Søk i denne bloggen

tirsdag 31. desember 2019

Livet går videre, livet leves

Det er nyttårsaften i dag.
Opprinnelig plan var å feire nyttår sammen med konemor, avleggerne og de venner vi har feiret nyttår med fra vi flyttet på oss.

Likevel-
Planene er endret,  og Nå sitter jeg her oppe i nord sammen med søsken, nevø og lillemann- mens konemor og lillemor er sammen med venner og naboer som tradisjonen er.

Det er rart å være tilbake her oppe sånn plutselig, enda mer rart er det å feire nyttår her oppe og mest rart er det å være her nyttårsaften uten konemor og lillesmurfen.
Likevel-
Det spises, det drikkes. En bror, en svigersøster og en søster som har stått over kasseroller, dekket bord og ordnet i hele formiddag for å få til felles familiemiddag.

Vi har vært på kirkegården hos våre foreldre, hos bestemødre og vi har sett stedet som klargjøres til bror- noe som var hardt og brutalt.
På hjemvei var vi innom hjemme hos bror med lys. Det var en absurd opplevelse å stå på utsiden av døra til sjåen der livet endte for bror.
En følelsesmessig toki tilstand- Spørsmål i hodet- hvordan så det ut der livet endte for bror, hva hadde han rundt seg, hva var det siste han så mens han levde?
Et Skrikende behov for å gå inn i sjåen på den ene siden, for på en måte å komme så nær han man kan.
En mer fornuftig avgjørelse på andre siden kan hende, om å bli på utsiden, hvem vet.

Det smiles og les, det gråtes og det prates. Gjengen har ligget, og ligger, langflate i sofa- noen med film og noen med mobilspill.
Ute kan vi rett som det er se raketter skyte i været med både smell, lys og vakre farver og mønster mens vi venter på at det nye året skal starte.

Livet går videre, livet leves.




Jeg har kjent på både glede og sorg

Veien mot begravelsen har begynt.
Lillemann og jeg sto opp klokka 04.30 i dag, jeg for min del etter 2-3 timers søvn, så startet vi på reisen nordover.
Etter å ha vært på farten fra før klokka seks i dag tidlig, var vi framme hos min søster og i samlet flokk klokka halv tre i dag. Framme ved tilholdssted hos min lillebror var vi etter tolv timer fra reisestart.

Det har vært godt å komme til samlet flokk i dag, samtidig er det veldig rart at bror ikke er sammen med oss - en viktig del av oss er borte.

Lillemann min er med meg nordover, noe som ikke kan sies å være annet enn godt. Dagen i dag har bragt oss som er igjen sammen, herunder også bror sinn 16 år gamle sønn- og min gudsønn.
Vi har faktisk snakket litt om det i dag, jeg og min lillebror- vårt fadderskap overfor nevøen vår, hva innebærer det..?
Vi har et særlig ansvar for å følge opp vårt gudbarn, for å ivareta og gi omsorg til han framover.
Du kan tro vi har hatt det litt morsomt med dette også, og vi har i det hele hatt ei fin tid sammen i dag.
Min lillemann har vært så spent på å møte fetteren sin som han ikke har sett på 6 år faktisk, han har vært spent og gledet seg til turen i sin helhet, til onkler, til tanter, til mulighet for å være ute i snø og til scooter.

Jeg må si at jeg har kjent både på glede og sorg, på lykke og smerte, og på savn og på kos i dag.
Det er godt å ikke bare kjenne det vonde. Det er godt både å kjenne og å se, at vi faktisk kan både le, være glad og kose oss sammen i denne tiden som i utgangspunktet er meget tung.
Lillemann har frydet seg sammen med fetter og lilleonkel. Fetter og lilleonkel har frydet seg sammen med lillemann. Jeg har frydet meg ved å se denne trioen sammen.

Vi har gjennom dagen i dag også delt mange tanker og minner om bror. Det har vært sorg over tap og opplevelse av å ha blitt frarøvet en bror (min opplevelse). Det har også vært
glede og latter over gode og morsomme minner.

Jeg er takknemlig for dagen i dag, for det dagen har bragt meg og jeg håper dagene framover blir om ikke like, så like fruktbare.

søndag 29. desember 2019

hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?

I tiden som har gått fra telefonen har livet i grunnen fortsatt, det må jo det som broren min sa i telefonen.
Jeg har hatt det aller best når jeg har vært sammen med konemor og barna våre, når hverdagen har gått mest mulig sin vante gang - jeg må nok bare erkjenne at jeg er et rutinens og stabilitetens menneske...

De tunge stundene har vært innom hver dag, de har sneket seg på - i starten når konemor var på jobb, når barna har var på skolen, senere når konemor har vært på tur, når jeg har sust rundt med støvugeren eller moppen, når avleggerne har sittet i andreetasjen og spilt...
Men -
så går det litt tid og barna har kommet hjem fra skolen, konemor har kommet hjem fra jobb,  barna kommer ned fra spilling eller konemor kommer hjem fra tur - da er det som om solen har tittet fram fra et tungt skylag og jeg har kunne kjenne at det letter også inni meg.

Det aller beste i denne tiden har vært at jeg har denne rolige kjæresten min labbende rundt akkurat som hun gjør -
Uten å si så veldig mye, bare være.
Uten å kreve så mye, bare være.
Det å bare være sammen- i stua, i sofa, hun sitter forran og inntil meg - eller jeg sitter forran og inntil henne, ute på tur sammen ... disse stundene har vært de aller beste.

Inni mellom har det kjentes ut som om hjertet mitt skal revne, eller som om jeg skal kveles - i disse stundene er jeg overbevist om at jeg vet hvordan en fisk på land har det, når jeg gisper etter luft... Vel, ikke det at fisken gisper etter luft - den er vel heller ute etter vann...

Disse dagene etter at min bror døde, ikke helt overraskende, men likevel uventet og brått;
Disse dagene har vært som å sitte plassert i et rom med alt på vent.
Disse dagene har vært som å befinne seg dels svevende og dels sugd inn i et vakuum.
Disse dagene har vært ei tid der man sitter med opplevelse av å ikke tilhøre noen tid, man bare er.

Jeg har ikke vært alene, det må sies.
Som jeg sa litt lenger opp har konemor vært der, hele veien - også der Krise-Ivar og co ikke eksisterte.
Jeg anser meg selv som ikke bare heldig, jeg er den aller heldigste, som har den konemora jeg har - og jeg skulle ønske hun kunne se det selv også.
Ikke bare spør konemor hvordan det går, om det går bra, om jeg får sove og hvordan jeg sover. Konemor mi lever for tiden med ei kjerring som lever mye i kraften av å være - fjernstyrt, glemsk, rotete, følsom, utålmodig... Jeg er med andre ord ikke den letteste å være i hus med om dagen.
Konemor mi er den snilleste, godeste og besteste konemor man kan tenke seg - og hun viser det ekstra mye nå om dagen.
Faktisk, faktisk synes jeg litt synd om henne - for som hun bare har sagt litt til meg om - det må være ganske frustrerende og fortvilende å ikke vite hva man verken kan eller skal gjøre - selv ikke når man får høre at man gjør alt man kan, at sånn som man er nå er aller best.

Det har gått snart to uker fra telefonen om min brors død kom.
Nærmere ei uke etterpå fikk jeg brått en telefon fra hjemkommunen min, en kar presenterte seg fra kriseteamet.
Aller først ville karen fra kriseteamet beklage på det sterkeste at man hadde fullstendig glemt meg av.
Glemt meg av?
Ja, når slike ting hender (herunder, når noen i nær familie tar livet sitt) ringer man forstås fra kriseteamet til de nærmeste i familien for å følge opp disse.
Åååå

Så, til tross for at det egentlig har gått overraskende rolig og bra for seg -
Da han karen fra kriseteamet ringte meg, noe overraskende, fikk jeg plutselig en realitetsorientering. Jeg må bare si at i etterkant av den samtalen så brast det for meg...

"Nå er det jo slik at jeg har fått flere spørsmål angående den siste helgen din bror var i livet..."
Jeg fikk en hel utgreiing om den siste helgen bror levde, om kommunikasjon, tilsyn og mangel på sådant.
Selv fikk jeg anledning til å stille noen spørsmål tilbake, og du kan tro meg - det gjorde jeg.
Det jeg satt igjen med etter samtalen med karen fra kriseteamet, det kriseteamet som hadde glemt av at man i det hele tatt eksisterte, var ett eneste spørsmål;
Hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?
Ja, det er jo spørsmål vi også vil ha svar på var det eneste jeg fikk fra karen.

Når jeg var ferdig i telefonen med han krise-Ivar, kastet jeg meg ut i Perle (bilen) og kjørte til skolen for å hente barna.
Riktig nok er det en veldig kort tur til skolen, men jammen sant klarte jeg å grine temmelig mye på den korte tiden det skulle ta å kjøre dit. Jeg skal bare hilse å si deg det at i forhold til den rolige og siviliserte gråten jeg beskrev i tidligere innlegg, så var dette en langt i fra sivilisert og nøktern gråt. Jeg mer eller mindre hylgråt, mens jeg hev etter pusten. Jeg jamret og bar meg, og jeg tørket tårer til den store gullmedalje.
Farskens Krise-Ivar, når man først skulle bli glemt i dagevis var det vel ikke nødvendig å ringe i det hele tatt tenkte jeg.

Jeg vet ikke hvordan de med ansvar for min bror kunne la dette skje, det visste ikke Krise-Ivar heller. Men-
Jeg har tenkt å finne det ut, det vet jeg!







lørdag 28. desember 2019

Det er her jeg tråkker i salaten kjenner jeg, når jeg nå sier at jeg driter i Ari Behn.

Da jeg fikk telefon om at bror har tatt sitt eget liv befant jeg meg på en parkeringsplass på svensk side av Riksgrensen, der jeg satt i Perle (bilen min) og ventet på et par venninner som hadde spurt om ikke vi kunne møtes til førjulskos hos søta bror.

Det gikk kaldt nedover ryggen min, jeg ble svimmel, det kjentes ut som om jeg ikke skulle få puste og jeg forholdt meg samtidig uforskammet rolig.

"Når tid har dette skjedd..?"
"Hvem fant han?"
"Hvordan går det med deg?"
"Hva nå..?"

Min lillebror svarte så godt han kunne, også han forholdt seg rolig og informativt før han til sist sa "Nei, det må jo bare gå - vi må jo bare komme oss gjennom dette..."

Konemor var på jobb, men tilbød seg å komme straka vegen over dit jeg var - det er nemlig ei sånn konemor jeg har.
Merkelig kan hende, men jeg ikke bare framsto rolig - jeg var rolig.
Der og da bare fortsatte alt som før samtalen, om man ser bort fra akkurat i det konemor ringte for å høre hvordan det gikk - da gikk det nemlig så i stå at jeg ikke en gang klarte å si noe når jeg hadde tatt telefonen.
Jeg gråt, en sivilisert, nøysom og rolig gråt - men jeg gråt, før jeg tasset inn og fant jentene som hadde kjørt betydelig lengre enn meg denne dagen.
Etter at vi hadde vært sammen en stund kunne jeg høre meg selv si, plutselig og mens vi sto midt i et kjøpesenter -
"jeg fikk en telefon i sta, min bror ble funnet død på morgenen i dag - han hadde tatt sitt eget liv..."
Stakkars mine venninner har jeg senere tenkt, sjokkerte sto de framfor meg mens den ene utbrøt
"Nå tror jeg det er tid for at vi går og finner oss et sted å sitte og noe å spise..." 

Jeg har fått en del tid til å tenke, da jeg har hatt mye våkentid i tiden etter denne telefonen - som for alltid vil stå for meg som "telefonen".
Bare så det er sagt -
Min bror valgte ikke å ta livet av seg, jeg kjenner jeg blir rasende når noen bruker denne frasen.
Min bror var syk, det var sykdom som drev han så langt inn i mørket og så langt ned i dypet at han ikke så annen utvei enn faktisk å ta sitt eget liv.

Jeg har tenkt så skrekkelig mye på det-
Hvor grusomt tungt bror må ha hatt det den siste helgen, de par siste dagene sine.
Hvor grusomt mørkt livet må ha sett ut i brors øyne.
Hvor stor håpløsheten må ha vært for bror.
Hvor utenkelig og ufattelig smertefullt bror må ha hatt det i timene og dagene før den siste handlingen han skulle gjøre noen gang.

Bror elsket sine to barn, han ville aldri gjort noe bevisst for å såre disse.
Bror elsket livet, han elsket å leve livet - ute i naturen, sammen med familien sin og i sitt eget selskap.
Kan du tenke deg hvor grusomt en person som i utgangspunktet elsker livet må ha det, når man ikke ser noen annen utvei enn faktisk å gjøre ende på sitt eget liv..?
Jeg må bare erkjenne at jeg ikke på noen måte klarer å forestille meg det.

Jeg kan fortelle deg at når man bruker tid til å tenke over disse tingene, fordi man nettopp sitter i opplevelsen av å miste en man er veldig glad i til dette mørke dypet - da er det en del av en selv som revner, som knuses.

Jeg kan ikke minnes at fokuset i julen noen gang har vært så stort på personer som tar sitt eget liv.
I år har mediene vært preget av fokus på å ta eget liv, selvdrap, selvmord - hele romjulen.
Eller er det som med graviditet mon tro, man legger ikke merke til alle gravide som sprader rundt i lykke, ikke før man selv venter barn - da finner man ut at det er da egentlig veeeeldig mange gravide eller folk med barnevogn rundt en..?

Denne romjulen har hatt et stort fokus på personer som tar sitt eget liv i romjulsmediene, et fokus som startet med "Ari Behn er død".
Etter at denne overskriften kom har det bare fortsatt, fortsatt og fortsatt;
"Ari Behn tok sitt eget liv"
"Familien til Ari Behn hylles for sin åpenhet"
"Knust over tapet av Ari"
"Roser åpenheten"
"Takk til Ari Behn"
"Klokt med åpenhet"

Sorgen og smerten jeg - og min familie - har kjent på i hele julen og lever oss gjennom dag for dag, er så mektig at det ikke er ord til å beskrive... i alle fall ikke foreløpig.
Alle overskrifter denne julen, alle Ari Behn som skinner i mot enn, uansett hvilken avis man skal lese.
Det er her jeg tråkker i salaten kjenner jeg, når jeg nå sier at jeg driter i Ari Behn.

Misforstå meg rett, for nå er jeg på farlig grunn kjenner jeg -
Når jeg sier jeg driter i Ari Behn, så er det ikke det at jeg driter i Ari Behn. Jeg har den største medfølelse for både Ari Behn, for de tre barna hans og for øvrig familie - så absolutt.
Når jeg sier jeg driter i Ari Behn, så mener jeg kort og godt at tapet av min egen bror er blodfersk, han er ikke en gang begravd ennå og jeg blir dårlig bare jeg ser et nytt innlegg om Ari Behn - fordi det forsterker mitt eget tap enda mer.

Jeg har tråkket rundt i en ubeskrivelig smerte, og når jeg sier jeg vil jeg tippe at det samme er saken for mine fire søsken og for min brors to barn og mange fler.
Det har vært dårlig og lite med nattesøvn, jeg er peise stiv i alt av muskler jeg har i kroppen og trenger tidvis å dra et skikkelig dypt og bevisst gjennomført åndedrag for liksom å gi meg selv nok luft - det kjennes nemlig ut som om man ikke får puste inni mellom.
Om man har vært fjernstyrt fra før, så kan jeg bare hilse og si at man er ikke mindre fjernstyrt nå om dagen - liketil konemor går rundt som ei forvirra høns til tider, da hun både sier og gjør merkelige ting...
Hodet henger ikke med -
Det kommer sånne tak med svimling og dels kvalme, så kommer man på at man i tillegg ikke har drukket noe som helst ... i alle fall ikke utenom kaffe, som kan hende ikke er det beste å bøtte på med.

Livet må gå videre -
Jeg er heldig som har min egen lille familie, den betyr alt for meg og det er denne som holder det gående for min egen del om dagen.
Det som får hjertet mitt til å smile, det som får øynene til å smile, det som gir meg mot, som gir meg energi og som får meg til å fortsette hverdagen mest mulig normal -
Det er de tre jeg har rundt meg til daglig, de som gjør livet mitt.

Når det er sagt vil jeg til sist bare understreke -
Ari Behn sine tre jenter og Ari Behn sin familie, har min aller største medfølelse.
Jeg tror jeg vil påstå at ingen som noen gang har opplevd det skrekkslagne ved å miste en person på denne måten -
kan noen sinne forstå den hjelpeløshet, selvransakelse, fortvilelse, selvanklagelse, sorg, smerte og alle tusen spørsmål man sitter igjen med.

Dette er brått blitt en virkelighet både jeg, min familie, familien til Ari Behn og dessverre så mange som i snitt hele ti familier til med oss må stå i... hver uke... hele året...









fredag 27. desember 2019

Jeg velger å fortsette skrivingen min

Hvordan går det med deg?
Går det bra med deg?
Får du sove?
Hvordan har du sovet i natt?

Spørsmålene over er ikke i forbindelse med influensa, heller ikke brukne ribben eller forstuet ankel.
Spørsmålene over er spørsmål jeg har fått i et antall man trolig kan gange med hundre, i løpet av de dagene som har gått siden jeg mottok telefon fra den ene lillebroren min, om at vår eldste bror har tatt sitt eget liv.

Har du noen gang vandret rundt i et slags tomrom, venterom, forrom eller hva du vil kalle rommet?
Har du noen gang befunnet deg i et slags vakuum, inni en slags stor ballong, ei boble eller hva du vil kalle det?
Har du noen gang hatt en opplevelse av å være i en slags sinnsstemning som ikke er verken nåtid, fortid eller framtid?

Jeg har tenkt masse disse dagene, jeg har også vurdert hvor vidt det er noe å dele med en verden der ute eller ikke - denne helt absurde tilværelsen å plutselig befinne seg i.

Har du noen gang kommet over / lest noe skrevet av en som har opplevd tap av en som sto denne nær.., der denne av en eller annen grunn avsluttet livet sitt selv?
Jeg har ikke opplevd å komme over / lese noens tanker om dette, i alle fall ikke før det har gått lang tid siden selve hendelsen.
Hender det du lurer på hva som gjør at noen plutselig velger å ta sitt eget liv?
Jeg skal ærlig innrømme at ikke akkurat spørsmålet over, men en tanke har slått meg her og der - de som velger å ta sitt eget liv må virkelig ha hatt det mørkt rundt seg og opplevd en fortvilelse så bunnløs at ingen av oss kan forestille seg den.

