mandag 18. oktober 2021

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen seng, huset mitt, jobben min og alle rutiner...


Har fått melding fra folk på jobb, man hører jeg er sykemeldt og lurer på om alt er bra-

Det er det, bra altså... om man ser bort fra at smurfen er en hjemmesmurf, en hverdagssmurf og familiesmurf- så går det altså bra.

Jeg har utfordring med å være alene, hjemme, uten resten av smurfeland...

Man kan bare tenke seg å være alene, borte, uten flokken sin... ikke lagd for det jeg- det er jeg sikker på.

Halve tiden passert, snaut halve igjen-

Jeg har nedtelling, om jeg hadde tenkt meg om skulle jeg lagd en slags adventskalender- det er tross alt som å vente på julaften i min verden 🙃



I dag tidlig var jeg heldig å få med meg politisk oppdatering fra Stortinget, lenge siden sist nå- det var kjekt 🍀🍀



søndag 17. oktober 2021

Det handler om å holde fast i der det startet

 I dag våknet jeg tidlig, som jeg pleier, og sto dermed også opp tidlig. Jeg fant for godt at det ville være ille ikke å få trent i dag, så jeg tok meg en tur til treningsrommet allerede kl. 07.40. Etter en drøy time med svette, melkesyre, pust og pes - tasset jeg opp i dusjen og gjorde meg klar til besøk fra smurfeland.


Duuuuu, så fantastisk godt å komme ned på parkeringen og se skikkelsene borte ved bilene. Den varmen som bredde om seg inni meg er noe som vanskelig kan la seg beskrive. Lille jenta mi som trykker seg inn i armene mine, jeg har savnet deg så eadni - jeg vil bare at du skal være med oss hjem nå. Gutten min, store fine gutten min - som trekker seg unna i det jeg vil gi han en klem, ikke nå eadni - jeg holder på å pisse på meg... kan vi finne et do raskt..? Polarmor som etter å ha løpt rundt seg selv når hun endelig kom ut av buret sitt, plutselig finner ut at jeg er der ... Hopp, klag, prat (hundeprat vel og merke...), klag, hopp, prat, kos, kos, kos... Og så konemor da... sukk... synet av henne er en fryd for både øyet og hjertet - godt å se henne, det må jeg si!





Jeg fikk jammen ikke postet innlegget i går, så da fortsetter jeg litt i dag - det går vel bra?

I dag er det 17 år siden første streifet mellom meg og kona mi. 17 år er lang tid, samtidig kan det også kjennes ut som om det nettopp var. Oppturer, nedturer - skikkelig klisje. Gode dager og mindre gode dager som alle andre, noe annet ville være å lyve.

Det er likevel noe som ikke er en realitet hos alle, noe som krever både bevissthet og at man våger å flyte med i livet og hva enn det måtte ha med seg rett og slett - noen ganger, noen ganger krever det også vilje -

Uansett, stort sett går det med å iaktta, mimre, bare bruke øynene og hjertet og rett og slett se -

Det handler om å holde fast i der det startet for 17 år siden.

Det handler om å se med de samme øynene som for 17 år siden, eller faktisk handler det om å ikke slutte å se med de samme øynene.

Det handler om hver dag å kjenne etter på den samme følelsen som for 17 år siden.

Det handler om å velge hverandre om og om igjen, hver dag.




Jeg har gjort det beste valget noen gang, da jeg valgte å gå for denne tøtta. Fortsatt forelsket, og fortsatt kjenne kjærligheten bare bre om seg som en trestamme og røtter bare vokser og brer seg utover. Ingenting kan endre på det-  jeg har den aller, aller beste - det er jeg overbevist om.


fredag 15. oktober 2021

...det beste jeg vet, å komme hjem

 Tallet er 9 - ni.

Det er i dag ni dager siden jeg reiste til det lillemann kaller hvilehjemmet, som på fagspråket heter rehabiliteringssenter og er langt unna noe som ligner på hvilehjem...

I morgen er det 10 dager, og da kommer etter planen både lillemann, lillemor, Polar og kjerringa på besøk. Ti dager er lang tid, jeg har aldri vært ti dager borte fra verken gutten eller jenta mi, heller ikke hunden. Faktisk, så har jeg aldri vært ti dager fra kjerringa mi heller - ikke siden alt var helt i den spe begynnelse og vi bodde på hver sin kant av landet.

