Vi kom på besök i barnehagen ved en anledning for å se oss om før vi evt. takket ja til plassen. En nydelig personlighet tok i mot oss, pedagogisk leder for avdelingen. Hun smilte og framsto overhodet ikke verken overrasket eller sjokkert da vi sto forran henne, der i mot sa hun "så artig, vi har en liten gutt til på samme alder med to mammaer".
For oss var dette begynnelsen på mye -
På i det hele tatt å ha en barnehageunge, på samarbeid med barnehage, på undringer, på stadige nye og gjentatte spørsmål i forbindelse med at vi ikke er en A-4 familie og ikke minst på bekjentskap med andre som tilhører den samme ikke A-4 familien.
Vi byttet etter hvert til nærbarnehagen der man ikke har samme erfaringen med to mammaer og barn, likevel - vi har opplevd barnehageansatte som har framstått både profesjonelt og menneskelig. Det ER en annerledes familiesammensetning, og det dukker opp spørsmål og situasjoner man ikke har opplevd eller tenkt over tidligere.
Vi er heldige å ha en barnehage som har tilpasset samlingsstunder og hverdag i den grad det har vært behov for eller ønske om det, og de forteller om barn som stråler når de opplever denne tilpassingen.
Barn stiller spørsmål, og når de gjør det - hva svarer vi?
Et veldig tidlig spørsmål fra avdelingen da lillemann kom som første overflytter med mamma og eadni fra gammelbarnehagen.
Det finnes ikke noe fasitsvar på hva og hvordan man svarer små barn som lurer på ting, det som er viktig er at barna får sannferdige svar når de spør.
Vi formidlet til barnehagen at de rett og slett må kjenne på hvordan det er greit for de å svare, så lenge de forholder seg til sannhet, man er ikke tjent med å finne på historier verken til barn eller voksne.
Det er nå gått fire år siden vi hadde denne første runden med spørsmål, og vi har til nå opplevd en fantastisk barnehage når det kommer til vår familiesammensetning.
Vi har og hatt ikke bare ti talls, men hundre talls av spørsmål fra barn i barnehagen som undrer seg på at våre barn ikke har en pappa, hvorfor de ikke har en pappa, hvorfor de har to mammaer eller rett og slett som bare fastslår at de ikke har.
Vi har gått fra barn som stopper oss i trappa og spør hvorfor ikke lillemor har en pappa, mens barnets egen mamma står og drar ungen i armen og sier hysj - til at foreldre bare stopper opp, smiler og gir uttrykk for så var det på an igjen...
Vi er og gått fra foreldre som drar flaut i ungene sine når spørsmålene kommer, til at foreldre faktisk slenger seg på og undrer seg sammen med barnet - opplever dere mange spørsmål?
Det gjør vi...
Vi har opplevd massevis av spørsmål fra barn - og voksne - i barnehage, blant kolleger, hos naboer og andre. Det er egentlig ganske mange som undrer seg på alt fra hvordan det gikk til å få barn uten en pappa, til hvordan vi blir oppfattet i barnehage og videre til hva ungene sier nå som de er litt større...
Det er greit at folk spør.
Jeg tenker det å spørre og innhente informasjon om skeive og barn som det egentlig er man gjør, er med og skaper rom både for forståelse og aksept, selv om jeg for egen del ikke opplever noen utfordring i forhold til verken forståelse eller aksept.
Er det vi som har vært veldig heldige med gata vi bor i når det kommer til at folk er både forståelsesfulle, akseptable, dannet og tilfreds - at folk ikke bryr seg om hvem man er kjærest med?
Er det byen vår som er så rund i kantene og lar folk elske hvem de vil?
Eller er det rett og slett samfunnet og tiden vi lever i som har endret seg og gir rom for forskjelligheter også på dette området?
Hva det enn er -
Jeg har kun opplevd en eneste ubehagelig og ekkel ting, som skrevet om i tidligere innlegg. Vi kunne også i den gamle barnehagen ane at det var et par som trolig ikke synes mye om skeive i det hele tatt og slettes ikke med barn... det ble aldri sagt noe til oss...
Barn spør om det meste, og de får svar så langt de kan forstå. Voksne spør og mye, og når voksne spør strekker spørsmålene seg gjerne lengre -
Unnskyld, men kan jeg spørre om hvor dere dro for å få det til?
Ja bare spør, dette er et av spørsmålene vi ikke pleier å gi svar på - i alle fall ikke de svarene folk ønsker... de som har spurt har selv tatt seg i det etter å ha spurt...
Hva koster det?
Er det forresten vanlige spørsmål blant folk, å spørre hvor man var da småtassene ble til og hva barna koster?
Når alt kommer til alt er det okey at folk spør, de fleste spør allminnelige og naturlige spørsmål. Det er og veldig okey at man faktisk kan sitte rundt et bord på lekeplassen å prate om regnbuefamilier -der er noen forskjeller og hvordan fungerer det i hverdagen. Der er noe som aldri vil bli likt uansett hvor mye man streber etter likhet - disse foskjellene, betydningen av de og evt. hva det bringer inn av spørsmål og tilpasning er og en naturlig ting å prate om.
Jeg tror som jeg har vært inne på lenger opp, at vi er der vi er i dag mye på grunn av at folk faktisk snakker og spør.
Jo mer åpenhet og hverdagslig man gjør det, også praten om forskjellighetene, jo større forståelse og mer naturlig ser man på familier med likekjønnete foreldre.
Vi bor uansett i den beste gata med de beste folkene :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar