøke saken nærmere.

Det er to spørsmål som har gjort seg meget synlig i den forbindelse;
* Er den videre gangen i veien på å finne ut hva som har skjedd med min bror noe jeg skal ta privat?
* Er den videre gangen i veien på å finne ut hva som har skjedd med min bror noe jeg skal dele?

Jeg har hatt noen runder med meg selv.
Har sett litt på hva jeg har delt til nå og jeg har sett litt på hva som er vanlig og ikke vanlig å dele.
Jeg har også hatt med i regnestykket uheldigheter, bom på mål, svikt og forsømmelse man har lest om og på annen måte sett presentert fra forskjellige steder og forskjellige etater over det ganske land.

Etter å ha vurdert opp og ned og i mente, har jeg landet på at jeg fortsatt skal dele de tanker, de fakta, de følelser og det som måtte skje på veien mot et svar.

Når jeg nå velger som jeg gjør er det viktig for meg å understreke en sak;
Min deling er på ingen måte ment for å henge ut noen- verken enkeltpersoner, funksjoner eller kommune - det tenker jeg er viktig å ha med seg når man leser.
Min deling er ment å dele hva som foregår i hodet mitt etter at jeg (og min familie) er blitt satt i den situasjon vi nå er i.
Min deling er ment å gi et bilde på de tanker, følelser og de faktiske forhold man trenger å forholde seg til som pårørende i en sak som er så tragisk som denne, hvilken vei går vi for å få svar, hva snubler vi over på veien og hvordan finne svar rett og slett.

Min deling er ment på å belyse og få fram fakta i saken, det er nemlig fakta jeg er interessert i.
Hva har skjedd?
Hva har ikke skjedd?
Hva skulle / kunne / burde skjedd?
Har det forekommet svikt?
Hvilket ledd har sviktet?
Har man manglende rutiner?
Har man brutt forsvarlighetskravet?
Snakker man om evt. systemsvikt eller funksjonssvikt?

Helt til slutt også - Kunne denne tragedien vært unngått?

Det jeg har gjort til nå er selvfølgelig å snakke med søsken og tantebarn / foreldre. Vi var tidlig enige om at vi ønsker å komme til bunns i hva det er som har foregått og ikke foregått i tiden før bror døde. Vi har vært enige om at vi ønsker å få endelig svar på hvor det har gått så veldig galt at vi fikk det utfallet vi gjorde.

Jeg har fått den fullmakten jeg trenger for å få utlevert nødvendig dokumentasjon fra kommunehelsetjenesten.
Med fullmakt på plass har jeg bedt om å få utlevert de dokumenter jeg anser som hensiktsmessig for å kunne danne meg et bilde av brors kommunikasjon med helsetjenesten den siste tiden han levde. Ut fra denne dokumentasjonen vil vi kunne vurdere om det er grunnlag for, og da evt. også på hvilket grunnlag, å melde saken videre på vegne av pårørende.
I tillegg har man mottatt et brev fra instans i spesialisthelsetjenesten som har fulgt opp bror over tid, der det informeres om at saken allerede er varslet videre til statens helsetilsyn og fylkesmannen - dette i henhold til de føringer som foreligger for spesielisthelsetjenesten i den grad noe så alvorlig skulle inntreffe mens en person formelt er under behandling.

Mine småbrødre, som viser seg å ikke være så veldig små lengre da de er hele 30 og 36 år, har hatt besøk fra kommunen.
Gutta har fått tilbud om hjelp til å skrive klage, noe som er en positiv gest fra kommunen - det må sies.
Etter hva jeg forstår på gutta har de takket for tilbudet, samtidig som de har informert kommunekaren om at familien allerede er i gang med å følge opp denne saken. For å unngå at det blir mye rot i leiren og kaos,  har man henvist til og bedt kommunekaren ta kontakt med meg.

Her sitter jeg altså -
Forsøker å lese meg fram på en del greier, søker opp og skriver mailer i jakten på svar, venter på svar fra virksomhetsleder i kommunen og den telefonen min lillebror sa at jeg kommer til å få.

En noe merkelig situasjon å befinne seg i sånn følelsesmessig om dagen.
Det er fortsatt vondt, jeg har til nå hatt tunge og vonde stunder daglig.
Hverdagen slår inn over en, det er en positiv og god greie kjenner jeg, samtidig medbringer det også en del møter med mennesker, som igjen medbringer en del kommentarer, kondolanser, spørsmål og småprat... For hver person som til nå har rørt ved min brors død, har jeg kjent et sprengende behov for å skrike ut så høyt jeg klarer.

Å jobbe med denne saken, med å finne ut av historien og veien fram til tragedien, gjør definitivt også noe med meg.
Likevel -
Jeg kan ikke la det være, jeg klarer ikke la det være, jeg må - i likhet med resten av familien - ha svar.















tirsdag 14. januar 2020

Er jeg på heksejakt, eller på jakt etter en syndebukk??

Parallelt med den personlige jobben, med å få føttene tilbake på jorda, med å organisere tanker og følelser, med å jobbe bevisst for å unngå å bli stående fast i hat og bitterhet -
Parallelt med denne jobbingen er jeg også fast bestemt på å komme til bunns i hva det er som har skjedd, hva det var som gikk så fullstendig galt på veien for min bror, hvorfor hele systemet kollapset så fullstendig rundt han som det gjorde.

Jeg er klar over at det er både en lang og tung vei å gå, trolig også både tidkrevende og energikrevende.
Likevel-
Bror får aldri tatt i bruk stemmen sin selv igjen.
Han vil aldri selv kunne stille spørsmål ved hva det var som gjorde at man valgte å neglisjere han så kraftig.
Han får aldri muligheten til å si hvor sårende, smertefullt, skremmende og til sist drepende dette var å stå i for hans del.
Han får aldri muligheten til å be om at dette ikke må skje igjen, ikke for noen som kommer etter han.

Er jeg på heksejakt, eller på jakt etter en syndebukk??

Begrepet heksejakt kjenner du til?
I Finnmark kjenner vi veldig godt til begrepet, vi har liketil et eget (opprinnelig) sted man kan besøke, der man i tidligere tider brente de man fant som hekser på bål.
Altså, man var i tidligere tider stadig på jakt etter personer som skilte seg ut på en måte som kunne antas å være litt sånn overnaturlig.
I den grad man fant kvinner som bedrev det vi i dag kaller kjerringråd, healing eller hva enn - så tok man de til fange og det endte med at de ble brent på bål - altså gjorde seg av med de.

Kjenner du til historien bak begrepet syndebukk?
For lang tid tilbake siden fantes det i noen kulturer en ordning med syndebukker, bokstavlig talt.
Kort og forenklet fortalt;
Man plukket ut en bukk fra gjengen med dyr, man bant denne fast for deretter å lempe alle folks synder og skam over på denne bukken.
Med andre ord, man plasserte all synd, skam og skyld som måtte befinne seg i lokalsamfunnet på denne bukken. Når synden var plassert og bukken lå der til både skam og hån, endte man seansen med at bukken ble drept- altså man gjorde seg av med den.

For å være helt tydelig;
At jeg vil komme til bunns i hva det er som har gått så fullstendig galt, betyr ikke at jeg er på noe form for heksejakt eller jakt etter syndebukk.
Jeg er på jakt etter hvordan det offentlige systemet kan gå på en så fullstendig kollaps som det har gjort i forbindelse med min bror.
Jeg er opptatt av om det er mangel på rutiner, rutinesvikt, personsvikt eller hva enn det måtte være.

Hvorfor jeg orker?
Ved systemsvikt i helsetjenesten og blålysetatene står det faktisk om helse og liv hos folk, det er ikke greit!
For straks 17 år siden døde min mamma i kreft.
Hun ville nok dødd av kreft uansett, men dersom man også den gangen hadde hørt på pasient og pårørende, dersom man hadde tatt til handling tidligere, hadde hun med stor sannsynlighet hatt noe mer tid enn hun fikk, kvalitetstid. Om mamma hadde levd bare et par dager til ville hun blitt bestemor til den første gutten.
Når man endelig tok til handling var prognosen alt fra fjorten dager til i bestefall tre - fire måneder.
Hun levde drøyt fem måneder etter diagnosen kom, mine småbrødre var henholdsvis 13 og 19 år gamle.

