Søk i denne bloggen

torsdag 29. mars 2018

Hva hadde jula vært uten påsken?

https://senorc.no/?p=1016

Hva hadde jula vært uten påsken?

Hæææ.. tenker du kan hende, hva prater du om..?
Det er kan hende slik for deg, og for veldig mange rundt oss, at man feirer jul - uten egentlig å tenke så mye på hva det er man feirer.
Sola snur, det er da verdt en solid fest - en fest så stor at vi bruker tusenvis av kroner på å skeie ut i matveien, nye tusener på julepynt og lys, enda nye tusener på gaver til familie, venner og kan hende enda noen til.

Historien vår og kulturen vår tilsier at vi har fri julehøytiden, og om vi har en jobb der vi ikke har fri så har vi i alle fall veldig godt betalt for den tiden vi er på jobb.
Jeg har ennå til gode å møte på en person med eller uten norsk kultur og religions historie som sier nei takk til de ekstra godene vi har som enten betaling på jobb eller i fri fra jobb i julehøytiden.

Nå er vi inne i neste høytid som markeres og feires i landet vårt - påsken.
Jula er begynnelsen på historien, har du tenkt på det noen gang?

Jula er begynnelsen, det er ikke uten grunn det både selges og eies tusenvis av julekrybber rundt om i dette landet.
Starten, det lille barnet i stallen, Jesusbarnet - der av spørsmålet, hva hadde jula vært uten påsken.
Påsken er så langt det meste av slutten på historien, påsken er så langt der det virkelig store skillet mellom bevist historie og der tro starter.

Jobber du i påsken, eller er du av de heldige som har fri og for å dra det ennå litt lenger - er du av de heldige mange som har ei hytte på fjellet, ved havet eller et annet sted som du nesten ikke kan vente med å bruke når påsken kommer..?
Har du noen gang tenkt over historien bak påskeferien din, kulturen, religionen / troen som har vært en del av oss i mange, mange år og fortsatt er det som danner grunnlaget for at du har påskeferie til akkurat det du måtte ha lyst til..?

Jula var begynnelsen, i påsken minnes og feirer vi Palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og det aller viktigste - første påskedag, det er størte del av enden på historien slik vi kjenner den er - og starten på fortsettelsen.
Det er her det er vanskeligst å tro, det er her det er lettest å gjøre narr av de som tror... Det er hva det handler om, tro - enten tror man på denne historien, eller så velger man den bort og tror på en annen historie - noe tror man uansett.
Historien sier at Jesus sto opp fra de døde igjen, dersom dette ikke var del av historien rundt høytidene våre ville ikke julen hatt noe verdi... i alle fall ikke for de som minnes historien og feirer høytidene ut fra det - meg selv inkludert.

Blogginnlegget som ligger ved mitt eget innlegg er en av de enkleste, cooleste og på en måte vakreste  fortellingene jeg har lest om påske - ta deg tid til å lese innlegget.
Ingen sier at du skal tro, min påstand er at tro gjør du uansett - du bare tror noe annet enn det jeg tror og det går helt fint.
Likevel, ved å lese innlegget til han karen vil du få en påminning hva historie, kultur og religiøs arv angår.
Min påstand er også at alle endringer, alle krav om å gjøre ende på eller korrigere på arven og kulturen vår i barnehage og skole bringer med seg et tap for våre barn og for oss.
Det er ingen som tar skade av å kjenne til historie, arv, kultur og religion som har vært og alltid vil være en del av oss.

Jeg ønsker deg som leser en fredelig påskehøytid, håper du får den fineste høytid.



onsdag 28. mars 2018

Trenger jeg si at jeg kjente meg som en komplett idiot på akkurat det tidspunktet??

Jeg var uheldig og fikk ett eller annet som satte seg i ryggen min fredag før palmehelgen, akkurat i det jeg reiste meg opp fra en stol inne hos merkantil på morgenen, klokka var så vidt passert åtte...
Med smerter av en annen verden og opplagt noe som klemte på nerver i ryggen, dels sto jeg og dels sto jeg ikke. Jeg forsøkte å rette ut ryggen, men hvert forsøk endte med det som så ut som en heroinknekk der jeg mer eller mindre gikk i bakken.
Tårene spratt i øya på meg og de hyggelige folkene jeg har rundt meg sto mer enn villig til å hente både rullestol, rullator, prekestol og andre stoler. Jeg på min side ville bare bort og lot meg brått irritere over egentlig omsorgsfulle og hyggelige gester. Jeg fikk en sparkesykkel der vi stillet styret ned på det laveste og la i vei gjennom korridorene mot kontoret mitt.

Hva skal jeg si, det ble jo ikke bedre...
Jeg kom meg etter hvert til toalettet (ALLTID når det er ett eller annet som går feil med kroppen min, får jeg altså et urgent behov for å tisse...);
Vondt i seg selv å sette ræva ned på toalettet, gjøre det man skal og opp igjen - men om du ikke har kjent akkurat denne vondten selv så har du altså ingen aning om de smertene som kommer når du skal dra på deg buksa igjen... med krum rygg.
Aaah...ih..æeeeeh...
Trenger jeg å si at man ikke lager slike lyder, ikke høyt i alle fall og særdeles ikke når man er inne på do... på jobb... verken alene eller sammen med noen (jeg går forresten alltid alene!).
Jeg fikk på meg klær, vasket hender og kom meg på utsiden av dodøra, der sto det en benk jeg kunne sette meg på og puste - konsentrert ut og inn for å unngå å ramle i bakken.
Fra toalettet til kontoret mitt er det noen meter, mer enn ti men under tyve. Jeg kom meg halve veien til kontoret så måtte jeg holde meg fast i noen paller som sto med varer, pustet som jeg ikke har gjort siden jeg hadde fødselsrier for drøyt ni år siden. Da jeg endelig slapp pallen og var på vei siste fire meter til jeg skulle være bak lukket kontordør (av stål), kom en av pensjonist-vikarene våre ut fra forsterket avdeling sammen med en beboer...
Jada du, hun slapp den gamle tanta som gikk og leide på henne og kom løpende mot meg, tok tak i armen min mens hun sa "er du frisk, du ser ikke bra ut, går det bra..?"
Trenger jeg si at jeg kjente meg som en komplett idiot på akkurat det tidspunktet??

Vi skulle ha påskelunsj klokka elleve den dagen, mens gjengen drev på med siste finpuss pakket jeg lekene mine sammen og startet på eventyret fra kontoret og ut i bilen.
rundt omkring 30-40 meter vil jeg tro, med 6-7 pustestopp underveis...
Jeg er jo ikke av de minste jentene vi har rundt oss, og så trolig ut som jeg skulle føde hvert øyeblikk som helst der jeg gikk og vaklet noen få skritt om gangen. Vel inne i bilen kunne jeg konstatere at jeg var nødt for å lee på meg før jeg kunne starte opp motoren, og jeg satte i å tute i en blanding av ekstreme smerter og selvmedlidenhet i det jeg tvang meg selv til å lirke en cm her og en halv cm der.

Fredagen hadde jeg i senga, på rygg. Et hvert absolutt behov for å endre pittelitt på liggestilling har foregått ved først å sette seg opp i sittende og så gjøre justeringer derfra. Lørdag klarte jeg å knø meg litt opp i oppreist posisjon - ti minutter for så å hvile, kvarter, hvile, kvarter til, hvile, tyve minutter, hvile...
Søndag var ennå bedre - oppe en halv time til en time om gangen, som gikk med til fylle vann i bøtta, neste runde tørke litt støv, neste runde, tørke et annet sted, neste runde tømme bord, neste runde vaske bord osv. osv...

Naprapat du, har du noen gang vært til en naprapat..?
Jeg skal si deg en sak - naprapatene undersøker deg lenge og nøye, de er kjempeflinke til å undersøke og finne ut hva som er greia med en når man kommer.
Jeg skal si deg mer - naprapatene gjør deg vondt, når du er der...
"Går det bra med deg..?" (Herbert-naprapat som spør).
"Jaaaah..." (Jeg som svarer langt inni svimmelheten og kvalmen).
Jeg skal si deg en ting jeg, og det er at jeg er sikker på at det ikke gjør så sinnsykt vondt når Herbert-naprapat trykker i vei langt inn i musklene mine. Det jeg tror gjør så grusomt vondt er når han trykker gjennom alt sideflesket, det er det som gir de verste smertene. I alle fall er det hva jeg forteller meg selv og naprapat-Herbert;
"det gjør nok ikke så vondt når du trykker... egentlig... det er bare så grusomt når du passerer sideflesket..."


Det er ikke vanlig kost for meg å ta med andre inn på soverommet vårt, eller låne bort soverommet vårt.
Heller ikke ungene får lov til å ta med folk inn på rommet vårt, noe lillemor fant løsningen på da vi var nyinnflyttet og hun viste huset fram til alle som kom på besøk...
Etter å ha tatt rundet i hele første etasje og videre alt i andre etasje utenom rommet vårt, åpnet hun på døra og sa lekent "eehja, og dette er mamma og eadni sitt rom som vi ikke får lov til å vise fram..."

Nå skal du likevel få være med meg inn på soverommet vårt en tur, og du kan jo prøve å forestille deg hvordan det er å forsøke å sove der i den aller beste sengen man kan forestille seg, med vinduet åpent så du har god frisk luft - og den fineste du vet ligger på siden av deg.
Videre, du har en rygg så vond at du ikke klarer å snu deg en cm på egen hånd uten at du faktisk setter deg opp i sittende først.
Det er ikke alt forstår du - kan du også forestille deg at ved siden av sengen der den fineste du vet ligger i sin deiligste søvn uten å la seg forstyrre av noe akkurat denne natten, ligger store, fine, hårete, firbeinte og gode vofsen.
Det den fineste du vet og vofsen deres har til felles er at begge sover veldig godt så nærme hverandre de kommer uten å dele seng, mens den fineste du vet slenger beina sine akkurat der det passer henne om det er over eller under di dyne og over eller under dine bein - så slenger også den firbeinte sine bein akkurat der de måtte treffe... Klor og skrap opp etter vegg, kløing både her og der (kan hende den fineste du vet også klør seg om ikke både her og der)...
Og så du -
Kan du forestille deg at du i frustrasjon over ikke å klare så mye som å lirke deg en cm mot høyre eller venstre, brått kjenner at senga nærmest gynger (sånne store, fine, myke rammemadrasser kan av forskjellige grunner gjerne gjøre det inni mellom)...

Henger du med?
Så oppdager du at årsaken til at du gynger i senga kommer av at den firbeinte ligger på siden av sengen og klasker til senga gjentatte ganger i søvne...
Du vet det at da har du mest lyst til å stå opp og bare ta med deg dyna di og labbe ut av rommet og finne deg ett eller annet egnet sted du kan få være i fred...
... Men så forstås, så kommer du på at det kan du jo ikke heller gjøre - for du klarer knapt å stå på beina og langt mindre å drage med deg dyne og pute ut for å re opp på et egnet sted...

Helga går, uka kommer, den fineste du vet går på jobb og det samme gjør selvfølgelig du.
Du kommer hjem fra jobb tidlig, for etter seks timer oppe i strekk orker du ikke mer. Hjem kommer også den fineste du vet, dere snakker litt om dagen mens dere sitter ved middagsbordet og så kommer det muntert og lekent fra henne (eller han om du heller har en han);
"sjefen spurte forresten hvordan det går med ryggen din, om du er bedre..."
Du stusser litt på at man spør om det, forstår hvor spørsmålet kommer fra - og den fineste du vet har egentlig hatt et komma i setningen sin, og skal nå til å fullføre;
"... jeg sa det er bare bæs..."



søndag 25. mars 2018

feilen som gjorde at Listhaugsaken ble nettopp det, listhaugsaken


Nestleder i AP advarer mot en mer anstendig debatt, vi trenger meninger, usømmelighet (støtende) og tøft språk...visst nok. Den offentlige debatten er ikke til for kos, man skal ettergå hverandres meninger og få fram sannhet.

Jeg er dels enig med nestlederen i AP,  spesielt i det hun sier om at det likevel går ei grense når det man sier blir farlig.

Det nestlederen til AP ikke nevner- der jeg er uenig og i motsetning til henne mener det er på sin plass å advare mot, er når mangel på anstendig debatt bringer oss direkte ut etter person og ikke den rolle eller sak det er snakk om.
Man må kunne forvente en mer anstendig debatt mener jeg. Det må kunne forventes at politikere, som taler på vegne av ei gitt gruppe mennesker, forholder seg til de saker som er aktuelle og de roller og funksjoner både en selv og de rundt besitter. Jeg tror det ville gitt oss både mer seriøse debatter og færre unødvendige emosjonelle innblandinger som stjeler fokus.

 Dette er nemlig feilen som gjorde at Listhaugsaken ble til nettopp det, Listhaugsaken.
Saken var at vi hadde en justisminister som uttalte seg i hytt og gevær, uten tanke for at man representerte ei meget sterk og viktig gruppe mennesker- regjeringen. Listhaugsaken skulle aldri vært en Listhaugsaken, den skulle vært direkte knyttet til og omtalt som justisministeren har sagt, justisministeren har postet osv.
Om man først ser på FB-posten til justisministeren; jeg tror saken umiddelbart  ville vært mer alvorlig og mindre emosjonell dersom man forholdt seg til saken og ikke personen.


Det må forventes mer av politikere, om ikke av språkbruk og meninger- så i alle fall må man kunne forvente at folk i gitte posisjoner og roller kan rollen sin og helst også rollen til de man kritiserer og utøver språket sitt på, da vil man i det minste kunne luke ut personifiseringen i debattene rundt om og få en renere og mer kraftfull debatt.feilen som gjorde at Listhaugsaken ble nettopp det, listhaugsaken

Jeg håper virkelig at det finnes flere politikere der ute som er av samme oppfatning som meg, som ikke følger tankegangen og advarselen til AP’s nestleder- da tror jeg nemlig vi blir surrende rundt i gjørma.
Det er også slik tror jeg, at med en holdning som det AP’s nestleder ut fra hva jeg leser og forstår her anbefaler, så vil politikerforakten øke rundt oss - det ønsker ikke jeg å være en del av, så jeg sier i fra.

Mvh
Roshild Solfjell
SP

lørdag 17. mars 2018

la konemor hånda på låret mitt, kikka fort bort på meg før hun sa at dette går ikke, det bærer ut med oss...

For noen år siden hadde jeg og konemor en utforkjøring.
Midt på vinteren, nysnø, akkurat i den tidsperioden man begynte å strø E6 også i nord med salt.

Det var helg og vi hadde som vanlig pakket bilen og lagt i vei fra Tromsø til hytta for helga, fire timer i bil så var vi framme.
Vi var ikke kommet lenger enn til lørdags formiddag da telefonen ringte fra jobben min på sykehuset, det manglet folk på søndag og jeg var nødt til å komme inn. Etter litt diskusjon att og fram i telefonen om det fantes eller ikke fantes noen som var litt nærmere var det klart, helga vår var allerede oppspist ettersom vi var nødt til å beregne minimum fem - seks timer hjem på søndags formiddag for å rekke kveldsvakta.
På vei fra hytta snakket vi litt om at hellet ikke var på vår side denne helga -
Telefon fra jobb med beordring, masse nysnø - det var bare til å ta det rolig og skånsomt på veien.

Etter at vi hadde kjørt en del mil og rundt halv annen time fikk vi en sleng på bilen.
Konemor rattet fra side til side mens vi nærmest kjørte slalom ned den slakke bakken vi var i. Etter å ha vinglet fra side til side i det som opplevdes som en evighet, men trolig ikke var mer enn et par - tre hundre meter la konemor hånda på låret mitt, kikka fort bort på meg før hun sa at dette går ikke, det bærer ut med oss...
Jeg glemmer det aldri, ALDRI...
Alt stoppet opp inni meg, jeg tror jammen jeg slutta å puste også. Konemor holdt rattet med venstre hånda samtidig som hun fortsatt holdt den høyre på låret mitt - og hun snudde seg med hodet mot meg. Jeg på min side knep igjen øynene det jeg kunne.
Brått skjedde ting veldig fort, på et øyeblikk bare dundret det til og så ble det både rolig og stille. Jeg åpnet øynene og det første jeg så var en trailer som seg forbi oss oppover bakken vi var kommet ned. Det var ikke noe antydning til at han hadde tenkt å stoppe, det var heller ingen tvil om at han må ha sett oss - han må egentlig ha vært glad for at han ikke fikk oss i fronten.

Jeg kikket til venstre og der forstår du, oppe i lufta, hang konemor i beltet sitt. Går det bra med deg spurte hun meg, ja sa jeg - enn med deg. Joda, hun hang da der.
Vi må få deg løs var min reaksjon, jeg løsnet på eget belte og famlet i vei for å få løsnet kjæresten min - som nærmest ga meg smikk på fingrene og spurte om jeg hadde tenkt å ta livet av henne... og meg...
Hæææ..?
Ja hva tror du, når jeg henger her i lufta - om du løsner meg så faller jeg rett ned på deg...
Det hadde jeg ikke tenkt på.

Vi hadde ikke ligget der så mange sekundene før vi hørte noen som ropte forsiktig inn til oss;
"hallo, går det bra der inne..?"
Folkene i huset et par hundre meter fra ulykkesstedet var akkurat kommet ut for å gå tur da kona sa til mannen, Herre fred - se der går en bil...
De forklarte at synet var opplevd ganske så forferdelig og de var jammen ikke så sikker på om de kom til å få noe svar fra noen i bilen, de var rett engstelig for hva de kom til å finne sa de.
Vel, på en to tre var det et par tre karer på plass, der de rigget seg til og mens den ene holdt oppe førerdøra som sto rett til himmelsk, sto den andre over og hjalp først konemor løs og ut og deretter meg. Når det var gjort fikk de jammen også ut hunden som satt i buret bak.
Vi var veldig heldige, en redningsbil passerte rundt om fem minutter etter at vi kjørte ut - han stoppet og svupp - så var bilen vår på lasteplanet hans.
Vet du, om du eier en Suzuki Grand vitara fra 2000-2001 er du en av de heldige rundt oss. Bilen vår fikk ganske hard medfart ut veien da den smalt ned i ei grøft i 60-70 km/t. Da vi hadde hatt den gjennom vasken på bensinstasjonen og kikka på den fant vi en bulk i bensinlokket, et speil som var klappet inn og noe lakkskader - ja også måtte vi etterfylle olje... det var det.

Jeg trenger kan hende ikke å si at jeg ikke dro inn på jobb den dagen likevel, jeg ringte de der i mot og fortalte om ulykken og at vi ville bli hentet av ambulanse for sjekk og så videre inn til svigers etterpå.

Da taxibilen kom seilende mot meg her om dagen og jeg bare seilet inn mot han, buldret det i meg som det gjorde den dagen vi kjørte ut. Jeg kjente det samme adrenalinet, den samme angsten og ble like svimmel i hodet - jeg var sikker på at nå går det galt.
I går da jeg hentet lillemor, eller var det dagen før, møtte jeg på en bil igjen - nesten på samme sted. Denne gangen var det ikke noe problem å stoppe, likevel dukket den samme greien opp igjen - og jeg ble så irritert... at jeg snakket strengt og mer enn strengt til den møtende bilen.
Du kan jo tenke deg når man gjør det, og ikke en gang evner å se at den du strammer opp er en du strengt sett kjenner - eller i alle fall vet hvem er...
Vet du, lillemor sa til meg da vi kjørte videre at du er ko-ko eadni... og hun har rett. Jeg så jo det, jeg forsto jo det - en ting var det å kjefte på taximannen - han skulle vite bedre. Å snakke strengt til en person i en bil som kommer forsiktig mot meg og i tillegg finner et sted å stoppe, var unødvendig. Jeg ble gående å tenke på dama etter jeg kom hjem, og ble ganske glad da hun sendte meg en melding og jeg fikk anledning til å forklare meg for henne.

Det er helt greit nå egentlig, likevel - det er ganske pinlig også skal jeg bare si, og har vel vært på sin plass å kjenne litt på i etterkant, jeg skal erkjenne det...
Likevel du -
verst blir det likevel når konemor kommer hjem fra telttur og får høre om denne episoden, det er liksom da det blir ikke payback - det går jo ikke ettersom det ikke var henne, men jeg regner med at jeg får en type gjøre-opp-på-vegne-av-situasjon...



fredag 16. mars 2018

klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har lært noe nytt i dag, om ei viktig del av vår historie.

For ikke lenge siden feiret vi samefolkets dag.
Samefolket har opplevd stor urett, men er også et folk som de senere år høster anerkjennelse og respekt - i stor grad noe som man har opparbeidet seg selv, og man har forsøkt å godgjøre den urett som er begått.

I dag feires kvenfolkets dag, et folk som har vært både i Norge og på nordkalotten over lang, lang tid. Kvenfolket, har du i det hele tatt hørt om kvenfolket?
Kvenfolket, hva eller hvem er kvenfolket tenker du kan hende - og jeg er ikke overrasket. Kvenfolket er på sett og vis et usynlig folk.
Mens man har vært opptatt med å gi samefolket den anerkjennelsen man på et tidspunkt har tatt fra de, mens man har vært opptatt med å legge til rette for feiring av samefolkets dag, samisk uke rundt om i landet, sameting, samisk opplæring i skoler osv - har den kvenske befolkningen stått stille.

Misforstå meg rett; jeg er veldig glad for at samefolket, mitt folk, får det fokuset og den ivaretakelse som man gjør. Jeg er takknemlig og glad for at vi har fått en offisiell dag for feiring av samefolket, en dag der man blant annet i skoler og barnehager rundt om i landet har et særlig fokus på den samiske befolkningen og samisk kultur.
Det slo meg på Gudstjeneste 4 februar i år, der samefolkets dag ble markert og vi var til stede og fikk overvære et spennende miniforedrag av Tore Johnsen.
I starten av Gudstjenesten allerede, i innledningen der man informerer om markering av samedagen - samefolkets dag, vårt lands eneste urbefolkning.
PLING!!!!
Der satt den; et fantastisk initiativ av den norske kirke, et flott arrangement, et supert foredrag av Tore iført samekofte og greier...
Likevel, det at innleder allerede i starten av Gudstjenesten hadde mistet vårt lands andre urbefolkning (ikke definert som urbefolkning egentlig, men likevel må man spørre om det skulle vært det?), kvenene, mitt andre folk, var litt leit - jeg skal innrømme det.

Det var ikke leit som i nå griner jeg leit, det var heller ikke leit i som nå går jeg og bærer meg over det de nærmeste ukene leit... har faktisk ikke tenkt mer på det før i dag jeg...
Det var leit som i hvordan kan en så stor institusjon som den norske kirke, som jeg er en del av, ha mistet vår andre urbefolkning?

Det var mens jeg satt der at det slo meg, den kvenske befolkningen er egentlig et stort tabu i samfunnet vårt og jeg tok meg i å lure hvorfor.
Jeg har fortsatt ikke noe svar, men jeg er enig med meg selv i at kvenfolket er et forsømt og tabufolk. Kvenfolket er tabu på den måten at man snakker ikke om dem, man viser de ikke fram, men kjenner ikke til dem, man vet ikke noe om de - du som leser av bloggen for eksempel, jeg kan vedde på at dersom du ikke er nærmest innfødt et sted der kvenene ennå lever - så vet du ikke av de.

Jeg har googlet opp kvenfolket, kopiert og limer inn under her -
Les raskt gjennom, se om du kan hende visste noe som helst om kvenfolket fra før - klapp deg selv på skulderen og si til deg selv at du har lært noe nytt i dag, om ei viktig del av vår historie.

GRATULERER med kvenfolkets dag kvener!



HISTORIE
Kvenene omtales i tidlige skriftlige kilder bl.a. i Ottars beretninger fra 800-tallet og beretningen Hversu Noregr Byggðist.
Kvenene er fra seinmiddelalderen registrert i norske skattemanntall. På 1700 og 1800-tallet økte den kvenske befolkningen i Norge, først i de vestlige områder av Nord-Norge, senere i de østlige områder. Det anslås at rundt år 1875 var en fjerdedel av befolkningen i Finnmark kvener.

KVENENE I DAG

Det finnes lite tilgjengelig statistikk om dagens kvenske befolkning. I en helseundersøkelse utført av Universitetet i Tromsø 1987-1988 oppga ca 25 prosent av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms at de har kvensk/finsk opphav. I tillegg er det mange kvener bosatt utenfor de tradisjonelle kjerneområdene.

torsdag 15. mars 2018

At man setter, unnskyld meg - egen latskap og sine egosentriske behov og ønsker framfor mine barn og barn generelt, det får det til å koke i meg!

Skolen våre barn går på ligger fint til en par - tre kilometer fra oss. Veien som går forbi skolen er ikke av de bredeste, når det i tillegg kommer snø er den ganske så lei å kjøre på, den er verre å snu på og den er elendig å møte biler på.
Sjansen for at man havner i grøfta eller i alle fall soper bort i noe eller noen man helst ikke skulle sopet bort i er ganske stor også.

Rektor har via skolesekretæren gjentatte ganger oppfordret foreldre og taxiselskap til klok kjøring og enveiskjøring i forbindelse med levering og henting av barn, etter hvert har oppfordringen også nådd skolens egne ansatte.
Vi snakker smal vei og ikke smal sti, likevel - vi som ofte kjører på den smale vei har erfart at lærere nå for det meste har begynt å forholde seg til regelen innkjøring i sør og utkjøring i nord etter oppfordring... fra selveste rektor... lederen deres...
Det vi også opplever, vi som holder oss på den smale vei - er at foreldre har blitt bedre til å kjøre inn i sør og ut i nord, noen unntak er det - det er alltid noen som av en eller annen forsmådd grunn ikke skal la seg styre til noe som helst, er det ikke forbudtskilt satt opp, så kjører man.
Vi opplever mer, vi som holder oss på den smale vei - nemlig at taxibilene, de driter i mailer og anbefalinger - nærmest alle som en.

Hva er det egentlig med taxibiler og måten man kjører på, om du vet det må du gjerne legge igjen en kommentar på det - jeg lurer nemlig veldig stort på en del greier rundt disse...
De fleste taxibiler jeg har møtt i min tid som sjåfør, eller passasjer, har en tendens til bare å peise på - de kjører som om de hadde stjælt bilen de kjører.
Hva er det som får folk til å dure hensynsløst fram i trafikken, uten tanke for verken at du kan treffe levende vesener eller møtende biler?
Jeg har en fantasi om at noe må være gått feil ett eller annet sted for folk som kjører taxi, ettersom denne gruppen sjåfører ser ut til ikke å la seg verken diktere, formane eller på noen annen måte ta til seg korrigering i forhold til verken måten de kjører på eller hvor de kjører.

På møter i FAU har man gjentatte ganger tatt opp dette med spesielt vinter, snø, smal vei og hensynsløs kjøring. Rektor har svart like mange ganger som vi har bedt om at det sendes ut mailer også til de som kjører taxi; "jada, det har gått ut mailer til drosjeselskapene også med beskjed om å formidle til sine sjåfører, men de tar det ikke til seg..."

Her om dagen hadde jeg hatt dårlig søvn gjennom helgen pga. sykdom i heimen, smerter i kropp og trøtt som en dupp, i tillegg så fikk jeg levert barna til skolen noe senere enn jeg burde - og så møter jeg altså en taxibil etter at jeg hadde kjørt rundt om halve strekningen av den smale veien.
Det var glatt ute og selv om jeg kom sigende i 20-25 km/t så sklei bilen bare framover når jeg bremset. Jeg var sikker på at taxilurvet skulle ta bilen min, det skjedde heldigvis ikke... Det som der i mot skjedde var at pulsen min gjorde et ganske solid hopp, som følge av et ganske så stort adrenalinhopp - man får gjerne det når man opplever at noen skal kjøre på en - ikke uvanlig det...

Da både min bil, drosjebilen og bilen drosjebilen hadde bak seg hadde stoppet satte taximannen i gang med å peive til meg, med type veiving som sa at jeg skulle rygge.

Dere som kjenner meg, litt bedre enn andre... dere kan kanskje se for dere at jeg nikker høflig og setter i gang å rygge???
Neida, dere som kjenner meg litt bedre enn andre vet at noe av det minst lure taximannen kunne finne på var å peive til meg, med type veiving som skulle be meg om å rygge... når instrukser fra skolen har vært entydig - kjør nordover på denne veien...
Dere som kjenner meg litt bedre enn andre vet også at dersom noe gjør meg redd, sint eller sur for den del - da våkner kvenen til liv, og da skyter temperamentet i været...

Jeg åpnet bildøren, pekte i vei mot han og viste han hvem som skulle rygge. Ettersom de sto der to biler og den vevre og hjelpeløse taximannen satt inne i bilen og brått verken forsto norsk eller tegnspråk, så satte jeg i gang med å rygge mens jeg kjeftet godt for meg selv- jeg hadde tross alt bare dobbelt så lang vei å rygge som de to bilene framfor meg hadde.
Da jeg hadde rygget nesten dit jeg skulle kom jeg litt ut mot kanten og taximannen ville bryte seg forbi meg (igjen, hensynsløs kjøring av taxibiler). Jeg satte bilen i gir framover og duret i vei mot han, som naturlig nok gjorde at han valgte å stå stille. Etter at jeg hadde rygget noen få meter til stanset jeg, satte bilen i fri, tok opp håndbrekket og labbet ut og til taxien framfor meg.

Den vevre og trolig nervøse taximannen tok ned vinduet sitt, og jeg har i tiden etterpå forstått at jeg nok trolig var ganske streng og sint i stemmen... men ikke ufin i språket da, heldigvis.
"Det har gått ut undrevis av mailer fra skolen angående kjøring i denne veien, hvor vanskelig er det for dere å lese og forstå mailene som kommer..????"
Stakkars karen inne i bilen -
"jeg skal kjøre den andre veien neste gang..."
Jeg fortsatte -
"Ja det skal du nok, jeg må altså ikke møte deg på denne veien igjen..."
Stakkar karen inne i bilen -
"nei nei, jeg skal ikke kjøre her, jeg skal kjøre andre vei neste gang..."

Synes du jeg framsto streng ut fra dialogen beskrevet over?
Tverr kan hende, vanskelig, sur, sint?

Jeg tenker det er så fullstendig unødvendig, hele settingen.
Om alle fulgte en enkel oppfordring på bakgrunn av både sikkerhet, ressursbruk og praktisk tankegang - i stedet for å opptre ut fra sin egen latskap og egosentriske tilværelse.
Det er unødvendig bruk av tid, kjeftestemme og kalorier - at man må knote og rygge og for noen også se seg nødt til reparasjoner på bilen etter at man unødvendig har vært bort i møtende biler eller i grøfta pga. møtebiler.

Oppfordringen til folk som fartes bak rattene der ute;
Dersom man får en oppfordring, instruks, anmodning, forespørsel eller hva enn om å forholde seg på en spesiell måte - spesielt i forbindelse med skole og barnehage der våre barn er inni bildet, der det til sist handler om sikkerhet for de vi er aller mest glade i, de som er aller mest avhengige av at vi ter oss som ansvarlige og empatiske voksne;
Følg oppfordringene, de kommer ikke uten grunn, de er ikke for moro skyld!

At man setter, unnskyld meg - egen latskap og sine egosentriske behov og ønsker framfor mine barn og barn generelt, det får det til å koke i meg!

tirsdag 13. mars 2018

ta veska di med deg, levere fra deg nøkkel og kort og puske deg ut av kontoret ditt



https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WLeKBr/listhaug-advarer-mot-sp-forslag-mener-det-skader-arbeidet-mot-pedofile

Kjære justisminister Listhaug.

Jeg skal være forsiktig med å si at det er sjelden jeg blir sint, for jeg kjenner faktisk fra tid til annen at jeg blir sint - og jeg kjenner stadig oftere at jeg blir sint på barns vegne, på vegne av distriktsNorge, på vegne av helseNorge, på vegne av eldre, på vegne av våre etterkommere...

Nå har du vært ute igjen, med enda et betenkelig og etter mitt syn forkastelig utsagn.

Overgrep mot barn justisminister, du som sitter som leder for politi og rettsvesen, som skal ivareta innbyggernes trygghet, ve og vel.
Har du slått opp i ordboka og tatt en kikk på definisjonen for overgrep?
Krenkelse av annen persons rettigheter står det på wikipedia, videre - overgrep mot barn må ses på i sin helhet der krenkelse av barns rettigheter blir et fokus - et fokus som strekker seg vel utover seksuelle overgrep isolert sett.

Når et lite barn sitter gjemt i en mørk kjellerkrok og venter på at den skumle mannen som truer familien med vold skal forsvinne, når ei storesøster sitter med sin lillebror på fire måneder i armene inne på et lukket rom med vinduet åpent og klar til å hoppe, når ei lita jente på elleve år blir kastet ut vindu  en mørk vinternatt i 25 minusgrader for å få tak i hjelp til familien sin, når ei høygravid mor kaster ut jenta si på elleve år og selv sitter klar til å hoppe, når små barn lærer seg å gå til sengs med klærne sine klar til å hoppe inn i på stolen ved siden av sengen - og har fluktruten klar - jeg har her forsøkt å samle sammen litt av de opplevelsene jeg hadde som barn.
Da justisminister, hjelper det lite at det sitter en kar ekstra i politiet og jobber med seksuelle overgrep mot barn over internett. Det er viktig å jobbe internasjonalt, men vi må da for svingende se til å holde rent i eget hus før vi kan begynne å satse stort utover landegrensene. Det er også slik justisminister, at når man har opplevd å vokse opp som meg og tusenvis av barn med meg, da har man lov til å bli forbannet unnskyld meg, på sin egen justisminister som presterer å lire ut av seg det du gjør.


Misforstå meg rett, jeg har selv vært der - jeg har selv vokst opp med seksuelle overgrep og vet hva det er snakk om. Jeg har også sittet i en mørk kjellerkrok, sittet med min lillebror i fang, hoppet ut vinduet i minusgrader og løpt ute med ullsokker på for å finne tak i hjelp. Jeg har vokst opp med viten om at du må ha en vei ut, du må ha klær klar ved sengen og aller helst på deg i helgene.
Jeg skal si deg en ting jeg justisminister, det verste - det var viten om at politiet som var forventet å hjelpe ikke befant seg i kommunesenteret fem mil unna en gang, de var i nabokommunen hele syv mil unna - fordi det var vaktsamarbeid i helger.

Det jeg lurer på, på vegne av mange barn som har sittet med samme følelser og opplevelse av håpløshet som jeg gjorde, er hvor langt unna man skal forvente at hjelpen kommer fra?
Hvordan skal barn ha tillit til politi, når man ikke en gang har tilgang til de dersom det er behov for det?
Hvem er det som skal fortelle barna at deres sikkerhet ikke er så viktig som sikkerheten til barna i storbyene og byene, kunne du tenke deg å fortelle det til barna som sitter i ei lita bygd ytterst i havgapet eller inne på vidda?

Justisminister, du har selv små barn og jeg regner med at det er viktig for deg å holde disse trygge.
Hva hadde du gjort, hva hadde du vært i stand til å gjøre, hva hadde du tenkt om politiNorge dersom det var dine barn som satt utrygt i helgene, i ukene, i høytidene - fordi de var født på feil side av bygrensene?

Det er ikke bare hjerterått overfor barn og andre i distriktene, det er et ran, det er forkastelig og det virkelig store er at det kun er snakk om ideologi - hele reformen, nedskjæring og elende er resultater av den blå vinden, den blå ideoligien.
Den blå siden i politikken har fått det for seg at alt skal legges til rette for sentralisering - jo større dess bedre.
Det kommer til å gå liv tapt som følge av store reduksjoner og nedleggelser av lensmannskontor og gjennomføringen av reformen er ikke bare tåpelig - den er rett uspiselig.

Det vil dessverre alltid være noen barn som opplever ting de ikke skal, som må ta ansvar de ikke skal osv. Vi som samfunn skal jobbe for og legge til rette for å forebygge overgrep mot barn, alle typer overgrep - seksuelle, fysiske, psykiske, sosiale, økonomiske og what so ever. 

Det skal ikke være nødvendig for politiet å velge om de skal bekjempe seksuelle overgrep mot barn eller om de skal holde barn generelt trygge også ute i distriktene i landet vårt, dersom det er tilfelle justisminister, dersom dette er holdningen din, da gjør du ikke en god nok jobb - da skal du ta veska di med deg, levere fra deg nøkkel og kort og puske deg ut av kontoret ditt - det er nemlig din jobb å se til at det legges til rette for at barn generelt sett skal kunne føle seg trygge.

lørdag 10. mars 2018

det er kun jeg som kan både si noe om min greie og endre på bestemmelser der jeg måtte oppleve å komme til kort.

Kjenner du til sykdommen MS eller forkortelsen MS?
Du gjør trolig det, fordi du på ett eller annet tidspunkt og i en eller annen setting kjenner til en person med MS eller har hørt om en.
MS, multippel sklerose, en veldig kjedelig, ikke alt for vanlig - men likevel ganske så kjent nevrologisk sykdom som angriper muskulaturen.

Kjenner du til forkortelsene MC eller MyC, videre Thomsen og Beckers?
Trolig har du ikke hørt om disse forkortelsene, eller de to variantene av sykdommen.

MC eller MyC er forkortelser for myotonia congenita - en sjelden og arvelig nevrologisk og livslang sykdom som også angriper muskulaturen til de som er rammet - på en noe annen måte enn MS.
På verdensbasis er det ca 1 pr. 100.000 som er diagnostisert med MC, av en eller annen grunn er det litt flere i norden.
Sykdommen kan forklares veldig enkelt med at musklene i kroppen jobber døgnet rundt, de trener liksom hele døgnet - også i hvile / søvn. Grad av aktivitet (myotoni) varierer og påvirkes av forskjellige faktorer, symptomer viser seg i form av stivhet og smerter - kort fortalt.

Jeg har levd med aktiv MC fra jeg var seks år gammel, men har ikke hatt kjennskap til hva det er jeg har levd med før jeg var passert 35 år, jeg bare opplevde at kroppen oppførte seg rart og tilpasset meg deretter.

Kan du se for deg en seks åring som ligger med prikking, rykninger og smerter i hele kroppen uten at den forstår verken hva det er som skjer eller at det er unormalt - det er for barnet så vanlig at det derfor ikke stiller spørsmål, men bare lever med det?
Kan du se for deg et barn i skolealder som gruer seg til gymtimene, men gjør sitt beste for å få kroppen i gang når tiden er der - slåball, fotball eller hva enn?
Kan du se for deg de mange øyne som ser på barnet i gymtimene og de mange munner som ler høyt, når man som syv - åtte - ni - ti åring om og om forsøker å holde tritt med andre barn og gjøre som man får beskjed om av lærer i gymtimen - man vil gjerne, men beina slenger rundt og man soper de etter seg på bakken?
Kan du forestille deg å være i barneskolealder og i det du går fra ro til bevegelse eller lett gange til løping, får høre uttalelse som "du rører så lite på deg at du er stiv i ræva når du endelig løfter på denne..."?

Å leve med et handicap som gir både smerter i varierende grad, og fysiske utfordringer flesteparten av dagene i året er utfordrende.
Kan du forestille deg å leve med et handicap som du vet at selv på gode dager kan slå deg i bakken uten forvarsel, men det synes ikke for noen at du har dette handicapet?
Kan du forestille deg hvordan det er å gå med nærmest konstant behov for å rettferdiggjøre at du ivaretar deg selv og at du forsøker å forenkle egen hverdag med tanke på både mer vondt og evt. forebygging av skader / vondt?
Kan du forestille deg hvordan det er mange ganger i løpet av et år å oppleve at du står i situasjoner der en eller annen som egentlig ikke aner noe om det å være deg, likevel har en mening om hva du gjør eller ikke gjør, hva du skulle og burde, hva du klarer og ikke klarer og for sikkerhets skyld også bruker i mot deg de gode dagene dine, viljen og motet ditt til å være aktiv?

Jeg liker å være ute i naturen og har grått meg opp over bakker i vinterfjellet og på toppturer i sommerhalvåret.
Om jeg så har måtte gå kun et par tre skritt på det tyngste, for så å hvile skjelvende og smertefulle muskler før jeg har kunnet gå videre, så har jeg gjort det fordi jeg har hatt ønske, vilje og mål om å nå fram.
Hvorfor?
Jeg elsker å være på tur med familien min, og jeg vet at når jeg bare når målet så gir det meg så mye mer enn motgangen på veien.
Visst må jeg noen ganger bruke første kvarteret etter at jeg har nådd et mål på å sitte eller ligge rakt ut, men det viktige er at jeg har nådd målet.
At jeg kort tid etter en tur kan hende ikke er i stand til å bevege meg hundre meter på glatt underlag er ikke uvanlig, heller ikke at jeg går rundt med smerter og ubehag i muskler i dager etterpå.
Det opplagt veldig vanskelig for de rundt meg å forstå dette - du må da kunne gå de få meterne fra bilen til kjøpesenteret, fra parkeringen til SFO, fra huset til postkassen osv. - og ja det kan jeg - om man kun teller meter er det ikke særlig krevende.

Kan du forestille deg et liv der du i mange og tidvis også lange perioder lever med smerter i hver muskel - og om du da tenker på at vi har muskler overalt på kroppen vår, fra tærne til toppen av hodet så blir det en del å ha vondt i..?
Kan du forestille deg at du ikke bare har vondt ved bevegelser, men også ved å komme i fysisk kontakt med enkeltmuskler?
Lår, legger, brystkasse, overarmer, rygg, magemuskler...
Kan du forestille deg at du opplever å ha for dårlig pust, og så viser det seg at muskulaturen i brystkassen din er så stiv at du rett mangler mellom to og tre cm av forventet bevegelse i den?
Kan du forestille deg at du faller i armene på fremmede mennesker, eller går over ende i marka eller på en parkeringsplass - fordi du har trådd feil eller sklidd to cm på isen..?
Skader om det er strekkskader, skader i sene, forstuinger, sårskader...
Kan du forestille deg å falle over ende og skli inn i et bål?
Forslått med blåmerker og evt. ødemer, pluss et såret ego...
Kan du forestille deg at du på vei for å hente barna dine på SFO blir stående som en klovn på utsiden av bygget og på isen - der du rett ender med å bli hentet av en tilfeldig passerende, fordi hver muskel er så stiv at du ikke kan komme deg bort selv uten å falle..?
Du bare står der uten spesiell mulighet til en gang å snu deg om etter folk, fordi du ikke evner å flytte på en muskel.
Kan du forestille deg hvordan det er når stivhet gjerne kombinert med nervesmerter i fingre gjør at du ikke en gang kan klare å ta på deg isbrodder selv, eller du håndhilser på en person og håndrykket sitter igjen i hånda etter at du slipper tak?
Ilinger av smerter langt inn i fingrene, prikking oppover fingre og ut i håndleddet.
Jeg kunne fortsatt å komme med eksempler på erting, slengkommentarer, uhell, kroniske plager osv. som jeg har opplevd og opplever, men lar det være.

Å leve med MC byr på mange kleine situasjoner, som den å skli inn i st.hans bålet, oppleve at du trenger fire til fem tygg når du spiser før det går av seg selv, klatre ut av bilen, gå trapper.

Å leve med MC gir flere dager med enn uten smerter, gir flere dager med muskelstivhet enn uten.
Jeg kan ikke gå en tur uten å holde blikket festet til bakken, fordi jeg vet at dersom en liten rot, stein eller dump kommer overraskende vil jeg falle. Jeg er avhengig av hele tiden å se hvor jeg trår og vite at der jeg trår, der har jeg feste.
Å leve med MC gir deg ingen fordeler i det norske samfunnet - klar deg selv er det som formidles til en.
Det finnes medisiner som muligens kan hjelpe, bivirkningen er at de i utgangspunktet er produsert for å hjelpe på andre greier som hjerte eller epilepsi. For min del er det uaktuelt å tukle med hjerterytme eller stampe inn på med epilepsimedisiner, jeg har heller valgt å leve med stivhet og med vondt.

Det jeg undrer meg over er om det må være så steike vanskelig for folk å akseptere at man ikke sitter med hele bildet, med alle fakta, med all kunnskap og kjennskap til alt og alle rundt oss - og derfor heller tie stille med alle sine syns og burde.
Jeg undrer meg også over hvorfor det skal være så sinnsykt vanskelig for folk som jobber med blant annet å skulle gjøre hverdagen til personer med kronisk sykdom litt lettere, å gjøre nettopp det? Eksempelvis kan man undre seg på uttalelser som "du kan la være å gå ut på de dagene det er glatt", eller "du kan få andre til å gjøre ditt og datt for deg på dager du ikke kan det selv".

Aktivitet mer her og der, plikter og mer til - både arbeidsgivere rundt om og NAV jobber på ene siden rævva av seg for å holde folk i aktivitet og i jobb, mens NAV på andre siden holder hardt om hjelpemidler som gjør det lettere for folk å være aktiv, være i jobb på tross av for eksempel kronisk sykdom.
Jeg er sta, jeg peiser på og lar meg ikke stoppe. Det er mitt liv, det er min jobb, det er mine interesser og mål, det er ingen andre som skal fortelle meg hva jeg kan eller ikke, hva jeg burde eller ikke, hva jeg trenger eller ikke.
Etter hvert er også åpenheten blitt min greie- jeg driter i om jeg ser teit ut eller om jeg høres teit ut, ting endrer seg ikke i eller rundt meg likevel - det er kun jeg som kan både si noe om min greie og endre på bestemmelser der jeg måtte oppleve å komme til kort.













torsdag 8. mars 2018

kjempeheldig, forelska og lykkelig.

Når man gifter seg har det vært en greie med å holde sammen i gode og onde dager, ganske så grusom greie å si spør du meg.
Å holde sammen i gode og mindre gode dager der i mot er mer innafor hva som er korrekt i alle fall. Uansett lykke og uansett tålmodighet og kjærlighet, alle har gode og alle har mindre gode dager sammen.

Vi har hatt hopesvis av gode dager til nå, jeg og konemor - noe jeg og helt sikkert konemor også er veldig takknemlig for.
Vi har også opplevd de dagene som av forskjellige årsaker er mindre gode - sykdom, utfordringer, uenigheter osv. Likevel, gleden over å være ett og å være en familie er så mye større.
Jeg (og for hårpentligvis hun jeg skryter i været) nyter gleden over å ha hverandre, gleden over å kunne være seg selv sammen med en annen, gleden over å ha en å dele det aller meste med av både godt og mindre godt, gleden av å ha en å få trøst hos og en å trøste, å ha en å elske til smerten tar en og en å bli elsket av.
Liketil kjenner jeg (her skal jeg være forsiktig med å dra konemor inn i min opplevelse) gleden ved å ha noen å savne, når denne av en eller annen grunn ikke er hjemme på noen dager. (her trenger jeg ikke være forsiktig, vi snakker selvfølgelig om samme tøtta).

Konemor er helt klart den snilleste personen jeg vet om, hun er den deiligste, varmeste, teiteste, mest irriterende, helt klart den mest sexy og godeste personen jeg vet om.
Barna våre har den beste mammaen man kan tenke seg i konemor, jeg har den beste kjæresten, elskeren og vennen i henne.

Et par dager ut i mars måned i fjor spurte jeg konemor om vi giftet oss 6 eller 7 mars... det pleier å være jeg som husker datoer for det aller meste, men tydeligvis ikke dagen vi giftet oss...
Konemor så rart på meg, smilte det fineste smilet jeg vet om og lo før hun svarte meg -
"ingen av dagene vennen min, vi giftet oss 8 mars - husker du ikke det var dagen før sånn og så..?"

Joda skatten, når du sier det så husker jeg det selvfølgelig...
Vi gifta oss mens konemor var midt inne i ammetåka, fersk og god - der forutsetningene for å få hele partnerskapet annulert egentlig skulle vært fullt til stede, noe hun for øvrig har påpekt i årene etter vi giftet oss.
At det der i mot skulle være meg, dronningen av å huske merkedager; dager man møttes, datet, ble sammen osv. som skulle glemme av denne viktige dagen - det kom overraskende på meg, men desto mer hjertelig på konemor.

Vi gifta oss på selveste kvinnedagen du, klarte jeg å stavre ut av meg da konemor korrigerte meg i fjor...
Jeg liker å flagge for dager som er verdt å markere, for eksempel bryllupsdager - i våre dager er det som vi vet av statistikker slik at man godt kan feire hver bryllupsdag med både glede og god grunn.
Men flagge på kvinnedagen, det har jeg da ikke bedrevet tidligere - heller ikke båret på planer om å bedrive framover... Jeg har rett vært grepet av skrekk med tanke på at alle rundt meg uansett hvor jeg måtte bo resten av mitt liv - vil se flagget mitt i forbindelse med kvinnedagen.


På jobb har man landet på glede framfor sorg når det kommer til heising av flagg, jeg har for egen del kommet fram til kjærlighet over skrekk for å bli sett på som en ytterlig gående feminist...
I dag har flagget flapret fra verandaen, lillemann var stolt kar da han hadde hengt det opp for mammaene sine -
10 år feirer vi. 10 år med glede, mer glede, mindre glede, sorg, vennskap, krangel, latter, moro, kos og lykke.

Jeg tør påstå at konemor mi som i dag tidlig ba meg om ikke å dele noen tanker eller bilder før hun var ferdig på jobb (og i den forbindelse spurte om jeg var interessert i ti nye år), er det beste som har hendt meg i to sko.., eller som hun sier selv en gang i blant "jeg tror jeg er det beste som har hendt deg vennen min" (noen ganger tror jeg faktisk at hun mener det). Jeg er kjempeheldig, forelska og lykkelig.

Livet er herlig.



Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...