Søk i denne bloggen

fredag 31. oktober 2014

Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.

http://debatt.nordlys.no/article/vi-kan-ikke-anbefale-noen-ga-i

Man skal være veldig forsiktig med å blande profesjonelle roller med egne, private meninger.
Ja, man er en hel person.
Ja, man farges av helheten i den man er.
Desto viktigare er det at man tänker seg om før man påtar seg en rolle der sjansen er stor for at det blir kaos mellom det jeg mener personlig og det rent faglige i en sak - det krever jammen sant sin person å klare å ballansere disse tingene.

Jeg mener selv jeg er veldig bevisst på og flink til å ballansere hva jeg mener og hva HTV Roshild mener eller sykepleier Roshild ved den og den avdelingen. Det er slettes ikke alt jeg har vært enig i privat gjennom årene, men så sant det ikke har gått på ren bekostning av verdier og samvittighet - så har jeg forholdt meg til ansvaret jeg har påtatt meg som sykepleier... og nå HTV.

Jeg sier ikke det er galt av helsesøster og lege i denne saken å inneha de rollene de har påtatt seg, men jeg sier det er et visst ansvar knyttet til å være en autorisert sykepleier eller lege.

Det er dessverre slik at det er mange unge mennesker - lesbiske, homofile, biseksuelle som sliter rundt oss med å finne ut hvem de er og med å godta den de er.
Jeg vil påstå det er ekstra vanskelig for de mange unge, kristne homofile, lesbiske og bifile - fordi disse i tillegg til utfordringer som vanligvis kommer også skal kjøre en kamp i forhold til tro og samvittighet.

Det er en påkjenning for alle disse unge, kristne menneskene.
Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.
Det er hardt å erkjenne ens annerledes måte å føle på.
Det er vondt å kjenne behov for å endre på ting ved seg selv for å tilpasse seg et miljø - familie og venner.
De kristne miljøene man er en del av ses på og er ens Åndelige familie, det er smertelig å oppleve at denne vender deg ryggen for noe du ikke kan styre selv.
Det krever sin unge gutt eller jente å klare å stå i denne umenneskelige kampen.

Dette er ikke noe man bare kan anta, dette er virkelig, dette er vonde fakta - dette er erfaringer gjort av veldig mange unge, kristne LHBT personer.
Jeg har selv gått denne runden, en runde som tok flere år å komme gjennom.

Det vi dessverre vet er at det er veldig mange av disse unge menneskene som ikke holder ut alle opp og ned turer, som ikke holder ut alle utfrysninger og kommentarer, som ikke holder ut alle spørsmål og fordømmelser.
Vi vet at det dessverre ender med tragedie for veldig mange unge mennesker, at de rett og slett ikke klarer mer og tar sitt eget liv.

Det er greit å gå disse typer grupper etter i sømmene. Det er ikke sikkert man skal avskrive hele virksomheten, men det er på sin plass at man stiller spørsmål ved å blande tro/ religion og medisin / fag så kraftig som man gjør her.

Personlig mener jeg at hva man gjør som privatperson er en sak, hva vi som helsefolk gjør er en helt annen sak.
Det er etter min mening alt for alvorlig - rett og slett farlig er det at vi går inn i slike settinger som fagfolk, og vi kan ikke ha det slik at unge mennesker kanskje bestemmer seg for at de ikke orker å leve mer på bakgrunn av et faglig råd fra en fagperson.





torsdag 30. oktober 2014

... at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

http://e24.no/jobb/nekter-aa-tro-at-hans-norske-ansatte-er-dobbelt-saa-syke-som-de-svenske/23325580

Det er greit å se på måter å tilrettelegge, greit å se på alternative arbeidsoppgaver for personer som er litt redusert, har dårlige dager, er kronikere med dårlige dager osv.
Når jeg leser at det er betenkelig å være hjemme på grunn av feber, influensa, vondt i hodet eller lungebetennelse - da kjenner jeg faktisk at det er jeg som blir betenkt.

Hva med smitte?
Tenker man at personer skal stappe i seg paracet og annet for å holde en akseptabel temperatur og oppnå mindre hodepine?
Er det greit at man hesbleser rundt, som folk med lungebettenelse gjerne gjør?
Hvem sine behov er det egentlig man tenker å ivareta?

Greit svenskene har fått ned sykefraværet - er det etter at man har innført karantenedager? I så fall er det ikke å undres at sykefraværet går ned.
Jeg har vært borte i avdelinger der man ved hjelp gode rutiner og godt arbeid har fått ned sykefravær, jeg har og vært bort i avdelinger der man av fryktkultur har fått ned sykefravær. Skal frykten for ikke å kunne være borte dersom man blir enda mer syk være så skremmende at man går på jobb også med lungebetennelse eller influensa?

Dersom man er frisk og rask, men har et handicap er det en okey ting å kunne gjøre tilpassede ting i perioder - eksempelvis om man har brukket noe, har en ukomplisert betennelse av noe slag osv. At personer som er syk mistenkeliggjøres og forventes på jobb i flere tilfeller finner jeg rart.

Jeg lurer på om stormberg-Olsen selv har møtt på jobb full av influensa, migrene, lungebetennelse, depresjon eller angst?

Det finnes ting vi går gjennom i livet som i seg selv ikke er sykelig, men blir gjort sykelig. I disse tilfellene har vi godt mulig mer nytte av å ikke falle ut av jobb - det være seg sorg, skillsmisser og andre hendelser som alt for ofte medisineres og sykeliggjøres.
Kan hende skulle vi til å begynne med skille bedre på hva som er sykdom og hva som er menneskelig - og selv i all sin menneskelighet går det an å bli så ødelagt at man faktisk blir syk... eller psyk...

Utover det kan jeg tenke meg at en tilrettelagt tilværelse for kronikere gjør at disse kan stille på jobb tross vondt, ubehag og plager - opp og nedturer i sykdom rett og slett.
I noen tilfeller kan arbeidsstedet ha en avgjørende betydning for om man kan eller ikke kan gå på jobb.
For veldig mange, spesielt i de myke jobbene - de som omhandler jobb med mennesker - er det hensiktsmessig å holde seg hjemme når man er syk. Jeg ønsker ikke smittebærere inn på jobben min, heller ikke de jeg ser sliter, baler i feber eller med svette og frysninger ettersom denne går opp og ned osv.

Jeg har hatt influensa noen ganger, flere typer for sikkerhets skyld - både sesong-, para- og svineinfluensa.
Jeg har hatt øreverk i voksen alder med både smerter og bortfall av hørsel - i flere måneder før jeg fikk den tilbake, jeg har hatt feber svingninger og jeg har hatt luftveisinfeksjoner.

Som smittebærer og av hensyn til form har jeg holdt meg hjemme med influensaen min, kan hende også med bakgrunn i at jeg knapt har stått på beina - og i noen tilfeller ikke stått på beina.
Jeg har gått på jobb med øreverk og feber - unnskyld, unnskyld når man ikke hører hva som blir sagt - heldigvis har vi kroppsspråk og en light variant av tegnspråk. Jeg har gått på jobb med vondt i kroppen, med søvnmangel og svimmelhet etter hvert som dette har gått over tid,jeg har gått på jobb full av angst og jeg har gått på jobb med så dårlig pust at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

Dette kun et lite utdrag av hva jeg har gjort og ikke i forbindelse med egen sykdom og jobb. Noe sier meg at det finnes gangske mange flere enn meg ute i for eksempel helse og omsorg som har gått på jobb med både det ene og andre sykdomstilfellet, både som nevnt over og annet - kan hende er det til og med mange andre enn de som jobber utenom helse og omsorg også som har tilbøyelighet til å gå på jobb med sykdom.

Det er kanskje på sin plass å understreke at jeg her snakker om de som går på jobb med sykdom, de som går på jobb med handicap regner jeg ikke med - de kan selvfølgelig også bli syke, og da er det kan hende en del av de også som stiller på jobb.

Hva det enn måtte være med søta bror er ikke godt å si, det er likevel en sak jeg tenker er greit å si -
Om det skyldes at nordmenn er dobbelt så syk, at søta bror er redd for karantene når man har vært borte fra jobb, om det skyldes klima eller hva det enn måtte være - det er for meg uvesentlig.

Det som er vesentlig for meg er at jeg ikke har ønske om å bli smittet av syke mennesker som ikke kan holde seg hjemme, heller ikke har jeg ønske om at de jeg skal jobbe med blir smittet - det vil nemlig bringe mer jobb på blant annet meg.
Det er og vesentlig at de som er syke kan holde seg i ro eller hva som måtte være bra for de slik at de kommer seg snarere tilbake til hektene og kan stille på jobb, enn at de skal hangle rundt i korridorene på jobb mens de fryser og svetter, svimler, akker og har vondt - fordi det liksom skal gagne de... og meg...

Hva med syke barn forresten, har Stormberg - Olsen tenkt på hvor grensen for når tid det er greit å være hjemme med sykt barn skal være til stede, for ikke å snakke om barn som er kronikere?

Jeg har hatt sansen for Stormberg og bedriftens holdninger til ymse, den sansen har blitt betydelig svakere etter dette utspillet må jeg ærlig talt innrømme...




onsdag 22. oktober 2014

hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?


Jeg går raskt gjennom egen historikk år det kommer til sykemeldinger - eller fravær av medisinske årsaker. Naturlige spørsmål etter å ha lest teksten kommer under

* Ønsket jeg egentlig bare å være borte fra jobb?
* Hadde jeg egentlig behov for å ta meg en pause?
* Skulle jeg, og ikke minst KUNNE jeg, like gjerne gått på jobb som å vær hjemme?
* Var det sykemeldingsgrunn, eller medisinsk betinget, at jeg var borte fra jobb - eller har jeg vært borte av sosiale og familiære årsaker?
* Er jeg for slapp, og skulle jeg egentlig bitt tennene sammen og gått på jobb?

Det er mange spørsmål, og det er mange flere der de kommer fra.
Ja, det finnes alltid noen som misbruker et system i velferdsstaten og ja systemet er bygget på gjensidig tillit.

Likevel -
Jeg vil absolutt påstå at mine sykefravær har vært reelle, de har vært medisinsk betinget og de har vært nødvendige.
Hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

Som arbeidstaker er det for meg ikke en enkel sak å bli borte fra jobb verken en dag eller flere dager, og langt mindre over tid.
I perioder skal det likevel sies at jeg så absolutt kjenner behov for å ta meg en pause, og jeg ser med glede fram mot at det blir helg.
Jeg kunne helt sikkert også gått på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt, når jeg ser tilbake så hadde det i teorien om ikke like gjerne, så i alle fall vært mulig.
Jeg vil påstå og holde fast ved at mine sykefravær har vært medisinsk betinget, kan godt hende det sosiale og familiære har hatt en viss påvirkning – men mitt fravær har vært av medisinske årsaker.

Og er jeg egentlig for slapp, det spørsmålet blir liksom hengende litt i luften for meg… enda…

Jeg går på jobb de dagene jeg er frisk og rask… i alle fall frisk.
Jeg går også på jobb de dagene jeg hangler – hoster, harker, snørrer, skifter mellom kald og varm, har vondt i kroppen, har sovet lite og / eller dårlig om natten og dermed sliter tungt bare med å sitte oppreist. Jeg går på jobb dager jeg er smittebærende og helst skulle holdt meg innom hus for ikke å bringe sykdom videre til andre mennesker.
Man kan vel egentlig si det på den måten at jeg går på jobb både de dagene jeg skal og bør, og jeg går på jobb mange dager jeg egentlig ikke har noe på jobb å gjøre.
Jeg går på jobb fordi jeg har masse å gjøre, jeg går på jobb fordi det er mangel på folk på jobb, jeg går på jobb fordi jeg tenker på mine kollegaer som får det ekstra tungt om jeg blir hjemme, jeg går på jobb fordi jeg ikke vil ha prat om at jeg ikke går på jobb, jeg går på jobb selv om jeg i teorien kan sitte stygt i det om jeg skulle gjøre en feil mens jeg er der – med bakgrunn i at jeg skulle holdt meg hjemme.

Jeg kjenner i perioder på behov for en pause.
Det kan komme over meg når jeg sitter ved data eller når jeg er ute møter eller yter bistand eller med kollegaer.
Kroppen kan verke fra topp til tå, jeg kan slite med å holde øynene oppe fordi jeg sliter med søvn om natta, jeg kan ha problemer med å samle tankene og holde fokus på det jeg driver med … Det er mye som kan nevnes, og dette mye gjør at jeg kan kjenne på behov for en pause.
Jeg tar meg selv i at jeg ser fram til helgene, samtidig som jeg og leter i kalenderen etter muligheter til avspasering og feriedager.

Jeg kunne i teorien og vært på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt over tid, sannsynligvis ville jeg blitt enda mindre i stand til å gå på jobb i de påfølgende ukene og månedene som følge av det, men det hadde selvfølgelig vært en mulighet.

Jeg er overbevist om at det er medisinske årsaker til mine sykefravær, samtidig er det slik at ting henger i hop – det sosiale livet og familiære er med og påvirker oss – og jeg er ingen unntak. At det sosiale og familiære likevel skal bli mistenkt og antatt å være årsak bak mine sykefravær finner jeg veldig vanskelig både å forstå og akseptere.

Så igjen – er jeg for slapp?
Nei, jeg tror ikke det – jeg mener faktisk ikke det.
Jeg mener og tror at de fleste av oss, spesielt innenfor helse og omsorg der sykefraværet er høyest, strekker oss i det lengste for å gå på jobb.
Jeg tror at jeg for egen del er alt for lite flink til å hensynta signaler fra egen kropp på at nok er nok, jeg strekker meg og strekker meg – i sympati med arbeidsgiver og med kollegaer, og med de jeg er ansatt for å ivareta.
Jeg tror at jeg i ganske mange tilfeller heller skulle holdt meg hjemme –
·         sørget for at kroppen får sove og innhente seg etter et døgn i smerter og lite søvn.
·         Sørget for å gi kroppen og musklene den bevegelsen og behandlingen disse trenger fra tid til annen – ta en tur i marka i sympati med muskler og ledd for å opprettholde gode dager på jobb, framfor å tyne kroppen lengst mulig og der nest måtte bruke dager – eller uke(r) på å komme seg.
·         La være å bry meg med hva andre tenker om de møter meg ute en dag når jeg egentlig skulle vært på jobb – med viten om at jeg kjenner kropp og helse best hos meg og vet at nettopp mitt valg den dagen er med og støtter det.

Jeg tror at ikke bare i mitt tilfelle, men for mange med meg – og igjen vil jeg trekke fram helse og omsorg – er det slik at hensynet til allmennheten går framfor hensynet til en selv.

Det man ikke tar høyde for, det man ikke tar med i regnestykket – er at dersom en er i redusert form og evt. smittebærer vil det bringe med seg utfordringer og problemer nettopp for de jeg omgås med på jobb, dersom jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke henger med vil det gå utover jobben jeg gjør – og utover de jeg er i en relasjon til på jobb.
Dersom jeg stiller på jobb når jeg ikke helt klarer å fokusere / konsentrere meg og noe skulle gå galt – kan det gå ut over meg selv i form av ansvar og autorisasjon – det finnes dessverre eksempler på det.

Jeg tenker det kan være hensiktsmessig å se på den ordningen vi har med sykefravær i dag i form av oppfølging, hvem betaler hva og når av NAV og arbeidsgiver osv. At man skal rokke så veldig mye med størrelse på utbetalinger og hva som utløser rett til og ikke rett til sykepenger er jeg langt mer skeptisk til.

Vi har et system basert på tillit – gjensidig tillit.
Bare for å gjenta meg selv – ja, det er alltid noen som vil misbruke dette…
Er det likevel god nok grunn til å skamklippe ordningen, at det er noen som misbruker systemet?
Kan det være et alternativ at konsekvensene av brudd på tillit, av misbruk, blir betydelig større enn de er i dag?
Kan det være et alternativ å jobbe mer konkret og bevisst i forhold til trygdesvindel?




mandag 20. oktober 2014

De gamle rundt oss er langt på ve til å bli den gruppe mennesker samfunnet behandler dårligst av alle.

http://www.viralomania.com/gammel-dame-piano/

Hvem hadde trodd at gamlemor med rulatoren sin skulle parkere den for så å sette seg til ved piano midt i byen?
Hvem hadde vel trodd at det skulle bli annet enn ding dong på piano, når man så at hun satte seg?
Hvem hadde trodd at de krokete og stive gamle fingrene skulle klare å kunsten å håndtere et piano?

Den gamle skrotten levner til ved piano -
Bevegelsene, touchen med tangentene, kroppsspråket... det er så tydelig, det er så sterkt -
Det bringer med seg glede, erfaring, styrke og mestring...
Det bringer med seg livskvalitet...

De gamle rundt oss er langt på vei til å bli den gruppe mennesker samfunnet behandler dårligst av alle -
Rettigheter og brudd på rettigheter, forsvarlighet og uforsvarlighet, frihet og overkjøring av frihet, lovnader og løgn, helsetjenester og mangel på helsetjenester...
...ensomhet og sorg, vilje og tvang...

Jeg er ikke stolt av måten vi behandler våre eldre på i et av verdens rikeste land, det er og bedrøvelig å høre politikere prate eldrepolitikk og forbedring av denne - mens man ser at det i realiteten blir verre og verre for våre respektive eldre.

Mange som bor hjemme alene lever i ensomhet, og er de hjelpetrengende er de enda mer utsatt.
Mange som har behov for institusjonsplass er mer eller mindre pålagt å klare seg selv hjemme, fordi man ikke har plasser til de.
Mange som har kommet til sykehjem opplever å bli plassert i en stol uten noe som skjer gjennom en hel dag om man ser bort fra en hvil i senga før de kan hende kommer opp i en stol igjen.
Noen opplever og å miste sykehjemsplassen sin, fordi kommunen finner det bedre å plassere de i omsorgsboliger - leiligheter beregnet for helt andre personer enn sykehjemspasienten.

Våre eldre har hatt et driftig liv, de har bidratt og de har produsert for samfunnet.
Våre eldre har kjempet kamper for oss, stått på barrierer og ytt masse for at vi kan ha det så godt som vi har det i dag.
Våre eldre har lagt til rette for de verdier og holdninger vi i dag sporer i samfunnet vårt.

Det er pinlig og det er skammelig...
Det er smertelig og det er trist at vi gjengjelder det våre eldre har lagt ned for oss med den utakk og selviskheten vi i dag ser over det ganske land.




torsdag 16. oktober 2014

...har du da kjent hvor deilig den anelsen parfyme hun har på seg blander seg med lukten som bare er henne?

Har du noen gang tilfeldig sittet på siden av en person - dame eller mann, som har vært litt uheldig på morningen da man porsjonerte ut parfyme?
Har du noen gang kommet inn i et rom, og kan være helt sikker på at en bestemt person allerede er kommet deg i forkant - fordi du lukter parfymen etter denne?
Har du noen ganger satt i gang å nyse - en gang, to, tre, fire... åtte, ni, ti ganger - fordi rommet er fullt av for eksempel parfyme?
Har du noen gang fått kløe i halsen med påfølgende irritabel tørrhoste som ikke gir seg, og du vet det skyldes luften i rommet du sitter?
Har du sittet på siden av din kjære noen ganger, har du da kjent hvor deilig den anelsen parfyme hun har på seg blander seg med lukten som bare er henne?

Har du astma?

Jeg har astma.

Jeg har kjent den deilige lukten både av kjæresten min - og av kjæresten min når hun har en aning av yndlingsparfymen sin på seg.

Jeg har og - så mange ganger at jeg ikke har tellingen lenger - tilfeldigvis sittet på siden av en person som på mitt fagspråk har det man forstår som overdosert parfymeringen på morningen.
Jeg har kommet inn i rom der det ikke er bare en type, men gjerne både en og to og tre typer parfymer  av typen som setter seg i luftveissystemet.
Jeg har kommet inn i rom ved utskiftning, der ei gruppe går inn og ei ut. Når gruppen jeg tilhører gjerne uten merkbar parfymering kommer inn i rommet, er rommet allerede fylt opp med kraftig parfymedunst.
Jeg har ganske mange ganger satt i gang å nyse - ikke en enkeltstående nys, men opp i ti til femten nys etter hverandre.
Jeg har ganske mange tilfeller av irritasjonshoste, tørrhoste som kommer på grunn av kløe i halsen, på bakgrunn av luftkvaliteten i rommet jeg befinner meg.

Jeg liker lukten av parfyme, og har spesielle parfymer jeg holder mer av enn andre.
Jeg liker veldig godt når konemor har på seg en aning av sin yndlingsparfyme, da lukter hun en deilig blanding av sin vanlige gode seg og en tilført ekstra godlukt.
Det går nemlig an å porsjonere ut parfyme på en sånn måte at det er levelig for de rundt, også for mange personer som i utgangspunktet reagerer på parfyme.
Jeg har opplevd dager da jeg har hatt så vondt i hodet, og så store utfordringer på konsentrasjon og fokus som følge av rennende øyne, irritasjonshoste og mer eller mindre svimmelhet - på grunn av en luftkvalitet som har vært forurenset på parfyme, deodoranter, aftershave, nyrøykte personer, snus, avskårne blomster...


Et møte jeg var på for lang tid siden nå var sammen med hovedverneombudet. Da jeg allerede før møtestart dro fram ventolinen, dro han fram sin blokk med avviksmeldinger.
Dersom man kommer til et møte og luftkvaliteten er så dårlig at det blir vanskelig å være, at man må ty til medisiner - da er det på tide med avviksmeldinger sa han... og han har et poeng.

Det er kjempeslitsomt å være en person som reagerer på diverse lukter og stoffer, og det er etter hvert så mange som reagerer at det er rart vi fortsatt tillater mye av disse tingene på steder folk samles / møtes.
Jeg har i tillegg til disse episodene på jobb hatt store problemer når jeg har kjørt buss og vært i fly. Jeg har opplevd flyvertinner med så kraftig parfymering at det har vært vondt hver gang denne passerer i løpet av flyturen. Jeg har og opplevd både å måtte flytte meg bak i buss fordi bussjåføren har overdosert parfymeringen sin, og jeg har gått av bussen fordi det har vært en heftig lapskaus av parfyme, tobakk, aftershave og fuglene vet hva på bussen.

Jeg skulle så veldig ønske at i alle fall de som kjører buss, de som yter service i fly, de som jobber i det offentlige og gjerne mange andre og - hadde tenkt seg om i forhold til alle de mennesker som får en tyngre dag, som får symptomer og som blir syke av alle disse luktene / stoffene.


onsdag 15. oktober 2014

Neeeei, ikke tåfisen Elgen!

Hjemme hos oss har vi en liten kar som kommer fram fra tid til annen når det er noe spesielt som har skjedd, skal skje eller det er en spesiell anledning - det er Elgen.


Elgen bor i ei skuff på rommet til mamma og eadni, det har han gjort siden han ble med oss fra sverige for tre år siden nå. Han har ingen tenner, det er fordi svenskene tok ut tennene hans en gang fordi de var redd for å bli bitt. Elgen er snill og biter ikke, men han er veldig glad i å lukte på tåfis... gjerne også snoske på tåfis om han får sjanse til det.
Her i Smurfeland har Elgen blitt en koseklump, han har og fått være med oss på ferier og på han har fått være med oss på noen turer ut i marka - da koser han seg råmasse

 For det meste ligger han hjemme i skuffen sin - sover og passer huset... Om det hadde kommet noen hadde han nok ligget musestille i redsel for fremmede.
Elgen har blitt et familiemedlem hos oss - en venn og en trøst i mange situasjoner. Han gjør sine betraktninger, stiller sine spørsmål og undrer seg over så mangt...


Jeg tenker jeg vil dele noen historier med Elgen med dere, og da er det naturlig å starte med en og anna fra den første tiden han var hos oss, så kommer det andre etter hvert.


Elgen kommer innom på sitt etter hvert vanlige kveldsbesøk, dette i en periode der man trenger å få tannpussen innarbeide skikkelig...

Lillemor hopper til sengs og kravler i vei, hun kan nesten ikke komme fort nok under dyna - enn om elgen får tak i tåfisen hennes…
Elgen vet du hva??
Lillemor forteller ivrig om dagen sin, "Mamma og bror og lillemor og eadni har spist is i dag..."
Har dere det, i dag - på en mandag?
Elgen er kjempeforfær.
Lillemor ler sin trillende latter  jaaa, vi har det elgen.

Hva har du gjort mer i dag da spør elgen, i barnehagen?
Lillemor forteller ivrig om humpedissa, sølepytter, tegnesaker og om uheldigheter som knall og fall. 
Du og du lillemor, for en spennende dag.

Elgen snuser -
snus, snus, snus… lillemor, har du pusset tennene dine?
Lillemor ler igjen, jaaa
Elgen snuser mer, har du spist fluor?
Lillemor ler enda mer, hijaa det har jeg
Elgen spør lillemor om han kan få se i munnen hennes, han synes nemlig det er så artig å se på nypussa tenner. Lillemor gaper så høyt hun klarer, og små melketenner skinner i mot.
Her var det rent og pent lillemor, du er kjempeflink.

Elgen tar tak i dyna til lillemor, sliter og drar i den. Lillemor ler, litt usikker og litt redd for hva elgen skal finne på.
Snus, snus, snus -
Elgen stikker snuta under dyna, lukter jeg tåfis?
Elgen er veldig glad i tåfis, lukte litt på tåfisen… og kanskje smake bare pittelitt på den…
Neeeei, ikke tåfisen elgen!
Lillemor holder igjen på dyna si, hun vil ikke at elgen skal lukte på tåfisen hennes. Elgen får først et snurt uttrykk i ansiktet sitt, men blir fort glad igjen når eadni forklarer han at det ikke er alle som liker at man skal lukte på tåfisen, og i alle fall ikke smake på den.

Elgen spør lillemor om det er ålreit at han ligger i armkroken hennes mens hun synger aftenbønnen sin, og det er det. Lillemor legger armen sin rundt elgen og drar han godt inn i halsgropen sin, hun synger aftenbønnen sin og susser både eadni og elgen etterpå.
Elgen sliter i dyna og former den godt rundt lillemor før han bøyer seg fram og snosker på henne -
Natta lillemor sier elgen.
Natta elgen sier lillemor.


tirsdag 14. oktober 2014

...har å gjøre med en naturlig åpenhet.

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?cid=16539

For meg oppleves dette veldig merkelig, at man har behov for en åpenhetskampanje.
Jeg tenker at enten er jeg og har jeg vært veldig heldig med mine arbeidsplasser, jeg må være en veldig likende person eller det er rent tilfeldig at jeg har vært så heldig.

Jeg tror vel egentlig ikke årsaken er at jeg er så veldig likende som person - kan godt hende jeg er det, men det er tvilsomt årsaken til at jeg ikke har opplevd behov for noen åpenhetskampanje eller spesielle fokus på hvor vidt jeg er skeiv eller ikke skeiv i jobbene jeg har hatt.

Er det byen jeg bor i som er spesielt fin å bo i, er vi spesielt flink til å innkludere alle typer mennesker og god på å ikke bry oss om kjønn?
Jeg tror ikke det heller, ettersom jeg har bodd i og utenfor hovedstaden med jobb på sykehus både innenfor og utenfor bygrensa. Jeg har bodd og jobbet i en landsby i Finnmark om man kan si det, og jeg har bodd og jobbet noen år i nordens paris - både i UNN systemet og i kommunen.

Til nå har jeg opplevd naturlig imøtekommelse, naturlig tilnærming, naturlige undringer og bort sett fra ett eneste tilfelle av en fanatisk ekstravakt på et av mine tidligere arbeidssteder (se eget blogginnlegg) har jeg utelukkende naturlige og vennlige relasjoner.
Vi har og opplevd utelukkende gode relasjoner både i barnehager og skole der ungene er.

Hva kan det så komme av, at behovet for åpenhet og tilpassing ikke har vært framtredende og stort der jeg har befunnet meg?

Jeg tror det har å gjøre med en naturlig åpenhet.
Har du som hetrofil noen gang opplevd at du har hatt behov for en åpenhetskampanje, og i så fall - hvorfor eller hvorfor ikke tror du?

Det kunne jo være at det fantes en og annen som ville reagert dersom det kom for en dag at du er hetrofil - reaksjoner både i form av usikkerhet og engstelse, enn om du skulle finne på å legge deg etter en?
Det kan også være at det går en eller flere personer rundt deg til daglig og mistenker at du er hetro, kanskje så sterkt at de bare har slått det fast for seg selv.
At du ikke har fått noen reaksjon fra disse kan selvfølgelig være at de har gått noen runder med seg selv og funnet ut at du med stor sannsylighet er okey likevel... eller de rett og slett er redd for at de skal anses som diskriminerende og dermed holder seg selv godt i tøyle mens dere er på jobb, så kan de heller snakke ut om sine hetromistanker når de kommer hjem.

Jeg tror mitt manglende behov for åpenhetskampanje og min manglende erfaring med at meg på skeiva skal være et problem og en utfordring på arbeidsplassen min, ligger i min naturlige åpenhet.

En dyktig og fin sjef jeg hadde et tidligere arbeidssted sa flere ganger til meg at hun setter veldig høyt hvordan jeg er så naturlig åpen, hvordan det faller seg så naturlig å snakke om konemor og vår lille familie uten at det blir gjort til noe spesielt og annerledes.

Jeg har tro for at man ved å la ting være naturlig, ved å ikke gjøre de til en stor greie, oppnår naturlige  relasjoner.
At det finnes steder i dag som har behov for åpenhetskampanjer er trist, og peker samtidig på at vi har et lite stykke igjen å gå...
...
Kan hende har jeg faktisk og vært veldig heldig med de plassene jeg har vært på - både i storbyen, på landsbygda, i landsbyen og i den lille storbyen jeg pr. nå bor :-)



mandag 13. oktober 2014

Nettopp sa karen, nettopp sa jeg - så godt at vi snakker samme språk.

Jeg fikk plutselig opp et blinkende gult lys da jeg var ute og kjørte her i starten på forrige uke, og nei - det var ikke blinkelyset...

Første jeg stusset på var at glødingen gikk så fort da jeg startet opp bilen at jeg ikke en gang fikk med meg at det lyste.
Når glødelampen begynte å blinke pent som et blinkelys i rundkjøring og kryss må jeg medgi at jeg ble en tanke varm i topplokket, behovet for å snakke med bildoktoren var absolutt til stede.

Ring - ring...
Velkommen til Sulland Tromsø, for ditt trykk 1, for datt trykk 2 osv.
Jeg trykket pent på 2 tallet og kom videre til verkstedet, hvor jeg fikk forklart situasjonen og samtidig kunne legge på røret med viten om at Emil som bilen vår heter hadde time til sjekk og avlesing et par tre dager senere. Det ble informert og forsikret om at jeg trygt kunne kjøre bilen så lenge vi snakket om gule lys, blinkende eller konstante - men dersom det dukker opp et rødt lys måtte jeg stoppe... noe til og med jeg visste fra før...

Da jeg rullet opp på en parkering ved sykhuset dagen etter at jeg fikk bestilt time, begynte motorlampen også å lyse gult. Men i alle dager tenkte jeg, hva er det som er i ferd med å skje - og så for meg rene multiorgansvikten på vår egen Emil.

De er veldig hyggelige på Sulland, smiler og forklarer uten at man kjenner seg helt dum på siden av de.
Hva er det vi snakker om her spurte jeg i det jeg skulle gi fra meg nøklene, er bilen i ferd med å dø for oss?
Neeei, han dro på det... det er vanskelig å si fordi det kan være så mangt fortsatte han.

Jeg er som jeg trolig har formidlet tidligere i bloggen, en barnlig og enkel sjel - og liker å få ting konkret og gjerne i bilder.
Jeg er også sykepleier med hva nå enn det måtte innebære, blant annet er vi sykepleiere praktiske... vi liker også å være direkte...

Okey, nå skal du høre her sa jeg til den hyggelige mannen - eller gutten om man vil, du må prate et språk jeg forstår...
Jeg er sykepleier og på mitt område snakker vi hjerteinfarkt, lungebetennelser, forkjølelser og mye annet - forstår vi hverandre nå?
Joda svarte gutten, vi skal ta bilen inn til bildoktoren og så hører du fra oss når vi har stillet diagnosen.

Man begynte å jobbe med bilen fredags morgen kl. 0800, og kl. 0900 ringte den hyggelige karen fra Sulland meg og sa at de hadde funnet feilen.
Sensor til turboen måtte byttes, noe som selvfølgelig ville koste litt - men de hadde alt som skulle til og kunne fikse det umiddelbart om jeg ville. Jeg kunne også velge å utsette reperasjonen, kjøre litt i byen - men man ville ikke gi noe garanti for at bilen holdt på langkjøring... og heller ikke i byen for øvrig.
Ting blir vel bare verre av å utsette de, så vi tok det med det samme.

Da jeg kom for å hente Emil om ettermiddagen kunne den samme hyggelige mannen fortelle meg at vi ikke snakket hjerteinfarkt, heller en lungebetennelse. Han fortsatte med å fortelle meg at jeg nok kunne ha ventet med reperasjonen, men at det kunne forverres.
Ja kunne jeg skyte inn, og som vi vet er en ubehandlet lungebetennelse ikke det man ønsker å bære rundt på - da man ut fra erfaring vet at tilstanden ofte forverres.
Nettopp sa karen, nettopp sa jeg - så godt at vi snakker samme språk.

Det er veldig deilig å ha pålitelige, serviceinnstilte og hyggelige bilsykehus - når man først er uheldig.

søndag 12. oktober 2014

...det lukter kraftig bæsj, men det må du ikke si...

Jeg elsker å være sammen med unger, og jeg digger det når de kommer med diverse utsagn som bare småtasser kan komme med - som i dag da lillemor virkelig hadde en fin greie;

Lillemor satt på toalettet i sta, og i den forbindelse spurte hun meg om det luktet vondt der inne.
Neida svarte jeg, det lukter blomster...
Da var lille smurfen min kjapp i svaret sitt -
Nei eadni, det lukter ikke blomster det lukter bæsj.
Og videre -
Mamma sier det lukter blomster når hun bæsjer, men det gjør ikke det. Det lukter kraftig bæsj, men det må du ikke si til henne, da blir hun lei seg for hun tror det lukter blomster.


lørdag 11. oktober 2014

...mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen...

Kristine Fjelseth er ei ung kvinne som blogger om sin opplevelse med seksuelle overgrep.
Hun beskriver en oppvekst med seksuelle overgrep utført av tillitsperson fra hun var fire år gammel til un var elleve - tolv år, har du lest innlegget hennes??

Det er sterkt å lese om hvordan barndommen til ei lita jente på fire år blir snudd på hodet, hvordan tilværelsen og tilliten til voksne og til samfunnet for øvrig endrer seg. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan ei jente som trolig har startet brytningen mellom barn og ungdom tvinges i kne av angst og av fysiske og psykiske smerter og ubehag.

Barnet, eller den spe ungdommen på elleve - tolv år, klarer ikke umiddelbart å se sammenhengen med de plutselige angstanfallene og overgrepene. Kroppen til jenta gjør det den kan best i slike situasjoner - den verner jenta mot for mange inntrykk, mot å lide overlast - den stenger de neste dagene av, fortrenger inntrykk, tanker og følelser.

Ordene jenta bruker i bloggen sin er sterke og frastøtende; "du gjorde inbrudd på kroppen min, den lille barnekroppen."

Jeg kjenner det, du kjenner det trolig også og jeg er sikker på at det er mange med oss som kan kjenne avsky og sinne i retning den overgriperen som har gått til dette angrepet på den lille jenta - mange av oss er foreldre eller besteforeldre til små barn i den aktuelle alderen.
Om noen hadde gjort mot et av mine barn noe av det denne jenta har opplevd, da vet jeg ikke hva jeg som mor hadde vært i stand til å gjøre...

Den unge kvinnen forteller om fortsatt kroppslige og psykiske ubehag, hun forteller om kvalme, angst, søvnproblemer og hun stiller spørsmål ved hvor lenge hun skal slite som hun gjør nå - om det er noe som skal henge ved henne livet ut. Vi får høre om PTSD, en diagnose gitt til personer som har opplevd betydelige traumer.
Den unge kvinnen reflekterer og over det vanvittige i at hun trolig må leve et liv som for alltid vil være preget av overgrepene, mens hennes overgrepsmann etter å ha sonet et par korte år i fengsel kan leve som om ingenting er skjedd - det er lite trolig at han sliter med de samme plagene som hun gjør i alle fall.

---

Det er gått en dag siden jeg leste innlegget til Kristine, hun har med sin historie festet seg litt i tankene mine og jeg kjenner jeg har lyst til å fortelle denne unge kvinnen noe;

Det går an å skape seg et fullverdig og godt liv på tross av en barndom ødelagt av traumer.
Det er mulig å bekjempe den angsten som følger i etterkant av år med overgrep i barndommen - både seksuelle, voldelige og psykiske overgrep.
Det er mulig å ta kontrollen på, bli sjef i eget liv igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes en snarvei, eller i det minste en vei som ikke er så krøkete og tung å gå - det kan jeg dessverre ikke.

Det jeg kan si deg er at det vil koste -
Både tid, krefter, tårer, smerter, relasjoner og mer til - men det er mulig.
Trolig vil du måtte venne deg til angsten din, fordi den med stor sannsynlighet vil følge deg for resten av livet ditt - det gode er at du kan klare å kvitte deg med tilhengeren PTSD.
Angsten kan bli din venn, du kan komme til en dag der du faktisk kan dra god nytte av angsten din, der du er glad for det du har lært om deg selv og om andre mennesker som følge av ufrivillig å ha stiftet bekjentskap med angsten.

For noen år siden nå, opplevde jeg en veldig fin psykolog som sa til meg omtrent disse ordene:
"Personer som har oppleved en brøkdel av det du har går ut og inn av institusjoner og har problemer med å fungere i samfunnet".
Ei anna dame som sto meg veldig nært sa disse ordene:
"om noen år Roshild, så vil du oppleve at du kan bruke dette til noe positivt..."

Om jeg ikke hadde blitt satt så ut av det som ble sagt, og ikke minst - om jeg ikke hadde den store respekten for, tiltroen til og kjærligheten til denne voksne dama med det siste utsagnet, så tror jeg at jeg hadde sopet til henne.

Det skulle i midlertid vise seg at den kloke damen hadde rett i det hun sa.
Jeg besemte meg en gang rundt den tiden for at jeg ikke skal være avhengig av noen, jeg skal opp og jeg skal fram - jeg skal besørge min egen inntekt og jeg skal definitivt ikke ut og inn av noen institusjon.
Angsten har fulgt meg gjennom disse årene, men dog som en god venn de siste årene - den har blitt et barometer som forteller meg noe om ståa i tilværelsen, og jeg kan i dag si jeg er glad jeg har en venn som heter generell angst.

Om noen hadde kommet til meg for 20 år siden og sagt at jeg i dag skulle være i full jobb, være hovedtillitsvalgt for over tre hundre sykepleiere der stor del av jobben dreier seg om å snakke framfor og med masse mennesker  (i stor grad fremmede mennesker) - ja, om jeg ikke hadde sopet de over øynene så hadde jeg i alle fall sendt de på dør.

Jeg er veldig fornøyd med livet mitt i dag, og ville i dag ikke unvært noe - om noen hadde fortalt meg at jeg skulle si det for tyve år siden, ja da hadde jeg sopet de over øynene...


fredag 10. oktober 2014

...hvordan skal jeg vite at du faktisk er hetro når jeg møter på deg?




Det er med undring jeg leser en artikkel i dag om en ung homofil gutt fra Uganda som sliter med å få asyl i Norge.

Hvorfor?

Fordi han ikke kan bevise at han er homofil.

Nå er det slik at det helt sikkert finnes personer som kan finne på å lage en historie om at de er homofil for å få lov til å bli i Norge, men skal det være en grunnregel at man må bevise sin homofile legning?
I Uganda er det skammelig å spørre noen om de er homofil, det er rett og slett ikke verken pent eller etisk.
I Uganda er det og skammelig å være homofil, det ligger så innbanka i kultur og hverdagsliv til folk at man skulle tro det måtte mye til for at noen skulle finne på en historie om at de er homofil.

Da jeg var i starten på tyveårene og kom ut av skapet var det noen i nærmiljøet mitt hjemme som ikke synes om valget mitt... valget mitt du, rett og slett...

Det var vel første gangen jeg tok til ordet og skrev noe om hva jeg tenker og mener offentlig. Jeg skrev ned tanker, opplevelser, følelser og det jeg kunne komme på i en passende tekst og sendte til lokalavisen.

Det var upassende at jeg som en flott kristen person skulle velge å ta en sånn kurs i livet mitt.
Det var galt at jeg hadde observasjonspraksis sammen med diakonen i kirka, da det ville være å sende signaler om at man aksepterer en syndig atferd.
Det var feil av prester å ta i mot broskyrer og annet i posten som sa noe om homofili og hvor man evt. kan ta kontakt dersom man sliter med spørsmål som har med homofili å gjøre, man ville ikke under noen omstendigheter oppfordre unge og usikre mennesker til å bli homofile.

Jeg pekte i innlegget til avisen på den kampen man står i som en ungdom som går og kjenner på at det er noe som ikke stemmer overens med normen i samfunnet rundt en.
Det er vondt, det er tungt, det er skremmende, det er rart for en ungdom å oppleve at ting ikke er som man hadde forventet seg, å oppleve at du ikke får deg til å like noen av ditt motsatte kjønn, før du oppdager at du faktisk liker ei av venninnene dine mer enn du helst skulle.
Enda mer vanskelig vil jeg påstå det er for en ung kristen som går og kjenner på at man ikke faller inn i den ordinære boksen - hetrofil.

Når de man har sett på som sine egne, når de man står sammen med og ser på som ens familie plutselig snur ryggen til en og jobber bevisst og systematisk for at heller ikke andre i lokalsamfunnet skal ha noe med en å gjøre, når det skjer blir det veldig vanskelig.

Jeg kan vanskelig se for meg at noen som helst bevisst ville velge homofili på bakgrunn av noen broskyrer som ble delt ut på konfirmasjonsundervisningen, eller som følge av andre ting.
Jeg tror homofili er noe som er i en uavhengig av hva man selv måtte synse og mene om det.

Når jeg brukte år av min ungdom i bønn og forbønn for å slippe å kjenne som jeg gjør, for å bli fri fra denne greien som hang over meg - så var det fordi jeg ønsket følelsene mine bort, og det uten at jeg i forkant hadde ønsket å få de.

Når mine forbedre ba for meg og jeg fikk beskjed om å skulle våge å være den jeg er, at jeg var god nok, at jeg ikke skulle frykte mennesker, at det er Herren jeg skal frykte - og han ber meg om å stole på Han...
... da ble jeg enda mer forvirret...

Det hjalp ikke akkurat på i min fortvilelse og frustrasjon, at jeg bare skulle la være å tenke på hva alle andre synes, stole på Herren og våge å være den jeg er.

Ytterligere et par år skulle gå før jeg våget å tro på, å leve etter bønnesvarene jeg fikk de gangene jeg gikk til forbønn.

Om noen på den tiden ba meg om å bevise min lesbiske legning, eller min hetro legning så vet jeg rett og ikke hvordan jeg skulle taklet det.

Hva gjør man for å bevise sin legning for andre mennesker?
Hvordan beviser hetrofile mennesker at de er hetrofile, hvem som helst ... nesten ... kan klare et hetrokyss i offentlighet, ergo teller ikke kyss som bevis.

Hva man har på seg, hvordan man prater og beveger seg - disse tingene er ikke nok til å bevise sin hetrofile legning. At en person er gift med en person av motsatt kjønn er heller ikke bevis nok, hvem som helst kan inngå ekteskap bare de er av to forskjellige kjønn. Det er heller ikke nok at man forteller om sin hetrofile legning, det er i alle fall ikke noe problem å jukse med.

Så, hvordan skal jeg vite at du faktisk er hetro når jeg møter på deg?
Hvordan skal jeg vite at du ikke holder meg for narr, jeg har nemlig en stor mistanke om at du egentlig er homofil?

Det er faktisk ikke alt som kan bevises, noen ting må vi bare akseptere som de er. Det ville være tragisk dersom en ung mann ble sendt tilbake til sitt hjemland og hva som enn måtte vente han der - fordi han ikke kan klare å bevise sin seksuelle legning i et land som Norge.

http://morgenbladet.no/samfunn/2014/en_umulig_homokamp#.VDgULkvrtyS

torsdag 9. oktober 2014

...det ser ut som konemors lyst på kake er større enn rotet på benken...

Jeg kom hjem fra jobb i dag og inn på kjøkkenet til kaos med påfølgende uro, rett og slett uro i kroppen.

Etter å ha satt på oppvaskmaskinen, som jeg glemte å gjøre i går kveld, og ryddet kjøkkenbordet etter middag -
..har jeg sittet og sett inn på kjøkkenet og oppvaskkummen som er full av oppvask fra middag.

Mens jeg nesten tippet over da jeg oppdaget forglemmelsen min fra i går, ser konemor ut til å ta det hele med knusende ro - "jeg tror lillemann og meg skal sette på en brøddeig"
Ja det skal dere vel, nå som det er masse oppvask og rot på kjøkkenet.

Som sagt så gjort, konemor og lillemann har satt brøddeig - og i det de går på kjøkkenet for å bake den ut kommer neste undring - "kan du se etter ei enkel oppskrift til oss, vi lurer på om vi skal bake litt muffins av disse eplene.."
Ja det skal dere vel, midt opp i all oppvasken og rotet som står rundt dere...

Hva er det du mener med rot, dette er ikke rot - det står jo fint i oppvaskkummen..?
Jaaa, men se den haugen da...
Venn min, jeg tror du har et stort problem med denne oppvasken som står sa konemor... og jeg tror hun har rett.
Rot i huset, rot på rommene, rot på badet - det er i det hele tatt ikke så kjekt med rot syns jeg, men rot på kjøkkenet - det har en egen tendens til å gjøre meg fysisk urolig og psykisk sliten...

Jeg blir sliten av rot på kjøkkenet, i utgangspunktet en god ting - for det gjør at vi sjelden har oppvask som står etter middag... jeg er flink til å holde kjøkkenet uten rot. Og når jeg skal gjøre noe på kjøkkenet selv sørger jeg alltid for at det er blåst før jeg går i gang...
Konemor reagerer på rot som at man har ting stående ute på benken, det som plager meg er oppvask og urenheter...

Nå har konemor funnet ut at hun vil ha gulrotkake i stedet for eplekake, og satt i gang med oppskriftsboken...
Jeg tror det blir eplekake likevel, har vi ikke sukker??

Jeg ser oppvaskhaugen vokse, og det før de har gått i gang med bakingen... nå kan det se ut til at vi kommer til kort med sukker, og det kan være en god ting - for da blir det ikke baking, eller mer oppvask...
... det blir heller ikke kake da, og det er leit - for jeg har lyst på kake, kake uten mer oppvask...

Konemor har vært i skuffen og funnet sukrin, det naturlige søtningsstoffet som skal være både sunnere og bedre enn sukker... bare ikke så skadelig for kroppen.
Joda det ser ut som konemors lyst på kake er større enn rotet på benken, og i takt med at jeg begynner å få hodepine har lillemann trillet ut brødene og konemor er gått i gang med eplekake...

Jeg tror det blir tidlig kveld på meg...


onsdag 8. oktober 2014

Dear Roshild. My wife Maddy and I have decided to donate 2 million dollars for you.

Dear Roshild.
My wife Maddy and I have decided to donate 2 million dollars for you.

Yesssss, jippi!!!!!
Nå er jeg blitt søkkrik, et lesbisk par fra en eller annen plass i USA har bestemt seg for å donere 2 millioner dollar til meg, ei skeiv jente fra lille Tromsø sett i sammenheng med de store byene over there...
...
Eller vent litt, hvordan har fru og fru Maddy tatt rede på at det finnes en liten storby nord i lille Norge, med ei skeiv jente som heter Roshild som de tilfeldig kan donere så mye penger til..?

Hmmm...
Noe lukter svidd, her er det ikke bare rent mel i posen, den må de jammen meg lenger ut på landet med.
Det er veldig bra at vår Herre har delt ut evne til å tenke og trekke slutninger, og det så kjapt at man ikke en gang tenker tanken på å åpne en slik mail før man har slettet den.

Så sitter jeg her da, hjemme i godhjørnet i sofa og tenker at det hadde vært kjekt med to millioner dollar som så fint sto i overskriften til mailen, samtidig som jeg ser konemor og lillemann bake brød på kjøkkenet, kjenner stillheten i resten av huset og kjenner at jeg er glad for å ha det så godt akkurat med det jeg har.
Jeg kjenner på at det en ekstra slump med mynt absolutt hadde kommet godt med, samtidig som jeg kjenner en enorm lykke i en tilværelse akkurat som den vi har.

Nå gjøres det lekser på siden min -
"Auu, du må ikke gjøre sånn å stikke med blyanten gutten min"
"Ååh, du mener sånn når den treffer puppen din..?.."

Lillemann knør tydeligvis en del opp og ned på mamma mens han gjør lekser... han har fått det for seg at det er mamma som må hjelpe med leksene, det er en greie de har.
Når han tar leksepause der i mot, for å gå på do - avklarer han at han blir å rope på eadni, mamma er tross alt opptatt med lekser...
Jeg har forresten lyst på sjokoladekake...

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...