Søk i denne bloggen

torsdag 28. november 2019

Det er pinlig for nasjonen Norge, eier vi ikke skam?

https://www.hoyda.no/riksvei19/?fbclid=IwAR00CZw-WHy2Lm_ofx5eOBYoE2l6-bLDVdeAPP1froNjxSnh5f6uBtUwxek


Alle som forstår at verdi ikke utelukkende er mynt samt betydningen av den verdien som ikke er mynt, kan lett sette seg inn i og forstå denne saken.

Jeg har noen porselensgreier etter min mormor i skapet.
Det har blitt meg fortalt at den ene bollen alene kan jeg sikkert selge på FINN.no for 1500 kroner, noe som sikkert er sant.
For min del er det likevel uaktuelt å selge bollen, fordi den har en helt annen verdi for meg - verdi som ikke verken egner seg for eller er etisk rett for meg å sette pris på. Bollen er ikke en hvilken som helst bolle fra Figjo, det er pannekakebollen til min bestemor.
Ei jeg kjenner har et gullsmykke etter moren sin som er sagt å ha en betydelig større verdi i mynt enn bollen min fra mormora mi. I likhet med meg er det slik at for venninnen min er det absurd å i det hele tatt tenke tanken på kroneverdier. Smykket er for henne deler av mor, smykket er proppet full av minner som er både gode, av de beste og kan hende også med en anelse av sårhet.

Jeg kan ramse opp små greier jeg har etter min mormor, eller etter min mor - som nok er av en slik karakter at en hver med peiling på mynt ville le seg skakk dersom jeg spurte om verdivurdering på disse.
For min del er det likevel slik at både smørdallen i skapet, pannekakeporselenet, ullestene mamma brukte som gamle Ole har strikket, de siste vottene min mormor noen gang strikket, den siste genseren min mamma i sin helhet strikket, eggeglasset fra min mamma var et lite barn, kaffekoppen jeg drakk kaffe i da jeg besøkte gamle Ole osv.
Alle disse greiene er greier som i min verden innehar så mye verdi på bakgrunn av alle de historiene de forteller, alle følelsene som ligger i de osv - det kunne ikke falle meg inn i det hele tatt å tenke kroneverdier på noe av det.

I andre kulturer har man vært flink på å bruke forskjellige ord på hva man faktisk beskriver, for eksempel finnes det språk der det norske begrepet kjærlighet har flere ord som beskriver hvem kjærligheten er rettet mot; kjærlighet mellom par, kjærlighet til sine barn, kjærlighet til gud, kjærlighet mellom venner.
Poenget er som du nok forstår -
Vi har ett norskt ord for å angi noe som er verdifullt, nemlig verdi.
Det er egentlig for dårlig, vi skulle hatt et eget ord for verdier knyttet opp mot kulturarv, ett ord for verdier knyttet opp mot personlig arv og ett ord for verdier knyttet opp mot mynt.
Man kan selvfølgelig si kroneverdi, kulturverdi og affeksjonsverdi - men det blir ikke det samme, nettopp fordi det er sammenbundet av samme begrepet - VERDI.

Carlberg gaard i Rygge er en av få Herregårder som står igjen fra ei svunnen tid, og gården er del av et helt særegent kulturlandskap.
Det er forståelig at eier av Carlberg er oppgitt og at man faktisk kryper ut av komfortsonen og inn i mediebildet for å si noe om hva denne samferdselssaken gjør med en.

Vet du -
Det burde da visselig være flere av oss som krøp ut av komfortsonen og inn i mediebildet for å si vår mening om denne saken også, så her har du meg.

Jeg har som innflytter i utgangspunktet ikke stor kjennskap til verken Moss, Rygge eller all den kulturarv som ligger gjemt her - men jeg lærer, hele tiden.

Vi bor i landskapsvernområdet rundt verne kloster og vi bruker turområder rundt Carlberg gaard rett som det er.
Det labbes rundt i Husebyskogen, vi labber både forbi og tvers over Carlberg gaard alt ettersom - og vi er ikke alene, aldri. Det er alltid folk som er på labbing i skogen, på grusveiene, tvers over gårdstunet på Carlberg - og det er ikke rart i det hele tatt.
Etter hvert man blir kjent med den kulturarven som ligger i området rundt her vi bor, rundt Carlberg gaard, i Rygge og i Østfold så forstår man at her skal man trå varsomt - men man vil gjerne tasse rundt og oppleve den gleden og godfølelsen det gir.

Det er ikke bare eierne av Carlberg gaard sin kulturarv, det er ikke bare vi som bor i verneområdet sin arv, det er ikke bare Ryggefolket sin arv, eller Mossefolket sin arv nå etter nyttår. Det er vår,  nasjonen Norges kulturarv vi som bor her er heldig å omgi oss med - det er vi som har fått i oppgave å beskytte og ivareta denne arven.
Når vi har besøk nordfra, eller vi har hatt besøk fra Carribien for den del - så har vi tatt med besøket til Carlberg gaard. Når vi i framtiden får besøk vil vi gjøre det samme, vi vil ta besøket med oss ut i nærområdet og fortelle de om den historien som bor rundt oss og som faktisk også er del av deres historie som nordmenn.

Vi som nasjon trenger å ta en titt på verdiene våre, og da mener jeg ikke at vi skal dykke ned i Oljefondet og se hva det er vi sitter inne med om du trodde det.
Vi som nasjon trenger å ta en titt på de holdninger vi har, på hvilke type verdier det er vi løfter høyest og hvilke verdier vi trår under fot for å nå målene våre.

Det er pinlig for nasjonen Norge, et av verdens rikeste land, at vi i det hele tatt vurderer å trå under oss vår egen kulturarv for å spare penger i en samferdselssak - eier vi ikke skam?
Det er pinlig for nasjonen Norge, et av verdens rikeste land, at vi ikke skal kunne fjerne ugress og små buskas rundt huset vi bor i uten å snakke med fylket, men vi skal kunne høvle over generasjoner med kultur for å spare penger i en samferdselssak - eier vi ikke skam?

Det er pinlig for nasjonen Norge, et av verdens rikeste land, at vi har sunket så langt ned at de myke verdiene, de det er umulig å sette pris på, mer eller mindre konsekvent blir tråkket ned for å spare penger - eier vi ikke skam?











tirsdag 12. november 2019

hvordan vi ivaretar mennesket danner hele kjernen i politikken… og ellers…

Jeg kjenner etterhvert en haug med arbeiderpartifolk, og det er bra folk det altså - men arbeiderpartiet var altså ikke min greie.
Det som der i mot brått var blitt klart for meg, var at politikk er min greie - det er faktisk greien til alle oss som bor i et demokrati.
Jeg vil ta det så langt at ikke bare handler det om å bruke stemmeretten min, det er som med fagforeninger - det handler på en måte om å finne min politiske fagforening, altså mitt politiske parti.

Da jeg skulle finne min vei videre i det politiske landskapet var det viktig for meg å finne det partiet som best sammenfaller med mine verdier. Når jeg sier best sammenfaller er det fordi det ikke finnes ett eneste parti som sammenfaller på absolutt alle områder, derfor måtte jeg legge opp til en slags forhandling med meg selv - hvor henter jeg mest for valutaen på en måte…
(For øvrig samme vurdering som da jeg ble medlem i sykepleierforbundet, hvor har jeg som sykepleier mest igjen for det som er viktig for meg som sykepleier?)

Hva er viktig for meg?
Av det som er viktig, hva er viktigst?
Hva kan jeg gi etter på, eller hva kan jeg inngå kompromiss med meg selv på?
Hva er helt uaktuelt å forhandle på?

Nå kan jeg forstås framstå som litt over gjennomsnittet sær i min framgangsmåte, men det er en viktig greie.
Det som er viktig her er at alle vi som er over atten år har rett til å stemme, ikke bare har vi rett til å stemme - vi har etter mitt syn en plikt til å bruke stemmeretten vår for å si vår mening i forhold til styre og stell av landet vårt - for å ivareta demokratiet vårt.., etter hvert dessverre også for å beholde demokratiet vårt…

Så, hvordan havnet jeg der jeg er?

Menneskesynet, og ivaretakelsen av mennesket er viktig for meg.
Menneskesynet og det som hører til er ikke bare viktig, hvordan vi ivaretar mennesket danner hele kjernen i politikken… og ellers…
Et par øyeblikk vurderte jeg faktisk kristelig folkeparti - Du som kjenner meg eller har lest litt i bloggen min tenker kan hende at det var en pussig greie i det hele tatt å vurdere…
Livssyn og familie er to viktige kjerneverdier for meg, som det også er for kristelig folkeparti.
Den kristne arven samt vern av familielivet er for meg sentrale og viktige verdier eller nødvendigheter om man vil.
Jeg har gått på Bibelskole, jeg har min tro.
Underveis i ung voksen alder måtte jeg ta noen ekstra runder med meg selv i forhold til både tro, trosretning, seksuell legning kombinert med tro og mer til.
Selv om det er mange gode verdier i KrF, det er vel ikke overraskende at jeg ikke kunne gå inn i et parti som på tross av varierende interne meninger, har en offentlig holdning som sier at mitt liv er feil.

Hvordan ønsker jeg at mennesket skal ivaretas?
Jeg er opptatt av et menneskesyn som ilegger mennesket en egenverdi uavhengig av kjønn, alder, seksuell legning, tro, hudfarge, bosted, utdanning / inntekt eller what so ever.
Når det kommer til ivaretakelsen av mennesket er det her hele kjernen ligger som jeg sa lenger opp.
Når man driver politikk i Norge, som jo i aller høyeste grad handler om å ivareta mennesket som bor i landet vårt, så er dette noe man skal ha med seg og ikke bare ha med seg - menneskesynet og ivaretakelsen av mennesket er noe som etter mitt syn må være losen i politikken - hvordan ivaretar mitt parti mennesket vi i tillit er satt til å ivareta?

Senterpartiet sitt slagord er nær folk.
I utdypingen av dette får vi presentert at folk skal ha tilgang til gode tjenester uavhengig av sosial status og om de bor i byen eller i ei bygd på landet.
Man er opptatt av at avgjørelser skal taes nær folk der folket bor, og i minst mulig grad bestemmes sentralt fra storbyene og hovedstaden - og aldeles ikke fra utlandet.

Denne tilnærmingen til styre, denne tilnærmingen til oppgaven politikerne er gitt er for meg selve kjernen.
Dersom man kan forholde seg til det som ligger i dette solide slagordet, da vil man så langt det er mulig oppfylle den verdien jeg satte ikke bare som viktig - men ikke til å forhandle på i det jeg skulle velge politisk tilhørighet.

Med bakgrunn i verdier falt altså mitt valg i sentrum- på Senterpartiet - et valg jeg som person, som mor, som kone, som sykepleier, som innbygger er veldig fornøyd med.
Jeg fikk etter hvert også hjelp til å få fingeren ut å ta steget inn i den politiske sfæren, dette skulle skje ved at en senterpartist ringte hjem til meg og spurte om jeg ville være med på stand i valgkampen 2017.

Det å bli valgt til en rolle / funksjon i et lokallag er noe som foregår i tillit fra medlemmene i partiet, man blir derfor en tillitsvalgt.
Det å bli valgt inn til kommunestyre, utvalg eller komiteer er noe som foregår i tillit ikke bare av medlemmer, men av innbyggere - man blir derfor tillitsvalgte også her.
Det å bli valgt inn på storting med alt som hører til der er noe som foregår i tillit fra velgere rundt om i landet vårt, man er derfor en tillitsvalgt også der.

Som tillitsvalgt uansett nivå, skal man forvalte sin posisjon i tillit og med ydmykhet. Man er valgt inn og man kan bli kastet på hode og rævva ut igjen om man ikke ivaretar oppgaven sin skikkelig.

Jeg har tidligere jobbet som hovedtillitsvalgt på fulltid- for medlemmene jeg da hadde. En fantastisk spennende, givende og lærerik jobb!
Fokuset lå på ivaretakelse av medlemmer og medlemmenes interesser. Avgjørelser lå i medlemsmøter, tillitsvalgtmøter, årsmøter, fylkesårsmøter osv.
Jeg hadde et konstant fokus på at jobben jeg gjør skal speile medlemsorganisasjonen lokalt der jeg var valgt, lojaliteten til de som hadde valgt meg sto høyt og stødig.

Egne meninger?
Selvfølgelig, men når man fronter en organisasjon er det flertallet i organisasjonen som skal frontes - ikke mine meninger.
I tillegg sto de etiske retningslinjene høyt- ikke til pynt, men synlig slik at man hele tiden skulle strekke seg etter og jobbe etter de.

Sånn er det også i politikken!

Lokallagene rundt om er avhengig av medlemmer for å overleve.
Økonomisk ja, men viktigst er likevel dette med styrke og slagkraft.
Jo flere medlemmer, jo høyere stemme og mer påvirkning.
At økonomien styrkes ved økt antall medlemmer er også noe som både direkte og indirekte har en påvirkning for styrken til lokallaget - da både økonomisk støtte avhenger av medlemstall og synligheten av medlemsantall er noe som påvirker rundt om.

I min tid i politikken har jeg vært heldig å få mange nye bekjentskaper, og jeg har fått delta på mange forskjellige arrangement og med mange forskjellige foredragsholdere.
Jeg må si dere - 
Konemor og meg var heldig og møtte på selveste landsmoderen, Gro, da vi ga oss selv gleden av spa på vår bryllupsdag her i vår.
Det var rett så hyggelig å prate med damen, hun holder seg godt og har masse å si fortsatt - også i boblebadet.., likevel -
Møtet med landsmoderen blekner sammenlignet med de timene senterkvinnene hadde sammen med nei-dronningen, Anne Enger - hun er og blir ikke bare nei-dronningen, men dronningen av politikk!!

For ei dame, for et forbilde!

Da damen var aktiv i politikken var hun en av de man virkelig så opp til, uansett leir man satt i, ikke fordi hun er så skrekkelig stor eller høyrøstet - men fordi hun er så jordet, menneskelig, ydmyk, sannferdig… Visste du forresten at damen er sykepleier..? (Bare måtte si det…)
Etter at damen har gått ut av aktiv politikk står hun fortsatt fram som ei av de klokeste og mest ydmyke menneskene jeg har møtt på.

«Husk på det dere;
…Det handler om mennesker…
…Vi er valgt i tillit…
…Vi skal være oppriktig, ærlig og redelig i framferden vår…
…Vi skal ikke lover noe vi ikke kan holde…
…Vi skal ha dekning for hva vi sier…
…Vi skal ta folk på alvor…
…Vi skal jobbe så det er etisk forsvarlig…
…Vi skal passe oss…»

- og masse, masse mer.

Den damen her altså, nei-dronningen, hun har i hele sin politske karriere vært drevet av folket og for folket - det er hva det handler om, det er hva vi skal strekke oss mot - det er hva jeg kaller et forbilde, noe å se opp mot!

Her er jeg nå, midt i det lokalpolitiske smørøyet, og jeg trives!
Nå skal vi i gang med nye Moss, vi skal legge til rette for gode tjenester til folk i hele nye Moss.
Vi skal ikke gjøre det alene, vi har med oss flere andre partier i det vi tror blir et spennende, artig, givende, krevende og lærerikt samarbeid.


Jeg er strålende fornøyd med valg av parti, jeg er også strålende fornøyd for å ha tillit fra velgerne i nye Moss til å få være med i jobben.

mandag 11. november 2019

Da er det jo ikke til å undres at man kommer til kort -

En dag jeg var på vei til en avtale da jeg jobbet som hovedtillitsvalgt for NSF (norsk sykepleierforbund) ble jeg stoppet på veien. Det var ikke en hvem som helst som stoppet meg skal du tro, neida - det var mor-Mossa i egen person, altså damen som står bak den kjente rorbudronninga, Mossa.

Æ har hørt om dæ førstår du, som hovedtillitsvalgt for sykepleieran.
Det er viktig at sånne som dæ ængasjere sæ, og æ vil at du skal bi medlæm i arbeiderpartiet. Kain du ikkje bli medlæm i arbeiderpartiet, vi træng sånne som dæ - du kain jo bære melde dæ ut igjæn om du finn ut at dettan ikkje e nåkka førr dæ..?

Jeg gikk videre etter å ha skrevet meg opp og meldt meg inn i arbeiderpartiet.
Etter noen få dager bare kom det post til meg fra arbeiderpartiet sentralt, papirer med informasjon, en fin liten rose-button og ei penn.
Etter ytterlige et par tre uker, noe informasjon rikere og jeg må si også en hel haug av tanker rikere når det kommer til politikk og innhold i politiske partier og greier - ja da meldte jeg meg ut av arbeiderpartiet igjen… det var rett og slett bare ikke helt meg.

Politisk interesse der i mot var noe som ikke bare skulle vekkes til liv gjennom jobben min som hovedtillitsvalgt, det var en interesse som skulle feste seg og vokse seg stadig større og sterkere.
Det er nemlig politikk det handler om forsto jeg -
Uansett om det er snakk om arbeidstider, arbeidsmiljø, pasientsikkerhet, barns beste i skolene, pedagog-tetthet, brøyting, vern av natur osv. osv - uansett område, uansett om det er stort eller lite, det er politikk det handler om.

Når man sitter rundt et bord og diskuterer situasjoner, prosjekter, organiseringer, drift og lønn og mer til -
Det er politikk det handler om, uansett!!
Det er de politiske partier som sitter bak roret både sentralt og i et hvert lite eller stort lokalsamfunn, det er de som legger føringer for alt sammen.

Da er det jo ikke til å undres at man kommer til kort -
Som barn, som innbygger i et lokalsamfunn, som lærer, som sykepleier, som leder, som rektor, som fagleder, som brøytebilsjåfør, som prest, som frontfigur i diverse lokale vernesaker, som tillitsvalgt osv. osv.
Uansett hva man foretar seg, uansett hvem stakkar man sender søknader til, ber om hjelp til noe, ytrer behov for økning av ressurser og mer til -
Den stakkars tøtta eller karen som sitter med ansvar for budsjetter og tildelinger av ymse slag, må i tillegg til lov og regelverk forholde seg til de føringer som er lagt fra politikerne i kommunen eller sentralt.

Hallo ja, vi trenger politi innover til bygda - kan dere sende noen snarest???
Det er små barn som er kasta ut vindu for å hente hjelp midt i natta og 24 minusgrader…
Det er ei gravid kjærring som sitter i vinduet klar til å hoppe med sin fire år gamle sønn i 24 minusgrader…
Vedkommende har allerede vært i slosskamp, han har også til nå slått ei hylle ned fra veggen med telefon og det hele på, han sier han skal drepe alle i huset…
Hva sier du, dere kan ikke komme..?
… Ikke før dere har fått med dere folk i nabokommunen, de må vekkes først ja... og komme seg til kontoret først ja….?…

Det er politikerstyrt!

Dere må sende ambulanse omgående, jeg sitter med en pasient som har et kraftig hjerteinfarkt og det står om liv.
Dere sender ut en bil nå og kommer så snart dere kan ja, vi venter… og håper…

Tiden går, sakte -
Ambulansen kommer etter cirka tre kvarter, når ambulansefolket kommer inn døra vinker sykepleier de ut igjen - hun sitter med pasienten liggende i armene sine, han har vært død i tyve minutter allerede.

Det er dels politikerstyrt!
Distriktene har ambulanser stasjonert ut på strategiske steder, noen kommuner er dette fem mil unna bygdefolket - man har ikke lagt opp til noen back up ordning for å ivareta utrykningstider.

Ja, folk velger hvor de skal bo.
Ja, man kunne bare flytte fra bygdene og inn til byene for å sikre seg tjenester og dermed oppleve trygghet.
Ja, de som velger å bo i distriktene er klar over risikoen dersom noe skulle inntreffe.

Er det likevel slik at vi ønsker å flytte alt folk fra distriktene og inn til byene for at folket skal være ivaretatt og kjenne seg trygge?
Eller er det mulig å se på sårbarhet og lage generelle beredskapsplaner for kommuner med utsatte områder, for så å la kommunene tilpasse planene til sin kommune?

Jeg er tilhenger av det siste.
Jeg er også tilhenger av at politikere i de kommunene man bor, har hele befolkningen sin i fokus.
Vi skal ivareta folket uansett om de bor i by eller bygd.
Folk skal ha tilbud om gode tjenester uavhengig av bosted, kjønn, alder, legning, tro eller noe annet.

Når jeg valgte å gå inn i politikken så var det dette som drev meg inn -
Hva skal til for å sikre en pasient gode tjenester- uavhengig av om denne bor hjemme, på institusjon, i by eller på landet…
Hva skal til for å ivareta barns beste- hjemme, på skole, i barnehager og hvor det måtte befinne seg…
Hva skal til for å sikre folk gode arbeidsforhold, arbeidstider og hele stillinger?


Arbeiderpartiet var ikke mitt parti, det fant jeg raskt ut - og det på tross av at det er mange gode verdier i partiet.

Hva var det så som førte meg over til senterpartiet, det tror jeg faktisk at jeg vil dele noen tanker om i neste innlegg…

søndag 10. november 2019

VI TRENGER AT POLITIET KOMMER INNOVER!!



Om du skulle komme i en situasjon du opplever er livsfarlig, der det står om liv og / eller helse, da ville du med all sannsynlighet både ha et sterkt behov for og satt veldig pris på at politiet kom etter å ha blitt tilalt.

Jeg snakker ikke om de tilfeller du sitter i kaffeprat med ei venninne og sier «jeg var altså livredd…»
Sannsynligvis vil situasjonen over også være av en karakter der du var pissredd - enten i et øyeblikk, et par minutter eller over ei viss tid. Jeg tipper at for de fleste som sitter i kaffeprat og sier «jeg var altså livredd» så handler det om redsel av typen jeg skvatt så sinnsykt, jeg var vitne til noe så skremmende eller jeg satt i ei vogn på toppen av pariserhjulet da de stoppet opp for ikke mindre enn fire minutter…
Poenget mitt er at det er kortere øyeblikk eller sekvenser der man befinner seg i en skremmende situasjon som får oss til å uttrykke at vi var livredd - som kan hende også stemmer.

Om du har opplevd andre situasjoner, mer satte og skremmende situasjoner, situasjoner der du står ovenfor reell livsfare - da tenker jeg du ville sette pris på at politiet tok seg en svingom.

Hva om det ikke skulle skje?
Hva om du ringte til politiet for hjelp, og så fikk du til svar «jeg hører hva du sier, men vi har ikke så mye ressurser så vi må nesten se an dette med utrykning…»?
Hva om du hadde kommet deg i sikkerhet, men visste at familien din ikke er trygg - og fikk til svar «Vi sender ut en patrulje, men vi er nesten nødt for å vente på forsterkninger fra nabokommunen først pga. alvoret i situasjonen»?

Jeg skal dele en historie med deg, fra ei lita bygd i distriktsNorge:

Midt i natta våkner noen barn på elleve og tolv år, når jeg ser på mine barn som er snart elleve og tolv år kan jeg fortelle deg at det ikke er spesielt gammelt, av at det banker og dundrer på ytterdøren.
Den yngste av disse barna, hun på elleve år, går ut i gangen for å se hvem det er som banker.
Ved ytterdøren blir hun både sjokkert, redd og hysterisk - og hun setter i vei inn til sin mamma og stefar.
«mamma, mamma, du må komme opp - Ola står på trappa og gråter, han er helt blå rundt det ene øyet… som man ikke kan se…»
Mammaen står opp og går til døra der Ola står, hun forstår med det samme at en eller annen har vært heldig å få inn en skikkelig god høyre på han.
Hva gjør så mammaen, jo hun stryker Ola på kinnet og spør hva i alle dager det er som har skjedd… så smeller det…

Ola setter i et kjempeskrik -
«JEG SKAL DREPE DERE ALLE, EN ETTER EN SKAL JEG TA DERE…»

Jenta på elleve år har allerede gått inn på rommet til sin mamma og stefar, mens jenta på tolv år ligger alene igjen med døra vidåpen på rommet rett innenfor der skriket kom fra.
På et pittelite øyeblikk har mammaen, halvveis i svangerskapet med min minstemann, løpt inn på rommet hun kom fra og låst døren bak seg.
Jenta på tolv år ble liggende igjen i senga, og etter ei kort stund kunne hun høre en kjent og trygg stemme på utsiden av rommet til sine foreldre.
«Hallo, det er bare meg, Kari.»
Man kunne høre en helt syk dialog gå mellom mammaen i huset og Kari som sto på utsiden -
«er du sikker på at det er det?»
«Ja det er meg, det er trygt nå…»
«Er du helt sikker på at det er trygt?»
«Ja, han har sovnet nå - du kan slippe inn Roshild nå»

Etter hvert var det gått en halv times tid, og jeg ble sluppet inn på rommet.
Da jeg kom inn på rommet satt farsan som et lite barn sammen med min lillebror på fire år i kroken av dobbeltsengen, sikker på at alle kom til å bli drept.
Mamma satt i vinduet og røykte, mens jeg kunne ikke se min søster på elleve år noe sted.
Da jeg etterlyste min søster tok mamma nytt grep. Hun kom ned fra vinduet, åpnet klesskapet og begynte å finne fram tøy - Ullester, en stor genser av noe slag og en longs som hun rakte meg og ba meg kle på.
Da klærne var på hjalp hun meg opp i vinduet, før hun ba meg hoppe ned og løpe til nærmeste nabo og be de ringe etter politiet.

Jeg ble sluppet ut vinduet og landet pent nede i snøen, før jeg stablet meg opp og begynte å løpe i kulden - det var 24 minusgrader den natten.

Frosten bet i nese, øyne og kinn. Det skar i halsen når jeg dro pusten, men jeg løp det jeg klarte.
Noen hundre meter opp etter bygdeveien var jeg ved første avkjørsel -
Inn her?
For langt til huset, videre til neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
Gammel dame, vondt å gå, bedre med neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
For langt til huset, videre til neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
Ja, her kan jeg løpe inn…

Da jeg banket på døren åpnet den eldre karen som bodde i huset  døra for meg, han var allerede påkledd og gikk rundt seg selv.
Hei, går det bra?
Kom inn, søsteren din er her allerede…

Jeg ba mannen om å ringe politiet, og kunne høre samtalen - i alle fall hans side av samtalen;
Hallo ja, det er jeg som ringte i sta…
Nei, vi vet ikke mer. Nå har et av de andre barna i huset kommet her til…
Har dere tenkt å sende en bil innover?
Hvor lang tid kan det ta å vente, hva som helst kan skje i mellomtiden…?
Ja ja jeg forstår, men dere må se til å få sendt en bil snarest…

Jeg ble vist videre inn i huset av husfruen, hun tok meg med inn på gjesterommet der de hadde pakket min søster inn i ei varm dyne.

Som med ambulanden i forrige innlegg hadde også politibilen fem mil å kjøre for å hjelpe til. Pga nedlagte lensmannskontor rundt om allerede da, samarbeidet man kommuner i mellom. Politiet kunne ikke komme før de som sto på utrykningsvakt i nabokommunen hadde fått på seg klelørver og kjørt de to ekstra milene til lensmannskontoret i vår kommune - da kunne de sette kursen de fem milene innover mot oss.

Vi opplever med dagens regjering en stadig sentralisering og ødeleggelse fra distriktene.
Politireformen, den såkalte nærreformen, har blitt en skandale. Politiet må si nei til massevis av oppdrag der folk trenger de - knallharde prioriteringer ligger til grunn.
Folks trygghet har vært en risiko i distriktsNorge i mange år allerede, nå nærmer vi oss tilstander der borgervern er neste på tapetet.

Det er ikke en kjeft i områdene i og rundt Oslo som verken opplever eller hadde godtatt å oppleve dette.
Det er ikke en kjeft på Østlandet som hadde godtatt en ordning der man i kritiske situasjoner måtte ventet over en time på politi, langt mindre en til to timer.
Det er ikke en kjeft på Østlandet som hadde godtatt å få til svar «beklager så mye, men dette kan vi dessverre ikke prioritere» dersom man hadde med en voldelig person å gjøre på et utested.

Hvorfor har vi det slik i Norge i dag?
Hvorfor sentraliseres distriktene, og landsdeler i senk?
Hva er det som gjør at dagens regjering uten å tenke velger å sette helse og liv på spill i deler av landet vårt?
Er det slik vi ønsker å ha det?

Det er jo ikke det!
Vi ønsker et land der folk er trygge, vi ønsker en regjering som tar ansvar for både ei lita bygd i Finnmark, ei lita bygd i en fjord på vestlandet, storbyene våre og hovedstaden.
Vi ønsker nemlig et land der folk er like mye verdt og skal ha den samme omsorgen og de samme gode tjenestene uavhengig av hvor man bor.

Igjen -
Det blir aldri likt i ei lita bygd som i hovedstaden eller andre større byer etter norsk målestokk.
Derfor er det desto viktigere å finne en organisering som støter opp om og trygger befolkningen som ikke bor i de større byene.
Det er da vel lite å hente i å kutte ned på og kutte ut tjenester som er absolutt nødvendige for at folk skal kunne leve og bo i utkantene?

Når jeg valgte å gå inn i politikken så var det på bakgrunn av å komme til kort-
Jeg opplevde å komme til kort som barn og innbygger.
Jeg opplevde å komme til kort som sykepleier.
Jeg opplevde å komme til kort som tillitsvalgt for sykepleierne.
Jeg opplevde å komme til kort som leder på arbeidsgiversiden.

Et sted må endringene begynne, jeg har kommet fram til at det må være i politikken.
Vi trenger å endre den politiske kursen landet vårt har tatt, det vil jeg gjerne være med på -

Det blir mitt neste innlegg å handle om.

fredag 8. november 2019

Jeg er ikke utømmelig når det kommer til erfaringer, men jeg har noen til på lager...

Om du er syk vil fu trolig foretrekke å krype inn under dyna og bli værende der til du kjenner at kroppen foretrekker å stige ut av dyna.
Om du er mer enn under-dyna-syk, vil du trolig foretrekke å ringe til fastlegen din for å få satt opp en time - dette slik at du kan ta rede på hva det er som plager deg og om det er noe du i samråd med lege kan foreta deg for å bli bedre raskest mulig.

Om du er syk på kveld, nattestid eller i helg og tilstanden tilsier at du trenger å få en snarlig avklaring på hva som plager deg, foretrekker du trolig å ta kontakt med legevakten slik at du får hjelp. Legevakten vil da avgjøre raskt om du kan behandles eller sette i gang behandling på stedet før du sendes hjem, eller om du trenger å farte videre til sykehus - også kalt spesialisthelsetjenesten.

Dersom du har foretatt deg ett eller annet som har bragt med seg skader i kategorien øyeblikkelig hjelp, eksempelvis mistanke om brudd eller annet som setter kroppen i fullstendig stå - vil du trolig uavhengig av om du har møtt opp hos fastlege eller legevakt foretrekke å bli sendt for en avklaring til spesialisthelsetjenesten.

Vi er kjempeheldig her vi bor, midt i smørøyet i Østfold.
Blir vi syk gjør vi som lillemann vår i dag, blir hjemme fra jobb eller skole, man holder seg innomhus under dyna eller et godt pledd.
Dersom man ikke blir frisk i løpet av kort tid, eller man mistenker noe mer enn en forkjølelse typ greie - ja da ringer vi fastlege - altså førstelinjen - og får time raskt som med lillemor her om dagen. I løpet av en times tid hadde vi både ringt, fått time og satt på legekontoret med viten om senebetennelse i et par sener.

Dersom vi skulle mistenke at noe er på gang utenom vanlig arbeidstid, ja da plinger vi på landsdekkende legevakt telefon - 116117 og vipps, så sitter vi på legevakten i Moss og dingler med beina mens vi venter på videre vurdering.
Skulle anfallet eller innfallet om du vil inntreffe mens man er i bilen hit eller dit, ja da ringer man legevaktstelefonen og blir koplet opp mot nærmeste legevakt som ikke er så veldig langt unna - akkurat som jeg gjorde for omlag tre år siden på vei til telting med familie og kolleger.
«Legevakten i fredrikstad, hva kan jeg hjelpe deg med?»
I løpet av et par timer hadde jeg ringt legevakttelefonen, jeg hadde vært innom legevakten i Fredrikstad og jeg befant meg brått på nærmeste sykehus og oppi ei seng med hjul.
«Det er ingen grunn til å ta noen sjanser med ting, da er det bedre å få det sjekket ut først som sist»
Jo takk, det syntes konemor mi også - som brått satt alene med barna på telttur, eller ikke helt alene da … hun var tross alt sammen med et par gode kolleger og deres barn… mine kolleger må sies.., hadde tross alt hilst på den ene av de tidligere…

Før vi flyttet til Moss bodde vi i Tromsø, nordNorges største og Norges vakreste by.
Vi var like heldig i Tromsø, dersom det var noe fulgte vi akkurat samme ordning som her - og kom inn til lege både i første linjen og i spesialisthelsetjenesten akkurat like raskt som her.

Når jeg vokste opp bodde jeg i Finnmark, i en av Norges geografisk største kommuner, i ei lita bygd fem mil fra kommunesenteret. Om du nå skulle lure på om du leste rett, og evt. også lure på om det er noe med nordlendinger og overdrivelse så ja - vi overdriver gjerne for historiens skyld - men det var faktisk (og er fortsatt) fem mil fra kommunesenteret til den lille bygda.

Ble du syk på bygda hva gjorde du da?
Jo, du plukket opp røret på telefonen med snurrende tallskive. Der nest snurret du tallene til helsesenteret, som jo kunne ta si tid. Etter at man måtte begynne å taste retningsnummer som det så pent het, tok det enda lenger tid å snurre tallrekken.

Når man kom fram til legen ble det bestemt om man skulle få en time på helsesenteret hos den legen man brukte, eller ønsket å bruke. Timen kunne komme i løpet av noen dager eller uker, den kunne også komme samme dag - alt  etter hastegrad som er vanlig også i dag.
Når man fikk time samme dag ble det bestemt om man var i stand til å sitte i bil opp til kommunesenteret, eller om legen skulle komme innover til bygda for undersøkelse.
Ettersom man hadde en heller ofte utbytting av leger og turnusleger var det ganske mange fremmede leger, disse var naturlig nok heller ikke så godt kjent i bygdene rundt om - de var knapt nok kjent i kommunesenteret. På vei ut til pasientene duret de derfor i vei enten i taxi eller på søk etter bøtter og skjerf som var hengt opp på stolper og postkasser for å vise at man var på rett sted.
I dag går alt naturlig nok mye lettere med mobiltelefoner og egen bil til alle på gården som har lov til å kjøre bil gjerne...

Man har ikke hatt den store tradisjonen for å sende pasienter i vei til sykehus for verken innleggelser eller undersøkelser, i de tilfeller man har gjort det er det bygdefolkets opplevelse at legen allerede har vært temmelig sikker på hva som har vært greien og heller har gått etter bekreftelser enn undersøkelser.
Selvfølgelig - folk har også vært sendt i vei for undersøkelser der man har vært noe mindre sikker og mer usikker, der man har vært undrende på hva som ligger bak symptomer og før man har kommet inn i distriktskulturen og tatt innover seg den økonomiske kostnadsbiten ved å sende folk i vei.

En taxitur på 13 mil, og dersom man vil ha pasienten hjem igjen så 26 mil - det blir fort kostnader av sånt - det kan sikkert min bror og en del andre bekjente skrive under på, som har leid taxi av helt andre grunner den samme strekningen fra bygd til by i sin ungdom…

Min mamma som jeg skrev om i forrige innlegg, hadde tidligere hatt frozen shoulder på venstre side, altså et stivt skulderledd på venstre side.
Da smertene begynte å tilta på høyre side antok man at det var samme greien også der. Det var rart syntes min mamma, fordi hun opplevde smertene helt annerledes.
Legen fikk bekreftet hvem som var lege og hvem som var pasient, og sa at diagnosen var satt og det var ikke aktuelt å sendes til røntgen - også en sjeldenhet, da de fleste leger er veldig hyggelige og ydmyke.

Det er ikke vanskelig å forstå at man i utgangspunktet er nøktern med å sende folk i bil drøyt 25 mil tur-retur, dersom man er sikker på at det ikke er noe av betydning å finne- man vet også at en del av pasientene allerede har ti mil tur-retur bare for å komme til fastlegen.

Utfordringen i distriktet er der i mot de usikre faktorene - hvordan kan man vite at det ikke er noe av betydning i alle tilfeller man lar være å sende folk?
Når er det tid for å høre på pasientene og sende de videre, fordi de ber om det?

Vi bor i et land som er avlangt, det er krikete og krokete, det er fjell og fjord - og vi elsker det!!
Vi ønsker å ha folk i hele landet, i alle fall noen av oss ønsker at folk skal få bo spredt utover i hele landet vårt.

Det vil ikke la seg gjennomføre å plassere alle folk i de store byene, og det er i de store byene vi har lagt opp til at det skal være tilgjengelighet på alt fra helsetjenester til politi og brannvern, til pass og veistasjoner osv. osv.

Hva skulle vi så med alle nedlagte og ødelagte bygder og landsbyer rundt om i landet vårt?
Ønsker vi at store deler av landet vårt skal se ut som spøkelseslandsbyer og spøkelsesbygder?
Ønsker vi at alt skal kretse rundt storbyene?

Hva skjer da med storbyene?
Hva skjer med folket som stimles sammen i og rundt storbyene?
Hva skjer med matproduksjonen vår - herunder rødt kjøtt og melkeprodukter, men også fugl, korn, grønnsaker?
Vil vi ha det slik at det som skal være igjen av matproduksjon i stor grad skal være den næringen som det i dag legges til rette for, nemlig fiskeoppdrett?

Vi trenger folk på bygda, vi trenger folk i landsbyene og vi trenger folk i byene - både de mindre og de større og de største.
Forskjeller i geografisk bakgrunn er noe vi skal se på som en berikelse, noe som kan gjøre landet vårt enda bedre å bo i.

For å ha folk med forskjellig geografisk bakgrunn trenger vi å legge til rette for at man kan bo på de forskjellige type steder.
Det er fantastisk at man har den nærheten til legetjenester som man har i storbyer, i byer og mellom byene på østlandet.
Det er fantastisk at man har den samme tilgjengeligheten også i storbyer og byer lenger nord, lenger sør og lenger vest.

Hva sier man til 11 åringen i distriktsbygda som har mistet pappaen sin brått og brutalt?
Er det tilstrekkelig med; 
Sorry at pappaen din døde kompis - du vet det er ikke bare bare for disse ambulansene å komme fram i tide?

Hva sier man når 13 åringen vet at mamma skal dø, og at man kanskje kunne unngått det, behandlet og symptomlindret fra tidligere stadium- i alle fall så man hadde fått mer tid sammen?
Er det tilstrekkelig med;
Sorry at mammaen din må dø fra deg så tidlig, du vet det er trang økonomi i kommunen og vi kunne ikke vite at det var så alvorlig?

Det er ikke nok vet du, det er ikke rettferdig.
Man vil aldri få det likt mellom distriktsbygdene og de store byene, det lar seg ikke gjøre.
Likevel -
At vi er så sårbare i distriktsNorge er flaut for Norge.
Vi skulle klare å få til bedre systemer/ tilgjengelighet og rutiner for distriktene våre også.
Vi skulle klare å få på plass en ordning for økonomisk støtte til kommuner ute i distriktene, fordi vi vet at økonomi er et argument som holder igjen pasienter som skulle vært sendt til videre utredning, sjekk, kontroll og mer til.

Vi vil aldri klare å oppnå umiddelbar tilgjengelighet på de samme tjenestene som i større byer i landet vårt. Det vi kan klare er å få på plass den livsviktige hjelpen som ikke er avhengig av å være stasjonert på et sykehus.

Det er ikke distriktsNorge sin feil at det ikke fungerer optimalt, så det er sagt. Systemet er lagt opp til at man ikke kan bedrive en optimal tjeneste - i stor grad med bakgrunn i økonomi.
Helsesentrene i nordNorge har drevet godt i mange, mange år.
Da den store greien med kommunale akutt døgn senger kom for noen år siden, var det stor ståhei om hvordan disse skulle drives.
Jeg må si jeg satt med stive øyne, stive skuldre, noen fortvilende tanker og en tungt sukk da man skulle bruke massevis av ressurser på grupper som skulle utrede, kartlegge og planlegge funksjonen av disse KAD sengene og avdelingene.
Helsesentrene i Nord har bedrevet slike senger med kompetanse og kvalitet i flere tiår enn jeg har levd, likevel var det som om man skulle finne opp kruttet på nytt.