Det er så lite og mye på en og samme tid, som surrer rundt i hodet.
Jeg skriver og jeg deler fra hverdagen vår, fra ting som opptar meg - fra opplevelser, tanker og følelser.
Å skrive gjør alltid godt, eller nå lurer jeg faktisk på - gjør det egentlig det..?
De tanker og grublinger jeg nå måtte ha, de få tankene som streifer klartenkt gjennom hodet og ikke minst alt som opplagt ligger og kverner når jeg skal sove - er det noe å tenke mer på, noe å dele med omverden?
Vel -
Jeg velger å fortsette skrivingen min.
I tiden vi nå står midt inne i, vil jeg dele de tankene som måtte framstå klare og hensiktsmessig å dele.
Jeg vil også dele det jeg måtte sortere og definere av følelser - som kjennes hensiktsmessig å dele.


Om du følger med, vil det komme noen tanker... når det er klart...


søndag 22. desember 2019

I dag skulle bror blitt 46 år


I dag vil jeg dele med dere et bilde jeg allerede har delt på facebook, et av de bildene jeg er aller mest glad i fra jeg var ei lita jente.
Bildet representerer en av de beste stundene fra min barndom - med kos og glede. Bildet er av meg, mamma og min eldste bror, jeg er et par år på bildet og min bror er halv annet år eldre.

Det er snart 17 år siden mamma døde mens min bror skulle blitt 46 år i dag, sånn ble det altså ikke.
Når man opplever å miste en man er nær så tidlig, når man opplever hvordan livet brått tar noen raske og uventede kurser - da får man ikke bare tid til å tenke over ting, man havner på sett og vis i en sentrifuge som gjør at det bare går rundt og rundt med tanker som skvises fram i hodet.

Om vi våger å se nærmere på livet, så er det egentlig ganske facinerende hvordan livet rulles ut så forskjellig for hver og en av oss;
Mellom forskjellige klasser i samfunnet, for vi må dessverre bare erkjenne at vi har flere av disse.
Fra lokalsamfunn til lokalsamfunn.
Fra familie til familie.
Fra familiemedlem til familiemedlem.

Mine søsken og jeg ble født inn i ei lita bygd i den aller nordligste delen av landet vårt.
Vi ble tildelt en familie som kom fra heller små kår. Vår lille familie skilte seg ut fra øvrig familie på både mor og far sin side, både økonomisk, helsemessig og med tanke på hva man skulle oppleve.
Om man ser innad i familien vår igjen, på de enkelte familemedlemmer, så var det også her forskjeller på hva livet skulle ha å by på - allerede fra veldig ung alder.

Bror hadde sine utfordringer allerede fra før bildet øverst i innlegget ble tatt, han skulle dessverre oppleve å bli behandlet annerledes i hjemmet fordi han ikke var biologisk sønn av mannen i huset.
Når en liten gutt opplever både fysisk og psykisk belastning bare for å være den man er, da kan man raskt regne seg fram til at det ikke er lett å være den lille gutten.
Når en liten gutt etter hvert opplever at det er bedre å overnatte borte, og stadig overnatter oftere hos sin onkel og tante, inntil det blir vanskelig å si noe om hvor han egentlig bor - da forstår man at det ikke er lett å være den lille gutten.

Tidlig i tenårene prøvde bror alkohol, noe han som de fleste andre på hans alder har gjort både før han og etter han.
Det som skulle bli bror sin skjebne var at han allerede fra starten av ble avhengig av alkoholen, den ble med han resten av livet, først som venn, deretter som dels venn og dels som uvenn, inntil den bare ble en stalker som aldri ga han fred.

Bror hadde sine utfordringer, han hadde sine perioder gjennom hele livet der han var syk, der han var langt nede og der alkoholen / rusen var det som styrte dagen hans.

Bror hadde også perioder mellom de tunge periodene - det er disse periodene som beskriver bror for den personen han var, fordi det var i disse periodene han var frisk og var seg selv.

I disse periodene var han en fantastisk fin fyr og en veldig likanes kar -
Han var en god bror, en god sønn, en god pappa og en god venn. Han var omsorgsfull, god, vennlig og snill. Han var alltid til å regne med om man behøvde hjelp og det var alltid en trygghet å ha han.
Bror var en naturens mann, han ikke bare likte - han elsket å være ute.
Fisking, bål og annen kos - etter hvert også reingjerdet.
Allerede fra vi var veldig unge, så unge at vi fortsatt ikke kjørte lovlig på snøscootter - heller ikke der det var lov å kjøre - allerede da pakket vi med oss ymse utstyr og mat - og dro til fjells.

Mine egne barn vil aldri få muligheten til å bli skikkelig kjent med onkel Bjørn, likevel har de noen gode minner de kan gjemme på.
Minner fra besøk hos en frisk onkel, en onkel som i de få møtene man hadde fikk vise seg fra akkurat den siden der han var seg selv - den beste onkelen man kan ønske seg, i det elementet han aller best ville være - nemlig ute.
Barna mine beundret onkelen sin - både alt han kunne om fjellet, om fiske, om været, om snøscooter, om reingjerdet og om dyrene ute. I tillegg ble onkelen satt høyt i kurs etter at han puttet de i scooter-sleden gang etter gang og tok de med på timesvise turer.





Det er vondt å tenke på at bror er borte for oss, ikke bare vondt - det er fortsatt helt uvirkelig.
Inni mellom er det som en stemme i hodet mitt sier at det ikke er mulig at han er borte, jeg må da forstå at det er en feil.
Samtidig er jeg smertelig klar over at den eneste feilen som finnes, er at dette har skjedd. At bror er borte er dessverre en realitet jeg må forholde meg til, en realitet som stadig blir mer virkelig.

Jeg er glad i deg,
Bruker du de ordene ofte..?
Bruker du de ordene i det hele tatt..?

Kan hende jeg er noe merkelig, men jeg har det med å fortelle barna mine og konemor mi at jeg er glad i de - hver dag.
Jeg sa det også til bror hver gang vi pratet sammen, også siste gangen vi pratet sammen - to dager før han ikke var mer.
Duuuuuuu, så glad jeg er for at jeg sa det til han!!!
Ikke for det, han visste det uansett - men det er noe med å ha sagt det.

Vi vet aldri hva livet bringer rundt neste sving.
Det koster så lite, samtidig betyr det så veldig mye.
Om du ikke har gjort det så mye tidligere, om du egentlig ikke er typen til å preike om følelser - oppfordringen til deg blir likevel å prøve.
Bruk viljen din til å fortelle i alle fall den du bryr deg aller mest om at du er glad i den, om det er barnet ditt eller den du deler seng med, en venn eller hvem som helst.

Det gjør nemlig så skrekkelig vondt å miste noen, en smerte som blir pitte, pitte litt bedre med viten om at han visste at jeg var glad i han... eller hun...






onsdag 11. desember 2019

En helseminister fratatt all troverdighet nord for sinsenkrysset

https://www.facebook.com/sharer.php?u=http%3A%2F%2Fwww.dagbladet.no%2Fnyheter%2Fde-dysser-ned-en-nasjonal-krise%2F71909202&_rdr

En helseminister som vil svare på egnet tidspunkt... hva enn det måtte være.
En statsminister som ikke vil svare, fordi det er helseministerens ansvar å svare.

I det hele tatt har vi ansvarlige som ikke vet hvilket omfang saken innehar, som ikke vet hvilke utfordringer man står overfor - og som barnehagebarn kort og godt bare nekter å forholde seg til situasjonen, da forsvinner den nok.

Vi har en helseminister som for det første ikke er helsepersonell, han har ingen realkompetanse på området.
I tillegg nekter ministeren å høre på fagfolkene, på de som faktisk kjenner til og vet hva som er nødvendig og hvilke utfordringer som ligger i utførelse av helsetjenester - spesielt i distriktene, og enda mer særskilt i den nordligste delen av landet der været spiller en stor rolle.

Vi har fagfolk i nord som overøser både regjerende politikere i sør og storting om situasjonen i nord, med god drahjelp fra politikere i nord som på tross av å ikke være helsepersonell, politi eller brannfolk likevel kjenner utfordringene - fordi de står i disse til langt over knærne.
Likevel dere -
Det vi så langt kan se er Sp politikere på talerstolen som snakker hjertelig og tydelig til både stortingspresident og storting, med bønn og krav om at man må gjøre noe. Med seg har senterpartiet både Rødt og SV med tydelige stemmer og i tillegg både krav om handling og trusler tillitsspørsmål.

Så langt har ingenting skjedd, egentlig.
Vi som følger saken får stadige små drypp som antyder at man ser litt mer, man forstår litt mer, man setter inn et krisetiltak her og et der - mens man påstår at tjenesten nå er 100%
Den er jo ikke det, og med de tiltak man viser til kan ikke tjenesten bli 100%.

Man kan stille så mange spørsmål man måtte klare i stortinget, til både helseminister, statsminister og stortingspresidenten.

Sannsynligheten for at det allerede har gått liv som direkte eller inndirekte følge av krisen er stor.
Hvor mange liv skal forringes, eller gå tapt før man faktisk gjør noe?
Hvor mye forverring av situasjonen må til før man bestemmer seg for å gripe inn?
Hvor mange dyktige og rutinerte fagfolk må si opp stillingen sin før man gjør noe?
Hvor redd skal befolkningen og fagfolkene kunne bli, hva er akseptabelt, før handling?

Det er å lese i kommentarfeltene på sosiale medier, utsagn fra folk i de mest oppegående områder på østlandet, hvilken forståelse man har av både geografiske og konkrete utfordringer i nord. Noe sier meg at den samme oppfatningen sitter mellom ørene på de som styrer og sitter med ansvaret for denne tragedien;
Kommentarer av typen
"mine skattepenger skal gå til ambulansebiler i hovedsak, vi klarer oss med det her nede og det må man også kunne i nord"

Det er beklagelig og det er bedritent å skulle ta det innover seg -
De ansvarlige for å gjøre noe med krisen rundt ambulanseflyene i nord har ikke peiling. Ikke har man peiling på geografien i nord, ikke har man peiling på værforholdene i nord, ikke har man peiling på hva det vil si å drive helsetjenester i distriktene og ikke har de peiling på helsetjenester i sin helhet - herunder også hvor raskt en situasjon kan endre seg fra stabil til livstruende.

Vi er et langstrakt land, og vi ønsker at folket vårt skal være trygge uansett hvor i landet de bor.
Det er et statlig ansvar å se til at folk er trygge.
Pr. i dag svikter dessverre de ansvarlige, noe man har gjort over tid, og med overlegg. Man fikk advarsler fra både fagfolk, politikere og andre før man med viten og overlegg gikk inn i samarbeid med dagens operatør.

Måten ting er blitt gjort på er til skrekk og advarsel.
Oversiktskartet som viser koblinger mellom de forskjellige som har vært med i forbindelse med anbudsrunden er pinlige, de vitner mer om det vi ser av nettverksforbindelser på tv-serier som The L-word, der streker med koblinger flyter fritt mellom alle og en hver.

Jeg har sagt det tidligere, det lukter svidd av hele saken - og her ser man en stor forskjell på regjeringen og fagfolk.
Mens fagfolk på feltet agerer umiddelbart ved lukten av brent, for å lokalisere og ta hånd om det kritiske, lener regjeringen seg godt tilbake og venter på at det skal ta riktig fyr før man vil gripe til handling.

Det beste våre folkevalgte nå kan gjøre, i respekt for folket - og spesielt den delen av folket som sitter mest sårbart til i denne saken - er å fortelle helseministeren ikke bare at folket har fått nok, men også at man ikke lenger har tillit til han.
Ministeren har etter mitt syn fått mer enn nok tid på seg til å gjøre en ordentlig prosess i forbindelse med at kontrakten til forrige leverandør gikk ut.
Ministeren har hatt god anledning til å lytte på fagfolks vurderinger og innspill, i tillegg også politikere og andre.
Ministeren har fått utallige tilbakemeldinger på en situasjon som stadig blir verre, som går via ustabil til kritisk og forkastelig.

Det er kritikkverdig og fratar helseministeren all tillit og respekt for jobben sin, at han ikke imøtekommer en eneste tilbakemelding på en forventet og akseptabel måte.
Tvert i mot forsvarer han både en prosess man virkelig kan diskutere troverdighet og lovlighet ved. Han forsvarer situasjonen som ikke bare tilstrekkelig, men 100% - selv etter at flere erfarne fagfolk har sagt at nå er det kritisk.
Som om ikke det er nok, så nekter han å stille opp i stortinget og svare for seg når han blir bedt om det - han vil ventet på et egnet tidspunkt, hva enn det måtte være.

Jeg vet at selv om jeg ikke kan avsette ministeren, så kan min mistillit uttrykkes der jeg har mulighet og det er ved å skrive om det og håpe at noen leser og forstår bakgrunnen for den bunnløse fortvilelse som sitter i et nordnorskt hjerte..







torsdag 28. november 2019

Det er pinlig for nasjonen Norge, eier vi ikke skam?

https://www.hoyda.no/riksvei19/?fbclid=IwAR00CZw-WHy2Lm_ofx5eOBYoE2l6-bLDVdeAPP1froNjxSnh5f6uBtUwxek


Alle som forstår at verdi ikke utelukkende er mynt samt betydningen av den verdien som ikke er mynt, kan lett sette seg inn i og forstå denne saken.

Jeg har noen porselensgreier etter min mormor i skapet.
Det har blitt meg fortalt at den ene bollen alene kan jeg sikkert selge på FINN.no for 1500 kroner, noe som sikkert er sant.
For min del er det likevel uaktuelt å selge bollen, fordi den har en helt annen verdi for meg - verdi som ikke verken egner seg for eller er etisk rett for meg å sette pris på. Bollen er ikke en hvilken som helst bolle fra Figjo, det er pannekakebollen til min bestemor.
Ei jeg kjenner har et gullsmykke etter moren sin som er sagt å ha en betydelig større verdi i mynt enn bollen min fra mormora mi. I likhet med meg er det slik at for venninnen min er det absurd å i det hele tatt tenke tanken på kroneverdier. Smykket er for henne deler av mor, smykket er proppet full av minner som er både gode, av de beste og kan hende også med en anelse av sårhet.

Jeg kan ramse opp små greier jeg har etter min mormor, eller etter min mor - som nok er av en slik karakter at en hver med peiling på mynt ville le seg skakk dersom jeg spurte om verdivurdering på disse.
For min del er det likevel slik at både smørdallen i skapet, pannekakeporselenet, ullestene mamma brukte som gamle Ole har strikket, de siste vottene min mormor noen gang strikket, den siste genseren min mamma i sin helhet strikket, eggeglasset fra min mamma var et lite barn, kaffekoppen jeg drakk kaffe i da jeg besøkte gamle Ole osv.
Alle disse greiene er greier som i min verden innehar så mye verdi på bakgrunn av alle de historiene de forteller, alle følelsene som ligger i de osv - det kunne ikke falle meg inn i det hele tatt å tenke kroneverdier på noe av det.

I andre kulturer har man vært flink på å bruke forskjellige ord på hva man faktisk beskriver, for eksempel finnes det språk der det norske begrepet kjærlighet har flere ord som beskriver hvem kjærligheten er rettet mot; kjærlighet mellom par, kjærlighet til sine barn, kjærlighet til gud, kjærlighet mellom venner.
Poenget er som du nok forstår -
Vi har ett norskt ord for å angi noe som er verdifullt, nemlig verdi.
Det er egentlig for dårlig, vi skulle hatt et eget ord for verdier knyttet opp mot kulturarv, ett ord for verdier knyttet opp mot personlig arv og ett ord for verdier knyttet opp mot mynt.
Man kan selvfølgelig si kroneverdi, kulturverdi og affeksjonsverdi - men det blir ikke det samme, nettopp fordi det er sammenbundet av samme begrepet - VERDI.

Carlberg gaard i Rygge er en av få Herregårder som står igjen fra ei svunnen tid, og gården er del av et helt særegent kulturlandskap.
Det er forståelig at eier av Carlberg er oppgitt og at man faktisk kryper ut av komfortsonen og inn i mediebildet for å si noe om hva denne samferdselssaken gjør med en.

Vet du -
Det burde da visselig være flere av oss som krøp ut av komfortsonen og inn i mediebildet for å si vår mening om denne saken også, så her har du meg.

Jeg har som innflytter i utgangspunktet ikke stor kjennskap til verken Moss, Rygge eller all den kulturarv som ligger gjemt her - men jeg lærer, hele tiden.

Vi bor i landskapsvernområdet rundt verne kloster og vi bruker turområder rundt Carlberg gaard rett som det er.
Det labbes rundt i Husebyskogen, vi labber både forbi og tvers over Carlberg gaard alt ettersom - og vi er ikke alene, aldri. Det er alltid folk som er på labbing i skogen, på grusveiene, tvers over gårdstunet på Carlberg - og det er ikke rart i det hele tatt.
Etter hvert man blir kjent med den kulturarven som ligger i området rundt her vi bor, rundt Carlberg gaard, i Rygge og i Østfold så forstår man at her skal man trå varsomt - men man vil gjerne tasse rundt og oppleve den gleden og godfølelsen det gir.

Det er ikke bare eierne av Carlberg gaard sin kulturarv, det er ikke bare vi som bor i verneområdet sin arv, det er ikke bare Ryggefolket sin arv, eller Mossefolket sin arv nå etter nyttår. Det er vår,  nasjonen Norges kulturarv vi som bor her er heldig å omgi oss med - det er vi som har fått i oppgave å beskytte og ivareta denne arven.
Når vi har besøk nordfra, eller vi har hatt besøk fra Carribien for den del - så har vi tatt med besøket til Carlberg gaard. Når vi i framtiden får besøk vil vi gjøre det samme, vi vil ta besøket med oss ut i nærområdet og fortelle de om den historien som bor rundt oss og som faktisk også er del av deres historie som nordmenn.

Vi som nasjon trenger å ta en titt på verdiene våre, og da mener jeg ikke at vi skal dykke ned i Oljefondet og se hva det er vi sitter inne med om du trodde det.
Vi som nasjon trenger å ta en titt på de holdninger vi har, på hvilke type verdier det er vi løfter høyest og hvilke verdier vi trår under fot for å nå målene våre.

Det er pinlig for nasjonen Norge, et av verdens rikeste land, at vi i det hele tatt vurderer å trå under oss vår egen kulturarv for å spare penger i en samferdselssak - eier vi ikke skam?
Det er pinlig for nasjonen Norge, et av verdens rikeste land, at vi ikke skal kunne fjerne ugress og små buskas rundt huset vi bor i uten å snakke med fylket, men vi skal kunne høvle over generasjoner med kultur for å spare penger i en samferdselssak - eier vi ikke skam?

Det er pinlig for nasjonen Norge, et av verdens rikeste land, at vi har sunket så langt ned at de myke verdiene, de det er umulig å sette pris på, mer eller mindre konsekvent blir tråkket ned for å spare penger - eier vi ikke skam?











tirsdag 12. november 2019

hvordan vi ivaretar mennesket danner hele kjernen i politikken… og ellers…

Jeg kjenner etterhvert en haug med arbeiderpartifolk, og det er bra folk det altså - men arbeiderpartiet var altså ikke min greie.
Det som der i mot brått var blitt klart for meg, var at politikk er min greie - det er faktisk greien til alle oss som bor i et demokrati.
Jeg vil ta det så langt at ikke bare handler det om å bruke stemmeretten min, det er som med fagforeninger - det handler på en måte om å finne min politiske fagforening, altså mitt politiske parti.

Da jeg skulle finne min vei videre i det politiske landskapet var det viktig for meg å finne det partiet som best sammenfaller med mine verdier. Når jeg sier best sammenfaller er det fordi det ikke finnes ett eneste parti som sammenfaller på absolutt alle områder, derfor måtte jeg legge opp til en slags forhandling med meg selv - hvor henter jeg mest for valutaen på en måte…
(For øvrig samme vurdering som da jeg ble medlem i sykepleierforbundet, hvor har jeg som sykepleier mest igjen for det som er viktig for meg som sykepleier?)

Hva er viktig for meg?
Av det som er viktig, hva er viktigst?
Hva kan jeg gi etter på, eller hva kan jeg inngå kompromiss med meg selv på?
Hva er helt uaktuelt å forhandle på?

Nå kan jeg forstås framstå som litt over gjennomsnittet sær i min framgangsmåte, men det er en viktig greie.
Det som er viktig her er at alle vi som er over atten år har rett til å stemme, ikke bare har vi rett til å stemme - vi har etter mitt syn en plikt til å bruke stemmeretten vår for å si vår mening i forhold til styre og stell av landet vårt - for å ivareta demokratiet vårt.., etter hvert dessverre også for å beholde demokratiet vårt…

Så, hvordan havnet jeg der jeg er?

Menneskesynet, og ivaretakelsen av mennesket er viktig for meg.
Menneskesynet og det som hører til er ikke bare viktig, hvordan vi ivaretar mennesket danner hele kjernen i politikken… og ellers…
Et par øyeblikk vurderte jeg faktisk kristelig folkeparti - Du som kjenner meg eller har lest litt i bloggen min tenker kan hende at det var en pussig greie i det hele tatt å vurdere…
Livssyn og familie er to viktige kjerneverdier for meg, som det også er for kristelig folkeparti.
Den kristne arven samt vern av familielivet er for meg sentrale og viktige verdier eller nødvendigheter om man vil.
Jeg har gått på Bibelskole, jeg har min tro.
Underveis i ung voksen alder måtte jeg ta noen ekstra runder med meg selv i forhold til både tro, trosretning, seksuell legning kombinert med tro og mer til.
Selv om det er mange gode verdier i KrF, det er vel ikke overraskende at jeg ikke kunne gå inn i et parti som på tross av varierende interne meninger, har en offentlig holdning som sier at mitt liv er feil.

Hvordan ønsker jeg at mennesket skal ivaretas?
Jeg er opptatt av et menneskesyn som ilegger mennesket en egenverdi uavhengig av kjønn, alder, seksuell legning, tro, hudfarge, bosted, utdanning / inntekt eller what so ever.
Når det kommer til ivaretakelsen av mennesket er det her hele kjernen ligger som jeg sa lenger opp.
Når man driver politikk i Norge, som jo i aller høyeste grad handler om å ivareta mennesket som bor i landet vårt, så er dette noe man skal ha med seg og ikke bare ha med seg - menneskesynet og ivaretakelsen av mennesket er noe som etter mitt syn må være losen i politikken - hvordan ivaretar mitt parti mennesket vi i tillit er satt til å ivareta?

Senterpartiet sitt slagord er nær folk.
I utdypingen av dette får vi presentert at folk skal ha tilgang til gode tjenester uavhengig av sosial status og om de bor i byen eller i ei bygd på landet.
Man er opptatt av at avgjørelser skal taes nær folk der folket bor, og i minst mulig grad bestemmes sentralt fra storbyene og hovedstaden - og aldeles ikke fra utlandet.

Denne tilnærmingen til styre, denne tilnærmingen til oppgaven politikerne er gitt er for meg selve kjernen.
Dersom man kan forholde seg til det som ligger i dette solide slagordet, da vil man så langt det er mulig oppfylle den verdien jeg satte ikke bare som viktig - men ikke til å forhandle på i det jeg skulle velge politisk tilhørighet.

Med bakgrunn i verdier falt altså mitt valg i sentrum- på Senterpartiet - et valg jeg som person, som mor, som kone, som sykepleier, som innbygger er veldig fornøyd med.
Jeg fikk etter hvert også hjelp til å få fingeren ut å ta steget inn i den politiske sfæren, dette skulle skje ved at en senterpartist ringte hjem til meg og spurte om jeg ville være med på stand i valgkampen 2017.

Det å bli valgt til en rolle / funksjon i et lokallag er noe som foregår i tillit fra medlemmene i partiet, man blir derfor en tillitsvalgt.
Det å bli valgt inn til kommunestyre, utvalg eller komiteer er noe som foregår i tillit ikke bare av medlemmer, men av innbyggere - man blir derfor tillitsvalgte også her.
Det å bli valgt inn på storting med alt som hører til der er noe som foregår i tillit fra velgere rundt om i landet vårt, man er derfor en tillitsvalgt også der.

Som tillitsvalgt uansett nivå, skal man forvalte sin posisjon i tillit og med ydmykhet. Man er valgt inn og man kan bli kastet på hode og rævva ut igjen om man ikke ivaretar oppgaven sin skikkelig.

Jeg har tidligere jobbet som hovedtillitsvalgt på fulltid- for medlemmene jeg da hadde. En fantastisk spennende, givende og lærerik jobb!
Fokuset lå på ivaretakelse av medlemmer og medlemmenes interesser. Avgjørelser lå i medlemsmøter, tillitsvalgtmøter, årsmøter, fylkesårsmøter osv.
Jeg hadde et konstant fokus på at jobben jeg gjør skal speile medlemsorganisasjonen lokalt der jeg var valgt, lojaliteten til de som hadde valgt meg sto høyt og stødig.

Egne meninger?
Selvfølgelig, men når man fronter en organisasjon er det flertallet i organisasjonen som skal frontes - ikke mine meninger.
I tillegg sto de etiske retningslinjene høyt- ikke til pynt, men synlig slik at man hele tiden skulle strekke seg etter og jobbe etter de.

Sånn er det også i politikken!

Lokallagene rundt om er avhengig av medlemmer for å overleve.
Økonomisk ja, men viktigst er likevel dette med styrke og slagkraft.
Jo flere medlemmer, jo høyere stemme og mer påvirkning.
At økonomien styrkes ved økt antall medlemmer er også noe som både direkte og indirekte har en påvirkning for styrken til lokallaget - da både økonomisk støtte avhenger av medlemstall og synligheten av medlemsantall er noe som påvirker rundt om.

I min tid i politikken har jeg vært heldig å få mange nye bekjentskaper, og jeg har fått delta på mange forskjellige arrangement og med mange forskjellige foredragsholdere.
Jeg må si dere - 
Konemor og meg var heldig og møtte på selveste landsmoderen, Gro, da vi ga oss selv gleden av spa på vår bryllupsdag her i vår.
Det var rett så hyggelig å prate med damen, hun holder seg godt og har masse å si fortsatt - også i boblebadet.., likevel -
Møtet med landsmoderen blekner sammenlignet med de timene senterkvinnene hadde sammen med nei-dronningen, Anne Enger - hun er og blir ikke bare nei-dronningen, men dronningen av politikk!!

For ei dame, for et forbilde!

Da damen var aktiv i politikken var hun en av de man virkelig så opp til, uansett leir man satt i, ikke fordi hun er så skrekkelig stor eller høyrøstet - men fordi hun er så jordet, menneskelig, ydmyk, sannferdig… Visste du forresten at damen er sykepleier..? (Bare måtte si det…)
Etter at damen har gått ut av aktiv politikk står hun fortsatt fram som ei av de klokeste og mest ydmyke menneskene jeg har møtt på.

«Husk på det dere;
…Det handler om mennesker…
…Vi er valgt i tillit…
…Vi skal være oppriktig, ærlig og redelig i framferden vår…
…Vi skal ikke lover noe vi ikke kan holde…
…Vi skal ha dekning for hva vi sier…
…Vi skal ta folk på alvor…
…Vi skal jobbe så det er etisk forsvarlig…
…Vi skal passe oss…»

- og masse, masse mer.

Den damen her altså, nei-dronningen, hun har i hele sin politske karriere vært drevet av folket og for folket - det er hva det handler om, det er hva vi skal strekke oss mot - det er hva jeg kaller et forbilde, noe å se opp mot!

Her er jeg nå, midt i det lokalpolitiske smørøyet, og jeg trives!
Nå skal vi i gang med nye Moss, vi skal legge til rette for gode tjenester til folk i hele nye Moss.
Vi skal ikke gjøre det alene, vi har med oss flere andre partier i det vi tror blir et spennende, artig, givende, krevende og lærerikt samarbeid.


Jeg er strålende fornøyd med valg av parti, jeg er også strålende fornøyd for å ha tillit fra velgerne i nye Moss til å få være med i jobben.

mandag 11. november 2019

Da er det jo ikke til å undres at man kommer til kort -

En dag jeg var på vei til en avtale da jeg jobbet som hovedtillitsvalgt for NSF (norsk sykepleierforbund) ble jeg stoppet på veien. Det var ikke en hvem som helst som stoppet meg skal du tro, neida - det var mor-Mossa i egen person, altså damen som står bak den kjente rorbudronninga, Mossa.

Æ har hørt om dæ førstår du, som hovedtillitsvalgt for sykepleieran.
Det er viktig at sånne som dæ ængasjere sæ, og æ vil at du skal bi medlæm i arbeiderpartiet. Kain du ikkje bli medlæm i arbeiderpartiet, vi træng sånne som dæ - du kain jo bære melde dæ ut igjæn om du finn ut at dettan ikkje e nåkka førr dæ..?

Jeg gikk videre etter å ha skrevet meg opp og meldt meg inn i arbeiderpartiet.
Etter noen få dager bare kom det post til meg fra arbeiderpartiet sentralt, papirer med informasjon, en fin liten rose-button og ei penn.
Etter ytterlige et par tre uker, noe informasjon rikere og jeg må si også en hel haug av tanker rikere når det kommer til politikk og innhold i politiske partier og greier - ja da meldte jeg meg ut av arbeiderpartiet igjen… det var rett og slett bare ikke helt meg.

Politisk interesse der i mot var noe som ikke bare skulle vekkes til liv gjennom jobben min som hovedtillitsvalgt, det var en interesse som skulle feste seg og vokse seg stadig større og sterkere.
Det er nemlig politikk det handler om forsto jeg -
Uansett om det er snakk om arbeidstider, arbeidsmiljø, pasientsikkerhet, barns beste i skolene, pedagog-tetthet, brøyting, vern av natur osv. osv - uansett område, uansett om det er stort eller lite, det er politikk det handler om.

Når man sitter rundt et bord og diskuterer situasjoner, prosjekter, organiseringer, drift og lønn og mer til -
Det er politikk det handler om, uansett!!
Det er de politiske partier som sitter bak roret både sentralt og i et hvert lite eller stort lokalsamfunn, det er de som legger føringer for alt sammen.

Da er det jo ikke til å undres at man kommer til kort -
Som barn, som innbygger i et lokalsamfunn, som lærer, som sykepleier, som leder, som rektor, som fagleder, som brøytebilsjåfør, som prest, som frontfigur i diverse lokale vernesaker, som tillitsvalgt osv. osv.
Uansett hva man foretar seg, uansett hvem stakkar man sender søknader til, ber om hjelp til noe, ytrer behov for økning av ressurser og mer til -
Den stakkars tøtta eller karen som sitter med ansvar for budsjetter og tildelinger av ymse slag, må i tillegg til lov og regelverk forholde seg til de føringer som er lagt fra politikerne i kommunen eller sentralt.

Hallo ja, vi trenger politi innover til bygda - kan dere sende noen snarest???
Det er små barn som er kasta ut vindu for å hente hjelp midt i natta og 24 minusgrader…
Det er ei gravid kjærring som sitter i vinduet klar til å hoppe med sin fire år gamle sønn i 24 minusgrader…
Vedkommende har allerede vært i slosskamp, han har også til nå slått ei hylle ned fra veggen med telefon og det hele på, han sier han skal drepe alle i huset…
Hva sier du, dere kan ikke komme..?
… Ikke før dere har fått med dere folk i nabokommunen, de må vekkes først ja... og komme seg til kontoret først ja….?…

Det er politikerstyrt!

Dere må sende ambulanse omgående, jeg sitter med en pasient som har et kraftig hjerteinfarkt og det står om liv.
Dere sender ut en bil nå og kommer så snart dere kan ja, vi venter… og håper…

Tiden går, sakte -
Ambulansen kommer etter cirka tre kvarter, når ambulansefolket kommer inn døra vinker sykepleier de ut igjen - hun sitter med pasienten liggende i armene sine, han har vært død i tyve minutter allerede.

Det er dels politikerstyrt!
Distriktene har ambulanser stasjonert ut på strategiske steder, noen kommuner er dette fem mil unna bygdefolket - man har ikke lagt opp til noen back up ordning for å ivareta utrykningstider.

Ja, folk velger hvor de skal bo.
Ja, man kunne bare flytte fra bygdene og inn til byene for å sikre seg tjenester og dermed oppleve trygghet.
Ja, de som velger å bo i distriktene er klar over risikoen dersom noe skulle inntreffe.

Er det likevel slik at vi ønsker å flytte alt folk fra distriktene og inn til byene for at folket skal være ivaretatt og kjenne seg trygge?
Eller er det mulig å se på sårbarhet og lage generelle beredskapsplaner for kommuner med utsatte områder, for så å la kommunene tilpasse planene til sin kommune?

Jeg er tilhenger av det siste.
Jeg er også tilhenger av at politikere i de kommunene man bor, har hele befolkningen sin i fokus.
Vi skal ivareta folket uansett om de bor i by eller bygd.
Folk skal ha tilbud om gode tjenester uavhengig av bosted, kjønn, alder, legning, tro eller noe annet.

Når jeg valgte å gå inn i politikken så var det dette som drev meg inn -
Hva skal til for å sikre en pasient gode tjenester- uavhengig av om denne bor hjemme, på institusjon, i by eller på landet…
Hva skal til for å ivareta barns beste- hjemme, på skole, i barnehager og hvor det måtte befinne seg…
Hva skal til for å sikre folk gode arbeidsforhold, arbeidstider og hele stillinger?


Arbeiderpartiet var ikke mitt parti, det fant jeg raskt ut - og det på tross av at det er mange gode verdier i partiet.

Hva var det så som førte meg over til senterpartiet, det tror jeg faktisk at jeg vil dele noen tanker om i neste innlegg…

søndag 10. november 2019

VI TRENGER AT POLITIET KOMMER INNOVER!!



Om du skulle komme i en situasjon du opplever er livsfarlig, der det står om liv og / eller helse, da ville du med all sannsynlighet både ha et sterkt behov for og satt veldig pris på at politiet kom etter å ha blitt tilalt.

Jeg snakker ikke om de tilfeller du sitter i kaffeprat med ei venninne og sier «jeg var altså livredd…»
Sannsynligvis vil situasjonen over også være av en karakter der du var pissredd - enten i et øyeblikk, et par minutter eller over ei viss tid. Jeg tipper at for de fleste som sitter i kaffeprat og sier «jeg var altså livredd» så handler det om redsel av typen jeg skvatt så sinnsykt, jeg var vitne til noe så skremmende eller jeg satt i ei vogn på toppen av pariserhjulet da de stoppet opp for ikke mindre enn fire minutter…
Poenget mitt er at det er kortere øyeblikk eller sekvenser der man befinner seg i en skremmende situasjon som får oss til å uttrykke at vi var livredd - som kan hende også stemmer.

Om du har opplevd andre situasjoner, mer satte og skremmende situasjoner, situasjoner der du står ovenfor reell livsfare - da tenker jeg du ville sette pris på at politiet tok seg en svingom.

Hva om det ikke skulle skje?
Hva om du ringte til politiet for hjelp, og så fikk du til svar «jeg hører hva du sier, men vi har ikke så mye ressurser så vi må nesten se an dette med utrykning…»?
Hva om du hadde kommet deg i sikkerhet, men visste at familien din ikke er trygg - og fikk til svar «Vi sender ut en patrulje, men vi er nesten nødt for å vente på forsterkninger fra nabokommunen først pga. alvoret i situasjonen»?

Jeg skal dele en historie med deg, fra ei lita bygd i distriktsNorge:

Midt i natta våkner noen barn på elleve og tolv år, når jeg ser på mine barn som er snart elleve og tolv år kan jeg fortelle deg at det ikke er spesielt gammelt, av at det banker og dundrer på ytterdøren.
Den yngste av disse barna, hun på elleve år, går ut i gangen for å se hvem det er som banker.
Ved ytterdøren blir hun både sjokkert, redd og hysterisk - og hun setter i vei inn til sin mamma og stefar.
«mamma, mamma, du må komme opp - Ola står på trappa og gråter, han er helt blå rundt det ene øyet… som man ikke kan se…»
Mammaen står opp og går til døra der Ola står, hun forstår med det samme at en eller annen har vært heldig å få inn en skikkelig god høyre på han.
Hva gjør så mammaen, jo hun stryker Ola på kinnet og spør hva i alle dager det er som har skjedd… så smeller det…

Ola setter i et kjempeskrik -
«JEG SKAL DREPE DERE ALLE, EN ETTER EN SKAL JEG TA DERE…»

Jenta på elleve år har allerede gått inn på rommet til sin mamma og stefar, mens jenta på tolv år ligger alene igjen med døra vidåpen på rommet rett innenfor der skriket kom fra.
På et pittelite øyeblikk har mammaen, halvveis i svangerskapet med min minstemann, løpt inn på rommet hun kom fra og låst døren bak seg.
Jenta på tolv år ble liggende igjen i senga, og etter ei kort stund kunne hun høre en kjent og trygg stemme på utsiden av rommet til sine foreldre.
«Hallo, det er bare meg, Kari.»
Man kunne høre en helt syk dialog gå mellom mammaen i huset og Kari som sto på utsiden -
«er du sikker på at det er det?»
«Ja det er meg, det er trygt nå…»
«Er du helt sikker på at det er trygt?»
«Ja, han har sovnet nå - du kan slippe inn Roshild nå»

Etter hvert var det gått en halv times tid, og jeg ble sluppet inn på rommet.
Da jeg kom inn på rommet satt farsan som et lite barn sammen med min lillebror på fire år i kroken av dobbeltsengen, sikker på at alle kom til å bli drept.
Mamma satt i vinduet og røykte, mens jeg kunne ikke se min søster på elleve år noe sted.
Da jeg etterlyste min søster tok mamma nytt grep. Hun kom ned fra vinduet, åpnet klesskapet og begynte å finne fram tøy - Ullester, en stor genser av noe slag og en longs som hun rakte meg og ba meg kle på.
Da klærne var på hjalp hun meg opp i vinduet, før hun ba meg hoppe ned og løpe til nærmeste nabo og be de ringe etter politiet.

Jeg ble sluppet ut vinduet og landet pent nede i snøen, før jeg stablet meg opp og begynte å løpe i kulden - det var 24 minusgrader den natten.

Frosten bet i nese, øyne og kinn. Det skar i halsen når jeg dro pusten, men jeg løp det jeg klarte.
Noen hundre meter opp etter bygdeveien var jeg ved første avkjørsel -
Inn her?
For langt til huset, videre til neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
Gammel dame, vondt å gå, bedre med neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
For langt til huset, videre til neste…
Jeg løp videre og kom til neste avkjøring -
Inn her?
Ja, her kan jeg løpe inn…

Da jeg banket på døren åpnet den eldre karen som bodde i huset  døra for meg, han var allerede påkledd og gikk rundt seg selv.
Hei, går det bra?
Kom inn, søsteren din er her allerede…

Jeg ba mannen om å ringe politiet, og kunne høre samtalen - i alle fall hans side av samtalen;
Hallo ja, det er jeg som ringte i sta…
Nei, vi vet ikke mer. Nå har et av de andre barna i huset kommet her til…
Har dere tenkt å sende en bil innover?
Hvor lang tid kan det ta å vente, hva som helst kan skje i mellomtiden…?
Ja ja jeg forstår, men dere må se til å få sendt en bil snarest…

Jeg ble vist videre inn i huset av husfruen, hun tok meg med inn på gjesterommet der de hadde pakket min søster inn i ei varm dyne.

Som med ambulanden i forrige innlegg hadde også politibilen fem mil å kjøre for å hjelpe til. Pga nedlagte lensmannskontor rundt om allerede da, samarbeidet man kommuner i mellom. Politiet kunne ikke komme før de som sto på utrykningsvakt i nabokommunen hadde fått på seg klelørver og kjørt de to ekstra milene til lensmannskontoret i vår kommune - da kunne de sette kursen de fem milene innover mot oss.

Vi opplever med dagens regjering en stadig sentralisering og ødeleggelse fra distriktene.
Politireformen, den såkalte nærreformen, har blitt en skandale. Politiet må si nei til massevis av oppdrag der folk trenger de - knallharde prioriteringer ligger til grunn.
Folks trygghet har vært en risiko i distriktsNorge i mange år allerede, nå nærmer vi oss tilstander der borgervern er neste på tapetet.

Det er ikke en kjeft i områdene i og rundt Oslo som verken opplever eller hadde godtatt å oppleve dette.
Det er ikke en kjeft på Østlandet som hadde godtatt en ordning der man i kritiske situasjoner måtte ventet over en time på politi, langt mindre en til to timer.
Det er ikke en kjeft på Østlandet som hadde godtatt å få til svar «beklager så mye, men dette kan vi dessverre ikke prioritere» dersom man hadde med en voldelig person å gjøre på et utested.

Hvorfor har vi det slik i Norge i dag?
Hvorfor sentraliseres distriktene, og landsdeler i senk?
Hva er det som gjør at dagens regjering uten å tenke velger å sette helse og liv på spill i deler av landet vårt?
Er det slik vi ønsker å ha det?

Det er jo ikke det!
Vi ønsker et land der folk er trygge, vi ønsker en regjering som tar ansvar for både ei lita bygd i Finnmark, ei lita bygd i en fjord på vestlandet, storbyene våre og hovedstaden.
Vi ønsker nemlig et land der folk er like mye verdt og skal ha den samme omsorgen og de samme gode tjenestene uavhengig av hvor man bor.

Igjen -
Det blir aldri likt i ei lita bygd som i hovedstaden eller andre større byer etter norsk målestokk.
Derfor er det desto viktigere å finne en organisering som støter opp om og trygger befolkningen som ikke bor i de større byene.
Det er da vel lite å hente i å kutte ned på og kutte ut tjenester som er absolutt nødvendige for at folk skal kunne leve og bo i utkantene?

Når jeg valgte å gå inn i politikken så var det på bakgrunn av å komme til kort-
Jeg opplevde å komme til kort som barn og innbygger.
Jeg opplevde å komme til kort som sykepleier.
Jeg opplevde å komme til kort som tillitsvalgt for sykepleierne.
Jeg opplevde å komme til kort som leder på arbeidsgiversiden.

Et sted må endringene begynne, jeg har kommet fram til at det må være i politikken.
Vi trenger å endre den politiske kursen landet vårt har tatt, det vil jeg gjerne være med på -

Det blir mitt neste innlegg å handle om.

fredag 8. november 2019

Jeg er ikke utømmelig når det kommer til erfaringer, men jeg har noen til på lager...

Om du er syk vil fu trolig foretrekke å krype inn under dyna og bli værende der til du kjenner at kroppen foretrekker å stige ut av dyna.
Om du er mer enn under-dyna-syk, vil du trolig foretrekke å ringe til fastlegen din for å få satt opp en time - dette slik at du kan ta rede på hva det er som plager deg og om det er noe du i samråd med lege kan foreta deg for å bli bedre raskest mulig.

Om du er syk på kveld, nattestid eller i helg og tilstanden tilsier at du trenger å få en snarlig avklaring på hva som plager deg, foretrekker du trolig å ta kontakt med legevakten slik at du får hjelp. Legevakten vil da avgjøre raskt om du kan behandles eller sette i gang behandling på stedet før du sendes hjem, eller om du trenger å farte videre til sykehus - også kalt spesialisthelsetjenesten.

Dersom du har foretatt deg ett eller annet som har bragt med seg skader i kategorien øyeblikkelig hjelp, eksempelvis mistanke om brudd eller annet som setter kroppen i fullstendig stå - vil du trolig uavhengig av om du har møtt opp hos fastlege eller legevakt foretrekke å bli sendt for en avklaring til spesialisthelsetjenesten.

Vi er kjempeheldig her vi bor, midt i smørøyet i Østfold.
Blir vi syk gjør vi som lillemann vår i dag, blir hjemme fra jobb eller skole, man holder seg innomhus under dyna eller et godt pledd.
Dersom man ikke blir frisk i løpet av kort tid, eller man mistenker noe mer enn en forkjølelse typ greie - ja da ringer vi fastlege - altså førstelinjen - og får time raskt som med lillemor her om dagen. I løpet av en times tid hadde vi både ringt, fått time og satt på legekontoret med viten om senebetennelse i et par sener.

Dersom vi skulle mistenke at noe er på gang utenom vanlig arbeidstid, ja da plinger vi på landsdekkende legevakt telefon - 116117 og vipps, så sitter vi på legevakten i Moss og dingler med beina mens vi venter på videre vurdering.
Skulle anfallet eller innfallet om du vil inntreffe mens man er i bilen hit eller dit, ja da ringer man legevaktstelefonen og blir koplet opp mot nærmeste legevakt som ikke er så veldig langt unna - akkurat som jeg gjorde for omlag tre år siden på vei til telting med familie og kolleger.
«Legevakten i fredrikstad, hva kan jeg hjelpe deg med?»
I løpet av et par timer hadde jeg ringt legevakttelefonen, jeg hadde vært innom legevakten i Fredrikstad og jeg befant meg brått på nærmeste sykehus og oppi ei seng med hjul.
«Det er ingen grunn til å ta noen sjanser med ting, da er det bedre å få det sjekket ut først som sist»
Jo takk, det syntes konemor mi også - som brått satt alene med barna på telttur, eller ikke helt alene da … hun var tross alt sammen med et par gode kolleger og deres barn… mine kolleger må sies.., hadde tross alt hilst på den ene av de tidligere…

Før vi flyttet til Moss bodde vi i Tromsø, nordNorges største og Norges vakreste by.
Vi var like heldig i Tromsø, dersom det var noe fulgte vi akkurat samme ordning som her - og kom inn til lege både i første linjen og i spesialisthelsetjenesten akkurat like raskt som her.

