fredag 26. september 2014

...rent og pent hus til helga - i stor grad gjort i stand av en 5 og 6 åring...

Jeg er sikker på at vi mennesker har iboende biologiske klokker - liketil forskning viser det, ut fra undersøkelser og forskning på helsepersonell og turnus / natt jobb. Jeg har jobbet natt i flere år og jeg har jobbet turnus i flere år, så jeg har god kjennskap til dette også personlig - var egentlig greit bare å få det slått fast via forskning.

Det er og en annen erfaring, en annen fakta, som underbygger dette med biologisk klokke - om enn på en noe annen måte...
... det er barn og oppvåkning om morningen, eller natta, de dagene man skal på skole / barnehage kontra fridager.

En pussig ordning det der, at man godt kan sove lengst mulig og flekkvis bli vekket når det er tid for skole, barnehage og jobb - mens man på en merkverdig måte klarer å våkne før halv seks og litt over halv seks - til seks om man er heldig de dagene man har fri og kan sove.

Etter sist ukes soving om morningen gikk jeg i baret igjen i går kveld, ved å holde meg lenger våken -  klokka var faktisk ti på ti før jeg krøp til sengs. I hodet mitt var det deilig at det skulle være fri i dag og samtidig skulle bli deilig å ikke ha på vekkeklokke eller stå opp tidlig... så tidlig som til vanlig.

Der tok jeg feil, der skulle jeg etter seks år med barn i hus ha lært...
Før halv seks i dag tidlig begynte smurfeline å synge på siden av meg i storsenga, og nøyaktig klokka 05.38 hørte jeg noen kjente "eadniiiii.., eaaaaadnii..." fra det andre rommet - lillemann drømte ikke så kjekt lenger og våknet...

Dere er virkelig som barn flest sa jeg da vi lå og pratet litt, det er noe som gjør at dere kan sove når dere helst skal opp tidlig - og våkne når dere kan sove lenge.
Ja svarte lillemann, vi er nok som barn flest...

Klokka syv satt vi og spiste frokosten vår, og klokka halv åtte var vi i gang med husarbeid. Hvem er det som har lyst å hjelpe meg med husarbeidet i dag spurte jeg... Jeg kan gjerne hjelpe deg eadni sa lillemor, bare si hva jeg kan gjøre. Jeg vil og hjelpe til fortsatte lillemann, kan jeg også få vaske gulvene??
Jaaa da, kom så går vi og ordner i stand.

For en fantastisk morgen -
Lillemor ryddet unna planter og pynt, vasket vinduskarmen i stua og tørket støv i huset - før hun ryddet på plass pynt og planter igjen.
Lillemann suste i vei med støvsugeren, støvsugde så nøye og lenge på et sted at jeg var fristet til å be han gå videre - men lot han holde på.
"Se eadni, jeg tar ekstra godt her borte under denne matten..." Så flott lillemann, du er litt av en kar med støvsugeren. Jeg var rett satt ut - Lillemann min løftet på tepper, flyttet på tepper og bord og sto i bare verre... inntil han slapp støvsugeren i gangen og sa at han er ferdig å støvsuge.

Så bra sa jeg, det passer bra for jeg tenkte å ta gangen og badet. Ja svarte lillemann, kan jeg nå få vasket gulvene med denne - og der sto han med moppen i handa...
Jeg ordnet i stand moppen til han, og vips - så var han i gang. Etter ei stund ropte jeg til han fra badet - hvor er du, er du kommet i stua?
Jeg er på vei rundt svingen svarte han, jeg går akkurat fra kjøkkenet til stua...

Hærlig -
De var så hærlige, og da vi kom hjem etter å ha vært i butikken kom den deilige lukte i mot oss når vi låste oss inn...
Hva er det som lukter så deilig her spurte jeg.
Det lukter deilig rent i huset svarte lillemor.
Ja fortsatte lillemann, det lukter som vi har vasket så godt.

Åååååh -
Vi har de aller beste småtassene, tenke seg til å ha et rent og pent hus til helga - i stor grad gjort i stand av en 5 og 6 åring i fryd over å få hjelpe til...
...
Badet var til informasjon eadni sitt å vaske, man vil jo ikke risikere å få bakterier på seg fra do...


onsdag 24. september 2014

Tenker du ofte på hvor lykkelig du er med kjæresten din?

Tenker du ofte på hvor heldig du er som har akkurat den kjæresten, kona eller mannen du har?
Tenker du ofte på de gode sidene ved denne personen du har valgt til å ha ved siden din?
Tenker du ofte på hvor godt det er å komme hjem til han eller henne?
Tenker du ofte på hvor godt det er for han eller henne å komme hjem med viten om at du er der når man kommer?
Tenker du ofte på hvor lykkelig du er med kjæresten din - om du er det da?
Tenker du ofte at dere er perfekte sammen, og må være ment for hverandre - sjelevenner rett og slett?

Når kjæresten din er bortreist, eller du er bortreist, kjenner du da at det er noe som mangler?
Når du ikke har snakket med kjæresten din på en dag eller to, kjenner du da at du har en million ord som skulle vært formidlet til han eller henne?
Når du på et par dager ikke har tatt på kjæresten din verken som et varsomt stryk i det du går forbi eller gjennom en lengre klem ved kjøkkenbenken, kjenner du da en lengsel etter den myke og kjærlige berøringen?
Når du har sovet alene, uforstyrret og kanskje godt i senga di et par tre netter kanskje, kjenner du da savn etter han eller henne som enda prater til deg når du driver og sovner og ikke minst snorker eller knør så du våkner?

Jeg tenker hver dag på hvor heldig jeg er som har akkurat mi konemor.
Jeg tenker hver dag på hvor god og snill hun er... noen ganger også på hvor irritert hun kan få meg...
Jeg gleder meg alltid til å komme hjem til henne, både når jeg er på reis og når jeg skal hjem fra jobb.
Jeg tripper etter kjæresten min, når jeg venter henne hjem, og prøver å holde meg våken til hun kommer om kveldstid...
Jeg har det veldig godt, og sammen med konemor og familien min er jeg lykkelig.

Når konemor er bortreist er det alltid noe som mangler i hjemmet hos oss.
Når konemor kommer hjem spør hun meg om jeg ikke har hatt noen å prate med mens hun har vært borte.
Når konemor ikke har vært hjemme på et par dager, kjenner jeg et gnagende behov for å holde rundt henne og puske henne i håret.
Når jeg har vært alene i sengen noen netter, savner jeg konemors skravling og dn lille plassen i senga - fordi konemor ligger midt i senga.




tirsdag 23. september 2014

Postkasse til besvær...

Vi fikk oss nytt postkassestativ i gata i fjor sommer da vi gjorde om på søppelskur og greier, og i den forbindelse bestemte vi oss for å innvestere i ny postkasse.

Jeg dro ut på jakt etter ny postkasse en dag jeg hadde fri fra jobb og var strålende fornøyd da jeg kom hjem med vår nye, litt store, sorte postkasse med lås fra Jula. Jeg tror jeg betalte 149 kroner eller 179 kroner for postkassen - ganske så fornøyd med at kassen ikke kostet verken skjorta eller gikk på bekostning av hårstripene til konemor den måneden.

Da konemor og co drev på med det nye søppelskuret og postkassestativet, skulle den slitne og gamle kassen vår vike plass for den fine nye. Konemor skrudde ned den bulkete og skitne hvite kassen vår, med en fin "nei takk til uadressert reklame" påklistret. Opp på det nye stativet kom den rene og skinnende, litt store og sorte kassen vår med lås og ingen "nei takk til uadressert reklame" lapp påklistret.

Det første som skjedde var at vi gikk fra å hente posten hver dag, til å se i postkassen annen hver dag,  hver tredje dag og hver dag igjen...
Fordi?
Jo, det var fordi vi måtte huske å ha med oss nøkkel ut til postkassen. Når vi ikke gikk rundt med nøkkel på oss, ble det ikke til at vi orket å gå ut igjen etter først å ha kommet inn. Etter tre dager forsto vi at vi var nødt for å gå ut igjen, fordi postkassen sto med en stor kul på seg ettersom den ikke hadde sånn fin lapp med "nei takk til uadressert reklame" på seg.

Etter første frostdagene var vi rett og slett så uheldig at den myke nøkkelen til den fine nye postkassen vår knakk - vips, så gikk det flere dager før vi igjen fikk hentet post. På dette tidspunktet lurte vi av to grunner på om vi skulle bryte opp postkassen - for å få ut posten som var i den, og for ikke å måtte bryte kassen ned fra stativet når vi ville bytte tilbake til den gamle som vi selvfølgelit tok vare på.
Etter at konemor, handy som hun er, fikk dirket ut den nøkkelbiten som satt i låsen - slapp vi heldigvis både å bryte opp kassen eller bryte den ned av stativet.

Gjennom hele fjor vinter hadde vi en utfordring med låsen pga. sensitivitet mot kulde. Kjære tid - her snakker vi varsomhet med nøkkel, varsomhet med smøring og oppvarming før man fikk ut posten. Jeg bare sier det - det er ikke meg som henter posten om vinteren, det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til...

Utpå våren og sommeren har det gått bra med postkassen igjen, nøkkelen har fungert og vi har hatt et fast sted der vi har oppbevart den...inntil for fire dager siden...
Jeg har vært bortom postkassen i dag, men har ikke kommet inni den...
Jeg har og vært på let etter postkassenøkkelen i fire dager uten å finne den...
Jeg er sikker på at jeg har sett den et sted, husker bare ikke hvor - og i mellomtiden er i uten post...

Håpet mitt nå, ligger i at nøkkelen kan være gjenglemt i bilen - som jeg ikke har vært i på fire dager...

En ting er sikkert -
Jeg begynner å bli lei hele den fine, store, sorte, sikre postkassen vår med lås på... og er i ferd med å lete fram den gamle igjen... må bare bryte den nye ned av stativet først :-/


søndag 21. september 2014

...min svigermor - en spesiell person...

I dag vil jeg dele med dere en spesiell person i livet mitt, den personen er min svigermor.

En romjulsdag, eller en romjuls ettermiddag for snart ti år siden suste jeg og kjæresten min for første gang sammen opp bakken til mine svigerforeldres hus.
Inne i huset ventet min svigermor og svigerfar på at vi skulle komme, og nervøs aldri så mye - jeg skulle for første gang få møte foreldrene, opphavet til den aller fineste jenta man kan tenke seg.

Kjæresten min hadde vært i telefonen med mamman sin i forkant, og blant annet kommet med middagsønske for denne fine romjulsdagen - lettsaltet uer... Ikke det mest kjente til romjulsmiddag, heller ikke det man først ville gjettet på - men så absolutt noe av det beste man kunne få. Min svigermor som må sies å være en mer enn stabil kokk, hadde da lagd det mest deilige uermåltidet man kan tenke seg - med uer, potet, gulrotstuing og eggesmør. Hærlighet sier jeg bare, jeg kan enda kjenne smaken av dette måltidet når jeg lukker øynene, og det hender fortsatt jeg angrer på at jeg ikke spiste mer enn en porsjon den dagen... forferdelig med sånne beskjedenheter som stikker seg fram fra tid til annen.

Min egen mamma hadde dødd knappe to år før jeg ble kjent med min svigermor, noe min svigermor syntes var helt forferdelig både for den unge mor mi og for oss som ble uten mor. Jeg har helt fra jeg ble kjent med min svigermor sittet med en opplevelse av å bli sett, bli ivaretatt, bli både likt og elsket på en måte som egentlig bare en mor kan gjøre - min svigermor er ikke en person som kan puttes inn i båsen svigermonstre, min svigermor tilhører kategorien mor med det som hører til under det begrepet.
Kjæresten min har gjennom årene sluppet kommentarer vi har ledd av, som <før hadde vi aldri en enkel middag som kjøttpølser på hytta, men så kom du og fortalte mamma at du liker det og nå har vi det>, og <før hadde vi vanlig grøt som ikke var så tykk, mens vi nå får høre at hun var litt uheldig så grøten ble noe tykk - merkelig nok etter at du har fortalt hvor godt du liker tykk grøt>.
Min svigermor og svigersøster er egentlig to av samme sort, en jul fikk jeg den største grøtsleiven og en pose grøtris av de to i julegave - de klarte nesten ikke vente på at jeg skulle åpne gaven, og ble gående og verke som to småunger til gaven ble åpnet og de holdt på å le seg ihjel...

Når vi har kommet på besøk hjem til min svigermor, har hun stått i vinduet en time og speidet etter oss, og selv det siste året hvor hun har hatt utfordringer med å gå både på gulv og i trapper har min svigermor pusket seg ned den lange trappen for å ta oss i mot på utetrappa.

Kjæresten min sier mye rart når vi er på besøk hjemme, hun har herjet med både meg og min svigermor og hun elsker å gi inntrykk av at hun styrer over meg... I starten satt min svigermor nesten lamslått når kjæresten min satte i gang, med et usikkert og nesten fortvilet uttrykk i øynene som undret seg på om det virkelig kunne være tilfelle at hun oppførte seg slik. Etter hvert har hun forstått at vi har det veldig godt sammen og det lillejenta hennes lirer av seg er rent tøv, noe som har bragt glede og smil i det samme ansiktet som først var preget av spørsmål og småfortvilelse.

Vi har delt massevis av spaserturer sammen med min svigermor innover dalen nært der svigermor har vokst opp, med tilhørende fortellinger fra hun var liten og ikke minst fra kjæresten min var liten.
Lillejulaften har min svigermor stått på kjøkkenet, hentet og ordnet i stand irish coffe til oss, før hun de siste årene har hentet og ordnet i stand for kjæresten min å lage det.
1 juledagsmiddag satt i stand av, og etter hvert redigert av, min svigermor.
Tilfeldigheter er et helt ukjent begrep - Pådekking av bord er gjennomtenkt, serveringsgreiene er gjennomtenkt, at hvert middagsmåltid gjennm året har flere typer grønnsaker er gjennomtenkt - og liketil den tykke grøten som dukket opp etter min inntreden i familien tviler jeg sterkt på er tilfeldig.

Vi har vært på ferie og opplevd at min svigermor har vært på nippe til å sende helikopter etter oss når ting ikke har gått som planlagt og hun har følt smertelig med oss.

Ungene har vært fylt med både kjærlighet, undringer og beundringer ovenfor sin bestemor med den absolutte gjensidighet. Lillemann har sittet på kjøkkenbordet som liten tass mens min svigermor har bakt brød på samme bordet, noe ingen har trengt å tenke tanken på verken før eller etter. Lillemann har og i undringens navn delvis slått fast og delvis lurt på hvorfor bestemor er gammel på den ene siden i ansiktet sitt...

Jeg har opplevd min svigermor leende og jeg har opplevd henne fornærmet, jeg har opplevd henne engstelig og jeg har opplevd henne trist - jeg har i realiteten opplevd henne som en hel person.., bort sett fra sint - jeg har aldri opplevd min svigermor sint...

På uvanlig vis til meg å være, har jeg helt fra første dagen vært avslappet og tilfreds sammen med min svigermor og svigerfamilie. Min svigermor har sammen med resten av gjengen hatt en egen evne til å få folk til å føle seg vel og tilpass rundt de, en egenskap noen - men langt fra alle har.

Å informere småsmurfene om at bestemor er veldig syk og kanskje kommer til å dø fra oss var vondt, å prate med de om at hun faktisk har dødd var ikke mindre vondt.

<Da har vi ingen bestemor mer> sa lillemor, før hun fortsatte med <vi har jo tante, hun er jo nesten bestemor>. Løsningsorientert, det er lillemora vår.

<Vi får jo gå i begravelsen>, det er vår ryddige og administrative lillemann på seks år.

<Nå er bestemor sammen med Toya, og da er jo Toya glad for hun ikke er alene mer>, det er den empatiske lillemora vår igjen det.

Gråt -
En menneskelig og allmen greie, likevel ikke noe jeg har for vane eller uvane å gjøre. Det har vært vondt å presentere tapet av bestemor for ungene, og det har vært vondt for egen del å ta inn over seg tapet av en elsket svigermor. Samtidig er det godt å kjenne den samme gråten, fordi den forteller meg at min svigermor var en spesiell person - og at ting ikke vil bli det samme uten henne.






fredag 19. september 2014

...mobbeatferden kan nemlig gå over til mobbing på sikt...