Vet du -

Disse ni, og i morgen ti, dagene er de lengste ti dagene jeg har hatt noen gang!!

Konemor mi, eller kjerringa mi, da ho ikke liker å bli kalt for konemor - har sagt til meg ganske mange ganger, du tåler ikke å reise bort, da blir du syk. Eller, du tåler ikke å være alene hjemme, da blir du syk... Jeg er en hjemmeperson... bare ikke alene...

Jeg elsker å være hjemme i huset vårt, sammen med familien min, i hverdagslige rutiner som hører med til hus og hjem, gå på jobb, vente på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og barna fra skolen... Lillemann og mamma har for lenge siden slått fast at det beste man kan gi meg er å sende meg bort, for så å la meg komme hjem igjen - som er det beste jeg vet, å komme hjem... så ler de hjertelig og ertende. Vel, de har rett - det må jeg ærlig erkjenne, det er bare en ugreie med det hele. Ugreien er selvfølgelig at for å oppnå det beste jeg vet, så må jeg nødvendigvis reise bort først... der skjærer det seg for meg. Krangel og spetakkel på barna, støy, glede, kjærlighet, omsorg, kjeft, taushet, husarbeid, kos... jeg tar alt sammen jeg - bare jeg er hjemme med flokken min... er jeg helt rar som er slik eller er det flere der ute som er slik mon..?

Uansett -

I dag har jeg startet dagen med styrke og utholdenhet i basseng, tempo - tempo... jeg og ikke mindre enn 18 andre har stått stimlet sammen i bassenget og svettet... Etter en pause har jeg vært i treningsrommet og gjort både utholdenhet og styrke - igjen. Til sist tidlig på kvelden har jeg hatt nok en time i bassenget - massasje av legger, lår og faktisk også ræva - i tillegg har jeg fått svømt mine 450 meter. Underveis mens jeg svømte skulle jeg komme til å legge merke til noe annet jeg ikke klarer å slippe tak i - nemlig at bassenget trenger en grundig vask. Ved nærmere ettertanke, for det må jeg si at det har kommet noen tanker etterpå - så forstår jeg det slik at om man legger sammen all trening og svette i det bassenget, med den møkka jeg observerte - ja da finner jeg at bak er lik tegnet står det behov for vask. Jeg har hatt egen trening i av og påkledning i dag, da det har blitt noen ganger med på med tøy, av med tøy, på med annet tøy, av med tøy, på med tøy, av med tøy... Det har også blitt noen ganger i dusjen i dag - fem ganger for å være helt nøyaktig... langt på vei inn i hysterisk renslighet...

Nå, nå har jeg trådd i meg en blanding av chiafrø svellet ut i appelsinjuice.., jada - du leser riktig, fint skal det være... Skulle gjerne forklart hvordan denne chiagreien både ser ut og konsistensen på den, det tror jeg faktisk at jeg skal la være... I tillegg har jeg spist nisten min - brødskive med kalkunpålegg og ost, mens jeg har sett tre episoder av "the bold type" på netflix.

Det er sant -

Om du ønsker en lettspiselig serie, der det er levelig med rundt 40 minutter pr. episode... Om du ønsker å se en serie der det ikke krever stort med tenking og grubling fra egen side, altså ikke noe krim med spørsmål om den skyldige... Om du ønsker en serie der du vil ha helt lett drama, romantikk og tidvis kan hende også litt latter - ja da min venn, da er the bold type noe å sjekke ut. Første episode krever pittelitt tålmodighet, men så blir det jammen sant så du har lyst å bare se mer... Jeg liker serien ekstra godt fordi den har med seg ikke bare straighte og tradisjonelle A4 menneskene - den har også med seg et lett innslag av folk på skeiva om det enn er på ene eller andre måten. Om jeg skulle gitt serien et terningkast, så måtte det blitt en sterk firer tror jeg.


Nok om netflix, nå skal jeg faktisk ta kvelden tenker jeg...  Den ene vennen av de en og en halv jeg har fått meg her på huset, etter å ha tråkket rundt alene i hele fem dager, har reist på permisjon - hjem til Østfold... det samme har den halve... Jeg ser ingen vits i å sitte oppe og henge når man er ensom og alene... dessuten går tiden fortere til i morgen når jeg ser for meg å få verdens beste dag på lenge 😊😊



                                                                                                                                                               Bilde tatt på tidligere tur.

torsdag 14. oktober 2021

Kondolanse er for meg et fremmedord

 I dag vet jeg egentlig ikke verken hva jeg skal skrive om, eller hvor jeg skal begynne...