Når jeg vokste opp bodde jeg i Finnmark, i en av Norges geografisk største kommuner, i ei lita bygd fem mil fra kommunesenteret. Om du nå skulle lure på om du leste rett, og evt. også lure på om det er noe med nordlendinger og overdrivelse så ja - vi overdriver gjerne for historiens skyld - men det var faktisk (og er fortsatt) fem mil fra kommunesenteret til den lille bygda.

Ble du syk på bygda hva gjorde du da?
Jo, du plukket opp røret på telefonen med snurrende tallskive. Der nest snurret du tallene til helsesenteret, som jo kunne ta si tid. Etter at man måtte begynne å taste retningsnummer som det så pent het, tok det enda lenger tid å snurre tallrekken.

Når man kom fram til legen ble det bestemt om man skulle få en time på helsesenteret hos den legen man brukte, eller ønsket å bruke. Timen kunne komme i løpet av noen dager eller uker, den kunne også komme samme dag - alt  etter hastegrad som er vanlig også i dag.
Når man fikk time samme dag ble det bestemt om man var i stand til å sitte i bil opp til kommunesenteret, eller om legen skulle komme innover til bygda for undersøkelse.
Ettersom man hadde en heller ofte utbytting av leger og turnusleger var det ganske mange fremmede leger, disse var naturlig nok heller ikke så godt kjent i bygdene rundt om - de var knapt nok kjent i kommunesenteret. På vei ut til pasientene duret de derfor i vei enten i taxi eller på søk etter bøtter og skjerf som var hengt opp på stolper og postkasser for å vise at man var på rett sted.
I dag går alt naturlig nok mye lettere med mobiltelefoner og egen bil til alle på gården som har lov til å kjøre bil gjerne...

Man har ikke hatt den store tradisjonen for å sende pasienter i vei til sykehus for verken innleggelser eller undersøkelser, i de tilfeller man har gjort det er det bygdefolkets opplevelse at legen allerede har vært temmelig sikker på hva som har vært greien og heller har gått etter bekreftelser enn undersøkelser.
Selvfølgelig - folk har også vært sendt i vei for undersøkelser der man har vært noe mindre sikker og mer usikker, der man har vært undrende på hva som ligger bak symptomer og før man har kommet inn i distriktskulturen og tatt innover seg den økonomiske kostnadsbiten ved å sende folk i vei.

En taxitur på 13 mil, og dersom man vil ha pasienten hjem igjen så 26 mil - det blir fort kostnader av sånt - det kan sikkert min bror og en del andre bekjente skrive under på, som har leid taxi av helt andre grunner den samme strekningen fra bygd til by i sin ungdom…

Min mamma som jeg skrev om i forrige innlegg, hadde tidligere hatt frozen shoulder på venstre side, altså et stivt skulderledd på venstre side.
Da smertene begynte å tilta på høyre side antok man at det var samme greien også der. Det var rart syntes min mamma, fordi hun opplevde smertene helt annerledes.
Legen fikk bekreftet hvem som var lege og hvem som var pasient, og sa at diagnosen var satt og det var ikke aktuelt å sendes til røntgen - også en sjeldenhet, da de fleste leger er veldig hyggelige og ydmyke.

Det er ikke vanskelig å forstå at man i utgangspunktet er nøktern med å sende folk i bil drøyt 25 mil tur-retur, dersom man er sikker på at det ikke er noe av betydning å finne- man vet også at en del av pasientene allerede har ti mil tur-retur bare for å komme til fastlegen.

Utfordringen i distriktet er der i mot de usikre faktorene - hvordan kan man vite at det ikke er noe av betydning i alle tilfeller man lar være å sende folk?
Når er det tid for å høre på pasientene og sende de videre, fordi de ber om det?

Vi bor i et land som er avlangt, det er krikete og krokete, det er fjell og fjord - og vi elsker det!!
Vi ønsker å ha folk i hele landet, i alle fall noen av oss ønsker at folk skal få bo spredt utover i hele landet vårt.

Det vil ikke la seg gjennomføre å plassere alle folk i de store byene, og det er i de store byene vi har lagt opp til at det skal være tilgjengelighet på alt fra helsetjenester til politi og brannvern, til pass og veistasjoner osv. osv.

Hva skulle vi så med alle nedlagte og ødelagte bygder og landsbyer rundt om i landet vårt?
Ønsker vi at store deler av landet vårt skal se ut som spøkelseslandsbyer og spøkelsesbygder?
Ønsker vi at alt skal kretse rundt storbyene?

Hva skjer da med storbyene?
Hva skjer med folket som stimles sammen i og rundt storbyene?
Hva skjer med matproduksjonen vår - herunder rødt kjøtt og melkeprodukter, men også fugl, korn, grønnsaker?
Vil vi ha det slik at det som skal være igjen av matproduksjon i stor grad skal være den næringen som det i dag legges til rette for, nemlig fiskeoppdrett?

Vi trenger folk på bygda, vi trenger folk i landsbyene og vi trenger folk i byene - både de mindre og de større og de største.
Forskjeller i geografisk bakgrunn er noe vi skal se på som en berikelse, noe som kan gjøre landet vårt enda bedre å bo i.

For å ha folk med forskjellig geografisk bakgrunn trenger vi å legge til rette for at man kan bo på de forskjellige type steder.
Det er fantastisk at man har den nærheten til legetjenester som man har i storbyer, i byer og mellom byene på østlandet.
Det er fantastisk at man har den samme tilgjengeligheten også i storbyer og byer lenger nord, lenger sør og lenger vest.

Hva sier man til 11 åringen i distriktsbygda som har mistet pappaen sin brått og brutalt?
Er det tilstrekkelig med; 
Sorry at pappaen din døde kompis - du vet det er ikke bare bare for disse ambulansene å komme fram i tide?

Hva sier man når 13 åringen vet at mamma skal dø, og at man kanskje kunne unngått det, behandlet og symptomlindret fra tidligere stadium- i alle fall så man hadde fått mer tid sammen?
Er det tilstrekkelig med;
Sorry at mammaen din må dø fra deg så tidlig, du vet det er trang økonomi i kommunen og vi kunne ikke vite at det var så alvorlig?

Det er ikke nok vet du, det er ikke rettferdig.
Man vil aldri få det likt mellom distriktsbygdene og de store byene, det lar seg ikke gjøre.
Likevel -
At vi er så sårbare i distriktsNorge er flaut for Norge.
Vi skulle klare å få til bedre systemer/ tilgjengelighet og rutiner for distriktene våre også.
Vi skulle klare å få på plass en ordning for økonomisk støtte til kommuner ute i distriktene, fordi vi vet at økonomi er et argument som holder igjen pasienter som skulle vært sendt til videre utredning, sjekk, kontroll og mer til.

Vi vil aldri klare å oppnå umiddelbar tilgjengelighet på de samme tjenestene som i større byer i landet vårt. Det vi kan klare er å få på plass den livsviktige hjelpen som ikke er avhengig av å være stasjonert på et sykehus.

Det er ikke distriktsNorge sin feil at det ikke fungerer optimalt, så det er sagt. Systemet er lagt opp til at man ikke kan bedrive en optimal tjeneste - i stor grad med bakgrunn i økonomi.
Helsesentrene i nordNorge har drevet godt i mange, mange år.
Da den store greien med kommunale akutt døgn senger kom for noen år siden, var det stor ståhei om hvordan disse skulle drives.
Jeg må si jeg satt med stive øyne, stive skuldre, noen fortvilende tanker og en tungt sukk da man skulle bruke massevis av ressurser på grupper som skulle utrede, kartlegge og planlegge funksjonen av disse KAD sengene og avdelingene.
Helsesentrene i Nord har bedrevet slike senger med kompetanse og kvalitet i flere tiår enn jeg har levd, likevel var det som om man skulle finne opp kruttet på nytt.

Farsan fikk et kraftig hjerteinfarkt og døde hjemme i stua tyve minutter før ambulansen kom fram, han ble 67 år gammel og døde fra to mindreårige barn.
Mamma ble langt om lenge diagnostisert med uhelbredelig kreft og spredning, usikkert hvor lenge hun ville leve etter diagnostisering. Hun hadde gått med store smerter og ingen smertelindring i hvem vet hvor mange måneder før kreften ble oppdaget, hun ble 55 år gammel og døde fra 6 barn hvorav to mindreårige.

Dette er et par av mine erfaringer på helsesiden ute på landsbygda i det vakre landet vårt.

Det er mulig å gjøre noe med, dersom fokuset får stilles inn på rett sted - nemlig på folket i dette landet vårt og hvordan disse skal ha det best mulig, og ikke på store selskaper - gjerne utenlandske - og økonomisk vinning.

Jeg er ikke utømmelig når det kommer til erfaringer, men jeg har noen til på lager...
Neste gang jeg skriver skal jeg skrive om det å bo på bygda og oppleve behov for politi og brannvesen, trykk på følg meg dingsen på siden i bloggen min - og brått vil du få med deg når jeg skriver mer.

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...