Jeg var på foreldremøte her om dagen, og der fikk var halve møtet og vel så det viet til kommunens strategi mot mobbing i skole og barnehage.

Mobbere gjør, mobbere sier...
Hva vil det si å bli mobbet, hva er definisjonen på mobbing - hvem definerer om en person blir mobbet eller ikke?

"Den som blir utestengt, den som blir mobbet blir det gjerne på bakgrunn av at man ikke forstår lekekoder - man ødelegger i stedet for å spørre om å få være med i lek - fornuftige og egentlig velkjente ord."

Etter hvert som vi hadde hørt en del begynte det å gro seg til med irritasjon over bruken av begrepet mobber og etter hvert og en opplevelse av at de barna som beskytter leken sin karakteriseres som mobbere.
Jeg gjorde som jeg gjerne gjør når det er noe jeg opplever helt feil, jeg sa i fra. Unnskyld meg, men jeg kjenner jeg blir noe frustrert over at man bruker begrepet mobbere om barna i barnehagen.
Barn i barnehagen har en mobbeatferd, de er enda ikke i stand til bevisst mobbing - og ja, det finnes unntak som bekrefter regelen.
Det er og slik at ut fra hva man hører har man et klokt og betydelig fokus på barn som blir utenfor, barn som opplever å bli utsatt for mobbeatferd i barnehagen. Det er likevel slik at det ikke er greit at barn som nekter noen deltakelse i lek, fordi de ikke vil at leken skal bli ødelagt blir betegnet som mobbere. Man må være bevisst nok til å se inn i hva den enkelte situasjonen dreier seg om.

Pedagogiske ledere i barnehagen fortsatte sitt framlegg om mobbing - "denne strategien er laget for barn i barnehagen, og her bruker man begrepet mobbing og mobbere"... joda, men jeg er ikke enig i ordvalgene...
Jeg forsto ganske snart at det har lite for seg å si noe som går på tvers av hva de lærde i barnahagen har fått for seg.
Utover foreldremøtet skulle jeg kjenne en stadig voksende irritasjon...

Vi er heldige og har den mest lidenskapelige ungen man kan tenke seg i barnehagen. Lillemor vår er den gladeste, den tristeste, den sinteste, mest empatiske, den reddeste og den mest fornærmede ungen man kan forestille seg til sine gitte besøkstider.
Vi har opplevd lillesmurfen si at hun ikke vil ha med karl eller pia på leken fordi de ødelegger for henne, og vi har opplevd at hun selv har grått hjerteskjærende fordi hun ikke har fått være med på en lek som alt har vært i gang når hun har kommet.

Vi har ikke tenkt på henne som mobbet selv om hun tidvis ikke får være med i lek, heller ikke som en mobber når hun ikke har latt andre være med i hennes lek.
Det er vondt å tenke på at lillejenta vår med sin enorme empati og innlevelse, omsorg og hjerterom kan bli oppfattet som slem og ufin fordi hun verner leken sin, eller lite empatisk fordi hun lever seg inn i egen lek og ikke får med seg de eller det rundt... man må i så fall kunne spørre om det er en rett tankegang og konklusjon fra fagpersoner i barnehagen.

De gangene vi møter en gråtende og fortvilet liten sjel når vi skal hente henne, fordi hun ikke har fått være med i lek eller noen har sagt ditt eller gjort datt - er det selvfølgelig vondt både å se og høre henne... samtidig som vi har tillit til at hun har opplevd den variasjonen på lek og vennekrets som man ofte finner i barnehager og det er det.

Jeg har stor respekt for tema mobbing, har nulltoleranse for mobbing og har meldt tilbake til barnehagen en forventning om melding hjem de gangene det finnes barn i barnehagen som sliter med å komme inn i lek eller står ovenfor annen type mobbeatferd.
Mobbeatferden kan nemlig gå over til mobbing på sikt dersom man ikke får gjort noe med den. Det er viktig at vi som foreldre blir informert og får en anlening til å snakke med barna våre om at ikke alle i barnehagen har det greit, at noen eksempelvis sliter med å komme inn i lek. Det er viktig for oss å komme i prat med egne barn for å ta rede på hva de tenker og opplever i forhold til lek og samspillet mellom barna på et nivå de kan mestre.

At barn skal oppleve å bli dratt ut av en lekesetting og puttet inn i små lekegrupper kan være en positiv greie for de aller fleste, det er likevel ikke greit dersom dette skal gjøres på bakgrunn av et vern mot ødeleggelse, en stor evne til innlevelse eller at man griper til ord og handling oftere enn andre - stikker seg fram rett og slett.
Jeg forstår godt foreldre som blir både overrasket og irritert når de får vite at deres barn har vært i sådanne mindre lekegrupper.

Mobbing er galt og mobbeatferd er skummelt.  Det er et felles ansvar å få slutt på mobbing og det er viktig å følge med på, gå inn i årsaken til mobbeatferd i barnehagen - både skole / barnehage og foreldre må på banen sammen med barna for å oppnå resultater.
Jeg har fulgt med, og jeg har etter foreldremøtet konkludert med at jeg skal følge enda mer med, på situasjonen i barnehagen til vår lille smurf. Jeg kjenner behov for å ivareta ikke bare de barna som sliter, men og de barna som uforskylt kan bli ansett som utfordrende.



onsdag 10. september 2014

...for en fin ung mann du er...

For et par dager siden var jeg ute i ei avdeling på besøk i forbindelse med jobb.
Mens jeg ventet på avdelingsleder sto jeg i en korridor og kikket meg litt om - vegg, bilder, hvordan avdelingen i det hele tatt så ut fra den kanten.

Mens jeg sto der og hang kom det tassende bort ei gammel dame til meg, forsiktig og pent, stoppet opp framfor meg. Hei sa jeg, er det godt å bare gå litt rundt å trø?
Ahccu: Mmmh.. for en nydelig fyr du er.
Jeg sa ikke mer til den ahccuen...
Etter litte pitt tid bare kom det tassende ei anna gammel tante bortover gulvet, tynn og spe, stoppet opp framfor meg som den første Ahccuen gjorde.
Ahccu 2 med et smil om munnen; Så fin ung mann.
Jeg bare så på henne mens jeg smilte og hun gjentar - for en fin ung mann du er...
Jeg: Takk, det var hyggelig sagt.

Som nyutdannet sykepleier da jeg snublet over de første par tilfellene med "for en kjekk ung mann", lærte jeg meg at det ikke er lurt å kverulere på disse greiene.

Jeg nyter å være den jeg er -
Som mamma til småtassene, som jentekjæreste til kjæresten min... selv om det oppleves rart med disse utenom vanlige happeningene hvert tolvte år :o)




søndag 7. september 2014

...hvem ville ha mulighet til å reagere på et slikt svik?...

I dag tenkte jeg at jeg skulle fortelle deg litt om jobben min, jeg vil nemlig påstå at den er litt utenom hvordan man helt ordninært tenker jobb...

Jeg ble i august i fjor valgt til å være hovedtillitsvalgt for sykepleierne i kommunen, og har siden den tid hatt det som min primære jobb - og fra nyttår har jeg jobbet bare som hovedtillitsvalgt.

En hver arbeidsplass har (i alle fall bør ha) sine plasstillitsvalgte, og så har man da altså i tillegg en eller flere hovedtillitsvalgte ettersom størrelsen på medlemmene er.
Hovedtillitsvalgt blir i utgangspunktet valgt for et par år i gangen,  og i likhet med plasstillitsvalgt blir man valgt i tillit av sine medlemmer - de stoler på en, stoler på at man vil ivareta verv med oppgaver på en fornuftig og respektabel måte.

Som hovedtillitsvalgt forholder jeg meg til fagorganisasjonens politikk, holdninger og etikk og til aktuelle lover, regler og avtaler.
I tillegg til det som er nevnt over er det og slik at man både blant medlemmene og organisasjonen går ut fra at den enkelte hovedtillitsvalgt har evne til å tenke selvstendig og ta kloke avgjøresler innenfor skjønn og vurdering der det ikke er gitt noen spesiell føring.

Jeg elsker jobben min, den er helt fantastisk - jeg er kjempeheldig og får jobbe fulltid (i alle fall når det kommer til min reelle arbeidstid) med noe jeg syns er veldig spennende og artig å drive med. Jeg undres på ting, undersøker ting, setter meg inn i ting, lærer... Uansett hva jeg gjør, så ligger det bak i hodet mitt - hva mener forbundet og hva ønsker medlemmene.

Eksempelvis kan nevnes når man kommer i posisjon til å stemme over viktige saker framover, da har jeg fått føringer fra medlemmer ute i kommunen med signaler på hva mine medlemmer tenker er fornuftig og viktig, og uansett hva jeg måtte mene og ønsker å satse på framover.
Disse meningene har jeg med meg inn når jeg skal avgi stemme. Jeg kan selvfølgelig velge å gjøre mitt valg ut fra hva jeg personlig mener eller hva jeg tenker er best, jeg er tross alt valgt i tillit og innehar muligheten til å bruke skjønn og fornuft i mine valg...
Det er likevel slik at der medlemmene mine, de som har valgt meg, gir tydelig uttrykk for hva som skal prioriteres - der ville det stilles spørsmål ved meg som hovedtillitsvalgt om jeg gikk i motsatt retning.

Dersom mine medlemmer skulle finne at jeg ikke representerer deres valg, at jeg ikke prater deres sak, at jeg på sett og vis svikter i mitt verv som hovedtillitsvalgt - kan de i realiteten melde inn en mistillit til meg. Konsekvensen kan bli at jeg backer ut av vervet mitt før jeg hadde tenkt... i alle fall kan jeg se bort fra gjenvalg.

Jeg har tenkt litt på disse tingene gjennom de siste dagene, for vi har nemlig flere tillitsvalgte og hovedtillitsvalgte i dette landet enn bare meg og norsk sykepleierforbund.

Ikke alle tillitsvalgte bærer betegnelsen tillitsvalgt, noen bærer og betegnelsen folkevalgte.
Våre folkevalgte befinner seg både lokalt og sentralt, akkurat som plasstillitsvalgte og hovedtillitsvalgt, de velges i antall ut fra størrelse på partiet og de velges for fire år om gangen.

Hva skjer med disse folkevalgte, dersom de handler stikk i strid med de føringer man har fått fra det norske folk gjennom meningsmålinger og undersøkelser tro?

Vi har over tid hatt det store gnålet om et vinter OL i Norge, først hvem by som er aktuell for å søke og der nest om vi i det hele tatt skal arrangere et OL eller ikke.
Heldigvis må man vel si, ble ikke byen vår i nord aktuell for å søke - og nå er det att og fram i drakamp mellom det norske folk og politikere sammen med forretningspimper.

Jeg vil påstå at mye av det vi har fått presentert som argumenter, motargumenter og propaganda - er en antakelse og pålagt greie med at folk nord for Oslo er sure fordi det blir OL nettopp i Oslo og dermed ikke vil støtte opp om Oslo.
Det er skremmende å se spesielt folkevalgte framstå på en så arrogant og nedlatende måte ovenfor folket - de som i tillit til dem har valgt dem til å gjøre en jobb.

Nå er det store spørsmålet om stortinget vil si ja eller nei til statsgaranti for OL. Jeg tenker det ville være en stygg greie dersom de folkevalgte vender folket ryggen etter å ha mottatt så klare føringer i mot et OL i Norge som de har gjort.
Måling etter måling sier nei til OL, samtidig som de folkevalgte presser på. Argumentene er gitt, grunnlaget for vurdering er både gitt ut, vurdert og tilbakelevert til de folkevalgte - likevel presser de på for å tvinge det norske folk til å godta et OL mot sin vilje.

Tilbake til meg som hovedtillitsvalgt -
Jeg hadde vært ute av vervet mitt for god tid siden, dersom jeg nyttet min tillit blant medlemmer i organisasjonen på samme måte som våre folkevalgte har brukt sin tillit til nå i denne saken - til press.

Hva skjer med de folkevalgte, dersom de går på tvers av folkets vilje i denne saken?
Hvem har rett til, og hvem ville ha mulighet til å reagere på et slikt svik - for det er hva det er?


onsdag 3. september 2014

i dag har jeg altså latt meg irritere av ei gravid kjerring...

I dag har jeg altså latt meg irritere av ei gravid kjerring på bussen hjem fra jobb i dag etter klokka tre... og jeg regner med at det høres temmelig sprøtt og lite henynsfullt ut...

Det har seg slik at smurfen -
Sliten i kroppen, trøtt etter å ha vært på jobb siden før 0630, vondt i kroppen, vondt i hodet og stiv i alt av muskler endelig var klar for å komme seg hjem.
Jeg var aldeles ikke klar for å møte på et ustyrlig og selvsentrert kvinnemenneske med en helt allminnelig kulemage.

Der satt vi da, jeg og ei dame jeg ikke aner noe om - men som i det hele tatt så en mistenkelig tanke selvutslettende ut, i alle fall en person som ikke bar noe skilt med varsko, jeg biter... heller et type vær så snill, bare la meg være i fred...
Det skal og sies at vi satt på to av de fire setene med tilhørende skilt - handicapede, eldre og gravide er det vel.

Plutselig i vår lille verden med ro og endelig hvile tross alle folkene rundt, kommer altså dette gravide kvinnemennesket inn.
Jeg betegner henne kjerring ut fra den tradisjonelle måten å tenke kjerring på - ikke fordi hun så ut som en, men fordi hun oppførte seg som en.
Og jeg lot meg irritere over denne gravide personen - ikke fordi hun var gravid, men på grunn av måten hun tedde seg på som gravid.

Se for dere en dame hvis utseende sier jeg bestemmer, jeg får det som jeg vil, komme inn der du sitter på bussen -
"disse setene er reserverte, jeg vil ha et av de setene - jeg blir kvalm av å rygge"...
Det var ca ordrett hva damen sa da hun kom bort til oss der vi satt med ansiktet vendt fram i bussen.

Tidligere har jeg opplevd personer med synlige handicap stå og vente når man kommer ut handicaptoalettet, for å la deg forstå at toalettet er beregnet på mennesker som de - med handicap.

Hva er det med mennesket som gjør at man ikke ser mer enn sin egen nesetipp?
Hva er det som får folk til å tro at det er kun personer i rullestol eller med oksygenflasken på slep som  eier et handicap med rett til handicaptoalettet?
Og hva er det med den irriterende gravide dama som gir henne rett til å oppføre seg som hun gjorde?

Jeg satt der og smakte på kommandoen hennes mens jeg registrerte at den forsiktige og tilsynelatende usikre jenta på siden av meg spratt opp og satte seg på andre siden med ansiktet vendt mot meg. Samtidig tok jeg meg selv i å kjenne en enda større irritasjon over at hun nye på siden av meg ikke brukte et halvt minutt på å stille spørsmål ved om noen av oss som satt der hadde en grunn til å sitte der vi satt, hun bare tok det som en selvfølge at vi skulle flytte oss for henne.

Jeg endte opp med å slå fast at det var greit den forsiktige jenta satt der fra start og spratt opp så raskt hun gjorde, jeg hadde nok nemlig blitt å stille spørsmål ved allminnelig folkeskikk dersom ting var litt annerledes.




mandag 1. september 2014

... mer og mer tungt når hun drar så lenge på sykkeltur...

I går var det nydelig vær - jeg og småsmurfene tok fjellheisen opp, mens mamma gikk de bratte bakkene for å møte oss... og fortsette sammen opp  mot fløya.
Dama med billetter: vær så god
Eadni: Hei, jeg vil ha billetter til meg og disse to småtassene.
Lillemor: Den andre mamman vår går i bakkene opp til fjellheisen, mens vi kjører heis...

I dag har konemor vært på sykkeltur i marka. Lillemann er ikke alltid så glad i å la henne sykle tur med andre, men slo seg til ro... helt til leggetid...
Lillemann, med gråtkvalt stemme: Eadni, du vet hvordan hjernen min er..?
Eadni: Jaaa.
Lillemann: Den vokser og utvikler seg hele tiden...
Eadni: Jaaa...
Lillemann: Ja, og når jeg blir større så blir det mer og mer tungt når hun drar så lenge på sykkeltur...
Eadni: Sier du det..?
Lillemann: Ja, vi må prate med henne...


Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige ...