onsdag 9. april 2014

utbrenthet er noe som blir sett på med skam, som flaut, som unødvendig, som sipete...

Det er bedrøvelig å høre tåpelige diskusjoner på radioen om kvinner og sykdom, hva vi tåler og hva vi ikke tåler.
Jeg forstår at man vil lage radioprogram, det er likevel betenkelig at det sitter noen ungnisser i et studio og maner fram enten noe positivt eller negativt i forhold til tema - ettersom hvilket syn innringer har på saken.
Utbrenthet er noe som blir sett på med skam, som flaut, som unødvendig, som sipete - det er bare å ta seg selv sammen, bestemme seg for ikke å bære seg ad med småting...

Nei,
Det er faktisk ikke så enkelt.
En person som har opplevd å bli ikke bare sliten, men utbrent, vet at det er langt mer komplisert. Personer som lever sammen med en person som er utbrent får og både tydelig og tidvis smertelig erfare at det er komplisert.
Noen få har blogget om utbrenthet, det er bra at noen våger å peke på dette, - og det på tross av tanker om hva de rundt en tenker :-)



Det er helt fantastisk når man kjenner at man har fått den perfekte jobben, når man kjenner at man er på rett sted, man gleder seg til hver dag på jobb, man opplever at man har en verdifull jobb der man får være med å gjøre en forskjell for noen... osv...

Å få tilbakemelding fra sin nærmeste leder om at man er en ressurs, at man har en naturlig og egen evne til å være seg selv på en naturlig åpen og fin måte.
Å få tilbakemelding fra sin nærmeste leder om at det er kjekt å være på vakt sammen med en, fordi man da får se for en god relasjon man har til pasientene, man får se hvor naturlig og fint man imøtekommer pasientene og løser evt. situasjoner som kan komme feil ut.
Å få tilbakemelding fra kolleger om at man er dyktig og rutinert i jobben sin, at det er kjekt å være på jobb med en fordi man utfyller hverandre på en så fin måte.
Å få tilbakemelding fra kolleger om at man er en ålreit person å søke råd hos.
Å få tilbakemelding fra sykepleierstudenter om at man er en god praksisveileder som gir rom for refleksjoner, som setter av tid til samtale og etikk, som går inn i hva studenten gjør, hvordan det går med en og som stiller de gode spørsmålene.

Å få oppleve disse tilbakemeldingene og kjenne på hvor godt man har det på jobben og med jobben, det gjør virkelig noe med en - noe godt.
Det er ikke alle som får oppleve å høre det samme som jeg har fått, det er ikke alle som kjenner på å ha den perfekte jobb for de.


Det å ha den perfekte jobben, med de flotteste pasienter og kolleger - og så begynne å kjenne at ting ikke er som det skal være rundt en likevel, det er en langt mindre hyggelig opplevelse.

Jeg begynte å irritere meg smått over pasientene mine. Tanken om at man selv har plassert seg i en vanskelig og helt uforståelig situasjon, for så å forvente at jeg skal ordne og fikse opp i alt for de - skapte etter hvert en stadig voksende irritasjon inni meg.
Når det gjalt mine kolleger gikk irritasjonen mer på hva man unngikk å gjøre som ga meg mer jobb, måten man pratet til de rundt seg på og ting som i utgangspunktet var mer en berikelse enn et problem - nemlig at vi var veldig forskjellige som personer med de følger det hadde...

Samtidig med irritasjon over pasienter og kolleger på jobb, kom det også stadige humørsvingninger hjemme, tålmodigheten min ble veldig avkortet og jeg begynte å kjefte på unger, konemor og hund. Det var i det hele tatt ikke noen god tilværelse for noen av oss.

Etter hvert som tiden gikk tasset jeg inn til sjefen min og ba om å få ta ut ferie jeg hadde til gode. Der og da opplevde jeg det som vanskelig å nå igjennom til min leder, da hun ikke helt var med på min ferietanke.
Jeg var veldig tydelig overfor lederen min og sa at enten må jeg få ta ut feriedager eller så tar jeg ut egenmelding på de dagene, jeg trenger fri fra jobb for å ta meg inn så får det bli på den ene eller andre måten.
Min leder forsto plutselig at det var mer alvor i situasjonen og ba meg om å ta ferie den tenkte uken.

Da jeg nærmet meg tid for å komme tilbake på jobb begynte jeg å grue meg igjen, jeg sov dårligere, jeg kjente spenninger i hele kroppen og jeg ble nesten kvalm bare jeg tenkte på jobben. Tilbake på kontoret kom min leder innom for å spørre hvordan det hadde vært med ferie og hvordan det var å komme tilbake.
Jeg svarte med å begynne å grine og min leder som til da alltid hadde framstått som en veldig forståelsesfull og god leder, sa at dersom jeg får det slik av å skulle gå på jobb vil hun anbefale meg å ta en sykemelding.
Hun anbefalte meg og å prøve et stressmestringskurs, der avdelingen ville betale for tre timer om jeg var interessert.

Jeg ble sykmeldt, og jeg kom meg på stressmestringskurs som avtalt med min leder.
Jeg ble videre sykemeldt, og jeg fortsatte gjennom raskere tilbake i et opplegg der jeg sammen med en person så på jobbsituasjon og hjemmesituasjon som en helhet for å se om det var noe man kunne endre på som ville gjøre meg i stand til å komme tilbake på jobb - hoveddiagnose utbrenthet.

De første tre månedene gikk jeg rundt og stresset med å bli klar for å komme meg tilbake på jobb.
Jeg tok meg selv i nakken, jeg sa til meg selv at jeg måtte bli klar, jeg hadde konstant dårlig samvittighet og klarte ikke å slappe av.
Jeg lot og meg selv tro at stor del av årsaken til min utbrenthet var hjemmesituasjonen min, dette på bakgrunn av min leders stadige gnaging på hjemmesituasjon, tidsklemma, småbarn, kone i full jobb, jeg i full jobb - liketil ble jeg indirekte anbefalt å gå ned i stilling for en periode osv.

Etter tre måneder med sykemelding var jeg innom jobb og pratet med en kollega av meg, og ved hjelp av hva hun sa gikk det plutselig opp for meg at det ikke er min hjemmesituasjon som er bakgrunn for at jeg var utbrent.
Jeg ble irritert og jeg ble sint, fordi jeg hadde brukt tre måneder på å la meg tro at det var min og vår egen skyld at jeg var blitt utbrent, og opplevde at min leder hadde pålagt meg denne byrden.
Samtidig var det en stor lettelse og befrielse for meg å kjenne på at nei, det er faktisk ikke hjemmesituasjonen min uansett hvordan man velger å se på det.
Jeg hadde en jobb som krevde masse energi, at jeg var til stede hele tiden og jeg tok tidvis med meg jobben hjem. Tidvis var det og slik at pasientgrunnlaget var spesielt krevende og tok ekstra energi, jobben min med det den krevde og i tillegg tidvis med lite søvn og tid til å hente seg inn gjorde at det rett og slett sa stopp.

Etter tre måneder med sykmelding sa jeg til meg selv at nå er du sykmeldt og det vil du komme til å være en stund, du må slutte å stresse med å komme tilbake til jobb - da klarte jeg å slappe mer av og faktisk begynne jobben med å hente meg selv inn igjen.

Jeg forsto etter et halvt års tid at jeg nok trolig ikke kommer tilbake til den samme jobben igjen, i så fall vil det være med en betydelig risiko for at jeg blir utbrent igjen om ikke veldig lang stund, jeg bestemte meg derfor for å skifte jobb i alle fall for en periode.

På jobbintervju til den nye jobben valgte jeg å være åpen om at jeg var i sykemelding og at det var fordi jeg var utbrent. Jeg var tydelig på at dette var noe som gjalt min daværende jobb,  samtidig som jeg var veldig tydelig på at jeg var klar til å begynne å jobbe i en evt. annen jobb når tid som helst etter endt oppsigelsestid.

Min opplevelse er at det å være åpen og ærlig om min utbrenthet i intervju til ny jobb, ga meg anledning til ikke bare å vise at jeg har en begrensning for hva jeg klarer å stå i som person, jeg fikk og en anledning til å vise min styrke og ikke minst det at jeg var klar for jobb igjen umiddelbart, dersom jeg kom på rett sted.
Jeg opplevde intervjuet som veldig ålreit og jeg fikk jobben :-)







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Utålmodig etter å komme hjem...

 Jeg er nå ca halvveis i dette treningsopplegget, og godt er det- jeg er nemlig ganske utålmodig etter å komme hjem til både familie, egen s...