Kan jo kan hende starte med å si at jeg vil være personlig igjen, som vel ikke er en nyhet - da jeg er personlig hele veien...

Det har fra min side kommet noen innlegg på trykk, som har omhandlet min bror som tok livet sitt for snart to år siden. Jeg vender stadig tilbake til min bror igjen, til tematikken selvmord, til diskrepansen mellom det som sies om og om igjen angående å be om hjelp når man sliter, og det at det faktisk ikke skjer noe når man ber om hjelp.

Jeg ser for meg Maud Angelica, den unge og naive jenta som snakket så varmt i begravelsen til pappaen sin - en pappa hun mistet så alt for tidlig på grunn av selvmord. Bildet av den unge jenta som snakker om pappaen sin, til en fullsatt kirke og videre ut til de norske hjem - har blitt det første som dukker opp på netthinnen vår når begrepet selvmord bringes på banen. Ordene til 16 åringen - vær så snill, det er hjelp å få - vær sterk og be om det.

Jeg hører den såre og redde stemmen hans i øret mitt to dager før han tok livet sitt - er det farlig om man ikke får sove Roshild? Jeg både hører ordene til min lillebror, og ser det fortvilede ansiktet hans - når han fortalte meg, ikke bare en gang i forbindelse med dagene nordpå for begravelsen til bror; "Jeg ringte opp flere ganger, fordi han var kjempesyk. Han gikk rundt og ropte i fortvilelse gjennom ei hel natt og et helt døgn, han var redd for guttungen, han hørte stemmer og så syner". Jeg ser for meg, og jeg hører ordene til brors venn - en kar i syttiårene som hadde en helt egen relasjon til min bror; "Jeg var sammen med han det jeg kunne, jeg kjørte han til legen da han hadde vært våken i mer enn tre døgn, jeg sa til de at han trenger hjelp, det kom en sykepleier ut til bilen for å se til han - denne var enig i at han trengte tilsyn av lege..."

Jeg ser for meg konklusjonen til statsforvalteren etter min brors selvmord for snart to år siden. Statsforvalteren slår fast at min bror fikk ikke den hjelpen han både hadde krav på, man hadde plikt til å gi - og som min bror faktisk ba om selv, min lillebror ba om og vår venn ba om. Både kommunen og sykehuset har ut fra konklusjonen til statsforvalteren brutt respektive lovverk når det kommer til forsvarlig helsehjelp.

Vi får aldri vår bror tilbake, mine tantebarn er uten pappaen sin i ung alder - den yngste var ikke mer enn 16 år på tidspunktet han ble uten pappa.

Vi har gjort hva vi kunne, vi kan ikke se at vi kunne gjort noe annerledes... dette var kommunen sine ord, når fylkesmannen hadde purret på en redegjørelse. Sykehuset på sin side, svarte til sist etter flere purringer fra statsforvalteren og informasjon om at saken videresendes helsetilsynet. Man ga heller ikke da dokumentasjonen statsforvalteren ba om, lydloggen fra AMK, heller sendte man inn en skriftlig gjenfortelling av samtalen - som, hold dere fast, statsforvalteren aksepterte og brukte i sin behandling av saken.

Jeg er rystet over at det går an å være så ansvarsfrasigende.

Først stikker man hodet i sanden for pasient som er i sårt behov for helsehjelp, deretter stikker man hodet i sanden for statsforvalteren når denne ber om dokumentasjon man (igjen) i henhold til lov er pliktig å gi fra seg.

Jeg er også rystet både over at statsforvalteren kan godta en gjenfortelling som, unnskyld meg, hvem som helst kunne levert inn - Hva gjør at man forholder seg til en gjenfortelling fra sykehuset, mens man på annen side lukker ørene for gjenfortellingen fra pårørende?

At statsforvalteren etter først å ha informert om oversendelse til helsetilsynet, lar dette være så snart disse kommelpungene likevel sender noe svada inn når man ser hvilken vei saken tar - finner jeg også både rystende og merkelig.

I kjølvannet av statsforvalterens konklusjon, har jeg gjort et nytt intervju med avisen tilhørende mitt hjemsted.

Ut fra hva jeg har forstått, uttrykker både kommunen til min bror og sykehuset, sin dypeste kondolanse med familien...

