Søk i denne bloggen

fredag 20. desember 2013

Småsmurfene har hatt julebord i barnehagen i dag -
Nydelig pyntet med findressen på lillemann og en herlig kjole på lillejenta vår.

Vel framme i barnehagen er småsmurfene så spente at de ikke vet hvilken fot de skal stå på, det er løping og frydfulle hyl når de blir møtt av et par tre andre små kjolekledde småjenter og en flott dresskledd liten gutt.

Eadni prikkeverer sine små stoltheter, får på de dressko og pyntesko, sier ha det bra og gjør seg klar til å dra på jobb…

så, på veien ut kommer lillemor farende sammen med to av sine venninner. Ei av småjentene forteller glad om mammaer og pappaer som synes ungene sine er så fine, mens lillesmurfen min setter bestemt tilbake "jeg har to mammaer, jeg har ikke en pappa". Det ble ganske morsomt å være vitne til, tydelig gira og ivrige småjenter på begge kanter - like fort lille jenta gjentar seg selv med mamma og pappa, like fort og stadig mer bestemt kommer det fra mi lille "hører du ikke hva jeg sier, jeg har to mammaer og ingen pappa" I siste runde legger hun for sikkerhets skyld til  "ikke sant eadni…"for å få en bekreftelse…

Det hele utspant seg helt uproblematisk, helt ufarlig, helt uten krangling og diverse spørsmål eller kommentarer - det var ren skjær iver fra ene jenta og en kort og presis konstatering fra lille mi… herlig å være tilskuer til :o)

torsdag 21. mars 2013

eadni, jeg er helt tett i ørene...

Jeg husker fra jeg var liten, hvor herlig det var å få sove sammen med mamma når plassen på siden av henne var ledig for noen dager og av noen grunn.
Vi var flere stykker, så det ble til at vi måtte sove sammen med henne etter tur.

Nå er det min tur å ha småtasser sammen med meg i sengen, når konemor er på reis og det er en ledig plass på siden min.

De siste tre nettene har jeg vært heldig å hatt to deilige små som har byttet på plassen til konemor.
Første kvelden hadde lillemann og jeg følgende samtale:

Lillemann: eadni, kan jeg sove på mamma sin plass i natt?
Eadni: jeg tenkte du skulle sove i din egen seng lillemann, så kan du komme inn til meg om du våkner...
Lillemann: nei eadni, kan jeg sove på mamma sin plass - vær så snill?
Eadni: men du har jo din egen seng lillemann, jeg kan komme inn til deg om du trenger det?
Lillemann: Eadni, jeg her helt tett i ørene.
Eadni: er du tett i ørene sier du?
Lillemann: Jeg tror jeg lå for lenge under vann da jeg badet i sta.
Eadni: Gå og legg deg på mamma sin plass du gutten min...

Det er helt vanvittig å legge seg ned - se på lillemann min, høre han puste. Han ligner på mamman sin -øynene, munnen, hendene, håret... Han puster i vei når han sover, flekkvis har han og litt sikkel i munnviken - akkurat som mamman sin...
Lille gutten min, som gjorde om på hele vår tilværelse da han kom, som gjorde eadni både bløt, hysterisk, redd, liten, modig og hel.
Tiden har bare flydd, og den lille gutten min er blitt så stor.
Neste natt lå jeg og kikket på lillemor mi - deilige, lille jenta. Det er rart å tenke på at den store jenta har vært så pitteliten at hun har fått plass i magen min, at halvparten av henne er materiale fra meg.

Jeg kan ikke slutte å tenke på hvor heldig vi er som har ungene, de deiligste og beste ungene man kan tenke seg.
Jeg er veldig takknemlig - og får ikke nok av å se på de, tenke på de, være med de, beundre de, elske de...




fredag 8. februar 2013

savn og takknemlighet

For fem år siden hadde man just satt i gang fødselen til konemor, og vi satt kjempegira i kafèen på sykhuset og ventet på at noe mer skulle skje og vi skulle få hilse på lillemann...
... Vi var så vant med kynnere, at vi ante ikke at det var de første riene konemor kjente da vi og trippet i kafèen ...

I dag har jeg stått på kjøkkenet fra jeg kom hjem etter levering til henholdsvis unger i barnehage og konemor på jobb, endelig en pust i bakken - og tid til å la tankene svire uten forstyrrelser...

Sjørøverkake, lillemann har bestilt sjørøverkake "det er jo den eneste kaka du kan bake eadni" var hva han sa da jeg spurte etter kakeønske.
- Jeg tror ikke lillemann vet og er klar over at jeg, de gangene har lagd denne kaken, plages og plages - så jeg er i ferd med å sprekke...
... Jeg har liketil sagt pent til meg selv i dag - etter diverse røua, fillern, rævva og nei-nei-nei - dette er siste gangen jeg lager denne kaken...

Fromasjkake, det er tingen vettu - den perfekte nødløsningen for både store og små, påstrødd mange små dinosaurer :O)

Det jeg har tenkt på i dag, som har snurret rundt i hodet mitt mer enn noen ganger før - er mamman min.

Jeg gikk i tidlige ungdomsår og gledet meg til jeg en dag skulle få barn, og selv om jeg nok ikke tenkte så mye bevisst gjennom det - gledet jeg meg nok en del til å dele diverse opplevelser, hendelser, situasjoner osv med mamma.

I dag har jeg kjent masse på at jeg ikke har en mamma å dele ting med, på savnet etter å ringe henne - fortelle henne om lillemann som blir fem år i morgen. Jeg ville gjerne fortelle henne om ønskene hans, bursdagsforberedelser, de fornuftige tankene hans, gleden, spenningen og mer til.
Jeg ville så gjerne bare sende bilder av han, og lillemor, og jeg kunne ønske at hun kunne komme på besøk for å feire dagen hans sammen med oss.

Mamma var heldig å fikk møte første barnet til min bror, og første til min søster - og de var heldige å fikk møte henne. Min bror og søster fikk og mulighet til å dele det store med å bli forelder med mamma, noe jeg kjenner at jeg savner masse - jeg ville så gjerne stolt vise fram lillingen vår, og ikke minst latt henne få sett meg som eadni.

Men, det får jeg ikke...

Jeg er kjempeheldig å ha verdens beste svigermor, og ikke minst verdens aller beste svigersøster - og ungene har bestemor og tante - som følger opp som de besteste bestemødre.

Jeg er takknemlig da,
takknemlig for den flotteste lille familien man kan tenke seg - for den flotteste store, lille gutten min som blir fem år i morgen -

Livet mitt endret seg kraftig da han ble født, da han kom og rørte ved noe jeg håpet fantes i meg - men ikke hadde kjent før :O)



torsdag 17. januar 2013

Nå sier det pang... eller ikke...

I går på vei hjem fra byen, sto jeg i lommen nede på innfartsveien og ventet på at motgående trafikk skulle passere så jeg kunne kjøre av veien.

Plutselig, kommer det en bil i mot meg - kjørende på midtdrabanten...

Jeg satt stiv i masken, kjente hjertet begynte å slå fortere og kjente en redsel komme - ikke smygende, men hoppende på meg...

Jeg var SIKKER på at vedkommede skulle komme rett i fronten min, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det - biler i mot gjorde det umulig å svinge av veien, og biler bak gjorde det umulig å kjøre mot høyre igjen...

Jeg bare satt og så på bilen som styrte mot meg, med tanker om at nå skjer det - nå er jeg ille ute.

Én eneste gang tidligere har jeg sittet med en slik opplevelse, det var sekundene før vi kjørte ut av veien for noen få år siden -

Denne gangen gikk det bra, plutselig igjen - drøye ti meter før bilen ville truffet meg, kaster vedkommede bilen inn i kjørebanen igjen og suser forbi meg.
...
Det hele gikk veldig fort, men det kjentes ut som en evighet å sitte der å se på - være midt i...
...
Jeg tror jeg hadde englevakt igjen jeg :O)

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...