Søk i denne bloggen

mandag 25. oktober 2021

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen



 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊


Jeg har gjort meg en kort oppsummering av oppholdet på dette stedet. 

Jeg er en person som liker regler, liker rammer, liker å vite hva jeg skal forholde meg til. Da jeg kom til dette stedet fikk jeg en ukeplan i hånden som var for resterende av uken vi var inne i. For tiden etterpå har jeg fått utlevert ny timeplan for hver uke - dette da man formidler at det skal være et individuelt opplegg, opplegget skal tilpasses den enkelte - og det skal evalueres og justeres underveis. Ettersom jeg fikk en timeplan i hånden med tilhørende muntlig informasjon "dette er din egen timeplan, her settes det opp hvilke aktiviteter du skal være med på gjennom uken..." har jeg gjort mitt ytterste for å etterleve denne.



Timeplanen har vært innholdsrik på aktiviteter, det skal de ha - det er vel ingen fare for at man blir liggende på latsiden her, i alle fall ikke dersom man har en intensjon om å følge timeplanen. Heldigvis sier jeg bare, har man vært flinke til å legge inn pauser mellom de fysiske aktivitetene. I den grad betegnelsen hvilehjem skal passe på noe som helst her, så er det på de små spottene mellom fysiske aktiviteter, foruten om disse pausene har det nemlig gått ganske jevnt i ett eneste stort kjør om dagene.


En ting skal jeg bare si deg - Jeg har som sagt forholdt meg til timeplanen, og brått etter to uker kunne jeg kjenne at det er jeg glad for - og det ikke bare fordi jeg er pliktoppfyllende...

Basseng, treningssal, aktivitet ute, egentrening, diverse undervisning, diverse timeavtaler, gåturer, måltider, sosialt samvær...


😟Som jeg skrev om i forrige innlegg, så kræsjet kroppen min i forrige uke. Det var ingen brå kræsj, det er det verste av alt - jeg kjente og forstod at det kom til å si stopp - men lot meg selv drive videre. Jeg fortsatte å følge timeplanen, for sikkerhets skyld peisa jeg på litt ekstra også for å være sikker på at jeg gjorde nok. Det gikk som det måtte gå, torsdag ville ikke beina være med på noe som helst lenger - i tillegg ville ikke resten av kroppen noe heller, annet enn å ligge.


De som kommer hit til denne treningscampen, vel - de fleste som kommer hit - har jobb med å trene opp musklene sine, få de i aktivitet. For min del er det på mange måter motsatt. Mine muskler er på, er aktive, hele døgnet - utfordringen er å finne det som skal til for at musklene skal kunne hvile best mulig. Samtidig er det viktig med både utholdenhet og styrke, når dette skal kombineres med bevisst jobbing for å finne hvile - da blir det komplisert.

Jeg har den siste uken blitt bevisst en viktig greie med å være her, nemlig en ubehagelig og bedriten bevisstgjøring av maksgrensen min. I tillegg også den retning jeg trenger å jobbe videre. Egentlig kjenner jeg vel på at mentalt sett så er det nå jeg er klar for et opplegg her, slik disse oppleggene er tenkt - betydelig mer klar enn da jeg ankom. Den tiden jeg har vært her nå har i all hovedsak gått med til å følge timeplanen ja, men har plutselig latt meg se hva det er jeg skal jobbe med - eller i alle fall kursen / retningen til det som er viktig å jobbe med.

Jeg har en fysioterapeut som aldri har hørt om sykdommen min tidligere, som har presentert for meg en type "generelt sett er det slik med nevromuskulære sykdommer at..." holdning. Gjennom tiden jeg har vært her har hun blitt mer kjent med meg, med hvordan musklene mine fungerer - og ikke fungerer. Jeg tenker at nå, nå er hun langt mer klar til å ta løs på den utfordringen det er å følge opp og sy et opplegg til nettopp kjærringa mot strømmen.


Kroppen min har tatt fullstendig siesta, alle muskler er i opposisjon - ingen vil jobbe med verken meg eller fysioterapeuten de siste dagene. Verst er det når musklene i thorax slår seg vrange, som kan forveksles med hjertesmerter. Stakkars denne fysioterapeuten min, storøyd, alvorlig i ansiktet og med forsiktighet begynner å spørre rundt disse brystsmertene... som jeg er helt rolig på, bare muskler...

Sprøtt er det også når man våkner om morgenen, men øynene vil ikke åpne seg. Kan du se for deg at du våkner, ser innsiden av øyelokket, forsøker å åpne øynene - men det går ikke. Du begynner å lage grimaser med ansiktet, forsøker om og om - men øynene åpner seg ikke, kanskje det ene - men ikke begge. Så, du må først den ene morgenen, så neste og så neste igjen - føre hånden din opp til øyet og fysisk åpne øyet med hånden... om du ikke vil stå opp som Ola enøyde... Forresten, du kan prøve å ligge med øynene igjen neste gangen du våkner, bare gjøre grimaser 😁

Brystsmerter, leggsmerter, vondt i ræva, nakkesmerter, hodepine, svimmelhet, kvalme... for ikke å snakke om at energinivået har ligget på minussiden med kun ett ønske - å sove / hvile.  Det har vært litt av en uke, denne siste. 

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er takknemlig og glad for den tiden jeg har hatt her på dette stedet, som jeg og er glad for egen innsats disse ukene - jeg har lært... noe... og jeg har et stykke igjen å gå, men jeg er på vei...








fredag 22. oktober 2021

For en fantastisk gave det er, møte med slike mennesker

 Jeg har flere ganger skulle sette meg for å skrive i denne bloggen de siste dagene, men det stopper seg bare - Jeg har vært slapp og tom... ikke orket... men her er jeg - nå gir jeg bloggen en times tid 😏


I går, etter litt frokost, tasset jeg ned i treningsrommet for å ta fatt på dagens treningsøkt. Det ble en hard økt, der kroppen på ingen måte ville samarbeide med meg...

Denne smukke kroppen her, måtte faktisk erkjenne for seg selv under trening i går - dette går ikke. Samme hvor mye du ønsker dette, du trenger faktisk både å kjenne beina dine når du forflytter deg, OG du skal helst ikke være så sprengt av melkesyre at du ikke klarer å gå... ellers kan det gå galt.  😕


De første par ukene på dette stedet, bort i mot i alle fall, har jeg stusset litt over den legen jeg går til på Rikshospitalet - og grunnen til å sende meg hit. Jeg har stusset over hensikten med å være borte hjemmefra, med de aktivitetene jeg er med på her, over alle timeavtaler og samtaler med fagfolk av ymse slag.

Jeg har rett og slett stusset over nytteverdien i dette oppholdet... skal erkjenne det, så erkjenner jeg i alle fall noe...🙈

Nå er jeg i gang med siste uken, og plutselig har jeg begynt å se med litt mindre undring på hensikten med oppholdet - jeg forstår brått litt mer. Ut fra ervervet forståelse tenker jeg også at heldigvis har jeg hele tiden gitt det jeg kan gi. Dersom jeg først er her så skal jeg delta på det jeg settes opp på og gjøre det som forventes av meg, det tror jeg faktisk at jeg nå får litt igjen for- nå som jeg ser ting med litt andre øyne...

Noen småting begynner å sige inn, mens andre greier har blitt til ting å undres over, ting å se nærmere på, ting å vurdere...

Vet du-

Jada, jeg har ei dame hjemme...💓

Jada, damen hjemme beriker meg med veldig, veldig mye - langt mer enn både du og jeg kan fatte...👭

Damen jeg har hjemme er likevel ikke av sorten som uten videre brer om seg med ord - ord er ikke det hun er mest glad i nemlig... i motsetning til meg som lirer ut av meg små ord, store ord, vanlige ord, ord med fet skrift, ord med kursiv, ord med utropstegn og med spørsmålstegn, muntlige ord, ord med mye stemme og lite stemme... Jeg bruker masse ord, og tipper den damen jeg har hjemme tidvis kan oppleve at jeg oversvømmer henne i ord... (stakkars jenta, det har jeg faktisk ikke tenkt på før nå... må tenke mer på det siden 😳)

Når det er sagt, må det sies - 

Vi hadde en lang og dyp prat i går, jeg sto forresten for brorparten av praten når jeg tenker meg om... men det var likevel en lang prat, og min kone pratet faktisk også ganske mer enn hun vanligvis gjør... (kan det muligens ha å gjøre med at hun vanligvis ikke kommer så godt til ordet..?? 😄)

Formidling er så mye mer enn ord, min kone har det med seg at hun ikke trenger ord for å formidle seg... i alle fall ikke til meg. Kroppsspråk, blikk, handlinger, berøringer - det er langt mange andre språk som fyller på her og der - og gjør at ord blir overflødig... (sukk ...💝... )

                       


Så, til kjernen i dagens innlegg -

En gang for mange år siden, faktisk et kvart århundre siden, kjente jeg ei voksen dame, Åshild, som hadde denne pussige egenskapen ved seg...

Åshild var tydelig og direkte, hun bøttet ut med det ene for og det andre etter - hadde ingen filter med tanke på at ett og annet kunne være både konkret, personlig, sårt, treffende, hardt, tøft, pågående osv. osv. Hun påpekte, hun arresterte og hun øste ut av sin omsorg.

De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke setter spesielt pris på at man er for pågående i forhold til meg, man kan være det - men skal kjenne meg godt og være godt inne med meg for både å være personlig på skjøre områder, være pågående, hard eller tøff. Jeg er veldig sensitiv og tar det meste til meg og med meg.

Åshild hadde også med seg en omsorg, en hjertelighet, en tilstedeværelse i det hun sa - som jeg aldri har opplevd maken til... hennes spesielle egenskap var at hun kunne være alt dette i sin relasjon til meg - og det opplevdes både innafor, greit og trygt. Jeg har ikke en eneste erfaring med Åshild, som jeg i ettertid kan si at dette var feil framtoning av deg.

Ingen har verken før eller etter tiden med Åshild hatt denne egenskapen, ikke i møte med meg - før jeg nå skulle få denne kollegaen, som faktisk er damen fra fortiden sin egen skygge...jaaaa, når jeg tenker meg om så er det nettopp det hun er - hun er Åshild sin skygge...


Altså, jeg har en kollega- eller det vil si - jeg har faktisk ganske mange kolleger, gode sådanne - men...

Jeg har denne ene kollegaen som har noe helt spesielt ved seg, noe som både fascinerer meg, får meg til å undre, treffer noe i meg - mest på godt, men også på vondt... her må det presiseres at det er sånn type vondt som du får når du kjenner at dette er kanskje vondt, men bra for deg... Hun beriker meg med ordene sine denne damen, og det må jeg si - ikke siden Åshild har ei dame tråkket inn i livet mitt og beriket meg så til de grader med ord...

Skremmende direkte og kan være irriterende treffsikker - Dersom du har kastet pil på blink og opplevd å bli forbigått av en annen, fordi denne treffer og treffer - da forstår du hva jeg mener med irriterende treffsikker - dyktig. Rund i formuleringene, samtidig så tydelig i budskapet at du ikke kan misforstå... sånn kunne man fortsette...

Jeg anser meg selv som veldig heldig jeg, det er nemlig slik at når man møter på ikke mer enn én slik person, så er man heldig - møter man én til er man veldig heldig 😏


Vi hadde en samtale på messenger i går kveld, en samtale jeg ikke skal ta dere med helt inn i her - men likevel gi en enkel opplevelse av. 

Mens jeg bruker ord (jeg sa nettopp noe om at jeg bruker mye ord...), kommer hun med sine Korte setninger, enkle undringer, runde formuleringer - samtidig så uforskammet enkle og tydelige, krydret med både åpen og kamuflert varme og omsorg. Så lite å lese, men samtidig så innholdsrik - Igjen, så enkelt, samtidig så utfyllende...

Det slår meg at damen er en god Åshild, jeg er heldig som har stiftet bekjentskap med henne og uavhengig av meg og mitt - Jeg nyter å snakke med damen - om livet, om fag, om hva som gjør en person til nettopp denne personen osv. osv.

For en fantastisk gave det er, møte med slike mennesker - vitaminbboster man ikke skal ta for gitt.





mandag 18. oktober 2021

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen seng, huset mitt, jobben min og alle rutiner...


Har fått melding fra folk på jobb, man hører jeg er sykemeldt og lurer på om alt er bra-

Det er det, bra altså... om man ser bort fra at smurfen er en hjemmesmurf, en hverdagssmurf og familiesmurf- så går det altså bra.

Jeg har utfordring med å være alene, hjemme, uten resten av smurfeland...

Man kan bare tenke seg å være alene, borte, uten flokken sin... ikke lagd for det jeg- det er jeg sikker på.

Halve tiden passert, snaut halve igjen-

Jeg har nedtelling, om jeg hadde tenkt meg om skulle jeg lagd en slags adventskalender- det er tross alt som å vente på julaften i min verden 🙃



I dag tidlig var jeg heldig å få med meg politisk oppdatering fra Stortinget, lenge siden sist nå- det var kjekt 🍀🍀



søndag 17. oktober 2021

Det handler om å holde fast i der det startet

 I dag våknet jeg tidlig, som jeg pleier, og sto dermed også opp tidlig. Jeg fant for godt at det ville være ille ikke å få trent i dag, så jeg tok meg en tur til treningsrommet allerede kl. 07.40. Etter en drøy time med svette, melkesyre, pust og pes - tasset jeg opp i dusjen og gjorde meg klar til besøk fra smurfeland.


Duuuuu, så fantastisk godt å komme ned på parkeringen og se skikkelsene borte ved bilene. Den varmen som bredde om seg inni meg er noe som vanskelig kan la seg beskrive. Lille jenta mi som trykker seg inn i armene mine, jeg har savnet deg så eadni - jeg vil bare at du skal være med oss hjem nå. Gutten min, store fine gutten min - som trekker seg unna i det jeg vil gi han en klem, ikke nå eadni - jeg holder på å pisse på meg... kan vi finne et do raskt..? Polarmor som etter å ha løpt rundt seg selv når hun endelig kom ut av buret sitt, plutselig finner ut at jeg er der ... Hopp, klag, prat (hundeprat vel og merke...), klag, hopp, prat, kos, kos, kos... Og så konemor da... sukk... synet av henne er en fryd for både øyet og hjertet - godt å se henne, det må jeg si!





Jeg fikk jammen ikke postet innlegget i går, så da fortsetter jeg litt i dag - det går vel bra?

I dag er det 17 år siden første streifet mellom meg og kona mi. 17 år er lang tid, samtidig kan det også kjennes ut som om det nettopp var. Oppturer, nedturer - skikkelig klisje. Gode dager og mindre gode dager som alle andre, noe annet ville være å lyve.

Det er likevel noe som ikke er en realitet hos alle, noe som krever både bevissthet og at man våger å flyte med i livet og hva enn det måtte ha med seg rett og slett - noen ganger, noen ganger krever det også vilje -

Uansett, stort sett går det med å iaktta, mimre, bare bruke øynene og hjertet og rett og slett se -

Det handler om å holde fast i der det startet for 17 år siden.

Det handler om å se med de samme øynene som for 17 år siden, eller faktisk handler det om å ikke slutte å se med de samme øynene.

Det handler om hver dag å kjenne etter på den samme følelsen som for 17 år siden.

Det handler om å velge hverandre om og om igjen, hver dag.




Jeg har gjort det beste valget noen gang, da jeg valgte å gå for denne tøtta. Fortsatt forelsket, og fortsatt kjenne kjærligheten bare bre om seg som en trestamme og røtter bare vokser og brer seg utover. Ingenting kan endre på det-  jeg har den aller, aller beste - det er jeg overbevist om.


fredag 15. oktober 2021

...det beste jeg vet, å komme hjem

 Tallet er 9 - ni.

Det er i dag ni dager siden jeg reiste til det lillemann kaller hvilehjemmet, som på fagspråket heter rehabiliteringssenter og er langt unna noe som ligner på hvilehjem...

I morgen er det 10 dager, og da kommer etter planen både lillemann, lillemor, Polar og kjerringa på besøk. Ti dager er lang tid, jeg har aldri vært ti dager borte fra verken gutten eller jenta mi, heller ikke hunden. Faktisk, så har jeg aldri vært ti dager fra kjerringa mi heller - ikke siden alt var helt i den spe begynnelse og vi bodde på hver sin kant av landet.

Vet du -

Disse ni, og i morgen ti, dagene er de lengste ti dagene jeg har hatt noen gang!!

Konemor mi, eller kjerringa mi, da ho ikke liker å bli kalt for konemor - har sagt til meg ganske mange ganger, du tåler ikke å reise bort, da blir du syk. Eller, du tåler ikke å være alene hjemme, da blir du syk... Jeg er en hjemmeperson... bare ikke alene...

Jeg elsker å være hjemme i huset vårt, sammen med familien min, i hverdagslige rutiner som hører med til hus og hjem, gå på jobb, vente på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og barna fra skolen... Lillemann og mamma har for lenge siden slått fast at det beste man kan gi meg er å sende meg bort, for så å la meg komme hjem igjen - som er det beste jeg vet, å komme hjem... så ler de hjertelig og ertende. Vel, de har rett - det må jeg ærlig erkjenne, det er bare en ugreie med det hele. Ugreien er selvfølgelig at for å oppnå det beste jeg vet, så må jeg nødvendigvis reise bort først... der skjærer det seg for meg. Krangel og spetakkel på barna, støy, glede, kjærlighet, omsorg, kjeft, taushet, husarbeid, kos... jeg tar alt sammen jeg - bare jeg er hjemme med flokken min... er jeg helt rar som er slik eller er det flere der ute som er slik mon..?

Uansett -

I dag har jeg startet dagen med styrke og utholdenhet i basseng, tempo - tempo... jeg og ikke mindre enn 18 andre har stått stimlet sammen i bassenget og svettet... Etter en pause har jeg vært i treningsrommet og gjort både utholdenhet og styrke - igjen. Til sist tidlig på kvelden har jeg hatt nok en time i bassenget - massasje av legger, lår og faktisk også ræva - i tillegg har jeg fått svømt mine 450 meter. Underveis mens jeg svømte skulle jeg komme til å legge merke til noe annet jeg ikke klarer å slippe tak i - nemlig at bassenget trenger en grundig vask. Ved nærmere ettertanke, for det må jeg si at det har kommet noen tanker etterpå - så forstår jeg det slik at om man legger sammen all trening og svette i det bassenget, med den møkka jeg observerte - ja da finner jeg at bak er lik tegnet står det behov for vask. Jeg har hatt egen trening i av og påkledning i dag, da det har blitt noen ganger med på med tøy, av med tøy, på med annet tøy, av med tøy, på med tøy, av med tøy... Det har også blitt noen ganger i dusjen i dag - fem ganger for å være helt nøyaktig... langt på vei inn i hysterisk renslighet...

Nå, nå har jeg trådd i meg en blanding av chiafrø svellet ut i appelsinjuice.., jada - du leser riktig, fint skal det være... Skulle gjerne forklart hvordan denne chiagreien både ser ut og konsistensen på den, det tror jeg faktisk at jeg skal la være... I tillegg har jeg spist nisten min - brødskive med kalkunpålegg og ost, mens jeg har sett tre episoder av "the bold type" på netflix.

Det er sant -

Om du ønsker en lettspiselig serie, der det er levelig med rundt 40 minutter pr. episode... Om du ønsker å se en serie der det ikke krever stort med tenking og grubling fra egen side, altså ikke noe krim med spørsmål om den skyldige... Om du ønsker en serie der du vil ha helt lett drama, romantikk og tidvis kan hende også litt latter - ja da min venn, da er the bold type noe å sjekke ut. Første episode krever pittelitt tålmodighet, men så blir det jammen sant så du har lyst å bare se mer... Jeg liker serien ekstra godt fordi den har med seg ikke bare straighte og tradisjonelle A4 menneskene - den har også med seg et lett innslag av folk på skeiva om det enn er på ene eller andre måten. Om jeg skulle gitt serien et terningkast, så måtte det blitt en sterk firer tror jeg.


Nok om netflix, nå skal jeg faktisk ta kvelden tenker jeg...  Den ene vennen av de en og en halv jeg har fått meg her på huset, etter å ha tråkket rundt alene i hele fem dager, har reist på permisjon - hjem til Østfold... det samme har den halve... Jeg ser ingen vits i å sitte oppe og henge når man er ensom og alene... dessuten går tiden fortere til i morgen når jeg ser for meg å få verdens beste dag på lenge 😊😊



                                                                                                                                                               Bilde tatt på tidligere tur.

torsdag 14. oktober 2021

Kondolanse er for meg et fremmedord

 I dag vet jeg egentlig ikke verken hva jeg skal skrive om, eller hvor jeg skal begynne...

Kan jo kan hende starte med å si at jeg vil være personlig igjen, som vel ikke er en nyhet - da jeg er personlig hele veien...

Det har fra min side kommet noen innlegg på trykk, som har omhandlet min bror som tok livet sitt for snart to år siden. Jeg vender stadig tilbake til min bror igjen, til tematikken selvmord, til diskrepansen mellom det som sies om og om igjen angående å be om hjelp når man sliter, og det at det faktisk ikke skjer noe når man ber om hjelp.

Jeg ser for meg Maud Angelica, den unge og naive jenta som snakket så varmt i begravelsen til pappaen sin - en pappa hun mistet så alt for tidlig på grunn av selvmord. Bildet av den unge jenta som snakker om pappaen sin, til en fullsatt kirke og videre ut til de norske hjem - har blitt det første som dukker opp på netthinnen vår når begrepet selvmord bringes på banen. Ordene til 16 åringen - vær så snill, det er hjelp å få - vær sterk og be om det.

Jeg hører den såre og redde stemmen hans i øret mitt to dager før han tok livet sitt - er det farlig om man ikke får sove Roshild? Jeg både hører ordene til min lillebror, og ser det fortvilede ansiktet hans - når han fortalte meg, ikke bare en gang i forbindelse med dagene nordpå for begravelsen til bror; "Jeg ringte opp flere ganger, fordi han var kjempesyk. Han gikk rundt og ropte i fortvilelse gjennom ei hel natt og et helt døgn, han var redd for guttungen, han hørte stemmer og så syner". Jeg ser for meg, og jeg hører ordene til brors venn - en kar i syttiårene som hadde en helt egen relasjon til min bror; "Jeg var sammen med han det jeg kunne, jeg kjørte han til legen da han hadde vært våken i mer enn tre døgn, jeg sa til de at han trenger hjelp, det kom en sykepleier ut til bilen for å se til han - denne var enig i at han trengte tilsyn av lege..."

Jeg ser for meg konklusjonen til statsforvalteren etter min brors selvmord for snart to år siden. Statsforvalteren slår fast at min bror fikk ikke den hjelpen han både hadde krav på, man hadde plikt til å gi - og som min bror faktisk ba om selv, min lillebror ba om og vår venn ba om. Både kommunen og sykehuset har ut fra konklusjonen til statsforvalteren brutt respektive lovverk når det kommer til forsvarlig helsehjelp.

Vi får aldri vår bror tilbake, mine tantebarn er uten pappaen sin i ung alder - den yngste var ikke mer enn 16 år på tidspunktet han ble uten pappa.

Vi har gjort hva vi kunne, vi kan ikke se at vi kunne gjort noe annerledes... dette var kommunen sine ord, når fylkesmannen hadde purret på en redegjørelse. Sykehuset på sin side, svarte til sist etter flere purringer fra statsforvalteren og informasjon om at saken videresendes helsetilsynet. Man ga heller ikke da dokumentasjonen statsforvalteren ba om, lydloggen fra AMK, heller sendte man inn en skriftlig gjenfortelling av samtalen - som, hold dere fast, statsforvalteren aksepterte og brukte i sin behandling av saken.

Jeg er rystet over at det går an å være så ansvarsfrasigende.

Først stikker man hodet i sanden for pasient som er i sårt behov for helsehjelp, deretter stikker man hodet i sanden for statsforvalteren når denne ber om dokumentasjon man (igjen) i henhold til lov er pliktig å gi fra seg.

Jeg er også rystet både over at statsforvalteren kan godta en gjenfortelling som, unnskyld meg, hvem som helst kunne levert inn - Hva gjør at man forholder seg til en gjenfortelling fra sykehuset, mens man på annen side lukker ørene for gjenfortellingen fra pårørende?

At statsforvalteren etter først å ha informert om oversendelse til helsetilsynet, lar dette være så snart disse kommelpungene likevel sender noe svada inn når man ser hvilken vei saken tar - finner jeg også både rystende og merkelig.

I kjølvannet av statsforvalterens konklusjon, har jeg gjort et nytt intervju med avisen tilhørende mitt hjemsted.

Ut fra hva jeg har forstått, uttrykker både kommunen til min bror og sykehuset, sin dypeste kondolanse med familien...

Vel - Kondolanse er for meg et fremmedord, i denne sammenheng er det mer fremmed enn noe annet - det er verdt veldig, veldig lite.

Hadde kommunen, hadde sykehuset sagt "Her har vi drite på draget, her har vi faktisk feilet noe så grasalt, så unødvendig og vi skulle ønske vi kunne gjort om på det..."

Ja, da hadde det vært noe som lignet en unnskyldning, noe som lignet av samvittighet, av ansvar... Verken kommunen eller sykehuset viser en smule anger, samvittighet eller ansvar...

Et sviktende system, et feilende sikkerhetsnett, har tatt vår bror og far fra oss - det er kort sagt både konklusjonen til statsforvalteren, og det vi sitter igjen med i denne saken.





onsdag 13. oktober 2021

Ha det bra eadni, kos deg på hvilehjemmet...

 Dagens innblikk fra Celle B221


Ha det bra eadni, kos deg på hvilehjemmet...

Sånn lød det fra poden vår hjemme da han skulle si ha det bra til meg før jeg reiset inn til dette treningsoppholdet. Vel gutten min, jeg skal jammen gi deg hvilehjem jeg...

Jeg har fått en treningsplan, timeplan faktisk - for her er vi nede på times begivenheter gjennom dagen. Her om dagen så timeplanen slik ut; 08.30-09.15 = Gruppetrening i basseng, kondis og styrke i fokus. Jeg skal si deg en sak jeg - En fysioterapeut befinner seg gjennom denne seansen på en liten plattform et sted på langsiden i bassenget. Oppe på plattformen driver fysioterapeuten og instruerer om hva som skal skje og hvordan gjennom diverse låter som spilles over høytalerne, her snakker vi gode poplåter med solid varighet og rytmer/ tempo. Ute i vannet befinner det seg altså 10 -15 personer av ymse varianter som går, hopper, bokser, still-svømmer, padler og mer til på stedet hvil... så langt det lar seg gjøre å ikke flytte på seg når man beveger seg - raskt - i vann...

Jeg kan bare hilse å si en ting - den som tror at man ikke blir sliten, eller svett av aktiviteter i vann som ikke inkluderer temposvømming - den kan bare tro om igjen. Jeg kan love deg at smurfen kjente treningen på kroppen i bassenget i går - Puls og svette, hjelpes meg.

Og hjelpes meg mer, vet du hva som slo meg mens jeg sto der ute i vannet og kjente svetten renne..??

Nettopp - jeg tenkte følgende "Det er ikke bare du som står her ute og svetter, her er ca 15 stykker i vannet... som svetter... i det vannet du oppholder deg i..."

Vet du - Om man ikke har OCD fra før av, om man ikke har tendenser til verken tvangstanker eller tvangshandlinger fra før...

Det godt hende at svetting av 15 stykker i felles badekar nærmest, folk som puster en i nakken, står en meter fra en om man er heldig, står trykket opp i en i middagskø og sitter tett på en ved middagsbordet - for ikke å snakke om dusjing opp til fem ganger om dagen så langt... den stakkaren som ikke kjenner noe antydning til i allefall tvangstanker, den vil jeg gjerne se...

Jeg blir svett bare jeg tenker på alle folkene jeg skal forholde meg til på en gang - som jeg skal passe meg for, holde på avstand både i kø, ved bordet i spisesalen, i stuen de gangene jeg beveger meg ned dit, på treningssenteret, i bassenget, i dusjen og garderoben... Jeg kan fortelle deg en sak - det er nesten et eget treningsopplegg dette med å holde folkene på avstand og å finne måter å unngå folk, man blir nemlig søkksvett i lengden.

Når det er sagt -

Det er god trening å hente her, for de som trenger å få hjelp til å trene. For egen del lurer jeg rett og slett på om jeg allerede selv vet bedre enn noen av fysioterapeutene, legene og andre på huset - hva som er god trening for meg.

Jaaa, nå vet vi jo veldig lite om den sykdommen din - det vet jeg og, for de har allerede informert meg om at de bruker uncle google for å lese seg opp... Men, på generelt grunnlag, så er det jo slik med muskelsykdommer at man tenker styrketrening er bra, det er også bra å aktivisere og trene opp utholdenhet.

Jeg vet ikke heller veldig mye, men jeg vet en del etter hvert - og ikke minst kjenner jeg kroppen min og vet hva som gjør den verre eller bedre. Jeg har forsøkt meg et par ganger med følgende - Det forstår jeg. I motsetning til muskelsykdommer generelt, som trenger å aktiviseres, som trenger bygge opp styrke og utholdenhet - så er det faktisk motsatt med den sykdommen jeg har, man kan ikke tenke i samme bane som man tradisjonelt gjør.

Å ja...

Ja, nå er det jo slik at uansett hva vi tenker og hva vi har lært - så er det en selv som kjenner kroppen sin best og som kan si noe om hva som funker for akkurat meg.

Vel, jeg sier jo det - eksplosive øvelser, aktivisering på høyt nivå, utholdenhet gjennom type tempo - er ikke noe som hjelper meg. Tvert i mot er det noe som øker aktiveringen i musklene, som øker spenninger, øker stivhet og ikke minst øker smerter. Jeg trenger å finne de øvelsene som kan hjelpe meg å dempe aktiveringen, å minske spenningene, minske stivheten og ikke minst - bidra til minst mulig smerter.

Ja... Så kanskje skal man da ikke tenke så mye styrke, heller tenke kondistrening og utholdenhet - finne ut hvor mye musklene dine tåler.

Det var lurt, kondis er alltids godt, utholdenhet er bra - og vipps, så trener jeg også moderat med styrketrening - det har man kommet fram til at er en god ting å prøve ut. Styrketrening er kjempegøy da, det er en grunn til at jeg har vært av og på styrketrening fra slutten av nittitallet til 2014. Det er også en grunn til at jeg etter hvert sluttet med det - Styrketrening er nemlig noe som gjør musklene verre, selv om psyken og selvet får det betydelig bedre.

Uansett - Jeg har blitt satt til å trene styrke i moderate mengder, som vil si at man gjør ti til tolv repetisjoner tre ganger, med akkurat nok vekter til at man kjenner motstand. Det er omtrent det jeg gjorde før, det er gøy, det gjør godt for selvet, psyken og for kroppen - til en viss grad.

Jeg tenker jeg skal nyte styrketreningen så lenge det lar seg gjennomføre uten for mye stivhet, spenninger og vondt - når det etter hvert slår inn, så må jeg stoppe igjen. Jeg håper at jeg til da har fått gode rutiner for trening slik at jeg har noe å bygge på når jeg igjen må finne min egen vei.





hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...