Vel - Kondolanse er for meg et fremmedord, i denne sammenheng er det mer fremmed enn noe annet - det er verdt veldig, veldig lite.

Hadde kommunen, hadde sykehuset sagt "Her har vi drite på draget, her har vi faktisk feilet noe så grasalt, så unødvendig og vi skulle ønske vi kunne gjort om på det..."

Ja, da hadde det vært noe som lignet en unnskyldning, noe som lignet av samvittighet, av ansvar... Verken kommunen eller sykehuset viser en smule anger, samvittighet eller ansvar...

Et sviktende system, et feilende sikkerhetsnett, har tatt vår bror og far fra oss - det er kort sagt både konklusjonen til statsforvalteren, og det vi sitter igjen med i denne saken.





onsdag 13. oktober 2021

Ha det bra eadni, kos deg på hvilehjemmet...

 Dagens innblikk fra Celle B221


Ha det bra eadni, kos deg på hvilehjemmet...

Sånn lød det fra poden vår hjemme da han skulle si ha det bra til meg før jeg reiset inn til dette treningsoppholdet. Vel gutten min, jeg skal jammen gi deg hvilehjem jeg...

Jeg har fått en treningsplan, timeplan faktisk - for her er vi nede på times begivenheter gjennom dagen. Her om dagen så timeplanen slik ut; 08.30-09.15 = Gruppetrening i basseng, kondis og styrke i fokus. Jeg skal si deg en sak jeg - En fysioterapeut befinner seg gjennom denne seansen på en liten plattform et sted på langsiden i bassenget. Oppe på plattformen driver fysioterapeuten og instruerer om hva som skal skje og hvordan gjennom diverse låter som spilles over høytalerne, her snakker vi gode poplåter med solid varighet og rytmer/ tempo. Ute i vannet befinner det seg altså 10 -15 personer av ymse varianter som går, hopper, bokser, still-svømmer, padler og mer til på stedet hvil... så langt det lar seg gjøre å ikke flytte på seg når man beveger seg - raskt - i vann...

Jeg kan bare hilse å si en ting - den som tror at man ikke blir sliten, eller svett av aktiviteter i vann som ikke inkluderer temposvømming - den kan bare tro om igjen. Jeg kan love deg at smurfen kjente treningen på kroppen i bassenget i går - Puls og svette, hjelpes meg.

Og hjelpes meg mer, vet du hva som slo meg mens jeg sto der ute i vannet og kjente svetten renne..??

Nettopp - jeg tenkte følgende "Det er ikke bare du som står her ute og svetter, her er ca 15 stykker i vannet... som svetter... i det vannet du oppholder deg i..."

Vet du - Om man ikke har OCD fra før av, om man ikke har tendenser til verken tvangstanker eller tvangshandlinger fra før...

Det godt hende at svetting av 15 stykker i felles badekar nærmest, folk som puster en i nakken, står en meter fra en om man er heldig, står trykket opp i en i middagskø og sitter tett på en ved middagsbordet - for ikke å snakke om dusjing opp til fem ganger om dagen så langt... den stakkaren som ikke kjenner noe antydning til i allefall tvangstanker, den vil jeg gjerne se...

Jeg blir svett bare jeg tenker på alle folkene jeg skal forholde meg til på en gang - som jeg skal passe meg for, holde på avstand både i kø, ved bordet i spisesalen, i stuen de gangene jeg beveger meg ned dit, på treningssenteret, i bassenget, i dusjen og garderoben... Jeg kan fortelle deg en sak - det er nesten et eget treningsopplegg dette med å holde folkene på avstand og å finne måter å unngå folk, man blir nemlig søkksvett i lengden.

Når det er sagt -

Det er god trening å hente her, for de som trenger å få hjelp til å trene. For egen del lurer jeg rett og slett på om jeg allerede selv vet bedre enn noen av fysioterapeutene, legene og andre på huset - hva som er god trening for meg.

Jaaa, nå vet vi jo veldig lite om den sykdommen din - det vet jeg og, for de har allerede informert meg om at de bruker uncle google for å lese seg opp... Men, på generelt grunnlag, så er det jo slik med muskelsykdommer at man tenker styrketrening er bra, det er også bra å aktivisere og trene opp utholdenhet.

Jeg vet ikke heller veldig mye, men jeg vet en del etter hvert - og ikke minst kjenner jeg kroppen min og vet hva som gjør den verre eller bedre. Jeg har forsøkt meg et par ganger med følgende - Det forstår jeg. I motsetning til muskelsykdommer generelt, som trenger å aktiviseres, som trenger bygge opp styrke og utholdenhet - så er det faktisk motsatt med den sykdommen jeg har, man kan ikke tenke i samme bane som man tradisjonelt gjør.

Å ja...

Ja, nå er det jo slik at uansett hva vi tenker og hva vi har lært - så er det en selv som kjenner kroppen sin best og som kan si noe om hva som funker for akkurat meg.

Vel, jeg sier jo det - eksplosive øvelser, aktivisering på høyt nivå, utholdenhet gjennom type tempo - er ikke noe som hjelper meg. Tvert i mot er det noe som øker aktiveringen i musklene, som øker spenninger, øker stivhet og ikke minst øker smerter. Jeg trenger å finne de øvelsene som kan hjelpe meg å dempe aktiveringen, å minske spenningene, minske stivheten og ikke minst - bidra til minst mulig smerter.

Ja... Så kanskje skal man da ikke tenke så mye styrke, heller tenke kondistrening og utholdenhet - finne ut hvor mye musklene dine tåler.

Det var lurt, kondis er alltids godt, utholdenhet er bra - og vipps, så trener jeg også moderat med styrketrening - det har man kommet fram til at er en god ting å prøve ut. Styrketrening er kjempegøy da, det er en grunn til at jeg har vært av og på styrketrening fra slutten av nittitallet til 2014. Det er også en grunn til at jeg etter hvert sluttet med det - Styrketrening er nemlig noe som gjør musklene verre, selv om psyken og selvet får det betydelig bedre.

Uansett - Jeg har blitt satt til å trene styrke i moderate mengder, som vil si at man gjør ti til tolv repetisjoner tre ganger, med akkurat nok vekter til at man kjenner motstand. Det er omtrent det jeg gjorde før, det er gøy, det gjør godt for selvet, psyken og for kroppen - til en viss grad.

Jeg tenker jeg skal nyte styrketreningen så lenge det lar seg gjennomføre uten for mye stivhet, spenninger og vondt - når det etter hvert slår inn, så må jeg stoppe igjen. Jeg håper at jeg til da har fått gode rutiner for trening slik at jeg har noe å bygge på når jeg igjen må finne min egen vei.





tirsdag 12. oktober 2021

Dette stedet driver på vegne av det offentlige, da må man forvente samme praksis å forholde seg til som i det offentlige

Det offentlige kjøper plasser privat for å få dekket en tjeneste, i dette tilfellet innen rehabilitering, fordi man ikke har tilstrekkelig tilbud selv.
Jeg stusser på at man kan drive et sted som dette, med så mange rare greier for seg.

Min mening er at når det offentlige har inngått avtale med et sted som dette, så skulle det vært slik at folk - pasientene eller brukerne - for det aller første hadde senger med god kvalitet slik at man fjerner unødvendig belastning når man skal hente seg inn.
Sagt på en annen måte, at man sikrer best mulig utgangspunkt for god restitusjon og søvn gjennom en krevende opptreningsperiode.

Man måtte forvente at utstyr som håndklær var både store nok til at man kunne folde et rundt seg når man kommer ut av dusjen og at de ikke var utslitte samt at disse var byttet ved behov - som da skulle tilsi at når man er i bassenget daglig, man har daglige treningsopplegg av fysisk karakter også utover basseng og man dusjer deretter, ja da er behov for bytte mer annen hver dag enn det er hver onsdag. Til eksempel så er jeg i behov for å dusje minst to ganger om dagen med mitt treningsopplegg, i går var det helt texas og det ble det hele fem dusjer på undertegnede...
Sengtøy på sin side, i alle fall for min del, ser jeg ikke behov for å bytte mer enn en gang i uken - da man har flidd hele skrotten flere ganger mellom hver gang man legger seg ned i sengen...

Jeg mener faktisk også at man i dagens samfunn skulle forvente at steder som dette har gratis tilgang på både internett og TV.
Det framstår for meg veldig merkelig at man i det hele tatt kan kreve at pasienter skal betale for tilgang til å se TV, og tilgang til nett i dagens samfunn - det framstår for meg like sprøtt som å kreve betaling for bruk av heis eller lys. Om man kan kreve det, så finner jeg det veldig merkelig likevel - det er ikke ett eneste offentlig sted- verken sykehus, sykehjem, skoler, rådhus, tinghus eller andre steder jeg kunne komme på - som krever betaling for tilgang til nett eller TV - fordi dette er noe som kreves i dagens samfunn.
Restituering og avkobling er en ting -
Bank, lege, apotek, post, kalender, notater, jobb osv. Mer eller mindre alle kommunikasjon med det offentlige krever nett, det sparer mannen i gata - eller på opptrening i dette tilfellet for unødvendig tid i telefoner eller annen bruk av ressurser for å betale en regning, utsette avtaler, ordne med resepter osv.

Dette stedet driver på vegne av det offentlige, da må man forvente at de som er brukere av stedet har samme grunnlag å forholde seg til som brukere innlagt i offentlig institusjon.
Liketil Tog, buss, båt og jammen sant meg også private overnattingssteder som hotell og campingplasser har fri internett.
At et sted som dette, der det offentlige har kjøpt plasser - ikke billige plasser heller vil jeg tro - skal ta seg betalt, det finner jeg både etisk forkastelig og vanskelig å forsvare.
Egentlig, så er jeg usikker på hvordan man stiller seg til at tjenester levert for det offentlige skal ha så forskjellig praksis...

Det går for egen del greit, det lar seg praktisk løse, å kjøpe nettet jeg bruker -
Men jeg skal ærlig erkjenne en sak, det irriterer meg grenseløst at det må være sånn. For meg blir det en prinsippsak, man skal faktisk IKKE trenge å betale for alle disse såkalte tilleggstjenestene.





mandag 11. oktober 2021

Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren

Det har vært, og det kommer til å være - diskusjoner, synsinger og meninger, antakelser og påstander om hvordan de private enten det er kommersielt eller stiftelser driver sine virksomheter. Det vil alltid være meninger både av varianten at private ikke tenker på annet enn klingende mynt og mer klingende mynt, og av varianten at private gjør alt så mye bedre totalt sett og gjerne leverer en mye bedre tjeneste enn det offentlige.

Sannheten kjære leser, ligger med all sannsynlighet et sted i mellom her, det må den nesten gjøre.
Det har til nå ikke dukket opp en eneste bedrift på noe som helst område, som ikke på noe måte eller til noen grad tenker fortjeneste. Naturloven er nemlig at for å overleve må man tenke fortjeneste.
Det har heller ikke til nå dukket opp en eneste bedrift som ikke på noe som helst område, eller på noe som helst måte i noen grad tenker på mottaker av tjenesten man leverer. Naturloven sier nemlig og noe om at for å overleve innen en sjanger, må man både kunne noe om den og man må bry seg noe om den - ellers går det ikke.

Som jeg har skrevet tidligere, og som mange av dere vet, så jobber jeg i helsevesenet. Ikke bare jobber jeg i helsevesenet, jeg jobber i psykiatrien og for en privat stiftelse.
Jeg har i utgangspunktet vært skeptisk til private aktører, det må jeg være ærlig å si. Likevel, jeg har ikke en eneste gang siden jeg startet i jobb for min nåværende arbeidsgiver, kjent på en opplevelse av at klingende mynt i kassen går framfor pasientenes beste.
Ja man har hatt noe begrensninger i forhold til planlagte aktiviteter osv. siste året - men det har med Corona pandemien å gjøre, ikke med besparelser.
Min genuine opplevelse av stedet jeg jobber på, av ledelsen både nærmest oss ute og lenger opp - er at man ønsker det beste for pasientene. Min opplevelse er at man på min arbeidsplass strekker seg, man søker å finne gode løsninger for pasientene.
Når det er sagt skal det i rettferdighetens navn sies, det finnes rusk også hos oss som det gjør andre steder - dette er noe som tas opp der det hører hjemme.

Akkurat nå, i nuet, er jeg fysisk lagt inn på et rehabiliteringsopphold ved en privat institusjon.
Jeg må igjen være ærlig, å si at jeg har gjort meg noen tanker og tror også jeg har fått bekreftet noe av den forutinntatte holdningen min til private aktører innen helse... dessverre hadde jeg nær sagt.

Før jeg går mer inn på hva jeg tenker er det viktig å understreke, så ikke noen faller for fristelsen her og tenker at det jeg sier har å gjøre med folk som jobber på stedet eller tjenestene som blir levert - det har det altså ikke.
De folkene som jobber på dette stedet framstår profesjonelle, de er dedikerte fagfolk om det er fysioterapeuter, leger, sykepleiere, andre pleiere, kokker, renholdere eller hva enn som måtte befinne seg innenfor disse hvite klesplaggene av både faggrupper, kjønn, legninger, religioner, hudfarger og aldre.

Nå har jeg blogget i dager om denne fengselsfantasien min - en fantasi som startet noe flåsete, og med en heller tragikomisk undertone... Vel, den har beholdt sin tragikomiske undertone - men jeg har etter hvert begynt å famle med at det ikke er så enkelt å skille denne fantasien fra virkelighet, da det er ett og annet her som stadig drar meg tilbake til fengselet.

Før jeg går videre er det noen ting det er hensiktsmessig å ta innover seg med tanke på type sted man er på, et sted for rehabilitering- for opptrening.
Med tanke på nettopp rehabilitering ser man for seg mennesker som av ymse forskjellige grunner har en kropp som ikke fungerer optimalt.
Man ser for seg, i alle fall er det hva jeg gjør, personer som har fysiske begrensninger og er høvelig eller mer enn høvelig hjelpetrengende - og man har de som klarer seg helt selv.
Man ser for seg, jeg i alle fall, at om en person er hjelpetrengende, så er den samme personen kan hende der at det er noe utfordrende både å forflytte seg og å bevege seg om enn man sitter eller ligger.
Man ser for seg at det foregår mye trening i ymse varianter på dette stedet.
Man ser for seg at det med mye trening også forekommer en del dusj og stell av de samme skrottene som trener - ingen liker å vandre rundt... eller rulle rundt for den del, svett som en travhest etter løp.
Man ser for seg at når folk har brukt mye energi på ymse aktiviteter som er krevende både mentalt og fysisk, så har folk behov for å restituere, altså slappe av og hente seg inn etterpå.
Når folk har behov for å slappe av og hente seg inn, i alle fall for egen del, så foretrekkes det å trekke seg tilbake til eget rom.
På eget rom vil man gjerne koble ut det beste man kan, som for veldig mange er ved å høre på musikk eller se noe aldeles hjernedødt på tv - jeg for min del elsker å se hjernedøde greier på tv når jeg skal slappe av.
I den grad man ikke ser på tv, så er det i vår tid ganske mange mennesker som finner den samme roen ved enten å lese aviser - som i vår tid foregår på nett, man ser filmer - i vår tid også det på nett, man søker opp nettsider i disse tider for å sondere julegavetips osv. osv.
Poenget er - i vår tid er det mye avslapping som foregår ved at man sitter på nettet og surfer.

Så noen eksmepler fra stedet jeg befinner meg på, eksempler som får både meg og visse folk hjemme til å undre seg og stille spørsmål ved ting...

Håndklær:
Jeg spurte forsiktig her en dag etter håndklær, husker du fra tidligere innlegg gjerne..?
De byttes på onsdager.
Vel, nå er det mye basseng her - det kommer ikke noen ekstra håndklær med tanke på dette?
Nei, de byttes på onsdag.
Javel, så byttes de onsdag - og som jeg sa tidligere, jeg er heldig som kom hit og ble lukket inn i cellen min på onsdag og da trolig har fått nye håndklær den dagen jeg kom.
I tillegg til at håndklær byttes kun onsdager som vi har lært, så er de små som frimerker og for sikkerhets skyld så slitte at man kan se rett gjennom flere av de.
Eget tiltak: Jeg tasset bortover til Europris og kjøpte tre stykker av ikke verdens beste håndklær, men likevel både større og tykkere enn de som er på huset her.

Seng:
Jeg har et søtt lite rom, omtrent som en fengselscelle - det gjør meg ingenting, heller finner jeg det fascinerende og ser på det som en god erfaring å ha med seg - ikke kunne jeg blogget om livet fra cellen med et større rom heller for den del... Uansett, jeg vil si noe om sengen.
Jeg har fått rom med en enkeltseng, det er greit.
Sengen er likevel av typen knirk, som i bestemor knirk - for så vidt greit det også.
Det som ikke er greit, er at madrassen ikke er til å ligge på uten at man er mer eller mindre krøpling når man står opp... eller stabler seg opp.., et sted ut på sen natt eller tiiiidlig morgen - fordi man da ikke klarer å ligge lenger.
Guttungen hjemme lo i telefonen til meg, og sa følgende:
Det er fint eadni, du har reist på handicap sted for å bli bedre - men i stedet blir du bare mer handicappet av å være der - det er jo litt rart da.
Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren ved å gi han denne latterkulen på ettermiddagen her forleden, det er jo noe...
Men han har et godt poeng midt i moroen sin.
Det er ganske sprøtt at man kommer inn til et rehabiliteringsopphold, til et sted som skal bygge en opp - så opplever man at det ene stedet der man virkelig skal slappe av og hente seg inn - nemlig i sengen - er så dårlig at man ikke får tre timer sammenhengende søvn i den, uten å måtte lirke seg i smerter rundt om i den.
Undringen blir hvordan man kan drive et sted som dette - for folk som trenes opp etter hjerneslag med diverse lammelser og begrensninger, for ulykkesrammede, for personer med medfødte og / eller fysisk begrensende sykdommer, for personer som av ymse grunner lever med smerter og er avhengig av best mulig tilrettelegging og utstyr for å bli bedre - uten å ha det aller viktigste på plass - nemlig en god seng å restituere i..??

TV:
Etter ei treningsøkt, eller to kan hende, et måltid eller to og med folk rundt ørene i store deler av tiden - fremmedfolk må sies, man er sliten og man ønsker å koble ut - hva gjør man da?
Jo, man trekker til eget rom. Nettopp var det ei tøtta som kommenterte til meg på vei etter noe isvann - det er så stille her, alle folkene må ha trukket seg tilbake til egne rom.
Nettopp, og hva gjør man så på eget rom? (Nei Terese, legg bort de tankene - nå er vi seriøse her!!)
Jo - mange, innkludert meg selv, om det er kurs, seminar eller som nå et rehabiliteringsopphold - jeg setter gjerne på TV.
Jeg leser ikke bøker, jeg ser på TV - det er min form for avkobling.
På dette stedet er det plassert et lite TV på hvert rom, akkurat passe stort til at man kan sitte behagelig i cellen sin å se godt nok - men det koster en altså, hold deg fast, 200 kroner - i UKEN for å bruke TV.
Radioen der i mot, som er på TV, kan man bruke fritt og takk for det.
Min vurdering: Jeg driter i å ha på TV, helt uaktuelt med 200 kroner uken for å se pittelitt nå og da.
Radioen der i mot, står på hele dagen.

Internett:
Det er ikke så mye å si om internett, annet enn for TV - Man bruker det til avkobling, det koster en 200 kroner I UKEN å ha internett - og nei, det går ikke å ha TV og internett sammen, du må betale for begge.
Eget tiltak: Jeg deler nett fra mobilen til egen PC, på den måten kan jeg bruke nettet som jeg vil. Jeg kan gjøre dette fordi jeg har et godt abonnement, i verste fall kan jeg kjøpe fri data - men det er ikke alle som har anledning verken til å dele nett, som har nok nett selv pr. mnd eller som kan kjøpe ubegrenset nett.

Vask av tøy:
Et alminnelig opphold på et slikt sted er tre uker. I løpet av en tre ukers periode er det naturlig at folk vasker tøy, enten det eller så må man ha med seg massevis av tøy og en stor nok bil med plass til både å frakte tøy til rehabiliteringssenteret og til å oppbevare skittentøy for hjemreise.
For at folk skal kunne vaske tøy trenger man vaskemaskin, det finnes det på bruket her - det har jeg sjekket.
Jeg har også sjekket kostnader ved bruk av maskinen...
For noen år siden var det estimert at en vask i maskin lå på under fem kroner nærmere bestemt rundt to-tre kroner, det er så lenge siden at en vaskemaskin i dag trolig har både doblet seg og kan hende også er opp mot 10 - 15 kroner.
Her på huset kan man få kjøpt en vaskepolett til 30 kroner pr. vask.
En ting skal jeg si deg, konemor kikka på meg da jeg pakket - ristet på hodet og lo...
Har du virkelig tenkt å dra med deg alt det undertøyet?
Ja, det har jeg... når jeg alt har så mye undertøy, så har jeg det.
Nå er jeg glad for at jeg har med mye tøy, og glad for at jeg har en stor kassebil - da kan jeg nemlig lempe inn skittentøy i kassebilen min og vaske det hjemme.

Hvilke tanker gjør jeg meg så videre, om disse greiene?
Jo, det skal jeg jammen meg si deg - i neste innlegg...






Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen s...