Søk i denne bloggen

torsdag 16. februar 2017

litt av en romantisk tur i regnværet du.

https://www.moss-avis.no/nyheter/rygge/veier/for-glatt-for-bussene-ber-elever-ga-hjem/s/5-67-383494

I går morges kom konemor seg ut døra hakket før oss, hun var ikke lange stunden ute før hun kom i døra igjen med melding om at det er veldig glatt ute på steinene - både på bakken og trappa.
Vanligvis kan dette fort bli opplevd som en slags unødvendig og kjatete greie av den sorten man driver med til barna - og av den sorten jeg gjerne blir irettesatt for dersom jeg bedriver det.

"vær forsiktig nå..." "husk på at det er glatt nå..." "ta det med ro, det er skummelt å gå..." "kjør forsiktig nå, det er glatt ute..." "det er spesielt glatt i svingen..." "på den strekken er det alltid glatt..."

Jeg er ekspert på å komme med disse utsagnene, det er fordi jeg alltid ser en potensiell fare eller utfordring i alt rundt meg.
At konemor kommer med disse utsagnene er ikke så uvanlig heller, ikke til barna - de klarer seg nemlig og dessuten må de lære. Neida, konemor kommer med disse utsagnene til meg, jeg er nemlig det svakeste leddet når det kommer til glatta - noe som er helt riktig, jeg er med mine begrensninger den svakeste parten her.

I går da vi satt med middagsbordet kommenterte konemor utsagnet sitt fra morgenen. "Jeg vet at man ikke skal trenge å si disse tingene, men det var så veldig glatt - jeg er glad for at jeg sa i fra".
Jeg på min side svarte konemor...
Først et par ålreite kommentarer i forhold til informasjonen, deretter understreket jeg at det jeg skulle si er noe jeg trolig ikke kommer til å gjenta - nemlig at det var veldig godt hun informerte oss om at det var så glatt i går, om ikke hun hadde gjort det ville det trolig gått galt.

I dag var det faktisk ennå verre ute enn i går, og i dag var jeg først ut...
Jeg kom meg ned trappa og bort til perle - bilen - ved å holde meg fast i både husvegg og bil. Framme ved perle fikk jeg låst opp og puttet inn tingene mine mens jeg knapt nok sto på beina, det var rett og slett ikke mulig for meg å bevege meg så pass at jeg fikk skrapt is av vinduene - løsning; piggsko i garasjen.
Med piggskoene på var det ingen sak lenger, isen på vinduet ble ikke skrapt bort - jeg fikk så vidt det var tak med skrapa, for så å ha store isflak på ruta bare til å plukke av... som en frossen vanndam og noe av det rareste jeg har vært bort i når det kommer til isskraping.

Jeg tasset i døra til konemor, fikk lagt fra meg et par solide isbrodder, eller isklør rett og slett, og informert om at det er betydelig verre i dag enn i går.
Da jeg endelig kom meg i bilen var det bare til å sette kurs mot jobb, trodde jeg...

Nede ved første sidevei så jeg for meg at jeg kom til å få en bil i siden, heldigvis sto den stille da jeg kom - perle hadde nemlig ingen sjanse til å stoppe, og det på tross av at jeg allerede hadde saknet farten til et minimum.
Nede i første kryss hadde jeg igjen saknet farten og opplevde at vi - perle og meg - bare seilte ut i neste vei, heldigvis holdt vi oss i veibanen - og både jeg og hun kunne puste lettet ut.
Om noe går galt med perle er selvfølgelig folk første fokus, i tillegg er det snakk om økonomi - men for perle sin del du, stakkar perle i fall noe går galt - det er hennes ræv, snute eller side det går utover rent fysisk... det er ikke bra...

Greien med dette føret er at man må ha en viss styrefart sa alltid farsan, samtidig som man må kjøre saktest mulig - det kan være en utfordring. Jeg hadde styrefart, det oppdaget jeg etter et par tre hundre meter til på veien, da fikk nemlig perle sleng på ræva og jeg rattet det jeg kunne for å rette henne opp igjen - det gikk bra og vi kunne dra et lettelsens sukk.
Framme med neste kryss kunne jeg se biler stå med nødblink oppetter bakken mot neste vei, alternativ; ta til høyre i stede for venstre - og det gjorde jeg. Det var så vidt jeg holdt meg på veien gjennom det krysset, og enda verre - perle seilet sine egen vei da jeg skulle fortsette... og da ble det nok for min del.

Nødblinken ble satt på mens jeg tenkte så det knaste...
... og opplevde at bilen bare sklei...
Hva skal jeg gjøre - fortsette eller snu, parkere her eller ikke, varseltrekant og huttetu... disse greiene kan man vurdere att og fram på.
Når det kommer til hvordan man skal håndtere at man seiler ukontrollert, hvordan komme seg fram eller hvordan snu - det er ikke noe man kan tenke på når man står der - da må man rett og slett bare gå på instinkt og automatikk.

Jeg lirket perle opp mot veiskulderen og fant feste der, for så å rygge forsiktig tilbake til krysset jeg kom fra - deretter fant jeg ut at parkeringsplassen litt lenger bort er et fint sted å parkere perlemor, så kan jeg heller spasere hjem - jeg var da tross alt skodd med pigger i motsetning til de piggfrie dekkene perle kjører rundt med.

Mens jeg rygget meg tilbake til krysset ringte jeg konemor på handsfri`en og informerte henne om hvor ille veiene er, hvordan biler seiler i vei og hvordan biler står i alle retninger med nødblinkere på.
Jeg sa at jeg rett og slett ikke ser at det er verdt å kjøre på for, at jeg derfor forsøker å komme meg til bekken for parkering og deretter gå hjem.

Konemor kledde på småsmurfene yttertøy og isklørne - så labbet vi ut på isete skolevei. Det ble da en frisk seanse på morgenen; tur - retur skole - hjem, fem kilometer og nok skritt til at konemor sin klokke varslet om at hun nå har fullført dagens mål...

Du skal se det sa jeg til konemor, vi leverer ungene og så kan det være vi får oss en romantisk spasertur i regnet på hjemvei.
Ja svarte hun, det skal du se... så fremt ikke jeg begynner å jogge...
Veldig raskt fikk hun et lite forsprang på meg, da jeg fikk sykehjemsoverlegen på telefon plutselig - det ble brått et par hundre meter i mellom oss, og jeg løp faktisk (!) for å ta henne igjen... litt av en romantisk tur i regnværet du.

Det er moro vet du, når du har fullført dagens mål hva skritt angår før du i det hele tatt har kommet deg på jobb... det kan bety to ting det...
1) du er veldig sprek før du drar på jobb, eller 2) det er et labert mål du har på telleren din...

Nå skal det sies et par ting til i den forbindelse;
Konemor sykler til jobb uten at et eneste skritt blir registrert, jeg er sikker på at om man regner syklingen om til skritt vil det bli en del skritt.
Telleren min står pr. nå på nesten ti tusen skritt, noe som da visselig er et godt mål for dagen...

Denne dagen tok brått en annen vending enn jeg har vært forberedt på. Jeg hater å bli borte fra jobb, jeg hater at ting jeg er forberedt på plutselig blir til noe annet.
Det er veldig uvanlig å bli brått syk på vei til jobb - heller er det gjerne noe i forkant som tilsier og forbereder en på at det muligens ikke blir aktuelt å gå på jobb som man pleier.
At akutt avspasering brått blir aktuelt mens man er i bilen på vei til jobb er liksom ikke helt greit kjenner jeg, det lager unødvendig kluss i systemet.
Likevel-
Det er ikke så veldig mye annet å gjøre med det enn å omstille seg, kaste seg rundt å se på hva man kan gjøre hjemme i stede - og nå rett før helg er det vel nok fristende og etterlengtede husarbeid som roper etter en.

Kan hende skal jeg blogge om det en annen gang - husarbeid, hva man får gjort og hva som ikke blir gjort, hvor mye konemor får gjort og hvor lite jeg får gjort...
Just nå i alle fall, skal det gjøres noe her i smurfeland - om enn det er lite eller mye, trolig lite.







mandag 6. februar 2017

det er en del her i sør som har utfordringer med å forstå oss nordfra

Sist lørdag var smurfeland på bytur, og nå skal du høre... eller lese...

Vi la opp til å ankomme Tigerstaden så tidlig at vi skulle være ferdig der når rushet med folk kommer til byen - og det gjorde vi, vi parkerte etter skjema.

Moroa starta inne i parkeringshuset da konemor begynte å jakte på betalingsautomaten. Skilting i taket som sa betalingsautomat og utgang, mens den viste vei med ei pil. Utformingen i parkeringshuset var slik at man kunne gå rundt ei øy nærmest, i den grad man kan snakke om øyer i et parkeringshus...
Etter et par runder nærmest kom konemor i mot meg med kortet sitt og ba meg overta jakten, da hun ikke kunne finne automaten noe sted. Etter å ha fulgt skiltingen fant jeg ei dør med en automat bakom. På vei ut av parkeringshuset lo vi godt av oss selv.

Sportshuset var det store målet for byturen, der var vi ved åpningstider og vi labbet fornøyd inn. Godt plassert på innsiden fant lillesmurf og jeg et fjernsyn som visste skihopp, dere som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet glad i skihopp - i tillegg har den ene avleggeren vår fått samme interessen og gleden ved skihopp - så der ble vi stående. Konemor og lillemann tasset videre rundt i butikken, først nede og deretter opp i andre etasje.
Dere som liker sportsutstyr og har vært på sportslageret vet at sportslageret går over to etasjer, der man har to avdelinger nede - hvor man må gå ut og krysse ei gate for å gå i mellom avdelingene. Etter å ha kikket seg rundt oppe i andre etasje kom konemor og lillemann ned igjen. Vi labbet ut, krysset gaten og gikk inn i neste avdeling. Konemor og lillemann gikk ganske snart opp i andre etasje også der, hvorpå konemor uttaler til lillemann "dette var en ny avdeling, her har vi ikke vært før". Avleggeren på sin side så på mamman sin, trolig noe rart - før han spurte henne om hun ikke var klar over at det var samme avdeling som for litt siden - bare at de da hadde gått over gaten i stedet for å krysse den nede. Du kan tenke deg, vi fikk oss en god latter også da vi forlot sportslageret.

Vi fortsatte turen vår til ikea og videre derfra til Mc Donalds for hver vår mc flurry på hjemveien, for ikke å bruke masse tid fant vi ut at drive in ville være en god greie.
Dere som har vært på drive in vet at man først kommer til en greie der man må snakke inn i en høytaler, som i seg selv ikke er så veldig kjekt - derfor vinner jeg stort sett denne loddtrekningen, og ettersom jeg sitter på passasjersiden bøyer jeg meg over konemor og snakker veldig høyt. Høyt og tydelig må man snakke, for det er en del her i sør som har utfordringer med å forstå oss nordfra, spesielt gjelder dette de nye landsmenn som ikke har hørt så mye til nordlendinger - i alle fall ikke på høytaler.
"hallo, har du en bestilling..?"
"ja hei du, vi vil gjerne ha fire mc flurry"
"fire mc flurry ja, hvilken smak ønsker dere?"
"vi vil ha en non stop..." " en non stop ja, og på de andre..?"
"daim, oreo..."
"en non stop, en daim og kan du snakke høyere nå så jeg hører..?"
Jeg snakket allerede høyt, så høyt at både konemor og avleggerne satt trykket inn i setene sine - men lydig som jeg er satte jeg i -
"EN NON STOP, EN DAIM, EN OREO OG... der brøt vi ut i latter alle fire i bilen..."
"Hallo, en non stop, en daim, en non stop til og den siste var..?"
"den siste var oreo, eller o-reo om du vil..."
"la meg se nå da, to non stop, en daim og en oreo? var det noe mer da?"
Og det var det, men den klarte vi fint - kaffe er stort sett alltid greit å forstå.

Dette kjære leser, dette var bare bestillingen - så kom fortsettelsen...
"Da kan dere kjøre fram til luke to og betale"
Og det gjorde vi, men i luke to så det helt fraflyttet ut, så da sto vi som noen spørsmålstegn , rygget tilbake en gang og endte opp med å kjøre fram og rundt en gang til...

Da det ikke var noen i luke to, som for øvrig var helt mørk og tom for det aller meste tasset en utålmodig og irritert smurf bort til den ene bemannede luken hun fant - nemlig der det sto en tass og tok i mot bestilling på headsettet sitt.
Utfordringen her var at det alt sto en bil i luken... tett opp i luken.., som samen klarte å skvise seg i mellom;
"hei ja, det er meg med mc flurryen..."
"hei, unnskyld meg et øyeblikk..."
"hva er det slags idioti at man har microfon med bestilling der borte, mens det ikke finnes folk i lukene lenger bort..?
...
Og der kom det jammen tassende ut en stakkars sjel bærende på fire mc flurry og to kaffe, med en kurs som skulle tilsi at hun tenkte på å flytte inn i bue og luke nummer to...
"hmmmja, da går jeg da..."
Så tasset smurf noe irritert og noe pinlig berørt i høvelig tempo tilbake til bilen, mens betalingskortet ble overlevert konemor med beskjed som lød "her er kortet, nå kan du betale selv..."

Trenger jeg å si at vi lo så tårene trillet da vi sto på parkeringen noen meter unna og trødde i oss hver vår mc flurry?
Etter et par minutters intens latter ba lillemann pent om vi kunne stoppe å le, han fikk nemlig vondt i hodet av all latteren sa han.

Det sies at en god latter forlenger livet, jeg er ikke sikker på hvor mye lenger liv vi i fall har pådratt oss - men det må da være ganske så lang tid, for vi lo altså så godt på denne turen som vi ikke har ledd på lenge.

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...