Farsan fikk et kraftig hjerteinfarkt og døde hjemme i stua tyve minutter før ambulansen kom fram, han ble 67 år gammel og døde fra to mindreårige barn.
Mamma ble langt om lenge diagnostisert med uhelbredelig kreft og spredning, usikkert hvor lenge hun ville leve etter diagnostisering. Hun hadde gått med store smerter og ingen smertelindring i hvem vet hvor mange måneder før kreften ble oppdaget, hun ble 55 år gammel og døde fra 6 barn hvorav to mindreårige.

Dette er et par av mine erfaringer på helsesiden ute på landsbygda i det vakre landet vårt.

Det er mulig å gjøre noe med, dersom fokuset får stilles inn på rett sted - nemlig på folket i dette landet vårt og hvordan disse skal ha det best mulig, og ikke på store selskaper - gjerne utenlandske - og økonomisk vinning.

Jeg er ikke utømmelig når det kommer til erfaringer, men jeg har noen til på lager...
Neste gang jeg skriver skal jeg skrive om det å bo på bygda og oppleve behov for politi og brannvesen, trykk på følg meg dingsen på siden i bloggen min - og brått vil du få med deg når jeg skriver mer.

torsdag 7. november 2019

Bestemor i Tana

I dag tidlig snakket jeg med barna, fortalte de at bestemor i Tana ville blitt 72 år i dag om hun enda levde.
Hvorfor lever hun ikke?
Bestemor døde da hun var 55 år gammel, av kreftsykdom - så enkelt, og så vanskelig.

Tre kvart år før mamma døde var hun på besøk hos meg. På den tiden var hun så dårlig i kroppen at hun knapt klarte å.gå. 15 skritt maks, så måtte hun hvile, litt færre skritt og ny hvil, enda færre skritt og enda en hvil - helt til hun ikke klarte å gå mer enn et par skritt og vi satte oss ned et sted sammen.

I løpet av en periode på godt mer enn et år før besøket hos meg hadde min mor bedt legen sin om å komme til røntgen med skulderen sin, det skjedde ikke- fortsatt ikke noe røntgen da besøket hos meg foregikk.

Flere innleggelser på kommunens helsesenter med hjelp til dusj og stell, fordi man pga smerter og manglende bevegelighet i skulder ikke klarte dette selv. Smertestillende mens man fikk hjelp til stell, måtte ikke tro at det bare var å få med seg mer enn

Paracet hjem.
Om man var så uheldig å komme bort i den vonde skulderen- som jo jeg klarte fint i det jeg smalt igjen bildøren for henne- satte mamma i å hyle av smerter.

I midten av oktober etter besøket hos meg, var det en fysioterapeut som tok ansvar- det er uaktuelt å behandle noe videre i verken skulder eller andre steder før man har bilder som kan si noe om hba man behandler.
Mamma skulle endelig sendes til røntgen- fordi det var blitt krevd... av annet helsepersonell denne gangen.

Det bar i vei, 18 mil i taxi til nærmeste sykehus- en kostbar affære og teolig medvirkende årsak til at det lot vente på seg så lenge.
Hjemme gikk min lillebror på 12 år og gledet seg til mamma kom hjem, endelig skulle hun få hjelp og bli bra- min lillebror trengte det etter at pappa døde brått av hjerteinfarkt drøyt halvannet år i forkant.

Mamma dunket i vei på en slitsom tur de 18 milene på humpete nordnorske veier, med vondt og ubehag.

Mamma kunne fortelle oss at Vel framme på sykehuset og i MR maskinen, ble hun liggende mens den ene hvitkledde for og den andre etter kom løpende inn til henne. Hun fikk beskjed om å ligge helt rolig, og brått sto det et par stykker der med en gedigen nakkekrage som de klasket på henne.
Videre ble mamma hjulpet opp og plassert over i en rullestol.
Etter litt tid ble mamma trillet inn på et kontor til en lege. "Du har vel forstått h a som foregår?" Spurte legen.
"Jeg har forstått at hodet må være i ferd med å trille av slik som dere styrer" svarte mamma.
Så kom bomba-
Du har kreft. Vi vet dessverre ikke hvor den opprinnelige svulsten befinner seg, muligens i nyrer- det vi ser er spredning, og det er overalt.

For et sjokk, og alene...
Trenger jeg si det var et sjokk for lillebror og oss andre?
Mamma kom ikle hjem ogjen før 22 desember. Søsknene mine dro naturlig nok til sykehuset, da man hadde fått en skremselsbeskjed om at ingen visste hvor lenge mamma ville leve.
Limlebror ble hentet på skolen, igjen, og fikk panikk naturlig nok- da han visste at forrige gang han ble hentet var pappaen død.

Mamma feiret sin 55 årsdag på sykehuset i Kirkenes, hun kom hjem til kommunen i desember og 22 desember kom hun hjem.
Vi gikk turnus og vi gjorde det vi kunne for henne til over nyttår, så ble det vanskelig for oss å gi forsvarlig hjelp- jeg var nesten ferdig utdannet sykepleier på den tiden, men ikke klar til å stå i alt dette.

Mamma ble flyttet til helsesenteret, der var hun til 31 mars når hun døde. Vi gikk turnus hos henne hele veien.

72 år, og det er mer enn 16 år siden mamma døde.
Jeg tror tiden vår her på moder jord er satt av andre enn oss selv- likevel, man kan undres på om forløpet hadde vært noe annet i en stor by.
Man kan også undres på om det er rett, skal ikke folk i det minste forvente å komme til undersøkelse når man bør i distrikts Norge?

Jeg skriver mer i neste innlegg.
I dag tenner vi lys her hjemme, for bestemor i Tana 🎇

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...