Denne gangen var det broren min som mistet livet, neste gang er det en annen som mister livet - og andre som sitter igjen.

For bror sin del er det for sent, jeg får ikke han tilbake.
Jeg kan likevel levende forestille meg de spørsmål han selv har sittet med før han ble så akutt psyk at han tok livet sitt, og ikke minst ville undret seg over nå dersom han hadde mulighet - derfor gjør jeg det for han.

I tillegg er det en gang slik at dersom det kollapser litt her og der og kan kollapse så fullstendig i ett tilfelle, så er det ingen usannsynlighet at det kollapser igjen dersom ingenting blir gjort.
Altså, det kommer folk etter min bror, det kommer nye tilfeller der alt ligger til rette for både ny kollaps og ny fullstendig kollaps.

Jeg trenger å vite at jeg gjør det jeg kan for at kommunen skal gå gjennom sine rutiner.
Har man rette rutiner og nok rutiner?
Er det behov for endringer?
I verste fall, har man rutiner på plass - og det viser seg å være funksjonssvikt?

Det handler i aller største grad om kommunikasjon, om å snakke og om å lytte, for å kunne ivareta folk og hverandre best mulig.
Jeg skal stable meg på fote og jeg skal kontakte de ansvarlige i min hjemkommune, ikke for å angripe, ikke for å ta de.
Jeg skal stable meg på fote og snakke med min hjemkommune om det som er så vondt og vanskelig.
Håpetsammen, begge parter.
er selvfølgelig at man får snakket
Dersom det blir vanskelig å være i dialog går jeg for enveistale, jeg gjør det som må til.



mandag 13. januar 2020

Jeg skriver for å gi bror tilbake den stemmen han mistet så fort og galt

Hvorfor skriver jeg?
Hvorfor denne tilsynelatende endeløse rekken med innlegg, etter min brors død?
Hva skal det være godt for, om i det hele tatt noe?

Vel-
Av meg og bror er det en gang slik at det er jeg som ennå er i livet.
Jeg skriver i all hovedsak for min egen del, som jeg sier til konemor;
Det er så mye som går rundt i hodet mitt, jeg klarer ikke lande det helt - men når jeg skriver, da trenger jeg å sette ord på det som svirer - altså får man klarert en del greier for egen del. Selvhjelp kalles det også i fagspråket.

Sist, men ikke minst -
Jeg skriver for å gi bror tilbake den stemmen han mistet så fort og galt, da systemet rundt han kollapset og han i løpet av noen dager gikk fra å være en kar som holdt fast i livet uansett hva, til faktisk å ta sitt eget liv.

Den store faren for egen del nå om dagen er risikoen for å bli spist opp innenfra.
Bitterhet og hat er en skummel greie.
Jeg er redd for at dersom jeg ikke lekker ut det som sitter, ufarliggjør tanker og følelser ved både å erkjenne de og bekjenne de for verden rundt meg, så vil disse kunne få tid til å slå rot på innsiden - og det er noe jeg ikke på noen måte ønsker. Det er heller ikke noe min bror ville ønsket.

For øvrig familie kan jeg ikke snakke, jeg kan heller ikke pålegge verken søsken, tantebarn eller noen andre verken å tenke som meg eller gjøre som meg.
Det jeg kan gjøre er å håpe at man klarer å refokusere.
At man klarer å stille fokus inn på det man har og ikke det man har mistet.
At man klarer å stille fokus inn på de gode tingene i livet og ikke ensidig det vonde.
At man klarer å stille fokus inn på veien framover og ikke det som ligger bak en.

Jeg trenger å være bevisst det som har skjedd.
Jeg trenger også å være bevisst alle de gode tingene jeg har i livet mitt, de lyspunkter jeg har rundt meg - det som er med og bærer meg videre.

Familien min aller først -
Konemor, Avleggerne og Polar-mora vår.
Det aller største lyspunktet, den aller beste tingen, det tryggeste, det mest solide og den største verdien jeg har i livet mitt er familien min.
Konemor, selve nordstjernen - veiviseren - min.
Avleggerne, som sammen med konemor danner en hel stjernehimmel for meg.
Polar, lurifaksen vår på fire bein. Hårete og røytende, samtidig inneholder hun et helt velv med kos, kjærlighet, tillit, lek og hengivenhet. En liten kosestund sammen med denne pelsdungen gir både nærhet, varme og en opplevelse av tilhørighet og kravløshet som ingen andre.

I tillegg til familien min har jeg selvfølgelig andre lyspunkter som på hver sin måte er med og bærer meg fram -
Jeg har noe som holder det gående for meg, har noe å holde fingrene i, holde meg opptatt med. Jeg blir også møtt for den jeg er, jeg får brukt meg selv og det jeg har i meg.
Aldri før har jeg vært så glad for gode venner og for at jeg har politikken å gå til, å holde meg opptatt med som nå.



søndag 12. januar 2020

...at kommunen, via et sviktende system, har stjålet min bror fra meg

Bror ba om hjelp i dagene etter at han sluttet å drikke.
Han var i direktekontakt og telefonkontakt med både lege, familie og venner.
Bror hadde venner som både så han, var hos han og som ba om hjelp til han.
Hvorfor han tok sitt eget liv er det ene av to store spørsmål jeg har hatt gående i hodet mitt de siste tre ukene.

Jeg har tenkt, tenkt og tenkt på dette sceneriet.
Jo mer jeg tenker, jo sintere blir jeg.
Jo mer jeg tenker, jo tristere blir jeg.
Jo mer jeg tenker, jo vondere blir det.
Jo mer jeg tenker, jo verre blir det for min egen del.

Min bror skulle ikke dø, ikke enda.
Bror var glad i det livet, han var glad i det livet hadde å gi han i de periodene han var frisk.
Bror var glad i barna sine, i søsken og i øvrig familie.
Vi som sitter igjen er alle overbevist om at bror aldri ville tatt sitt eget liv, uansett tilnærming til tema blåste han av det og sa at dette var noe han aldri hadde tenkt på som utvei, heller ikke så han noe grunn til det.
Bror hadde en utfordring med alkohol så man kan på en måte si at det ble hans skjebne, likevel var det ikke alkoholen som i første omgang tok livet hans.
At bror likevel endte opp med å ta sitt eget liv kommer av at han gikk over i en psykose etter å ha vært våken over alt for lang tid.

Bror sitt selvmord er ikke et resultat av en person som bærer på ting for seg selv.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av en person som ikke ber om hjelp.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av ikke å bli sett av de han hadde rundt seg.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av mangel på kontakt med familie.

Min bror var en person som deler, han delte gleder og han delte sorger.
Dersom det var noe som uroet han i forhold til helse ringte han meg alltid, dette for å sjekke ut om ditt og datt kunne være farlig - han var redd for å råke ut i noe som kunne være farlig for helsen hans.

Min bror ba om hjelp dersom han trengte det.
For mange personer kan det være en ugreie, et svakhetstegn, å be andre om hjelp. Sånn var ikke min bror.
Dersom det var noe han trengte hjelp til, uavhengig av om det var noe praktisk eller noe tilknyttet han personlig - han ba om hjelp dersom han hadde behov for det, og det uten at man ventet for lenge.

Min bror hadde folk rundt seg som så han, som brydde seg om han og som var der for han. Han hadde personer rundt seg som brydde seg om han når han var frisk, men også som var oppriktig glad i han og ivaretok han i drikkeperiodene når han var full og dårlig.

Min bror hadde våre brødre rundt seg og sammen med seg i hjembygda vår. For egen del bor jeg i andre enden av landet, men med mobiltelefoner som vi har i dagens samfunn var det ingen utfordring med kontakt. Vi snakket på telefon rett som det var både når jeg var hjemme, på jobb og på farta.

Bror sitt selvmord er et resultat av å tilhøre en stigmatisert gruppe i samfunnet.
Bror sitt selvmord er et resultat av å ikke bli tatt alvorlig når man ber om hjelp.
Bror sitt selvmord er et resultat av at det systemet som skal hjelpe blir sviktende.
Bror sitt selvmord er noe som skjedde i affekt, i en situasjon med akutt psykdom.

Min bror hadde et alkoholproblem og tilhørte dermed ei utsatt gruppe i samfunnet.
Denne gruppen er ressurskrevende, for mange irriterende og for å si det rett ut ei gruppe samfunnet i stor grad helst skulle sett var plassert et sted for seg selv slik at man slapp å forholde seg til de.
Mange ganger i løpet av de siste årene til min bror, var han i behov for innleggelse etter at han stoppet en drikkeperiode. Han trengte da hjelp til å sove, vitamintilskudd og hjelp for å unngå å bli fysisk syk i det alkoholen slapp tak i kroppen.
Denne siste gangen var en av gangene min bror ikke klarte å komme seg på fote selv, det så han og derfor ba han også nå om hjelp - flere ganger, både selv og via andre.
Av en eller annen grunn uteble dessverre hjelpen.

Det andre store spørsmålet mitt i denne tiden har derfor vært,
Hvordan kunne de som satt med ansvar for min bror svikte så fullstendig - i alle ledd?

Et allerede komplisert og anstrengt forhold til hjemkommunen min er nå i ferd med å gå over i hat.
De følelser som nå dominerer er i all sin helhet eksisterende fordi jeg opplever at kommunen - via et sviktende system - har stjålet min bror fra meg.






fredag 10. januar 2020

En konsekvens av hva som skjer, når hjelpen ikke kommer

Det har vært mye fokus i media på selvmord siste par uker, også jeg har av naturlige grunner tenkt en del på selvmord - ikke de siste to, men de siste tre ukene.
Jeg har fått med meg en del kommentarer og synspunkter om psykisk helse og hjelp i tide - dette i etterkant av bisettelsen til Ari Behn og minnetalen til Maud.

Ut i fra alle mulige ting som snurrer rundt i hodet mitt har jeg gjort meg noen egne tanker om dette temaet så vel som jeg gjør meg opp tanker om så mange andre greier. Denne gangen, dette tema er dessverre av en sånn art at det blir mer personlig enn både du som leser og jeg selv er vant til.

Man har fått et større fokus på psykisk helse, og kan hende spesielt på selvmord, gjennom de siste par ukene.
Det rapporteres om ikke bare økt bruk av hjelpetelefoner, men så mange fler henvendelser at man ikke har klart å ta unna mer enn 60% av disse.
Det snakkes til døde mennesker i taler og minnetaler, "Du var så god", "Jeg er så glad i deg", "Skulle ønske du hadde fortalt oss hvor ille du hadde det", "Døden er ikke det beste, det finnes hjelp" - osv osv.

Jeg er oppriktig glad for det økte fokuset psykisk helse nå ser ut til å få.
Det er ikke noe nytt for oss at mennesker rundt oss sliter, det er ikke noe nytt at mennesker rundt oss tar sitt eget liv, vi vet at mer enn 600 mennesker tar sitt eget liv hvert år - to av tre er menn.

Min bror tok sitt eget liv 16 desember i fjor, snart en måned siden - og 6 dager før han skulle blitt 46 år.
Det er ikke tilfeller som min bror som har satt fokuset vi nå ser på psykisk helse og selvmord.
Det måtte en kjendis til, ingen hvem som helst heller.
En markert mann i vårt lille land, tidligere del av kongefamilien og for alltid far til tre av kongens barnebarn - dette var mannen som skulle ta sitt eget liv for å få satt fokus på et samfunnsproblem, en helsemessig utfordring for mange, mange mennesker rundt oss i dag.

Ari Behns datter snakket vakkert om pappaen sin i begravelsen hans, hun snakket også vakkert til pappaen sin. Maud kom også med en bønn til både personer som sliter psykisk om at de må be om hjelp, og hun har visselig fått oss rundt til å tenke oss om en ekstra gang når det kommer til våre medmennesker - hva er vel sterkere enn en ungdom, fortsatt et barn, lidende og i smerte etter å ha mistet pappaen sin til denne tragedien.

Samtidig med Ari Behn sin bisettelse satt jeg i ei lita kirke så full at folk sto i midtgangen bak, i våpenhuset, det var fullt oppe på galleriet og man sto i en liten sidegang -  i ei lita bygd Øst i Finnmark, sammen med de to barna til min eldste bror, mine fire søsken, øvrig familie, venner, bekjente og en masse bygdefolk både fra vår egen bygd og andre bygder.

Begravelsen gikk sin gang med minnetaler og med personlige hilsener i form av sang og joik.
Denne dagen er den verste dagen jeg har levd, den representerer de aller mørkeste trådene i min livsvev så langt, det er dagen jeg har kjent på mest urettferdighet og tomhet, og det er dagen der selv jeg har kommet til kort når det handler om å ta ordet å snakke.

I likhet med Ari Behn tok min bror sitt eget liv.
Jeg kjenner ikke Ari Behn, men jeg har bare gått ut fra at det min bror og Ari Behn hadde til felles stopper ved at begge endte sine dager selv og at de ble bisatt på samme dag.

Min bror slet av opplagte grunner med angst fra han var en liten gutt. Min bror hadde en utfordring med alkohol allerede fra han smakte det den første gangen.
De siste årene drakk bror i perioder, når han ikke drakk var han seg selv akkurat som vi kjenner han. En annen utfordring bror hadde var at han slet med å sove når han avsluttet en drikkeperiode, det gjorde han også denne gangen.

Det snakkes om å se de som sliter rundt en, det snakkes og oppfordres til å søke hjelp, til ikke å bære byrden alene.
Både media, hjelpeorganisasjoner og helsevesen oppfordrer personer som sliter til å søke hjelp, ja liketil kongen, statsministeren og den unge dattera til Ari Behn og prinsesse Martha oppfordrer til å be om hjelp.

Vi trenger folk som ser.
Både familie, venner og bekjente er viktige personer når det kommer til å se forandringer og tegn til at noe er galt.
Vi som eventuelt ser trenger å være modige, vi må melde i fra dersom vi aner ugler i mosen, dersom vi aner at her er det noe i en persons liv som kan være en trussel for helse eller liv.

Likevel -
Ikke alle selvmord er et resultat av verken selvmordstanker over tid, eller en psykisk uhelse av en sånn karakter at selvmord skulle bli utveien.
Noen selvmord kommer brått på, nærmest i affekt - det må vi være klar over.

Talen til Ari Behns Maud, talen til kongen og statsministerens fine ord -
De handler alle om personer som sliter.
De handler om de tilfeller der vi rundt kan fange opp at noe er i gjerdet, kan hende er det da også en forutsetning at man har en steikanes god evne til å se - for personer i disse tilfellene er gode på å skjule fakta.
Jeg er glad for at både Maud, Hans majestet kongen og statsministeren har våget seg innom et sårt og tabubelagt tema - som absolutt trenger mer fokus.
Likevel -
Vi trenger også et visst fokus på selvmord i affekt, altså selvmord utløst av akutt oppståtte hendelser eller tilstander.
Disse er enda hardere og kan hende nesten umulige å stoppe, fordi man ikke har noen forvarsler.

Bror ville ikke ta livet sitt, han ønsket ikke å dø.
Å ta sitt eget liv ble en konsekvens av hva som skjer når man ber om hjelp, men hjelpen ikke kommer.




Jeg skriver mer i et annet innlegg.



tirsdag 7. januar 2020

Vi er hjemme igjen


Vi er hjemme igjen, etter 12 timer på reis.
Det er godt å være hjemme, bare for å understreke det. Jeg har aldri i mitt liv vært så mentalt utkjørt som jeg er nå.
Godt å flate ut i egen sofa iført ullbukse oh ullgenser, det må man etter dagevis med tomt hus- da er det nemlig kaldere inne enn nordnorske somre.

Godt å være hjemme, men vondt å dra fra huset til min lillebror som ble alene.
Lillebror har heldigvis både en eldre bror, svigerinne og gode venner igjen i bygda der oppe i nord. Likevel, det er noe med å se sorgen og smerten i han, uten å kunne ta den for han- han og bror hadde et særlig tett bånd som storebror og lillebror- det er rett vondt både å se og kjenne på denne, uten å kunne gjøre noe med den for han.

Jeg vet at våre to småbrødre både finner teøst i hverandre og er der for hverandre.


Jeg er så hjertens glad og takknemlig for dette lyset som er lagd av Wivian, en slektning og venn.

Ikke bare er lyset lagd av blant annet brors egne servietter som ble brukt, og tatt av bordene igjen, i hans egen begravelse.
Motivet viser også noe av det som beskriver hva min bror likte aller mest-
Naturen, dyrelivet og særlig hans egen reinflokk.

Wivian har klart å fange min bror så utrolig godt med disse lysene som hun lager til oss som sitter igjen med minner som for framtiden er det vi har av han.

mandag 6. januar 2020

Vinterland

Vi er fortsatt i nord.
Bror er ikke bare kommet i jorda, han har også fått spandert snart et lass med snø over seg fra vår Herre selv.
Det snør, snør , blåser og snør mer.
For noen dager siden blåste pipehatten av badstua. I går blåste og herjet det så ei lykt dunket i veggen flere ganger før den blåste ned av veggen... mens konemor fyrte i badstua. Konemor kom inn med puls på 150 og kritthvit i ansiktet, mens ho spurte om lille hadde vært ute og herjet med ho.

Det er enten vinden eller bror som herjer med deg sa jeg, nettopp hva hun ikke ønsket å høre. Bror jobbet masse med badstua sammen med lille, og han var både stolt av resultatet og trivdes i badstua.
Etter at vi hadde fyrt opp i går og lille hadde vært ute en tur, kom han farende inn - døra til badstua hadde blåst opp i vinden, løsnet fra hengslene og lå ute på gårdsplassen da lille kom kjørende. Vi bare kikket på hverandre, det har vært veldig med vind her nede i fjæra, hva som helst kan blåse i vei.


I natt har det blåst og snødd masse, igjen. Onkel Lille og Lillesmurfen vår har brøytet rundt omkring på bygda og hjemme på formiddagen, mens begge avleggerne har brøytet, kjørt og kosa seg ute på gårdsplassen i ettermiddag- mens konemor og jeg har tatt siste opprydding på bedehuset.

Før vi i det hele tatt kom oss til bedehuset slet vi med å komme fra parkeringa med leiebilen- den sto fast på flat bakke.., trodde vi.
Neida, et frossent håndbrekk var det som satte stopper for oss... Stakkars konemor, tidligere i dag fikk hun nemlig høre mine kommentarer for hver gang vi tok av etter et stopp med bilen- "jaja konemor, det er som å sitte på med en som nettopp har fått lappen dette..." Plutselig skulle vi forstå at brekket var i ferd med å  fryse til for hver gang vi slo av motoren på turen til utlandet tidligere i dag... 🤣

Vi har klart å få oss en leiebil i vinterland som ikke er skodd skikkelig for vinterveiene her. Vi kjører fortrekker, piggfritt, lav bil og etter noen dager vil altså ikke hjulene gå rundt en gang... 🙉
Nå på morgenen ventet vi veihjelp, hjelpen kom og dekkene var tint over natta 🙉

I dag er det slækkings før avreise i morgen 😊







lørdag 4. januar 2020

Det vil alltid mangle en i hans sted

Dagen i dag har vært en helt merkelig dag, en uvirkelig dag og en dag vi helst skulle slippe å forholde oss til- i alle fall på mange år enda.

Starten på dagen var av den rolige sorten- ullbukse, t-shirt, kaffe og slækk i sofa.
Veien til dress ble brått lang samtidig med at tiden gikk for fort. Viten om hva som skulle kle en i dress i dag gjorde sitt til at man holdt igjen lengst mulig.
Etter å ha stablet seg inn i dressene våre bar det til kirken, og der på utsiden- hvor det allerede yret av bygdefolk og tilreisende, der brast hele demningen for meg, og verre skulle det bli.

Bror ble bisatt, fra mer enn full kirke i bygda. Han ble fulgt til graven av mer eller mindre ei hel bygd og enda flere utenfra, folk som ikke bare kjente han- men syntes om han.
Jeg vet rett og slett ikke om en eneste person som ikke syntes om bror- han var en veldig likanes kar, jeg kjenner like til ei som flere ganger har uttrykket at han er den fineste personen i flokken.

Det gamle bedehuset, som ikke lenger er bedehus men bygdehus, var fylt til randen av mennesker som hadde sin relasjon til bror.
Alle aldre og alle sorter mennesker samlet til den fineste bukett - en fantastisk speiling av brors menneskesyn og brors glede over samvær med alle typer mennesker.

Bror var stolt same og stolt reineier, det gjorde ikke noe at han ikke hadde så mange rein- han var glad for de han hadde.
Å spise bidos kokt av bror sin siste slakting gjorde smaken ekstra god for både meg, onkelbarn og mange fler.
For egen del bar minnestunden preg av møter med mennesker- mennesker jeg har kjent godt gjennom oppvekst, av gjensyn, av nye ansikter, av mimring og av for liten tid til å prate nok med så mange.

Mens man tasset ut og inn fra kjøkken mot slutten var det en ting som ble tydelig for meg, i allefall noe jeg ble mer bevisst-
Små bygdesamfunn har sine greier på godt og vondt, jammen sant har de sine fordeler når man står i noe så vondt som vi har gjort denne tiden- det må sies. Bygdefolket har tråkket til, man har bakt, skrellet og forberedt mat, kokt mat, servert, stått i oppvask, ryddet og vasket, lånt ut utstyr fra hjemmene sine, kommet med overraskende greier på døra osv.

Det har vært en ubeskrivelig vond tid, dagen i dag er den verste jeg har opplevd noen gang- og det på tross av å faktisk ha opplevd mye dritt.
Vi har kommet oss gjennom dagen i samlet flokk, nå begynner veien videre uten bror.

Det vil alltid mangle en i hans sted, det er noe jeg og vi må lære oss å leve ut fra.



torsdag 2. januar 2020

Et nytt år har startet

Et nytt år har startet, godt nytt år.
Vi har hatt en rolig første dag i det nye året. Enkel markering av den broren som ble 35 år første dagen i nyåret, pizza og kake for samlet flokk.

I stedet for tur til utlandet ble det hjemmedag. I stedet for tur til grillstua for bål og utekos, ble det hjemmedag.
Onkel lille har tatt ansvar for lillemann.
Mens vi søstre har hatt besøk av felles venninne og bekjente til prat og reunion- har onkel hatt med lillemann til jobben for å prøve hjullaster. Jaja sa han, når det ikke ble noe av noen planer ute i dag, måtte vi finne på noe gøy for gutten.

På formiddagen i dag har vi besøkt tante og onkel, og jeg må si det for meg var godt å se spesielt onkel. Jeg har tenkt masse på onkel før jeg reiste nordover, onkel som i årevis har hatt bror mer eller mindre boende hos seg da han var barn/ ungdom.

På hjemvei stoppa vi innom for å se om det var liv i karen på 72 år som over tid har støttet, gitt omsorg til, hjulpet og brydd seg om bror. Han har vært sjåfør for å få bror til lege, til kontorer, til butikker. Han har stillet opp og gjordt hva han har kunnet for å få hjelp også siste uken min bror levde, og siste dager- men måtte maktesløs se på at ingen trådde til for å hjelpe.

Nevøen vår har reist til den andre delen av familien sin i dag, husets gutter er dermed redusert til to stykker- og så er det meg da.
Onkel lille og lillemann fyrte sauna i kveld, så fikk vi avsluttet dagen på den best tenkelige måten.

Jeg kjenner på kroppen at det nærmer seg begravelse, en merkelig uro har bredt seg utover og brer seg utover i kroppen og det snører seg sammen i luftveiene. Hodet jobber for fullt og følelsene ligger på utsiden og koker.
I morgen kommer konemor og lillesmurfen.
Jeg gleder meg masse til å få samlet min egen lille flokk, det er alltid som om noe faller på plass når vi fire er samlet etter adskillelse. Nå kjenner jeg ekstra på det, og kan  vanskelig beskrive savnet av og gleden til å ha familien og spesielt konemor hos meg igjen.

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...