torsdag 17. januar 2013

Nå sier det pang... eller ikke...

I går på vei hjem fra byen, sto jeg i lommen nede på innfartsveien og ventet på at motgående trafikk skulle passere så jeg kunne kjøre av veien.

Plutselig, kommer det en bil i mot meg - kjørende på midtdrabanten...

Jeg satt stiv i masken, kjente hjertet begynte å slå fortere og kjente en redsel komme - ikke smygende, men hoppende på meg...

Jeg var SIKKER på at vedkommede skulle komme rett i fronten min, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det - biler i mot gjorde det umulig å svinge av veien, og biler bak gjorde det umulig å kjøre mot høyre igjen...

Jeg bare satt og så på bilen som styrte mot meg, med tanker om at nå skjer det - nå er jeg ille ute.

Én eneste gang tidligere har jeg sittet med en slik opplevelse, det var sekundene før vi kjørte ut av veien for noen få år siden -

Denne gangen gikk det bra, plutselig igjen - drøye ti meter før bilen ville truffet meg, kaster vedkommede bilen inn i kjørebanen igjen og suser forbi meg.
...
Det hele gikk veldig fort, men det kjentes ut som en evighet å sitte der å se på - være midt i...
...
Jeg tror jeg hadde englevakt igjen jeg :O)

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige ...