Søk i denne bloggen

fredag 31. januar 2014

har boreal transport tenkt muligheten for at de frakter på hysteriske mødre??

Lillemor og jeg tok ikke hurtigruten, men hurtigbåten, til Harstad i dag, vi skal feire bestemor sin 80 årsdag - og uten bil er det ålreit med båt.

Jeg er ikke så veldig glad i å være på havet, ikke fly heller… eller landeveien… men særdeles ikke havet.

I bil ordner man seg med sikkerhetsbelter, sikrer bagasje osv - og man forholder seg til fartsgrenser som er satt for at man ca skal overleve dersom et uhell er ute.

I fly får man en oversikt over nærmeste nødutgang, rømningsveier osv - og det kommet en, ikke fin flyvertinne - det har man sluttet med, det kommer ei gammel tante eller en ung fyr gjerne (unntaksvis fortsatt ei ung og fin ei) - i allefall, det kommer en sak som drar fram oksygenmasker, livvester osv for så å gjøre en oppvisning av bruken på disse. Har man barn kommer de med en ekstra barnevest som de leverer rett i hånd til foreldrene - og man bryr seg ikke om du blir mer redd eller mindre redd…

På hurtigbåten mellom Tromsø og Harstad, eid av Boreal transport, ligger det og oversikter i seteryggene - med oversikt over nødutganger og hvor redningsvestene befinner seg, og det kommer en sikkerhets video når man har lagt fra kai…

Det er bare det at disse oversiktene i seteryggene stemmer jo ikke -
Når sikkerhetsvideoen er slutt, blir det stående et stillbilde på de fjernsyn som finnes på båten - så langt unna der man sitter at man må myse skikkelig for å se hva som står. På stillbildet står det at redningsvester til babyer og barn finnes på øvre dekk ved siden av styrhuset.

Javel tenkte jeg, som nettopp hadde sittet og sett i sikkerhetsdingsen i seteryggen - med et forvirrende spørsmål surrende rundt; hvor i svingende går man til øvre dekk, hvor er kassene, hvor hvor hvor?

Ta først på egen vest, hjelp så barnet… Har de som eier og driver båten egne barn? Har de gjort seg noen tanker om ei mor som ikke bare skal klare å ta på egen vest før barnets vest, hun skal i tillegg løpe hist og her for å finne vest til barnet?

Har Boreal transport i det hele tatt tenkt at det kan være mulig de fra tid til annen frakter på hysteriske mødre hønsemødre, som ligge mange steg i forkant når det kommer til dersom, dersom, dersom?

Forhåpentligvis slipper man en slik krisesituasjon, men jeg tror faktisk jeg foretrekker måten de gjør ting på i fly - at man får en vest til barnet, har den hos seg og i allefall ikke trenger å bruke energi på verken å tenke hva gjør jeg dersom, eller i verste fall - blir nødt for å løpe rundt i panikk etter vest til barnet…


torsdag 30. januar 2014

du e ikke ho eadni...

Mamma og bror har reist til bestemor og resten av familien, mens lillemor og eadni er hjemme - fullfører uken og koser oss med alenetid.

Når klokka så vidt det var hadde passert seks i dag tidlig, skrek lillemor til "nei sara, nei sara…eadniiiiii..."
Eadni skvatt til, kastet seg rundt mot mamma sin plass - der lillemor gjerne ligger når vi er alene…
Sssssshhh.., så da lillemor - eadni er her, det er bare en drøm…

At jeg hadde endret vekkeklokka fra seks til halv syv i dag, med tanke på at vi ikke trengte å komme oss til barnehage før halv åtte - viste seg å være helt unødvendig…

Lillemor satte til å fortelle om drømmen sin - "så gjorde hun, så gikk hun, så sa hun… og så tok hun Panda
(lillemor sin trofaste følgesvenn siste fire årene) - hun får ikke lov å ta panda, da sa jeg nei sara, nei sara og da gråt jeg…"

Stakkars lille jenta, jeg kan ikke forestille meg skrekken over å miste bestevennen sin så brått fordi noen bare griper tak i den og tar den med seg…

Barnehage i dag ble det av forskjellige grunner ikke noe av, og lillemor endte med eadni på jobb.
Vel inne på mail lyser det viktig i mot meg - og rådgiver på kontoret ender opp som  barnevakt en drøy times tid - nesten før både jeg, hun og lillemor rekker å tenke…

