søndag 27. desember 2015

rett til å ikke ha fri i disse høytidene

Jeg har gjort meg noen tanker i disse juletider...


Man drar fram sofa og legger seg nærmest under sengene... det skal vaskes og ryddes, pusses og gnis - alt skal være rent og skikkelig til jul.

Man finner fram dress eller kjole, finstasen skal på når man går inn i høytiden.

Man handler inn den beste maten man kan komme på, julefrokoster og solide julemiddager venter for høytiden.

Man tar inn juletre om det er hogget selv som hos oss i år, om det er kjøpt hos en ensom juletrehandler utenfor rema eller om man henter inn plasttreet fra i fjor, året før og året før der igjen kan hende også.
Treet pyntes selvfølgelig med lys og julekuler - i tillegg vil noen ha norske flagg og andre vil ha glitter, for egen del har vi gått for pynt som er laget av barna, av venner eller gitt oss av spesielle mennesker i livene våre - vi har med andre ord pynt som bærer en viss tradisjon og sjel med seg.

Man handler inn og gir bort gaver, i tillegg er det noen som lager gaver selv og gir bort. Gleden ved å gi er for noen av oss av større betydning enn å få gaver, for egen del er det en glede i å finne noe med en viss betydning / symbol som jeg kan gi i gave. Når det kommer til mine aller nærmeste som jeg er sammen med julekvelden, er det en enorm fryd i å se gleden og lykken i øynene når gavene åpnes.

Man går i kirken for å oppnå den helt særegne julestemningen, veldig mange av de som kan krype og gå - eller bæres, stiller opp i kirken på julaften for å få med seg julegudstjenesten. Mange steder kjører presten flere Gudstjenester rett etter hverandre for at alle skal få være med, det går liketil på klokka - en pulje ut mens den andre står klar på trappa og begynner å trenge seg inn i kirken før første pulje er helt ute... det gjelder å sikre seg sittplass i kirka som fylles til randen som aldri ellers.


For egen del er jula en veldig viktig høytid, der alt hører med;
Jeg er norsk med de tradisjoner og det som hører med rundt jul - hver eneste tradisjon har sin egen sybolikk, jeg elsker det!

Viktigere enn med tradisjoner og tilbehør er det at jeg er kristen.
Jula handler for meg om langt mer enn vask, god mat, juletre, gaver, julegudstjeneste og tradisjoner. Det begynte i en stall for mange, mange år siden - det er min virkelighet, det er min julehøytid og hva som legger grunnlaget for at jeg feirer jul.
Om vi feirer med storfamilien, med vår lille kjernefamilie som vi gjør for første gang i år, om jeg har vært på jobb eller om jeg er alene - Jula kan komme i mange innpakninger, det er likevel grunnen til julefeiringen som legger føringen for min høytid og høytidsopplevelse.

Likevel -
Jeg setter stor pris på tradisjonene våre, på hvordan vi har gjort høytiden til nettopp det - en høytid der man feirer med både hva man spiser, hva man har på seg, hvordan man pynter og gjør i stand, hvordan man gleder andre og blir gledet og ikke minst at kirken har fått så stor plass.

Når jeg ser omkring på samfunnet vårt kjenner jeg derfor en viss tristhet og fortvilelse.
Vi er nemlig i ferd med å dra unna steiner i byggverket for også julehøytiden vår som vi kjenner den gjennom mange år.
Vi har fått et stort fokus på religion- og kulturlikhet, på å ikke forskjellsbehandle, på at rettferdighet og likhet måles etter øyemål på hvordan vi fysisk kan se likhet målt med øynene våre.
Dette fokuset har etterhvert blitt så stort at det er i ferd med å dra unna viktige steiner i byggverket til det norske samfunnet vårt. Vi er i ferd med ikke å gi, men kaste i fra oss tradisjoner, kultur og religion - vi kaster rett og slett fra oss verdiene våre...

Hvorfor?
Det har jeg også lurt på - for å tekkes tilflyttere og andre trossamfunn, for at nye landsmenn ikke skal føle seg støtt, for at vi ikke skal være noe bedre, for at folk skal føle seg velkommen og hjemme... hva vet vel jeg...

Jeg kan ikke se for meg ett annet land i verden der man har gjort det samme som vi gjør i Norge, jeg kommer ikke på ett eneste land utenom Norge der representanter fra eksempelvis den muslimske befolkningen har gått ut og advart mot å bli mer muslimsk enn muslimene selv er.
Jeg kan heller ikke se for meg nordmenn i en muslimsk, hinduistisk eller hvilken som helst annen religiøs stat - der man med største selvfølge bygger opp fremmed religion og kultur, på bekostning av egen...

Hvorfor?
Man gjør nemlig ikke slikt - ikke om man har noe som helst respekt for eget folk, kultur, religion og arv.
At man ivaretar og verner om egen kultur og tro betyr ikke at man ikke skal gi rom for at folk kan praktisere sin tro og kultur i fred og fordragelighet, det må man nemlig forvente - fred og fordragelighet.

Personlig har jeg stor respekt for at vi er forskjellige, jeg har stor respekt for folks tro om det er kristendom, islam, buddhisme, jødedom, hinduisme eller hva det måtte være... liketil humanetikerne og ateistene får min respekt - fordi de er mennesker med samme rett til å tro på enten seg selv eller at det ikke er noe å tro på som jeg har til å tro at det er en Gud.

Jeg finner det veldig trist at vi er kommet så langt at barna våre nærmest må ha en skriftlig godkjenning til å være med på julegudstjenesten med skolen før jul - som det har blitt i vår iver etter tilrettelegging og redsel for å gi oss selv et fortrinn i eget land.
Jeg finner det veldig trist at vår religion gjennom mange år, kristendommen, er satt til side i undervisningen på skolen - fordi vi ikke må skape forskjell mellom vårt lands og andre religioner.
Jeg finner det trist at tradisjonsrike julesanger og religiøse høytider skal gjøres om, fordi de framstår upassende for andre trossamfunn.

Vi har feiret julehøytid, påskehøytid og pinsehøytid i landet vårt over mange, mange år.
Jeg har enda ikke opplevd et trossamfunn eller en religion som har stått fram og krevd sin rett til å ikke ha fri i disse høytidene eller til ikke å pålegges høytidstillegg når man må jobbe ei høytid med opprinnelse man anser som vas.

Neida-
Man krever barna fri fra deltakelse i alt som har med besøk i kirke før høytider, man krever de fri fra undervisning og man demonstrerer gjerne der man kan for å slippe enda mer.
At man tar i mot alle fordeler ved høytidene, for så å gjøre eksempelvis julesanger og høytiden med sitt budskap om til noe annet enn hva det er for egen tilpasning, framstår for meg som respektløst og uforståelig.
At vi sitter og ser på og lar det skje er nesten enda mer forunderlig.

Jeg har stor respekt for den muslimske dama i radio som sto opp for vår kristne arv og kultur i dette landet, som med største selvfølge sender med lapp til skolen om at hennes barn skal delta på skolegudstjenesten før jul - fordi hun har tro på at hennes egen religion er sterk nok, at hennes barn har godt av å lære om religon, kultur og arv i dette landet man bor i.
Jeg har stor respekt for den samme dama som sto opp for folk innad i egen religion med sin overbevisning, og igjen understreket at hennes tro skal makte å bære kunnskap om andre enn seg selv uten å bli truet.

Det er nemlig det ser du-
Å ha ei hjertens tro om det er innenfor den ene eller andre trosretningen er noe som skulle være sterkere enn frykten for andres tro.
Dersom man kan klare å være sterk i egen tro har man nemlig ikke noe å frykte om det er fra ateister, hinduister, muslimer eller kristne... eller noen som helst andre - liketil humanetikerne.

Jeg har tro for at i det man lar seg selv begynne å frykte andres tro og overbevisning, og det så mye at man ser seg nødt til å angripe ved enhver anledning der andres tro kommer til uttrykk - da har man lagt seg inn på en slitsom vei, en vei med manglende respekt og god grobunn for forakt og bråk.

Vi skulle i dette nydelige, norske landet, være glad for mangfoldet av kulturer og variasjoner. Samtidig skulle vi være langt mer bevisst vårt eget.
Det er helt feil etter min mening, at vi frarøver oss selv og våre barn både religiøs og kulturell arv som vi i praksis gjør mer og mer.

Jeg har til orientering ingenting imot at alle uansett bakgrunn har samme fri i høytidene, det understreker nemlig at høytidene er noe spesielt, er viktige, er nettopp høytidelige.











fredag 11. desember 2015

en god ting at det ikke er så mange twister som meg selv

Hvilken twist er du, har du tenkt på det noen gang?
Er du lakrisen, marsipanen, banantwisten (æææhk... tenker du kan hende nå...), kokosen..??

Om du ikke har tenkt på det, tipper jeg at du bruker litt tid til å tenke på det i alle fall etter at du har lest bloggen min i dag...


Sjefen kom inn på kontoret i dag.
Nå får vi se hvilken twist du er sa hun, før hun drysset pulten min med twist som hennes hyggelige ektemann har sendt med henne på jobb.

Hvilken twist jeg er spurte jeg undrende...
Ja sa hun, og fortalte at min kollega som sitter på et kontor i mellom oss allerede har fått sin twist - han er banantwisten.
Kan du tenke deg sa hun og pekte, den der... med banan..?

Jeg var den fortsatte hun, og plukket ut twisten som består av karamell med sjokoladetrekk...
Det var du vel svarte jeg, og hun undret seg noe før vi fant min twist - en twist som et lite, pitte lite øyeblikk fikk henne til å se på meg...

Jeg er nemlig den firkanta twisten med flytende karamell og nøtt inni.

Den der???
Ja, den der svarte jeg.
Hvorfor det spurte hun...
Fordi jeg er både firkantet, klossete, fyldig, myk i kantene, smakfull og ei nøtt svarte jeg.
Jaaaa, sa hun - du er det.
Jeg er forresten også lett å få øye på har jeg tenkt etter at hun gikk, samtidig som jeg godt kan overses også...

Enn meg da sa hun, hva er jeg?
Du sa jeg, du er hard - men smakfull, utholden, rund i kantene.
Sjefen har forresten ei nøytral utside også, man kan fort tro feil på innpakningen der altså... dessuten er karamelltwisten alltid til å stole på, har du tenkt på det noen gang eller?
Uansett hvor mye en sjokolade eller twist taper seg, du kan nesten alltid stole på at karamellen duger...

Hmmm sa hun så, undret seg videre og pekte i retning nedover i korridoren -
Hva med han karen der borte i gangen da?
Han sa jeg, han er sær...
Sær sa sjefen raskt og heftig spørrende i tonen...
Ja sa jeg, før jeg forklarte meg -
Han er det, jeg tror hun ga meg sitt stille samtykke om det før hun gikk.

For å utdype det litt mer -
Jeg har en fantastisk fin kollega i han borte i gangen, han karen som driver med forskning, som støtter seg til fakta og realiteter, det målbare og observerbare...
... jo, og i tillegg liker han ikke bare den musikken på radio som jeg sukker og stønner til fordi den er slitsom, han liker i tillegg banantwisten -
Tvisten som jeg kun vet en eneste person til som foretrekker, og det er min svigerbror som også er verdens flotteste kar - og en sær kar på sin måte igjen...

Jeg er glad vi har så mange forskjellige twister rundt oss - også de helt sære, de gjør nemlig en viktig forskjell i blant oss.
Sært er heller ikke negativt, jeg kan også være sær - noen kan det bare litt mer tydelig enn meg :-)

Det er også en god ting at det ikke er så mange twister som meg selv rundt meg -
både fordi det er nok med en av meg, men også fordi de da stikker av med mine twister fra sjefen sin pose...

torsdag 10. desember 2015

det er en god ting i å være forberedt på det uforberedte...

Badvasken blir ikke som du hadde tenkt, når du hører fra stua at man skal prate om hvordan man lager barn...
Situasjonen er som følger:
Seksåringen din har gått inn på NRK-super og funnet Newton sine episoder om pubertet, og nå skal man vite hvordan barna blir til... ved hjelp av bilder og forklaringer...

Man kan si badvasken gikk unna i full fart, her er det best å komme seg ut til lillemor og høre om hun ikke vil se på noe annet - og i alle fall sitte sammen med henne...
... vi endte opp med det siste...

Advarsel sa de da programmet startet, selv inne på badet kunne jeg høre advarselen om at det ville være noen voksne som ville bli flaue når programmet ble vist...
Ikke meg tenkte jeg, og det ble jeg heller ikke -
Jeg kunne likevel tenke meg at vi utsatte denne greien med tilblivelsen av barn litt... pitte litt i alle fall...

Det gjorde vi altså ikke -
Neida, vi ble sittende å høre om mannens kjønnsorganer og damens kjønnsorganer, vi fikk se modell av mannens kjønnsorgan og modell av kvinnens kjønnsorgan...
Vi ble omstendig skolert i hvordan man kliner, for det vil man jo gjøre når man blir litt større - og for å forstå dette riktig var vi heldig å se Newton-dama kline i seg en av de største tomatene jeg noen gang har sett...

Hvordan mannen koser med kjønnsorganet sitt og hvordan dama koser med sitt fikk vi selvfølgelig også høre... og se...

Flere ganger underveis;
Skal vi ikke se på noe annet nå lillemor, dette trenger du ikke å se på enda...
Nå finner vi noe annet du, vi kan se om det er noe barne-TV...
Hallo, nå er det på tide å bytte kanal...

Neida du-
Lillemor tviholdt i fjernkontrollen på andre siden av seg enn der jeg satt, jeg vil se på dette...
Samtidig var det litt æsj og noen spørsmål; blir det sånn, gjør man det, det ser ikke bra ut...

Da programmet som heldigvis ikke er så langt var slutt begynte lillesmurfen på et nytt spørsmål til meg
"eadni, måtte du og mamma..."

Lillemor  kom på julebrødet hun var lovet til kveldsmat og stoppet midt i spørsmålet sitt -
Skulle ikke jeg få sånn til kveldsmat spurte hun så i stedet, og eadni kunne svare henne raskt, enkelt og i tillegg bli effektiv med kveldsmaten;
"Jo det skulle du lille venn, kom igjen så går vi og ordner..."

Det er, tenker jeg, viktig at barna får skikkelige svar når de spør. Det er også hensiktsmessig at man ikke avskjærer de helt, når de absolutt vil se på disse greiene...
...
Det er likevel slik at jeg hadde sett for meg disse greiene i alle fall fem år fram i tid, litt julekvelden på kjerringa ble det derfor - og jeg kan slå fast at det er en god ting i å være forberedt på det uforberedte...




mandag 30. november 2015

de som eier tjenestene og selskapene blir spyttet og trampet på.


Det skjer rundt oss hele tiden -
Smule for smule, bit for bit, kakestykke etter kakestykke...

Offentlige tjenester og selskap selges ut til store, sterke, tilfeldige, innenlandske og for all del utenlandske selskaper - med det til felles;
De er alle private.

Måten disse salgene foregår på er rett avskyelig -
Der meningene og ønskene til det norske folk, de som eier tjenestene og selskapene blir spyttet og trampet på.

Jeg følger Aarebrot sin tankegang fullt ut;
Når tid skal det gjøres opprør mot galskapen, hvor langt skal dette få gå?

Det finnes sider på fjesboka, det er demonstrasjoner i hovedstaden og rundt om fra tid til annen -
Men hvor er det politiske Norge og hvor er det offentlige Norge med sine protetster??

Man skulle da for svingende kunne forvente at de samme folkene som ikke får papirer til gjennomsyn før saker skal avgjøres sier i fra, tramper i gulvet og protesterer - vi betaler de da for det..?


søndag 15. november 2015

... mangelen på respekt for at andre mener

Vi så det for ei tid tilbake siden, da det var terrorangrep i Frankrike...
Vi ser det i dag, etter et nytt terrorangrep i Frankrike...

Vi kommer helt sikkert til å se det igjen, ved nye terrorangrep enten i Frankrike, i Tyskland, I USA, i et av våre naboland eller for alt vi vet i Norge...

Bytt profilbilde, midlertidig riktig nok - likevel, vis din sympati til ofrene for den vanvittige terroren som herjer.
Folk gjør det, folk bytter profilbildet sitt - eller bytter og bytter, de legger i alle fall til farger og symboler ettersom hva det er som er greien.

Det er forresten ikke bare terror som gjør at folk endrer på profilbildet sitt, man gjør det også dersom det er politiske synspunkter og andre greier vi vil markere som anses viktige for oss. For litt tid siden var det regnbueflagget som var greien - i forbindelse med skeive dager og støtte til LHBT personer rundt om. Noen har faktisk beholdt regnbuesymbolet helt til nå, som det er de franske fargene vi skal omgi oss med.

Jeg har stor respekt for franskmennene, har stor empati for det de gjennomgår der nede nå om dagen. For under fem år siden var det vi nordmenn som satt og kjente på den grusomheten som terror bringer med seg - både hva følelser, opplevelser, fakta og ideologi angår... det er ikke vanskelig å ha empati med andre offer for terror.

Noe i meg kan likevel ikke stoppe og undres -
Hva med de land som lever i terror?
Dag og natt, uke etter uke, måned etter måned... år etter år...

Barn fødes inn i og eldre dør ut av terroren...
I mellom de barn som fødes og de eldre som dør fra terroren, er det utallige mennesker som lever i og som drepes av terror...

Det er forferdelig tragisk når samfunn blir angrepet og slått ut av en spesifikk og grusom handling som et terrorangrep er, jeg får meg likevel ikke fra å spørre -
Hva er det som gjør dette i behov for så mye større oppmerksomhet, handling og debatt enn det faktum at mennesker faktisk lever midt i en konstant terror?

Terror er terror, det er forkastelig, det er grusomt, det er umenneskelig, det er drepende og det er traumatiserende.
Det kan godt være jeg som er helt merkelig skrudd sammen, men i mitt hode er det slik at selv om handlingen i Frankrike nettopp er grusom, og uansett annen spesifikke enkelt angrep er like forferdelig - så er det flere eksempler på land med mennesker som opplever nettopp den konstante terroren -

Hvor er alle profilbilder i sympati med disse menneskene?

Igjen, jeg er kan hende skrudd litt rart i hop - men for meg ville det være mer naturlig med en symbolsk greie som sa noe om empati til land som konstant må forsvare seg mot terror -
Syria, Israel, befolkning i deler av Irak og en rekke andre folk...

Synagoger og jøder blir angrepet verden over,  mens vi har historien fra andre verdenskrig som burde si oss at dette en gang allerede har gått veldig galt - som burde få noen alarmklokker til å ringe for oss med tanke på eskalering av nettopp jødehatet og jødeforfølgelsen.
Hva har disse handlingen gjort med oss?
Hva er det som gjør at vi, med unntak av noen få kjente stemmer i media, sitter stille og ser på nettopp disse handlingene?

Når det kommer til LHBT, politikken i den forbindelse og menneskene - må jeg si at jeg har stor respekt for, empati for og innlevelse også her, og det skulle jo bare mangle ettersom jeg faktisk er lesbisk selv, og del av en regnbuefamilie.
Det har likevel ikke vært noe flagg på mitt profilbilde, så er det også bare nevnt.

Heller er jeg kjerringa mot strømmen og tenker man er i ferd med å kjøre over både kirke og den kristne religion, jeg må si kristne religion - det er nemlig den eneste religionen man drister seg til å utfordre slik jeg ser det... jeg kan ikke si meg enig i denne overkjøringen av menneskers tro og identitet, ergo er dette heller ikke noe jeg vil blafre ut over profilbildet mitt.

For å koke alt ned til en oppsummering mot slutten her -
Det er mye man kan si ved å bruke enkle symboler eller farger, sosiale medier er både veldig tilgjengelig og ikke minst synlig sted å vise hva man tenker og mener.
Likevel -
Jeg skulle ønske man tenkte grundig gjennom hver sak man kaster seg ut på, det tror jeg nemlig ikke alle gjør.
Og til sist, bare så det også er nevnt -
Jeg har stor respekt for alle som har formidlet sin empati gjennom farger og symboler på fb og andre steder, jeg har og stor respekt for forskjelligheten i meninger og synsinger...
... mangelen på respekt for at andre mener, synser og tror annerledes er vel nettopp det som gjør at vi sitter med ymse terror og elendighet som vi skal synse, mene og vise at vi har empati for gjennom symbolske handlinger...




fredag 30. oktober 2015

er kjærligheten i hovedsak, eller i sin helhet faktisk, går fra en voksen person til en gjenstand eller sak... sært nok, men reelt.

Noen kjærlighetsforhold kommer og noen går, de fleste er gode mens mange er heller det motsatte, noen kjærlighetsforhold er ulykkelige, mange er lykkelige mens atter andre verken er varme eller kalde...
Noen kjærlighetsforhold skulle aldri ha forekommet, mens andre igjen skulle kommet lenge før...
Noen kjærlighetsforhold er veldig kortvarige, mens noen varer livet ut.

De fleste kjærlighetsforhold, i alle fall de sunne, strekker seg mellom to voksne personer. I tillegg finnes det kjærlighets forhold der kjærligheten i hovedsak, eller i sin helhet faktisk, går fra en voksen person til en gjenstand eller sak... sært nok, men reelt.

Hvor vil jeg så med alt dette vrøvlet om kjærlighetsforhold?

Jo-
Jeg husker min første forelskelse, min første kjærlighet og kan så absolutt også si noe om mitt livs kjærlighet - en kjærlighet som ikke på noen måter kan beskrives fullt ut, det er noe man bare kjenner til gjennom erfaring...
I tillegg har jeg en egen greie for biler må jeg vel si, om enn ikke akkurat kjærlighet... Jeg har en egen greie for smurfer og jeg har en egen greie for gode kaker...

Hva mer?
Jo det skal jeg si deg - jeg har om ikke et kjærlighetsforhold, så i alle fall noe som ligner - en sterk binding, følelse for og nærhet til min egen fagorganisasjon... hvor sprøtt er ikke det?

Hva mener jeg med det?
Det har for meg alltid vært en naturlig ting å være organisert, det har for meg alltid vært rett - vært noe jeg har sett på som ansvarsfullt og bra.

Jeg har vært organisert i NSF fra jeg var student, og blitt der på tross av vurdering om utmeldelse for årevis siden.
Etter hvert har jeg begynt å sette meg inn i organisasjonen - hvem er vi, hva er vi, hvorfor er vi, hva er poenget med å være medlem der, hvilke alternativer finnes osv...
Etter at jeg begynte å sette meg inn i organisasjonen har jeg begynt å engasjere meg; ble tillitsvalgt med full fart videre inn som hovedtillitsvalgt og har både lært å kjenne NSF enda dypere, fått et enda større fagfokus og jeg har lært masse om meg selv.

Nå da?
I forbindelse med flytting har det blitt ny jobb på meg, og jeg opplever altså for første gang på flere år at jeg er havnet inn i ei boble av usikkerhet, tilblandet noe frustrasjon og enda litt undring over organisasjonen min...

Har du noen gang opplevd at du er i et kjærlighetsforhold som tar slutt?
Om du har det, kan du da huske en fase der du gikk rundt og undret deg på ting som ikke stemte, på usikkerhet, på om du var på rett plass eller ikke..?
Har du noen gang tenkt disse tankene, samtidig som du kjenner at du ikke kan se for deg at du skulle være med noen andre heller?

Jeg er en enkel sjel, som liker og visualisere ting for meg selv - da blir det liksom litt enklere...
NSF har vært min organisasjon i årevis, jeg har et oppriktig hjerteforhold til NSF... På samme tid har jeg begynt å spørre meg selv hva jeg får ut av det der jeg er nå, jeg kjenner meg usikker og jeg tenker på hvilke alternativer jeg har... er jeg på rett sted eller ikke..?

Om jeg skal fortsette visualiseringen min litt her -
Fagforbundet organiserer sykepleiere de også, om enn ikke så mange... det samme gjør akademikerne, og lederne...
Likevel, jeg må erkjenne det at jeg kjenner litt på samme greien ved å se for meg et forhold mellom meg og eksempelvis fagforbundet som jeg ser for meg at jeg skulle være i et forhold med en mann - det er med gufs og hutte meg tu... ikke noe jeg kan forestille meg egentlig, uten at jeg skulle være i svime eller på annen måte utilregnelig når et slikt forhold ble igangsatt...

Altså-
Jeg kjenner at jeg pr. nå kommer litt til kort i organisasjonen som ligger mitt hjerte nærmest, samtidig kjenner jeg en sus av ubehag og får frysninger med tanken på å bryte opp dette forholdet som både har vart lenge og som jeg ikke kan se for meg at jeg skulle leve foruten...

Det er ganske rart, og fasinerende, hvordan vi er skrudd sammen med tanke på tilknytning, følelser, vaner osv...
... kanskje er vi rett og slett bare skrudd..??



onsdag 23. september 2015

jeg velger hvordan jeg vil forholde meg til det som skjer meg..."

Har du en svigermor?

Du har kan hende et sånt hespetre av ei svigermor som legger seg bort i alt og alle?
Som blander seg bort i alt fra hvordan du vasker tøyet til hva du gir ungene av mat og hvordan du koker poteter?
Kan hende har du også ei svigermor som dukker opp både når det passer seg og når det ikke passer seg, og ikke minst - ei svigermor som har en mening om alle ting, meninger som irriterer deg grenseløst...

Om du har noe som helst kjennskap til svigermoren beskrevet over er du skikkelig uheldig og jeg synes synd om deg, ikke kan jeg forstå deg heller - jeg har nemlig en hatt gleden av å ha en helt annen svigermor.

Det er i disse dager et år siden min svigermor døde, det har vært et rart år - som alle "første året etter at man døde år"

Ungene har vennet seg til at de ikke har en bestemor, samtidig er de glade for at de har tanta si - hun er jo nesten som en bestemor sier de...

"Jeg ringer mamma og spør om det..."
"Nei, det går ikke an å ha det sammen med det..."
"Joda, det går an å ha det sammen med det..."
"Men du sa i sta at det ikke går an å ha det sammen, hvorfor går det nå - har du snakket med mora di?"
"...Jaaa, jeg pratet med henne i går - da sa hun at man godt kan blande disse..."

Det har ikke vært noen telefoner det siste året -
Ikke for å høre om det går an å ha kålrabistappe sammen med røkt torsk, ikke for å høre om man kan blande vaffel og gulost, heller ikke for å høre hvordan det står til verken med middagen eller med helsa - svigermor har ikke vært der, det har vært svigermortomt og det har vært tomt i huset til svigermor og svigerfar...

"Først drar vi og hilser på bestefar, så drar vi og besøker bestemor på kirkegården og sier gratulerer med dagen..."
Lillemor og årets 17 mai - bestemor med.


Livet løper videre, også etter at noen har dødd - heldigvis.
Det er snart tretten år siden mamma døde og det er et drøyt år nå siden svigermor døde. Man blir aldri klar for å miste en man er glad i, aldri... men man kan bli klar til å gå videre i livet.

Det er ikke slik at livet stopper opp - om man ikke lar det gjøre det.
Det er ikke slik at alt faller sammen når noen dør - selv om det kan oppleves slik.
Det er slik at man kan bli stillet ovenfor noen endringer, når noen man er glad i dør.

Det fødes og det døs mennesker, hele tiden - det er livet, det er menneskeheten.
Stort sett fødes det babyer, ikke bare stort sett - foruten om de som fødes på ny er det faktisk bare babyer som fødes...
Der i mot er det stort sett eldre mennesker som dør, med noen unntak... dessverre.

Hvordan vi velger å forholde oss til disse bedrøvelige, kjedelige, vonde og traumatiske dødsfallene er et valg vi må gjøre...
Det bedritne er at vi faktisk må forholde oss til realiteten med livet - fødsel og død, det eneste vi er sikker på at alle skal gjennom.
Det gode er at vi, ved at vi må forholde oss til disse tingene, er heldige og er i livet - vi er her fortsatt, og det er opp til oss hva vi tenker å gjøre med det.

Jeg sier på ingen måte at det er en enkel sak bare å gi slipp og gå videre, det er det nemlig ikke - aldeles ikke.

Ei veldig fornuftig og søt jente sa en gang følgende til meg (som var sagt av noen andre til henne før meg, av noen andre til noen andre før det, og av en helt annen kar til og begynne med):

"Jeg velger ikke selv alt hva som skjer meg i livet, men jeg velger hvordan jeg vil forholde meg til det som skjer meg..."

Det er noen kraftige og saftige ord om man gir seg selv anledningen til å smake litt på de.

Jammen sant vet jeg at det har skjedd meg litt av hvert i livet på både godt og vondt - mye vondt, men også mye godt.
Jeg er overbevist om at dersom jeg ikke hadde gjort noen bevisste valg i etterkant av vonde opplevelser i livet, så hadde jeg gått glipp av veldig mye - om ikke det aller meste av de virkelig gode tingene i livet mitt - sånn er det.

En annen fornuftig person, dette en ung og flott kar, sa en gang dette til meg:
"Noen ganger kan det være at man må ta til med å rense vonde og åpne sår, det vil alltid være smertelig vondt. Alternativet er at man blir gående med såret fordi man ikke våger eller vil begynne og pirke bort i det, da ender man gjerne opp med at såret blir betent og det må langt alvorligere virkemiddel til for å få bukt med elendigheten."
Han fullførte: Det kan være bedre med en kortvarig og mer intens smerte, enn en langvarig og stadig gnagende smerte - som ofte ender i større og mer alvorligere prosesser."

Kloke ord fra kloke mennesker -
Moi-Bente og Jarle, dere har gitt fra dere gullkorn!

Jeg er glad og takknemlig for de årene jeg fikk gleden av å kjenne min svigermor, den beste man kunne tenke seg.
Enda mer er jeg faktisk glad for de få årene som ungene fikk gleden av å ha bestemoren sin - den lune, gode, snille, hjertelige, varme, rettferdige og åpne bestemoren sin... De fikk ikke ha henne så veldig lenge, men lenge nok til at de har fått gjort seg minner om henne - bilder i hodet, episoder, høytider, spesialiteter osv...





lørdag 12. september 2015

jeg skal bli statsminister.

http://www.dagbladet.no/2015/09/12/nyheter/politikk/krig_og_konflikter/41066252/

Ungene og jeg satt og pratet om flyktningesituasjonen ved kveldsmaten i går -
Hva vil det si å være på flykt, fra hva, hvorfor?
Hvem er det som flykter - voksne, barn, eldre, babyer, enslige barn...
Hvordan kommer de som er på flukt seg fra sted til sted - båt, bil, buss, trailer, fly, til fots...
Hvordan agerer myndigheter og folk som representanter for land man flykter til?

Det var mange tanker som gikk gjennom hodene på småsmurfene i går, og jeg kan ikke stoppe å undre meg over verken ordforråd eller klokskap i de små kroppene.

Lillemor satt med tårer i øynene og hørte på en stund før hun tok bestemt til ordet, gestikulerte en hel del med hender og hode og gjorde det veldig tydelig;

"Når jeg blir voksen skal jeg bli sjef i landet, jeg skal bli statsminister. Når jeg blir statsminister skal de menneskene som er på flukt og trenger hjelp få komme til landet vårt, jeg skal si at vi må sørge for at de får et sted å bo og at de får spise".

Lillemor mer eller mindre gjentok seg selv flere ganger, med hva hun skulle gjøre når hun blir statsminister - om man er på flukt på bakgrunn av religion, krig, helse, hvem man elsker eller hva det måtte være - om det er fare for liv og helse til folk - lillemor har en tanke for det meste;

"Om det kommer ei jente til landet vårt når jeg er statsminister og sier hun må flykte fordi hun ikke vil bli tvangsgiftet med en mann - fordi hun ikke var forelsket i han, når han ikke hadde så vakkert hår, og heller ikke så fine øyne... eller smil... da skulle jeg si at hun kan bli i landet vårt og gifte seg med den hun elsker..."

Lillemann hadde også sine tanker omkring dette, riktig spennende!! Han lurte på hva vi ville gjøre dersom det kom et barn på døra til oss som hadde flyktet, og ikke hadde noe sted å være... ville vi tatt det inn?
Lillemor sa med tårer i øynene at dersom det kom noen på døra med behov for ei seng, kunne de få rommet hennes og hun kunne ligge i storsenga... du hører det...

Etter noen runder om mennesker på flukt, reisemåte, tilfluktsland, velkomst osv. pratet vi litt om hva som er reelle ting for oss å gjøre - her var lillemann vår, den praktiske og administrative karen, raskt frampå...
"Jeg skal snakke med Signe, som er læreren, så kan vi ta med klær vi ikke bruker til skolen, da kan vi gi disse til ungene som kommer til Norge og ikke har så mye klær eller penger".

Lillemor fortsatte på brorens utspill;
"Ja, og jeg kan se på de klærne som er blitt for småe som jeg ikke vil noen skal ha, fordi jeg er så glade i de, da kan jeg gi de bort likevel til noen som trenger de..."

En noe merkelig samtale ble dette, merkelig og givende, rørende og sterk... Det ble noen susser på deilige små smurfer som i all sin hjertelighet, omsorg og empati ba om fortsettelse etter fortsettelse på samtalen...

Vi avrundet med å snakke litt om hvor heldige vi er i landet vårt, hvor priviligerte vi er i forhold til veldig mange andre - at dette er goder vi har som vi må verdsette og ta vare på. For eksempel er vi heldige som har ikke bare eget hus, men egne rom og egne senger med dyner og puter - vi skulle være takknemlig og glade for det, og legge oss fint om kvelden - det finnes nemlig mange som ikke har verken dyne, seng, eget rom eller et hus å sove i...

Trenger jeg si at ungene var som engler ved leggingen i går?


lørdag 8. august 2015

et ubesvart og uberørt spørsmål..

Det står mye i media fra tid til annen om diverse forskningsresultater og undersøkelser,


http://forskning.no/2015/02/barndommen-slar-tilbake

"Det finnes mange som har opplevd kun en brøkdel av det du har opplevd og som ikke klarer verken utdanning eller jobb, som går ut og inn av institusjoner, som er trygdet og avhengige av et hjelpeapparat. Psykologen fomlet med penna hun holdt i hånden, mens jeg selv tviholdt på jakken jeg hadde lagt i fanget mitt".

Ordene sitter spikret i meg den dag i dag, om enn ikke fullt så bokstavelig som da de ble sagt for tyve år siden - så i alle fall like alvorlig.

Jeg gikk fra psykologen den dagen med enda mer å tenke på enn da jeg gikk inn til henne, en fantastisk empatisk og hjertelig psykolog forresten - hun inspirerte, var kritisk, utfordret, satte krav og grenser, var empatisk og myk.

"Det skal ikke være meg, det blir ikke meg" tenkte jeg, og videre "Jeg skal ha en utdanning, jeg skal ha noe å si over både hvordan livet mitt skal se ut og egen inntekt - jeg har ikke tenkt å ende opp hjemmeværende prisgitt trygdesatser".

Jeg satte meg et mål den dagen, eller to mål egentlig;
Utdanning og jobb / egen inntekt.

Veien fra jeg gikk ut av Hanne Konradsens kontor den dagen og fram til i dag har bydd på utfordringer av forskjellig art, har vært temperert, har vært slitsom og vond.
Veien har også vært inspirerende, lærerik, fasinerende, lett og god.

Jeg har nådd målet mitt -
Jeg har utdanning og jeg har jobb.
For hver gang det dukker opp nye forskningsresultater som viser ett eller annet om hvor dårlig det går med personer som.., hvor mange som opplever.., hvor mange som blir avhengig av.., hvor mange som ender på trygd.., hvor mange som ikke klarer full jobb.., hvor høyt sykefraværet blir blant personer som har... osv, osv -
For hver gang det dukker opp noe som starter lik det over eller på lignende måte, kan jeg sende et takknemlig sukk oppover mot toppetasjen over at jeg har stått han av - at slit, svette, tårer, utfordring, våking, tillit, målbevissthet og utholdenhet har betalt seg. Jeg har også stor tro på bønnens ubeskrivelige og uforståelige kraft, og er overbevist om at jeg har vært båret fram i bønn fra jeg var veldig ung.

Jeg har satt meg noen mål og jeg har oppnådd disse.
Jobben mot målene har vært min, det som satte meg i gang og har ivret meg fram har vært uttalelsen til den nyutdannede psykolog Konradsen for mange år siden...

Forskning kan vise så mange helt klare sammenhenger den bare vil, logiske sammenhenger om man tar utgangspunkt i diverse kloke hoder som har gått framfor og beskrevet menneskesinnet, det sårbare menneskesinnet i utvikling - og hvor sårbarheten ligger på de forskjellige utviklingsstadiene.

Det forskning ikke har sagt noe om til nå, og som er desto mer interessant enn å slå fast det man ut fra utviklingspsykologien kunne anta og slå fast alt før forskningen, tenker jeg er hva det er som gjør at løvetannbarna klarer seg - det er nemlig et interessant spørsmål.
Hva er det som gjør at lille Ole øverst i gata og lille Kari på landet klarer seg så bra sett opp mot både søsken med samme utgangspunkt eller andre i samme type miljø?
Hva er det med enkeltpersoner som gir de styrke til å stå gjennom noe som de aller fleste går under av?

Er du sikker på at du har angst spurte konemor meg om for ei tid siden, det er nemlig lite som kan tyde på det når man ser på hva du jobber med fortsatte hun.
Jeg tror jammen sant jeg har mer angst enn du har sa konemor også for ikke så veldig lenge siden, og det uten at jeg i det hele tatt har påvist noe angst fortsatte hun.

Det går an -
Det finnes en vei ut, man må ikke ende opp i statistikken over de som i følge forskningen var ventet og skulle gå skeis med, ikke var overraskende kommet på skråplan, som lever med depresjoner og personlighetsforstyrrelser eller hva det måtte være man finner ut...
...
Hvorfor noen der i mot ikke kommer i statistikken er et ubesvart og uberørt spørsmål...




onsdag 5. august 2015

Mobilen skal aldri få ta over plassen til barna mine, konemor, venner, jobb eller hva det måtte være for nødvendighet.

Hvordan er det med deg og mobiltelefonen din?
(jeg går ut fra at du som leser bloggen min er over ti år - og med stor sannsynlighet har din egen mobiltelefoner som i alle fall nesten absolutt alle over ti år har i dag).

Kikker du ofte på mobilen din, sånn at du tar den opp av lomma og sjekker for meldinger... eller facebook kan hende?
Er mobilen din det første du tar i om morningen når du våkner, ikke bare for å stoppe vekkeklokken - men også for å se om det er kommet sms, mms eller er noe nytt på facebook?
Tar du ofte fram mobilen når du er på jobb eller skole - ikke bare for å se hva klokka er, men for å sjekke etter meldinger, mms eller facebook?
Når du er på besøk, bruker du mye tid med øynene nede i mobilen når du er på besøk hos noen?

Som jeg var inne på helt i starten - det er ca ingen mennesker igjen mellom 10 og 80 år som ikke har en mobiltelefon i dag.., og til en hver tid vet hvor de har den...

Hjemme opplever mange at kjæresten, konemora, mannen eller hva man måtte ha boende under samme tak, bruker ganske mye tid i løpet av en dag på mobilen.
Hvor langt ut på dagen går det for eksempel før du kan observere halvdelen din ta mobilen i hånd - når man er påkledd og klar til å dra på jobb, ikke før etter jobb eller kan hende før man er ute av sengen?
Hvor sent observerer du den samme halvdelen (nå går jeg ut fra at du har en og samme halvdel...) når denne holder mobilen i hånd siste gangen før dagen er omme?

Når du kommer på jobb -
Hvor mange av dine kollegaer, eller hvor stor prosentandel av dine kollegaer (noen har tross alt bare en eller to kollegaer), ser du med mobiltelefon minst en gang i løpet av dagen?
Hvor mange av disse ser du med mobilen minst fem ganger i løpet av dagen?
Hvor mange ganger ser du selv på mobilen i løpet av en arbeidsdag?

Ved besøk -
Hvor mange ganger ser du besøket ditt enten prate i mobilen, tekste, sende bilde eller bare holde på med mobilen?
Hvor mange ganger tar du selv fram mobilen når du er på besøk?

Hvordan er det i smurfeland?
Vi bruker mobilene som vekkeklokker her i huset, og må nødvendigvis både se på klokken og stenge vekkeklokken når den ringer... i alle fall etter fire - fem varsler...

For egen del stenger jeg vekkeklokken når den ringer, i alle fall etter tre - fire varsel, og står rett opp og på badet. Hva konemor gjør er jeg faktisk usikker på, men etter tidsbruken og bedømme vil jeg tippe hun gjør omtrent det samme... de gangene jeg blir liggende - stort sett er jeg oppe først.
Når det kommer til kvelden og om jeg skal være ærlig, noe som jo er hyggelig i en blogg, så er det veldig ofte at værmeldingen eller facebook er noe av det siste jeg for egen del ser på før jeg snur ryggen til konemor. Hva jeg ser hos henne før jeg snur meg er rett som det er en mobil, desto oftere har det vært en roman av noe slag (da får jeg så lite oppmerksomhet at jeg enten ser på mobilen eller snur ryggen til og begynner snorkingen).

På jobb du, der er det interessant...
Da jeg jobbet et sted for ei tid siden kom det plutselig opp ark på veggen med påskriften "nå er det ikke lenger tillatt med bruk av mobil i arbeidstiden". Hva er dette slags sted tenkte jeg som da var ganske nytilsatt, dersom man ser seg nødt til og henge opp beskjed om at det ikke skal være tillatt med bruk av egen mobil i arbeidstiden.
Det jeg hadde observert nemlig, var at noen hadde hyppige og dels grundige tilsyn av mobilen mens de jobbet. Noen hadde så grundige tilsyn av mobilen at de satt med den ved et bord, for seg selv, i stedet for å bruke tid til sosialt samvær med gamle fru hansen og herr olsen.

Jeg er av den formening at når man er på jobb tilhører tiden arbeidsgiver. Det er ok at man har mobilen med seg på jobb tenker jeg, men den kan ligge i vesken i garderoben eller hyllen på vaktrommet, på kontoret eller hva det måtte være - man trenger ikke løpe rundt med den. Jeg er overbevist om at mobilen stjeler ganske mye tid i løpet av en arbeidsuke, som egentlig tilhører arbeidsgiver, produksjon, helsetjenester, kollegaer eller hva det måtte være.

Jeg selv da?
Mobilen er med meg på jobb, og ettersom jeg er sykepleier ligger den stort sett i hyllen på vaktrommet uten ringelyd. Tenke seg til for en bakteriebombe om jeg drar rundt på den, for ikke å snakke om hva jeg måtte dra med meg hjem.
Jeg sjekker mobilen flere ganger på dagen - med tanke på barna, barnehage og skole. Det er likevel slik at dersom noe skjer, kan man ringe direkte til jobben eller til konemor (som har kombinert jobb /privat mobil).

På besøk, den kan være litt kinkig...
Dersom du har besøk som sitter og kikker ned på mobilen i større eller enda større grad, hva sier det deg?
Kjenner du at du får et kikk og velbehag som sier, yes - nå har vi det koselig, jeg er en hyggelig vert?
Kjenner du at du blir noe usikker og får en ubeskrivelig opplevelse i magen som peker i retning av rastløshet, usikkerhet, at du ikke strekker til som vert..?
Blir du lett og glad til sinns, eller kan det hende du kjenner du blir litt oppgitt og kan hende også frustrert med utspring i hva du kjenner?

Vi har noen ganger hatt besøk av personer som sitter drar mobilen opp og ned av lommen. Vi har hatt besøk av personer som sitter med mobilen mer eller mindre fra de er inn døra og til de er ute av døra igjen og vi har hatt besøk av personer som av spesielle grunner ser på mobilen fra tid til annen - type sykdom i familie osv.
Det gjør noe med en, det gjør noe med meg, når jeg har en gjest som ikke klarer og la mobilen bli i lomma eller ligge på bordet. Jeg kjenner det blir kaotisk inni meg, jeg blir usikker - jo mer opp og ned med mobilen, jo mer usikker blir jeg. Ut i fra usikkerheten og kaoset inni meg kan det hende jeg også blir dels oppgitt, og irritert. Heldigvis er det sjelden jeg både opplever en gjest som ser mer på mobilen enn meg og med det sjelden jeg trenger å kjenne på irritasjon i forhold til det.

Jeg selv da, hva gjør jeg?
Når jeg går på besøk har jeg naturlig nok mobilen med meg, samtidig som jeg er veldig bevisst på at den ikke skal opp og ned.
Jeg har den tilgjengelig dersom det er nødvendig at jeg er tilgjengelig, utover det ligger den i lomma - for meg er det noen sperrer i forhold til dannelse, vane, uvane, nødvendighet og grensesettinger som gjør at det blir feil for meg og blande mobilbruk med det og gi av meg selv og ta del i det sosiale ved et besøk.

Jeg har gjort en avtale med meg selv;
Mobilen skal aldri få ta over plassen til barna mine, konemor, venner, jobb eller hva det måtte være for nødvendighet.



tirsdag 4. august 2015

det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokus

Det går litt i rykk og napp med bloggen min for tiden -

Flytting med pakking og annen forberedelse, reise til nytt sted, nytt sted med nytt hjem, nye omgivelser ute og inne, ny skole for barna, ny SFO, ny jobb...
Det er så mange inntrykk som skal både mottas og bearbeides for hele gjengen, likevel kan hende mest utfordrende for de minste.

Midt i flyttingen, midt i styret, midt i kosen, midt i kaoset, midt i alt egentlig - har bloggen ligget vagt i tankene med tilhørende spørsmål, hva skal jeg blogge om og ikke minst - NÅR skal jeg blogge?

Forrige måned var vi i Oslo og så på homoparaden, og jeg tenker jeg vil dele noen tanker rundt regnbuen med dere - ikke med utgangspunkt i Noah og regnbuens opprinnelse, men med utgangspunkt i regnbuen slik den brukes som symbol på regnbuefamilier blant lesbiske og homofile. Dette er selvfølgelig mine tanker rundt det hele, hvordan jeg velger og se regnbuesymbolet i denne sammenhengen og hvordan jeg velger og forholde meg til hva jeg ser.

Det er slik at regnbuen har blitt et symbol på familier som består av to mammaer eller to pappaer, eller to mammaer og to pappaer - familier der ens foreldre er samkjønnet rett og slett.

Etter hvert har man fått en utstrakt symbolsk bruk av regnbuen av typen regnbuebodyer til babyer, pyjamaser, joggedresser, luer, votter, paraplyer, flagg og hva det ikke måtte være.
Undringen til personen i denne gruppen var rett og slett så enkel som hvorfor man velger en så hyppig bruk av regnbuesymbolet og enda mer hvorfor man velger å kle barna sine i regnbuefarger og symboler?
Jeg oppfattet spørsmålet litt sånn at man overfører ens eget behov for synliggjøring av regnbuen og det å være en regnbuefamilie over på barna, og med det igjen på en måte pålegger barna å være bærere av et budskap de i realiteten har liten eller ingen kunnskap om eller forståelse for.

Det er vel unødvendig og si at reaksjonene på spørsmålet denne personen stilte ikke lot vente på seg...
Jeg leste en del av kommentarene tilhørende spørsmålet, og vet du - det er rett veldig mange som mener noe om akkurat dette, i alle fall innenfor gruppen lesbisk og homofile. Jeg skal ikke bruke mye tid eller plass på å gå inn i hva som var kommentert, heller se på hvordan spørsmålet og kommentarene påvirket meg selv.

Det var et interessant spørsmål synes jeg, og begynte straks og tenke mer på det.
Hva gjør jeg, hva gjør vi?
Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Er dette noe vi er bevisste på?

Tenke, tenke - driver vi og kler barna våre i regnbuefarger?
Svaret er nei - heldigvis skulle jeg nært si.

Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
De vet faktisk en del om det, fordi vi ved gitte anledninger har brukt tid på å snakke med de om nettopp dette - oftest etter at de eller en av de har bragt tema på banen.

Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Når det faller seg naturlig snakker vi om nettopp hvorfor de har to mammaer og ingen pappa. Når det er faller seg naturlig snakker vi om kjærlighet mellom to voksne mennesker - gutt og jente, jente og jente eller gutt og gutt.
Vi snakker om at mann og dame kan få barn sammen, at man trenger en mann og en dame - og vi snakker om at når man ikke er mann og dame men to damer, må man likevel få hjelp og det krever mer planlegging og hjelp.
Vi snakker om at de familier som består av to mammaer eller pappaer kalles regnbuefamilier, at det ikke er annerledes enn andre familier bort sett fra nettopp hvem som er kjærester. Vi snakker om at barn til for eksempel to damer som hos oss ofte er både ønsket og planlagt veldig lenge.

Vi snakker med barna våre om disse tingene for at de ikke skal bli uten svar når de spør. Vi snakker med de for at de skal oppleve seg sett og hørt når de undrer, for at de skal oppleve at det er okey og undres på disse tingene, for at de skal få svar på det de legger merke til som skiller seg ut fra normen rundt de.
Vi har stor tro på at barna mestrer både praten og kunnskapen de får gjennom disse samtalene, og vi har tro på at de styrkes og modnes til selv og svare når tiden kommer til at de mottar disse spørsmålene direkte selv - i dag er de nemlig enda så små at vennene deres og andre spør oss om det de lurer på.

Er dette noe vi er bevisste på?
Ja.
Vi er bevisst at vi er en familie som ikke sklir direkte inn under normen med mamma, pappa og x-antall barn.
Det er noe med det at mann og dame er skapt slik at de sammen kan skape et barn, det vil aldri samkjønnete par gjøre - ergo vil man skille seg ut, alltid.
Det er noe med det at mann og dame er majoriteten blant oss - har alltid vært og vil alltid være, det vil man aldri kunne gjøre noe med (ikke er det noe poeng i og skulle gjøre det heller).

Jeg tenker det er behov for å være seg bevisst regnbuefamilien - for å vite hvilken gruppe man snakker om, for å tydeliggjøre de forskjellene som har vært, er og alltid vil være der. Jeg tror det er behov for betegnelsen regnbuefamilie for vår del som voksne representanter for disse familiene, og jeg tror det er en fordel for barna som vokser opp og blir ungdommer og unge voksne at de har denne betegnelsen.
Det betyr ikke at jeg ser behov for å klistre en regnbue i panna på alle barn og unge av regnbuefamilier, rope ut at man er en regnbuefamilie eller legge lapp i postkassa til alt av naboer og venner.
Hver enkelt får se sitt behov for hvor høyt man trenger å heise regnbueflagget, noen har kanskje nok med å holde det innenfor husveggene eller en forsiktig knapp i jakken, mens andre vaier vimpelen høyt oppe hver dag i tillegg til å merke hele husstanden med regnbuer i panna.

For vår del er det ikke så viktig med heising av flagget til daglig.
Vi var inne i Oslo og så på homoparaden for litt siden, og fikk oppleve at barna våre på seks og syv år insisterte på at de ville bære hvert sitt regnbueflagg og bære regnbuefarger for anledningen - hvorfor?
Begge to, og spesielt karen på syv år, er stolt av sin familie, ville vise at han var et regnbuebarn, at vi er som alle andre familier selv om vi ikke har en pappa og en mamma.
Vi ordnet regnbuefarger til de og lot de vaie det så høyt eller lavt de ønsket - vi er stolte av familien vår.

Vi er to voksne mennesker i denne familien som elsker og begjærer hverandre og vi er foreldre som elsker ungene våre mer enn noe annet på denne jord. Vi er en familie som bor sammen, oppdrar hverandre sammen, følger hverandre hit og dit, spiser mat sammen, finner på gøy sammen, kjeder oss sammen, feirer høytid sammen osv.
Det er det familie dreier seg om og det er det som synes når vi er ute på skole, SFO, fotballtrening, jobb, i butikken og hvor det måtte være - da blir det lite viktig om vi er ikledd regnbuefarger, dongeri eller sort dress.

Jeg tenker det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokuset fra det som gjør en til en regnbuefamilie i utgangspunktet.



mandag 13. juli 2015

valgt med flertallet av det norske folket... rene demokratiet...

I dag har jeg skrevet et enkelt brev rett og slett, direkte til statsministeren vår - den folkevalgte statsministeren vår, valgt med flertallet av det norske folket... rene demokratiet...
...


Kjære Erna Solberg.

Jeg har bare lyst til å si deg noen få ting og spørre deg om et par ting, ettersom du er min folkevalgte leder.

Aller først er lurer jeg på om du og de du har pekt ut til å lede landet vårt sammen med deg, vet hva det vil si og være valgt av folket - i tillit?
Jeg lurer på om du og co har tenkt noe på hvordan det norske folket setter pris på demokratiet vårt, på friheten vår?

Jeg er klar over at både du og resten av regjeringen, og et fåtall andre landsmenn, ikke har spesielt mye til overs for fagforeninger og tillitsvalgtapparatet - det er likevel noe her jeg ønsker å dele med deg.

Å være tillitsvalgt innebærer at noen har valgt en i tillit, utpekt en til å inneha et verv for en gitt periode, for at man skal ivareta sine arbeidstakere på best mulig måte - og ikke minst skal man respektere og ivareta organisasjonens retningslinjer, formål og langt på vei også ønsker.
Det er også slik at dersom man ikke ivaretar vervet sitt med tilstrekkelig respekt, om man ikke gjør en ålreit eller akseptabel jobb i vervet - så kan man faktisk bli bedt om å tre av før perioden er gått ut.

Som jeg sa nesten til å begynne med Erna Solberg, du er valgt i tillit av det norske folk, i tillit - til å inneha vervet som statsminister for en gitt periode. Det er slik at Norge på en måte er organisasjonen du er satt til å lede, og du har noen enkle krav og forventninger fra denne organisasjonen - blant annet skal du ivareta det norske folk på best mulig måte, du skal respektere og ivareta Norges retningslinjer (lover), visse formål og langt på vei det norske folks ønsker.
Det er også slik at du kan bli bedt om å tre av før tiden din er omme dersom du vanskjøtter, dersom du overser organisasjonens ønsker, dersom du ikke bryr deg noe om folket du er satt til å lede eller dets ønsker.

Demokratiet vårt er en kjærkommen sak - vi elsker demokratiet vårt, vi er kjent for demokratiet vårt.

Det er, Erna Solberg, en skam for din del og de du har med deg - at det norske folks ønsker blir satt til side ikke bare en gang, men flere ganger - til fordel for de blå partienes ideologi - det er nemlig det veldig mange av de du er satt til å lede ser, det er det inntrykket som formidles ut til oss.

Jeg sier til deg og de du har med deg som jeg sier til barna mine på seks og syv år - det er faktisk ikke greit!

Jeg, min familie, mine venner og kollegaer, mine sambygdinger og mange med oss - vi, det norske folket du i tillit er satt til å lede og ivareta interessene til, er faktisk ikke enig i mye av det du og co bedriver.
Det er ikke greit at du framholder at du er valgt i tillit som en tillatelse til å gjøre alt det dere gjør, så enkelt er det ikke - tvert i mot er det en hån mot de du leder at du bruker dette som våpen for å få det som du og regjeringen vil, det er nemlig en sak og bli valgt i tillit - og en annen sak hvor lenge man beholder denne tilliten om man misbruker den.

TISA er en greie, lekkasjene derfra er pinlige for vår del - er dette hva vi får fra tillitspersonene våre?
Det er i det hele tatt pinlig at man vurderer å gå inn for en avtale der våre interesser, vårt demokrati og vår vilje settes til side for å gjennomføre en avtale basert på ideologiske og idiotiske grunnlag.

Søndagsåpne butikker, selv etter utallige høringssvar og tilbakemeldinger fra både enkeltmann, organisasjoner med videre - skal dette se ut til å trampes gjennom fordi vi nok vil synes det er en ålreit greie, når vi har fått venne oss til det?
Come on, for å bruke et internasjonalt begrep du kjenner til - tror du og dere virkelig vi vil endre mening når vi bare blir vante med det?

AML, kommunereform osv. osv -
Alt sammen ser ut til å tilpasses forskjellige marked for handel av varer og tjenester, ikke for å ivareta folk best mulig.

Jeg krever faktisk av mine tillitsvalgte at de gjør det de er satt i vervet for å gjøre;
Ivareta organisasjonen, ivareta det folket som tilhører organisasjonen, ivareta retningslinjer og føringer, ivareta folkets interesser og ønsker.

Det viktigste vi har Erna Solberg, er demokratiet vårt -
Jeg forventer at dere ivaretar demokratiet vårt og de demokratiske prinsipper.
Dersom det er vanskelig for dere å hensynta folkets ønsker og tydelige krav, synes jeg faktikisk dere skal vurdere å finne dere en annen jobb - da har dere lite å gjøre i et tillitsverv.

Mvh
Roshild A. Solfjell​


torsdag 9. juli 2015

Du kan si og du kan tro hva du vil om meg - du kan likevel ikke rokke ved hvem jeg er eller mine verdier

Tenker du noen gang på hvor mye naboen, kollegaen, broren din, faren din, dattera di, de med det enorme huset eller de med det pittelille huset har i inntekt?

Er du opptatt av hva de rundt deg sitter med av inntekt, utgifter, forbruk, overskudd eller underskudd for å si det på den måten?
Har du en lyst og tendens til å skrolle litt gjennom skattelistene når de legges ut, i alle fall hadde - fram til det nå kan synes hvem som har vært inne og du ikke vil oppfattes som nysgjerrig på andres lommebok?

Tenker du noen gang at de med fet bil og stort hus helt klart ligger innenfor kategorien rik eller nyrik, og trolig er noen drittsekker hva omgang med andre mennesker angår - om de har to biler av nyere dato er de i alle fall drittsekker?
Tenker du noen gang at de med det lille huset og en bil fra starten på dette årtusen nok er skikkelige folk, fordi de trolig ikke sitter på mye materalistiske greier som gjør de hoven og ufin?

Tenker du noen gang at de som går i merkeklær gjør det for å vise fram merket, mens de egentlig holder på å klø seg i hjel på rompa når de kommer for seg selv - merkelappen klør nemlig noe voldsomt?
Tenker du noen ganger at de som har kledd på ungen en trøye fra H og M med bilde fra filmen frost er noen fattigluser, for det kan da umulig være at trøya er på etter eget ønske fra barnet eller en selv?

Har du en forestilling om at de som tjener penger bruker masse mer penger, og sløser med penger?
Har du en formening om at det helt klart er hva vi sitter inne med av mynt og materielle greier som definerer hvem vi er som personer, eller sagt med andre ord;

Jo mer mynt og jordisk gods - jo mer overflatisk og større drittsekker?
Jo mindre mynt og jordisk gods - jo mer dyp og ydmyke sjeler?

Vet du, jeg har tenkt litt på dette - spesielt etter en samtale jeg hadde nå ganske nettopp...

Jeg tror det er ganske mange rundt oss som er opptatt av hva andre får inn av mynt, hva andre eier, hvor mye som brukes - og på hva.
Jeg tror det er ganske mange rundt oss som har irritert seg over at de åpne skattelistene nå har fått en litt begrenset bruk ved at man på en måte legger igjen signaturen sin når man søker opp noen, nå kan faktisk naboen se hvor mange som har vært inne og sjekket - OG han kan se at jeg har vært der... det blir pinlig... om jeg gjør det...

Vet du -
Det er forskjell på folk, om du ikke har oppdaget det til nå kan du bare notere deg det med det samme - det er faktisk forskjell på folk.
At det er forskjell på hvor mye man studerer, hvor mye man tjener, hvor mye man bruker, hvor mye man jobber og sliter om det er på jobb eller hjemme er en kjent sak.

Vet du -
Det er faktisk også forskjell på hvor mye man prater om alt fra utdanning, hva man jobber som og med, hvor mye man bruker, hvor mye man tjener og hvor store utgifter man har.
Det er forskjell på hvor hovne eller ydmyke man er, og det er forskjellige grunner til at folk har på seg det man velger å ha på seg.

Vet du -
Det finnes like mange forskjeller som det finnes folk.
Det finnes drittsekker med utdanning, masse mynt, store hus, fete biler og merkeklær på rompa - og det finnes drittsekker med lavere eller ingen utdanning, små hus, ingen biler og helt alminnelig Cubus på rompa om man vil... faktisk finnes det også drittsekker som bor i leiligheter og ikke i hus.

Det jeg tenker, det jeg mener er -
Ja, det finnes hovne og blærete folk blant oss - disse finnes imidlertid ikke bare blant de som har gjort det godt i livet for å ta et uttrykk mange bruker, de finnes gjevnt over.
Jeg har ingen tro på at det er huset, bilen, jobben, klærne, maten eller hva det måtte være som gjør en person til drittsekk. Jeg har så sterk tro på personen bak alt dette, at jeg er overbevist om at det er personen / personligheten vi er som gjør oss til det ene eller det andre - eller noe i mellom.

Man har en tendens til veldig raskt og gå ut med empati og forståelse for at de som har lite har det vanskelig, og det er en god ting at man evner det.
Man har en tendens til veldig raskt også å gå ut med grader av fordømmelse og anklager i retning de som har jobbet seg til noe mer, det er ikke en god evne - det er en heller bedrøvelig personlig egenskap uansett hvem av oss det er som gjør det.

Så, for å bli noe personlig igjen - jeg har jo en tendens til det...

Oppveksten min var ikke den kjekkeste som noen kan hende har fått med seg om de har lest en del av bloggen min, blant annet var det slik at om jeg vokste opp i samme kår i dag som da jeg vokste opp - ville vi vært definert innenfor fattiggrensen, merkbart innenfor.
Det er mange greier tilknyttet økonomi og fattigdom ved min oppvekst som jeg husker veldig godt. Blant annet at jeg enda tilhørende barneskolen gikk sammen med mor mi i butikken og regnet over varene som ble lagt i kurven etter først og ha klarert ut hvor mye penger hun hadde, for å kvalitetssikre at det var nok penger til å betale da vi kom til kassa.
Merkeklær var et ikketema, det samme var ferier, ukepenger og annet.

Etter at jeg selv har blitt voksen har jeg tatt kontroll på eget liv.
På tross av en psykolog som kunne informere meg i en alder av knapt tyve år om at personer med en brøkdel av min livserfaring er avhengig av hjelp og støtte, at de ikke fungerer i et ordinært liv med utdanning, jobb osv - har jeg både utdanning, jobb og et velfungerende liv.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skal være blant de med tilnavnet ikke-fungerende, det er ikke meg - jeg skal bestemme selv tenkte jeg, jeg skal ha utdanning og jobb som gjør at jeg selv til en viss grad kan bestemme over egen økonomi.

Jeg har en utdanning jeg er fornøyd med selv om lønna til sykepleierne ikke er den man roper høyest av, jeg liker det jeg gjør.
Jeg har verdens beste konemor, lillemor og lillemann og vi er lykkelige med hverandre, over å ha et godt hjem og en god tilværelse.

I likhet med mange flere rundt oss enn de som vil erkjenne det, trenger vi å bruke hodet - hver dag og i forhold til alle ting, også økonomi.
At man har en grei økonomi vil ikke si det samme som at man kan dure i vei uten å tenke seg om - det er ingen utømmelig kilde, det er ikke på noen måte verken rom for eller greit med tankeløs bruk  og som min bestemor ville sagt, ødsling.
Jeg liker kvalitet og jeg liker komfort, noe som og går hånd i hånd med en annen sak jeg liker - nemlig å tenke langsiktig - dette igjen går hånd i hånd med økonomiske prinsipper.

At jeg har en grei økonomi vil heller ikke si det samme som at jeg, eller vi, har blitt følelsesløse, uempatiske drittsekker - jeg vil i alle fall ikke definere meg dit.

Jeg er takknemlig, vi er takknemlige, og kjenner oss velsignet over å ha et ålreit liv -
Det hender jeg kjenner på anklage eller avensjuke fordi jeg har det godt i livet, noe som selvfølgelig og trolig kan være bare min egen subjektive opplevelse - likevel, det er en vond opplevelse.

Hvorfor er det slik at man skal kjenne på omverdens misnøye og unåde fordi man har satt seg mål og klart å oppnå disse?

Hvorfor er det slik at man så lett bare godtar at det er ålreit med nedsnakking av de som har jobbet seg fram til en helt ålreit standard, og for øvrig også de rike og nyrike?
Er det ens egen opplevelse av ikke å strekke til som driver en, noe som kan være tilfelle både med tanke på økonomi, familie, eiendom, jobb eller hva det måtte være - og er det uansett greit?
Hvorfor er det slik at man så lett bare godtar en allmen oppfatning av at de som har jobbet seg opp er mennesker uten empati, uten integritet og med hovmod og nedsettende opplevelse av de rundt - drittsekker med andre ord?

Det finnes drittsekker i begge ender tenker jeg, det finnes anklagere i begge ender, det finnes misfornøyde personer og det finnes tilfredse personer - i begge ender.

Det er ikke mynten, buksa, huset, bilen eller maten som gjør folk verken hovmodige eller fordømmende - det er personligheten, og den drar man med seg uansett hvor man sitter i trappa.

Jeg har ingen planer om å bli rik, velsignet som jeg er har jeg en ålreit jobb og en ålreit tilværelse -  jeg vender ikke krona opp og ned flere ganger før den brukes, men jeg trenger å bruke hodet og leve etter et visst budsjett - det er klokt uansett tenker jeg.

Utover det er det faktisk slik at det alltid vil være noen som mener det ene eller andre om en, det vil alltid være noen som forteller deg hva de synes om de gjør det direkte eller via omveier og rundt grøten.
Folk kan synes og mene hva de vil om en tenker jeg, det som er viktig er at man bevarer sin integritet som menneske, at man selv er bevisst rundt hvem man er, ens verdier og hva man står for. Sårt vil det være hver gang man opplever seg sett ned på eller fordømt, har man et våkent og bevisst forhold til seg selv klarer man å heve seg over andres tullskap -

Du kan si og du kan tro hva du vil om meg - du kan likevel ikke rokke ved hvem jeg er eller mine verdier, de står fastere enn synsing og mening utenfra.



onsdag 8. juli 2015

den hotteste og ikke minst den absolutt deiligste jenta har fylt år

Bursdager du, det er noe med bursdager - og ekstra spesielt er det når det blir snakk om bursdager til noen som står oss skikkelig nære, noen vi virkelig bryr oss om... er glade i... elsker...

Den vakreste jenta jeg vet om, den snilleste og mest irriterende, den hotteste og ikke minst den absolutt deiligste jenta har fylt år - ikke rundt år, men år.

Jippi tenkte jeg da vi skulle feire første bursdagen til kjæresten min, nå kan vi flagge... der måtte jeg tro om igjen - vi flagger ikke på min bursdag sa hun.
Jippi tenkte jeg da vi skulle feire hennes bursdag nummer to, tre, fire, fem, seks... elleve sammen - men nei da, vi flagger fortsatt ikke, nå har vi ikke en gang flaggstang, så nå flagger vi i alle fall ikke...

Nei, så flagger vi ikke da tenkte jeg første gangen, og andre, og tredje... og ellevte gangen.

Kake, det hører kake med til bursdager - kake på sengen, kake til ettermiddagskos og kake til akkurat den tiden og kosen man måtte ønske det... for voksenbursdager hører det kan hende også med massasje om man har vinden med seg...

I år har vi passert den ellevte bursdagen til konemor, og i år uten å være sammen på dagen hennes - som igjen vil si ingen flagg, ingen kos, ingen bursdagskake uansett hvor mye man ville. I bilen hjem fra byen satt lillemor i baksetet og plutselig sa hun "stakkar mamma som ikke er hjemme og som har regn på bursdagen sin, hun kunne fått litt sol..."

Jeg ser på fjesboka at folk har gratulert kjæresten min med dagen, og det er jo hyggelig - samtidig som jeg tenkte at det blir for tåpelig om jeg skal skrive gratulerer med dagen på en vegg på fjesboka, som om det ville fjerne eller lette på savnet av å være sammen - takke meg til mobiltelefonen da sier jeg bare, mye bedre at konemor sender tekstmelding om morningen der det står bort i mot noe som dette"er dere våken, er lillemor der - nå kan dere ringe og gratulere meg med dagen..." sånn cirka, i alle fall kunne det vært det som sto i tekstmeldingen :-)

Bursdager er viktige markeringer -
En bursdag er en dag man feirer en persons inntreden og tilværelse i denne verden, man feirer gleden ved å omgås eller tidligere ha fått være sammen med en person, man feirer selve livet - dette er store greier, som seg hør og bør settes pris på og markeres - noe vi også forsøker å lære barna våre.

Etter og ha gratulert kjæresten min med dagen i dag tidlig, når tekstmeldingen fra henne var lest - er det på tide og ta kveld nå...
Men -
Når konemor er hjemme igjen skal det bakes og nytes... vi skal nyte deilig kake i alskens hærlige farger og med alskens rare e-stoffer... det blir gøyt...
Jeg gleder meg, og aller mest gleder jeg meg til å være sammen med og kose meg med konemor mi :-)






fredag 19. juni 2015

å dra med seg spraylakken inn i kirka.

http://www.dagen.no/Meninger/leder/Når-den-krenkede-blir-krenker-211709

Dette var for meg en saklig, ryddig og god tekst å lese.

I utgangspunktet har jeg tenkt at Tooji bare får seile sin egen sjø, hva han står for og hva han uttrykker er ikke verdt verken energien, tiden eller følelsene mine. Samtidig er det noe ved stuntet hans som rører meg veldig, på en lite god måte...

I bloggen min fronter jeg meg selv som kristen og homofil som hver seg ikke er noe som helst greie, men som sammensatt blir sett på som rart ofte - er det mulig da hører jeg fra tid til annen?

Ja det er mulig.
Jeg er vokst opp med barnetro og har på tross av utfordringer, traumer og annen elendighet bevart barnetroen min.

Tro er viktig for folk.
De menneskene som velger å forholde seg til en religion uansett hvilken det er, som troende, forholder seg ofte til egen religion i hengivelse, tillit og respekt.
De samme menneskene forholder seg stort sett til andres religion også med respekt og normal folkeskikk.
De menneskene som har valgt det de kaller for å ikke tro, har valgt å tro på å ikke tro - så enkelt er det.
Mange av disse menneskene forholder seg til de som har valgt å definere ei bestemt tro med respekt og normal folkeskikk - kan hende fleste parten av disse gjør det for alt jeg vet.

Så har man denne gruppen da - med mennesker uavhengig av tro, religion, kulturell tilhørighet eller samfunnslag - ikke klarer å respektere at det finnes mennesker som lever med troen på ett eller annet vis som sin drivkraft, som ikke klarer og forstå til at mennesker som lever et liv med en gitt tro kan leve i tillit til denne.
Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at man selv ikke kan leve et liv der tilliten til noe utenom verdslig er bærende, kan hende også at man av den grunn tråkker ned andres tillit til nettopp det utenom verdslige.
Det er også betenkelig for meg at man av en eller annen grunn ikke klarer å møte troende mennesker med den samme folkeskikken som man møter sine likesinnede med.

Når jeg ser hvordan Tooji går til angrep på, jeg oppfatter nemlig at han går til angrep på, den norske kirke - så kjenner jeg en stor undring over hvor denne mannen har gjort av respekten for det som er annerledes enn en selv og hvor han har gjort av folkeskikken sin.

Man kan drive så mye homokamp man bare ønsker og man kan stå på alle de krav man måtte ha. Det er likevel slik tenker jeg, at når det kommer til folks tro har man lite kamp å bedrive - tro går nemlig langt lenger enn til overtalelse, reklame, forståelse og ettergivelse på krav - man gir ikke slipp på troen eller endrer på denne på bakgrunn av det nevnte.

Tro er noe mer grunnleggende i oss mennesker, troen er en grunnmur i livet vil mange si.
Man kan ikke forvente at folk river grunnmuren sin fordi en selv ikke synes om den, heller ikke tar det seg ut om jeg går til naboen og slår slegge og hakke i dennes grunnmur - eller sprayer over med spraylakk fordi jeg ikke liker den.

Den norske kirke er delt i sitt homosyn, som er en stor forskjell fra bare noen år tilbake der det var et mer eller mindre samlet syn mot homofili.
Den norske kirke har et samlende syn på et menneskes egenverdi uansett hvem eller hvordan det er, og den samme kirken har et samlende syn på at alle mennesker skal møtes med respekt.

Ja, det finnes enkeltpersoner innenfor også Den norske kirke som ikke møter folk med respekt, denne typen individer finner man overalt - noe blant annet Tooji er et eksempel på blant de som kjemper for rettigheter til homofile.

Det Tooji har gjort er å dra med seg spraylakken inn i kirka.
Når ikke kirka selv ser behov for eller har ønske om å endre på sin grunnmur, tar Tooji rett og slett saken i egne hender - og sprayer til med spraylakken sin.

Det gjør meg trist -
På vegne av kirken, fordi kirken vår er en folkekirke - den ønsker å være både omsluttende og imøtekommende - og den er i stadig forandring til både det bedre og det verre.
På vegne av kristne homofile og lesbiske, fordi vi er en del av både homokamp og vi er en del av kirken. Vi har trolig en langt større forståelse for den kampen kirken står i når det kommer til homofile enn personer som ikke er kristne, kirken trenger tid - vi trenger å gi kirken tid.
På vegne av homofile generelt, fordi at vi som har drevet kamp i årevis for å bli anerkjent og behandlet med samme respekt som heterofile, blir dratt med i et dragsug som følge av den disrespekten  som kirken nå opplever.

Hvordan kan vi som gruppe kreve respekt og anerkjennelse fra kirken, når våre egne tråkker så til de grader på og latterliggjør den samme kirken?
Hvordan kan vi som gruppe kreve respekt og anerkjennelse fra kirken, når våre egne driver hærverk i den samme kirken?

På samme måte som det finnes enkeltpersoner innenfor kirken som skaper mistro, usikkerhet og disrespekt til kirken, har Tooji med stuntet sitt skapt og / eller forsterket mistro, usikkerhet og disrespekt til gruppen lhbt...
... det tenker jeg er veldig beklagelig!

tirsdag 16. juni 2015

...ikke så rart ettersom det er hva han er - en unge...

Tre dager igjen til det er sommerferie for lille gutten vår - Han gleder seg som en unge, og det er jo ikke så rart ettersom det er hva han er - en unge...

I dag har mamma møte i Tigerstaden, og lillemann ble både vekket og fikk en times tidligere avgang til skolen... ikke lett for en trøtt liten kropp...

Men -
Selv om øynene var små og det var tungt i det hele tatt å tenke opp av sengen for han i dag, så ble det lettere og fart - i den grad det er snakk om fart - når eadni fortalte han hva planen er etter skoletid :-)

Det er nemlig slik at det er planlagt avslutning for 1 klasse med grilling om to dager, og denne skal være på ei strand i nærheten.
Etter skoletid i dag skal jeg og lillemor ordne oppakking på sykkelen - niste, frukt, drikke, ei lita jakke for sikkerhets skyld, kamera og et strandspill - så skal vi sykle tur og sjekke ut stranda før torsdag... skulle vi dristet oss til å ta med et håndkle også tro, i tilfelle vi finner ut at vi vil dyppe tærne i vann..?... får se...
Ja sa lillemann med et halvåpent øye og det andre full av nattesøvn, det vil jeg - så spratt han opp av senga... i den grad man spretter opp av senga en alt for tidlig morgen...

Vi har noen gårder her rundt forbi som er verdt å iaktta litt ekstra - gamle, store, velstelte, nydelige gårder som gir en opplevelse av velbehag å passere - og sykle gjennom.
Verneområder er det en del av her også - blant annet i tilknytning til gårder, alt ligger rett utenfor døra - snakk om å være priviligert!

Lillemann skal få fortsette på SFO når skolen tar ferie, en liten stund i alle fall - være sammen med vennene sine, leke og få ut masse energi. Samtidig skal det ikke stresses og vases med han, det blir sikkert kjempegodt å ha rolige morninger og tidlig henting.
Lillemor og meg på vår side, får bare henge i å sykle - farte rundt og suge til oss alt vi kan. Småføttene til jenta vår går tidvis som trommestikker bortetter veien, mens jeg ruller bak og lirer ut av meg "rolig jenta mi, så du ikke mister kontroll på sykkelen og stuper..." Etter hvert har lillesmurfen blitt kjempeflink til å balansere tempo på tråkking, rulling og hvile.

Nå der i mot, mens dagen enda er nesten prematur;
Høydeopphold (les opphold i halvhøy seng), vondt, gjentatte oppvåkninger og en alt for tidlig tid å stå opp på har satt begrensninger på søvnen min i natt.
Øynene svir av trøtthet og ber pent om å få en hvil på sofa... Ettersom denne bønnen er så intens og masete, samt at det er høvelig med både energi og tålmodighet til sykkelturen senere i dag, har jeg bestemt meg for å etterkomme den...
...








mandag 15. juni 2015

se eadni, hvor nydelig trærne er rundt oss når vi sykler.

Husker du min surking over å flytte fra gata vår i Tromsø - de hærlige folkene, det flotte området, lekeplassen med liv og røre osv?

Vi har nå vært på vårt nye hjemsted i snart tre uker, og vet du - vi kjenner mer og mer at vi har gjort ikke bare rett, men det som er best for oss... alle oss...

I går var vi en tur på tusenfryd.
Om ikke store deler av landet vet hva tusenfryd er, så tipper jeg at i alle fall fleste parten av folkene i dette landet kjenner til tusenfryd - det store tivoliet.
Vi var på tusenfryd i tre timer i går før vi reiste hjem igjen, og jeg kunne si mye kjekt og utfordrende om tusenfryd - det skal jeg likevel ikke.

Når vi kjørte til tusenfryd, retning Oslo på en søndag, sto plutselig trafikken helt stille på motorveien - før den lirket seg litt og litt og til sist løste seg opp.
Når vi kjørte hjem igjen dro vi naturlig nok i motsatt retning - lenger og lenger bort fra både tusenfryd og distansen til Oslo.
Vi har faktisk bosatt oss på landsbygda - mellom skog, mark og gårder. Jo nærmere hjem, jo mer skog og mark og mindre støy og trafikk.

Når vi er ute og sykler hører vi fugler kvitre og styre inne i skogen som omgir oss, om natta hører vi ugle... jeg tror i alle fall det er ugle vi hører. Når vi gikk til fotballkamp på hjemmebanen til lillemann sist uke, støtte vi på en kjøttmeisunge på stien framfor oss som ikke var helt heldig med flygingen sin, rett bak denne og like oppi greinene hoppet det jeg ville tro var mamman og pappan og kvitret som bare det...
... jeg tror dessverre lillingen endte opp som dyremat før neste dag...

En av dagene jeg og lillemor syklet til skolen for å hente lillemann ropte hun plutselig til meg - se eadni, se eadni en bambi som løper...
Joda, der var det en Bambi gitt, full fart over et jorde.

Det jeg gjerne ville fortelle litt om i dag ser du, er opplevelsen av å ha naturen så nærme - hva det gjør med oss.
Når vi er på sykkeltur har jeg lillemor framfor meg - Hun ser seg fra side til side, hun koser seg på tur.
Selvfølgelig er hun lidenskapelig med, det er hun alltid - likevel har hun en fantastisk ro her ute.
I dag da vi syklet etter bror på skolen hadde jeg henne framfor meg bort etter gangveien og hørte "se eadni, hvor nydelig trærne er rundt oss når vi sykler... hører du fuglene?"

Når vi sykler til havet like borte i veien, parkerer småsmurfene syklene og løper til stranden for å samle småstein og slipt glass fra havet... Det er fantastisk deilig å se på de.
Jeg for min del er kjempe fasinert av skogen rundt oss - stoooore trær, masse fugleliv, sommerlukter - og da snakker jeg ikke bare om renseanlegget nede i veien...

Jeg forstår konemor som har syklet rundt her i et halvt år snart, i skog og mark og ved havet... det klør i rompa på henne de dagene hun ikke kommer seg på sykkelen. Her en dag hadde hun tatt film med mobilen, du hører det - mens hun syklet... Filmen innbyr til tur i skogen - i tillegg til konemors pust - som for øvrig slettes ikke er aller verst å høre på - var det nemlig fantastiske lyder å høre fra skogen rundt henne...

Tusenfryd er gøy, veldig gøy... Likevel, det er veldig ålreit med sesongkort - så kan man være der i tre timer og gå igjen, forlate før man er helt kokt og heller komme igjen.
Det som virkelig gir både energi, opplevelse av behag og godt generelt godt for sjela er turer ut på sykkel eller til fots i det supre nærområdet bestående av skog, grusveier, stier, hav, stillhet, fuglekvitter med mer.





torsdag 11. juni 2015

han ligger nærmest med hodet på utsiden av vinduet

Vi går oss til på det nye hjemstedet vårt - i dag er det to uker siden jeg og lillemor satt på flyet ned og vi igjen ble fire.

Etter to uker ser vi at antallet pappesker stadig blir mindre innomhus - pr. nå har vi fire pappesker igjen i stua, og da mest av den lille varianten. Det begynner og gå seg til på soverommene og det ordner seg sakte på lillerommet - garasjen der i mot ser det mer alvorlig ut for enda, men selv der har vi fått gjort noen gode grep.

Sol og varme -
Vi har nytt sol og varme de aller fleste dagene fra vi kom ned, og med tanke på det pissvåte og kalde været vi har mest kjennskap til fra før - har vi prioritert mer saktegang i utpakking til fordel for sol, varme og turer ut på sykkel. Lillemor er en racer på sykkel, tenke seg til at seksåringen vår har syklet fra fem-seks kilometer til over ei mil om dagen :-)

Lillemann er skolegutt og den tapreste lille karen jeg vet om for tiden, det er jammen ikke lett å være syv år og skolepliktig - når du vet at lillesøster er hjemme og gjør alt fra å se tv og leke til sykle tur og kose seg i sommerværet.
Vi har hentet lillemann med syklene siste uken, han gleder seg til vi kommer og vil bare være på tur - har du med mat spør han, vi har funnet oss et sted på hjemveien med benker og bord der vi koser oss med niste i sola - hver dag til nå...

Det er fantastisk deilig at man kan ta på ungene lett tøy om morningen, se de nyte både lett bekledning og varmen som omgir de.
Lillemor sov i dyna si de første to nettene her nede, etter en mer eller mindre våt lillemor av svette disse nettene har hun gått over til kun dynetrekk og mulighet til å kaste på seg et pledd om natta - hun sover bedre og hun er akkurat passe varm... Siste natta har også lillemann byttet om til dynetrekk, samtidig som han ligger nærmest med hodet på utsiden av vinduet om natta...

Musklene mine er stive og tidvis mer enn moderat ømme, som jeg tror har årsak i at vi sykler ganske mye om dagene.
På tross av at jeg er både stiv og øm i musklene, kjenner jeg at intensiteten i sammentrekninger og muskelaktivitet spesielt om natt har gått ned.
Kroppen nyter godt av varmen ute, jeg nyter shorts og t-shirt, og selv hvor rart det høres ut - jeg nyter opplevelsen av kun å være stiv og støl i forhold til stiv, støl, smertefull og kribling / leamus i hele kroppen.

Det er deilig å være i bevegelse, være i aktivitet. Lite med fjell og topper her som gir grunnlaget for toppturer, men det er fantastiske sykkelforhold her nede - for den kroppen jeg har fått utdelt i alle fall, og for barna.
Ikke det at jeg har hatt det ille, det har jeg ikke - likevel, hvor mye bedre man får det når man får vært i aktivitet om dagene!

Lillemor ser ut til å lande nå, som alene er en fantastisk opplevelse.
Vi er hjemme nå, vi er der vi skal - sammen som familie igjen, det kjennes veldig godt!

Og nå forstår du, du kan trolig ikke høre det - men nå kan jeg altså høre pappesker rope på meg fra garasjen - og tenker det er tid for å gå i gang med noe arbeid...




onsdag 10. juni 2015

Det lukter stygt av denne, veldig stygt!

http://www.unio.no/no/nyheter/nyheter-2015/gulrot-for-privatisering


AAaaahhsj... Denne lukter det sterkt svidd av -
Korrupsjon er et begrep som brukes ute der man kjøper / betaler seg til tjenester og goder... Vi vet at selv om moralen i utgangspunktet er god hos folk flest, er det noe med behov og tilbud - Korrupsjon er særlig kjent i sammenhenger der den som får betalt har et betydelig behov for mynten, og der den med pengesekken med betydelig størrelse på.

Fra min synsvinkel ser det veldig ut som om regjeringen vår ønsker å betale kommunene for å få den tjenesten de ønsker seg, privatisering av offentlige tjenester... hva kaller man det tro?

Når man i tillegg vet at kommunene har stadig større behov for å få tilført ekstra mynt, er det nærliggende å tenke seg at veien til privatisering blir kortere på tross av hva man egentlig står for - som igjen gjør dette dette utspillet spesielt betenkelig.

Jeg sier det igjen -
Det lukter stygt av denne, veldig stygt!

søndag 7. juni 2015

det er godt å være en hel familie igjen!

Ni år er gått siden vi flytta inn i gata vår i Tromsø -
Halv annen uke er gått siden vi flytta fra gata vår i Tromsø, og nyhuset huser fire og ikke lenger bare to.

Er det lenge siden du har flyttet?

Jeg vil i grublingens navn si deg en sak;
Enten må du sørge for å flytte ofte nok til at du får kastet greier ved gjevne mellomrom / latt være å fylle opp med for mye, eller så må du sørge for at du ikke har behov for å flytte i det hele tatt - så enkelt er det!

Da jeg kom nedover sto det ekser, unnskyld - esker - over alt i huset;
I sneia inn til kjøkkenet var det 16-17, i stua var det 17-18, på rommet til lillemann var det 8-10, på lillemor sitt rom var det 8-10, på lillerommet var det 15-16, i garasjen var det 15-20, på lillebadet var det 3...
Konemor hadde vært hyggelig og fredet vårt soverom og loftstua, jeg har sittet en del i loftstua med ryggen til retningen av soverommene til ungene og lillerommet for å si det...

Ja, og sa jeg at eskene over var det som kom i det første flyttelasset?
Vi fikk nemlig lass to for noen dager siden, der kom et par - tre kommoder, fire sykler med tilhørende stativ, ikke mindre enn rundt 20 esker til og alt som har hatt tilholdssted i garasjen - uteleker, ski med utstyr osv...

Konemor får spade av å styre med utpakking... egentlig pakking i det hele tatt, hun har likevel vært kjempeflink og fått ut masse før jeg kom.
Nå om dagen er konemor på jobb mens jeg driver og pakker ut, eller hun gjør en god jobb som selskapsdame - som i dag for eksempel, har hun ligget i senga på spikermatte mens jeg har fått på plass tøy i klesskapene.
Konemor er søt, hun har liketil forhandlet seg fram til en avtale som kort og godt går ut på at hun kan vaske tøy, men ikke har noe med å legge det sammen og i skap - det gjør jeg.

Lillemor og jeg har vært rundt på oppdagelsesferd i nærområdene, og har vært kjempeheldig - nå skal du høre...

Første tur ut stakk vi innom skolen hun skal begynne på til høsten for å høre om hun kan få se seg om der en dag.
Etter minutter med spørsmål direkte fra skolesekretær til lillemor om hun er seks år, om hun skal starte på skole til høsten, på denne skolen osv - kom samme spørsmålene til meg...
Det stemmer sa jeg, hun skal starte opp hos dere.
Så bra sa den hyggelige damen, i kveld skal det nemlig være foreldremøte for denne klassen - velkommen skal dere være, og neste mandag er det førskoledag - da får de blant annet utdelt sekker.
Vips, så var jeg på foreldremøte - og i morgen er det førskoledag for lillejenta vår, hun gleder seg råmasse og vi er sååååå glade for at vi får det med oss.
Om ytterligere ei uke er det besøksdag på SFO for småtassene som starter på skolen til høsten, enda en god ting for lillemor å se fram til.

Vi er fortsatt i landingsfasen, men vi nærmer oss stadig. Det er også rart med det, at samtidig som vi og spesielt lillemor skal lande - skal konemor og lillemann gjøre om på en tilværelse fra å være bare de to til en tilværelse med fire igjen... det skal også nevnes at vi to som har kommet til nå sist vel er de to med mest lyd...

Det er helt klart endringer fra to til fire, men det er godt å være en hel familie igjen!


Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror. Akkurat i dag er det sangen "...