Søk i denne bloggen

søndag 19. april 2020

Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur,

Dersom vi skal på en dagstur kan denne være planlagt på forhånd, eller den kan komme spontant av typen  "nå drar vi på tur".
En dagstur krever ikke de kjempestore forberedelser, ikke for pakking og heller ikke for min egen del.
Det som er nødvendig er å kjenne på hvordan kroppen kjennes ut akkurat den dagen vi snakker om at nå drar vi på tur, evt. om det en fin fredag kveld slår oss i hodet at vi kanskje skal dra ut på lørdag. Når det kommer til dagsturene er det faktisk ikke verre enn at jeg, dersom kroppen ikke kjennes god ut;
Enten trekker meg ut selv eller at konemor drister seg til et av sine "du trenger ikke være med altså, du kan være hjemme å slappe av" eller "Jeg tror du blir hjemme i dag og slapper av, så tar jeg barna med på tur og du har mer å gå på når vi kommer hjem"
Det skal sies at i starten da disse setningene ble brukt, var nok både konemor og jeg noe sensitiv på selve innholdet i setningene.
Konemor var sensitiv, fordi hun både visste at det beste for meg nok ville være å bli hjemme - samtidig som hun nok visste at sannsynligheten for at setningen ville bli tatt på feil måte absolutt var til stede.
Jeg var sensitiv, fordi jeg hørte noe helt annet enn det konemor sa til meg - nemlig at hun ikke ville ha meg med på tur, at hun foretrakk å gå alene med barna i stedet for at vi skulle gå som familie.

Dersom vi skal ut på en lengre tur enten det er for å gå en lengre strekning eller i tid, trenger turen mer planlegging.

Allerede flere dager før den planlagte turen tar til, starter mine konkrete forberedelser.
Jeg bruker selvfølgelig kroppen også i dagene før vi drar på tur, men jeg sliter ikke ut kroppen på noe måte de siste dagene før en langtur.
Det vil si at jeg ikke bedriver dagsturer, ti på topp turer, sykling eller annet før vi drar. Jeg kan gå turer - men da turer av typen små koseturer, søndagstur, rett ut sagt rene pensjonistturer...
Protein-påfyll er viktig for muskler på tur, derfor sørges det for proteinbarer evt. annen rik proteinkilde til turen.

I tillegg til å styre aktivitet siste dager før en lengre tur, er det en annen faktor som har dukket opp de siste par årene - kosthold!
Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur, og det er ut fra fysiske omstendigheter i marka på spesielt turer over flere dager, hensiktsmessig å kjøre ren kost siste uken før man tenker å dra. Ren kost er hensiktsmessig, da jeg ikke orker tanken verken på å drite i buksa eller vifte med ræva til evt. andre turgåere.

Hva betyr det å kjøre rent?
Å kjøre rent betyr at man er påpasselig med ikke å få i seg verken gluten, laktose, fet mat, sterk mat, kaffe eller annet man av erfaring vet at kan gi smerter for det første, der nest økende slapphet og sist men ikke minst et økt behov for å ta turen på dass.
Bakgrunnen til denne galskapen er rett og slett at da kroppen min sa stopp for halv annet år siden nå, så skulle det vise seg å være fordi jeg med stor sannsynlighet har fått det som heter Chrons sykdom. Denne sykdommen slår ut både mage og energi, noe man helst ikke ønsker skal skje ute på tur i marka - spesielt ikke om det er over tid, derfor kjører man rent.
Laktosefri kost, glutenfri kost;
Se til at man har glutenfri real turmat, laktosefri sjokolade, glutenfrie kjeks osv.

Ved å passe på både aktivitetsnivå og hva man kjører i seg siste tiden før tur, er man altså klar til tur.
Neste innlegg drar vi ut på selve turen.


torsdag 16. april 2020

Å være på tur er deilig, å gå turen er som jeg sa sist en stor andel av det som gjør selve turen.
Å se alt det fine vi har rundt oss, lytte til lyder, lukte og tidvis også smake.

Jeg vet ikke om du tenker spesielt over hvordan kroppen din fungerer når du er ute på tur, at du både kjenner på og er takknemlig for at den fungerer så du faktisk kommer deg på tur..?
For min del er det slik at jeg er takknemlig for hver tur vi er på, og kroppen fungerer.

Om vi skal på dagstur kjenner jeg etter før turen tar til, som en del av forberedelse til tur;
Hvordan kjennes kroppen ut, er det noe spesielt jeg trenger å ta hensyn til med tanke på pakking? Med tanke på selve gjennomføringen av turen?
Med tanke på tiden etter at vi er kommet hjem?

Kroppen min fungerer jo, det må sies - ellers ville jeg jo ikke vært oppe på to, tross alt. Det er likevel slik at musklene mine er mer eller mindre stive hele tiden.
Når jeg sier musklene, så mener jeg musklene.

Legger og lår er alltid stiv i heller mer enn mindre grad, jeg er derfor avhengig av å varme opp disse musklene. Jeg må liksom komme i gang uansett hva jeg bedriver i dagliglivet - om det er opp av stol, opp trapper, fra å gå til lett jogging osv.

Noen perioder eller dager er musklene stivere enn andre tider.
I perioder der musklene virkelig er gåen må jeg liksom komme i siget med også andre muskelgrupper og på andre dagligdagse ting, litt mer unaturlig enn det jeg alt har nevnt.

Det hender jeg må sette meg opp i senga for å kunne snu meg til høyre eller venstre, fordi musklene i ryggen ikke klarer å hjelpe meg når jeg ligger.
Ofte er det i samme perioder at det skjærer seg, så i perioder der jeg gjerne sitter for å snu meg i sengen går jeg også som ei nitti år gammel kjærring ned trappa. Det er litt av et syn forstås, når jeg bruker lenger tid ned trappa enn en allminnelig person bruker på å gå opp og kan hende også ned trappa igjen.
Du kan i grunnen bruke fantasien din å forsøke å se for deg det synet naboen tilfeldigvis måtte ha dersom hun kikker ut vinduet sitt og mot vårt, for eksempel en tidlig lørdag morgen når jeg er på vei ned etter kaffe med håret i alle retninger iført bare truse og tshirt...

Jeg elsker å kjøre bil og kjører til vanlig rundt i verdens fineste og besteste Perle, en sort skoda octavia stasjonsvogn - sportsutgave.
Kjære tid ho er deilig å kjøre, og kjære tid ho er fin å se på, og kjære tid jeg er nøye med å ta vare på ho.
Når jeg er ute og kjører er det fantastisk, spesielt nå som sommerhjul er kommet på - ekstra brede og behagelig på veiene.

Etter at jeg stopper bilen skal jeg gjerne ut av denne, og da forstås - da kommer utfordringen.
Det er ikke det at jeg kler av meg bilen som mange andre må, jeg har stor bil og trenger ikke det. Neida, jeg klatrer ut av bilen både til vanlig og fest skal du høre.
Konemor synes det er litt rævva å bruke dette handicap-kortet jeg har i bilen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjorde det selv i starten, og dels fortsatt. Likevel er det slik at disse kortene kommer ikke av seg selv. Legen på riksen ba meg pent om å bruke kortet, fordi jeg trenger det og fordi jeg kan bruke det.
Jeg skal si deg en greie jeg, eller spørre om en greie aller først - syns du det er god plass i hver parkeringslomme på parkeringsplassene rundt om?
Det er jo ikke det, det er peise trangt - så trangt at man liksom må snike seg ut av bilen. Vel, når man er avhengig av å åpne bildøren på fullt gap for så å begynne klatringen - da er ikke sniking et alternativ, da trenger man plass.
Å sette seg inn i bilen er ikke en utfordring, det ordner seg. I de periodene jeg er peise stiv går det nesten av seg selv, som med svigerfar - Jeg åpner bildøren og i det jeg starter på å sette meg inn bare deiser jeg ned i setet, så pass at stakkars Perle ikke vet om hun har havnet på bølgen blå eller fortsatt står på tørr grunn - i disse periodene kunne det kan hende vært greit å vurdert klatresele for å få en mer kontrollert nedstigning...

Nå har jeg, kjepphøy som jeg kanskje kan framstå, reklamert for at jeg skal skrive om hvordan det er å gå på tur, hvordan kroppen oppfører seg på tur - så hvorfor alt dette pisset med hvordan kroppen ter seg til daglig?

Det skal jeg fortelle deg -
Når jeg labber rundt til daglig er det, om jeg skal tippe, ingen som kan se at jeg i det hele tatt har en utfordring - derfor.
Du som ser meg sette meg inn i bilen min som står i ei lomme med ekstra god plass, tenker kan hende at jeg kunne parkert et annet sted - da det finnes de som trenger denne lommen. Om du ser jeg deiser ned i bilen tenker du kanskje heller at jeg skulle slanket meg ørlite, enn at jeg er stiv og dermed ikke helt kontrollerer den deisingen som jeg burde... den ser jeg... absolutt...
Du som ser meg labbe rundt i en butikk eller kjøpesenter, når det ikke er unntakstilstander i alle fall, det slår deg ikke at denne kroppen har noen utfordringer.
Du som sitter godt i setet ditt på toget, trikken eller bussen - det streifer deg ikke at på siden din står det en person som er avhengig av stødighet for å holde seg på føttene, i alle fall ikke så fremt du ikke tilfeldigvis er en av de få som til nå har opplevd å få meg deisende i fang helt uforberedt...

Og så -
Du som møter meg i marka har ingen anelse om de forberedelser som er gjort for at kroppen min skal klare denne turen.
Du som møter meg i marka har ingen anelse om hva det koster meg å gå akkurat denne turen, eller hvor stort fokus jeg har på hvert skritt jeg tar for ikke å miste balansen.
Du som vet at jeg og familien min pleier å gå både kortere og lengre turer, dagsturer eller overnattingsturer...
Du som kan hende har tenkt dine tanker omkring at slike turer kan jeg gå i den ene svingen, mens jeg i neste parkerer på spesialplasser for personer mer begrensninger i forhold til bevegelse...

Det er nettopp derfor jeg først sier noe om hvordan hverdagen min er, og litt om at kroppen trenger forberedelser til tur for å kunne stå han av underveis.
Jeg elsker å være på tur, dessverre i kombinasjon med en kropp som ikke er av de beste. Tidlig bestemte jeg meg for at ingen diagnose skal stoppe meg fra å være aktiv, skal stoppe meg fra å gjøre noe av det beste jeg vet.

I videre innlegg skal jeg skrive om hvordan jeg forbereder tur, hvordan selve turen virker inn på kroppen, og hva gjør jeg for både å få gode turer og ivareta kroppen.

tirsdag 14. april 2020

bålkaffe du - beste sort på jord.

Ut på tur, aldri sur!

Ingenting er som å komme seg ut på tur-

Forberedelse av tur, hva trenger man å ha med seg - denne forberedelsen går veldig raskt unna jo oftere man er på tur, da ligger det liksom inne i korttidsminnet.
Pakking til tur, få på plass en sekk av riktig størrelse - Skal du på dagstur, helgetur eller langtur?  Pakk klokelig oppi sekken det du har funnet ut at du trenger å ha med deg når du drar...  obs, obs på vekten her.

Så, når du endelig har kommet deg i vei - nyt turen!
Se deg rundt -
Er du i skogen, ved havet, på fjellet eller på vidda?
Hva har du rundt deg - av natur, av levende vesener?
Hvilke lyder kna du høre?
Dersom du lukker øynene og trekker pusten, kan du lukte noe spesielt da..?

Her i smurfeland pakker vi stadig for nye turer.
Akkurat nå står det en sekk rett på innsiden av ytterdøra fra dagstur i dag. Jeg har rett og slett ikke orket å pakke ut av sekken enda.., og vet du - så lenge det ikke er noe fersk mat eller drikke i sekken som kan surne, så gjør det ikke veldig mye om den står pitte litt.

Noe av det å være på tur er det å komme seg hjemmefra til der man skal oppholde seg mens man er på tur, dersom man har tenkt å oppholde seg på ett bestemt sted. Alternativt kan man ta utgangspunkt i ett sted, for så å gå litt hit og dit over flere dager - til man ender opp ved en endestasjon.

Mye av gleden ved å være på tur er jo nettopp dette, å gå i marka om enn det er høyt over havet, nede ved havet, i skog eller på snaufjellet.
Gleden ved å gå, gleden ved å se den vakre naturen vi er omgitt med, gleden ved å kjenne at kroppen faktisk bærer en fram meter etter meter, hundre meter etter hundre meter - det er nemlig ikke en selvfølge for alle sammen.

For min egen del skal det sies at kroppen har sine begrensninger på bakgrunn av denne sykdommen jeg har, men det skal på ingen måte stoppe meg fra å gå på tur. Jeg vet at det er type turer jeg ikke kan gå lenger, det er også type turer jeg kunne tenkt meg å ha gjort - men vet at jeg aldri vil klare uten at det går utover helsen.
Neste innlegg skal jeg skrive om hvordan det er for meg å gå turen, samt hva som skjer med kroppen i etterkant.


Det er neste innlegg, men nå altså - mens man er på tur...

Hva liker du best ved å være på tur?
For egen del må jeg si at så fremt jeg finner meg en fysisk god stilling så er det å for det første å ha bål, og for det andre å sitte ved bålet, det aller beste ved tur.

Ingenting er som bål nemlig!
Fyre opp, legge på ved, legge på litt til ved, rote litt i bålet, legge på mer ved, ha vann på kjelen og plassere den på bålet, rote litt mer i bålveden, løfte litt på lokket til kjelen, se at det begynner å nærme seg oppkok, justere litt til på kjelen, rote litt mer i bålet, løfte kjelen av og få opp i kaffe... så venter man...
Man venter på at kaffen trekker og det rette øyeblikket for å få kaffen i trekoppen... Mmmmh, bålkaffe du - beste sort på jord.

Om du er av den sorten som er på tur nå og da, gjerne med ferdigskrellet appelsin, ferdigsmurt matpakke, kaffe ferdig på termosen - så er det absolutt bra, for du kommer deg ut. Dersom du er av den sorten som ikke er spesielt ofte på tur, eller ikke er på tur i det hele tatt, så skulle du kan hende begynne å gå ut nå i disse Corona-hjemme-tider. Kok vann på termosen, pakk med deg noe å sitte på så du ikke blir kald, finn noe godt å snackse til kaffen, og ta med deg litt mat som er lett å spise på tur.  Om du ikke lager kaffe ferdig kan du ha med pulverkaffe, eller du får kjøpt sånn fin turkaffe man bare har kokende vann i - smaker deilig. Dersom du går for den siste varianten, husk å ta med søpla hjem - alltid!!

Nå går vi inn i nesten et halvt år med generelt bålforbud i marka. Det betyr ikke at man overhodet ikke kan ha bål.
Det betyr at man må forholde seg til etablerte bålplasser, altså ikke kan fyre opp hvor som helst og man må bruke sunn fornuft ift. vær og forhold, samt at man kan risikere totalforbud - der det ikke er lov å fyre noen steder.

Vel, bål eller ikke bål -
Tur er tur, tur er både gøyt og deilig, tur er godt for helsa og bra for humøret, tur er godt for en selv og for de man har rundt seg...
...
Så må det sies, det kan være man trenger å jobbe litt med seg selv underveis - da dette med humøret KAN gå gale veien også, spesielt når man blir sliten...

Dagens turtips:
Bare få på deg tøy og kom deg ut!






søndag 12. april 2020

Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste

https://www.youtube.com/watch?v=woEcdqqbEVg


Min niese hadde for så vidt ingen tale, men hun sa noen vakre ord om pappaen sin i begravelsen hans.
Som bakgrunn for de ordene hun valgte hadde hun den etter hvert veldig kjente joiken, Daniels joik.

Full av følelser og med riktig nok en liten, men fullsatt liten, kirke delte min niese sine tanker om pappaen sin - min storebror - med oss som var til stede.

"Når jeg hører denne joiken ser jeg nordlyset, jeg ser pappa sitt ansikt og smil i nordlyset og jeg ser rein som løper. Jeg ser naturen og jeg ser fisker, alt i nordlyset.
Nordlyset er like fint som deg, og jeg elsker deg så høyt."


Jeg har hørt denne joiken mange ganger før bror sin begravelse, jeg har også hørt den utallige ganger i etterkant av begravelsen.
Joiken er laget av en ung mann til en venn som har dødd, en venn man så på som en bror - Daniel - derav navnet Daniels joik.

Forskjellen for meg fra før til etter begravelsen er at jeg etter begravelsen i tillegg til å høre joiken har sett for meg niesen min, når hun holder sin minnetale.
Jeg hører også de ordene hun sa i sin tale, ord som er så veldig treffende og beskrivende når jeg tenker på min egen storebror som nå er død.
Jeg vet ikke hvor mye likheter det er med bror og Daniel, det jeg vet er at joiken er skrevet både som hyllest over livet til denne Daniel, den viser smerten i at han dør og den viser at livet går videre også etter dødsfallet.
For min del har joiken blitt en greie som på samme måte får fram både hyllesten over livet til min bror, smerten ved min brors død samt hvordan smerten på en merkelig måte finner sin plass og at livet går videre.

Jeg har en tro som tilsier at døden ikke er det siste for oss, det er noe mer. Det finnes et liv etter dette livet, et liv der alt er godt, ikke mer sorg, ikke mer motgang, ikke mer uro, ikke mer sykdom og ikke mer smerte.

Her vi bor ser vi ikke nordlyset som man gjør i nord, men jeg tenker masse på nordlyset.
Jeg ser bilder av nordlyset og når jeg hører Daniels joik ser jeg for meg nordlyset og jeg ser for meg bror sitt ansikt som min niese snakket så vakkert om.
Når jeg ser soloppgang eller solnedgang her jeg bor ser jeg for meg bror også i disse, noe i meg gjør at jeg må det.

Har du mistet en du er veldig glad i, og på en merkelig måte også har vært mer avhengig av enn du kan hende selv har vært klar over?

Smerten, tapet av bror og savnet, de gode minnene og alt ved han-
Det kjennes tidvis ut som om jeg skal revne i smerte og savn, og jeg kjenner at jeg er nødt til å ha ett eller annet sted der jeg fortsatt kan holde min bror igjen hos meg.

Jeg har kommet fram til at selv om jeg bærer med meg min kristne tro - så er det på en måte ikke nok for meg.
Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste, både når det kommer til estetikk og styrke.
På hvilken måte han er til stede verken orker eller vil jeg bruke tid på å gjøre meg opp noe helt konkret mening om, men det er nok likevel på en minneverdig måte - noe jeg holder fast i for på den måten å ha han her fortsatt.

Gjennom en heller traumatisk oppvekst, der den ene elendigheten avløste den andre og i mange tilfeller også overlappet den andre - var det noen skjøre ting som likevel sto fast som fjell.
Bror -
Bror mer eller mindre flyttet hjemmefra allerede som barn, fordi det ikke var lett for han hjemme. Likevel, bror var storebror - han var den jeg alltid kunne regne med, alltid.

Det er om noen få dager fire måneder siden bror tok sitt eget liv.
Til nå har jeg gått litt ut av tellingen på hvor mange ganger jeg skulle ha ringt han. Jeg har også mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sittet i bilen og grint når jeg har kjørt i mellom her og der om det er på vei til eller fra møte, lege, skole, butikk eller bare ingensteds.

At bror har vært en viktig person for meg har jeg vært klar over, det samme at vi har hatt en nær og egen relasjon.
At jeg har vært så avhengig av bror sine tilbakemeldinger, sine meninger, sin støtte, sine direkte og ærlige kommentarer og sitt nærvær på tross av avstand - det var jeg ikke fullt så klar over.

Når jeg nå ikke kan høre hvordan han har det, turer han er på, fiske, hvordan han kokkelerer, hva han gjør i reingjerdet...
Når jeg ikke kan spørre om råd på kjøkkenet eller andre steder, ikke kan fortelle om hva jeg har tenkt, ikke får ærlige og direkte tilbakemeldinger og spontane kommentarer på verken hva jeg gjør eller hva jeg tenker, når jeg heller ikke har han som både snakker om sitt og lytter til mitt - og som gir meg både bekreftelsen og spørsmålene jeg trener...

Da forstås -
Jeg har virkelig fått kjenne på at jeg har mistet en person jeg har vært veldig avhengig av... det er ille tungt å bære.
Men -
Livet går videre, noe 1 påskedag - dagen i dag - forteller oss mer enn noen annen dag gjennom hele året.



Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...