Jeg satte meg til rette og kom i det jeg selv tenker er et godt driv med mailer og skriv, underveis ble det slitsomt på øynene og hodet - så jeg tok på meg brillene mine -

… De brillene er ikke lillemor vant til å se meg med…

Lillemor: Eadni, hvorfor har du tatt på deg briller?
Eadni:      Fordi det ble litt tungt i øynene mine og hodet, da hjelper det på å ha brillene på.
Lillemor: Du høres ut som eadnien min, du ser og ut som henne på håret - og du har de samme klærne -
Eadni:      Det er jo bare briller som har kommet på lille venn…
Lillemor: Men du er jo ikke eadni mer.
Eadni:     Synes du ikke jeg er mer eadni med briller på?
Lillemor: Nei eadni, kan du være så snill å ta de av deg igjen..?







onsdag 29. januar 2014

på kafè med ammepumpa

I dag har jeg vært ute og spist lunsj med konemor, konemor si kusine og ammepumpa…

Det er en kjent sak at diskusjonene flyr i forhold til mødre og babyer på kafè - er det greit at de ammer eller er det ikke greit at de ammer - ingen har til nå tenkt på å ta opp spørsmålet, er det greit å ta fram ammepumpa på kafé eller ikke… kanskje skulle noen gjøre det og?

Min kones kusine tok ikke fram ammepumpa, heldigvis får jeg vel nesten si… Men visselig pratet vi lystig og engasjert om pumping, fulle pupper - og melkespruten som står til vers i gitte situasjoner.

En ting er det å ha puppespreng, og kjenne at det lekker i et innlegg, eller rett i bh`en - men det er faktisk flere morsomme situasjoner som går an -

Eksempel 1: Man står i dusjen, og melkespruten står opp etter glassveggene uten annen ytre påvirkning enn varmt vann på kroppen.
Eksempel 2: Man kommer ut av dusjen, og melkespruten står opp etter speilet når man står og tørker seg.

En annen rar sak, er at man kjenner noe som kan minne om melkespreng fire år etter at man har sluttet å amme, men det kommer ikke noe melk da … heldigvis …

Min kones kusine starter i jobb igjen først kommende mandag, det er vel ting som kan tyde på at det blir bra for henne å komme i gang med noe annet enn baby om dagene vil jeg tro - sikkert godt for henne å trimme de søte små… hjernecellene på noe som utfordrer litt i toppetasjen annet enn bleier, pupper og puppmelk…


tirsdag 28. januar 2014

en helt vanlig dag i smurfeland

Ettersom vi har to små i barnehage, forsøker vi å lette litt på dagen for disse - ved å tilpasse oss etter de så langt det lar seg gjøre.

Jeg står til eksempel opp før klokka er seks om morningen, ting går slag i slag for meg til jeg er ute av døra ca klokka halv syv.
Konemor tar seg så av stelling, mating og levering i barnehagen mens jeg er på jobb allerede kl. 0645.

Ettersom jeg er på jobb så tidlig, har jeg og en avtale på jobb om at jeg slutter dagene mine noe tidligere - så allerede klokka to - halv tre pakker jeg sammen, og begir meg da (stort sett) på vandring de ca fire kilometerne jeg har hjem. Jeg passerer barnehagen rett før jeg kommer hjem, eller - jeg passerer den ikke, den ligger rett før jeg kommer hjem - så jeg stopper der.

Barna blir hentet mellom klokka tre og halv fire stort sett hver dag, så labber vi hjem.
Hjemme låser vi oss inn, kler av oss yttertøy, ungene setter seg framfor tv og slapper av med barne-tv mens jeg fyrer i ovnen og starter med middagen.

I dag skar vi ut av denne rutinen, da eadni hadde glemt husnøkkelen i dag tidlig når hun kjappet seg mot bussen… som hun akkurat mistet…
Vi ble i stedet labbende en stund på utsiden, mens lillemann fløy opp og ned trappa til naboen som har en av reservenøklene våre hos dem… det bare var slik at hun ikke fant den i farta… Vi ble i stedet gående på utsiden bort i mot en halv time før vår koselige nabo fant nøkkelen likevel og vi kom oss inn. Det skal sies da, at vi ble tilbudt å komme inn hos de - men hardhauser som vi er, ble vi ute med tanke for at konemor tross alt kommer ridende på sykkelen sin hvert øyeblikk… vi kom oss inn rett før hun kom hesblesende inn døra - etter å ha tråkket det hun kunne sine drøye fire kilometer i kulden - for å slippe oss inn i hus.

Når konemor kommer hjem ca halv fem, har vi stort sett middagen klar - eller vi har middagen underveis når hun kommer - og middagen, den er stort sett planlagt av oss alle på forhånd.
Bort sett fra i dag, da vi kom hjem ekstra tidlig, låste oss ute, ventet, kom oss inn likevel, fikk i gang middagen - og var klar til å spise etter klokka fem.

Rundt klokka halv syv tasser vi i kveldsstellet, og ca klokka syv er ungene i seng. De må gjerne ligge våken en stund… halv time, en time, halv annen time, to timer - men de skal være i seng…
Vi nærmer oss nå barne-tv tiden, og er pr. nå i rute til leggetid klokka syv...

Kjæresten min og meg skal ha voksentid etter at ungene har lagt seg, vi skal ha kjærestetid sier jeg til småsmurfene - og det er greit. Den kjærestetiden er gull, å få sitte oppe alene sammen med kjæringen min - se på henne, prate med henne, sitte bak ryggen hennes å kna nakken mens vi ser film - dette er vår tid - kall det gjerne kosetid.

Unntak er som i kveld, når konemor skal ut med en kollega, og jeg skal ha aleinetid hjemme i stua - framvor TV, godt plantet i sofa - på kjæresten min sin plass - under et godt pledd… med god fyr i ovnen…

… kjenner at det skal bli deilig :-)



mandag 27. januar 2014

grettent ansikt

Jeg hjalp lillemor inne på badet i dag etter middag, og hun jabbet ustanselig underveis… Det er ganske morsomt, for det er utrolig hva som kommer ut av munnen på de...

Lillermor: Når jeg og bror blir stor eadni, da får vi baby i magen - får vi det?
Eadni: Det kan hende du får baby i magen når du blir stor ja.
Lillemor: Da blir du bestemor.
Eadni: Ja, åååååh - jeg gleder meg til å bli bestemor når dere blir voksen og får babyer.
Lillemor: Da får du grettent ansikt.
Eadni: Får jeg grettent ansikt da, har bestemor det?
Lillemor: Ja det har hun, bestemødre har det…





søndag 26. januar 2014

eventyrskogen

Konemor kjøpte seg nye isbrodder i fjor, som hun tok i bruk for fullt før jul. Jeg fikk tilsvarende i julegave, og ungene fikk hvert sitt par i forrige uke.

Hva er det så med disse broddene, når man finner det for godt å skrive om de?

Jo, nå skal du høre -
Isbroddene har en øverdel av gummi som smettes godt rundt skoen - hele skoen - og sitter som støpt. På undersiden består broddene av lenker og klør, solide klør som klorer seg fast i underlaget når man går på is og skare - smukk, smukk … null friksjon når man går - nesten som truger, bare med klør og uten selve trugen…

I går tok vi på oss isbroddene våre og la til flekkings opp gjennom den isbelagte bekken som snor seg opp i skogen
Vi labbet oss opp over bekken og når det ble for tynn is flytta vi oss videre opp i skogen / marka - vi kosa oss masse, ungene er fantastisk flinke til å ballansere og klatre der det er behov for det.

Faktisk er de så flinke at eadni kan bli nervøs, når lillemor befinner seg dinglende oppe i et tre som brer seg over den isbelagte bekken - da ser eadni for seg både comotio celebri, sykehus, observasjon og evt. skavanker… samtidig som hun kjenner skrekken bre seg i kroppen…



Vi forlot etter hvert bekken, og tok sikte på trollskogen…
"hvem er det som vandrer rundt i skogen min..?"
"nei eadni, jeg vil ikke at vi skal si sånn…"

Trollskogen er full av skumle trær, skjeggete trær, mosegrodde steiner - og en trollstein, en stooor trollstein. Mamma og lillemor klatret på steinen og smilte pent når fotografen kom forbi, mens lillemann løp i vei oppover stien…
"hallo, hvem er det som kommer i skogen min" kunne vi etter hvert høre litt lenger opp, før lillemann kom med kurs ned mot oss igjen når han syntes vi ble litt trege…

Det er slik her oppe i marka, at når man har kommet seg gjennom trollskogen, da kommer man til huskeskogen. I huskeskogen er det to husker; en stolpehuske- som er nedsnødd på denne tiden, og en slengdisse - som er fantastisk morsom.


Lek, masse lek -

Det er lite som er så kjekt som å se ungene fryde seg i lek ute i naturen, det er ingenting som heter TV, magiske winx, dora, ben10 i skogen.

Det som der i mot er, er lillemann godt plantet med rompa på tauknuten og et godt grep om tauet, for ikke å snakke om fart så duskene danser på luen hans.
Og lillemor som holder så langt opp på tauet at hun ikke treffer tauknuten med rompa si, hun bare holder seg fast med armene og beina rundt tauet mens hun svinger seg rundt oppe i luften i en forrykende fart.

Morsomst denne gangen er likevel konemor, som sørger for god kontakt mellom tauknuten og rompa si, mens hun kaster seg framover i lufta - gjør et byks og treffer bakken på mag til alles fornøyelse…



lørdag 25. januar 2014

om dere kysser på en veldig spesiell måte...

Lillemann: Om du og mamma kysser eadni, blir det en baby da?
Eadni: Neeei, det må nok litt mer til enn å kysse lillemann.
Lillemann: Om dere kysser på en veldig spesiell måte, blir det baby da eadni?
Eadni: Nei lillemann, det må mere til enn å kysse - selv om du kysser veldig spesielt.
Lillemann: For dere har et egg og må få hjelp å få en mann sine greier..?

Lillemann får har veldig lyst til at vi skal få en baby i hus, og det hender fra tid til annen at han tar opp dette med baby… og hvordan man får babyer.

Vi har pratet om at man trenger både en mann og ei dame, og ettersom vi ikke har en mann i hus - blir det mer vanskelig og er noe som planlegges nøye før man får hjelp av noen som er spesialister på å hjelpe. Denne praten hadde vi for lenge siden…

… og nå for litt siden kom altså dialogen over …

Jeg forundrer meg stadig over alt som bor i den lille gutten min.

fredag 24. januar 2014

Reservasjonsrett for leger i forhold til abort

Det har over ei tid nå vært en del synsing, mening, diverse muntlige uttalelser og skriverier i medier som omhandler hvor vidt leger bør ha eller ikke bør ha en rett til å kunne reservere seg når det kommer til å henvise en gravid kvinne til abort.

Jeg har ikke lest absolutt alle artiklene om dette, men jeg har vært bort i et titalls artikler og ytringer som ene og alene - fram til i dag - omhandler kvinnens rettigheter. Dette er skriverier som går på at vi som helsepersonell har en plikt til å hjelpe mennesker, vi har en plikt til å ivareta en pasients ønsker - vi skal henvise kvinner som ønsker abort til abort.

Man trekker inn etikken - heldigvis, og anklager dette fåtallet med leger denne saken gjelder for å være uetiske og egosentriske i det de har tatt en beslutning om å reservere seg.

Min egen fagorganisasjon som faktisk flagger etikk veldig høyt, går ut offentlig og sier at man må kunne forvente at kvinnen får den hjelpen hun skal, og man må kunne forvente at leger gjør jobben sin og henviser disse kvinnene til abort (fritt sitert).

At man har med seg etikken inn i debatten gjør meg litt godt, kan man forresten kalle det en debatt egentlig - når det ikke er noe som debatteres, men er snakk om en overøsing av entydig informasjon og krav?

Jeg må ærlig si at jeg over tid stadig har kjent meg mer provosert, og det på bakgrunn av flere ting. Norsk sykepleierforbund (NSF) er en stor og respektert organisasjon, er min egen fagorganisasjon, vi har liketil et eget råd for sykepleieetikk - så opptatt er vi av etikk som sykepleiere.

Hvordan det er forenlig å sette etikk så høyt som vi gjør i NSF, og likevel gå så krast ut som man gjør i forhold til enkelt personers dype, etiske overbevisning når det gjelder en så alvorlig sak som spørsmålet om hva som er liv og ikke - det stiller jeg meg undrende til.

Etikk er alvorlige greier, etikk har vært en av mine egne kjepphester ute i klinisk arbeid. Vi må alltid ha et våkent etisk blikk, uansett hva vi bedriver.

All etikk er viktig etikk, likevel er det slik at når det kommer til så store og dype spørsmål som vurderingen av hva som er et liv og ikke, og det evige spørsmålet - når starter livet, da må vi trå varsomt fram.

Er det etisk forsvarlig at en slik etisk grense skal avgjøres av et visst flertalls overbevisning og av rettigheter som er gitt andre, og ikke på noen måte er avhengig av en lege for å ivaretas?

Er det etisk forsvarlig at det samme flertallet skal påtvinge en person å handle etter deres etiske overbevisning - selv når det bryter med personens egen dyptgående overbevisning?

Er det etisk forsvarlig at en person skal kjøre i senk egen integritet og verdighet for å ivareta flertallets krav og syn på en sak?


For å sette det hele litt på spissen;
Jeg er på jobb en formiddag og har ansvaret for gamle fru hansen. Hun klarer ikke lenger å spise selv, ikke drikke selv, ikke komme seg på toalettet og hun klarer ikke å prate. Hun har lite besøk og orker verken smile eller uttrykke spesielt motstand - kun når det kommer til å stå opp, der har hun begynt å markere en viss motsatnd.
En formiddag jeg er på jobb får jeg beskjed om at gamle fru hansen har ikke noe liv lenger, og det er min jobb å sende henne til et sted der man kan gjøre seg av med henne.

Dette skjer selvfølgelig ikke, ingen av oss ville i det hele tatt tenke tanken… håper jeg …
Poenget er,
For legene det er snakk om i denne sammenhengen, er det etiske problemet like stort - de blir bedt om å sende i vei en kvinne for å ta det de ser på som et lite menneskeliv.

Hvorfor skal det være så vanskelig å se denne saken fra deres side egentlig?
Personlig synes jeg det er etisk uforsvarlig å kreve at disse legene skal måtte handle på tvers av sin egen dype overbevisning om liv og død - det ville vært mer etisk forsvarlig om man ba de om å stjele tenker jeg...
Jeg synes faktisk måten man behandler disse legene på, gjennom verbal forfølgelse i media - daglig og over tid nu er lite gjennomtenkt og i et etisk / uetisk skyggeland.

Jeg skulle virkelig ønske at min egen fagorganisasjon, NSF, ville gå tilbake til tenkeboksen igjen. Jeg skulle ønske at NSF etter en mer helhetlig etisk refleksjon ville komme ut med en mer nyansert uttalelse.
Etikk er vanskelig, og kommer alltid til å være vanskelig - vi må passe oss for å bli etiske bulldosere.


torsdag 23. januar 2014

Homolov liggende på hyllen og vente på at Putin kommer tilbake for den...

Nå står en hel verdens øyne rettet mot Russland og de olympiske vinterleker som skal foregå der borte om veldig kort tid.

Vi sportselskende nordmenn og andre nasjonaliteter, i alle fall vi sportselskede-i-form-av-å-se-andre-bedrive-sporten-nordmenn som pleier å benke oss framfor TV når hoppgutta skal i lufta, som elsker å se på Therese Johaug og Marit Bjørgen - ja vi gjør det, vi ser faktisk ikke bare på at de går på ski - vi ser og på jentene som sørger for at skiene flytter seg raskt framover i løypa.

Det er snart på tide å finne seg til rette i TV-stolene igjen, eller i sofa for de som har en stor og deilig, myk sofa å grave seg inn i. Det er snart på tide å finne fram det vi trenger for å heie på nordmenn som gjør en innsats for å sette norsk idrett på toppen av alle mulige seierspaller; god drikke - julebrus som enda står på rommet fra julen, snacks - god gammel maarud potetgull og freia melkesjokolade… om det ikke var for den godtefrie februarmåneden da, og evt. et norskt flagg for de som virkelig vil ta av… eller samisk…

I mens vi gjør alt dette, mens vi forbereder oss og ikke minst mens vi skal sitte i godstolen … eller ligge i sofa … å se idrettsutøvere fra hele verden gjøre det de kan for å sette landet sitt på kartet gjennom en fredfull idrett - gjerne mens slevjen henger rundt munnen på de, finnes det mennesker i Russland som går rundt og funderer på hvordan man skal bære seg ad når OL er over.
Hva skjer når mennesker fra alle nasjonaliteter har forlatt landet, når kameraer slukkes og Putin igjen kan klatre opp på hyllen sin og hente ned loven han og kompanjongene har mekka i hop som sier hvordan man skal håndtere homofile. 

For litt tid tilbake siden kunne man lese om mennesker som ville vise sin sympati for homofile og lesbiske russere som har ei usikker framtid framfor seg, gjenom å lakke neglene sine i regnbuefarger, male fotgjengeroverganger i regnbuefarger osv.
Man kunne og lese ytringer om at både den norske stat måtte komme med uttalelser og reaksjoner, samt at man vendte blikket mot det store og mektige IOC i forkant av de olympiske leker.

"Sorry mac, det går ikke - vi driver med idrett og kan ikke begynne å legge oss i politikk".
Nei, det er jo forståelig - man må for all del ikke komme med forventninger om at IOC som er så stor og mektig, skal bry hodet sitt med at man overkjører, mishandler og forsøker å viske ut ei stor gruppe mennesker fra å eksistere i Russland - det landet man har tildelt ansvaret for en så stor tilstelning som de olympiske vinterleker er.

Min mening er at så stor og mektig som IOC er, så måtte de da for svingende kunne åpne snakketøyet og si klart og tydelig at man ikke kan akseptere at mennesker skal behandles med mindre respekt og verdi fordi de har en annen seksuell legning enn mister Putin.
Man kan ikke forvente at IOC trekker OL ut av Russland omgående, alt tatt i betraktning. Det man der i mot skulle kunne forvente var at IOC kom med en beskjed som ikke er til å misforstå - det vil ikke bli aktuelt for Russland å få tildelt verken sommer eller vinter OL i framtiden dersom man fastholder at man skal diskriminere og forfølge en gruppe mennesker på bakgrunn av seksuell legning.

Det ville ikke for IOC være å begi seg ut i politikk, det ville være for IOC å være tydelig ovenfor RUssland og verden for øvrig, på at man tar mennesker og menneskerettigheter på alvor.
Man kan ikke drive samarbeid med land som systematisk ser ned på, diskriminerer, forfølger og mishandler folk fordi de elsker noen andre enn den et lands leder og lederskap har godkjent.
Noe annet enn å gi denne tilbakemeldingen ville være feigt.., vent litt - IOC har alt gitt en annen tilbakemelding til folk som har henvendt seg til de … IOC er faktisk feige!!

Jeg for min del, sports elskende -mens-jeg-sitter-i-sofa-mi, har ingen planer om å se på OL fra Russland. Jeg kommer ikke til å se en eneste sending derfra. Faktisk, ut fra IOC sin måte å sno seg på i denne sammenhengen skal jeg ta opp til ny vurdering i neste runde om jeg i det hele tatt skal se mer på OL.

 

onsdag 22. januar 2014

En ettermiddag og kveld på legevakten

Jeg fikk meg en overraskende tur til legevakten før helgen, etter å ha låst ene kneet og kommet i en ubeskrivelig dus av smerter mens jeg drev og skiftet om, svett og god etter å ha gått hjem fra jobb.

Ambulansefolkene som kom og hentet meg var veldig hyggelige og menneskelige, faktisk så menneskelige at man stilte med en allminnelig lang og godt bygd kar - med ei lita og sped ei til partner.
Jeg må ærlig innrømme at jeg midt i all smerten var en smule betenkt da disse to skulle bykse meg ut av leiligheten på en liten stol med jul. Enda mer betenkt ble jeg da vi kom ut og jeg så at det fortsatt var rester av is i oppkjørselen de skulle gå på, og ytterlige mer betenkt da jeg skulle inn i bilen og denne lille skulle løfte fra utsiden… heldigvis har jeg ei lang og ikke minst sterk konemor!!

