Søk i denne bloggen

fredag 13. januar 2012

Undersøkelse hos fysioterapeut / manuell terapeut viser at jeg trolig har brutt noe bånd framme på foten, samt strukket / skadet sener fram mot ei tå og oppover leggen. Dette forklarer godt hvorfor det er vondt å gå trapper, nedover mm.

Sykemeldt fullt ut måneden, så ser vi hva som skjer videre. Kjennes både greit og ugreit ut.
Det er ålreit å ta seg inn hjemme, få litt mer hvile på beinet og i kroppen... Kanskje jeg kan kjenne at det smyger seg på med mer energi i kroppen igjen, kanskje jeg kjenner lysten til å returnere til jobb komme smygende og - om jeg kjenner riktig godt etter vel og merke...

Jeg håper jeg får gjort litt hjemme om dagene i allfall, skulle ha ryddet i noe skap og hyller... TENK om det var noe man faktisk fikk gjort!!!
Det jeg gjør nå om dagene, er å fyre... Jeg fyrer, fyrer og fyrer - vi har snart ikke ved igjen på verandaen, fordi jeg går hjemme og fyrer. Det positive er at det er godt og varmt i huset, det negative er at man blir tom for ved og må ut å kjøpe.

Jaja, jeg får gjort litt til da -
Jeg lager middag til ungene og konemor kommer hjem etter endt arbeidsdag - det er jo noe :O)

Vet du -
Når jeg kjenner på det, så kjennes det faktisk ut som om jeg går og driver dank - jeg og kaptein sabeltanns menn.., men så stopper heldigvis likheten :O)

torsdag 5. januar 2012

tanker

Lillemor har vært til utredning for hjertearytmi på sykhuset før jul, og skal tilbake igjen i slutten av denne måneden for holterregistrering.
Det ble gjort EKG og Ecco av hjertet hennes før jul, og man kunne veldig tydelig se ugjevnhet på EKG og et hjerte som lever sitt eget liv på ultralyden.

Jeg sto og kikka på det lille hjertet til jenta mi, som dunket i vei i alle retninger, og kjente en klump vokse i magen min. Vi visste før undersøkelsene allerede at det slo ugjevnt, men det var både vondt og vanvittig skremmende å se hjertet på skjermen som det faktisk slår - heldigis så hjertemuskelen frisk og fin ut.

Jeg ble, som sagt, redd. Det er ingen hemmelighet at arytmier er ekle, uansett hva de skyldes eller ikke - jeg liker ikke hjertearytmier! Det å vite, og se, at lillejenta vår sitt hjerte slår som det gjør… det gir meg vondt i magen og gjør meg kjemperedd. Jeg er det, jeg er kjemperedd. Redd for ikke å vite hva dette kommer av, redd for om det kan stoppe, redd for at hun skal besvime… redd for å miste henne - livredd.

Jeg tenker på henne, tenker på hjertet hennes, tenker på hva som kan være årsak til arytmien. Jeg kjenner på redsel for å miste henne hver dag, kjenner angsten krype opp i ryggen og magen på meg. Jeg forsøker å ta meg sammen, å ikke tenke så mye på dette med hjertet hennes - til ingen nytte. Jeg koser med lillemor mi, syns så synd på henne og kan ikke hindre meg selv i å lure på hvorfor akkurat hun av mange barn skulle ha denne arytmien. Samtidig kjenner jeg på behoved for å ta henne til meg, ta henne opp i fanget, kose med henne - noe ekstra enn tidligere, kanskje en slags ekstra beskyttende greie har slått inn.

Samtidig skal jeg klare å fokusere på jobb, eller på å komme tilbake til jobb i det minste - det går svært dårlig. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om å tenke at jeg skulle gått på jobben igjen, og langt mindre hva jeg skulle gjøre der…
Det er i allfall ingen behagelig situasjon man sitter i, det skal være sikkert.

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...