onsdag 8. april 2015

lillemor stå som frihetsgudinnen på en liten topp

Påske, O hærlige påske!

Vi har hatt et par tre flotte dager på hytta sammen med ungene i påsken, og vi har vært velsignet med et fantastisk flott vær.

Hva gjør vi når det er godt vær?
Vi sitter i alle fall ikke inne, vi går i alle fall ut - og veldig ofte snasker vi oss ut på tur.
I påsken fikk vi både vært utenfor hytta, en hel dag med fiske, bål, pølser, sveler, lek, bål, lek, bål, kaffe, bål, lek, brus, vann...

Påskeaften pakket vi sekken, som konemor fikk slite med å tilpasse ryggen sin opp gjennom fjellsiden.
Før konemor hadde fått på seg sekken var småsmurfene allerede langt oppe mot første høyde, mens jeg dannet baktroppen sammen med kameraet mitt.

Bakker, oppoverbakker, bratte oppoverbakker, bratte oppoverbakker i starten av en tur...
... er drepende på musklene mine...
Gå litt - stoppe - snu seg for å oppnå best mulig avlasting i leggmuskler... om og om igjen.
Etter hvert som jeg gikk ble det så intenst at jeg rett og slett la meg rakt ut på magen, hvilte leggene mens smerten avtok - samtidig som jeg gråt høylytt, ute i ødemarken kan man nemlig gjøre det uten at det er fare for at noen hører en og kommer for å frakte en med seg verken hit eller dit...

Mens jeg lå der og gråt hadde jeg vanvittig lyst til å snu tilbake til hytta, samtidig så jeg for meg småtassene som ivret etter å komme opp på fjellet til lek, kos, moro, snøhule, niste, drikke, aking...
Jeg lå slik en liten stund, og i det jeg løftet hodet fikk jeg se lillemor stå som frihetsgudinnen på en liten topp et stykke over meg. Hun hadde blitt igjen der mens mamma og bror gikk videre skulle det vise seg, der sto hun og så til at alle kom seg med opp bakkene - og samtidig ble hjertet mitt fylt med enorm takknemlighet og glede for denne lille greien. Da jeg reiste meg opp og begynte å gå igjen kom lillemor løpende ned mot meg, og vi kunne fortsette opp bakkene sammen.

Vi kom oss opp og vi hadde det fantastisk deilig oppe på fjellet.
Nå er det gått fire dager siden turen, og jeg er fortsatt ødelagt i kroppen min - selv om det er betydelig bedre i dag enn de forutgående tre dagene.
Musklene mine er stive som stokker - alle muskler, fra nederst i beina og ut i fingrene - til kjeve, nakke og rygg.
Liketil kjenner jeg tidvis både spasmer nede i ryggen, rundt øyne og jeg våkner om natta mens jeg kjenner at musklene jobber både i armer og bein.

Jeg er sliten, jeg er søkk sliten. Det kjennes ut som klokka er elleve om kvelden gjennom hele dagen, kroppen er tom og jeg har bare lyst til å legge meg.
Likevel -
Fjellturen var verdt det, for selv om musklene er stive og vonde har resten av kropp og sjel det ufattelig godt etter en slik tur.
Det er en fryd å ha nådd opp til turmålet, det er en fryd å se ungene kose seg som de gjør, det er en fryd og kose seg sammen med unger og konemor...



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...