Da vi kom fram til legevakten, ca kl. 1715 ble jeg flyttet over på ei undersøkelses seng - heldigvis ei med en myk madrass, ettersom jeg skulle bli liggende på denne til klokka var over midnatt.
Ambulansefolkene sa ha det bra og lykke til, så gikk de mens jeg ble liggende bak et skjærmbrett i korridoren på legevakten.
Jeg lå der med et lite helseteppe over meg og vinterjakken min, heldigvis var konemor mi rask nok i tankegangen til å sende den med meg - ellers tror jeg at jeg hadde fyst ihjel.
Etter å ha ligget i korridoren fram til klokka var vel passert 1800 var det en sykepleier som suset forbi meg "hei, går det bra?"
"ja, men jeg fryser veldig" svarte jeg.
"Legen kommer snart til deg" sa hun så videre før hun forsvant.

Jeg ble liggende videre å fryse fram til klokken passerte halv syv og legen kom bortom for å prate med meg. Han skulle gjerne undersøke meg, noe som i utgangspunktet er en god tanke - men ikke når du har så vondt at det å stryke bort i kneet med fingerflaten er smertefullt alene. Vi ble enig om at en sykepleier skulle komme med smertelindring, så skulle han komme tilbake senere. Jeg ventet i ytterligere en halv times tid før det kom en sykepleier med ei sprøyte, hvor har du tenkt å sette den spurte jeg. I skinken var svaret… I skinken, jeg kunne ikke tro at jeg hørte riktig… Jeg forklarte at jeg i praten med lege var tydelig på at jeg ikke klarer å røre meg - så hvordan hadde han da tenkt at jeg skulle klare å få denne i skinken?
"Bare vent litt, så skal jeg gå å høre med han hva han tenker". Greit nok, om man hadde kommet tilbake - jeg ble liggende nesten en halv time til…

Denne gangen hadde man bestemt at jeg skulle få en veneflon, så kunne jeg få raskt virkende smertestilling. Jeg gjentok for fjerde gang tror jeg, jeg fryser så veldig - og i tillegg lå jeg og hakket tenner…
Åtte bom før man fikk satt en veneflon på niende forsøk. Et av de siste bommene traff en nerve i hånden og ga meg ikke bare enorme smerter, hånden rakte seg også ut og det samme gjorde resten av kroppen - bort sett fra det låste kneet som heller fikk et ytterligere smertehopp når beinet kom ut av posisjon sammen med spenningen i kroppen.

Jeg syntes på dette tidspunktet veldig synd på meg selv og jamret meg så det sikkert hørtes godt for de som satt rundt nærmeste hjørne, samtidig som tårene strømmet ustoppelig nedover kinnene på meg.
Morfinen tok ikke smertene i selve kneet, men den tok strømningene oppover og nedover beinet - samtidig som det var ubeskrivelig godt å kjenne at jeg sluttet å fryse.

Etter at klokka var passert 2000 et sted ble jeg sendt til røntgen, som var en effektiv affære - og behagelig varmt.
Klokka 2115 var jeg tilbake på legevakten igjen, ettersom man ikke fant noe spesielt på røntgen. Fra jeg kom tilbake til legevakten og til en ny lege kom og så til meg når klokka nærmet seg 2300, hørte jeg et flertall med "går det bra? legen kommer snart", "legen er rundt hjørnet", "du er neste, så legen kommer nok snart", "det går ikke lang tid nå".
En ting har jeg lært av dette - jeg skal tenke meg om før jeg propper pasienter fulle med beroligende ord som at legen er underveis… med mindre jeg vet at det faktisk er tilfelle.

Ca ved midnatt ble jeg kjørt til akuttmottaket, etter at påtroppende lege syntes det ikke gikk an å sende meg hjem med slike smerter - eller at jeg var i stand til å komme meg på toalettet på egen hånd. Og når jeg alt er inne på helt primære behov - jeg hadde ikke spist, eller drukket en dråpe siden klokka var før 1300 og jeg spiste lunsj på jobben… heller ikke vært på toalettet. En sykepleier spurte meg da klokka var 2230 om jeg ville ha kaffe eller noe, nei takk sa jeg - da er jeg redd jeg må på toalettet og det går jo ikke. SYkepleieren forsto det, som hun og forsto at man må ha væske uansett - og kom med et beger vann.

Ei natt på observasjonsposten med god smertelindring og god bedring, og heldigvis for meg en avlysning på operasjon morgenen etter - og jeg kunne forlate sykehuset nyoperert tidsnok til at ungene skulle hjem fra barnehagen før helga :-)

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...