Å være sykepleier er noe som sitter i ryggen har vi allerede fått med oss, å være sykepleier er deler av en identitet - og identitet er som vi vet ikke noe man bare har den ene dagen og kaster til side i bytte med noe annet neste dag.
Jeg er sykepleier, og en ting vet jeg - jeg kommer alltid til å være sykepleier.
Erkjennelsen av at tilværelsen som klinisk sykepleier er forbi er en skarp kant og svelge, ikke bare skarp - den er også bedrøvelig, den gjør noe med en.
Sorg, det er rett og slett en sorg man skal kjenne på og gå gjennom - fordi man på en måte må legge bort en side ved seg selv.
Man er på jobb en tredjedel av døgnet, en tredjedel i seng og en tredjedel våken til andre ting... cirka... sånn gjennomsnitlig...
Om man ser bort fra tiden til sengs, og da hovedsaklig til søvn, sitter man igjen med halvparten jobb og halvparten av tiden til andre ting.
Halvparten av den våkne tilværelsen er altså jobb - med kollegaer, pasienter, pårørende, studenter osv. Jobb er arbeid og det er sosialt samvær. Man bruker ca halvparten av den våkne tiden på jobb, klart jobben er med og former en og blir en del av en.
At man plutselig skal gi slipp på denne halvparten av våkentilstanden sin til fordel for noe annet, eller i periode til fordel for ingenting - det gjør noe med en.
Aller først kjenner jeg savn etter i det hele tatt og ha et fast arbeidssted å gå til om dagen, faste kollegaer og kjente oppgaver.
Videre kjenner jeg usikkerhet over hva som ligger framfor, det uvisse og fremmede. Hva skjer, hvordan skal jeg ta tak videre?
Jeg er ikke bekymret for framtiden, heller har jeg klokketro på at jeg finner en passende jobb - videreutdanning, kurs... noe blir det til...
Hva jobber du med, hva er din identitet?
Kan du forestille deg at du som rørlegger ikke skal få komme ut i hus og legge et eneste rør til?
Kan du forestille deg at du som snekker ikke skal få være med og sette opp en eneste vegg til?
Kan du forestille deg at du som radiograf ikke skal stå inne på røntgenlab`en en eneste gang til?
Kan du forestille deg at du som sykepleier eller hjelpepleier for den del, ikke skal stå ved pasientsengen en eneste gang til?
Kan du forestille deg at din tilværelse som konditor er fullstendig over, hva baking av kaker angår?
Uansett hva du jobber med, kan du tenke deg at det som i stor grad er selve jobben din - det skal du slutte med - liketil du som jobber med tall og liker det (som noen av oss andre ikke i det hele tatt forstår er mulig), hva om du ikke fikk gjøre det mer?
Det er en merkelig opplevelse, en merkelig tilstand, det er smertelig og nesten ikke til å ta innover seg egentlig.
Det er sårt og det er noe som trenger tid til både full aksept og ikke minst til omstilling.
Ikke flere gode møter med fru Hansen, ikke flere utfordrende situasjoner sammen med Kari på rusklinikken, ikke mer nattejobb, ikke mer drypp og sprøyter...
... ikke mer, ikke mer, ikke mer...
En pasient inne på behandling for sin rusmiddelavhengighet sa en gang dette til meg;
Det er forskjell på de som jobber her.
Noen er her fordi alle må ha en jobb, alle må ha ei inntekt - dette er en jobb for disse og ikke noe mer, det synes på de.
Andre er her fordi de ønsker å være akkurat her, de liker jobben sin og liker pasientene. For oss er møtet med disse personene gode, de gir masse av seg selv og det merkes og kjennes at det er godt å være sammen med de - du er en av disse Roshild.
En tidligere leder sa til meg følgende;
Det er veldig kjekt og få jobbe sammen med deg ei og anna vakt på ettermiddag. Det er kjekt og se hvordan du er sammen med pasientene, hvor naturlig og flott du møter hver enkelt av de.
Min første leder ba meg inn på kontoret, og jeg trodde jeg hadde gjort noe galskap.
Neida, hun hadde fått tilbakemelding fra en pasient som hun ville jeg skulle ha med meg videre - et brev som takket, bukket og roste min kommunikasjon med det hun betegnet som en vanskelig pasient.
Jeg tar til meg alle disse tingene, gjemmer de og vil minne meg selv på de når det går litt trått framover...
Likevel -
Det er håp i hengende snøre...
Det er nemlig slik at man som sykepleier har en del alternative arbeidssteder - om enn ikke ved sykesengen primært.
Jeg har muligheter til å bygge på utdannelsen min, til å finne en administrativ jobb som faktisk går an å besitte som sykepleier - og jeg kan være god sykepleier også der - som leder eller på annen måte.
Min tilværelse som hovedtillitsvalgt på full tid i kommunen har gitt meg nytt lys og se i, det finnes nye veier - som sykepleier og på annen måte, jeg er aldeles ikke satt ut av spill.
Jeg har rett og slett valgt et allsidig yrke da jeg valgte å bli sykepleier, med muligheter til utvikling og utdanning videre i forskjellige retninger.
Jeg liker å jobbe med mennesker, jeg liker mennesker for svingende.
Jeg liker å prate med folk, veilede, undervise.
Det dukker helt sikkert opp en perfekt jobb for meg et sted der framme, en jobb der jeg kan bruke både sykepleie, barnepleie, kommunikasjon, veiledning, undervisning, erfaringen som hovedtillitsvalgt og mer til...
... når den jobben kommer ut skal jeg stå klar til å fighte for den...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar