søndag 30. september 2018

Verdensdagen for psykisk helse

Det er snart verdens dagen for psykisk helse. Når man i dag snakker psykisk helse, snakker man gjerne også rus - de har nesten blitt ett disse to, psykisk helse og rus.
Du er klar over at du har en psykisk helse og at denne dagen derfor også gjelder for deg?

Har du noen gang levd sammen med noen som er avhengig av noe?
Avhengighet er så mangt vet du; det kan være alt fra sjokolade, sukker, tobakk, snus, spill, alkohol, narkotika som i hasj, amfetamin, heroin og andre opiater - og mer til både innen rusverdenen og innen det som i utgangspuktet er normaliteter, men blir en avhengighet.

Jeg har vokst opp med en farsan som var avhengig av alkohol.
Da han og mamma ved et tidspukt tidlig etter at farsan var flytta inn hos oss bestemte seg for at nå skulle de legge bort alkoholen, da gikk det greit for mamma - men for farsan ble det vanskelig- så vanskelig at han endte opp som periodedranker i stede.

Det ble hans vei og det ble vår erfaring med farsan og alkohol, han har sine perioder der han bare må drikke - da drikker han til han stuper, så stopper han og ting normaliseres igjen... inntil neste runde.

Tror du det er rusen som er fellesnevneren for greiene nevnt over?
I fall kan jeg bare fortelle deg at det er feil, fellesnevneren her er ikke rus - det er avhengighet. Når jeg skriver og snakker om avhengighet så er jeg ikke inne på tilfellene "jeg er så avhengig av kaffen min om morgenen forstår du, jeg bare må ha den". Heller ikke "disse er så gode, jeg bare må ha de når jeg ser de...".
Når jeg skriver om og snakker om avhengighet, så snakker jeg om den avhengigheten der man ikke klarer seg uten - der man ikke har et reelt valg på å la være lenger, der man faktisk opplever uro, aggresjon og annet ubehag når man ikke får dekket behovet sitt.

Om man er avhengig av noe som gir rus eller ikke - om navnet er tobakk, sjokolade, hasj, snus, sukker, spill eller alkohol - eller hva enn annet - avhengigheten er lik med både behov for hva det dreier seg om og uro om man ikke får det man trenger.
Om man er avhengig av noe som krever påfyll etter noen timer, dager, uker eller måneder - har ikke noe å si - trangen til å få dekket behovet sitt, symptombildet, oppbygging i forkant av at man kommer til selve inntak og tilfredsstillelse når man får tilfredsstilt behovet sitt - er det samme.

Om man befinner seg i et miljø der man ikke er alene, der bruken av sjokolade, tobakk, alkohol, snus, sukker, hasj eller annet er en generell og allmen greie - noe man gjør åpent og uten å tenke, da har man ikke spesielle utfordringer i forhold til bruk. Det er ikke noe som skulle tilsi at man trenger å stille spørsmål ved om man kan eller ikke kan, bør eller ikke bør, må eller ikke må ha det man må ha - dersom alle eller i alle fall flere rundt en bruker samme greien og bruken er normalisert - da er det ikke tema for ja eller nei til bruk.

Om man befinner seg i et miljø der man er alene med sin bruk, det alle er inneforstått med at bruken er ulovlig, der det er en generell oppfatning av at det er uheldig med bruk, eller det er en kjensgjerning at bruken er helseskadelig - dersom alle eller de fleste rundt en har en generell oppfatning av at det ikke er bra med bruk og man likevel tar et valg og ender opp med å bruke hva man enn bruker i smug - da har man straks en utfordring ekstra.

Tilbake til farsan, gode og snille farsan.
Farsan var verdens snilleste og beste farsan, han var hos oss fra jeg var 7 år. Farsan elsket oss, han oppdro oss, han stilte opp for oss - han tedde seg som en far og var den faren vi kjente.
- det var i mellom drikkeperiodene.

Når det nærmet seg en drikkeperiode begynte ting å endre seg i hjemmet hos oss.
Farsan trakk seg mer og mer tilbake for seg selv - garasjen, vedsjåen, fjøset, på farting - og han trakk mot sin egen familie.
Vi opplevde at mamma og farsan kranglet mer, når de ikke kranglet opplevde vi at det lå noe udefinert i luften mellom de.
Det var også et utallig antall løgner som ble servert både til mamma og oss barna fra farsan sin side, både for ikke å avsløres, for å sno seg unna når han ble avslørt, for å skaffe seg rom til å ruse seg og mer til. Skulle vi ut på noe kunne vi ikke komme oss ut snart nok, han hadde stor iver for å få oss ut. Skulle han ut på noe dro han i veldig, veldig god tid for på den måten å skaffe seg rom for å dekke sitt behov for påfyll.
Den betente stemningen i hjemmet ga seg utslag i krangel ikke bare mellom de to som skulle være voksen, det ble også mer kjefting på oss barna, man begynte å gå på tåhev rundt om i hjemmet - angsten for hva man har sagt feil, hva man har gjort feil, hva man skulle gjort, hva man skulle sagt, hvor man befant seg, hvor man ikke skulle være osv. osv.

Jeg - og mine søsken - kunne etter hvert vite hva som var i ferd med å skje, fordi det ble en vane, en syklus.
Farsan hadde begynt å merke behov for påfyll, det var etter hvert ikke vanskelig å snappe opp at han gikk rundt med uro i kroppen, abstinenser etter alkohol. Han skulle jo ikke drikke, egentlig, da de var blitt enige om å ikke nyte alkohol - og da han visste at han ikke tålte å drikke bare litt, å følge den normative bruken var uaktuelt for hans del.
Avhengigheten var der uansett hvordan man snudde og vendte på det. Når behovet for påfyll meldte seg ville han ikke få ro før han hadde fått dekket sitt behov, han kunne ikke få ro før - fordi kroppen krevde alkohol som medisin for uroen.

Så hva gjør man, hva gjorde farsan..?
I en gitt periode før han sprakk, før han tok løs på fylla, bygget det seg opp med uro, krangel, spetakkel og ufinheter i hjemmet.
Farsan sin måte å forberede seg til egentid og mulighet for rus på var ved å ikke bare peke på hva som reelt var eller kunne vært feil med både mamma og oss, han brukte en hver anledning til å slå ned på noe hos mamma først og fremst - men også hos oss barna.
Vi var vitne til kjefting, løgner, roping, gråt, beskyldninger som ikke bar rot i virkeligheten eller var vridd på for å tilpasses farsan. Det gikk tidvis så mange ufinheter i mellom de voksne, spesielt i retning mot mamma at det var rett grusomt å være barn å se på.
Enden på visa de årene vi bodde i farsan sitt hus, var at han kasta både mamma og oss da fem søsken på dør - så endte vi opp med å bo delvis hos besta og delvis hos tante og onkel til han var ferdig å drikke.
Da jeg var tretten år kjøpte mamma eget hus, vi flyttet dit - med farsan på lasset.
Fortsatt fikk vi samme opptrapping til fyllakulene, men til forskjell fra tiden i farsan sitt hus var det han som måtte ut når han drakk - mamma og vi da seks barn ble værende hjemme.

Hva vil jeg med dette, utlevere farsan og oss?
Nei.
Jeg kunne ikke tenke meg en annen farsan enn akkurat farsan, han var som nevnt over verdens beste farsan mellom drikkekulene.
Det jeg vil med dette er å peke på hva avhengigheten gjør med et menneske, det er nemlig slik at når en person blir avhengig av noe - da er det denne som blir styrende, man har ikke lenger noe reelt valg når det kommer til bruk - og man blir underliggende et handlingsmønster man vanskelig kan styre.

Som det var for farsan er det for veldig mange rundt oss - man starter opp med noe, man blir avhengig, man må dekke et behov - og man ender gjerne opp med å gjøre dette i smug over tid.
Det er ikke et spørsmål om man blir oppdaget, man blir alltid oppdaget - det er bare snakk om når tid dette skjer.
Jeg vil forholde meg til de tilfeller der avhengigheten, der bruken er noe som i utgangspunktet foregår  i det skjulte, i hemmelighet for omverden, for de aller fleste og i alle fall for familie og nær omgangskrets.

Veldig mange gjør som farsan, de skaffer seg rom for påfyll ved å søke egentid der man får mulighet til påfyll.
Farsan hadde garasje, vedsjå, fjøs og dro ut på farting - ikke alle har de mulighetene som farsan, men de har helt garantert sin form for garasje, vedsjå, fjøs og farting... poenget er at man har sine steder hva disse enn er.

Ikke alle går i måneder mellom påfyll heller, og det er ikke vesentlig.
Det som er av betydning er at det er akkurat det samme som skjer - man må skaffe seg rom for egentid, og før denne egentiden inntreffer vil man foreta en endring i miljøet man normalt befinner seg - man bygger opp til at det skal skapes et rom for egentid og påfyll.
Dessverre er det slik at der miljøet man befinner seg i er en familie, så vil det bli klinsj innad i familien.
Dersom man ikke har familie vil andre som står en nærmest være de som får oppleve å stå i denne klinsjen.

Jeg har jobbet med avhengighet i fem år og har møtt ganske mange personer som har ligget under for avhengighet, da i forhold til alkohol eller stoffer som ikke anses som akseptabel i samfunnet for øvrig.
Hva gjengen har vært til behandling for er ikke så viktig egentlig, fordi som sagt - avhengigheten er den samme.
Tilfeldigheter som har fått en til å starte, sykdom, uheldige valg, familiekriser, barndom... uendelig mange årsaker.
Vet du, det er faktisk slik at det har vært vanskeligst for de som er avhengig av noe legalt å innse at man har en utfordring og problem, enda verre er det nesten å se at det danner grunnlag for utfordringer i miljøet rundt en - spørsmålet blir om det kan være fordi det er så generelt og allment, noe så akseptert og vanlig at Ola Nordmann ikke tenker på det som problem?

Jeg har hørt og vært bort i personer som har vært avhengig av andre greier enn rus, mest kjent er tobakk, snus, sukker, mobiltelefoner, internett og spilling - i tillegg finnes det utallige andre greier man kan være avhengig av... (Fordi sjefen min har sagt meg noe om hva som passer seg og ikke passer seg for meg å skrive om, skal jeg ikke nevne flere ting jeg kommer på her...).

Som sagt tidligere -
Hva man er avhengig av er ikke det viktige, men hva det gjør med en som person - hvordan det påvirker både en selv og familie / venner.

Kan man bare slutte å være avhengig av noe?
Nei.
Kan man bare stoppe å fylle på med det kroppen skriker etter?
Nei.
Er en endring i inntaksmønster / påfyll noe som krever fokus og jobb?
Ja.
Er det noe som krever et livslangt fokus og jobb å holde seg unna?
Ja.


Jeg tør påstå at vi alle har en eller annen rundt oss som sliter med en eller annen psykisk lidelse eller har en avhengighet.
Nå er verdensdagen for psykisk helse rundt hjørnet.
Jeg vil at du som leser skal slå en tanke for at dette er en viktig dag med tanke på alle de rundt deg som sliter med enten en psykisk greie eller med avhengighet - som vi alt har lært at har blitt mer eller mindre som familie å regne.



Hva gjør avhengigheten med de rundt, det vil jeg skrive mer om en annen gang...


lørdag 29. september 2018

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet



Jeg er ingen jogge-person, egentlig... jeg liker å gå.
Jeg liker å gå i marka og på fjellet.
Jeg liker å gå ved havet og på innlandet.
Dette er greier jeg har gjort i mange år, hjemme i Finnmark, i Troms og eter at vi flytta sørover.

Den siste tiden har jeg faktisk også begynt å..,
Hva skal man egentlig kalle det?
 Jogge kjenner jeg blir litt feil, da det er noe med tempo og stil som jeg ikke ser for meg som jogging.
Gå eller gå fort er heller ikke akkurat passende, da pulsen skulle tilsi at jeg har passert det man vanligvis forbinder med å gå.
Tror kan hende at dersom man hadde en hybrid, som jo er så populært i våre dager, så ville jeg sagt at jeg er ute på en hybrid av jogging og vandring.

Når jeg går i marka eller på fjelltur, er det noe som skjer med eg -  ikke nødvendigvis puls som sier ikke prat til meg og i alle fall ikke forvent svar. Det hender jeg har en sånn puls, men på tur i fjellet eller marka der det er en del stigning - verker og skriker musklene så mye at det blir en eneste stor kamp å nå det jeg har satt meg som mål - men jeg liker å være på tur, liker å nå toppene.

Ved havet og på innlandet går det stort sett greit å gå - ikke noe spesielt verken opp eller ned, men noe ulent er det - så balansen får kjørt seg noe, og det kan være godt å ha en stav eller noe å støtte seg til.

Den siste tiden, siste to til tre uker har jeg gått og vært ute på denne hybriden min - det som ikke er verken gå eller jogge.
Har funnet meg ei sløyfe her hjemmefra, ned mot havet og opp etter kyststien - vi er fantastisk godt velsignet med denne kyststien må jeg bare si.
Fra havet følger jeg stien opp et pitte lite nivå, så fortsetter jeg på stien gjennom skogen - bortover, innover, litt opp og litt ned. Jeg må selvfølgelig følge stien med øynene hele tiden, for å unngå at jeg snubler i en stein, en kvist eller ei rot.
Det er godt å gå, det er godt å jogge de få meterne det forekommer og det er godt å være ute på hybriden.

Kroppen min der i mot, er ikke alltid enig med hodet i hva man opplever om det å være ute på disse turene.
Beina begynner ofte å prikke, spesielt høyre beinet. Når det prikker så starter det nede i tærne og fortsetter bak mot hæl, tar med seg ankelen og kryper oppover leggen og på det verste prikker det faktisk til og med nedre del av låret. Prikker og dovner bort mer eller mindre, jeg mister liksom følelse i beinet - og med det også litt kontroll over foten. Veldig ofte når dette skjer så har venstre beinet begynt å prikke ei tid før prikkingen i høyre beinet har nådd øverste del av legg og nedre del av lår... da er det bare til å kutte hybriden og legge seg inn på en slags intervall med rolig spasering og hybriden.

Ved et par anledninger nå har jeg vært inne i skogen, drøyt et par kilometer hjemmefra - og så kjenner jeg at kroppen ikke vil mer, den rett og slett bare vil ikke framover. Jeg fortsetter jo, men den hybriden jeg allerede driver med blir en enda mer kokko hybrid - da jeg går over fra mer eller mindre tripp-jogging, til musetripp-jogging hvor jeg må passe særs godt på beina mine, fordi jeg mer soper de etter meg enn løfter de. Jeg kan love deg at ikke ser det spesielt smart ut, ikke kjennes det spesielt godt ut - og det er ei lykke at jeg ikke pleier å møte på folk i skauen.
Når disse tilfellene slår til, er det bare tomt - rett og slett tomt. Hode er i svime, armene kjennes ut som dødvekt og beina oppfører seg på en måte som ikke lar seg forklare lett - hele kroppen skjelver på en måte på innsiden.

I går hadde jeg en slik runde, og for noen dager siden hadde jeg en helt sprø tur - da lurte jeg virkelig på om jeg bare skulle sette meg ned, eller legge meg ned i skogen - og hvordan jeg skulle komme meg hjem.

Hva skal jeg si?
Vel, musetripp-jogging tok meg hjem den ettermiddagen. Prikking, verking og nedsatt følelse i beina til tross - jeg kom meg hjem. Svimmel i hodet og skjelven i hele meg - jeg kom meg da hjem. Tom, helt peise tom på energitanken - men jeg kom meg hjem.

Det er sånn den er om dagen, kroppen min.
Jeg kan være oppe, være ute, være med på greier - og jeg går i senk etterpå. Det bare kommer, som lyn fra klar himmel - at jeg fysisk sett bare stuper... etter hvert lurer jeg naturlig nok på hva det kommer av, man skal da for farsken ikke bare stupe sånn uten videre.

I går kveld var vi hos naboene sammen med et vennepar.
Vi spiste deilig og lett spiselig middag sammen med god drikke - vi nøt med andre ord både vått og tørt i hyggelig selskap.
Barna lekte og frydet seg, de to største pusket seg hjem til spilling og alenetid - alt var helt topp. Ikke ble det sent heller, vi var hjemme og i seng til klokka var elleve om kvelden, og det er da ikke ei tid å snakke om i et sådant selskap.

I dag -
I dag fungerer ikke kroppen min igjen. Jeg har vært en tur ute med hunden, den ordinære sløyfen min ble kuttet ned med to og en halv kilometer - vi var hjemme etter i overkant av kun tre.
Allerede på vei hjemmefra og ned til havet før oppstigningen, den første kilometeren - kunne jeg kjenne at beina ikke fungerte. Da vi var kommet opp og skulle ta inn i skogen bestemte jeg meg for å korte ned sløyfen, kutte ut skogsstiene rett og slett. Likevel var det så vidt beina ville bære bortover og nedover, bortover og oppover hjem.
Etter at jeg kom hjem har jeg pusket litt rundt inne, siden har jeg dusjet og jeg har krøpet i seng til døsing og hodepine.
Nå sitter jeg oppe etter at lillemor hentet meg til å hjelpe henne med noe, men jeg kjenner at veien tilbake til sengen og slumring er kort - igjen har jeg ligget og kjent på det, det kjennes ut som om det er noe som ikke henger på greip i skrotten.

Vi får se videre -
Nå er lillemann hos kompisen på besøk, lillemor og konemor er ute med hunden en tur og leker seg - mens jeg skal opp og legge meg nedpå en stund... det kan jo være at man våkner opp til en ny og skinnende lørdag :-)


Skal man leve trenger man folk

 Hei dere. Tidlig morgen i smurfeland. Mens konemor, Jonathan og muligens hele Fuglevik og smedhusåsen sover, sitter jeg i sofa fremfor ovne...